27.1.12

Mellom oss, av Ruth Lillegraven

Enkelte debutromaner blåser oss aldeles overende. Noen romaner er så velkomponerte, stemningsfulle og fengende at man ikke kan begripe hvorfor ikke hele Norge, hele verden kjenner til boken, har lest den, ønsker å lese den og for lengst har kjøpt boken til odel og eie. Dette er mitt bidrag til å spre budskapet videre, akkurat som boken jeg nå skal omtale er Ruth Lillegravens gave til bokverden. Mellom oss er hennes skjønnlitterære debut. Tidligere har hun utgitt diktsamlingen Store stygge dikt.

Mellom oss, av Ruth Lillegraven
Året er 1949. Dagny er ikke bare Dagny. Hun er også Aslaug og Ludvik. Jakob lar seg fortrylle, forundre og forvirres av sin kone. Begge var delaktige i motstandsbevegelsen under krigen, men det skal ikke snakkes om. Jakob stenger inne i seg alle minnene fra tiden i fangenskap, men Dagny er den som stille vekker han fra marerittene.

Året er 1972. 24 år gamle Svein ryker uklar med sin far i en politisk opphetet debatt om EEC-medlemskap. Faren er kald og som vanlig stri, moren holder seg i bakgrunnen og sier ingenting. Et annet sted i byen sitter hans kjæreste Ranveig, noen måneder på vei med sitt første barn. Svein kastes ut av barndomshjemmet og søker ut i den store verden. Han må bort, ta en pause fra alt, få luft under vingene.

Året er 2001. Tonje har blitt voksen, men savnet etter faren har preget hele hennes liv. Hun vet ikke hva hun vil med livet sitt, hun lever et dobbeltliv og vet ikke helt hvem hun er, hvordan hun skal definere seg selv. Moren Ranveig har aldri vært helt til stede, og hvordan kan hun nå som datteren er tretti klare å nærme seg henne?
- Og det er så mange flere, så mange flere årstall, så mange flere steder. Alle har de en historie og alle historiene henger sammen. Alle har hemmeligheter som vikles inn i hverandre og rakner i sømmene.

Bokens bakside oppsummerer det hele slik:


«Mot eit bakteppe av historiske hendingar viser Mellom oss både korleis det vesle livet speglar den store verda, og korleis gamle løyndomar kan få følgjer mange år seinare. Mellom oss er ei historie om tre generasjonar, og om det vi ber på, men ikkje klarar snakke om. Men når er det for seint å nærme seg kvarandre?»
Slekt, svik og spenning. Alt er sett fra ståstedet til tre generasjoner. Ikke et sekund betviles troverdigheten til det rike spekteret av personer, uansett årstall eller livserfaring. Leseren tror på den trettiårige prostituerte, og leseren tror på den åtti år gamle mannen med et tatovert minne fra hans tid i konsentrasjonsleir.

Alt fortelles rolig og nøkternt. De store følelsene uteblir. Forfatteren dysser det hele ned, holder litt tilbake, akkurat slik menneskene i romanen gjør. – Og så mange de er, disse menneskene. Mellom oss er et virvar av personer, steder og årstall. Vi hopper frem og tilbake og så frem igjen, og det er fullstendig greit, for hun skriver så godt så godt… Alt henger sammen, både i bok og i virkeligheten.


«Å, desse hemmelegheitene. Ho kjenner så altfor mange av dei, sine eigne og andre sine. Dei festar seg til ho slik borrane i skogen gjerne festar seg i pelsen til Ludvig om hausten, gir ho masse bry med å prøve å lirke dei ut utan at dei går i oppløysing. Som oftast fpr ho det ikkje til, borrane løyser seg opp i tusen delar som set seg i kleda og i sofaen og ligg utover golvet. Dess meir ho strevar med å ikkje knuse dei, dess lettare går dei i knas og spreier seg overalt, og slik er det i grunnen også med hemmelegheitane.»

Et fiffig virkemiddel jeg lot meg merke til var bokens mange, unnskyld det dårlige norske uttrykket, cliffhangers. Kanskje jeg overtolker, kanskje det var bevisst fra forfatterens side. Jeg holder en knapp på det siste, det er for mange til at det kan være tilfeldig. Finessen er mer enn en enkel overgang fra det ene kapitlet til det andre.

I flere tilfeller avsluttes et kapittel med en cliffhanger, mens samme cliffhanger innleder neste kapittel men omformer dette til noe helt annet. Eksempelvis avsluttes kapittel 17 med «No skal det skje. No skal han døy». Kapittel 18 innledes med «Kirkegården er eigentleg den beste staden ho veit». Ingen øvrig sammenheng. Fiffig.

Alt krydres med verdens vakreste språk, nynorsk. - En sann fryd for leserhjertet.

Flere grunner til å lese boken?
Mellom oss har blitt behørig hyllet blant bokbloggerne. Beate, Knirk, Bokelskerinnen og Mari har alle fristet meg med sine begeistrede omtaler. Jeg synes likevel Linn fra Bokmerker.org uttrykker aller best akkurat det inntrykket jeg selv sitter igjen med. Jeg lar hennes ord bli omtalens siste.

