ellikkens bokhylle: Bokbloggerprisen 2014

Viser innlegg med etiketten Bokbloggerprisen 2014. Vis alle innlegg

3.4.15

Barsakh og Verdensredderne, av Simon Stranger

Ungdomsromanen De som ikke finnes, av Simon Stranger er blant de tre nominerte til Bokbloggerprisen i åpen klasse. Dette er siste roman i en trilogi, noe som er unikt i seg selv. Denne kan likevel leses frittstående, til tross for at vi følger samme personer i de tre bøkene.

Norske bokbloggere har fokus på De som ikke finnes i april måned. Siden jeg allerede har lest denne, har jeg benyttet anledningen til å lese hans to foregående bøker i serien.

Barsakh, av Simon Stranger

Ungdomsroman. Utgitt i 2014.

En tenåringsjente fra Bærum, Emilie, er på ferie sammen med sin familie på Gran Canaria. Mens lillebroren tilbringer dagene i bassenget og foreldrene ligger som slakt på hver sin solseng, pirker Emilie bort avocado fra salaten og løper milevis for å svette av seg de få kaloriene hun blir påtvunget. En dag blir hun vitne til noe som på et sekund får fokuset bort fra mat og kropp.
En båt kommer drivende innover mot land. En båt full av dehydrerte flyktninger fra Afrika. Blant disse en ghanesisk unggutt, Samuel, som får Emilies hjerte til å banke litt hardere.

Verdensredderne, av Simon Stranger

Ungdomsroman. Utgitt i 2012.

Tiden går og vel hjemme i Bærum går livet videre for Emilie. Dagene flyr av gårde med skole, fester og venner.
En dag Emilie er på shopping med sin beste venninne møter hun en gutt som klistrer på merker på klær i en H&M-butikk. Antonio sier han er fra Verdensredderne og vil fortelle hva som egentlig foregår bak de fine utstillingsvinduene. Han beretter for Emilie en realitet som innebærer barnearbeid, slavelignende jobber og lite eller ingenting i lønn. Dette bare fordi vi i den vestlige, privilegerte verden skal kle oss i stadig nye klær, leke oss med den nyeste teknologien og fråtse i sjokolade.
Emilie blir stadig mer og mer engasjert. – Og mer og mer forelsket.

Problematikken i romanen Barsakh er nedtonet uten stor dramatikk eller voldsomme følelser, tross alvoret. Emilie sliter med sitt eget selvbilde, men ofrer alt når hun møter en virkelighet fjernt fra sin egen. All energi og bevissthet blir rettet mot Samuel og de andre flyktningene. Plutselig blir fokuset på mat fullstendig snudd fra noe negativt til positivt.

Underveis i romanen møter vi flyktningene selv, både gjennom deres ferd på havet og tilbakeblikk til deres liv i hjemlandene. Fokuset er ikke så mye på elendigheten de lever under, men håpet de alle har om å komme til Europa. Tjene penger. Bo et trygt sted. Leve, ikke bare overleve.

Samme fortellerteknikk brukes i oppfølgeren Verdensredderne. Parallelt med Emilie og hennes liv, møter vi 12 år gamle Reesa fra Bangladesh. Hun jobber i en tekstilfabrikk og kikker etter den søte gutten med trillebåren så ofte hun kan. Det er noe hverdagslig i forfatterens beskrivelser av henne og de forholdene hun lever under. Elendigheten fortelles mer mellom linjene, og det gir historien en ekstra verdi. Det gjør mer inntrykk, fordi vi forstår hvordan hun egentlig har det, gjennom Emilies stadig økte kunnskap.

Språket et enkelt og tydelig tilrettelagt for unge, også for de som ikke leser så mye. Tematikken er likevel så viktig at bøkene godt kan leses av andre utenom målgruppen. Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv. Verken unge eller voksne. Verken når det gjelder barnearbeid eller ulevelige forhold som tvinger folk til å legge ut på hasardiøse ferder fordi man ikke ser annen utvei. All honnør til Simon Stranger som har et budskap å komme med. Som ønsker å skape engasjement, bevisstgjøring og spre kunnskap.

Hvilken bedre innfallsvinkel kan man vel skape enn å la en privilegert ungjente som tross alle gode forutsetninger sliter med svekket selvbilde? Attpåtil legge flyktningeproblematikken til et velkjent feriested, la henne handle i en butikkjede alle andre handler i, og la henne forelske seg?

Vi kjenner oss igjen i henne, vi handler samme sted som henne og vi vi har vært fryktelig, inderlig, blindt forelsket opptil flere ganger.

Skjønt, det er noe lettvint over det hele, hvordan hun så raskt flytter fokus på seg selv til å løse hele verdens problemer. Over natten slutter hun å trene, og like brått begynner hun å spise som normalt. Det fungerer greit, men ikke optimalt. Og forelskelsen? Jeg sliter med å se denne i første bok. Og jeg tror ikke helt på henne i den andre boken. Jeg savner inderligheten. Mangelen på dette gir flyktningehistoriene og historien fra Bangladesh en fin effekt, men virker dessverre motsatt på hovedhistorien. Emilie som sliter psykisk viser en enorm handlekraft og viljestyrke, men vi tror likevel ikke helt på henne. Forfatteren lar oss ikke bli kjent med henne. Ikke helt.

