Slektshistorie: En stygg overfallsaffære

Denne slektshistorien handler om tilfeldigheter, om å være på feil tid til feil sted, men også om snarrådighet og overlevelsesvilje. For egen del handler det i tillegg om tilfeldige funn på nb.no, hvor historier som aldri er blitt fortalt kommer for en dag.

Kristiansundsgutten Jan Pedersen må ha hatt en trøblete og vond barndom. I skoletiden ble han sendt til andre siden av landet, helt ned til Bastøy, et skolehjem som virket som Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter. Han må like fullt ha hatt et vettugt hode, for i kirkeboken er det ved hans konfirmasjon notert karakteren Godt .

Etter endt skolegang reiste han hjem til Nordmøre. Her jobbet han som dreng hos en gårdbruker i Skeidsdalen, før han fikk jobb som snekker hos en møbelfabrikk. Ting lå til rette for ham, men kanskje hadde han en uro i seg han trengte å få utløp for, kanskje hadde han havnet i pengetrøbbel.

19 år gamle Jan la en plan. Landhandleriet i Skeidsdalen ble drevet av en godt voksen kvinne, og det ble sagt at hun hadde penger oppe på loftet. Ingen skulle komme til skade, tenkte han kanskje. Han skulle bare snike seg inn, ta rikdommen og forsvinne like raskt. Slik kunne han betale seg ut av alle problemer. Kanskje.

Etter å ha streifet rundt i nattemørket i flere timer valgte han i tretiden å bryte seg inn i huset gjennom et vindu. Han listet seg opp til annen etasje bevæpnet med et brekkjern, men så gikk alt galt. Klara Paulsen hadde våknet av alle lydene og da døren åpnet seg skrek hun høyt av skrekk. Den unge Jan Pedersen truet henne på livet, men i stedet for å fortelle hvor alle pengene lå, fortsatte hun å rope etter hjelp.

I neste øieblikk gikk Pedersen løs på henne med brekkjernet. Det var ikke lys i værelset, men han slo med brekkjernet etter hodet og tildelte henne flere voldsomme slag over næse, pannen og i hodet for øvrig. Da hun falt livløs tilbake i sengen, styrtet han inn i alkoven hvor piken lå og overfalt henne med brekkjernet på samme måten.

Den unge piken var Selma, min gammeltante og min morfars søster.

(...) Hun fikk også flere stygge slag i hodet, ansikt og skuldre, men det lyktes henne å få tak i brekkjernet. Piken er stor og sterk for sin alder, og der begynte derfor en regulær dragkamp mellem de to om brekkjernet. Herunder slapp hun plutselig taket. Pedersen tapte likevekten, styrtet bakover og rev med seg i gulvet ovnen i værelset. Da han fortumlet kom sig på benene igjen, hadde piken sett sitt snitt til å krype under sengen og gjemme sig der. Han lette omkring, men da han ikke kunde opdage hvor hun holdt til, gikk han nedenunder, og kom straks tilbake med en tent lampe. Imidlertid hadde piken låst døren til værelset, så han fant den stengt. Han begynte atter å true og rope, men da ingen svarte gikk han løs på døren med tappjernet for å skjære ut låsen.

Hva som så skjedde vet vi ikke. Kanskje innså han hans egen galskap, kanskje kom noen naboer til unnsetning. Jan Pedersen fikk aldri opp døren, men løp ned trappen, ut døra og ut i friheten.

Det varte ikke lenge. Hvordan han ble funnet forteller ikke avisen noe om, men trolig kjente landhandlersken ham igjen fra tidligere. Noen måneder etter det brutale overfallet kunne lokalavisen Tidens Krav referere fra forhørsrettens behandling av saken:

Han trengte sig lillejulaften inn til den 60 år gamle Klara Paulsen i Øre og tilføiet henne og den 14 år gamle Selma Staknes alvorlige molester i hodet med et minebor.

I retten forklarte han at innbruddet var planlagt å skje tidligere, og formålet var ene og alene å stjele penger. Han hadde derimot stjålet penger før, innrømmet han, fra en sirkusdame i Nidaros, attpåtil. For disse to forholdene fikk han tre års fengsel.

Selma selv kom fra det uten varige men. Marerittet i Skeidsdalen til tross, hun forble ved sin lest og jobbet som voksen i en manufakturforretning på Åndalsnes.

Hva som skjedde med gutten fra Bastøy er en annen historie, og den skal uansett ikke fortelles av meg.

Slektshistorie: Medicin for dyr, en eftertragtet vare

Etter forbudsperioden rundt århundreskiftet førte liberaliseringen av brennevinstilvirkning fra 1816 snart til nokså lovløse tilstander. Alkohol ble produsert med poteter og korn, og der det ikke var nok å høste fra egne åkre var veien kort til naboen. De kommunale brennevinssamlagene bestemte det de selv ville bestemme, og kort fortalt: Kong Alkohol regjerte i alt for mange hjem, bønder drakk seg fra gård og grunn, skamslåtte kvinner stod igjen uten en skilling til å brødfø sine mange barn.

Avholdsbevegelsen vokste seg stadig sterkere, både her til lands og internasjonalt. Og om ikke akkurat fremst i rekkene, så i alle fall i flertall: Kvinnene.

Også norske styresmakter så seg nødt til å ta opp kampen mot alkoholmisbruk. De sosiale problemene hadde vokst seg alarmerende store, så hadde også antall lovbrudd, det være seg korrupsjon, vold eller annen type kriminalitet.

Som et akuttiltak vedtok stortinget forbud for jul- og nyttårsperioden 1916/17. Politimestrene i de tre største byene ønsket derimot en forlengelse av dette forbudet høyst velkommen, og slik ble det. Nå gjaldt forbudet ikke lenger bare brennevin, men også hetvin og - i alle fall i et par år - øl. I 1919 gikk folk til avstemming om forbudet av brennevin og hetvin skulle fortsette, og hele 62 % stemte for, først og fremst takket være kvinneandelen.

I husstander landet rundt kunne atter familieidyllen råde, husfaderen slapp å banke hustruen og man brukte penger på det man faktisk trengte. Vel, i alle fall på papiret.

For som med de fleste forbud, alkoholforbudet fikk uventede konsekvenser. Høyere tollsatser på norsk fisk gjorde det mye vanskeligere for fiskere, et motsvar fra vinproduserende land som nå mistet det norske marked. Naturlig nok fikk også den norske bryggerinæringen massive problemer. Bønder tok atter til verks gamle hjemmebrenningsevner, og de som ikke klarte å høste inn nok fra egne åkre fikset varer fra over grensen. Skjønt, det var alt annet enn trygt. Økte tollkontroller og politietterforskning medførte både oppfylte fengsler og stor utgiftspost for staten.

Forbud til tross, eller kanskje på grunn av, folk søkte seg til alkoholen. Fattige ble ekstra skadelidende. Dårlig kvalitet på drikken, kanskje attpåtil med metanolinnhold, bidro til sykdom og i verste fall død.

Og for å si det litt flåsete: Å oppsøke legen kunne gjøre vondt verre. Særlig om denne legen var en av mange såkalte brennevinsdoktorer. Til tross for nyere forskning som viste skadeomfanget av etanol som medisin, fastholdt mange på gammel lærdom om at alkohol kunne kurere det meste.

Forbudstiden skulle vise seg å bli meget lukrativt for de leger, dyrleger og tannleger som var løse på resepttråden. Overtredelsene var grove, og reseptloven ble omsider innstrammet høsten 1923.

Forbudstiden varte helt til 1927, etter en folkeavstemning høsten i forveien. 56 % stemte mot forlengelse, og nå ble det omsider åpnet for lovlig salg av brennevin på Vinmonopolet, kontrollert av staten, som etter sin etablering i 1922 hadde solgt hetvin og øl siden 1923.

Det er nettopp en brennevinsdoktor som fører oss til denne slektshistorien. I en utgave av Tidens Krav, lokalavisen for Kristiansund og øvrige Nordmøre, fikk jeg et overraskende treff på min oldefar, min fars farfar.

Onsdag 21. februar 1923 trykkes en av mange referater fra en selsom rettssak. 

"Medicin for dyr" - en eftertagtet vare

Rettssaken mot dyrlæge Leknes avslører en rekke omgaaelser eller overtredelser av forbudsloven.

Var dyrlægen beruset - eller besvimte han?

Mon tro hva som hadde skjedd med denne dyrlegen, som drøye to år tidligere, 27. oktober 1920, hadde blitt hedret med gode ord i Romsdals Budstikke:

Fylkesdyrlæge Cato Leknes

i Kristiansund kan 1. november se tilbake på 25 års virke som dyrlæge.

Dyrlæge Leknes er en av disse staute, kraftige karer, som aldri sparer sig selv, når det gjelder hans distrikt som dyrlæge.

