Mitt privatliv, av Thomas Espedal

Jeg skulle bare ha noe å bla i mens jeg ventet. Se på bilder. Få tiden til å gå. I stedet for grep den meg på forunderlig vis. De jeg ventet på måtte vente. Jeg ble værende til boken var ferdiglest.

Mitt privatliv, av Thomas Espedal

Fotobok og roman. Utgitt i 2014.

Jeg likte ikke konseptet. En samling fotografier og litt tekst. Bare fordi han er kjent, respektert og litt hipsterviktig, tenkte jeg. Nei. Jeg likte ikke konseptet.

Så feil kan man ta.

Jeg som bare skulle ha litt tidsfordriv, bla meg gjennom noen sider, ble berørt. Dens rolige, saktmodige melankoli grep meg på en måte jeg overhodet ikke hadde forutsett.

Fotografiene i seg selv fremstår som enkle og litt hverdagslige, men sammen med teksten får de en ekstra dybde. Du tvinges til å grunne over dem. Se detaljer og sammenheng. Følge linjen over små og store hendelser. Sorg og savn. Omveltninger. Betraktninger.

Når jeg fotograferer, leter jeg alltid etter en stillhetog ensomhet som jeg siden oversetter i ord.

Alt som ikke ble og alt som ble annerledes.

Espedal holder komposisjonen konsekvent med fotografi, årstall, kort beskrivelse og tilhørende tekst. Små historier eller korte strofer. Tidvis settes bildene tydelig sammen, andre ganger må man bla videre eller bla tilbake igjen.

Et bilde med friske blomster. Et annet bilde med samme bukett, nå visne. Det er senger, uoppredde og ryddige. Enkeltsenger og dobbeltsenger. Portretter i all dens naturlige sårbarhet. Skrivepulter fylt med et helt liv. Andre skrivepulter strengt organiserte, konstruerte og poengterte.

Lenge pleide jeg å gå til sengs som om du fremdelesvar her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet

Og det er bilder av barna. De to døtrene som ble morløse i ung alder. De to døtrene som fikk pappaen sin flyttende hjem da krisen var uendelig. Pappaen, forfatteren, som allerede og for lengst var rotløs og ensom. Alvorlig og litt engstelig. Stadig på flyttefot og famlende i sitt forfatterskap.

Plutselig hadde han et hus å ta vare på. To små jenter å skape et nytt liv rundt. Plutselig hadde han et kaos å rydde opp i. Regninger å betale. Når alt er som verst opplever han å lykkes med sin skriving. Han skriver fordi han må, han har verken tid eller anledning, men likevel faller noe på plass. Han skriver Imot verden. Imot naturen. Romaner som har skapt hans navn.

Senere er det igjen frykten for å bli forlatt som preger ham. Igjen, stadig på flyttefot. Lange opphold på hotell. Alkohol og rotløshet. Kompisen som alltid er der. Helst på avstand, men likevel som en trygg havn. Han som alltid har en seng til ham. Noen ganger med to puter, andre ganger med bare en.

Og Silje. Kjæresten han ikke klarer å glemme, ei heller komme over. Savnet etter henne slipper ikke taket, men er blitt en del av ham.

Alle disse fragmentene som gjør et helt liv. Privatliv. Alt man ikke viser frem til omverdenen, men som likevel reflekteres gjennom bilder og ord. Det var så annerledes enn jeg hadde forventet. Det var meningsfullt. 

Kilde: Lest på biblioteket.

Andre bloggere: (Reading Randi) og (Tone)

Fugletribunalet | Det Norske Teatret

Vinneren av fjorårets Bokbloggerpris, Fugletribunalet av Agnes Ravatn, er nå dramatisert. Jeg var så heldig å få være tilstede på urpremieren ved Det Norske Teatret lørdag 21. mars.

Fugletribunalet | Det Norske Teatret

Regi: Marit Moum Aune | Scenografi: Milja Salovaara | Hovedroller: Marie Blokhus og Niklas Gundersen | Øvrige roller: Marianne Krogh, Ingrid Jørgensen Dragland og Frode Winther | Les mer: Det Norske Teatret.

Jeg er ingen hyppig gjest ved teatrene. Jeg har ingen inngående kjennskap til dramaturgi. Mitt ordforråd er begrenset. Jeg har ikke en gang lest boken slik at jeg kan sammenligne de; sette bok og teaterstykke opp mot hverandre.

Jeg var simpelthen kun tilskuer på et teaterstykke. Et teaterstykke jeg ikke hadde store forventninger til, men som gjorde såpass sterkt inntrykk at jeg må bruke tid på å fordøye det. Skrive om det. Formidle min opplevelse av det.

TV-personligheten Allis Hagtorn er 33 år, gift og skandalisert. Etter avsløringen av hennes høyst upassende forhold til selveste kringkastingssjefen, rømmer hun fra mann, jobb og by. Bort, vekk, langt unna. Helt til den innerste, gjemte vestlandsfjord, hvor hun tar seg hyre som hushjelp og hagearbeider hos einstøingen Sigurd Bagge. Det viser seg raskt at også han har sine utfordringer.

Allis Hagtorn spilles av Marie Blokhus som virkelig imponerte meg. Hennes fremtoning og vide følelsesregister spenner helt fra det sterke, selvsikre, dypt ironiske, til det mørkeste, svakeste, nakne. Allis er full av angst og paranoia. Motstykket, Sigurd Bagge, spilles av Niklas Gundersen. En helt annerledes rolle, men likefullt imponerende sterkt tolket. Han glir inn i dysterheten, raseriet og villskapen. Han er mørket. Sinnet. Sammen utfyller de hverandres destruktivitet.

Frode Winther spiller hans skygge, hans bedre jeg. Stadig sammenlignet med mannen og elskeren, men samtidig også den opphøyde versjon av Bagge selv. For Allis vil gjerne komme inn under huden på. Hun trenger ham og hun vil ha ham. Ved å få ham kan hun slette bildet av seg selv som det skandaliserte. Bagge kan gi henne trygghet og noe fast i livet. Han er attraktiv og uimotståelig, tross alt det dystre rundt ham. Eller kanskje nettopp derfor.

Akkurat som om Allis ikke har nok med seg selv.

Fuglene kretser rundt henne. Flakser, snakker, angriper. Personifisert med troverdige kostymer i form av hoder og en vinge hver, fremstår de tre øvrige skuespillerne som selve inkarnasjonen av angsten, folkesnakket og ødelagt selvbilde.  Der hvor romanen etter sigende er den reneste monolog, snakker Allis i teateroppsetningen med seg selv gjennom disse fuglene. Det er vill angst, klaustrofobi på den lokale matbutikken, utmattelse og en stadig kamp med seg selv om å gå … eller bli værende.

Og høyt oppe på scenen, i ensom majestet, en fugl. Lysende som en sol, eller måne, festet som på et krusifiks. Nærmest som en gud. En dommer som skiller det gode fra det onde, det riktige fra det gale.

Scenografien er i det hele tatt svært enkel, men desto mer virkningsfull. Noen tømmerstokker symboliserer skogen og alle hindringene i forholdet. I livet om du heller vil. En opphevet platting som et bilde på hus og land. Når forestillingen kulminerer mot slutten kommer føres også den mest markante kulissen inn. En båt full av vann, frem til da skjult bak en dør Bagge ikke slipper Allis inn gjennom. Det kunne vært en fallgruve, men det fungerer. Og det fungerer attpåtil oppsiktsvekkende godt.