Jeg hadde også foretrukket en bedre strukturering av momentene som gjør Simon Stranger til en unik forfatter. Dette litt ubeskrivelige som gjør hans gjennombruddsroman Mnem til noe helt uforlignelig. Disse små historiene, monologene som bryter inn i hovedhistorien, gjør bøkene til noe helt eget. Bøker man blir litt ekstra glad i. Hans særegne stil gleder også leserne av Emilie-trilogien, men jeg sliter med å finne noen form for struktur i de to første romanene.

Andre virkemidler han bruker skal også berømmes. Stranger gir fortellingene ekstra dybde ved å flette inn høyst reelle bilder. Ikke mange, men mange nok til å gjøre inntrykk på leseren. I forbindelse med Verdensredderne opprettet han i tillegg en fiktiv blogg han i boken stadig refererer til. Dessverre ble ikke denne ideen fulgt opp annet enn med en håndfull innlegg.

Det får tjene som et symbol på mitt inntrykk av de to bøkene. Jeg skulle gjerne likt de bedre. Det er noe litt halvferdig over det hele. Ideen er fantastisk, men gjennomføringen er ikke like optimal som jeg hadde ønsket. Eller rettere sagt forventet, etter all den hyllest jeg ga siste bok i trilogien. De som ikke finnes er i særklasse den mest solide av disse tre romanene, og kan med fordel leses frittstående.

- Og den bør du virkelig lese.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Les også: Min hyllest til Simon Strangers (Mnem). Den siste boken i trilogien om Emilie og Samuel (De som ikke finnes), har jeg hyllet med varmt og ømt hjerte i (dette innlegget).

Andre bloggere: (Anette) (Anita) (AstridTerese) (Knirk). Samlesingen av De som ikke finnes kan følges på (denne nettsiden).

12.3.15

Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

Novellesamlingen Vinternoveller har vunnet både Kritikerprisen og Brageprisen. Til høsten kan den i tillegg stå som vinner av Bokbloggerprisen i åpen klasse. - Med all mulig grunn.

Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

Novellesamling. Utgitt i 2014.

På bare 129 sider serveres vi historier som får tiden din til å stoppe opp. Så enkelt kan det sies. Det er vanskelig å skrive om en bok som virker å fengsle alle som leser den. Jeg har enda til gode å lese en anmeldelse eller omtale som ikke oser av svulmende hjerte og tårer i øynene.

Boken inneholder kun tre noveller, og forfatteren har dermed minimert faren for å havne i samme felle som andre novelleforfattere: Å ta med for mye, for mange, og av ulik kvalitet. - En klassisk fallgruve i novellesamlinger. Hva så med oppleste og vedtatte kriterier for noveller?

Tema er gjennomgående. Vi møter et fåtalls personer. Tidsperioden er begrenset og kompenseres med mange tilbakeblikk. Alle novellene fortelles fra samme synsvinkel. Vi er der det skjer og vi er der når det skjer. Og alle novellene, alle tre, gjør inntrykk. Smetter rett inn under hjerterota.

Og dette helt uten store ord, voldsomme følelser eller ulidelige skjebner. Helt uten floskler, klisjeer og gjennomkalkulert dramatikk.

Tvert imot. Ingvild Rishøis fortellinger er dypt rørende i all sin enkelhet. Det er noe nakent over det hele, noe menneskelig og gjenkjennbart som er umulig å ikke la seg berøre av. Fortellingene vekker følelser hos oss som vi ikke liker å kjenne på. Dette lille snevet av selvforakt. Det forsvinnende selvrespekten.

Denne opplevde håpløsheten av å være i en situasjon man ikke ser ut til å kunne komme ut av. En situasjon man ikke håndterer fordi man ikke makter å vise sin svakhet. Du har trolig vært der selv. På en eller annen måte, direkte sammenlignbart eller vagt assosierende. Situasjoner du selv nå, etter mange år, et halvt liv, en hel mannsalder, helst ikke orker å tenke tilbake på.

Det er fornedrelse. Ubehag. Vemmelse.

Ikke av situasjonene i seg selv, men av måten du håndterte det på. Eller ikke håndterte. Situasjoner som gjorde deg svak.

Udugelig. Null verdt.

Ikke fordi du var det. Men fordi det føltes slik. Akkurat der. Akkurat da.

Slik som moren i novellen Vi kan ikke hjelpe alle. Hun som bare har 60 kroner igjen. Pengene skal rekke til over helgen, og datteren hentes i barnehagen. Hun har ikke råd til bussbilletter, så de trasker avgårde. Men jenta er sliten og har tisset på seg, og moren befinner seg i en situasjon hun ikke ser hvordan hun skal komme seg ut av. Hun har ikke penger til buss, hun har ikke penger til rene klær, og hun har slettes ikke råd til lege, om datteren skulle bli syk. Det er vinter, datteren er våt, moren er utslitt.

Sånn blei hun til. Sånn fikk jeg henne. Som minne, som smykke. Alexa.

Slik som den unge mannen i Riktig Thomas, som akkurat har sluppet ut av fengsel og skal få livet sitt på riktig kjøl. Komme inn i hverdagen, skape trygge rammer og etablere et nytt liv. Nå skal han for første gang få sin sønn på helgebesøk, og gutten trenger pute, slik som gutter i normale familier har. En god, behagelig, ren pute. Inne i butikken mister han all tro, alt håp og alle gode intensjoner. Det er ikke noe poeng, hvorfor late som. Ting vil uansett, før eller siden, gå i knas. Det gjør jo bestandig det.

