31.12.15

Leseåret 2015

Jeg startet med et pang og endte pladask. Dessverre ikke for så mange bøker. I begynnelsen så jeg lyset i form av lydbøker, men sparsommeligheten overtok og leselysten avtok. Så kom også mangelen på tid.

Dobling av arbeidsoppgaver etter sommeren var utslagsgivende, en kranglete hjemme-pc ligeså. Men mest av alt skyldtes det hele to ting. Petanque og slektsforskning.

Jeg leste og søkte og skrev til øynene ble såre og drømmene voldsomme. Resultatet ble tre slektshefter forært på julaften til foreldre og brødre. Uendelig fornøyd, men likevel livende redd for feil og mangler, personlige minner og urettferdig fokus. Jeg har grått og fnist, blitt overrasket og skuffet. Det har vært utrolig givende og lysten til å finne ut mer og luke ut feilslutninger er ikke blitt mindre. Så også søken etter fotografier.

Jeg er langt fra ferdig.

Langt fra ferdig med mine uskrevne lesemål ble jeg heller ikke. Status når vi ender året 2015 er 60 leste bøker. Det er litt for lite med tanke på hvor mye jeg fikk lest de første månedene.

Faktisk er hele 44 av bøkene av norske forfattere. 17 av disse er 2015-utgivelser og dermed kandidater til neste Bokbloggerpris. Seks av bøkene er rene skjønnlitterære romaner for voksne. Fire er for ungdom. To er novellesamlinger, ytterligere to er diktsamlinger. En bok er ren biografi.

- Men om noen virkelig kommer til å bli nominert av meg? Ikke mange. Skuffende få. Ikke flere enn to, tror jeg. Vi tar akkurat den delen litt mer grundig når fristen for å nominere er gått ut.

Og skuffelsen er talende for hele leseåret, egentlig. Høydepunktet er at jeg er kun en roman unna utlest Amalie Skram-bibliografi. Jeg fikk videre krysset av nok en novellesamling av Gabriel Garcia Marques, en samling jeg attpåtil likte veldig, veldig godt. Min intensjon om å lese meg opp på Hamsuns verker gir meg en lei flau smak i munnen, skjønt ikke så ille som det totale fraværet av flere Undset-romaner.

Den største overraskelsen ble for meg å lytte til David Levithans The Lover’s Dictionary. Den slo meg overende. Faktisk. Johan Harstad Darlah var videre umulig å legge fra seg, og Marsboeren i samme sjanger var likedan. Astrid Lindgrens brevkorrespondanse med ungjenta Sara gjorde hjertet mitt stort og bløtt. Jo visst, enkelte bøker blir med meg videre.

- Og ellers? Ikke all verdens. Måtte kommende år bli langt bedre. Og blir det ikke det, ja, så har jeg alltids andre ting å bedrive. Smilefjes.

Godt nytt år!


Leselisten 2015

Novellesamlinger
Biografier/Memoarer/Diverse
Lyrikk
Skjønnlitteratur, ungdom
Skjønnlitteratur, voksne

22.12.15

Revenge of the petanquenerd


Vet ikke hvordan det er med dere, mulig dere er idrettshelter alle mann, men dette syns jeg er bursdag og nyttår og julaften og påskemorgem på en og samme gang.

Jeg dediserer dette blogginnlegget til alle gymlærere som har vært oppgitt over meg. Alt er mulig, også å bli nevnt i Sportsboken selv om man i sin tid klarte null armhevinger, brukte tjukkassen som seng og heller risikerte å bli påkjørt av toget enn å jogge hele runden.

Woaaaaah!



De av dere som er så himla spreke gidder sikkert å stå sidelengs for å lese.

Hah!

God jul da dere :-)


7.12.15

Fortellingen om øde, av Ida Hegazi Høyer

I fjor leste og elsket jeg Ida Hegazi Høyers Unnskyld, og jeg var lykkelig da den fikk nok stemmer til Bokbloggerprisens kortliste. Dessverre nådde den ikke helt til topps.

I vår fulgte jeg opp med å lese hennes to første romaner: Under verden og Ut. Jeg koste meg med hennes fortellinger og jublet over språket. Så, i høst, fikk jeg hennes fjerde roman i postkassen.