Disse få kulissene gjør personene, følelsene og stemningen uhyre sterke i all deres nakenhet. Og nakne er de. I all særdeleshet Allis Hagtorn. Avkledd moralsk og her også visuelt. Det gjør fysisk vondt når Allis blir fornedret på det groveste. Noe fint blir brått til noe veldig vondt og skittent. Det slår deg som en knyttneve i magen.

Så stilnet også den spredte latter blant publikum. Disse som lo av all den tilsynelatende selvsikre, stolte, famlende ironien underveis. Humring og latter som raskt ble byttet ut med en hånd foran munnen, klump i halsen og gåsehud.

Vis meg den person som går ut av teatersalen upåvirket. Du finner ikke meg blant disse. Den intime og intense følelsen har enda ikke sluppet taket i meg.

Kilde: Slettes ikke sponset, men invitert med av bokbloggerkollega, den eminente Bokelskerinnen. Er vi heldige vanker det kanskje et innlegg om teaterforestillingen fra henne, eller de andre bokbloggerne som var til stede. Oppfordring er herved gitt!

Les også: Fugletribunalet av Agnes Ravatn vant som nevnt Bokbloggerprisen 2013. Bokbloggernes begrunnelser kan leses på (denne siden). Romanen vant dessuten P2-lytternes pris, samt Ungdommens Kritikerpris.

Bonus: Kjenner du til bakgrunnen for Det Norske Teatret? Les om Askerkretsen med Hulda Garborg i spissen i (dette innlegget) og (dette innlegget).

Endelig er dagen her! *fanfare og konfetti*

I dag har jeg bursdag. Fem gylne år som bokblogger. 22. mars 2010 trykte jeg lettere nervøs på publiser for første gang. - Jeg hadde ingen grunn til det, med tanke på den ene lille kommentaren som kom flere år etter. Men den er fortsatt litt skummel, denne tanken om at andre leser det jeg skriver. Litt uvirkelig, på sett og vis. Og gøy. Herrefred så gøy det er å kunne spre det glade lesebudskap på denne måten. Jeg elsker det. Elskerelskerelsker det.

Boken jeg skrev om betyr noe helt spesielt for meg, og jeg lot samtidig en stor del av meg komme frem i lyset. Slik har jeg fortsatt. Det skal være mening i et hvert innlegg jeg skriver. Jeg engasjerer meg i bøkene jeg leser, og jeg engasjerer meg når jeg skriver.

Men det er ikke poenget. I alle fall ikke helt. Poenget er at jeg er skikkelig lysten på å få litt kommentarer. Særlig i dag. Jeg mener, siden det er min bokbloggbursdag og greier. Og om du trenger hjelp til å finne på noe å skrive, kan jeg gi deg et par-tre-fire, nei da: 5 – det er jo femårsdag - tips:

1) Jeg ønsker meg en bokanbefaling. En jeg vil like, men som jeg enda ikke har lest.

2) Jeg ønsker at du forteller meg om et innlegg jeg har skrevet som gjorde inntrykk.

3) Jeg vil gjerne lese ditt favorittdikt. Eller et sitat som betyr noe for deg.

4) Jeg har veldig lyst til at du forteller meg om din favorittromanskikkelse.

5) Jeg vil gjerne at du tipser meg om et blogginnlegg du har skrevet som du føler flere burde lese.

Og bare for å forsøke å sikre meg enda flere kommentarer kan jeg nevne, sånn lettere tilfeldig henslengt, at en like tilfeldig utvalgt får en liten overraskelse i posten. Eller i hånda, om jeg møter deg innen kort tid. Og når jeg skriver tilfeldig er selvsagt ikke dette helt, helt, helt sant. For det er en hake ved det hele: Svarer du på punkt 2 teller du faktisk dobbelt. Litt selvsentrisk må man da få være på bokbloggbursdagen sin. Ja, også har du en uke på deg. Det var (nesten) bare det jeg ville si. Hurra for bokblogging!

Jeg gir deg sola, av Jandy Nelson

Av og til funker det ikke. Overhodet ikke. Godordene lyser opp hele smussomslaget. Forventningene etter å ha slukt førsteboka er høyere enn deg selv (og du ER høy). Du leser. Finkjemmer teksten etter avsnitt som får hjertet til å banke litt fortere. Grubler deg i hjel for å finne noe spennende med hovedpersonene. Leter med lupe etter noe. Noe som kan få deg til å ønske å lese litt til.

Jeg gir deg sola, av Jandy Nelson

Ungdomsroman. Utgitt på norsk i 2015.

Noah og Jude er tvillinger. Erteris. En og samme. Hånd i hånd. To kropper, en sjel. Helt til noe skjer når de er 13 år. Det er et før og et etter. 13 år gamle Noah forteller. 16 år gamle Jude forteller. Hva skjedde egentlig? Og hvordan kunne det skje? Vil de noen gang kunne finne tilbake til nærheten og samholdet?

Etter hundre sider var jeg utslitt. Demotivert. Frustrert og så inn under margen skuffet.

Etter hundre leste sider hadde jeg tre punkter på plussiden. Det litt annerledes omslagsbildet var det ene. - Du får ikke et bra innlegg av noe slikt. Noen striper i vårfarger.

Da vil jeg heller fortelle om de to øyeblikkene av sterke følelser som gjorde inntrykk. Som satte meg litt ut. Ga meg tårer i øynene. For de var virkelig gode. Om Noah som forelsker seg akutt og brått som bare tenåringer kan. Helt tilfeldig, helt uventet, i en fremmed. Om Jude som forteller om en hendelse som skulle vært så fin, men som ble så veldig vond. To øyeblikk som ga meg lyst og ønske om å lese videre. Finne flere øyeblikk.

Og det skal sies: Opprinnelig var det flere punkter. Punkter som kunne vært basis for en helt ok bokanmeldelse. I stedet for har jeg strøket de ut. Bort fra papiret. I hodet derimot, har de blitt værende. Skrikende og hvinende i bakgrunnen. Konstant plagsomme og brautende mens jeg forsøker å lese videre. Det som et øyeblikk var befriende berikende er sekundet etter blitt forstyrrende gjentakende.

Akkurat som jeg likte måten Noah ser for seg alle mulige situasjoner og følelser som malerier på et stilleben. Dessverre mener jeg det jeg nettopp skrev: Alle mulige. - Du skjønner. Det blir for mye av det gode. Det skjer hele tiden. Etter tre eksempler på samme side er det ikke lenger morsomt og sjarmerende. Når vi i kapittelet etter møter Jude, hans tvillingsøster, humrer vi over hennes utdrag fra bestemorens store bok med visdomsord. Ingen anledning er for liten til å servere et lite sitat. Dessverre mener jeg det jeg nettopp skrev. Ingen anledning er for liten. - Du skjønner.

Det verste er likevel at disse visdomsordene og kjerringrådene er noe av det mest meningsløse jeg har lest. Jeg må være øyensynlig være blottet for humoristisk sans. - De fleste andre hyller jo boken.