Slik som storesøsteren i Søsken rømmer med sine to små søsken til en forlatt hytte i en skog. På flukt fra moren og barnevernet. Barnevernet som vil hjelpe henne, akkurat som hun alltid, fra barnsben av, har hjulpet seg selv, sin mor og sine søsken. Latt som, dekket over, erstattet og ofret seg. Å overlate de to små til seg selv med en mor som ikke en gang kan ta seg av seg selv, er ikke aktuelt. Det går bare ikke.

Felles for alle de tre novellene er at situasjonen virker å være fastlåst og uten håp. Hovedpersonen virker å være handlingslammet, fastkjørt i et spor han eller hun trenger hjelp til å komme seg ut av. Alle er for stolte til å vise sannheten. Det hele er for fornedrende å innrømme, knapt nok overfor seg selv. Svakheten blir pakket inn. Skjult. Svakheten fordekkes som styrke, men blir samtidig desto svakere.

Alle disse personene sliter, men alle vil alt godt. Likevel får man det ikke til. Situasjonene virker håpløse, man har gravd deg for dypt ned i elendigheten.

Det er da noen andre kommer inn. Utenforstående. Tilfeldige mennesker. Medmennesker. Der og da, når ingen løsning virker å være innenfor rekkevidde, brøyter en fremmed vei, tvinger seg inn i situasjonen og tilbyr hjelp. - Som mannen som gir penger til den blakke moren. Som den gamle skolevenninnen til den tidligere kriminelle. Som kvinnen som legger igjen litt mat til søskenflokken. Kanskje spesielt sterkt fremstår denne hjelpen i Riktig Thomas. Hvordan sviresøsteren tar tak når alt holder på å gå over styr. Man ser det ikke komme, det kommer fullstendig uventet, både på hovedperson og leser. Desto mer varmer det. Desto mer gir det ham håp.

Og desto tristere er det å vite at dette kun er midlertidige løsninger. Det kan ikke vare. Det hjelper der og da, men resten av veien må personene gå alene. Det gir dem likevel håp og tro om at situasjonen kan løse seg. Bare litt til, litt mer. Det ser ikke lenger så mørkt ut.

Og jeg ville bli en annen, en som passa til henne, men hun lot meg ikke, og noen ganger følte jeg at hun var en glassmanet, hun glei, liksom unna for meg, og andre ganger følte jeg at jeg var en hund i bånd, jeg ville nærme, jeg ville inn…

Offer-helt-konflikten er noe av det sterkeste med disse historiene. Slik som moren som gir penger til en som ligger nede, men blir selv et offer. Datteren tar over når moren er for stolt til å ta imot hjelp. Hun tar beslutningen og redder moren fra et dilemma hvor hun ville følt seg underlegen. Moren lukker seg inn i sitt eget skall, for stolt til å opptre som noe offer. Hun later som alt er i orden, for alt det er verdt, for å fremstå som vellykket overfor datteren. Samtidig sliter hun også med dårlig samvittighet for ikke å kunne hjelpe andre. Slik graver hun seg enda dypere ned i offerrollen. Slik som storesøsteren, som i stedet for å selv ta imot hjelp, opptrer som barnas helt. Selv om all sunn fornuft tilsier noe annet, velger hun den eneste riktige løsningen hun kan finne: Å rømme med de til et sted ingen vil finne på å lete etter de. Det vil ikke kunne vare, de kan ikke leve slik over lengre tid, men krisesituasjonen gir henne ikke andre alternativer.

De er alle handlingskraftige og tar veloverveide valg. Likevel blir det feil.

Og det er mer. Mye mer.

Den unge mor er bitter overfor datterens far. Ungdomsforelskelsen som svant. Likevel lever håpet. Hadde hun hatt nok penger, ville hun endret navnetatoveringen hans om til en fugl. – Med all dens symbolverdi. Og datteren, hun er så ren, godhjertet, tålmodig og sterk. Dønn rettferdig. Hennes personlighet understreker morens følelse av utilstrekkelighet, men samtidig innser hun at hun har gjort noe riktig. At også hun er slik. Dypt inne. Og at hun kanskje også vil finne tilbake til disse sidene av seg selv. Bare situasjonen snart kan endre seg.

Den unge mannen lengter tilbake til sønnens mor. Ikke fordi det var kjærlighet, deres møte var tilfeldig, men hun har i alle disse årene representert for ham en godhet. En varme. – Uten å helt slippe ham inn. Hun holder stadig avstand, men viser ham likevel en tillitt som gir ham håp om at kanskje. Kanskje nytter det. Kanskje har han et mål å jobbe mot.

… det var som om gud hadde åpna hele himmelen og bare slapp det fineste ned på meg.

Og storesøsteren? Hun gir aldri opp håpet om å kunne hjelpe moren til å stå på egne bein. Om å hjelpe henne til å finne en jobb hun kan fungere i. Nok til å tjene litt penger. Nok til å ha noe fast å gå til. Og slik kunne fungere også i en familie. Moren har forsømt henne. Likevel føler hun ikke noe nag til henne. Datteren trenger sin mamma. - Tross alt.

Det er så mye jeg gjerne skulle skrevet om novellene. Kanskje har jeg allerede fortalt for mye. Forfatteren evnet å berøre meg sterkere enn jeg kunne forutse. Jeg ventet det ikke. Språket var for enkelt. Sosiolekten for tydelig. Situasjonene i seg selv for overkommelige. Ingen følelser for bastante, overskyggende sterke.

