Lest og ulest i 2013: Mai + Juni

Jeg skrev ikke noe oppsummering for mai måned. Den kommer nå. Mai var en traurig lesemåned, men juni måned har vært enda verre. Det er ikke til å stikke under en stol, det er ikke stort å fortelle.

Sju bøker lest. Nei, jeg juger. Seks er lest, og en er litt over halvveis. Nesten sju. Til sammen, mind you. Tre i mai og nesten to i juni. Om jeg skal trekke frem formildende omstendigheter bør det nevnes at ingen av bøkene er barnebøker, og at samtlige således består av et godt antall sider.

Lest i mai:

• Gravstille, av Arnardur Indridason (les omtale)
• Lavendelhagen, av Lucinda Riley (les omtale)
• Gutten i kofferten, av Lene Kaaberbøl/Agnete Friis (lesomtale)

Lest i juni:

• Innsirkling, av Carl Frode Tiller
• (Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller)

- For fører jeg opp den godt-påbegynte også er det kanskje muligens sannsynligvis trolig at jeg makter å lese den ut før juni bikker over til juli. Eller kanskje ikke.

Det skorter i det minste ikke på litterær kvalitet. Jeg digger Innsirkling-bøkene nesten like intenst som Bokblogglandias største Tiller-fan Ingalill. Dobbel betydning, jeg er fan av Ingalill og Ingalill er fan av Tiller. Det har mer med å gjøre at jeg slettes ikke er i slaget.

Ikke leser jeg stort. Ikke skriver jeg stort. Ikke tenker jeg stort. Eller, jeg tenker mye, mer enn nok, men likevel tenker jeg ikke mine tanker ferdig. Halvtenkte tanker, som Roy Jacobsen beskrivende nok snakker om i diktet Kjente jeg deg?

- Et dikt som aldri vil slutte å bringe tårer til mine øyne. Det sier så mye, akkurat nok.  Det har vært mye savn og sorg disse to månedene. Jeg kommer liksom ikke helt i gang igjen. 10 år har vært en større milepæl enn jeg var forberedt på. Mest lyst har jeg til å krølle meg sammen under dyna i fosterstilling og ligge slik i ukesvis. Helt stille. Helt urørlig.

Stille. Urørlig. Ubemerket.

I stedet for reiser man rundt, lar dagene fly av gårde, fyller tiden opp med aktiviteter, venner og bekjente. Orker ikke tenke, orker ikke stillhet, orker ikke ro. Og likevel er det intet annet man vil.

Man blir litt trist av å være trist i juni også. Jeg leser om de samme følelsene i fjorårets juniinnlegg. Her leser jeg også at jeg i fjor på dette tidspunkt hadde lest 36 bøker, noe som stresset meg en smule siden jeg året i forveien hadde lest 39.

Fnys, sier jeg bare.

I år har jeg lest 25. Nei, nå juger jeg igjen. Jeg har lest 24 og er godt i gang med den tjuefemte. Over 50 leste bøker i år? Fnys igjen! Mange Sigrid Undset-bøker? Fnyser jeg en gang til blir jeg diagnostisert med sommerforkjølelse.

- Men i sommerferien! Da...!

Om under en uke fyker man av gårde til Petanqueland. Herreminhattenfnatt, det gledes! Det skal bli usannsynlig godt å komme seg til sol og varme, legge fra seg alle bekymringer, slappe av, stresse rundt med bare morsomme ting, spille ekstremt masse petanque, drikke anstendige mengder rosevin, kjøpe baguetter i lange baner, snuse inn rykende fersk lavendelduft, se foraktelig på luksusyatcher, besøke cella til greven av Monte Cristo... og lese bøker.

Bøker må bli med, jeg vet bare ikke helt hvilke enda. Det er en glede i seg selv.

Kanskje noen av bøkene som har kommet i hus de siste par månedene? Fine Karen skjenket meg to erotiske lekkerbiskener (link), men disse tør jeg jo ikke lese. Aller minst i full offentlighet. For en slikk og ingenting kjøpte jeg Tove Janssons Sommerboken, Hans Falladas Alle dør alene og Merete Lindstrøms Dager i stillhetens historie. Leseeksemplar av Stedmans Lys mellom to hav har jeg også mottatt. Kanskje noen av disse? Eller kanskje Skråningen, om jeg ikke pådrar meg Tiller-overdose? Eller kanskje noen av de andre trillionene uleste bøker i hylla. Kanskje Sigrid Undset?

Fnys.

P.S. Jeg har det ikke så verst. Slettes ikke verst. Egentlig har jeg det veldig bra. Det går bare litt vel fort i svingene, hodet henger ikke alltid helt med. I juni fikk jeg min første NM-medalje og ble attpåtil tatt ut på det norske VM-laget.

EDIT 1. juli 2013: Jeg greide det, jammen min hatt greide jeg det. 22-ish kvelden før vi bikket over til juli gråt jeg meg gjennom Innsirkling 2s siste sider. Yes!