Jeg pakket den ut. Kjente på omslaget. Skumleste anmeldelser med hendene foran øynene. Jeg bemerket meg at den ble nominert til den ene prisen etter den andre. Tok den frem, la den tilbake. Nølte. Kastet meg ut i det. Så, endelig, leste jeg


Fortellingen om øde, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Utgitt i 2015

Dr. Carlo Ritter er lei av verden slik han kjenner den, og flytter ut av livet til en øde øy for å starte på nytt. Uten klær, uten mennesker, uten å vite noe. Den første tiden ligger han bare der, på en strand mens han har sin fulle hyre med å jage bort glupske sjøløver som spiser opp hans medbrakte mat. Så, nølende, beveger han seg innover i øya. Finner vann, bygger seg hus og kjæler med en øgle. 

Slik finner de ham også, disse to som tror de har kommet til Utopia. Hun, en høygravid, deprimert ung kvinne. Han, en mann som ikke vet hva godt han skal gjøre for sin elskede. 

Og så. Baronessen og hennes elskere. Øya, Carlos fornemmelse av paradis, er blitt invadert.

Jeg var på forhånd mer tvilende til fortellingen enn til språket. Jeg trodde jeg hadde lært meg hennes særpreg og følte meg trygg på hennes bruk av ord og setningsoppbygging. 

Likevel slet jeg.

Det er noe barnlig over det. Noe naivt, noe påtatt muntlig, som virker for strebersk og kalkulert til å flyte som det skal. Det ene setningsleddet overtar etter det andre. Setninger begynner på Og og Men og jeg savner mer logiske fortsettelser. Kanskje flere pust i bakken. Til tider virker det mer som oppramsinger enn påfølgende tankerekker.
Det stod en geit i avlingen. Da de kom tilbake og solen var på vei ned over dem, så de det, at den åt tomater, og at lyset traff det hvite ragget som en selvfølge. Vent her, sa Carlo, og Marie var uansett så sliten, hun hadde ikke maktet noe annet enn å sette seg. Og hun fikk ikke med seg hvordan han fikk tak i den om den i det hele tatt forsøkte å rømme unna, men at han hadde hentet macheten sin, det så hun, at han han drepte den geita med ett eneste hogg. Så fort gikk det, hun rakk ikke engang å skvette av det brutte breket.
Hun virker ikke helt å finne tilbake til særpreget fra de tre andre romanene. Jeg undres om hun har forsøkt for hardt. Enten ved å finne hennes stemme fra de foregående, eller ved å søke etter noe nytt. For meg virker språket påtatt. Og skuffende.

Rent teknisk scorer hun på å tidvis la øya selv fortelle. Alt fra en kvinnes ståsted. Det grenser til det tåpelige, men balanserer hårfint på riktig side, takket være en god slump humor gjemt mellom alle ordene. Til og med et par cliffhangers, beklager det unorske ordet, er godt nok formulert til å fortjene sin tilgivelse. En viss erotisk ladet stemning mellom et menneske og et, la oss si, krypdyr krydrer det hele til en fortelling man simpelthen ikke kan la være å lese ferdig.

Og mest av alt: Det er befriende med andre kulisser enn den sedvanlig norske navlebeskuende tosomheten. - Tenk, en norsk forfatter som tar oss med ut i verden!

Vi snubler i tomme skilpaddeskall. Rynker på nesa av stinkende øgleslim. Flykter fra brennhet lava. Språket hennes har vært bedre tidligere, jeg liker det ikke, men det fungerer til tross for alt det stotrende, oppramsende, barnlige og kunstige. Jeg forstår ikke hvordan hun får det til. 

Desto mer gledelig overrasket var jeg over selve fortellingen. Fortellingen om øde er bygget på en fabelaktig ide og fullført som en ganske så unik røverhistorie. Samtidig er det en solid dose sannhet i det hele. - Skremmende og underlig nok. Slik følger hun også opp det bisarre i det hele med et dryss komiske innslag, i all sin fargerike forunderlighet. 

Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.




