Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:

En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka
Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen
Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe
I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.

Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.

Sorgenfri, av Jo Nesbø
Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.

Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred
Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.

Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.

Oppvekstromanene: Elsi vs Tove

I min oppvekst leste jeg både Skyskraperengler og Små nøkler store rom. Trur eg. Det er i det minste noe unektelig kjent ved begge bøkene. Historiene var velkjente, og små episoder ble med litt hjelp gjenopphusket. Likevel stod disse to bøkene ikke for meg som representanter for gode leseopplevelser som barn og ungdom. Jeg har derfor brukt deler av dette året på å lese bøkene og deres oppfølgere på nytt i voksen alder. – Ville leseopplevelsen bli rikere i en alder av 30+? Og hva er det egentlig som gjør disse oppvekstromanene så populære?

Oppvekstroman er en romantradisjon som henter elementer fra dannelsesromanen. I disse romanene følger man som regel én hovedperson fra barndom og inn i voksenalder, med vekt på personlige utvikling i møte med skiftende modenhet og omgivelser. (wikipedia.no)

Triologi av Tove Nilsen: Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg

I 1982 var man enda purung, og det gikk noen år før jeg lånte Skyskraperengler på biblioteket. Dermed slapp jeg sånn rent potensielt, å vente like lenge som de som leste boken med en gang, på oppfølgerne Skyskrapersommer (1996) og G for Georg (1997). Det skulle likevel gå mange, mange år før jeg leste disse. Skyskraperengler ble lest for annen gang i fjor, og i år har jeg endelig fått lest de to andre i triologien.

Når det er sagt ønsker ikke forfatteren selv å se bøkene som en triologi, hun om det.

Tove skriver om Tove som bor i en av landets første drabantbyer, i en av landets første drabantbyblokk. Vi møter henne første gang som elleveåring, og følger hennes famlende og søkende skritt inn i tenårene, helt til vi forlater henne som femtenåring.

Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse.

Vi følger Tove og hennes venners oppvekst i Skyskraperen, høyblokka på Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Slik som med Goggen. Georg Hansen som etter hvert blir Toves beste venn og kjæreste. Tove blir i tillegg til Goggens beste venn og kjæreste, også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Tove forstår litt, men bare vi som lesere ser alt. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Det går som det må gå. Goggen klarer ikke tilpasse seg, ingen hjelper han, og han havner til slutt på Bastøys forbedringshjem for unge gutter. Tove er hans eneste støtte, og hun innleder en kamp for løsrivelse fra sine foreldre.

- For slik som sine foreldre vil hun i alle fall ikke være. Det er på tide å stå på egne bein.

Triologi av Bjørg Vik: Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund

Bjørg Vik introduserte leserne for Elsi Lund i 1988, da første bok i triologien kom ut. Små nøkler store rom ble forgjenger for Poplene på St.Hanshaugen i 1991 og Elsi Lund i 1994.

Elsi er fire år første gang vi møter henne, og vi følger hennes oppvekst gjennom mellomkrigstid, under 2. verdenskrig og helt frem til vi nærmer oss 1960. Hun bor sammen med sine foreldre og storebror i en trang liten leilighet på St.Hanshaugen i Oslo, hvor vi følger hennes utvikling fra barn til voksen. Vi opparbeider oss kjennskap til både familien, venner og naboer. Venner og kjærester.

Elsis trang til løsrivelse er sterk, men fokuset på kvinnefrigjøring er minst like markant. Det handler om mer enn å flytte ut av barndomshjemmet, og å motsi sine foreldre og ta egne valg. Det handler om oppgjør mot samfunnets normer. Aller sterkest er dette i den tredje og siste boken:

”Elsi Lund er en roman som står i det radikale bruddets tegn. Den handler om den definitive flukten fra det fengsel av konvensjoner og fastlagte forventninger som Elsi har vokst opp i. Den forteller om en frihetslengsel så sterk og smertefull og en livsappetitt så hensynsløs at den får alvorlige konsekvenser” (Kilde: Cappelen Damm)

Likt og ulikt

Det er ikke uten grunn jeg slår sammen Skyskraperengler, Skyskrapersommer, G for Georg, Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund til ett innlegg. Likhetene er flere enn jeg klarer å komme på:

Hovedpersonen er en ung jente 

Vi følger hovedpersonens oppvekst 

Bøkene kan leses som en triologi 

Handlingen er lokalisert til Oslo 

Bøkene er mer eller mindre selvbioGRAFISKe 

Bøkene skrives i tredjeperson 

Historiene leses ut fra hovedpersonens synsvinkel 

Bøkene reflekterer hovedpersonens alder og modenhet 

Bøkene gir oss et viktig tidsbilde 

Hovedpersonen ønsker å bli forfatter. 