Trash, av Andy Mulligan

Jeg er ikke helt på nett for tiden, verken bokstavelig talt eller i overført betydning. Jeg leser lite og uengasjert og blir tilhørende frustrert. I mangel av noe annet legger jeg ut en kjapp, men ektefølt anbefaling av en ungdomsbok som 12-åringen i huset falt pladask for. Toppscore, terningkast 6, skalaen sprengt. - Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå ham.

Trash, av Andy Mulligan

14-årige Raphael bor på en søppeldynge. Hver dag leter han etter ting han kan tjene litt penger på. Men så blir hans verden snudd på hodet. Raphael finner noe veldig spesielt og veldig mystisk. Så mystisk at han bestemmer seg for å beholde det selv når politiet tilbyr en pen sum i finnerlønn. Snart må Raphael og vennene hans Gardo og Rat løpe for livet. De må bruke all sin kløkt og sitt mot for å holde seg unna sine forfølgere, og det er opp til de tre gateguttene å løse mysteriet og ordne opp i en forferdelig urett. (omtale fra forlaget)

Katt-og-musleken skildres via skiftende fortellerstemmer. Tross nesten identisk ordlyd og form er de ulike synsvinklene et enkelt grep for å gi liv til historien og de ulike karakterene. - Leseren blir engasjert. Vi blir kanskje ikke så godt kjent med verken Raphael, Gardo eller Rat, men vi blir kjent med de tre guttene som en helhet. Vi blir kjent med desperasjonen, det sterke ønsket om å gjøre livet til noe bedre, fellesskapet, behovet for hverandre og ikke minst den ukuelige stoltheten.

Historien er spennende, men ikke først og fremst på grunn av handlingen i seg selv. Spenningen, drivet, ligger i leserens intense ønske om at guttene til slutt skal få det bra. At de lykkes. At de kommer seg bort fra fattigdommen og elendigheten.

Det er spennende, men det er også ytterst rørende. Guttenes vennskap er lyset i deres tilværelse. Man heier så inderlig på dem.

Sjeldent klarer en forfatter å skildre skjevheten i verdenssamfunnet på denne måten. Det gjør inntrykk både for liten og stor. Trash er ytterst realistisk i all sin absurditet. Skjevheten i samfunnet, det enorme gapet mellom fattig og rik på tvers av land og innad i land, er absurd. Her skildres korrupsjon, politivold og ekstrem fattigdom på en måte som setter seg fast innerst i hjerterota. Barns forhold til vold og rus skildres som den naturligste ting. Aldri forherligende, men som en nødvendighet i hverdagen. For barn er det oppsiktsvekkende. For voksne er det opprørende. Det er aldri belærende, men diskret informativt gjemt i en spenningshistorie.

Det gjør sterkt inntrykk. Det er mye å fordøye. Mest av alt i ettertid, når spenningen er over og man endelig har tid til å tenke. Stille spørsmål. Prøve å forstå.

En 12-åring kan ikke redde verden alene. Ingen voksen kan i ensomhet hviske ut forskjellen mellom fattig og rik. Ingen person kan utrydde all korrupsjon. Ingen kan alene endre verden. – Men vi har alle et ansvar for å vite. Ikke lukke øynene for det ubehagelige. Vi har alle et ansvar for å hjelpe hverandre. Engasjere oss.

Våre barn kan lære av våre feil. Barna er vår framtid. Det er alltid håp.

_________________________________________
Kilde: Bok lånt av sønn, bok kjøpt på Mammutsalg.

På en spesiell tiårsdag

Nå er det igjen den tiden jeg ikke makter se på datoer. Melkekartonger velges med omhu. Avisers headere unngås. Frankeringsmerker ignoreres.

 

Nå er det den tiden jeg ønsker dagene bare skal gli forbi, forsvinne. - Og likevel, på tross av og fordi, ville jeg aldri vært dagene foruten.

 

(foto: privat)

A million times I needed you,
a million times I cried.
If love alone could have save you,
You never would have died.

In life I love you dearly,
in death I love you still.
In my heart you hold a place,
no one could ever fill.

If tears could build a stairway,
and heartaches make a lane.
I'd walk right the path to heaven,
and bring you back again.

Our family chain is broken,
and nothing seems the same.
But as God call us one by one,
the chain will link again.

(fra diktet My mom is a survivor, av Kay Des'Ormeaux)

Det er fredag, lunsjen er overstått, og for hver eneste god helg-hilsen blir tomrommet enda litt mer overveldende. Akkurat nå, akkurat denne helgen, holder jeg pusten litt ekstra.

Hendene er så tomme. Selv etter ti år. Ti år.

Om to dager. Om akkurat to dager fyller verdens vakreste engleprinsesser ti år.

Vi får ikke feiret dem slik vi så gjerne vil. Vi har aldri fått feiret dem slik vi så gjerne ville gjort. Vi kommer aldri til å få feire de slik vi alltid kommer til å lengte etter. Det er nesten ikke til å holde ut.

... Hvis ikke... Kanskje... Hva om... Ser dere oss? Kjenner dere vår kjærlighet? Vil vi møtes igjen?