Men de inneholdt alle dette noe. Det som gjør at du leser med hjertet utapå kroppen. Forfatteren gir deg rom til ettertanke. Du forstår personene. Du tenker deres tanker, fordi deres tanker gir deg rom til å fortsette å tenke. Slik slo også den første novellen meg ut. Ga meg klump i halsen. Vondt i magen. Jeg har vært der selv. Jeg har ikke gitt mine siste kroner til en tigger eller vurdert å stjele et lite klesplagg, men jeg har likevel vært der. Tenkt hennes tanker, kjent på hennes følelser. Kjent på frustrasjonen, urettferdigheten og nederlaget å innrømme dette ubehagelige overfor seg selv. Tvinge seg til å holde masken, og ikke la noen få vite. Jeg har vært der selv. Sikkert du også.

Vi liker bare ikke å fortelle det til noen. Ikke mens det skjer. Helst ikke etterpå heller.

For meg var den første novellen den sterkeste. Den jeg assosierte meg selv med i størst grad. Slik sett oppfattet jeg også den siste og lengste novellen som den svakeste. Ikke på grunn av historien i seg selv eller følelsene den vekker, men fordi hendelsen som skisseres er mer dramatisk også sett fra andres synspunkt. Andre ville fremhevet denne som den sterkeste.

Vi er alle forskjellige. Vi har ulike erfaringer. Men ingen vil kunne lese Vinternoveller uten å bli berørt.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Andre bloggere: Et helt hav! (Anita) (Beathe) (Bok og palett) (Marianne) (Moshonista) (Reading Randi) (Rose-Marie) (Tine) (Tone) - Flere? Legg igjen lenke i kommentarfeltet!

22.2.15

Bokbloggerprisen 2014: Unnskyld, av Ida Hegazi Høier

I fjor leste jeg en bok som slo pusten ut av meg. Fikk meg til å legge meg i fosterstilling under dyna. Til å grine. Til å gruble. Til å undres. Boken skremte meg. Ga meg vondt i magen. Det var i fjor.

I år ble den nominert til Bokbloggerprisen 2014 og fikk såpass mange stemmer at den havnet på kortlisten.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer, flittig lest av opptil flere revisorer!

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.

Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Siden den gang i september 2014 har jeg lånt ut boken til flere kollegaer. Jeg har lest et utalls anmeldelser og omtaler. De fleste er begeistrede. Ingen er upåvirkede. Boken gjør noe med alle som leser den.

Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.

Du kan ikke lese denne boken uten at et vell av følelser flommer ut av deg.

Noen irriterer seg voldsomt over situasjonen jeg-fortelleren setter seg inn i. Andre frustreres over bildebruken til forfatteren. Plottet i seg selv trigger negative følelser. Språket og alle virkemidlene trigger enda flere følelser.

Men til tross for alt det frustrerende, ekle, motbydelige, irriterende og alt som skurrer: De aller, aller fleste klarer ikke legge fra seg boken. Klarer ikke slutte å snakke om den.

Flertallet elsker boken. Resten elsker å hate boken.

Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet.

Det er noe sånt, satt på spissen og hauset opp en smule. Kanskje.

Selv er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at boken i aller høyeste grad fortjener en slik plassering. Ei heller en slik pris.

Du leser ikke denne boken uberørt. Ida Hegazi Høyer gir med boken Unnskyld en leseopplevelse av de helt, helt sjeldne.

Slikt bør applauderes. Høyt og lenge.

Ellikken anbefaler

Les gjerne min opprinnelige omtale av (Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer), publisert 18. september 2014.

I februar 2015 har jeg, som ledd i samlesingsprosjektet til Bokbloggerprisen, satt meg fore å lese forfatterens to foregående romaner: Under verden og Ut. Omtaler av disse vil bli publisert i løpet av de neste to ukene.

Samlesing

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2014 har komiteen v/ Silje arrangert samlesing av Unnskyld hele februar måned. Les (presentasjon) og (andre bloggeres omtaler).

10.2.15

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Helt siden Groskro våren 2014 tipset Bokblogglandia om denne boken, har jeg tenkt på å lese den. En etter en fulgte andre bokbloggere etter, alle tåretørkende i begeistring. Boken havnet etter hvert på Bokbloggerprisens langliste, og jeg takker gudene (også kalt bokbloggerne) for å ha nominert den.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Nynorsk. Utgitt i 2014.

Jeg selv var jo for treg. Jeg fikk aldri somlet meg til å lese den i tide. Faktisk fikk den så mange stemmer at den også havnet på kortlisten.

I april arrangeres samlesing. Heldigvis klarte jeg ikke vente så lenge. Nå har jeg en god grunn til å lese den enda en gang.

For boka er like god som jeg turte håpe på. For en gangs skyld innfridde forventningene. Jeg har ingen innvendinger. Ikke et fnugg. Den er rett og slett SÅ god.

Dette er Jennys fortelling til Solrun. Fra lillesøster til storesøster. Søster Sol og Søster Måne.

Etter at moren brått dør, står de to søstrene igjen. Alene. Pappa fins nesten bare på fotografier. I nabohuset bor Olvar, deres blinde og skrøpelige bestefar. Han er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Det er bare Jenny og Solrun igjen.

Det var i alle fall slik det skulle vært.

For Solrun er ikke tilstede. Ikke egentlig. Plutselig kommer hun hjem og like plutselig forsvinner hun. Ofte, selv om hun vandrer omkring i huset, er hun ikke der. Solrun er narkoman.

