Sju dagar i august, av Brit Bildøen

Klokt og godt om sorgbearbeidelse, dessverre med støyende omgivelser.

Sju dagar i august, av Brit Bildøen

Utgitt i 2014. Nynorsk.

Oslo, 2019. Sofie og Otto har flyttet til Tøyen i Oslo, og er travelt opptatte på hver sin kant. Sofie, som leder ved det nye Munchmuseet og Otto som leder for Foreningen for Romfolket. Ellers er de sammen. Alltid sammen. Sammen sørger de også over Sofies datter, som døde brått og brutalt for åtte år siden. De to sørger sammen, men likevel på forskjellige plan og med ulike reaksjoner.

Åtte år og en måned siden det skjedde. Det som skulle snu livet opp ned. Frarøve dem det kjæreste de hadde. Meningen med livet.

Alt som ikke ble. Alt som var. Alt som ikke lenger er.

Og med det, frykten for å glemme. For hver dag som går svinner minnene litt etter litt. Etter åtte år og en måned husker man ikke lenger helt hvordan hun så ut, hvordan hun luktet, hvordan hun oppførte seg. Etter åtte år og en måned fortoner sorgen seg helt annerledes. Den er mer kompleks, mer uhåndterlig.

Hver for seg og sammen.

Så mange sjuke kranglar dei hadde hatt. Dei, som berre ville kvarandre godt. Som berre hadde kvarandre. Eitt liv utan Otto gjekk ikkje an å tenke seg. Ho klarte heller ikkje å sjå for seg at dei skulle bu ein annan stad. Problemet var vel at ho hadde vanskar med å sjå for seg ei framtid i det heile tatt. Slik hadde det vore ei stund. Ein dag om gongen. Styrke seg på det ein kunne finne. Mot til å leve når dei beste dagane er forbi. Det var noko ho hadde lese ein gong, og styrkte seg på. Dette motet hadde ho hatt. Hadde ho ikkje?

Brit Bildøen makter å gi et meget godt bilde på hvordan sorgprosessen aldri stopper opp, hvordan den beveger seg som bølger i havet. Hvordan en sorg som en gang var felles, utvikler seg i hver sin retning. Begge sørger, men på hver sin kant.

Det handler om sorg. Sorg over et menneske man ikke lenger kjenner. Man kjente jenta for den hun var, men ikke den kvinnen hun ville blitt. Det er en sorg i seg selv, og den er nesten ikke til å holde ut.

Og likevel er sorgen så stille, så kamuflert. Godt gjemt under krangler om bagateller, vanskelige kollegiale forhold, overtid, en krampeaktig trang til faste rutiner, redsel for forandringer.

Så tør hun også å sette ord på de aller vondeste følelsene. De man må holde skjult. Bitterheten. Raseriet. Sinnet over den kollektive sorgen, og den destruktive trangen til å beholde sorgen som sin. En sorg som ikke kan deles av andre.

Så kom setninga, den ho hadde sagt til Marie i all uskuld, den som alltid slo ned som eit lyn: Eg håper du aldri blir vaksen. Det klemde til ruundt halsen hennar, og ho måtte setje seg opp, prøve å finne igjen pusten. Det er slike dumme ting mødrer seier fordi dei held på å drukne i kjærleik. Og Marie hadde smilt overberande. Ikkje noko kunne stoppe henne, i alle fall ikkje eit slikt ønske frå mor. Alt låg i kim, ho var på veg.

Dessverre opplever jeg at denne stemningen drukner litt for mye i alle de ytre hendelsene. Det er så mye som skjer, så mange problemer, så mange forhold. Vannskader på hytta, trær som felles, begjær og jobbkonflikter. Alle har en funksjon, alle er bilder på sorg og en problematisk sorgmestring, men det blir for overtydelig. Det fortoner seg som forstyrrende støy. Akkurat som morens flåttbitt. Dette insektsstikket som stadig plager henne, som blir betent og sprer seg oppover armen. Hun oppsøker ikke lege, akkurat som hun heller ikke oppsøker hjelp til å bearbeide tapet etter sin eneste datter.

Da setter jeg langt større pris på forfatterens kanskje litt overdrevne bruk av værmessige antydninger. Det er grått og trist, regnfullt og tungt, tydelige, men likevel velfungerende bilder på et skrantende forhold og selvbilde.

Forfatteren skal også ha ros for kun vage antydninger til selve hendelsen som forårsaket datterens død. Særlig i begynnelsen kan vi kun ane hva som skjedde, når vi leser om morens reaksjon da hun ser en hvit varebil.

Det ble dessverre ingen optimal leseopplevelse for meg. Selv om forfatteren beskriver sorgprosessen gnistrende godt, mener jeg personlig at alle hendelsene for øvrig tar for mye fokus. Dersom hun hadde strippet fortellingen for en del, om ikke mange, eksterne forstyrrelser, mener jeg Sju dagar i august hadde fungert langt bedre.

Stemningen, fortvilelsen og raseriet, er mer enn godt nok til å stå på egne bein.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: (Groskro) var den første som gjorde meg oppmerksom på boken.