«… og tårene triller, jeg prøver å skjerpe meg, prøver å riste de av meg, men denne lille boka som har vært så dempet, så stille, den tramper inn i hjertet mitt, og det er ikke som at hun slår på stortromma egentlig, språket er likt, personene har endra seg, men ikke nødvendigvis så fryktelig mye, men allikevel er det noe som skjer.»

25.1.12

Twitrer dere?



Et halvt århundreevighet etter alle andre brøt jeg brått mine prinsipper og opprettet Twitter-konto. Det ble meg fortalt at det var lurt av en bokblogger å twitre, så da... Ja, da gjorde jeg det.




Nabofruen MM var nesten like treg av seg, men jeg ser hun har langt flere følgere enn mine pr. dags dato 8. Det er bittelitt kleint, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, skrive eller hvem jeg skal følge. Alle er så rappe i kjeften at jeg blir rent redd. Jeg trenger hjelp, støtte og noen å klenge meg til.


Fins dere der ute?

23.1.12

Amsterdam, av Ian McEwan

For romanen Amsterdam fikk Ian McEwan den temmelig prestisjefulle Bookerprisen og ditto begeistret hyllest fra litteraturmennesker verden over. Jeg ville knapt nok gitt den hylleplass.

Amsterdam, av Ian McEwan
Vennene Clive og Vernon møtes i begravelsen til Molly Lane. Begge har gjennom store deler av livet levd og elsket med henne. Til stede i begravelsen er også den svært usympatiske enkemannen George samt Mollys siste elsker, landets noe omdiskuterte utenriksminister.

Clive er berømt komponist som jobber med årtusenskiftets store mesterverk. Vernon er skipper for en synkende avisredaksjon, hvis trenger den ultimate nyhet for å redde skuta. Begge anser seg i begravelsens brokete forsamling å være moralsk godt plantet på jorden, og enes om en pakt der de hjelper hverandre for å unngå at de får samme forsmedelige exit som deres felles elskerinne.

Et par beklagelige hendelser senere har deres desperasjon og iver etter å slå seg opp i verden, ført til moralsk fordervelse. Misunnelse og hevn truer med å gjennomsyre både deres vennskap og personlighet.

Kritikerrost satire om moralsk forfall og stormannsgalskap burde vært fabelaktig lesestoff. Anmeldere og lesere roser boken for den spenstige, morsomme, innfløkte, geniale historien. Jeg maktet ikke en eneste gang å finne noe mesterlig ved boken i det hele tatt. 170 sider har vel aldri før tatt så lang tid å lide seg igjennom.

- Jeg ville knapt nok gitt den hylleplass, utbasunerte jeg i innledningen. Jeg føler behov for å justere denne setningen noe. Jeg ville ikke gitt den hylleplass. Å kveste ut noen ord om boken skriftlig holder i lange baner. Ved Chesil Beach og Sementhagen skal ikke få selskap av Amsterdam.

Jeg må bare spørre, hva er det eminente med denne boken? Hva er det jeg aldri så?

18.1.12

Hvis du får dette brevet, av Sarah Blake

Uventet og uoppfordret fikk jeg bok og en pose sjokolade pent pakket inn i julepapir av et forlag en gang i desember. Sjokoladen er fortært og boken er lest. – To skikkelige godbiter!

The Postmistress, av Sarah Blake


Året er 1941. I Europa har andre verdenskrig rast i et par år allerede, men i USA lover presidenten at unge menn ikke har noe å frykte. USA skal ikke ut i krig. I Europa faller bombene og stadig flere lever konstant i frykt mens dagliglivet ubønnhørlig fortsetter. Jødene drives på flukt, men hvor drar de egentlig? Hva skjer med dem?

Frankie Bard er uredd og tørst etter opplevelser og å gjøre en forskjell. Som radioreporter reiser hun til London for å gi hjemlandet pulserende innslag fra en hverdag i krig. Hun drives av spenningen og ønsker samtidig desperat å åpne folks øyne. Hun er der det skjer, hun er der bombene faller. Likevel holder hun en avstand til det hele, både for selv å overleve og kunne beholde det siste snev av objektivitet. Hun har en historie å formidle, og balanserer på en knivsegg mellom å drukne i klisjeer og ordlegge seg for fremmed og kaldt.

Hjemme i Franklin, USA, fungerer middelaldrende Iris James som den lokale postfunksjonæren. Hun setter sin ære i å holde et prikkfritt system med fullstendig orden. Hun skal være å stole på. Et lite feilskjær, så har hun mistet sin rett til å arbeide. Slik er det også i privatlivet. Mens Frankie lever et omreisende og noe utagerende liv i fremmede land, firer ikke Iris fra sine prinsipper med en millimeter.