Narkoman.

Storesøster Solrun, Søster Sol, er narkoman. Hun som skulle passet på, gitt omsorg, tatt vanskelige avgjørelser, bistått og hjulpet til. Kanskje ikke hele tiden, men i hvert fall av og til. Om så bare en, eneste gang.

Du lova

Vi sto der og heldt rundt kvarandre. Det var så lenge sidan sist.

Du skulle være storesøster for meg igjen.

Men det skjer ikke. Jenny vet aldri hvor hun har henne. Jenny er alene. Alene med alt ansvaret, alle sorgene, alle problemene og alt savnet. - Savnet etter en ikke tilstedeværende far, en død mor og en søster som lever for rusen. Savn etter å kunne prioritere seg selv. Savn etter trygghet, omsorg og støtte.

For Jenny er alene. Hun studerer, men klarer aldri helt å konsentrere seg. Og ingen må vite. Ingen må vite hvordan det egentlig står til. Dermed kan hun heller ikke ha venninner i sitt liv. I hvert fall ingen kjæreste. Hun har ingenting å tilby, for all energi går til søsteren.

Hun setter sitt eget liv på vent. Hele tiden i frykt, mest av alt for nye skuffelser.

Men eg hadde gløymt deg.

Eg hadde leika meg.

I desse minutta hadde eg ikkje tanke for deg.

For kor du var. Korleis det skulle gå med deg.

I desse augeblikka var ikkje du ein del av livet mitt. Eg var berre meg.

Eg gløymde deg på grunn av ein ball. Eg pakka sekken og sykla heim før siste forelesinga.

Snakka ikkje til nokon.

Historien fortelles uten store ord. Det er poetisk i all enkelthet. Marit Kaldhol lykkes i å fremkalle en stemning som gjør deg vemodig. - Det er ikke til å unngå. Livskrisen i seg selv er åpenbar, men det sterkeste er alle disse følelsene man ikke helt tør å snakke om. De man knapt nok tør tenke. Jenny famler seg frem i savnets labyrinter med en sårhet som er skapt til å gi deg klump i magen.

Hun smitter deg med sin stille fortvilelse. Maktesløsheten. Sorgen over det som skulle ha vært, men som aldri ble. Savn over det som var som aldri kan gjenskapes. Det var ikke slik det skulle gå.

De skulle fortsatt gått hånd i hånd, de to.

Søster Sol og Søster Måne.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: Veldig mange bokbloggere har skrevet om boken. Spesielt vil jeg anbefale (Mari– Flukten fra virkeligheten) sitt innlegg. Øvrige omtaler kan leses hos (Anita) (Beathe) (FrøkenFlink) (Groskro) (Ingalill) (Kleppanrova) (Lena) (MedBokOgPalett) (Rose-Marie) (Silje) (Tine) og (Tone).

31.1.15

Lest og ulest i 2015: Januar

I årets første måned har jeg lest ni romaner og to noveller. Et hinsides antall til meg å være. Årsaken er mitt forsøk på å venne meg til lydbøker. Jeg benyttet meg av to ukers gratisabonnement hos Storytel.no og lyttet mens jeg trasket av gårde. Til og fra jobb, på toget, på turer, mens jeg hengte opp sokker og mens jeg vasket opp etter middagen. Ordene – og etter hvert også bøkene – fløy av gårde. Jeg ble svett i ørene, halvveis smågal av alskens stemmer i mitt ringe hode, ble trolig ansett som spinnvill av tilfeldige forbipasserende … og rimelig tilvendt lydbok.

Det vil si. Jeg innser dens fortreffeligheter, dens effektivitet og underholdningsverdi. Jeg har sågar forstått at det faktisk er mulig å holde seg våken mens man lytter, i alle fall så lenge man faktisk gjør noe annet underveis. Å ligge på sofaen med bok på øret funker stadig ikke. Men i alle fall. Det er ikke så strålende fantastisk at jeg gidder å betale kronasjer for å abonnere videre.

- Potensielle anklager om å reklamere for Storytel.no stilner øyeblikkelig.

Apropos dette med å leve i tiden: Jeg har til og med lest bøker i elektronisk utgave. Jeg har omsider anskaffet opptil flere nymotens duppeditter, må vite, og har myst meg gjennom et par Skram-verker på nettbrett.

Men folkens. Det hjelper ikke. Jeg trenger papirboka! Jeg trenger å ta på. Kjenne. Lukte. Blaaaaaaaaaaaa.

Jeg er bare så besynderlig elendig til å traske av sted og lese samtidig. Vi har alle vårt å slite med. Dette er mitt.

Leselista, januar

Det beste av alt: Alt er blogget om! Siste bok ut er også beskrevet, og publiseres mandag. Kolla sänn, som de sier i landet forfatteren kommer fra.

To noveller og ni romaner, altså. Mest av alt: Amalie Skram, elskede Amalie. Jeg fortsatte der jeg slapp, og jeg funderer på å ta en liten pause nå, mens jeg enda kan. Det er ikke stort mer ulest igjen av henne, og jeg sørger en smule allerede. Nesten mest av alt: Ungdomsromaner. Det skal jeg definitivt fortsette med utover. Ja visst, i 2015 også.