En av Nordmørs fremstående gårdbrukere har uttalt til et Trondhjemsblad bl.a.:

«Med den store kreaturbestand som Nordmør har, er det et ingenlunde lett arbeide dyrlæge Leknes må utføre. Hans arbeide er temmelig opslitende og ikke alltid påskjønnet efter fortjeneste heller. Men Leknes er alltid klar, når han blir kaldt».

I februar 1921 stod han altså i rettsalen, anklaget for å ha solgt spiritus ment til medisinsk bruk som alkolholholdig drikke til mennesker. Blant de mange som var avslørt som kjøpere og innkalt som vitner i rettsalen var min egen oldefar.

Grb. Hans Gjengstø fikk ved personlig henvendelse til dyrlægen to recepter paa sprit.

Adm: Hvad var hensikten?

- Aa ha spriten i paakommende tilfelle.

Lensmann Peder Sæther oplyste at Gjengstø under efterforskningen hadde forklart at dyrlægen på foranledning erklærte sig ute av stand til aa utsede mere enn en recept paa hans navn. Derimot fikk vidnet paa begjæring en flaske sprit paa sin søns navn.

Vidnet bekreftet rigtigheten av dette utsagt, men kunde ikke erindre om han ved anledningen opga at sønnen hadde en hest som var syk. 

I referatet oppgis som vitne også en sambygding, gaardarbeider August Nilsen Betten, han som noen år senere skulle gifte seg med min oldefar Hans sin datter Harriet. Jeg har tidligere omtalt ham som Gullfuglen som fløy avgårde, men det er en annen historie.

Også August hadde havnet i klammeri og måtte forsøke å svare så godt det lot seg gjøre. Ikke helt fortelle sannheten, men heller ikke lyve. Rettsaken er full av eksempler på at kombinasjonen kan utføres på elegant vis.

Adm: Saa De hvad det stod paa flasken?

- Nei.

- Paa flasken stod det at medicinen skulde være til to griser, har de opgitt det?

- Hvis jeg opga noget måtte det være en gris - skjønt jeg just ikke hadde nogen.

Journalisten opplevde tidenes scoop med denne referatføringen og må ha mesket seg med fiffige utdrag fra vitneutsagn og lek med overskrifter. Hadde det ikke vært for det gode omdømmet som ble smadret, er dette en føljetong det er umulig å ikke humre seg igjennom.

Med i historien hører også et vitneutsagn som forteller at en frue og mannen en natt «blev vekket av et forferdelig brøl utenfor huset. Selv turte hun ikke undersøke hvad aarsaken var, men hennes mann fortalte at det var dyrlæge Leknes som vrøvlet i fylla utenfor. Aktor: Hva ropte Leknes?

- Han ropte: «Hallo!»

Tenk det altså. Han ropte Hallo!

Ikke bare forsynte han seg grovt av egen medisinbeholdning, men han forsynte også sine kunder med djevelens drikke. I løpet av ett år skal han ha utstedt 2991 resepter på medisinsk sprit. Med 10 kroner per resept fikk han dermed en svært stor fortjeneste sett med datidens øyne, en inntekt han på ingen måte kunne rapportere inn til skattevesenet.

Ett halvt år før reseptloven ble kraftig innstrammet fikk dyrlæge Leknes sin dom: kr. 1500 i mulkt, subsidiært 60 dagers fengsel samt kr. 50 i saksomkostninger. Trolig hadde han tjent nok kronasje til å slippe fengelsopphold. Ei heller ble han fradømt sin dyrlegestilling. Så gikk det kanskje greit med ham likevel, vel og merke om han ble litt mindre tørst de siste årene av sin karriere.

Hva så med vår journalist, Nordmøres pioner innen clickbaits og fortidens ironiperfeksjonist? Han kunne selvsagt ikke holde seg, heller ikke i de avsluttende ord:

Tiltalte dyrlæge Leknes kunde paagrund av beruselse ikke kunne møte i retten under domsavsigelsen.

Husker du? Jeg har tidligere skrevet om min farfars bror og svoger som levde the American Dream mye takket være undergrunnsproduksjon og smugling i forbudstiden.

Kilder: Digitaliserte avisartikler fra Nasjonalbiblioteket, Wikipedia-artikler om Forbudstiden og Brennevinsforbudet, Folkehelseinstituttet: Historisk oversikt over alkohol i Norge, og Legeforeningen: Et regelverk fullt av smutthull.

Slektshistorie: Potetkokeriet

- Eller Min bestefar, gründeren, som overskriften også kunne vært. Bestefar, min helt, min partner-in-crime, min bestevenn i barndommen. Bestefar var sta som et esel, sikkert ikke var den enkleste å leve med eller overta gården etter, men han var den beste bestefaren jeg kunne hatt. 

Opphøyd i annen og vel så det, jeg savner stadig biblioteksturene, hver gang han gjemte Norsk Ukeblad for at jeg skulle lete etter bladet (Du er flink til å lete, men dårlig til å finne), alle stirre-uten-å-le-konkurransene, lekingen i Bjørkeskogen, de gangene han hadde fått Bestemor til å kjøpe Honnikorn til meg, jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men jeg ville aldri, aldri, glemt å fortelle hvor mye jeg savner våre oppdagelsesturer til det han kalte Tomta.

Potetkokeriet ca. 1976, et par år før jeg kom til verden, og enda noen år til før jeg begynte å frekventere stedet.

Stedet med navnet Tomta lå nedenfor gården, hundre meter å gå, deretter leiet han meg over bilveien og så var vi der: Ved bygget som en gang var et potetkokeri. Hva det en gang hadde vært var ikke interessant, det som var målet var å utforske rommene, pynte med steiner og lage veier med leketøysbilene vi hadde med. Ofte ble de værende igjen. Vi skulle jo tross alt tilbake. 

Jeg kan ikke huske at han noen gang fortalte hva potetkokeriet egentlig var, selv om han må ha snakket seg varm om det mange ganger de årene vi la ut på eventyr over veien. Jeg husker derimot at han alltid var glad da vi var der, uendelig tålmodig, sikkert stolt også.

"Dette bygget jeg", sa han kanskje. "For det gjelder å se muligheter", fortsatte han kanskje. "Å ha ideer og gjennomføre de, skape en bedrift, tenke utenfor boksen, ha vyer og gjennomføringskraft." Kanskje sa han noe slikt. 

I dag virker det kanskje ikke så stort. Men tenk deg en bitteliten bygd, langt fra alt annet, og en helt gjennomsnittlig gårdbruker, belest og samfunnsengasjert så godt det lot seg gjøre med begrenset fritid.

Potetkokeriet, minibedriften hvor bønder kunne levere småpoteter og få med seg grisemat hjem, ble drevet i mindre enn 10 år, og etterhvert ble også fasaden revet. Likevel lever minnet om Potetkokeriet stadig i betningenes minne, noe litt kuriost og morsomt, noe som skapte inntekt, liv i bygda og lettet hverdagen til bøndene.

___________________________________________________________________

Nesten tjue år etter Bestefars død ble historien om Potetkokeriet i Betna trykket i bladet Gamle Nordmør, utgitt før jul i fjor. Min pappa, min bestefars sønn, var kilden skribenten Lars Indreiten hadde brukt, og jeg gjengir artikkelen i sin helhet:

Potetkokeriet i Betna

(...) Etter kvart vart det noko tungvint med dei mobile potetkokeria. Tankane om å sette opp eit større kokeri kom like før den store kommunesamanslåinga i 1964-65.

Kanskje var det denne hendinga som førde til at potetkokeriet i Betna starta opp. I alle fall ivra både grunneigar Arthur Gjengstø i Betna og meieribestyrar Kristiansen i Surnadal for at Halsa og Surnadal skulle slåast saman til ein kommune. Meieribestyraren såg for seg å bygge eit større potetkokeri og lager for landbruksvarer sentralt i Betna.

Grunneigaren stilte tomt til rådigheit mellom Pestubekken og bensinpumpa ved vegkrysset i Betna. Og der kom potetkokeriet opp i 1963/64 med meieriet som eigar og Arthur Gjengstø som drivar. Men påtenkte lager kom aldri opp.

Potetkokeriet bestod av to rom - eit maskinrom med stim og dampkjel. Stimen gjekk inn i eit anna rom der det var plassert ein stor trommel som romma om lag eit traktorlass. Lasset med poteter vart rygga inn på taket på kokeriet og tømt ned i trommelen. Så vart stimen sett på, og etter om lag 1 time var potetene ferdig kokt.

Traktor med tilhengar vart så køyrd under kokeriet og ferdig masse tømt attende i tilhengaren. Så var det å køyre attende same vegen med eit rykande lass ferdigkokte poteter.