En dag får hun et brev i hånden av den lokale legen Will Fitch. Etter et tragisk dødsfall gjør Will bot ved å reise til London for å fungere som lege. Han straffer seg selv ved å ofre seg. Tilbake står Emma, ung og fremmed i byen, uten venner og familie. Radiojentas stemme fra London og daglige brev holder de to verdenene sammen. Skjørt, men likevel slitesterkt.

Før Will reiser gir han Iris et brev hun skal gi til Emma den dagen hun får beskjed om at Will er blitt drept. - Men når denne dagen kommer, om denne dagen kommer, vil Iris være i stand til å beholde sin profesjonalitet?

Både Iris og Frankie holder seg oppegående i deres tro på sin funksjon som budbringer. De har en jobb å gjøre, de binder sammen leddene, holder orden i systemet og bringer informasjon videre. Iris og Frankie pplyser folket. Begge niholder på profesjonaliteten som er nødvendig for å fungere i rollen. Et minste avvik, så raser korthuset.

Hvordan

Språket er delvis tungt og pompøst med lange setninger, ledd på ledd på ledd, metaforer og bilder. Det tok meg nesten hundre sider å bli kjent med måten forfatteren uttrykker seg. Det kunne gått begge veier, men jeg lærte meg å elske den litt pussige stilen. Tenk, jeg var en hårsbredd fra å gi opp.

Da ville jeg gått glipp av en fascinerende historie, en historie – historier – som krøp under huden på meg. Side etter side grep den meg, boken var knapt nok ute av hendene mine underveis.

Noen setninger leste jeg en gang. Andre setninger leste jeg ti ganger. Likevel fortsatte jeg, og fortsatte, og fortsatte…

… Jeg ville vite mer, akkurat som Frankie måtte vite mer. Akkurat som for Frankie grep enkeltskjebnene meg mer, mer enn den dystre kunnskapen om hva som faktisk skjedde.
Hvorfor
Hovedpersonene er begge budbringere. Historien er kjent, men budskapet er stadig aktuelt. I forrige innlegg fabulerte jeg om hvorfor det er så viktig å stå opp for sine meninger, si fra når nok er nok, våkne opp i tide. Sarah Blake gjør mye av det samme og bokens styrke er alt som ikke sies direkte. Hun skildrer et USA som ikke er involvert i det som skjer i andre land. De hører om krigen, leser om den, kjenner til hovedtrekkene. Likevel, det skjer et annet sted, det skjer med andre mennesker. Det handler om hvordan det er å stå utenfor og observere, men ikke være en del av. Man lever i en boble man ikke tror vil sprekke. Man vil ikke, tør ikke, orker ikke. Her og der. Vi og dem.

For radiojenta Frankie har boblen sprekt for lengst. Hun stakk hull i den selv, men hun klarer likevel ikke ta alt inn over seg. Hun lever i et fullkomment kaos av inntrykk, og det er meget talende når det sterkeste inntrykket er å se hvordan et menneske dør som følge av noe helt annet enn krigen. Slik er det og slik må det være. Det er umulig for oss å ta innover oss alt det vonde og ufattelige som skjer. Vi fester oss ved enkeltepisoder og enkeltskjebner. Ingen kan bære hele verden på sine skuldre..

Sarah Blake utfører et overraskende godt håndverk når hun forteller om Frankies opplevelser i Europa. Leseren får ikke vite alt, for heller ikke Frankie vet alt. Vi aner konturene, akkurat som Frankie.
Holocaust lurer i bakgrunnen. Frankie og resten av samfunnet vet fremdeles ikke den hele sannheten. Likevel reiser hun med tog gjennom Europa. Frankie intervjuer de reisende, alle jødene, alle menneskene som niholder på sine papirer og som knapt tør å våge å tro at de klarer å slippe unna. Frykten og mistenksomheten, alltid på vakt. Alle med en historie og en skjebne.

- Alle stemmene som fester seg til lydopptakeren. Stemmene som lever videre, uansett og for alltid.
Tid for ettertanke
Jeg kunne skrevet mye mer om boken, men kan ikke annet enn å avslutte med å anbefale den helhjertet videre. Den utgir seg for å være en ting, men rommer så mye mer. Jeg velger å la forfatteren selv få de siste ordene i denne omtalen:


Det er fortellingen som ligger like utenfor kanten av fotografiet, eller etter slutten av en avisreportasje. Det handler om løgnene vi forteller andre for å beskytte dem, og om de løgnene vi forteller oss selv for å slippe å ta inn over oss det vi ikke makter å være; at vi er i live, for eksempel, og spiser lunsj, mens bomber faller og flyktninger presses sammen i leirer, og nyhetene kommer mot oss hver time på dagen. Og hva gjør vi egentlig, når alt kommer til alt?






(Klikk på bilde for å se boktrailer)




Tusen takk til Pantagruel som lot meg få denne leseropplevelsen!

17.1.12

Man skal ikke tåle så inderlig vel

*** Fullstendig off topic, overhodet ikke bokrelatert. - Men må man, så må man ***

I flere dager har sosiale medier vært gjennomsyret av utsagn som meningsløse ”Har de ikke mer ironi over hudfargen sin enn det, da…” og usympatiske ”Må vi endre hele den norske ordbok bare fordi vi er så snille som lar dem få komme til landet vårt”.