Kilde: Leseeksemplar, bedt om fra forlaget.
Andre bloggere: (Anita(Beathe) (Elisabeth) (Grosko) (Monica) (Moshonista) (Tine)

3.12.15

Min fetter Ola og meg, av Arne Schrøder Kvalvik

For sju år siden var jeg lenket til rullestol i 12 uker. Det var nærmest som å slå på en bryter. Plutselig fikk jeg ikke lenger blikkontakt. Trillet jeg inn i en butikk kom ingen løpende for å spørre om jeg trengte hjelp. Spurte jeg om noe, svarte de helst til min samboer som stod bak.

Og likevel følte jeg at alle kikket på meg.



Min fetter Ola og meg, av Arne Schrøder Kvalvik
Norsk. Utgitt i 2015.

Jeg rakk å tenke mye de tolv ukene. Jeg tenker fremdeles. Forsøker å minne meg selv på hvordan det føltes å sitte der og bli oversett men likevel beglodd. Akkurat som om jeg ikke kunne prate, eller tenke. 

For jeg er ikke så mye bedre selv. - Jeg hadde inderlig godt av å lese om Ola. 

Ola Schrøder Røyset ble født for noen-og-tjue år siden og fikk dødsdommen allerede som baby. Ola ville ikke kunne bli eldre enn et lite barn, sa legene. Foreldrene fikk det plutselig travelt. Ola lider av Spinal Muskel Atrofi, en nervromuskulær sykdom, en lidelse han snart vil dø av. Om litt vil han ikke lenger klare å svelge. Enn så lenge bruker han alle krefter til å engasjere seg, bryte tabuer og leve.

Hans talerør i denne boken er fetteren Arne. En fetter han ikke har hatt all verdens kontakt med opp igjennom årene. Delvis fordi aldersforskjellen er akkurat litt for stor, eller akkurat litt for liten. Delvis på grunn av Olas fysiske begrensninger. Omsider er tiden inne for å bli bedre kjent. Arne er blitt voksen, ansvarlig og far.

Boken består i all hovedsak av spørsmål til Ola som han besvarer etter beste evne. Altså, med særdeleshet. Det er likevel intet intervju i den forstand, da Olas svar ofte gir grobunn for refleksjoner, erfaringer og minner hos forfatteren selv, Arne. Tekstmessig er den velformulert, men enkelt skrevet. Mest av alt er dette en vanvittig modig bok å skrive, både av forfatter og hovedperson. 

Ingen av de fremstilles som udelt sympatiske, slettes ikke. Det er likevel stillferdig og fint. Ytterst ærlig, men enda mer verdig.

Jeg ble overrasket over ærligheten. Av og til ubehagelig, men alltid ryddig. Det ubehagelige skyldes oss selv, hvordan vi så lett snur oss en annen vei. Velger å prate med han eller hun som står ved siden av. Det kunne vært oss som satt der. Det kunne vært vårt barn. Vi orker ikke, vil ikke, klarer ikke forholde oss til at han eller hun i stolen er noe mer enn en kropp. 

Så vi ser en annen vei. Forsøksvis av høflighet. Mest av alt fordi vi ikke helt vet hva vi skal si, eller hvordan vi skal forholde oss. 

Desto så hyre mer viktig at Ola står på barrikadene, om ikke bokstavelig talt. Han kjører stolen sin i maksfart, kverulerer og hever røsten i politiske debatter. Ola er som alle andre ikke bare en kropp. Han er meninger, tanker og følelser. Mest av alt det. Kanskje denne gang virkelig bokstavelig talt. 

Sjeldent leser man denne type litteratur som sprenger noen grenser og tvinger deg til å møte verden med et litt mer åpent blikk. Jeg hadde godt av å lese den. Alle har godt av å lese denne.







Kilde: Tilbudt av forfatteren selv. Gjorde et unntak fra regelen om å overse slike henvendelser, takket ja grunnet tematikken, og angrer ikke et sekund.

Andre bokbloggere: (Rose-Marie) og (Tine)

2.12.15

Jar, av Leonard Ibsen

Vesle Leonard er sønn av sin mor og barnebarn av sin mormor. En mormor som en gang i tiden skilte seg fra sin mann, tok seg en elsker og levde ut sin kunstnerdrøm. En mor som mistet sin mann og fant en annen. En mann som tok seg til rette og oppfostret sin stesønn med spark og sinne.


Jar, av Leonard Ibsen
Debutroman. Selvbiografisk. Utgitt i 2015.