Potetkokeriet vart nytta av brukarar kring heile Halsabygda, og det kom og potetlass heilt frå Fjærli i Valsøyfjord - der ein da måtte køyre rundt heile fjorden. Det var ein lang tur med traktor som gjekk i 20 km i timen!

Frå bygdene på andre sida av Haugaskaret, Settemsdalen og Bøfjorden kom det og gardbrukarar med poteter for koking.

Som nemnt var det Surnadal Meieri som åtte og administrerte verksemda, medan Arthur Gjengstø var lønna bestyrar. Gardbrukarane som fekk poteten koka, betalte til meieriet etter kor mange lass dei fekk koka. Etter at det kom heim med lasset til harden, vart massen lagt i silo i eit egna rom. Massen held seg med god kvalitet til langt utover vinteren og våren. Det vart nytta ein spesiell kniv for å skjere opp massen etter kvart som den vart fora opp, då mest til mat for griser.

Etter mellom 5 og 10 års drift vart potetkokeriet avslutta. Dårlegare med tilskot frå staten kan vera ein medverkande årsak. Eller kanskje resultatet av kommunesamanslåinga, der Halsa og Valsøyfjord vart slått saman - ikkje Surnadal og Halsa, slik karane Kristiansen og Gjengstø ivra for. Fleire ting førte til mindre interesse.

(Kilde: Gamle Nordmør, utgitt i 2019, Bøfjorden historielag v/ Lars Indreiten, s 55-56)

Livmødre som grør saman

Overskriften er hentet fra diktsamlingen Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust.

Jeg har all min tid vært fascinert av slektshistorier og har de siste årene publisert en del av disse her på Ellikkens bokhylle. Enda gjenstår mange. Som for de fleste slektsforskere er den største utfordringen ikke gotisk skrift og utallige Ole Olsen-er, men derimot nærmere i tid og av et helt annet (s)kjønn:

Slektens kvinner.

Helten i boken du leser i er gjerne en mann. Historiebøkene forteller om menn. Bygdebøkene forteller om mannlige gårdseiere og husmenn som leide jorda. 

I bakgrunnen finnes alle jentene og kvinnene som med barn på ryggen ryddet åkre for stein, alle de unge jentene eller utslitte konene som døde i barselseng, alle de som tiet når de ville skrike, de som ble misbrukt, ble svangre og måtte leve i skam. De som turte og satte nesa i sky som svar på bygdesladderen, de som lagde mat til arbeidslaget de selv var med i, de som stod opp før alle andre for å tenne opp i ovnen. De som giftet seg fordi de måtte, og de som gråt i stillhet over å ikke få samme skolegang som sine brødre. Kvinner som ga politiske råd til sine menn, og kvinner som måtte be sine ektemenn aller nådigst om noen skillinger. Fruer som ba til høyere makter om at mannen skulle slutte å drikke opp alle pengene, og unge koner som speidet ut over havet i uvisse og savn. Kanskje snart også sorg.

Disse finnes i min slekt, disse finnes i din slekt.

Det er bare så vanskelig å finne ut hvordan de faktisk hadde det. Hva de tenkte, hva de følte, hva omverdenen - og mennene - tenkte om dem. Desto viktigere har jeg følt det å kunne løfte deres liv opp og frem. Noen generasjoner for sent, men likevel. 

Lykke. Sorg. Skam. Skyld. Anger. Forventning. Redsel. Følelser er like den dag i dag som på 1700-tallet. Slik kan man også i 2019 føle en formødring med sine formødre.

Di hand over mi hand
mi hand over mor si hand
mor si hand over mormor si hand
mormor si hand over oldemor si hand
og det er hand på hand
tak på tak
liv på liv
mor på mor
livmødre som grør saman
og føder deg inn i ei verd
av lyftande hender

Fra Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust

Noen av mine formødre er avbildet over. Noen lykkelige, andre ulykkelige. Noen stolte og høyreiste, andre trivdes best i skyggen. Klarer du se noen likheter, eller hvem som er mødre til hvem?

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

Jeg har lest en helt spesiell bok. En bok som av forlaget beskrives som (…) ei livshistorie, slektshistorie og ein liten bit av noregshistoria. - Og alt dette på bare 60 sider. 

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg 

Lyrisk kortroman. Memoarer. Nynorsk. Utgitt i 2019. 

Romanens jeg-person, åpenbart forfatteren selv, vokste opp på en gård med flere generasjoner på samme tun. Vel så viktig er alle dyrene og omgivelsene. Fjellene. Husene. Dette noe som alltid har vært der, dette noe som må vernes om, dette som ingen som selv har vokst opp på en gård i ei lita bygd, ikke helt kan forstå. 

Det er han og mor og far, og det er besteforeldrene, oldemoren og søsteren til oldemoren. De som har fått odel i gave ved fødselen, de som ble giftet inn, de som ble elsket og ofret. I generasjon etter generasjon har hele livet vært viet til gården, til tradisjonene, til generasjoner før og generasjoner etter. Alt man har fått, alt man har ofret, alt for å holde gården i familien. 

De lever tett, tett sammen, men likevel med avstand. Han beretter om besteforeldre som ikke husker sin egen bryllupsdag og foreldre som vier all sin omsorg og kjærlighet til han, sønnen, odelsgutten. 

Det er en begrenset verden. Her var det ikke rom for engelske fotballspillere, skriver han. Alt dette som han aldri fikk innblikk i, et slags savn over minner han ikke fikk ta del i. Likevel, en takknemlighet over alt det unike han fikk ta inn over seg. Alle redskapene, ordene og uttrykkene, ømheten man føler for et nyfødt lam, varmen i et seterhus, innrissede initialer i et sommerfjøs, alt som er i ferd med å forsvinne. Ikke bare forsvinne fra hverdagen, men også fra folks erindring. 

Ved første lesing oppfattes dette som det mest elementære. Minnene og verdien av disse. Begrensningene, men samtidig dette enorme. Det som er vanskelig å sette ord på. Nærheten til gården og naturen, men samtidig den emosjonelle avstanden mellom menneskene. Livshistorien, men også slektshistorien. Det som var, som kanskje ikke skulle vært, men som samtidig må forsøkes å tas vare på. 

Kanskje vel så viktig er bokens kjærlighetserklæring. En kjærlighetserklæring til han som åpnet hans verden, og som fikk lov til å ta del i hans verden. 

En bok på 60 sider er rask å lese igjennom. Denne vil gi deg ønske om lese boken på nytt. Her fins mange lag. Livshistorie, slektshistorie og norgeshistorie. Stadige referanser til andres verker. Et språk som vel så mye er dialekt som nynorsk. Og dette noe som er så vanskelig å sette ord på. 

Kilde: Leseeksemplar.

Slektshistorie: Norskamerikanerens hjembygdsvisitt

Av min farfars tretten - tolv hele, en halv - søsken reiste tre til Amerika. To fikk oppleve The American Dream, den siste fikk hardere medfart. En av de som lykkes godt var Harald, eller Harold Hanson, som han titulerte seg i sitt nye liv. Da han som godt voksen i 1972 vendte hjem for å treffe sine gjenlevende søsken, fattet en journalist fra den lokale avisa Driva interesse. Gjennom en skikkelig gladsak over to sider med store bilder lot han den litt brautende, men sjarmerende norskamerikaneren fortelle om sine opplevelser, karrière, politikk og møtet med det nye Norge.

Harald og min bestefar Arthur.

På hjembygdsvisitt i Betna 

Laksefisker, gullgraver og entreprenør Harald Gjengstø blar i minnenes bok. 

Harald Gjengstø var tredje eldst i en søskenflokk på 13. Oppvokst på farsgården Gjengstø i Betna og hjemmekjær som han var, stod nok hans hu mest til å drive garden videre, men odelsretten var nå bare til for den eldste, så Harald kuttet like godt ut og drog i 1922 til Amerika. Det skulle gå en ti-årsperiode før han tok en snartur tilbake til hjembygden, og når han nå i år er tilbake igjen som 72-åring, vil det si at det er gått 40 år siden den første tilbaketuren. Mangt er forandret på disse årene, synes han, men det mest synbare er at folk i dagens Norge har det bra og lever godt. Han er imponert over den økonomiske fremgang som har funnet sted. 

Harald Gjengstø benytter flyet som fremkomstmiddel på sin tur til Norge denne gang. Det får ham forresten til å dra en sammenlikning med første gang han reiste over til Amerika. Da var heller heller ikke en reise på det amerikanske kontinent uten videreverdigheter. For eksempel husker han togreiser vinterstid da han sammen med de andre reisende ble kommandert ut for å måle skinnene reine for snø slik at toget kunne komme videre. 