Folk man kjenner. Venner og bekjente, familie og kollegaer.

I flere dager har jeg blitt skuffet, provosert, overrasket og stum over hva enkelte, dessverre ganske mange, greier å lire ut av seg i kampens hete.

En ting er å la seg engasjere så kraftig av en over gjennomsnittlig ubetenksom kommentar i beste sendetid på norsk rikskringkasting, i et program som har stempel som familieunderholdning. En ting er at media setter alle kluter inn for å la dette bli en Plumbo versus Madcon farse.

Giske slapp enkelt unna. Det gjorde etter hvert også Plumbo-vokalisten. Irrasjonelt nok vendte hordene tilbake til de opprinnelige heltene, men med motsatt sympati. Plutselig skulle Tone Damli Aaberge tas. Hun hadde jo oppfordret til fysisk avstraffelse. Plutselig skulle Kaizers bandmedlem tas, fordi han idiotisk nok hadde helt en halvliter over han som tidligere var syndebukk, men som nå er helt. Plutselig skulle Tshawe tas, fordi noen sa at han hadde sagt et visst kvinnelig kjønnsorgan på en mindre positiv måte.

Det er en ting. Det er slik media fungerer og det er slik folk flest fungerer. Man kaster seg på en bølge, for å bli slengt over til en annen bølge. Alle kan gjøre feil. En del høres bedre ut i hodet før det mister sin sjarme ved å bli uttalt. Det er en ting. Vi har alle vært der.

Det er den andre tingen jeg ikke kan godta.

Det at folk blir så provoserte over at det er enkelte ting man ikke kan si. At det er enkelte ord som bør utgå.

”Jeg sier neger fordi jeg er vant til å si det. Det har jeg gjort i førti år og det kommer jeg til å fortsette med.”
”Nå heter det ikke Negro lenger engang. Nå må vi si sukkerkulør!”
”Tenk, nå fins ikke Hoa lenger, og Hottentott fjernes fra sanger og historier”

Slike dramatiske endringer, eller oppfordringer til endringer, lar folk seg grenseløst provosere av. Hvorfor?

Jeg kan ikke med beste mening fatte og begripe hvorfor slike endringer medfører så mye sinne og latterliggjøring. Truer det oss på noen som helst måte? Er det snillisme på det mest naive? Er det egentlig det? Eller… eller er det faktisk helt på sin plass?

Mennesket og samfunnet er i stadig forandring. Vi streber etter å bli bedre, tilegne oss ny kunnskap, forbedre oss selv. Tanker, holdninger og atferd. Alt endrer seg, og vi ønsker alle positiv utvikling.

I stedet for å grunne på dette, reagerer man med utsagn og kritikk som er over all forstand. Folk blir sinte! Sinte fordi kryddermerket skifter navn. Sinte fordi sukkerkuløren endrer merke. Sinte fordi VI ikke blir støtte av ord og uttrykk som DE blir støtte av.

Ikke alle DE blir støtte heller. Det er ikke ordene i seg selv det kommer an på, men hvordan ordene blir sagt på. Selvsagt. En mørkhudets hvite kompis kan gjerne slenge ut nigger, og begge kan le. Problemet er når resten av gjengen skratter i bakgrunnen. Det blir brått noe annet.

Det handler om langt mer enn diskusjonen om hvorvidt mokkamann er støtende i seg selv eller ikke. Målgruppen har utvilsomt hørt verre kallenavn. De siste dagers kommentarer på diverse nettsider, både med og uten navn, forteller meg at kallenavnene vil fortsette å gjentas.

"Det går jo ikke an å si noe uten å bli stemplet som rasist", sier du kanskje. Jeg svarer med å spørre hvorfor du går i forsvarsposisjon.

Det ropes om rasismehysteri, men de samme personene uttaler en slik vi-dem holdning at man aldri, aldri, aldri må slutte å bry seg. Aldri slutte å slå ned på nedsettende uttrykk. Aldri slutte å reagere når det blir gjort urett. Lære av historiens feil, ikke gjenta dem.

En gang i tiden var en afrikaner på Karl Johan noe av det mest eksotiske som fantes. – Både på godt og vondt. Spennende og litt skummelt. Skummelt fordi det var noe uvant, noe annerledes, et avvik fra det normale. Slikt slutter aldri å skremme oss. Nå er det ikke lenger noe uvant, noe annerledes, et avvik. Det burde ha sluttet å skremme oss.

Man skal ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer oss selv.

