28.1.11

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, av Kjersti Annesdatter Skomsvold


Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kortromanen handler om Mathea, en eldre kvinne, som forteller om sitt liv. Hun er redd for å dø, men mest av alt for å leve. Ved å være usynlig håper hun å slippe unna døden, å være usynlig selv for døden. Sosial angst er ikke et godt nok begrep. Hun er så mye, men likevel så lite. Mathea skapte fra ung alder av sitt eget lille univers bestående av seg selv og sitt livs kjærlighet Espilon. Andre fikk ikke plass, eller de ville ikke. Ingen så henne, snakket ikke til henne, visste ikke om henne. Mathea graver ned en tidskapsel slik at noen, en gang når hun selv er død, får vite om henne. En boks som inneholder minner fra hennes liv. Det eneste hun legger i boksen er en lapp med telefonnummeret sitt. Mer er det ikke.


Jeg ville så gjerne like boken. Jeg ville så gjerne blir rørt og berørt. For det første fikk jeg boken av snilleste Fjordlandet, og for det andre hadde jeg hørt masse skryt av boken, og for det tredje er temaet midt i blinken for meg. Jeg er den typen som gråter av spilt melk. Av melk generelt egentlig. Ja, strengt tatt gråter jeg generelt mye. Mitt navn er Lettrørt. Ellikken Lettrørt.

- Men så skjedde det ikke. Jeg gråt ikke. Jeg lo en del, men ikke en gang det så mye som jeg håpet på. Jeg bladde om, side etter side. Leste. Humret litt, huffet meg litt, kjedet meg litt. Det ble for mye av det lille, og for lite av det mye. Etter halvlest bok vurderte jeg å bryte prinsippet mitt med aldri å avbryte en bok. Jeg klikket meg inn på diverse bokomtaler, prøvde å reversere mitt syn på boken, og ga den et nytt forsøk. Jeg forsøkte oppriktig talt å se boken med positive briller.

Det gikk likevel ikke. Bokens tema og stil tiltaler meg, men full klaff ble det ikke. Jeg trodde ikke på Mathea. Jeg savnet gammelmodig språk, både ord og uttrykk. Ikke et sekund trodde jeg på at fortellerstemmen tilhørte en gammel, krokete dame. Hvert eneste sekund visste jeg at dette var skrevet av en kvinne på min egen alder. Troverdigheten manglet. En del episoder hang jeg meg også opp i, slik som en lengre passasje om en telefon som aldri hadde ringt utenom da mannen ringte til den fra en telefonkiosk. Noen sider senere omtales samme telefon som stadig blir oppringt fra Norsk Gallup. Boken krydres med sitater fra gravstøtter og dødsannonser. I utgangspunktet er dette fantastisk, herlig orginalt fabelaktig. Jeg skulle bare ønske at det var mer system over det hele. I et kapittel kan det være tre sitater. I de neste fem kapitlene kan sitatene være fullstendig fraværende.

Det er åpenbart at min oppfatning er riv ruskende gal. Boken har blitt lovpriset av både kritikere, bokbloggere og lesere generelt. I tillegg fikk forfatteren med denne boken Vesaas debutantpris i 2009.

Mathea sliter med å bli sett. Jeg sliter med å se henne.

8 kommentarer:

annkolaas sa...

Jeg synes den er superfantastisk. For en bra avslutning, forresten.

Merete B. Aae sa...

Jeg hørte forfatteren lese fra boka under Litteraturdagane i Vinje i september i fjor. Det var først og fremst en morsom opplesing, til tross for at hovedpersonen lever et noe miserabelt liv. Jeg leste boka på vei hjem til Nordmøre, og jeg synes den var ok. Men jeg er enig med deg at jeg hadde ventet noe mer av en som fikk en slik pris.

Beatelill sa...

Hehe, selvfølgelig er ikke oppfatningen din riv ruskende gal. Synes du begrunner veldig godt hva du synes om boka, og jeg liker måten du ser ting på :)

fjord sa...

Og jeg som trodde dette skulle bli en "nær-la-meg-synge-deg-stille-sanger-opplevelse". Bom, gitt. ;) Jeg har ikke lest den da, og tror kanskje jeg skal stå over.

Kathleen sa...

Den er jo morsom da, det synes jeg også, selv om jeg også syntes den var trist. Jeg ble helt rørt.

Anonym sa...

Huff og huff. Hvis man ikke klarer å lage noe rørende av et så godt utgangspunkt, får det heller bare være for min del.

Knirk sa...

Fantastisk! Dette er en av de morsomme tingene jeg liker aller best med bøker og blogging: At vi opplever bøker forskjellig. Det er alltid morsomt å lese. Måten handlingen er formet i språk gjør at noen blir berørt, andre ikke. Jeg synes boka var knallgod:
http://knirk.wordpress.com/2009/09/26/jo-fortere-jeg-gar-jo-mindre-er-jeg/

God helg!

ellikken sa...

"iiiiiiiiiiiiiiiik", tenkte jeg, "7 kommentarer! Nå får jeg kjeft!"

Jeg har nemlig en lei tendens til å ta det personlig om andre ikke liker bøkene jeg selv elsker. Jeg blir rett og slett fornærmet! Kudos til Lena, Beate, Kathleen og Knirk :-D

Merete: Artig! Enda en nordmøring :-)

Fjord: Du altså...! Gir du bøker du ikke selv har lest til meg sånn helt uten videre?? Har du ikke lest Etter skjelvet heller? Eller sett filmen?

Line: Joho, du ser jo de andre som _elsker_ boken! Og (om du ser dette) tusen tusen takk for bladet som kom deisende ned i postkassa mi i går. Stor stas!