2.11.20

Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord


Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord

Utgitt i 2020. Dikt. Norsk. Debutant.

«Jeg er verdens største lykt», skriver hun i første dikt. Hun er nyfødt, et lite barn, hun er meningen med livet. Den vesle jenta lyser opp livet til foreldrene, men for moren er det ikke nok. Kanskje fylte moren henne med så mye kjærlighet at hun selv ble tom. Hun «dreide frem en skål og formet meg om til en krukke», beskriver datteren, og fortsetter litt senere: «Jeg vil helbrede moren min. Men hun er borte. Heldigvis er jeg klok og legger hendene over mitt eget hjerte.»

Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt. Her er en oversikt over hjelpetelefoner og nettsider hvor du kan få hjelp. Husk, du er aldri alene.

Datterens lys slukkes ikke, men moren slutter å absorbere strålene. En eller annen gang, ennå mens jeg-fortelleren er ung, tar moren sitt eget liv. Forfatteren skriver gjennom oppvekst og tidlig voksenliv, med trass og stolthet, sinne og melankoli, en vuggesang for seg selv og for moren, for alt hun ikke maktet og alt som ikke ble. I mangel av forståelse og tilgivelse, søker hun ro. Ro i at hun aldri fullt ut vil kunne forstå og tilgi, men at slik må det være.

«Hun skulle hatt en engel og ikke et barn», slår hun fast, en erkjennelse av at moren hadde sine utfordringer hun ikke kunne styre over, samtidig som en insistering av at jeg-personen ikke har noen skyld. Det er sterkt, det berører, i all sin enkelhet.

Og så, midt i det hele: En trassig livsglede, en protest mot å bli som moren, aldri slutte å lyse. Frykten for å ende opp som henne, lyser mellom linjene. Det uhemmede behovet for å bruke seg selv, sin erfaring, til å gjøre det bedre, skinner sterkere:

«Hvis jeg får en datter, skal hun ligge på vannet. Hun skal ha vett til å svømme inn mot land når bølgene blir for store. Hun kan være lysere enn vannet og gi gjenskinn, men hun får ikke være en stjerne og fortære sin egen materie. Hun skal duve på bølgene.»

Naturen er og blir hennes terapeut. Historien fortelles gjennom et barns sanseinntrykk, fysiske opplevelser og utallige bilder, både direkte og i overført betydning: «(…) hun spredte armene slik en marihøne vipper ut vingene». Særlig sterkt står minnet om hvordan de lette etter moren: «(…) vi så bare maneter, et gjenskinn av mors glassaktige blikk og hennes retningsløse måte å bevege seg på». Moren, jeg-personen, sorgen og lykken, alt er i naturen. 

Karoline Brændjords debut slår gnister. Fortellingen er nær, men universell. Naturlig, men naturstridig. Vond, men håpefull. Trassig, men forsonende. Komplekst og mangefasettert som naturen, livet, oss selv og våre relasjoner. 

Jeg lar forfatteren selv avrunde denne anbefalingen, med maleriske ord om sorgprosessen:

«En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes. Sultne små vårblomster bøyde seg over henne med krummede stilker. Det ringlet litt i klokkene mens hun ble borte. Og etterpå lyden, nei synet, av vind. De hvite, lilla og dyprosa blomstene bøyde seg i samme retning, la seg ned langs marken. Neste morgen var luften lummer og blomstene sto oppreist.»



Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen



3 kommentarer:

Tine sa...

En gnistrende debut? jeg er så glad jeg har denne i hyllen, ha en super tirsdag Eli!

Kleppanrova.com sa...

Ser du likte denne, har bare skummet. Jeg har denne i hylla og gleder meg til å lese den!

Anita Ness sa...

Jeg leste boka i dag. Den fortjener virkelig all rosende omtale den har fått. Du har også skrevet en veldig god anmeldelse.:)

Mysteriet mamma leste jeg også for noen år siden (2013), ble veldig berørt av den .

I år har jeg lest Tiril Broch Aakres bok om sin mor som tok livet sitt, samt Sandra Lillebøs Tingenes tilstand (om å vokse opp med psykisk syk mor- hun lever enda). Begge er veldig bra, anbefales.

Fint å se deg blogge igjen Eli:)