I romanen møter vi forfatteren selv. Han er voksen nå. Der han som barn bare tok imot, er han nå den som gir. Den som vill av raseri slår sin egen kone.

Kanskje er det frykten for at han at ikke skal klare å slutte, som får ham til å skrive en så til de grader selvutleverende roman. En debutroman, intet mindre. Kanskje frykter han det utenkelige, at han snart skal la sitt raseri gå ut over sine to små sønner.

Eller kanskje er det bare fiktivt. Et høyst spekulativt forsøk på å høste oppmerksomhet i bokmarkedet. Voldshandlingene som beskrives er akkurat litt for ubehagelige til at leseren skal kunne ta inn over seg at dette faktisk har skjedd. At dette skjer. Ikke med en person vi ikke helt vet hvem er, men faktisk forfatteren selv. At forfatteren selv er den som har blitt slått, men mest av alt også er den som slår.

Romanen Jar er ingen bok som gjør deg uberørt. Den opprører og provoserer. Litterært er den ujevn, men god på sitt beste. Forfatteren boltrer seg i beskrivelser, og det er knapt nok den farge som ikke kan brukes til den minste ting. Av og til blir resultatet glitrende. Andre ganger pompøst og overdrevent. Hans skrivestil er like fullt noe annerledes enn den gjengse norske skribent, og vekker nysgjerrigheten for fremtidige utgivelser.
Jeg slapp ikke de lysende prikkene, jeg holdt dem fast med blikket, i hvitt og rødt der de kom inn fra høyre og gradvis gled mot venstre før de forsvant bak den øvre vinduslisten og var vekk. Deretter kommer lyden: et behersket brøl, hardt, men like fullt gradvis og tiltagende, skrapende.
Boken er skrevet i sinne og frustrasjon, med nærmest en kronologisk oppramsing av vonde minner fra barndom og oppvekst. Stefars voldshandlinger og mors neglisjering har resultert i et uhåndterlig raseri som går ut over hans egen kone. Han kopierer sin egen stefar.

Mens stefaren presser luften ut av ham ser moren en annen vei. Ærlig talt Leonard, du kan takke deg selv, sier hun og går ut på kjøkkenet. Likevel nærer den voksne Leonard stadig en ømhet for henne, femten-tjue år senere. En ømhet som er skrøpelig og bitter, men like fullt en sønns kjærlighet. – Full av sprekker, forsøkt reparert gang på gang. For hvorfor lot hun ham gjøre dette mot sin sønn? Hvordan kunne hun?

Noe oppgjør blir likevel aldri tatt. Ikke egentlig. Livet går sin gang. Kanskje er dette en mangel ved boken, eller kanskje gjør dette fraværet, dette uforløste, boken bedre.

Boken inneholder så mye smerte og sårhet at leserne vil reagere på ulikt vis. Personlig overskygget det ujevne språket min begeistring, en begeistring som uavhengig av dette vanskelig lar seg kombinere med det ubehagelige og etisk problematiske. Dessverre oppfattet jeg også avslutningen som svak og uforståelig.

Likevel er det høydepunkter som bærer historien videre i erindringen. Slik som erindringen om hvordan han som ung tenåring ber moren hjelpe ham med å sette sammen hans aller første modellfly.
«Leonard!» roper hun, «har du ikke forstått!». Hassan betrakter med et nærmest forundret blikk. «Hvis du ikke holder kjeft nå, driter jeg på deg», sier han. Jeg sier ingenting, men blir sittende på stolen. De kan ikke nekte meg å sitte her. Jeg bestemmer meg for å sitte sånn lenge og bare holde og holde bruksanvisningen opp foran ansiktet. På et tidspunkt begynner jeg å gråte, endelig gråter jeg, men jeg vil at det skal være lydløst og trekker bruksanvisningen nærmere ansiktet. En høy latter kommer fra Hassan. «Hva var det som plutselig ble så interessant bak det papirarket der, da», sier han. Jeg forsøker å le, jeg også, men begynner å hikste ukontrollert, og tårene renner fra øynene og nedover ansiktet.
Så vondt, så godt. Og mest av alt uforlignelig modig.




Kilde: Leseeksemplar sendt av forlaget.

Andre bokbloggere: Ingen, så vidt jeg vet.