I det tapre forsøk på å servere ungdommen noe annerledes, overgår forfatteren seg selv. Jeg trøtnet fullstendig. Det ble for mye.

Ikke minst ble det for mye ironi. Det går i ett. I prinsippet er det fullt mulig å humre for hver eneste setning. Det fungerer selvsagt ikke i lengden. Ikke for en tårepersesucker som meg. Men seriøst, det blir for mye.

Etter drøye hundre sider ga jeg opp. Orket ikke irritere meg mer over den.

Bokmerket ble bastant plassert mellom side 108 og 109. Jeg sov natten igjennom. Hamret løs på tastaturet på dagtid.

Da jeg la meg neste kveld tok jeg av ren sedvane opp boken. Den samme forbanna boka jeg kvelden i forveien hadde avskrevet som bortkastet. Ikke for det. Jeg hadde skrevet av meg litt frustrasjon og var lettere til sinns. Plutselig hadde jeg lest 50 sider.

Akkurat derfor må du alltid prøve å lese litt til. Det er ikke alltid slik du tror ved første øyekast. Ikke bok og ikke bokinnlegg.

For husker du disse to øyeblikkene jeg satte så stor pris på? De to i løpet av hundre sider? De neste femti sidene var ett eneste stort øyeblikk. Plutselig løsnet det. Plutselig skinte de egentlige følelsene ut gjennom all humoren og sleivsparkene. Plutselig så vi han.henne inni mellom alle de meningsløse samtalene i ungdomsgjengen. 

Tilliten ble fornyet. Jeg hadde brått alle mulige ambisjoner om å lese de resterende 260 sidene.Ikke dermed sagt at jeg gledet meg, jeg var stadig skeptisk, men den potensielle belønningen for å holde ut er gjerne verdt det.

Jeg skrev noen linjer til på blogginnlegget. Mest av alt gledet jeg meg til å fortsette på boken.

Og jeg kom hjem. La meg for kvelden. Tok frem boka. Leste.

40 sider senere var jeg tilbake til utgangspunktet. Utslitt. Demotivert. Frustrert og så inn under margen skuffet. En kveld senere passerte jeg 290 leste sider. 

Dette innbefatter ganske så mange ord og setninger. Ord som gjentas i det evinnelige. Konstruerte ord som de første par gangene var ganske finurlige. Som antikomplimentet doslikker. Setninger som overgår seg selv i endeløse metaforer. Og som ikke det er nok: Du får knapt nok en eneste pause. Kapitlene er lange. Inderlig lange. Vi snakker 50 +. Jeg lover deg: Begynner du først å irritere deg er det dømt til å mislykkes.

- Jeg begynte å irritere meg. Fra første side.

Og det bekymrer meg. Jeg søker og finner en uforbeholden hyllest til boken, omfavnet av utallige ungdommer og unge voksne. Fan art på rekke og rad, sitater i det uendelige. Stjernehimmel og SuperYatzy. Jeg river meg i håret i fortvilelse.

Men jeg måtte jo lese den ut. Jeg måtte jo det.

Jeg rakk et par øyeblikk til med klump i halsen. Så slang jeg den med lettet sukk bort til bokhylla vel vitende om at jeg aldri, aldri mer trenger å tvinge meg til å lese mer i den.

Kampen var ikke verdt det. Ikke for meg. Noen få lysglimt alene utgjør ingen strålende roman. 

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min langt mer begeistrede omtale av Jandy Nelsons debutroman.

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt meg bekjent.

Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen

Av og til blir jeg helt tom etter å ha lest en roman. Jeg vet ikke hva jeg skal mene. Hodet mitt er fullt av ord jeg ikke klarer å uttrykke. Akkurat som jeg ikke finner ord til noen innledning. I stedet for bobler jeg over av følelser.

Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen

Utgitt i 2015. Norsk.

Hun er et ensomt barn. Hun vokser opp alene med to foreldre som sirkler rundt hverandre. Hun suger til seg flyktige øyeblikk av oppmerksomhet og ømhet. Helst vil de at hun skal legge seg tidlig, slik at de kan nyte kvelden og hverandre i tosomhet. Like etter bryter de ut i høylytt og aggressiv krangel. Hat og kjærlighet, det er så mye, så intenst, men hun får bare det som er i mellom.

Stillheten når jeg lener meg mot de for å si god natt, nølingen når jeg strekker meg etter en klem.

12 år gammel blir hun endelig storesøster. Endelig kan hun få utløp for noe av sitt lager av ømhet og kjærlighet, men alt han gjør er å gråte. Skriker uavbrutt og blir et monster av grimaser. «Pass han du!» sier moren og låser seg inn på soverommet. Ungen roer seg i hennes armer. Et øyeblikk av godhet og tilfredshet, før han igjen begynner å gråte. Han er en byrde både i vekt og ansvar, men moren har stengt seg inne og faren er borte.

Far forteller meg om prinsipper om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys.

Om sommeren reiser de til hytta. Ting begynner å roe seg. Det er mer glede og ro. Helt il et ungt par flytter inn i nabohytta. Faren får flakkende blikk og moren blir stadig mer selvsentrisk og ulevelig. Det er kommet inntrengere i deres skrøpelige familielykke. Så går alt enda verre.

Flere liv går tapt.

Det er en vond start. Du leser romanen med tungt hjerte. Du aner tragedien allerede fra begynnelsen, men du er likevel ikke forberedt når det skjer. Ulykken. Fordi det er en ulykke som er så gjennomgripende og uopprettelig at du veksler mellom å legge fra deg boken og ikke klare å vente med å lese resten.

Så kan man diskutere om det er tematikken i seg selv som utgjør bokens lesverdighet, eller om forfatterens evne til å uttrykke stillferdig emosjonell dramatikk er litt utenom det vanlige.

Forfatteren synliggjør virkningen av en kjærlighetsløs barndom og dens ytre tragedie effektivt med å dele romanen inn i tre deler. Den første delen, hennes liv som tolvåring, er allerede beskrevet. I del to møter vi henne som ung kvinne, over en tiårsperiode. Alt strippet ned til hennes forhold til sin kjæreste som senere blir mangeårig samboer. I tredje og siste del er hun passert førti år, enslig og fullstendig dedikert til sin omsorgsrolle overfor sin egen mor.

Jeg ser det som min oppgave etter skoletid, å holde dronningen i min lille maurtue i live gjennom vinteren.

I begynnelsen er det bare kropp. Litt etter litt slipper hun ham inn i sitt liv. Hun åpner seg, gir seg selv hen. Men den evige trussel finnes inne i henne. Han må ikke få vite.  Ettersom årene går, vekkes stadig et ønske og en forventning om barn. Hun reagerer med angst og kvaler. Vil hun kunne takle ansvaret? Hva om han får vite om hennes lillebror? Hva om tilliten hans blir brutt, og at han vil se på henne med nye øyne. Mistroiske, kalde øyne.

Hvor vil jeg, hva vil jeg si? Ikke annet enn at jeg, fra vårt første møte, har vekket en mistenksomhet i ham. Og at det jeg holder skjult, skal vi heretter kretse om, fra hver vår vinkel.