I sin Amerika-tid har Harald Gjengstø vært innom og borti arbeid av forskjellig slag. Den første tiden var han i Alaska og arbeidet for et storfirma i laksebransjen. Fisket var til tider rent eventyrlig, men noen større fortjeneste på de ansatte ble det ikke da de hadde fast lønn. Han fant at dette yrket var lite å satse på for fremtiden og dro tilbake til USA, hvor han i tiden frem til siste verdenskrig forsøkte seg i mange slags arbeid. En tid også som gullgraver i South Virginia. Visst fant de gull, men utstyret som krevdes var kostbart, og da den 2. verdenskrig kom og satte en stopper for dette arbeid, gikk det vel så noenlunde opp i opp med utgifter og inntekter. Etter krigen har det ikke vært mulig å starte gull-leting igjen. Alt som kreves til en brukbar start er nemlig steget uhyrlig i pris, mens gullprisen er den samme. Gullgravingens eventyrlige tid er nok forbi for godt. 

Harald Gjengstø er en trivelig kar å prate med, ikke bare på grunn av hans ypperlige humør, men også fordi han har beholdt en uforfalsket nordmørsdialekt. Det er bare når han blir ekstra ivrig at amerikanske ord kan lage litt virvar. Som sydstatsmann, han er bosatt i San Fransisco, holder han Nixon som helt sikker til gjenvalg som president for en ny periode. - Splittelsen innen det demokratiske parti er åpenbar, og med McGovern som presidentkandidat og Nixons motspiller er nederlaget allerede klart. 

I årene etter krigen har Harald Gjengstø drevet egen entreprenørforretning. Det har gått fint både økonomisk og arbeidsmessig, men nå har han trukket seg tilbake. Han kan imidlertid fortelle at med den form for entreprenørvirksomhet han og hans samtid førte er det snart slutt. Nå er det de store konserner som overtar og dominerer også småhusbyggingen. Han og hans likesinnedes tid er forbi, og han er glad over å få nyte sitt otium. I ekteskap med en amerikanerinne har han to barn, som forresten også har skaffet ham barnebarn å glede seg over. 

Som ivrig sportsfisker er Harald Gjengstø ofte inne i Surnadal og frister fiskelykken. Ellers bor han hos sin yngste bror Arthur i Betna, og har planlagt Norges-besøket til ut i august en gang. En av hans ønsker da han kom hjem var å møte samtlige gjenlevende av sine søsken på farsgården i Gjengstøa. Det har han også fått oppleve. - Av de tretten søskener lever nå sju, og samtlige møttes da også forleden for å oppfriske gamle, kjære minner. 

Og så ønsker vi Harald Gjengstø god tur tilbake til sitt nye hjemland når han finner tiden inne til å reise.

Harald og hans gjenlevende søsken i 1972.

Harald reiste hjem til Amerika, og vendte aldri mer tilbake til sitt fødeland. Like etter returen døde han, oppspist av kreft. Han fikk oppfylt sitt siste ønske, og røpte aldri til noen at han bare hadde kort tid igjen. Han levde sitt liv til det fulle helt til siste åndedrag.

- Dessuten fikk han rett om Nixon. 

Slektshistorier: Jeg har tidligere skrevet om søsteren Bibbi og brødrenes (emigrasjon til Amerika), samt (forretningseventyret) Regal Brewery. Les gjerne også om Bibbis sønns eventyrlige liv med tragisk endelikt: (The Golden Boy).

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

Det er noe helt spesielt med Edvard Hoems formidlingsevne. En følelse av at han beretter noe viktig, selv om det er så nært. Noe med tid og sted på tvers av generasjoner, en insisterende gjentakelse av at ingenting av dette ville vært om ikke andre hadde levd før oss. At vi alle kommer et sted fra, mange, mange år siden, og at vi alle er formet av noen, av noe, som skjedde for lenge siden, eller som har skjedd gjennom alle tider. Det med å vokse opp, forelske seg, miste noen, leve, dø. 

I 2008 utga Edvard Hoem fortellingen Jordmor på jorda etter oppdrag fra Den norske Jordmorforening. På tampen av 2018 ble en kraftig redigert og utvidet utgave utgitt på nytt. 

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
Undertittel: Huset under Blåhammaren.  Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2018.

Utgangspunktet er hans tippoldemor, Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne ble kalt. Med base i Reknes utenfor Molde drev hun en liten husmannsplass sammen med sin Hans og deres tallrike barneflokk, samtidig som hun kjempet alt hun hadde for å kunne drive med sitt store kall i livet: Jordmorgjerningen. 

Det er noe ekstra rørende over kjærlighetshistorien. Plassjenta Stina og Hans fra Ola-gården, de som hang sammen som erteris i barndommen og lovet seg bort til hverandre så snart de ble voksne. Hun ble værende med sine drømmer og alle sine spørsmål, han reiste ut i krigen. Slik kom de fra hverandre, og så kom de sammen igjen, som lovet, slik det var ment. Det rørende ligger ikke i barndommens vennskap som gikk over til forelskelse og livslang kjærlighet, men at de holdt sammen til tross for alle hindringer og utfordringer underveis. - Slik det var på den tiden. Selv om hun fikk barn med en annen, holdt han hva han lovet. Til tross for krigens traumer, maniske perioder og depresjoner, barnedød og økonomisk ruin, fant de to stadig tilbake til hverandres favntak. Hoem utbroderer ikke det romantiske i forholdet. Bare dette grunnleggende behovet for å høre til, være hjemme, være to. 

Like god plass til kjærlighet ble det kanskje ikke til overs til alle barna. De måtte greie seg mye selv, og særlig datteren født utenfor ekteskap, fikk tidlig stort ansvar. Hun vokser opp hos besteforeldrene, og selv om moren i alle år lengter etter henne, blir det også hennes bane. Da Ingeborg endelig flyttet inn hos moren og hennes familie, kom hun aldri mer ut igjen. Hun ble værende, bundet av selvpålagt ansvar siden hun så at barna trengte pass, moren trengte hjelp og stefaren tilsyn. Slik var det, slik måtte det være. 

Bein i nesa, uredd og standhaftighet til tross, Marta Kristine hadde nok å bale med på hjemmebane. Hennes alt, hennes Hans, ble stadig mer ustabil, og kanskje skjedde det noe i hennes fravær, da hun tilbrakte måneder utenfor hjemmet. Mens hun bodde i Kristiania og tok sin jordmorutdannelse, mistet Hans noe av seg selv. Tenk, hele veien fra Romsdalen til hovedstaden gikk hun. Gikk og gikk, jobbet og studerte, og gikk så hjem igjen. Dersom jeg skulle ha ytret noe jeg følte manglet ved denne boken, skulle jeg gjerne lest mer om selve ferden. Skjønt, kanskje dette ville påkrevd mer kunstnerisk diktning enn forfatteren ville vært komfortabel med. 

Vel hjemme igjen fant hun sin mann med sår på sjelen og urolig sinn. Det var ikke stort å gjøre med det, annet enn å være til stede, passe på og dekke over. Nok et aspekter i det større tidsbildet, i tillegg til en gripende fortelling i all sin neddempede formidling. 

For Hoem forteller aldri med store ord. Ikke i tidligere romaner, og heller ikke her. Med forsiktighet og respekt beskrives et helt liv, slik det kan ha vært. Han påberoper seg ikke å sitte med flere fakta enn han har belegg for. Så langt tilbake i tid finnes ikke lenger muntlige kilder, og det er begrensninger hva gjelder nedtegnelser fra en fattigslig husmannsfamilie. Slik sett tilskrives kanskje presten mer tilstedeværelse enn han faktisk hadde i Marta Kristines liv, rett og slett fordi det naturlig nok finnes mer historikk rundt hans liv og virke. Ellers er det eneste håndfaste for familien personlig oppføringer i kirkebøkene: vielser, barnedåp, dødsfall og - tvangsauksjoner. 

Og før det igjen, Jordmor-Stinas kontakt med øvrigheta, også dette sirlig nedskrevet i arkiverte dokumenter. På tidlig 1800-tall var det stor forskjell mellom lov og praksis. Overtro og hjelpekoner ble foretrukket fremfor det lovpålagte og hun kunne da slettes ikke garantere at det gikk bra med verken mor eller barn. Det hadde da visserlig bevist seg å gå galt også for Jordmor-Stina. Dessuten var det altfor dyrt, pengene måtte brukes med største omhu. Og hvem var vel hun til å titulere seg så fint, hun som bare var en plassjente i karfolkbukser? 

Løsningen ble å gå til rettslige skritt for å kreve sambygdingers overholdelse av loven. Gå til søksmål, kreve økonomisk erstatning og nærmest true seg til oppdrag. Hans var en sterk pådriver, men kanskje ikke så mye av moralsk støtte, men drevet av desperat forsøk på å redusere gjelden. 