14.1.12

Sirkelen, av Strandberg og Elfgren

I skrivende stund er det bare to dager igjen til Sirkelen slippes ut på det norske marked. Mursteinen på 500 sider er skrevet av Mads Strandberg og Sara B. Elfgren, og er bejublet i det store og det vide i bokens hjemland Sverige. Forlaget profilerer boken som en krysning mellom Fucking Åmål og Twilight, noe som indikerer både livstrette ungdommer og en solid dose magi. Jeg mottok et forhåndseksemplar av storsatsningen, og her følger mitt inntrykk:

Sirkelen, av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
En gutt blir funnet oppskjært og død på skolens toalett. En natt trekkes seks jenter til et skogsholt hvor de får vite sannheten rundt guttens død og at de sammen skal danne en sirkel av utvalgte med spesielle krefter. - Sammen må de stå sammen for å redde samfunnet fra onde demoner. Jentene har øyensynlig ingenting annet til felles, og de har heller ingen interesse av hverandre. Ondskapen gjør seg stadig sterkere gjeldende, og det kulminerer da sirkelens midtpunkt Rebecka hopper ned fra skolens tak.
Det mangler ikke på dramatikk, altså. Eller? For meg er det nettopp det det gjør. Det magiske aspektet ble for blodfattig for min del. Jentene utfører sin magi med halvhjertet innsats og er raske med å fokusere på mer trivielle problemer underveis. Hadde det vært humor involvert skulle jeg vurdert å tilgi den uengasjerende dramatikken. – Men dette er ingen humoristisk bok. Den er dønn seriøs. På godt og vondt.

Jentene sliter. De sliter som ungdommer flest og i særdeleshet. Det er her boken glimrer med sin kvalitet. Det er først og fremst fokus på de vanskelige tenårene.

Psykiske problemer. Omsorgssvikt. Mobbing. Spisevegring. Utestengelse. Selvskading. Det handler om å mangle følelsen av å bli godtatt og høre til. Det handler om å smile og samtidig gråte inni seg.

Det er ikke demoniske krefter og suggerende ildsprutende hekser som gjør boken interessant. Det er Ida, Rebecka, Vanessa, Minou, Linnea og Anna-Karin. Vi får utfyllende innblikk i de seks jentenes personlighet. Det rike persongalleriet kunne lett blitt for mye av det gode, men forfatterne får det likevel til å fungere godt. Jentene fungerer som puslespillbrikker i det store puslespillsamfunnet. Viktige bipersoner i historien blir viet mindre oppmerksomhet. - Enda, i alle fall.

Boken er første bok i triologien om jentene i Engelfors. Neste år lanseres Ild og serien avsluttes i 2014 med Nøkkelen. Det er fremdeles tid til å la oss bli enda bedre kjent med jentene, Ida i særdeleshet.


Om undertegnede lar seg friste er enda uvisst. Sirkelen var dels medrivende og engasjerende, men mangelen på magi blir for meg for ødeleggende. Derimot fungerer det veldig godt som ungdomsbok. Jentene sliter med sitt, alle som en, og boken har sin styrke i nettopp det gjenkjennelige, såre og vonde. Ros skal også gis til handlingen som er skrevet konsekvent i presens, noe som gir en sterk følelse av intensitet. Leseren rives med, noe annet er uunngåelig.

- Selv undertegnede. På tross av og fordi.



Tusen takk til Gyldendal for bok!

5.1.12

Topp 10+1: Fjorårets absolutte favoritter

Årets anbefaling: La kloden spinne

Jeg ønsker å sitere fra boken for å vise dens styrke og inderlighet, men et sitat blir så nakent uten å fortelle om omstendighetene rundt. Ta med bakgrunnen. Akkurat som en person ikke kan beskrives uten å ta med dens fortid eller dens omgangskrets.

De mange historiene fortelles gjennom en håndfull mennesker. Noen gjør større inntrykk enn andre. - Slik som Tillie. Det er noe desperat og likevel så stolt over hennes fortelling som skiller henne ut fra de andre. Ikke at hennes historie er vondere og mer hjerteskjærende, men fordi de andres historier er så lavmælte: Corrigan. Lara. Jazzlyn. Gloria. Ciaran. Solomon. Claire…

Det vakreste er likevel å se, lese, hvordan historiene varsomt og nesten umerkelig sirkler seg inn i hverandre og gir de en styrke og inderlighet som nærmest slår deg ut. Du mister pusten.

Årets barne- og ungdomsbok: Søsteren min på peishylla

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Årets favoritt: Mnem

Fanfare og konfetti, for en bok! Jeg kan like gjerne bare gi opp mitt mål om minst 50 leste bøker dette året, for toppen av kransekaka er allerede spist opp. Rosinen i pølsa likeså. Prikken over i’en er skrevet. Spiker’n i kista er slått ned. Kort sagt: Jeg har lest årets beste bok allerede i januar.

Jeg ber herved om tilgivelse for at jeg ikke makter å finne ord selv for å skrive noen omtale av boken. Jeg ble rett og slett altfor begeistret, altfor glad i, alt for .... Jeg ble alt for glad i boken.

Noen ganger skjer det, noen ganger leser man en bok som man bare VET er en bok man aldri vil glemme. Som helt uventet kommer til å invadere favorittlista med storm. Mnem er en slik bok.