Det er ikke til å leve med. Angsten hennes blir for stor til å kunne takle den ytre trusselen i tillegg. Moren gir henne ikke fred. Krever alt av henne, nekter å gi slipp, datteren har ikke gjort opp regnskapet. Hun bryter forholdet og ofrer seg. Straffer seg. Det er tross alt bedre å stelle for sin døende mor enn å få et barn. Tenk bare sorgen over å overleve sitt eget barn (…). Men moren dør ikke. Etter ti år er hun stadig i live. Stadig like avhengig av sin datter som en dag våkner opp og innser at hun aldri har fått levd sitt eget liv.

Det er ingen stor bok i antall sider eller ord. Likevel er det vanskelig å beskrive romanen uten et avslørende handlingsforløp. Enda vanskeligere er det å unngå å fortelle om alle mekanismene som gjør at du ønsker å forsvinne inn i romanskikkelsens verden. Det er ikke noe godt sted å være. Langt derifra.

Du vet det er fordømt fra starten av. Du vet det ikke ender godt, at det knapt nok har noen ende. Men likevel er det noe medrivende over det hele.  Du får lyst til å tulle deg inn i et teppe. Legge deg i fosterstilling og lese videre. Leve videre. Endre på det som ikke lar seg ende.

Likevel er det ikke helt problemfritt.

Forfatteren senker seg ned til et barnlig, nærmest naivistisk nivå i første del og fortsetter tilnærmet likt i del to, dog med påkrevd livserfaring og evne til refleksjon. Personlig har jeg for lest for mye lignende de siste årene, jeg opplever en metthetsfølelse, og likheten til de sedvanlige nyere norske romaner er påfallende. Når det er sagt er romanen like fullt gjennomført godt litterært.

Et uopprettelig øyeblikk for meg skjer i nettopp denne midtre delen, da forfatteren velger å henvende seg nærmest direkte til leseren. Hun lar kvinnen gi eksempler, skriftlige, fysiske eksempler. Flyten brytes like plutselig som den forsøksvis gjenoppstår. Likevel plager det meg.

I siste del poengteres kvinnens ensomhet med å uttrykke hennes svært innadvendte tankegang. Disse tenkte tankene er befriende uvanlig, men på et tidspunkt oppfattet jeg det hele som en samling unødvendigheter. Fyllmasse. Ren og skjær babling kamuflert med forkledde klisjeer og filosofiske betraktninger i et følelsesløst kaos. Akkurat som setningen jeg nettopp serverte dere på sølvfat. Jeg kjente på en, muligens høyst subjektiv, irritasjon. Jeg hadde ønsket meg en strengere redigering. Gjort den siste delen mindre introvert. Ikke mye, men litt. Det ble så mange ord at jeg sluttet å tro på henne. Forfatteren ble brått mer markant enn romanskikkelsen.

- Men temaet i seg selv, dere…! Følelsene! Ensomheten!

Dette livet som aldri er blitt levd. Hun holder alt på avstand. Involverer seg ikke. Kjenner ikke etter. Tar ikke inn over seg. Krever ingenting. Hvorfor skulle hun vel det?

Hun kjenner ingen sorg over broren. Ingen sorg over faren. Ingen sorg over kjæresten. Hun kjenner på et savn, men mest av alt over et liv som aldri er blitt levd. Ikke en gang sinne over moren klarer hun å mobilisere frem. Kun en stille og tålmodig bitterhet. Et savn, en uro, en utilfredshet over alt som er blitt satt på vent og utsatt.

Jeg; et telefonnummer uten en adresse, en adresse, uten et navn, et navn uten en person, en person uten et liv; det vil aldri være noen hjemme, ingen som åpner døra hvis han ringer på. En bevegelse bak gardinen, en glidende skygge, ja, men ingen manifestasjon av et eget liv.

Livet venter. Livet er stoppet. Midlertidig, i påvente. Alt kan forsvinne så plutselig. Akkurat som ungen. Akkurat som faren. Plutselig, en natt, kan alt være over. Så hvorfor leve annet enn å overleve?

Og sterkest av alt er hennes erkjennelse når hun velger å ikke få barn. Hun gjør det av kjærlighet. Ved å velge å ikke sette et barn til verden lar hun ham slippe skuffelser, svik og problemer helt opp til voksen alder. Angst, psykoser, depresjoner. Det er bedre å la en unge slippe. Av kjærlighet. – Så er hun kanskje ikke så kald som hun hele tiden har trodd.

Det er ektefølt erkjennelse i all dens smerte.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Solgunn) og (Stine). Denne romanen kan absolutt være en kandidat til neste års Bokbloggerpris. For meg ble det ikke full pott, innvendingene veier litt for mye, men romanen rommer mer enn nok av kvaliteter jeg verdsetter. Den er rett og slett, med forbehold, veldig, veldig god. Jeg venter spent på flere bokblogganmeldelser!

På jakt etter gull...

Med vårsolen spretter bruktboksalgene opp som perler på en snor. Sånn helt plutselig, uventet og brått, på vei til noe helt annet. Så også i dag. 

En Gabo-bok jeg ikke tidligere har hørt om ble dagens høydepunkt. Hamsun - boka var usedvanlig fin uten smussomslag. Morrison - boka er jeg ganske sikker på at jeg ikke har fra før. Og Ditlevsen, da. Sterkeste, tøffeste dama.

Lykke kommer også i bokstabler. 

Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

Novellesamlingen Vinternoveller har vunnet både Kritikerprisen og Brageprisen. Til høsten kan den i tillegg stå som vinner av Bokbloggerprisen i åpen klasse. - Med all mulig grunn.

Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

Novellesamling. Utgitt i 2014.

På bare 129 sider serveres vi historier som får tiden din til å stoppe opp. Så enkelt kan det sies. Det er vanskelig å skrive om en bok som virker å fengsle alle som leser den. Jeg har enda til gode å lese en anmeldelse eller omtale som ikke oser av svulmende hjerte og tårer i øynene.

Boken inneholder kun tre noveller, og forfatteren har dermed minimert faren for å havne i samme felle som andre novelleforfattere: Å ta med for mye, for mange, og av ulik kvalitet. - En klassisk fallgruve i novellesamlinger. Hva så med oppleste og vedtatte kriterier for noveller?

Tema er gjennomgående. Vi møter et fåtalls personer. Tidsperioden er begrenset og kompenseres med mange tilbakeblikk. Alle novellene fortelles fra samme synsvinkel. Vi er der det skjer og vi er der når det skjer. Og alle novellene, alle tre, gjør inntrykk. Smetter rett inn under hjerterota.

Og dette helt uten store ord, voldsomme følelser eller ulidelige skjebner. Helt uten floskler, klisjeer og gjennomkalkulert dramatikk.

Tvert imot. Ingvild Rishøis fortellinger er dypt rørende i all sin enkelhet. Det er noe nakent over det hele, noe menneskelig og gjenkjennbart som er umulig å ikke la seg berøre av. Fortellingene vekker følelser hos oss som vi ikke liker å kjenne på. Dette lille snevet av selvforakt. Det forsvinnende selvrespekten.

Denne opplevde håpløsheten av å være i en situasjon man ikke ser ut til å kunne komme ut av. En situasjon man ikke håndterer fordi man ikke makter å vise sin svakhet. Du har trolig vært der selv. På en eller annen måte, direkte sammenlignbart eller vagt assosierende. Situasjoner du selv nå, etter mange år, et halvt liv, en hel mannsalder, helst ikke orker å tenke tilbake på.