Dette er kanskje vel så interessant som selve jordmorgjerningen. Dette med at en uortodoks kvinneskikkelse provoserte et helt lokalsamfunn, samtidig som hun var umyndiggjort på hjemmebane. At en psykisk syk ektemann kunne sette hele familiens ve og vel over bord i maniske perioder, og hvordan det når alt kom for en dag - etter hans død - etterlot henne tomhendt. Slik var det, slik kan det ha vært for Hoems tippoldeforeldre. 

Jordmor på jorda er historisk interessant, medrivende fortalt og solid forankret i faktiske hendelser. Nokså fritt for store ord og romantisering unngår også avgudsdyrkelse av de som har gått veien før ham, selv om det er gripende i all sin nærhet. Som sedvanlig beretter Hoem om universelle tema i historiske rammer, konkretisert med faktiske hendelser, men hele tiden med bevisstgjøring av at han ikke alltid vet. Alltid med forsiktighet og respekt. Slik kan det ha vært, slik må det kunne ha foregått, kanskje slik, kanskje sånn. 

Les også: Mine omtaler av (Mors og fars historie) (Slåttekar i himmelen), (Bror min på prærien) og (Land ingen har sett)

Kilde: Bok fått i gave.

Slektshistorie: Overleveren

Tippoldefar - Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Min oldefar Paul, han som i mellomkrigstiden ble far til min mormor og hennes søsken, han som var på sjøen under andre verdenskrig, han som ble torpedert og traumatisert, han som min mamma minnes sittende stiv og taus i en sofa, han som var alt annet enn et bestefarsfang, min oldefar Paul ble unnfanget i skjul av en gift gårdbruker som tok seg til rette. Slik kan det sies. Heller det enn å romantisere det til en hemmelig kjærlighetsaffære, en ulykkelig romanse som aldri kunne bli noe mer grunnet stand og stilling. 

Affæren er flau og ugrei selv 100 år senere. I min slektsforskning har jeg likevel oppdaget noe som skulle endre mitt syn på oldefar Pauls far, min tippoldefar Iver. 

Alle kommer vi fra et sted. Alle vokser opp, prisgitt våre nærmeste. Alle er vi del av en lang rekke generasjoner før oss. 

Men selv om dette er historien om en mann som brakte min tippoldemor i ulykka, er det også historien om en mann som tok seg av sønnen sin. Mest av alt er dette historien om en mann som kom fra et sted, født av en mor, sønn av en far og barnebarn av besteforeldre, en del av en lang rekke generasjoner - og deres skjebner. 

Iver ble født i 1860 som sønn av Jakob Johansen og hans fru Maren Pedersdatter. Og når så denne historien skal fortelles må vi enda en generasjon bakover i tid. 

Jakob var altså sønn av Johan som sammen med sin Ingeborg fikk sju barn. Johan Toresen fikk bygselbrev på gården Vågsbøen i 1806, året før bryllupet. Når Ingeborg etter fem barnefødsler igjen blir svanger er hun 42 år og det røyner på. Så ender det også med en tragedie. Mor Ingeborg dør, og det samme gjør tvillingene hun føder. Tørris blir 3 uker, søsteren Ingeborg oppkalt etter sin mor lever til hun er 8 måneder. 

Barna trenger en mor og Johan trenger noen å dele livet med. Allerede året gifter han seg på ny. Sammen med Sigrid får Johan fire barn, hvor tre stykker vokser opp. Deres førstefødte, Ingeborg, blir bare fem uker gammel. Etter Ingeborg kommer Jakob, han som mange, mange år senere blir min tipptippoldefar. I tråd med navnetradisjonen kalles han opp etter sin morfar. Senere kommer søsknene Tørris og Ingeborg Marie. 

Samme år som Johan dør kommer en ny Johan født. Far er Jakob og mor er Marit. Det er svært dårlige økonomiske kår, og det unge paret får ikke giftet seg før tre år er gått. Året etter bryllupet kommer datteren Gunnhild, tre år etter henne igjen kommer Serine Pernille. 

I 1855 blir Jakob leilending på Kjøl, hvor Marit er fra. Plassen fikk navnet Kleivteigen. Eideboka forteller at han betalte engangsleie på 14 spesiedaler, og skulle betale 1 ½ spesiedal hvert år. Dessuten skulle han arbeide 2 dager i våronna, 6 dager i slåttonna, 2 dager i skuronna, gjete hver sjette dag, arbeide 2 dager på vegen og være med i vedlikeholdet av seterhusa. Til gjengjeld fikk han sette opp båtnaust med plass til to båter og fri båtskyss til soknekirka de gangene Peder hadde ansvar for kirkebåten. 

Det skulle bli mange turer til kirka, også turer fulle av avmaktsfølelse, forbitret av sorg. 

Etter tjue års drift har de bare 2 kyr, men også 10 sauer og 2 geiter. Det er fattigslige kår, mens barneflokken vokser. I 1857 fødes Peder, i 1860 min tippoldefar Iver og i 1864 Serine Pernille. Igjen ei datter med det navnet, altså. Dere kan vel tenke dere, for Jakob forfølges av tragedier. 

Serine Pernille den første dør allerede i 1862, bare 8 år gammel. Trolig er det den fryktede halsesyken som sakte kveler henne. I flere bølger herjer difteri i Midt-Norge, og tidlig på 70-tallet skal det skje igjen. Som sin navnesøster dør også Serine Pernille den andre 8 år ung. På Kleivteigen har sorgen igjen steget inn i den vesle stua. 

Men det rommer også en bitende frykt. Femtenåringen Peder er blitt syk. Lillebror Iver på 12 var for liten til å huske Serine Pernille den førstes død, men i løpet av en uke opplever han å miste enda to søsken, for heller ikke Peder greier seg. Begge to bukker under for den Trondhjemske halsesyke, det som etter hvert ble kjent som difteri. 

Det er nesten ikke til å fatte. 

Og midt blant disse, altså, Iver. Han som greier seg, han som overlever. Overleveren, stayeren. Jeg undres over hva slike hendelser gjør med et ungt menneske. Om det virkelig er slik at motgang gjør deg sterkere, at det var derfor. Om han bare var heldig. Eller om han følte seg skyldig. Skyldig for at han fortsatt var i live. 

Det er kanskje ikke så rart at alle tragediene og pengebekymringene over tid skulle tære på mentalt. I 1893 ble far Jakob erklært sinnssyk og satt bort i forpleining hos sin svoger. Her levde han helt til døde av slag i 1897. 

Da Jakob ble satt bort ble alle eiendelene, også stuebygningen, solgt på auksjon. Pengene ble inndratt i fattigkassa for slik å dekke utgiftene i forbindelse med hans forpleining. Fattigkommisjonen fikk disponere plassen mot et gebyr på 20 kroner til Maren. De gjenlevende sønnene Johan og Iver forhandlet derimot frem en avtale hvor de leide plassen for samme sum, med krav om å forsørge moren. 

Plassen ble solgt i 1904. Johan hadde da slått seg ned på mors hjemsted, hvor Maren bodde frem til sin død i 1911. 

Iver derimot, greier seg på annet vis. I 1882 blir han far til Jakob, og han gifter seg med guttens mor, Elen Maria, året etter. Lykken varte ikke lenge. 2 år gammel blir vesle Jakob morløs og Iver blir enkemann. Hva er det med denne familien? Skal det ingen ende ta? Hvorfor dør alle rundt ham, mens Iver overlever, igjen og igjen? 

Hva som så skjer er ikke lett å si, men ett eller annet sted på veien må Iver ha maktet å samle nok penger til å kjøpe gården Reitan fra en enke med ugifte døtre og en liten sønn. Samme år gifter han seg med Elen som skal bli mor til tre av Ivers totalt fem barn. Samtidig som Elen bærer på deres tredje felles barn hopper Iver i høyet med den flotte tjenestejenta på nabogården. Jeg håper i alle fall det var sånn det var. At det var et stjålet øyeblikk av begjær, kanskje enda mer. 

Så forsmedelig det må ha vært for Elen. Hun var trolig ikke all verdens imponert over ektemannen, men holdt stand. Hun måtte jo det, svelge stoltheten, hodet høyt hevet, late som om folkesnakket ikke nådde hennes ører. Det er disse mannfolka og deres lyster, tenkte hun kanskje for å glatte over. Iver var tross alt ikke første mann i bygda som tok for seg. Han var nok sjanseløs, slik som denne hushjelpa på Kjøl bød seg frem. Slik tenkte hun kanskje. Av og til må man det, for å overleve situasjonen. Hva annet skulle hun vel gjøre, gå fra ham med favnen full av små barn? 

Og for hva enn det er verdt. Iver tok ansvar for sønnen som ble født utenfor ekteskap, Paul, min oldefar. Han gjorde det beste ut av situasjonen og så fremover. Rakt blikk, hevet hode, slik han en gang måtte og fortsatte å gjøre.