Skal lese i februar

Ungdomsromaner. Som alltid. Dessuten skal jeg få fullført to jeg har lest litt i denne måneden: Arnhild Lauvengs I morgen var jeg alltid en løve, og Gunn Marit Nisjas Naken i hijab. Lystlesing, og lystlesing må jeg få til også i kommende måned. Samtidig må jeg minne meg selv på at jeg ikke nødvendigvis MÅ skrive om hver eneste bidige og samtlige bøker jeg leser.

Note to myself: Repeter forrige setning og memorer.

Ellers gleder jeg meg stort til å bidra til å gi velfortjent oppmerksomhet til en av fjorårets favoritter. Det bringer oss over til:

Bokbloggerprisen: Kortliste

I midten av januar lettet Bokbloggerpriskomiteen på sløret og presenterte ( Langlisten ). Jeg jublet over enkelte, og gråt en skvett over bøker som slettes ikke kom med. Kortlisten ble offentliggjort for få dager siden, og jeg gråt ikke bare en skvett, men et helt basseng, et helt verdenshav, over at Tiller ikke hadde fått nok stemmer.

Tiller, du vet. Carl Frode Tiller. Det er på plass med et bilde som illustrasjon:

(unnskyld fotograf)

Ikke det at jeg har lest hans Innsirkling 3, men jeg har lest 1 og 2 og eeeeeeeelsker bøkene hans. Skråningen også, ikke minst. Men treer’n altså. Tenk å vente så lenge på at han utgir avsluttende bok i trilogien, og likevel ikke somle seg til å lese den. Lese den. Elske den. Promotere den. Omfavne den. Ja, du vet. Jeg var så klar, og nå må jeg lese den i all ensomhet. Helt uten Bokbloggerprisen i ryggen.

Helt uten at han blir invitert til Bokbloggerprisens utdeling!

Vi skulle ikke tenke oss å foreta en liten omstemming da, folkens? Bjørg? Ingalill? Anita? Anyoooooooooone?

En vakker dag googler han seg selv. La oss forte oss å skifte fokus.

Og det passer fint, for i februar skal Bokblogglandia ha fullt fokus på Unnskyld av Ida Hegazi Høyer. Vi skal samlese og analysere og kritisere og bejuble. Jeg gleder meg stort! Min intensjon er å lese den på nytt, kanskje med litt andre briller, og søke å finne svar på de spørsmål som har dukket opp i ettertid. Nysgjerrigheten og iveren overgår frykten for å ikke like den så godt som ved første gjennomlesing.

Kulturkjerringa

Månedens aller mest fornedrende punkt på lista: Hva har man så gjort av kulturelle ting denne måneden? Ingenting, selvsagt. Det nærmeste er å ha grått seg fullstendig i hjel av filmen Faen ta skjebnen. Jeg har lest og elsket boken og visste at jeg ville være sjanseløs, men oh my gosh, it blew me away. Knasende god filmatisering!

Jeg blir litt tom for ord. Det er ikke mer å si. Come what may in February!

12.1.15

Bokbloggerprisen 2014: Langliste

Langliste for Bokbloggerprisen 2014 ble offentliggjort 12. januar kl. 12.00. Kortlisten offentliggjøres fjorten dager senere, med påfølgende samlesing. Det gledes. Gledes stort!

Bokbloggerlisten 2014

Langlisten

Årets roman

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (Aschehoug)
Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
Ann Kyong Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen (Gyldendal)
Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (Gyldendal)
Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Av disse bøkene har jeg selv lest kun en. 1 . Min omtale finner dere her: (Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer)

Forutbestemt og krakilsk over bestselgermaset som jeg er, er jeg skuffet over Lars Myttings nominasjon. Ikke for det. Jeg har ikke lest boken hans. Ikke har jeg lyst heller. Innsirkling 3, dermot, gleder jeg meg stort over at er på listen. Bestselgerstempel til tross. Dette er en bok jeg har gledet meg til i flere år, uten enda å ha fått somlet meg til å lese. Formodentligvis har den fått nok stemmer til å havne på kortlisten, med samlesing og invitasjon til Bokbloggertreffet. Heh.

Unnskyld og Lodz-boka er listens mest selvsagte. Unnskyld er lest og elsket. Lodz-boka har jeg lest så mange kjærlighetserklæringer til, at jeg skal lese den. Definitivt. Jeg vil bare ventet til samlesingen. – For den kommer på kortlisten, det bare vet jeg.

Supernedturen er at Her lå Tirpitz ikke havnet på listen. Den hadde jeg virkelig troen på. Nu vel, folkens. Les den uansett. Gjør det, gjør det, gjør det.

Men dere. Tre av seks romaner er på nynorsk. Det er gøy!

Åpen klasse

Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
Siri Pettersen: Råta (Ungdomsroman, Gyldendal)
Lise Grimnes: Kaoshjerte (Ungdomsroman, Aschehoug)
Elin Fossdal Vaage: Hekla myter (Lyrikk, Cappelen Damm)
Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Av disse bøkene har jeg selv lest tre. 3 . Mine omtaler finner dere her: (Råta, av Siri Pettersen) (Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes) (De som ikke finnes, av Simon Stranger)

Med tre av seks bøker lest, og attpåtil to av disse nominert, kan jeg ikke annet enn å si meg fornøyd og nokså godt forberedt. Ida Jacksons semiselvbiografi om forholdet til sin bestefar, nazist under andre verdenskrig, satset jeg på ville bli nominert. Anbefalingene og rosen strømmet på i høst og tidlig vinter, så det var ingen overraskelse. I køen med uleste bøker fikk denne for min del derfor vente.