Årets finurlige: Hett blod

Fortellerstemmen tilhører onkel Silvio, en aldrende mann vi etter hvert forstår har rik livserfaring. Han forteller om intrigene og skandalene i sin familie, som han har bivånet og fulgt med på i en årrekke. Jo mer vi får vite, jo mer avsløres av sammenhenger og likheter. Det er bare en ting: Silvio har deltatt langt mer enn han først forteller. Ungdommens hete blod lar ikke moralen stanse lidenskapen.

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg.

Årets geniale: Usynlig

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig.

Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Årets krim: Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Typisk for Nesser er hans krimromaner med trykk på romaner. Altså roman med krimhistorie. Denne tohundresidersherligheten er intet unntak. Dette er en oppvekstroman med en snert litt utenom det vanlige.

Vi skjønner jo hva som er i vente, det er jo knapt nok til å unngå, men det kriminelle ved det hele er ikke det som gjør boken. Det er vennskapet, prosessen fra barndom til ungdom, den undertrykte sorgen og frykten og all den underfundige humoren som får boken til å glitre.

Årets oppvekst: Trylleglasset

Dette er ingen roman i vanlig forstand men defineres som novelle. Her møter vi ikke bare Herdis, men også Gusta, Finn og alle de andre barna i nabolaget. Hver eneste av barna har sin historie og sine kamper å kjempe. Hver eneste av barna gir meg klump i halsen. Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i.

Nedreaas briljerer nok en gang, og kanskje enda mer i nevnte bok i innledningen. Trylleglasset gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg gråt og gråt, både av ren empati overfor barna og deres skjebner, men også fordi at boken ble ferdiglest.

Årets sterkeste: Utrenskning

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og foræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselsvis rystet og fasinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Årets tankefulle: Forsoningen

Språket er enkelt, men poetisk og vakkert. Svært vakkert. Til tider svært vondt. Det er rørende, vondt og vakkert. Best av alt: det går ikke helt inn under huden på leseren før man har lest ferdig boken. - Eller, det er i hvert fall en av disse perlene som blir bedre og bedre, som fortsetter å vokse etter at siste side er lest.

For en perle er denne boken. En liten perle på i underkant av 100 sider. Mang en bok er blitt skrevet med handling fra andre verdenskrig. Store mursteiner med elendighet, sorg, svik og død. Fred Uhlman fattet seg i korthet, og du verden så virkningsfullt dette er når man velger sine ord og oppbygging med omhu. Det er så synd, så synd at han ikke skrev flere bøker enn denne.

Årets ukjente: Underjordiske timer

Årets første bok ble en liten, men likevel stor bok om ensomhet. Om å miste seg selv. Sart, intenst og en bok som gjorde inntrykk. En bok man får litt vondt av, men som man likevel er veldig glad for at man har lest. Les den du også...

Dette er virkelig en liten perle. Intens og trist-vakker, om to sjeler i et stort univers som kanskje er ment for hverandre, kanskje ikke. Som kanskje møtes, og kanskje ikke møtes. Anbefales!

Årets vakreste: Snøbarnet

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

- Noen som har lest disse og deler min fascinasjon?

2.1.12

Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Ingen skal påstå jeg er flink med blomster. Jeg vannet min orkide i et halvt år før jeg skjønte blomsten var av plast. Grønne planter blir sporenstreks brune planter samme øyeblikk som de kommer over min dørstokk. Tanken på å lese en kjærlighetsroman med utgangspunkt i blomsterspråket var derfor ikke spesielt forlokkende. Jeg var sannsynligvis så skeptisk som det er mulig å bli.

Noen ganger er det rett og slett fantastisk fint å ta feil.


Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh

Som barn blir Victoria sendt fra fosterforeldre til fosterforeldre. Misbruk, stadige oppbrudd og skuffelser gjør den vesle jenta hard og aggressiv. Elizabeth tar i mot henne med åpne armer når Victoria er ti år. Elizabeth er hennes siste håp, og gjennom blomstene klarer de to å kommunisere. Victoria føler seg likevel ikke trygg på Elizabeths kjærlighet, og hennes handlinger driver henne tilbake i barnevernets omsorg. Skuffelsen og angeren gjør henne enda hardere, enda mer ensom og enda mer kynisk. Selvoppholdelsesdrift og stahet gir Victoria mot til å gå videre. Som 18åring må hun greie seg alene, og hun søker tilflukt i en park hvor hun lever for blomstene sine. Renata, eieren av den lokale blomsterbutikken, ser Victorias potensiale og tilbyr henne en deltidsjobb. En dag på blomstermarkedet treffer hun igjen en fra hennes fortid. En person som vekker hennes behov for nærhet og omsorg.

Først av alt: Det er tross det søtladne temaet, overraskende lite klisjeer i boken. De store ord er beskjedne, og alt ender nødvendigvis ikke godt eller slik man skulle ønske. Man velger selv hvordan man ser på problemer og hvordan man skal makte å snu noe vondt til noe godt. Skjønnhet kan finnes i det usleste ugress.