Det er fornedrelse. Ubehag. Vemmelse.

Ikke av situasjonene i seg selv, men av måten du håndterte det på. Eller ikke håndterte. Situasjoner som gjorde deg svak.

Udugelig. Null verdt.

Ikke fordi du var det. Men fordi det føltes slik. Akkurat der. Akkurat da.

Slik som moren i novellen Vi kan ikke hjelpe alle. Hun som bare har 60 kroner igjen. Pengene skal rekke til over helgen, og datteren hentes i barnehagen. Hun har ikke råd til bussbilletter, så de trasker avgårde. Men jenta er sliten og har tisset på seg, og moren befinner seg i en situasjon hun ikke ser hvordan hun skal komme seg ut av. Hun har ikke penger til buss, hun har ikke penger til rene klær, og hun har slettes ikke råd til lege, om datteren skulle bli syk. Det er vinter, datteren er våt, moren er utslitt.

Sånn blei hun til. Sånn fikk jeg henne. Som minne, som smykke. Alexa.

Slik som den unge mannen i Riktig Thomas, som akkurat har sluppet ut av fengsel og skal få livet sitt på riktig kjøl. Komme inn i hverdagen, skape trygge rammer og etablere et nytt liv. Nå skal han for første gang få sin sønn på helgebesøk, og gutten trenger pute, slik som gutter i normale familier har. En god, behagelig, ren pute. Inne i butikken mister han all tro, alt håp og alle gode intensjoner. Det er ikke noe poeng, hvorfor late som. Ting vil uansett, før eller siden, gå i knas. Det gjør jo bestandig det.

Slik som storesøsteren i Søsken rømmer med sine to små søsken til en forlatt hytte i en skog. På flukt fra moren og barnevernet. Barnevernet som vil hjelpe henne, akkurat som hun alltid, fra barnsben av, har hjulpet seg selv, sin mor og sine søsken. Latt som, dekket over, erstattet og ofret seg. Å overlate de to små til seg selv med en mor som ikke en gang kan ta seg av seg selv, er ikke aktuelt. Det går bare ikke.

Felles for alle de tre novellene er at situasjonen virker å være fastlåst og uten håp. Hovedpersonen virker å være handlingslammet, fastkjørt i et spor han eller hun trenger hjelp til å komme seg ut av. Alle er for stolte til å vise sannheten. Det hele er for fornedrende å innrømme, knapt nok overfor seg selv. Svakheten blir pakket inn. Skjult. Svakheten fordekkes som styrke, men blir samtidig desto svakere.

Alle disse personene sliter, men alle vil alt godt. Likevel får man det ikke til. Situasjonene virker håpløse, man har gravd deg for dypt ned i elendigheten.

Det er da noen andre kommer inn. Utenforstående. Tilfeldige mennesker. Medmennesker. Der og da, når ingen løsning virker å være innenfor rekkevidde, brøyter en fremmed vei, tvinger seg inn i situasjonen og tilbyr hjelp. - Som mannen som gir penger til den blakke moren. Som den gamle skolevenninnen til den tidligere kriminelle. Som kvinnen som legger igjen litt mat til søskenflokken. Kanskje spesielt sterkt fremstår denne hjelpen i Riktig Thomas. Hvordan sviresøsteren tar tak når alt holder på å gå over styr. Man ser det ikke komme, det kommer fullstendig uventet, både på hovedperson og leser. Desto mer varmer det. Desto mer gir det ham håp.

Og desto tristere er det å vite at dette kun er midlertidige løsninger. Det kan ikke vare. Det hjelper der og da, men resten av veien må personene gå alene. Det gir dem likevel håp og tro om at situasjonen kan løse seg. Bare litt til, litt mer. Det ser ikke lenger så mørkt ut.

Og jeg ville bli en annen, en som passa til henne, men hun lot meg ikke, og noen ganger følte jeg at hun var en glassmanet, hun glei, liksom unna for meg, og andre ganger følte jeg at jeg var en hund i bånd, jeg ville nærme, jeg ville inn… 

Offer-helt-konflikten er noe av det sterkeste med disse historiene. Slik som moren som gir penger til en som ligger nede, men blir selv et offer. Datteren tar over når moren er for stolt til å ta imot hjelp. Hun tar beslutningen og redder moren fra et dilemma hvor hun ville følt seg underlegen. Moren lukker seg inn i sitt eget skall, for stolt til å opptre som noe offer. Hun later som alt er i orden, for alt det er verdt, for å fremstå som vellykket overfor datteren. Samtidig sliter hun også med dårlig samvittighet for ikke å kunne hjelpe andre. Slik graver hun seg enda dypere ned i offerrollen. Slik som storesøsteren, som i stedet for å selv ta imot hjelp, opptrer som barnas helt. Selv om all sunn fornuft tilsier noe annet, velger hun den eneste riktige løsningen hun kan finne: Å rømme med de til et sted ingen vil finne på å lete etter de. Det vil ikke kunne vare, de kan ikke leve slik over lengre tid, men krisesituasjonen gir henne ikke andre alternativer.

De er alle handlingskraftige og tar veloverveide valg. Likevel blir det feil.

Og det er mer. Mye mer.

Den unge mor er bitter overfor datterens far. Ungdomsforelskelsen som svant. Likevel lever håpet. Hadde hun hatt nok penger, ville hun endret navnetatoveringen hans om til en fugl. – Med all dens symbolverdi. Og datteren, hun er så ren, godhjertet, tålmodig og sterk. Dønn rettferdig. Hennes personlighet understreker morens følelse av utilstrekkelighet, men samtidig innser hun at hun har gjort noe riktig. At også hun er slik. Dypt inne. Og at hun kanskje også vil finne tilbake til disse sidene av seg selv. Bare situasjonen snart kan endre seg.

Den unge mannen lengter tilbake til sønnens mor. Ikke fordi det var kjærlighet, deres møte var tilfeldig, men hun har i alle disse årene representert for ham en godhet. En varme. – Uten å helt slippe ham inn. Hun holder stadig avstand, men viser ham likevel en tillitt som gir ham håp om at kanskje. Kanskje nytter det. Kanskje har han et mål å jobbe mot.

 … det var som om gud hadde åpna hele himmelen og bare slapp det fineste ned på meg. 

Og storesøsteren? Hun gir aldri opp håpet om å kunne hjelpe moren til å stå på egne bein. Om å hjelpe henne til å finne en jobb hun kan fungere i. Nok til å tjene litt penger. Nok til å ha noe fast å gå til. Og slik kunne fungere også i en familie. Moren har forsømt henne. Likevel føler hun ikke noe nag til henne. Datteren trenger sin mamma. - Tross alt.  

Det er så mye jeg gjerne skulle skrevet om novellene. Kanskje har jeg allerede fortalt for mye. Forfatteren evnet å berøre meg sterkere enn jeg kunne forutse. Jeg ventet det ikke. Språket var for enkelt. Sosiolekten for tydelig. Situasjonene i seg selv for overkommelige. Ingen følelser for bastante, overskyggende sterke.