Jeg er veldig glad for at Kaoshjerte fikk nok stemmer til å havne på listen. Lises (tidligere) bokblogging har skapt litt uvisshet rundt habilitet, men boken fortjener virkelig å nomineres. Så nominerte jeg den også selv.

Simon Strangers De som ikke finnes er listens aller minste overraskelse. Hadde det vært opp til meg hadde den vunnet hele greia allerede. Just saying.

Genremessig var det muligens litt uventet med kun en sakprosa. På forhånd hadde jeg gjettet at Skammens historie ville mobilisere nok stemmer, men kanskje dens utgivelse i vår hadde litt uønsket effekt mht nominering. Mitt hjerte fryder seg over tre ungdomsromaner, selv om jeg tror vi kan slå litt forsiktig fast at komiteen fra neste år bør innlemme denne genren i Årets Roman.

I fjor kom en illustrert barnebok helt til kortlisten. Lisa Aisatos Fugl tok oss med storm, og En fisk til Fru Luna fra 2014 kunne vel så gjerne blitt nominert også denne gang. Kanskje det var for tidlig? I år ble det ingen barnebøker, men så er også denne type bøker uhyre vanskelige å yte nok rettferdighet i anmeldelser. Desto gledeligere er det at listen representeres med både lyrikk og noveller, i tillegg til nevnte sakprosa og ungdomsromaner. Vi skal være litt stolte over denne listen!

Nomineringsprosessen

Og mine nominasjoner

Alle norske bokbloggere har kunnet nominere sju bøker i de to kategoriene, altså totalt 14 bøker. Kun de som har deltatt i nominasjonsprosessen, kan avlegge stemmer når tiden er inne for dette i august. Avsløring av vinnere i de to klassene skjer først under Bokbloggertreffet i september, samme helg som Oslo Bokfestival. I fjor gikk for øvrig Agnes Ravatn av med førsteplassen i Årets Roman, med sin Fugletribunalet. Diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven vant Åpen Klasse.

- En roman på nynorsk og en diktsamling, altså. Norske bokbloggere leser helt klart variert. Spenningen før tidenes andre Bokbloggerpris er derfor litt ekstra stor i år. Klarer vi å formidle en like stor bredde som i fjor…?

Så langt, så godt. Langlisten innfrir.

Mine nominasjoner

I prioritert rekkefølge

Årets roman

Skjønnlitteratur for voksne

1. Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer (Les hele min omtale)

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid. Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

2. Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden (Les hele min omtale)

Tematikken er utvilsomt spennende. Tilstrekkelig til de helt store diskusjoner. Alle røttene som samles til et tre. Et tre med grener som brer seg utover. Et overgrep mot et samfunn som selv blir overgriper. En tilhørighet som vekker både stolthet og skam. Gjerne på en og samme tid.

3. Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt (Les hele min omtale)

Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.

4. Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen (Les hele min omtale)

Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.

5. Lyden av asfalt, av Yngve Kveine (Les hele min omtale)

Vi er der, og vi glir rett inn i gjengen. Forfatteren skildrer hovedpersonen og hele det resterende persongalleriet med ærlighet uten det minste lille snev av selvhøytidelighet. Fyllekuler og evig jakt etter kjønnslige aktiviteter til tross, man blir unektelig litt glad i gutta.

6. Krø, av Didrik Morits Hallstrøm (Les hele min omtale)

Vi lever oss inn i denne stille forvirring. Vi vet ikke hvor vi har ham, vi vet ikke hvor vi er, og vi vet ikke hva som følger. Det er noe trist og melankolsk over det hele. Nærmest litt søvndyssende, samtidig som adrenalinet tidvis raser. Hele tiden slepende, elegant fortalt.

Åpen klasse

Barne- og ungdomslitteratur, sakprosa, lyrikk, noveller mm

1. De som ikke finnes, av Simon Stranger (Les hele min omtale)

Mest av alt skildrer han så vakkert, nesten umerkelig, livets tilfeldigheter. Hvordan tilfeldige møter og familiebånd, kan føre til lykke for en, og den dypeste ulykke for en annen. Hvordan disse ved en tilfeldighet kan møtes. Hvordan utgangspunktet var så likt, så likt. At det like gjerne kunne vært meg.

2. Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl (Les hele min omtale)

Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte.

3. Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes (Les hele min omtale)

Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.

4. Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo (Les hele min omtale)

Det er en litt lavmælt historie som fortelles, alt med hjertet utapå. Søkende, famlende, sårbart og samtidig stolt. En lettlest roman med korte kapitler og tidvis nydelige passasjer. Anbefales hjertelig til alle tenåringsjenter og mødrene deres. Jeg leste og leste, og hjertet mitt bare…

_________________________________

Kilde: Alt om prisen kan leses på de offisielle sidene til (Norskebokbloggere.no)

31.12.14

Leseåret 2014

I 2014 har jeg lest 64 bøker. Hele 30 av disse er 2014-utgivelser. Særlig markant er dette, naturlig nok, i siste halvdel. Bokhøsten har vært en ren gavepakke til Bokblogglandia. Bokbloggerprisen har gjort dette ytterligere interessant.

Det har vært et veldig fint og lærerikt leseår. Takk for at du har inspirert og fulgt meg. Takk for året som har vært, jeg gleder meg til fortsettelsen.