Les også: Tidligere slektshistorier:

• Jeg har tidligere forsøkt nøste opp i historien om min tippoldemor Marit, mor til oldefar Paul. Om henne har jeg skrevet i (dette innlegget), men mine antakelser viste seg å være feil.
• Oldefar Pauls opplevelser under krigen er beskrevet i (eget innlegg).

Slektshistorie: Den hvite slave i Konstantinopel

«På 1800--talet vart to unge gutar samde om at dei ville sjå seg omkring i verda.» skriver Kristian Opset i boken Øyfolket ved storhavet. «Desse to fekk hyre om bord i ei skute som mellom anna segla på Middelhavet. Men den tida var det temmelig utrygt å selje der, for på kysten av Nord-Afrika vrimla det med sjørøvarar som herja omkring. Det blir fortalt at skuta deira vart kapra av arabiske sjørøvarar. Og etter eit kort opphald hos arabarane, vart dei selde som slavar til den tyrkiske sultan i Konstantinopel.» 

Boken finnes på nb.no. Utdraget er hentet fra side 70.

En av disse to smølaværingene var 25 år gamle Jens, han som senere skulle bli min fars farmors morfar. Sammen med nykonfirmant og sambygding Ole tok han seg hyre på skip som la fra havn i Trondheim. Det skulle bli begynnelsen på litt av en reise. 

Hva som skjedde videre har blitt fortalt i generasjoner, takket være at Jens omsider kom velberget tilbake. Etter oppholdet i det som antakelig var Alger, ble Jens og Ole fraktet videre til Konstantinopel, byen som i dag kalles Istanbul. Her ble de kjøpt som slaver av sultan Mahmud den andre. 

Historien om deres skjebne nådde Smøla, og trolig ble det samlet kollekt i den lokale kirken. Det var i så fall ikke første gangen. En slektning har samlet opplysninger rundt denne hendelsen, og har funnet flere slike tilfeller. De oppsamlede midlene ble kanskje brukt som løsepenger, eller kanskje ble de snappet opp et sted på veien. På ett eller annet vis lykkes i alle fall Jens og Ole å unnslippe slaveriet, og kom seg på besynderlig vis gjennom Europa til Hamburg. Der kunne de endelig senke skuldrene og jobbe seg hjem via sjøveien. 

Detaljer rundt de fem årene min forfar tilbrakte som slave er godt gjemt i fortiden. Kanskje hjalp pengene fra sognebarna. Kanskje ble slavene befridd av utenlandske tropper. Kanskje la de en bombesikker plan på hvordan de skulle unnslippe vaktene - en plan gjennomført til ti i stil. Dette får vi aldri vite med sikkerhet. 

Akk, den som kunne reist tilbake i tid og vært flue på veggen der ute på Glasøya. Mon tro hvilke historier han fortalte sin brud Ulrikka, året etter flukten fra sultanen i det ottomanske riket?

Ett år etter hjemkomsten giftet altså Jens seg. Den utkårede var Ulrikka, og som datter av overtollbetjenten på stedet likte hun etter sigende å være litt fin på det. Det hendte at skip ankret opp ved Nordigarden hvor Jens og Ulrikka bodde, og at sjøfolk kom innom. Dersom dette ikke var en kaptein eller styrmann, snakket hun etter ikke til dem, og etter at de var gått, sa hun: "Luft ut ette na der slasken!" for deretter å ta en pris snus fra en snusdåse i sølv som hun pleide å ha hengende rundt halsen.

Ulrikka ble altså født med sølvskje i munnen, men det er også godsaker å finne på Jens sin side. Går man riktig langt tilbake i tid finner man adelsslekt i flere ledd, og for ikke å glemme: En hårdnakket påstand om slektskap til Ludvig Holberg. La oss ikke forfølge den historien akkurat nå.

Som datter av sin mor, madamen, giftet Ulrikka seg som "jomfru". Dette til tross for at hun allerede var halvveis i sitt første svangerskap. Det skulle bli det første av mange. 

Det sjuende barnet som vokste opp var Ane Marta (bildet over), hun som senere ble mor til min fars farmor. Som de fleste på Smøla livnærte hennes mann seg helt eller delvis av fiske. En dag ble også Nikolai borte på sjøen.

- Men han kom aldri, aldri mer hjem igjen.

Lyst til å lese flere slektshistorier? Klikk på fanen øverst på siden!

Land ingen har sett, av Edvard Hoem

I Hoems tredje bok i slektskrøniken fra Rekneslia i Romsdalen og Alberta i Canada, er vi kommet til tiden rundt første verdenskrig. Noen har falt fra og andre har kommet til. Eilert, Martha, Anton Edvard, Serianna og alle de andre vi i de to foregående bøkene har blitt så glade i, sliter stadig med sitt. De strever med å få endene til å møtes, tekkes sin Gud allmektige fader, redde avlinger, fore dyr og mette sine barn. - Og holde tritt med utviklingen ellers i samfunnet, på begge sider av Atlanteren. 

Land ingen har sett, av Edvard Hoem

Utgitt i 2016. Bok nr. 3 i en serie på fire biografiske romaner. Nynorsk.

Jeg har blitt oppriktig bløthjertet glad i flere av forfatterens forfedre - og mødre, nettopp fordi han skriver om deres liv med en aktsom kjærlighet som bare etterkommere kan utvise. Takknemlighet over alt slit, alle følelser, all jobb, tårer og latter til de som en gang var, de som gikk veien før oss. Jeg kjenner meg igjen i hans fortellinger, ettermælet han forsøker å gi til de som kanskje ikke har satt spor etter seg i historiebøkene. Til hun som tok seg av alle barna, til han som stelte dyra til husbonden. Barna som i armod ble satt bort til andre og de som reiste ut for å finne lykken. De aller fleste uten hell. 

• Les også: Mine omtaler av (Mors og fars historie), samt (Slåttekar i himmelen) og (Bror min på prærien)

Særlig spesielt er det for meg å lese om farmerlivet i Alberta. Min mors farfar sine søsken reiste nesten alle over havet. To eller tre av disse bosatte seg nettopp i Alberta. Hoems grundige innhenting av både slektshistoriske dokumenter og kunnskap om datidens samfunn er utvilsomt beundringsverdig. Det føles autentisk, som man leser en sakprosa, at dette virkelig har hendt og ordene er blitt sagt. 

Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Kanskje var det like langtekkelig i de to første bøkene også, selv om de ulike menneskeskjebnene tok det meste av fokuset. I tredje bok savner jeg mer av det emosjonelle, det å virkelig lære personene å kjenne, for der er forfatteren i sitt ess. Heldigvis tar det seg godt opp i siste halvdel av boken. 

Bokbloggeren Rose-Marie skriver i sin omtale at det er spesielt underholdende og interessant å lese om de mer ekteskapelige problemer. Slik føler også jeg det. 

Det er han og hun som ikke kan få nok av hverandre, til tross for at de er vel vitende om at hun trolig ikke vil makte enda en barnefødsel. Det er han som lar seg bedåre av den promiskuøse nabodamen, og hun som ser en annen vei i håp om at det vil gå over. Det er hun som får nok, nok av alt, og bare reiser avgårde. Det er han som tar henne imot med åpne armer når hun omsider har fått rast fra seg. Og så er det de to som har levd sammen så lenge, levd tett på hverandre et helt liv, at etter hans død så fortsetter hun å snakke med ham. 

Og så bar det inn i halmsengene, og det spela inga rolle at det iberre hadde mjølsekker som laken og dynetrekk, for der for karane laus på kvinnene sine på alle tenkelege vis, for her var det så langt mellom farmhusa at ingen kunne høyre dei, i alle fall trudde dei det.

(…) og da hausten kom, bar dei englebarna til Grenville Lutheran Church der dei auste vatn på skrikande krapyl som kom til verda for å bygge det nye Amerika.

Personlig er det likevel noe annet som gjør sterkest inntrykk: Det som aldri helt fortelles. - Akkurat som det må ha vært på den tiden. I Land ingen har sett gir forfatteren stemme til Anton Edvard som i ung alder ble satt bort til barnløse slektninger. Søskena fikk bli, mens han måtte dra. Spørsmålet gnager i ham. - Hvorfor akkurat ham? Sårheten han føler selv i voksen alder, og hans streben etter å forsone seg med foreldrenes valg er rørende, men renner aldri ut i det banalt sentimentale. Så kan man bare forsøke forestille seg hvordan det må ha vært for slåttekaren og kjerringa hans å leve med dette valget. Holde ut i troen på at det var det riktige, holde avstand for å gjøre avgjørelsen lettere å leve med. Hoem tillater seg å la sine forfedre og formødre slippe ut noe av sin innestengte sorg og anger. Men ikke mye, bare en antydning, akkurat som før i tiden. Det man ikke visste hadde man ikke vondt av. Alt som aldri ble fortalt antydes. Uretten forsøkes rettet i denne boken. 