Men de inneholdt alle dette noe. Det som gjør at du leser med hjertet utapå kroppen. Forfatteren gir deg rom til ettertanke. Du forstår personene. Du tenker deres tanker, fordi deres tanker gir deg rom til å fortsette å tenke. Slik slo også den første novellen meg ut. Ga meg klump i halsen. Vondt i magen. Jeg har vært der selv. Jeg har ikke gitt mine siste kroner til en tigger eller vurdert å stjele et lite klesplagg, men jeg har likevel vært der. Tenkt hennes tanker, kjent på hennes følelser. Kjent på frustrasjonen, urettferdigheten og nederlaget å innrømme dette ubehagelige overfor seg selv. Tvinge seg til å holde masken, og ikke la noen få vite. Jeg har vært der selv. Sikkert du også.

Vi liker bare ikke å fortelle det til noen. Ikke mens det skjer. Helst ikke etterpå heller.

For meg var den første novellen den sterkeste. Den jeg assosierte meg selv med i størst grad. Slik sett oppfattet jeg også den siste og lengste novellen som den svakeste. Ikke på grunn av historien i seg selv eller følelsene den vekker, men fordi hendelsen som skisseres er mer dramatisk også sett fra andres synspunkt. Andre ville fremhevet denne som den sterkeste.

Vi er alle forskjellige. Vi har ulike erfaringer. Men ingen vil kunne lese Vinternoveller uten å bli berørt.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Andre bloggere: Et helt hav! (Anita) (Beathe) (Bok og palett) (Marianne) (Moshonista) (Reading Randi) (Rose-Marie) (Tine) (Tone) - Flere? Legg igjen lenke i kommentarfeltet!

Tilbakeblikk: Pre-Bokblogg (Del 3)

Med kritisk liksomlupe

Omtaler 2007-2008

I forbindelse med mine fem gylne år som bokblogger har jeg funnet frem til gamle bokinnlegg. Du vet, pre-bokblogg. Da man var ung og naiv og blogget om sine barn og sitt hverdagsliv, fullstendig uredd for nettroll og internetpsykopater.

Ikke det at mine forsøk på bokomtaler var så mye å bli paranoid av, men likevel. På en annen side: de var nok ikke så mye å bli imponerte av. Og i hvert fall ikke særlig informert. Jeg har hentet frem noen fra arkivet og gjengir disse i tre deler:

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 1 – fire favoritter)

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 2 – fire norske)

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 3 – tre misfornøyelser)

Minst like vanskelig som å velge bredt eller snevert og definere motivasjon for bokblogging, er å avgjøre hva man faktisk ønsker å bruke tiden sin på. Man har ingen deadline, ingen redaktør som maser i bakgrunnen, ingen krav annet enn selvpålagt press.

Så hva når man prøver å lese en bok som absolutt ikke fenger? Eller en bok som er såpass dårlig skrevet at man får lyst til å slenge den i veggen i rent raseri? Hva da?

Hvilken rett har man til å knuse flere års hardt arbeide ved å skrive en ytterst negativ omtale? Eller skal man rette pekefingeren mot redaktøren? Forlaget? Bokbransjen i sin helhet?

Jeg har prøvd det meste, og med vekslende hell. Ærlighet er viktig, men kritikk skal alltid være velbegrunnet. Og jeg forsøker å være forsiktig med å kritisere debutanter. Sånn skikkelig fæl, spydig, fordømmende kritikk. Jeg var nok enda mer forsiktig før. Selvfølgelig, siden jeg ikke tok meg tid til å skrive ti A4-sider med dypgående ihjelanalysering.

Slik som med disse tre (to) :

Lille Lizzie vender tilbake, av Mary Higgins Clark

To små jenter i blått, av Mary Higgins Clark

Utrolig lettleste! Litt vel preget av "eldre amerikansk dame"-skriverier med hensyn til sterk, kvinnelig hovedperson, rik og vellykket familie - og at dette er hva romanfigurene higer etter, men først og fremst befriende lett språk og en god dose spenning. Jeg har også veldig sans for måten boken/kapitlene er delt inn på.

Av de to bøkene likte jeg best Lille Lizzie vender tilbake, sannsynligvis mest fordi det var den første boken av forfatteren jeg har lest, og dermed hang jeg meg kanskje vel mye opp i hennes fortellerstil i neste bok.

Ellikken anno 2014: Fremdeles blir jeg utålmodig når jeg tenker på Mary Higgins Clark. Jeg fikk henne opp i strupen, og det begynte å balle på seg allerede under lesingen av roman nummer to. – Dette til tross for at jeg strengt tatt kun skriver om hva jeg liker med den første. Jeg ville vel ikke såre henne, da vel! (jeg ville i hvert fall ikke såre hun som hadde gitt meg bøkene…)

Prime Time, av Liza Marklund

Jeg har ikke lest krim siden skolen, og stilte med overkommelige forventninger til boken. Så presterte jeg attpåtil å bli skuffet. Legeromaner er bedre skrevet enn dette. Platte replikker og "sinnsstemninger" ødela fryktelig. Som når hun reiser seg opp og legger armene i kors mens hun utbryter «Hva skal vi ha til middag, kjære?", og når hun studerer bildet av den døde TV-stjernen og plutselig får et stikk i hjertet, grubler hun over hvorfor ikke svigerforeldrene hennes klarer å godta henne. Ja, hvorfor blir hun hele tiden sammenlignet med hans forrige kone? 

Boken handler om Marklunds litterære heltinne Annika Bengtzon, journalist i tabloidavisen Kvällspressen. Hun får oppdrag om å dekke et mulig drap på den kjente TV-programlederen Michelle. Blant de mistenkte er både Annikas beste venninne Anne Snapphane (for et etternavn!) og flere av hennes kollegaer. I tillegg beskriver boken hennes haltende forhold, og også interne stridigheter i avisens lokaler. Den beste delen av boken er faktisk det sistnevnte. Jeg slet meg igjennom første halvdel av boken, men det gikk greiere mot slutten. Man vil jo nødvendigvis vite hvem morderen er.

Ellikken anno 2015: Om jeg blir utålmodig av hun over, er det ingenting til sammenligning, hva denne damen gjelder. Spasmer, kvalme og intens lyst til å løpe maraton på Bolt-time. Jeg kan som bokblogger rett og slett ikke tillate meg selv å blogge om hennes bøker. For meg er Annika-bøkene kun pjatt fra ende til annen, over og under og i mente. H.u.t.t.e.m.e.g.t.u.

_______________________________________

Lyst til å lese mere? Nei, les heller mine ordentlige bokomtaler.

Tilbakeblikk: Pre-Bokblogg (Del 2)

Norsk litteratur

Omtaler 2007-2008

I forbindelse med mine fem gylne år som bokblogger har jeg funnet frem til gamle bokinnlegg. Du vet, pre-bokblogg. Da man var ung og naiv og blogget om sine barn og sitt hverdagsliv, fullstendig uredd for nettroll og internetpsykopater.