Victoria har knapt nok gått på skolen, har ingen jobberfaring og har verken familie eller venner. Likevel makter hun å ta et skritt av gangen, holde seg i gang, uten at hun helt vet hvorfor eller for hvem. Hennes stadige motgang besvares med et iherdig ønske om å greie seg. På et eller annet vis skal det gå. I alle fall for en stund til. Etter det kan alt skje, men akkurat der og da skal det gå. Somehow. Somewhat.

Hvordan kan du elske, når du aldri er blitt elsket?
Dette er bokens store styrke. Det er brutalt og vondt, hjerteskjærende og dypt rørende. Blomstene hjelper henne å snakke, føle og leve. – Hvor banalt det enn høres, dette er en nydelig bok jeg ikke ville vært foruten. Boken tok meg med storm.

Dersom jeg skal sette fingeren på noe, må det være de parallelle historiene mellom fortid og nåtid. Rettere sagt, den ene historien. Det er problematisk å gjenfortelle hendelser i barndommen med en voksens retorikk. Forfatteren vektlegger å ta leseren med til datidens øyeblikk, og jeg-personen snakker, tolker og reflekterer med begrep som er mer forenelig med en moden kvinne enn en barnlig tiåring. Slik er det gjerne i bøker, der historien fortelles av en jeg-person. Det blir nakent og sårbart.

Likevel er disse parallelle historiene vidunderlig flettet sammen. Jeg tror faktisk ikke det kunne ha blitt gjort bedre.

«Jeg vet det, vennen min,» sa mor Ruby. «Men du greier det. Du har det i deg å være mor, en god mor.» Hun gikk videre.

Nei, jeg har det ikke i meg, tenkte jeg bittert. Jeg hadde lyst til å skrike til henne at jeg aldri hadde vært glad i noen, og be henne forklare hvordan en kvinne som ikke var i stand til å elske, noensinne kunne forventes å være mor, en god mor. Men jeg visste at dette ikke var sant. Jeg hadde elsket, mer enn en gang. Jeg hadde bare ikke gjenkjent følelsen for hva den var før jeg hadde gjort alt som sto i min makt for å ødelegge den.
Historien om barnevernsjenta Victoria er medrivende. Der man forventer å finne en enkel kjærlighetsroman, finner man et budskap som går langt utenfor de vante rammene. Det handler om sårbarhet som uttrykkes med sinne, det handler om å trå feil, lære seg å innfinne seg med konsekvensene, og velge å gå videre. Det handler om selvstendighet og samtidig ensomhet. Søken etter nærhet og behov for å være alene. Det handler om svik, om grusomme handlinger, og det handler om tilgivelse.

Neste gang en blomst kommer over min dørstokk skal jeg ønske den velkommen med et smil, stelle den omhyggelig og beholde den. Lenge.



Boken kommer ikke ut på markedet før senere denne måneden, men jeg var så heldig å motta leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Aschehoug for en nydelig leseropplevelse. På forlagets side kan du lese utdrag fra boken, og på forfatterens hjemmeside kan du sjekke betydningen av alskens blomster. Beathe og Bokelskerinnen er to andre bloggere som i likhet med meg er begeistrede.

It’s the end of 2011 as we know it (and I feel fine)

I 2011 leste jeg 76 bøker, noe som er nøyaktig 33,33333333 % mer enn året I forveien. Bare for å ha det på det rene: Jeg har ingen intensjoner om å lese så mye i 2012. Gjør jeg det, er det hyggelig. Gjør jeg det ikke, er det greit. (Leser jeg derimot under 50 bøker får jeg riktignok spader) The thing is, jeg orker ikke stresse med målsetninger på lesefronten. Ikke akkurat nå, i alle fall.
Jeg får fremdeles vondt i magen ved tanken på Silmarillion. Like forbanna ulest i år som i fjor og før det igjen. Det gikk ti år fra Ringenes Herre kom i hus til jeg fikk lest den, og i Silmarillions tilfelle har det ikke en gang gått et helt år. Ingen nevnelig grunn til å stresse altså.

Det jeg hadde satt som mål og som jeg innfridde var å oppdatere meg på Harry Hole.

Jeg kom meg også til biblioteket opptil flere ganger, lånte en del, men kjøpte enda mer.

Jeg kjøpte, kjøpte og atter kjøpte. Herregudfreeeed som jeg har kjøpt bøker. Mammut, full pris, billige, loppiser, bruktboksalg, jeg har fått bøker i gave og jeg har fått fra forlag. Mine kostelige bokhyller har blitt stadig fullere. Hva skjer’a? Må jeg virkelig begynne å gi bort bøker? Å påstå at jeg kaldsvetter bare ved tanken er sterkt underdrevet. Å vurdere å slutte å shoppe bøker er en tanke jeg ikke en gang velger å slå tankene inne på, ei heller formulere setningen godt nok til å bli ferdig med den. Da vil jeg heller ha et stort hus. En gedigen sveitservilla. The sky’s the limit!