- Er han sint på henne? - Nei, det har han nok forsona seg med for lenge sidan. - Kva da? - At alt er som det er. - Og så reiste Eilert til Amerika, sa tiåringen. - Ja, så reiste Eilert. - Og det ser ikkje ut til at han kjem heim nokon gong. - Nei, barnet mitt, det gjer ikkje det. - Og så reiste onkel Bastian. - Han rømde frå militæret. - Det er ho heller ikkje glad for. - Nei, men ho har slutta å gråte. - Korleis sluttar ein å gråte? - Det gjer ein når ein ikkje har fleire tårer igjen. No må du lesa leksene dine. 

Og så er det ikke til å komme utenom: Det finurlig, intelligente i at Hoem gir stemme til både de som tilpasser seg det nye samfunnet, og de som holder på sine norske tradisjoner og norske omgangskrets. Da som nå. Vi og de. Mennesker og generasjoner gjennom alle tider. 

Fjerde og siste bok i serien, Liv andre har levd, gjenstår å lese. Jeg gleder meg - med ømt hjerte.

Kilde: Kjøpt selv.

Minneord til Bestemor

Min bestemors lange livsreise tok slutt for litt over en uke siden. I dag ble hun begravet, og på vegne av barnebarna skrev jeg noen ord til henne. Teksten ble fremført i kirken, og jeg håper hun hørte hvert ord som ble sagt.

Kjære Bestemor 

Du visste liksom ikke hva godt du kunne gjøre for oss, men du var mer enn god nok, den beste bestemoren vi kunne ønsket oss. Dette er vår takk til deg. 

Ditt hjem var alltid åpent for oss, enten det var på Pestuå eller – på dine eldre dager – på sykehjemmet. Du husket alle bursdager, hver eneste en. Du elsket å reise og du hentet energi av å omgi deg med familie og venner. Ditt store hjerte rommet oss alle. 

Du var alltid bekymret for at maten du lagde ikke var god nok, eller at det var nok mat. «Lika du ikkje maten min» spurte du. Så da tok vi en porsjon til. Så var det tid for kaffe og kaker. 

Og du stod på hele tiden. Når gulvet var rent nok og putene ferdigristet, midt mellom to måltider, var det tid for å vanne blomster - og de var det mange av, vaske gardiner eller stryke klær. Til og med trusa og olabukser fikk pene brettekanter. 

Likevel hadde du alltid tid. Du var alltid til stede. 

Slik vi husker deg best. Med kaffekoppen, midt i en fortelling, omgitt av blomster.

Arbeide var du vant til fra du var lita. Som ung jente på 30-tallet ble din skjebne på en måte forseilet. For å redde gården ble Pestuå overført til deg, og mens bror din reiste sydover og søstrene dine til Amerika, ble du i Betten. Sammen med Bestefar drev du farsgården din, og du sto på tidlig og sent. Du tok din del og vel så det. 

Da dere ga opp melkekyra og etter hvert overdro driften til Hans, tok du arbeide utenfor huset. Du jobbet på kjøkkenet på Liatun, hvor du også bodde de siste årene av ditt liv. Det var fint å se hvor godt Astrid, kollegaen din som ble naboen din, passet på deg de siste tiden. 

Selv syntes du som åttiåring det var for galt at ungdommen bar opp ved for deg. Du ville så gjerne greie det sjøl. Til slutt klarte du deg ikke i det store huset alene. Du fikk deg en fin omsorgsleilighet og fant glede i tilbringe tid med de andre beboerne, ikke minst med Litj-Ane. Plutselig oppdaga dere en måte å bruke medisinglassa på som pleierne ikke visste om. 

Og så fikk du ofte besøk. Ola, Sissel og Ada kom så ofte de kunne fra Oslo. Hans og Gerd et par ganger i uka gjennom flere år. Trond sørget stadig for å vise deg hvor godt han tok vare på Pestuå. Elin, bare en fergetur unna. Andre barnebarn og oldebarn for oppover ofte flere ganger i året for å besøke deg. Veggene var fulle av bilder av alle dine kjære, ikke minst det store bildet Iren lagde til deg og Bestefar. Der var det plass til oss alle. 

Etter hvert ble din bolig et rom, og ordene du var så glad i ble vanskelige å få sagt. Du var likevel alltid glad for besøk, alltid bekymret for om du har noe å servere og bestandig opptatt av at vi skulle ha det godt hos deg. 

Men den siste tiden hadde vi kontakt nesten bare ved å holde hender. 

Du holdt oss hardt og lenge. Hendene dine fortalte alt du ikke klarte å si. 

Du som alltid hadde så mye å fortelle. Også på P-språket. Klart ei gårdbrukerdatter fra Pestuå snakker P-språket. Du fortalte ofte om da du var innlagt på sykehus og du og romvenninnen din lagde et eget språk bare for å irritere den allerede grinete sykepleieren. 

Det var en sann glede å lære P-språket av deg. Vi er mange som bruker det så ofte vi kan, vi Pestuinger. Hver familiesamling stotrer vi frem setninger og flirer. 

Og flirt, det har vi gjort utallige ganger sammen. Det er ikke få latterkramper vi sammen har sørga for, særlig vi jentene og damene i familien. Som regel spratt det opp for deg først, Bestemor. Da var det umulig å ikke bli smitta. Vi flirt til tårene trillet. 

Ofte flirt vi mens vi spilte kort. Vi har spilt utallige runder Mattis sammen. Mattis var fast aktivitet morgen, dag og kveld, gjerne til langt ut på natta. Du hevdet at det ikke gjorde deg noe å tape, heller ikke måtte ha Mattis ved siden av deg når du skulle sove. Du hevdet at det ikke var noe problem å ha på seg Mattis-krona, selv om Bestefar gjorde alt han kunne for å terge deg. 

Dessuten har du lært oss mye om verdien av vennskap. Du hadde alltid kaffe å by på. Tjukklefse og rullekake. Græt og bakels. Oddrun, Randi, Annbjørg – dere var mange som gikk inn og ut fra hverandres kjøkken. Og Klubben, da. De syv stjerner troppet sammen med felles bespisning, håndarbeid, fliring og utveksling av siste nytt. Ja, for stuevinduet ditt på Pestuå, mot Håkon var det perfekte sted å stå om man ville ha med seg det som skjedde i Betten. Og det du ikke så sørget du for å få vite. 

En gang fikk du med deg Klubben til USA, for å besøke din datter, hennes familie og dine to søstre. Turen tok du så ofte du kunne ta deg råd til. Noen ganger med Bestefar, andre ganger bare deg. For noen få år siden fikk du endelig oppleve det du så lenge har drømt om, helt siden hun reiste ut som au pair. Tove og guttungene kom endelig hjem igjen til Norge, for godt. Vi er så glade for at du fikk oppleve at drømmen din ble oppfylt. 

91 ½ år er en eneste stor livsreise. Du har tålt mye, gått videre og vist en utrolig styrke. En etter en har falt fra, ofte i fullstendig feil rekkefølge. 

Du var langt fra sprek da du som 77-åring reiste 60 mil med Berit for å gå i begravelsen til to små oldebarn. Ett år senere var det Berit sin tur. Da hadde du vært enke etter han Bestefar i fire år. Selv om du burde ha nok med deg selv, tenkte du alltid mer på Gunnar og Elin. 

Hvordan du har taklet sorgen har forbløffet oss. Med livsvisdom og styrke som bare en med et langt liv, mange ganger i motbakker, kan utvise, har du fortsatt å gå, stadig med en beundringsverdig omsorgsevne. 

Du hadde smerter og plager, dårlig syn og hørsel. Likevel bekymret du deg over hvordan vi andre hadde det, både fysisk og psykisk, gammel som ung. Du tok oss alltid på alvor. Du strøk oss over hånda og viste oss kjærlighet og omsorg. 

Du så oss. Du var alltid så god mot oss, Bestemor. 

Nå er reisen slik vi kjenner den over. Nå har du endelig fått hvile. Det er godt for deg, men vi kommer alltid til å savne deg. Vi tar med oss minnene, din personlighet og din omsorg med oss videre. Tenner et stjerneskudd ekstra på nyttårsaften og hver vår vil vi glede oss litt ekstra over krokusen som dukker opp. 

Om og når vi selv en gang blir besteforeldre, håper vi å kunne være for våre barnebarn slik du var for oss. 

Tusen takk for at du har vært, og alltid vil være, akkurat vår Bestemor.

Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie

Boken kom i hus for sent til å nomineres til Bokbloggerprisen, men akkurat tidsnok til å kvalifiseres som kandidat til Anitas diktlesesirkel. Januaroppgaven var ulest poesi fra egen bokhylle, leselysten var i høyeste grad til stede og jeg hadde fått opptil flere forsikringer om at dette virkelig var en bok for meg.