Akk, hvor likt kan det egentlig bli? Hva er forskjellen?

Det mest åpenbare er jentenes bosted og alder. Elsi er fra vestkanten, Tove er fra østkanten. Elsi møter vi mens hun enda er et lite barn, og følger henne til hun er langt eldre enn alderen Tove er i når vi forlater henne. Tidsepokene er også vesentlig forskjellige: Elsi forlater leseren når Tove trer inn i vår leseverden. Elsi Lund-bøkene har et mer gammelmodig språk enn Skyskraperromanenes mer livlige og humoristiske språk.

Hva mer?

Tove skriver om Tove, Bjørg skriver om Elsi. Likhetstrekkene mellom forfatter og hovedperson er overveldende. – Så har også i det minste Tove innrømmet selvbiografiske trekk. Lesermessig blir dette en fin bonus, man blir litt ekstra nysgjerrig.

Nostalgien i disse oppvekstromanene er viktige for leseren, i alle fall når man leser bøkene i voksen alder. Samtidsbildet vi, både unge og eldre, får innblikk i, er viktig langt utover det rent nostalgiske. Det er viktig og nyttig. Særlig Elsi Lund-triologien glitrer med sine tidstypiske begrep og artikler. Her forsynes leseren med alt fra bindmerker til sigarettmerker, restauranter og aviser. Til forskjell toner Tove Nilsen dette ned til det minimale. Dette uttalte hun i et intervju i Dagbladet, rett etter utgivelsen av G for Goggen:

”Disse bøkene er ikke nostalgiske. Jeg er overhodet ikke interessert i tilbakeskuende eller nostalgisk litteratur. Jeg kunne lagt handlingen i boka til 1997. Når jeg velger å skrive om året 1964, er det fordi jeg føler at jeg har hatt en uframkalt film fra denne perioden oppe i hodet mitt. Skrivingen har vært som en framkallingsprosess der en masse visuelle detaljer kommer til syne.”

Det er vrient å komme på flere ulikheter, eller mindre grad av likheter, enn overnevnte. Jeg mener, hva har jeg vel å stille opp med når jeg reagerer selv på likheten mellom bøkene. Skyskraperengler og Skyskrapersommer sier seg selv. Den tredje heter G for Goggen(((Alarm))). Hva skjedde med denne tittelen? Små nøkler store rom og Poplene på St.Hanshaugen er småpoetiske og forstås kun utelukkende ut fra bøkenes handling. Elsi Lund (((Alarm))), den siste boken, er en tittel som er så forskjellig fra de to andre som det er mulig å få det. Si meg, gikk man tom for fantasi?

Tove vs Elsi

Er disse bøkene lesverdige også i voksen alder? Er det kun mimringen som gjør bøkene interessante, eller representerer bøkene gode leseopplevelser også for voksne? Nostalgi eller dyptpløyende handling?

- Og hvem er egentlig best?

Skyskraperengler leste jeg i fjor, de to neste tidligere i år. Det skulle gå to og en halv bok før jeg ble fullstendig oppslukt. Vendepunktet ble Goggen. Tenk at det er mulig å bli så glad i en romanskikkelse! Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar til å gi slipp.

- Frykten for å få mine mistanker bekreftet har likevel til nå holdt meg borte fra Nede i himmelen. Jeg orker ikke gi opp håpet om at han skal få orden på livet sitt, at noen tar vare på ham. Bipersonen har hos meg blitt hovedpersonen. Tove Nilssen utfører et pent stykke magi.

Bøkene om Elsi leste jeg denne måneden. Sammenhengende. Kanskje ikke helt heldig:

Elsi grep meg mest i de første bøkene, men jeg mistet litt taket på henne i siste bok. – Motsatt av Tove-bøkene, altså. Kanskje det skyldes at Elsi mistet grepet på seg selv, samtidig som Elsi Lund var en evig gjentakelse av tidligere episoder i de andre bøkene, og nostalgisk namedropping som godt kunne vært unngått. Jeg ble ferdig med Elsi Lund etter siste side, men Tove og Goggen vil jeg aldri bli helt ferdig med.

Jeg håper bare ikke at Nede i himmelen vil få meg til å gi slipp på dem.

En liten kuriositet på tampen

At både Bjørg Vik (Små nøkler store rom) og Jo Nesbø har fått Bokhandlerprisen er som en bagatellmessig sammenligning å regne. Her er det nemlig mer å hente:

Pappaen til Elsi jobber på Schrøder, som for øvrig er stamkafeen til Jo Nesbøs antihelt Harry Hole.

Flere sammenligninger?

Bjørg Vik utga i 1978 et skuespill med tittelen Sorgenfri. I 2003 utga Jo Nesbø en Harry Hole-krimroman med samme navn.