Håp i høstfarger, av Susan Meissner

Gi blaffen i min aversjon mot parallelle historier. Glem alle fordommer mot kjærlighetsromaner det går tretten av på dusinet. Dette er unntaket.

Håp i høstfarger, av Susan Meissner

Skjønnlitteratur. USA. Utgitt på norsk i 2016

Hva krever vi av kjærligheten? I Håp i høstfarger følger vi to unge kvinner som på hver sin måte opplever å miste sin store kjærlighet som følge av tragedier. Clara blir hjelpeløst vitne til at mannen hun er forelsket i omkommer under en stor brann i 1911. Taryn sørger i 2011 fortsatt over sin mann, far til sitt barn, som omkom under angrepet på Twin Towers. Mens Clara søker vern fra omverdenen som sykepleier på Ellis Island i månedene etter, får Taryn den brutale virkeligheten slengt over seg ved publisering av nye bilder fra katastrofen. Clara tar seg av en nylig ankommet mann som mistet sin kone under seilasen fra Europa. Et bilde i en avis viser Taryn i kaoset, sterkt traumatisert, med en annen manns armer rundt seg.

Romanen forteller altså to parallelle historier, adskilt av hundre år. Byen er den samme, hovedpersonene er begge kvinner, og begge har opplevd et stor tap. Begge er stadig i fornektelse og er redde for å gå videre. Clara som kjente sin kjærlighet bare i noen uker, sliter fremdeles, selv etter et halvt år. Taryn som hadde vært gift i flere år, sliter tilsvarende etter ti år. Kjærligheten oppleves uavhengig av tid og nærhet, så også sorgprosessen.

Og hvem er vi vel til å angi hva som skal til for å forelske seg. Hvor lang tid det må gå. Når man skal være klar for å gå videre. Forfatteren lar oss gjennom sine to fortellinger fabulere om en kjærlighet som ikke først og fremst er rettet mot en bestemt person, men som en tilstand. Et vell av følelser.

Det fungerer som bare det.

Man kan si hva man vil om Claras forståelse av kjærlighet til en mann hun knapt nok vet noe om, og hennes angst for å gi slipp på drømmen. Man kan si hva man vil om Taryns ti år med selvpålagt sperre mot følelser mot andre enn sitt eget barn. Forskjellene forsterker vår forståelse av at kjærligheten, følelsene, er individuelle. Ingen kan dømme andre.

Tematikken fungerer altså. Så også de parallelle historiene. Claras fortelling er klart dominerende, hvorpå Taryns historie fra nåtiden er tilsvarende nedtonet. Claras del fungerer godt da forfatteren konsentrerer seg om henne, uten å måtte ta for mye hensyn eller oppmerksomhet til historiske fakta. Hun fokuserer ikke på de faktiske forholdene på Ellis Island, men på de mellommenneskelige båndene. Noen mindre detaljer som hestekjerrer, klesplagg og kutyme angir de nødvendige historiske rammer. Det er personene hun skildrer, ikke omstendighetene rundt. Det hele oppleves troverdig og fint balansert.

Og skjønt Taryns historie fra 2011 er nedtonet, oppleves selve hendelsene som mer gripende. Her er ikke forfatteren like redd for å havne i problemer med gjengivelse av fakta. Hun tar oss med til selve katastrofen. En katastrofe selv nordmenn et verdenshav unna fremdeles kjenner på kroppen, bombardert av frykt og TV-bilder som vi er. Jeg lar meg imponere over formidlingen av hennes opplevelser og traumer under og etter ellevte september. Jeg tror på henne.

Så føles også et skjerf som en rød tråd igjennom boken i utgangspunktet unødvendig. Tematikken er sterk nok i seg selv. Likevel oppfattes det aldri påtvunget eller forstyrrende, skjønt noe anmassende i avslutningen. Forfatteren redder det hele i havn med en åpen slutt, hvor vi kun antydes lykkelig avslutning, mer romantikk og, følgelig, skjerfets ferd gjennom de hundre år. Vi får aldri svarene plassert i fanget. Heldigvis.

Apropos skjerf, forfatteren er påfallende opptatt av design, skjønt det blir aldri like forstyrrende som i forrige roman. Det tar ikke bort fokus fra fortellingene, men med forrige roman friskt i minne ringte alarmklokkene raskt. Så ble jeg også gledelig overrasket. Like glad er hun i fargebruk. Tittelen er symptomatisk i så fall. Språket er gjennomført flytende og tidvis nærmest poetisk, tross en nokså overdreven bruk av farger i sine skildringer.

Jeg hadde mye å utsette på Hemmeligheter fra et levd liv, men her finner jeg knapt noe negativt i det hele tatt. Til og med forrige romans evige gjengivelse av brev var redusert til kun noen få i denne boken. Brevene oppleves som sterke bidrag til flyt i øvrig tekst og historie, og gjør det til naturlige innslag. Det nærmeste jeg kommer svakhet er opplevelsen av at romanen taper seg litt mot slutten. Jeg kan ikke en gang argumentere for hvorfor.