Ikke det at mine forsøk på bokomtaler var så mye å bli paranoid av, men likevel. På en annen side: de var nok ikke så mye å bli imponerte av. Og i hvert fall ikke særlig informert. Jeg har hentet frem noen fra arkivet og gjengir disse i tre deler:

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 1 – fire favoritter)

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 2 – fire norske) - denne

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 3 – tre misfornøyelser) - kommer

Som bokblogger har jeg vinglet mellom to valg:

1) Å lese variert

2) Å lese spesifisert

I begge deler både hva genre, tematikk, forfattere og nasjonalitet angår. Og videre, dette ut i fra to motivasjonsfaktorer:

1) Å lese og bokblogge for egen glede

2) Søke publikum for å spre leseglede og boktips

Jeg vingler litt fremdeles, men har i det minste en intensjon om å lese mest mulig norsk, og gjerne styre unna bestselgerne. Like bevisst var jeg ikke tidligere. Jeg leste mer etter hva jeg hadde for hånden, brukte ingen tid på å lete etter mer ubeskrevne blad, og veien var derfor kort til bøker som også alle andre hadde lest.

Slik som disse fire:

Det hvite hotellet, av Jo Nesbø

Det hvite hotellet er en liten og lettlest bok, om enn mann i forsikringsbransjen som drar til India for å etterforske en mulig forsikringssvindel. Samtidig har han et ekteskap å reparere. Nesbø skildrer fantastisk, og boken inneholder også en fin dose spenning, noe som gjør boken til en fryd å lese.

Ellikken anno 2015: Jeg blir helt nostalgisk bare av tanken. Dette var min aller første Nesbø-bok. Etter denne lille flisa, som vel var som ren veldedighet å regne og neppe noen klassiker i seg selv, har jeg lest samtlige av hans romaner. Vel. Helt frem til Sønnen. Da hadde jeg for lengst nådd mitt metningspunkt.

Rødstrupe, av Jo Nesbø

Jeg slukte det meste av krimromaner på ungdomsskolen, og har lenge ikke orket tanken på den sjangeren, riktignok med visse unntak. Jo Nesbø er nærmest obligatorisk for en stakkars Molde-supporter, og da jeg leste hans bittelille roman "Det hvite hotellet" ble jeg mer enn begeistret for språket hans. Når "alle" attpåtil skryter ham opp i skyene, firet jeg på mine prinsipper. Det angrer jeg definitivt ikke på! Makan til bok! 

Her var det masse detaljer hele veien, så denne boken kan man ikke skumlese. "Oppdelingen" i form av korte kapitler som skiftet mellom situasjoner, hendelser, tid og mennesker var fantastisk. Så kulminerte det hele attpåtil i en fabelaktig slutt. En slutt man ikke før det nærmet seg, kunne forutsi. Den noe alkoholiserte politimannen med altfor kort dress sjarmerte meg. Her skal det leses flere Hole-bøker i fremtiden!

Ellikken anno 2015: Og gjett om jeg gjorde! Jeg leste og leste og leste, både om Harry, Roger og Bulle. Men ingen slo denne boken. Rødstrupe var og er og blir min absolutte Nesbø-favoritt.

Wonderboy, av Henrik Langeland

Francis Meyers lidenskap, av Henrik Langeland

Jeg elsker bøkene til Langeland, mest av alt på grunn av gjenkjennelsesfaktoren. - Særlig sistnevnte med handling fra Blindern. Fikk skikkelig flashback tilbake til spesielt idehistoriestudiet på Historisk-Filosofisk fakultetet. Måten han forteller sin historie, samtidig som han bruker all kunnskap fra studiene sine på, er fabelaktig! Masse humring underveis, mange fin-fine tolkningsmuligheter, og herlig lesestoff.

Ellikken anno 2015: Det ble med disse to, av grunner jeg ikke helt forstår. Og siden jeg her skildrer kun min personlige opplevelse, husker jeg heller ikke så mange detaljer. Knapt nok kun det at jeg likte bøkene. Det er ikke så mye å henge på knaggene.

_______________________________________________________

Lyst til å lese mere? Tredje og siste tilbakeblikk kommer i morgen.

Tilbakeblikk: Pre-Bokblogg (Del 1)

Favoritter

Omtaler 2007-2008

I forbindelse med mine fem gylne år som bokblogger har jeg funnet frem til gamle bokinnlegg. Du vet, pre-bokblogg. Da man var ung og naiv og blogget om sine barn og sitt hverdagsliv, fullstendig uredd for nettroll og internetpsykopater.

Ikke det at mine forsøk på bokomtaler var så mye å bli paranoid av, men likevel. På en annen side: de var nok ikke så mye å bli imponerte av. Og i hvert fall ikke særlig informert. Jeg har hentet frem noen fra arkivet og gjengir disse i tre deler:

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 1 – fire favoritter) - denne

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 2 – fire norske) - kommer

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 3 – tre misfornøyelser) -kommer

Det er snodig å se forandringen som har skjedd i løpet av denne tiden. Å bokblogge har gitt meg et helt annet og langt rikere forhold til litteratur og gleden ved å lese. Ved å gruble, forsøke å analysere og skrive om bøker lever opplevelsen lenger.

Jeg ser det bare på disse, selv om antall skrevne linjer er forsvinnende få. Noen av disse står fremdeles, den dag i dag, som noen av mine beste leseopplevelser.

Slik som disse fire:

Venstre hånd over høyre skulder, av Selma Lønning Aarø

Boken hadde meg fra første side, noe som er sjelden kost  - En utrolig lettlest bok hvor forfatteren fletter sammen historier om tap og sorg sett fra ulike personers ståsted. Dette inkluderer alt fra kjærlighetssorg, hvordan man mister en kjær person gjennom alzheimers, et barn som dør av kreft, tapet av seg selv, en fraværende mor, og en far/ektemann/elsker som havner i koma etter en ulykke og senere dør. 

Ganske genial!

Ellikken anno 2015: Min fillete pocketutgave befinner seg stadig i bokhyllen min. Fra tid til annen tenker jeg tanken på å lese den på nytt, men slår det alltid fra meg. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke risikere å lese den med eldre, mer leseerfarne øyne. For helt ærlig, jeg tror ikke den har tålt tidens ellikkentann.

Den Guddommelige Komedie, av Dante

Boken, også kjent som Commedia, er delt inn i tre deler: Inferno (Helvete), Purgatorio (Skjærsilden) og Paradiso (Paradiset). Verket handler om pilgrimen Dantes gang gjennom de tre dødsrikene i løpet av påskeuken år 1300. Ved hjelp av tre førere, Vergil, Beatrice og St. Bernhard av Clairvaux, som står for henholdsvis fornuft, kjærlighet og tro, finner Dante veien gjennom dødsriket opp til Guds åsyn.

Dette er en vanvittig fasinerende bok om man evner å se bakenfor de skrevne ord og makter å se samfunnet den tiden boken ble skrevet. - I dette tilfellet: Middelalderen. Så leses heller ikke denne boken uten å først ha lest OM den.

Ellikken anno 2015: Jeg gremmes over at jeg ikke har lest denne boken i nyere tid. Den fortjener en helt avhandling, gjerne flere, og slettes ikke bare noen få linjer.

The Ultimate Guide to the Galaxy, av Douglas Adams

I Haikerens guide til galaksen blir den jordiske hovedpersonen kastet ut i en fantastisk reise gjennom universet sammen med en venn. Tilfeldighetene – eller kanskje ikke - vil ha det til at han viser seg å være utsendt medarbeider for tidenes mest bemerkelsesverdige reisehåndbok.

Uendelig finurlig og hysterisk morsom bok! Lang som et vondt år, men du verden så mye man får tilbake!