Det var det. Virkelig. Med denne omtalen håper jeg boken kan nå ut til flere lesere.

Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie
Norsk. Dikt. Utgitt i 2017. Debutant.

Skjønt. Jeg har problemer med diktbegrepet. Her er et fullstendig fravær av rim, diktene mangler åpenbar rytme, og tekstene er lange nok til å være i grenseland til å omtales som prosa. Kanskje er jeg mer bekvem med å kalle hennes bok en fortelling, en samling halvtenkte tanker, skapt til å vekke et vell av følelser hos leseren.

- Og til tross for dette: Nøkternt formidlet. 

Et gammelt fotografi vekker nysgjerrigheten hos forfatteren. Bildet på veggen viser Martinus Mathiesen, Marianne Teies oldefar. Det er noe med måten han står på, noe i øynene, kanskje. Han har en historie å fortelle, et helt liv som har blitt levd. Han, som også lever videre gjennom sine etterkommere. Han som en gang stabbet rundt på ustøe bein, pludret frem sine første ord, knivet om foreldrenes og søskens gunst, forelsket seg, fortvilte og lot seg frustrere. Universelle hendelser og følelser i et menneskes liv, alt som har skjedd og blitt følt i generasjoner før og etter ham.

Forfatteren minnes en lek i blåbærlyngen sammen med sin søster. Brått ser hun for seg deres oldefar og hans bror i samme lyng. jeg tar minnet ditt / jeg skaper det / former det / slik at det ligner, skriver hun. 

Kanskje blar hun litt i slektsalbumene, blar opp i gamle bygdebøker. Kanskje hun leter etter graver på kirkegården, eller søker opp navn i kirkebøkene. Finner formødre- og fedre, deres barn, deres søsken, danner seg et bilde av hvordan det kan ha vært. Livet. Samfunnet. Følelsene. Alle de som dro, de som døde, og de som ble værende.

Martinus var en av de som ble værende. En etter en reiste hans søsken over havet. Snart var det nesten bare ham igjen, han og Mathiasfar og Elisabethmor. Selv kom han aldri lenger enn til hovedstaden, men lengselen, utferdstrangen blir likevel aldri slukket. I alle fall i oldebarnets fortelling.

Men det er ikke bare Martinus, selv om, eller fordi, vi følger ham fra vugge til grav, minnene gjenoppdaget eller oppdiktet av oldebarnet. Kanskje like viktig er tidsbildet. farmor er overalt / en skygge / fattige farmor / med de svarte sjalene skjørtene og skoene / farmor i kroken / med bibelen mellom hendene / farmor tror / at Gud er overalt / kan se alt / er alt / vil deg vondt, skriver hun og speiler datidens samfunn. Den pietistiske religionen og autoritetens skremmende makt overfor barn som skulle sees, ikke høres. Noen år senere: hun er redd for elektrisiteten / på besøk hos andre / setter hun seg i mørket.

Mathias og Elisabeth får mange barn, slik man gjerne fikk på den tid. Og av og til dør barn, men der hjemme døde de ikke. De reiste bort. Den gjenværende sønn, Martinus, får det igjen med renter. dere leier kvisten / du pusser fortsatt vognene på stasjonen / Anette hoster / hun snur seg vekk fra babyens hode / de andre barna trenger hun ikke å beskytte lenger. En etter en ser han sine kjære stadig flere i rekken, tæres vekk av den fryktede tuberkulosen. Kona Anette er først, men flere skal følge etter. du venter til morgenen / selv om laknene skal brennes / selv om luften smaker aske / selv om hun skal bæres bort umiddelbart / så venter du. 

Martinus og hans familie lever trangt, smitten er umulig å stanse. Det er mye fortvilelse, redsel og sorg å lese mellom linjene. Særlig sterkt er det når avsnittene avrundes med navn og dato. det forlatte lommetørklet / under senga / du holder det opp mot munnen din. 

Enda et barn har bukket under. En som skulle vært, en som skulle fått lov til å vokse opp, stifte familie og bringe slekten videre. Alle disse barna som bare er oppføringer i gamle kirkebøker, de som ikke skulle snakkes om, akkurat som man kan tie i hjel en sorg. 

Dette rører meg dypt. Marianne Teie har med Du bestemmer deg for at dette er et minne skrevet en bok jeg selv gjerne skulle ha skrevet. Jeg har selv vært der hun er, lett frem eldre generasjoner og diktet dem et liv. Funnet skjebner og forsøkt å gi de et liv. Jeg har skrevet i bloggen om spedalske Martha, min oldefars søster, hun som ingen skulle få vite om. Jeg har skrevet om min bestefars søster Jenny som alle sa døde av spanskesyken, men som egentlig hadde epilepsi, djevelens fallesyke. Jeg har skrevet om hans bror Olav som aldri ble skrevet ut av sinnssykeasylet. Mange, mange på begge sider av familien, mennesker og skjebner jeg aldri ville blitt kjent med ellers. Graver som for lengst er slettet, navn som ikke har blitt nevnt på mange år. 

Jeg har selv forsøkt å gi disse personene et litt lenger liv ved å fortelle deres historier, eller det jeg tror kan ha vært deres historier. Hendelser og følelser bak navn, fødselsdato og dødsårsak. Noen forsiktige minner ut i fra bilder, oppføringer i protokoller eller etterlatte gjenstander. 

For Marianne Teie er en av personene i hennes slekt Martinus datter Helga, også hun syk av tæring. I et forsøk på å redde henne sendes hun ut av hjemmet, bort fra byen, til et hospital langt, langt avgårde. og du drømmer om Helga / hun er ikke hos dere / hun er nesten i himmelen / ute ved sjøen / i en seng i en rekke med senger. I sin fortelling sender ikke foreldrene brev til henne, de håper hun glemmer dem, selv om de hele tiden tenker på henne. Selv sitter min familie på et gammelt bilde av min bestefars tvillingsøster. I ung alder fikk Ada tuberkulose og ble sendt hele den lange veien fra Nordmøre til Stavern, der hun ble pleiet og levde resten av sitt korte liv på Kysthospitalet. Kanskje var det også der Helga var. Det er så vidt vi kan se konturene av ansiktet hennes, men vi ser likevel at hun smiler. Ada ligger utendørs i en seng ved siden av en annen kvinnelig pasient. De bader i sol de to. Smilende, så lykkelige man tross alt kan være når man ligger i en seng og snart skal dø. Kanskje var det bare for fotografen, for å sende et fint minne hjem til de som savner, de som snart skal sørge. Kanskje var det noe en av de sa, noe man ikke klarte la være å le av. Kanskje var det solens varmende, legende stråler, som gjorde de lykkelige. Ada fikk ingen barn, fikk ikke noe langt liv, ingen etterkommere. Bestefar snakket mye om henne, tok minnet om henne videre og plantet det i bevisstheten til sine etterkommere. *

Jeg trenger ikke å ha bildet foran meg for å se det for meg. Der og da ble hun prentet inn i evigheten. Slik som Martinus, på et av de få bildene oldebarnet Marianne har av ham. Berte kløner med hendene / Erling har øynene nesten igjen / du smiler et halvsmil / du var nok halvt lykkelig den dagen. Et bilde fester et liv for alltid. Det var lite han fryktet mer, skriver forfatteren, å bli fanget av et kamera, ufri for all tid. Han som ble når alle andre dro, han som hele livet måtte leve med utferdstrangen.

Fortellingen om Martinus, hans familie og samtid, er sterkt rørende i all dens hverdagslighet. Marianne Teie forteller om slit og strev, fattigdom og sykdom, men også om samhold, kjærlighet og varme. Hun er aldri insisterende, men skriver minne om hans liv ut i fra egne erfaringer og tanker. Så avsluttes det hele med hans død og hennes fødsel. Generasjoner følger generasjoner, de som har gått veien før oss og vi som går etter. Slekt skal følge slekters gang. 

Diktmessig anser jeg boken litt for ujevn til å gi full uttelling, og kanskje blir jeg såpass sterkt berørt av hennes fortelling fordi jeg selv interesserer meg for slekt, men uavhengig av personlige preferanser tror jeg Du bestemmer deg for at dette er et minne vil være en bok mange vil ha glede av å lese. 

Jeg tar med meg personene og minnene videre i livet og unner dere alle samme leseopplevelse.

Kilde: Kjøpt selv.

* Mange år senere, like før min mor pensjonerte seg, snakket hun med en dement pasient på sykehjemmet hvor hun jobbet. Pasienten stusset i et halvveis våkent øyeblikk over hennes etternavn og spurte om hun kjente Ada. Pasienten kjente ikke igjen egen familie, ei visste hun hvilken dag det var, kanskje ikke en gang hvem hun selv var. Men Ada husket hun. Ada som hadde vært hennes gode venninne i de dager de begge var innlagt på Kysthospitalet i Stavern ...