- Kanskje jeg simpelthen ikke ønsket at romanen noen gang skulle ende.

Salige smil og sødmefylt hjerte-garanti. Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar

Også lest: Les min omtale av (Hemmeligheter fra et levd liv) av samme forfatter.

Andre bloggere: - Ingen enda?

Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner

Jeg vet ikke hva som har skjedd med meg. Plutselig plukker jeg opp dameromaner raskere enn jeg vasker mine ullsokker. Av de seks sist leste bøkene befinner seg tre romaner illustrert med dameoverkropp og tidvis roser på forsiden. Det er ubehagelig å innse faktum. Har jeg virkelig blitt en slik leser...?

Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner
Utgitt på norsk i 2015.

To søstre lever i London under andre verdenskrig. Moren er sjeldent hjemme, og ansvaret faller på femten år gamle Emmy. Den bråmodne tenåringen passer på sin sju år gamle søster, men drømmer om selvstendighet og sitt eget liv. Emmy elsker design og tegner de vakreste brudekjoler. Når hun kommer over et ledig stilling-skilt i den lokale kjolebutikken er hun rask med å tilby sin hjelp. Butikkinnehaveren ser talentet hos den unge jenta og er villig til å gi henne en sjanse. Men lykken er kortvarig. London er ikke lenger trygg for krigens grusomheter, og snart blir søstrene evakuert.

Med handling fra andre verdenskrig er leserskaren allerede sikret. Særlig midtpartiet tar oss med til krigens grusomheter, og det er nettopp her forfatteren er på sitt beste. Hennes skildringer av blitzangrepet er både spennende og medrivende. Nokså fritt for klisjeer formidler hun Emmys frykt, anger og ensomhet. Dessverre ødelegges noe av stemningen av en gryende forelskelse midt oppe i kaoset.

En annen suksessfaktor i denne type romaner er gjerne håndarbeide. I denne romanen er hovedpersonen over gjennomsnittet interessert i – og flink til – design. Dette innbefatter trylling med symaskin, i all særdeleshet sying av praktfulle brudekjoler. Gudskjelov utbroderes (pun intended) det ikke i det vide og det brede. Detaljer rundt de ulike sømtypene symaskinen kan tilby holdes edruelig. Om forfatteren slumper til med å ramse opp ulike typer stoff er også dette innenfor tålegrensen. Bare strikking ville appellert sterkere til målgruppen.

Det hele bindes sammen av en parallell historie fra nåtiden. Også dette typisk for sjangeren. Skjønt, i denne romanen fungerer det overraskende bra. Det hele er så nedtonet som mulig, og fungerer effektivt som introduksjon, mellomspill og avslutning. – Rett og slett et vellykket grep!

Mer forstyrrende er partiet med dagboknotater. Forfatteren refererer stadig til brevkorrespondanse i første del, og kunne med fordel gjengitt enkelte av disse for å få bedre sammenheng med siste del, som består av en rekke brev, eller dagboknotater, sitert i sin helhet.

La meg samtidig presisere at disse dagboknotatene formulert som brev, en slags serie memoarer om du heller vil, er velskrevne, faktisk skriftlig sett det beste partiet i hele boken.  Brevene formidler det emosjonelle hos brevskriveren, slik at det hele fortoner seg som noe mer enn kun oppramsing av hendelser.

Apropos språk: Brevpartiet er gjennomgående godt, men handlingen i størstedelen av boken er nokså platt og skjemmes av banaliteter og kaffeslabberasdialoger. Jeg fristes til å gjengi avsnittet hvor femtenåringen to ganger på få linjer fornemmer at mannen hun snakker med tiltrekkes av henne. Det er noe kunstig over det hele, en anmassende repetisjon, som gir en flau ettersmak.

Som så ofte i denne type romaner er sideantallet altfor høyt, kurven svinger for mye til å holde interessen ved like. Et mer komprimert innhold ville økt kvaliteten. Videre er utfallet åpenbart helt fra begynnelsen av boken. Spørsmålet er bare hvorfor det ble slik. Dermed tvinges vi til å lese nærmest ned på detaljnivå, og med sine drøye 400 sider tar det rett og slett for lang tid. Utbyttet av lesingen samsvarer ikke med tiden det tar.

Jeg sitter igjen med en litt ambivalent følelse. Romanen er helt grei. Verken mer eller mindre, skjønt den tidvis overrasker med velformulerte og medrivende partier. Dessverre er det ikke nok til å gi en leseopplevelse som sitter i særlig lenger enn tiden det tar å lese ut boken.

Alt i alt: Ingen stor litterær opplevelse, men tross alt blant de bedre innenfor sjangeren.

Kilde: Leseeksemplar, mottatt uanmeldt.
Andre bloggere: (Pia) (Tine)