Ellikken anno 2015: Slik som i Dantes tilfelle mister jeg nattesøvnen over å ikke ha bokblogget om denne. Her snakker vi nesten over-the-top sitatvennlig lektyre. Hadde jeg lest denne i dag, ville jeg brukt opptil flere blokker post-it i ren begeistring over fantastisk morsomme avsnitt.

Om skjønnhet, av Zadie Smith

- En murstein av en bok! Forfatteren fascinerer med sin beskrivelse av de ulike karakterene. Lange dialoger, veldig detaljert og til tider tung å lese, selv om det er et lett språk. Felles for alle karakterene og deres handlinger er skjønnhet, eller mangelen på det. Hovedpersonen er Howard Belsey, en engelsk universitetslærer i Boston med en mindre fascinasjon for sitt "fag": Rembrandt. Han lever sammen med sin fargerike amerikanske kone Kike og deres tre barn. Jerome tar avstand fra sin intellektuelle far, Zora er like strebersk som sin far, mens yngstemann Levi streber etter å distansere seg fra sitt middelklasseliv for å bli en av street-gutta i det svarte miljøet. Like viktig som Belseyene i historien, er familien Kipps. Monty, overhodet i familien, og Howard er bitre fiender, men deres koner finner tonen. Victoria Kipps, Carl Thomas og Claire er viet stor oppmerksomhet, de også. 

Jeg var kommet halvveis i boken før jeg virkelig ble grepet av forfatterens fortellerglede. Etter det var jeg solgt.

Ellikken anno 2015: Jeg husker ikke lenger hvem Victoria eller Claire er. Ei heller Howard. Men boken husker jeg. Følelsen den ga meg. Etter denne boken leste jeg også andre bøker av henne, men dessverre uten samme utbytte. Hennes Autografmannen er således en av de verste bøkene jeg har lest. Kanskje ikke fordi boken i seg selv var så dårlig, men fordi forventningene var uoverkommelig høye.

________________________________________________

Lyst til å lese mere? Neste tilbakeblikk kommer i morgen...

Kvinnekanoner på kvinnedagen

Et lite knippe utmerkede leseopplevelser som anbefales i det vide og brede.

Kampen er ikke over før karrieremenn blir et like hyppig brukt uttrykk som karrierekvinner. Likhet for alle!

... For man skifter bildekk bare to ganger i året.

Ti symptomer på bokgalskap

(Eller OverGjennomsnittetOpptattAvBøker, om du heller vil)

...-*-... ...-*-... ...-*-... ...-*-... ...-*-... ...-*-... ...-*-...

Denne måneden fyller Ellikkens bokhylle 5 år. 

- Dette er litt av det jeg har lært i disse årene.

...-*-... ...-*-... ...-*-... ...-*-... ...-*-... ...-*-... ...-*-...

1) At noen kritiserer din favorittbok er like ille som at noen kritiserer ditt eget barn.

2) Du gleder deg til helgen. Ikke fordi du skal gjøre noe spesielt, men fordi du endelig kan tilbringe timesvis sammen med boken din.

3) Du er taus som et østers helt til noen spør deg om du har lest noe bra i det siste. Da fosser ordene ut.

4) Du sitter rundt middagsbordet sammen med gode venner og tar deg i å fundere over hvilke romanskikkelser du gjerne skulle ha delt bord med.

Uten sammenligning for øvrig, men jeg ble inderlig starstruck da jeg møtte Lucinda Riley. Kompleksene kom som julekvelden på kjerringa, og jeg evnet ikke å ytre et eneste fornuftig ord. 

5) Du opplever en oppriktig, intens og altoverskyggende sorg når du er ferdig med en bok.

6) Selv som praktisk talt middelaldrende er du fullt kapabel til å kjenne på en bisarr avstandsforelskelse til en romanskikkelse.

7) Nelson Mandela. Barack Obama. Paven. Eat your heart out, ingen vil få deg like starstruck som Carl Frode Tiller.

8) Livet ditt er en daglig kamp for å forsvare deg overfor de du bor sammen med. Du vet, de menneskene som mer enn indikerer at de knapt nok har plass lenger. Du vet, de som utbryter at det er bøker overalt.

Fotobevis på at det ER plass til mennesker i leiligheten.

9) Du har problemer med å forsvare deg, fordi du ikke helt ser det store problemet.

10) Bokstabler er meningen med livet. The sky’s the limit. Du har ikke nok bøker før senga må ut og taket er nådd.

Jeg døde av lykke da noen jeg kjenner skulle flytte til en mindre leilighet og måtte kvitte seg med bøker. Samboeren min døde han også. Litt. Og av helt andre grunner.

11) Du er på hils med samtlige av kommunens kvinnelige pensjonister, da du på regelmessig basis treffer de på litteraturarrangementer.

12) Innstilt tog? Ikke noe problem! Det er en glimrende anledning til å lese litt ekstra i boken du alltid har med deg.

Det er en daglig kamp om å prioritere riktig.

13) Du går til innkjøp av massasjepute, da du har kronisk vondt i skuldrene på grunn av en litt i overkant tung håndveske.

14) Er kofferten for tung til flyreisen? Den ekstra boken får bli, de stilige skoene må ut.

Det var skikkelig stas å finne gamleboligen til Sigrid Undset. Mitt reisefølge på 8 følte ikke samme eufori som meg.

15) Helgens filmplaner utgår da du allerede har lest bøkene de aktuelle filmene er basert på.

16) Du sier ingenting under middagen fordi du er for opptatt med å kikke på alle bøkene i bokhyllene.

17) Du sitter urovekkende lenge på do. Ikke fordi du gjør så mye annet enn å lese boken du har klart å snike med deg usett inn. «Æææææsj» sier de andre. «Hææææ? Hva annet skal man vel finne på der inne» svarer du.

18) Du hulkegriner med en gang du setter på Faen ta skjebnen-filmen, bare fordi du selvsagt har lest boken og er smertelig klar over hva som venter.

Man blir gnien av å bokblogge. I stedet for å kjøpe bøker frekventere man bokhandler bare for å se om man har blitt blurbet.

19) Du har et hemmelig drøm om å innlosjere deg på hotell bare for å lese. Seriøst. Bare lese.

20) Hver dag er en kamp for å oppføre deg sømmelig mens du tar kollektivtrafikk. Du kikker siklende på alle som har hodetelefoner, og må ta deg inderlig sammen for å ikke røske ut øreproppene og sjekke hvilken lydbok de formodentlig lytter til.

Det er ikke spesielt uvanlig å komme for sent til ting (les: tog) bare fordi man mååå lese en side til. Og et kapittel til. Og gjerne lese ut hele boka.

21) Du kjenner på lysten til å bli en ihuga, ufordragelig tagger hver gang du går forbi en Lucinda Riley-billboard.

22) Du klikker deg inn på boligannonser bare fordi du er nysgjerrig på hva folk har i bokhyllene sine.

23) Du har vanskelig for å begrense deg når du lager liste over ti symptomer på bokgalskap.

23) Du faller for fristelsen å jukse med nummereringen.

24) Du ser ærlig talt ikke helt problematikken.

- Nettopp fordi bøker gir deg sommerfugler i magen og brusende blod i årene.