Bokbloggerprisen

Norske utgivelser i 2014

Av de tretti bøkene som er utgitt i 2014 finner vi hele 26 av norske forfattere. Hele sju av disse klassifiseres som ungdomsromaner. Ytterligere tre er tilpasset de enda yngre. To sakprosa og en novellesamling. Resterende er hva man kan kalle rene, skjære voksenromaner, inkludert en krim. Så vanskelig det enn er å plassere bøker.

Bokbloggeri

Bokbloggera

Jeg hadde ambisjoner om å skrive om hver eneste leste bok. Jeg har greid det.

Nesten.

Amalie Skrams verden ble eneste ikke-omtalte bøker. Noen ord kan det bli likevel: Rikt illustrert. Grundige analyser av hennes verker, Hellemyrsfolket i særdeleshet. Spennende om paralleller mellom eget liv og diktning. Forunderlighet: Forfatterne nevner ikke med et ord hvordan hun døde. Sånn. Ferdig snakka, jeg er glad for at jeg leste og glad for at jeg stadig er nysgjerrig på denne dama.

Besøkstallmessig er jeg ikke særlig stø på statistikk. Jeg ser at bloggen blir besøkt, at noen få kommenterer og at folk sender e-poster relatert til mine innlegg. - Og familie, venner, bekjente og kollegaer kommenterer hva jeg skriver. Jeg skvetter like mye hver gang, her jeg tusler rundt og tror at jeg kanskje bare skriver for meg selv.

Topp tre innlegg hva besøkstall angår: 1) Battle, av Maja Lunde, 2) Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez, og 3) De som ikke finnes, av Simon Stranger.

Høydepunkt

- På godt og vondt

Årets egoboost

Emo-Elliken, av Tiger Garte. Tenk å ha et så tøft kallenavn at man får en romanskikkelse praktisk talt oppkalt etter seg? Attpåtil en supermodig kvinnelig ungdomsromanskikkelse?

Årets skuffelse

Sigrid Undset-prosjektet mitt samler støv. 2014 har vært et ekstremt dårlig Undset-år. Ikke en eneste bok av henne, ikke en gang en novelle, er blitt lest. Heldigvis har jeg tatt det igjen så det monner med lesing av Amalie Skram og Gabriel Garcia Marquez.

Årets slit

Ellikkens julekalender. 24 innlegg med to boktips og en god gjerning. Jeg takker gudene for forhåndslagring av innlegg, for du verden det tok sin tid å snekre det hele sammen.

Årets tåreperser

Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell. Noen burde fremsnakke disse bøkene enda mer enn de allerede er blitt gjort.

Årets klassiker

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram. Bind 1 eller 4, eller hvorfor ikke hele pakka. Disse bøkene er så gode, gjør så stort inntrykk, at de kan leses om igjen, og om igjen, og om igjen. De slipper ikke taket i deg. De glir inn under huden på det. Hvor enn vondt det gjør.

Årets uforståelige

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller. Lett. At jeg ikke har lest Innsirkling 3. Enda jeg har ventet i flere år. Enda jeg dånte inni meg under Oslo Bokfestival da jeg bare var et par millimeter unna han. Årets uforståelige 2: At jeg ikke nedverdiget meg til å ta bilde av meg selv sammen med Tiller. Jeg tror han merket snikfotograferingen. Jeg tror i alle fall at alle andre merket det.

Årets ungdomsbok

De som ikke finnes, av Simon Stranger. Jeg liker måten han forteller på, men mest av alt liker jeg budskapet han forsøker å formidle. Engasjementet han forsøker å skape. Det er beundringsverdig. Viktig, Vakkert. – Og ufattelig vondt. Årets ungdomsbok satte meg fullstendig ut.

Årets blurb

Den onde arven, av Thomas Enger. Bloggomtale skrevet i fjor, men blurb oppdaget i år. Jeg ble ordentlig pinlig berørt. Jeg likte boken veldig godt, men guttungen likte den enda bedre, så jeg tok med noen sitater fra ham. Og jammen meg ble det brukt. På paperbackutgaven står blant annet følgende, sitert fra Ellikkens bokhylle: "Terningkast 7!" Jeg dør på meg. Jeg, som med viten og vilje ikke triller terninger på bloggen.

Årets nordmann

Alt av Amalie Skram. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var høggammal. Så gammel at jeg hadde levd på Amalie Skrams tid og kunne reddet henne fra galskap og fortapelse. Reddet henne slik at hun kunne skrevet enda mer. Gitt henne uendelig med ros og anerkjennelse på min bokblogg anno 1885-ish. 2014 har vært et vidunderlig Skram-år for meg.

Årets overraskelse

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes. Jeg ble veldig overrasket da en medblogger fortalte at hun skulle debutere med egen roman. Tenk det. Egen roman. Først overrasket, så glad, så veldig rørt. Rørt, fordi noen realiserer sin drøm etter mange års jobbing. En drøm man ikke helt har turt å fortelle til noen, et produkt som nesten blir so, ditt eget barn. Overraskelsen ble total da det viste seg at det ferdige produktet ble veldig bra. Jeg likte boken utrolig godt. En gledelig overraskelse, ikke fordi jeg ikke trodde hun kunne skrive rasende godt, men fordi jeg falt pladask uten noe mer om eller men.

Leste bøker i 2014

(-)

84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

(A)

Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez

Amalie Skrams verden, av Engelstad/Køltzow/Staalesen

(B)

Battle, av Maja Lunde

Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Billie Ve, av Julia Kahrs

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

(D)