Sigrid Undset? Jo, jeg skulle vel egentlig lese meg opp på forfatterskapet hennes i 2011. Jeg leste ikke en eneste bok av henne. Jeg har lyst til å gjøre det i 2012, men jeg nekter vil ikke orker ikke tør ikke makter ikke lage noe mål ut av det.

Når alt dette er sagt, skal det også sies at jeg kom meg litt ut blant bok-folk i året som var. Det begynte i februar med Tiller og Grimsrud, eksploderte i september med Oslo Bokfestival (minn meg på å ikke stille som frivillig i 2012) og fikk en avslutning i desember med Frobenius og Liv Gade, kvinnen med de mange utropstegn og aaaaaah’er. Innimellom har det vært mindre anledninger, og også pingleavslåtte invitasjoner til for eksempel Lucinda Riley-lansering. Jeg skal jobbe videre med kulturkjerringprosjektet, om ikke annet får det meg i alle fall til å føle meg voldsomt ung og lovende.

Men altså, 76 leste bøker i 2011. Jaggu er jeg fornøyd med det! Attpåtil har jeg skrevet bittelitt, passe eller altfor mye om hver eneste en. Det eneste målet for 2012 er å ikke begynne på en ny bok før jeg har skrevet omtale, i det minste noen stikkord, om forrige bok.


Men altså, nok en gang, 76 leste bøker i 2011. Det må sies å ha vært et strålende bokår for meg: 9 bøker har fått terningkast 6, hele 27 bøker har fått terningkast fem og 25 bøker har fått terningkast 4.

Mmnem, Forsoningen, Doktor Proktor og verdens undergang (kanskje), Hett blod, La kloden spinne, Sementhagen, Usynlig, Ikke rart det kommer kråker og Utrenskning fikk alle toppkarakter. Litt av en forsamling, egentlig.

På motsatt side av skalaen finner vi chicklit-mursteinen Vintageaffæren og den norske fantasyromanen Dødsengler. Disse bøkene tok fra meg mye verdifull tid jeg aldri kommer til å få tilbake. Heldigvis er de klart i mindretall. Så utrolig mange bøker ga meg enormt mye tilbake.

Nesten halvparten av bøkene har vært av norske forfattere. Nesten like mange har vært av andre nordiske eller europeiske forfattere. Ikke en eneste bok stammer fra Afrika eller Sør-Amerika. Ille.

Kjønnsmessig har det vært relativ likestilling, muligens med en bitteliten overvekt av kvinner. 13 bøker har vært kriminalromaner, elleve bøker har handlet om oppvekst, og 10 har omhandlet sorg. Heldigvis har hele ni bøker blitt kategorisert som humoristiske. Fire bøker har vært novellesamlinger, tre bøker har vært faktabøker og ni bøker har blitt skrevet for barn og unge.

- Excelarket mitt er for stort til å gjengis på bloggen, men tro meg. Her er det ordning & reda. Nå er det redigert for siste gang og kan legges i arkivet med god samvittighet. 2012, bring it on!

Hele sulamitten:

76. En kort historie om traktoren i Ukraina 75. Baby Jane 74. Byttet en trylle triologi 73. Utrenskning 72. Skyld 71. Maria & Jose 70. Ikke rart det kommer kråker 69. Snøbarnet 68. Beretningen om herr Roos 67. Dødsengler 1 Momentum 66. Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen 65. Minus meg 64. En helt annen historie 63. Gjenferd 62. Usynlig 61. Våkner om natten og vil noe annet 60. Sementhagen 59. Nede i himmelen 58. Mot 57. Gratiskyss i mørket 56. Menneske uten hund 55. Lærern 54. Roser i et sprukket krus 53. Elsi Lund 52. Poplene på St.Hanshaugen 51. Små nøkler store rom 50. La kloden spinne 49. Vokterne 48. Livet er et annet sted 47. Til Sibir 46. Dama som gikk på dører 45. Jernvognen 44. Trylleglasset 43. Reiser 42. Nattmennesket 41. Ved Chesil Beach 40. Den som reddes kan 39. Orkideens hemmelighet 38. Ville svaner 37. Simon og eiketrærne 36. Sorgenfri 35. Søsteren min på peishylla 34. En sannsynlig historie 33. Eg elska ho 32. Hanumans maske 31. Gulldronning, perledronning 30. Idas dans 29. Sjelenes herre 28. David Golder 27. Hett blod 26. Mann i mørket 25. G for Georg 24. Skyskrapersommer 23. Svik 22. Savn 21. Morgen i Jenin 20. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje 19. Den rettferdige 18. Bunny Munros død 17. Ulovlig norsk 16. Myren 15. Rødby-Puttgarden 14. Gutten i graven ved siden av 13. Forsoningen 12. Skomakernes konge 11. Nattefokk 10. Mirakel 09. Etter skjelvet 08. Jo fortere jeg går jo mindre er jeg 07. Hvit tiger 06. Mnem 05. Tett inntil dagene 04. På vegne av venner 03. Vintage-affæren 02. 31 år på gress 01. Underjordiske timer