Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini

Jeg gråt mine modige tårer over Drageløperen. Da jeg trodde jeg ikke hadde flere tårer igjen ville Tusen strålende soler det annerledes. Jeg var sønderknust og rystet langt inn i hjerterota. Noen bøker gjør så solid inntrykk at man ikke tør lese dem mer enn en gang. Det var med høye forventninger og angst for skuffelse, at jeg leste Hosseinis tredje roman:

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini

Året er 1952 og vi befinner oss i Afghanistan. Tolvåringen Abdullah forguder sin lillesøster over alt på denne jord. Moren er død og faren er en svært fattig bonde som kjemper for å redde sin familie fra sultedøden. Barnas onkel Nabi er sjåfør og kokk for det velstående, men barnløse ekteparet Wahdati i Kabul, og kommer med et forslag som er vanskelig å si nei til.

Så sier han heller ikke nei, denne fattige bonden som ofrer sin datter i håp om å gi henne et bedre liv. På vei til Kabul forteller han sine barn et eventyr om den stakkars mannen som en skjebnesvanger natt ser sitt barn bli tatt av et monster. Gal av sorg og savn oppsøker han senere monsteret for å kreve sitt barn tilbake. Han vil gjøre hva som helst, drepe om så må. Men monsteret viser ham barnet som løper lykkelig på en eng sammen med andre barn, ren og pen og velstelt. Mannen står overfor et umulig dilemma, men ofrer sin egen lykke for barnets skyld. Monsteret gir ham en remedie for å glemme tapet, men det uforklarlige savnet, den inderlige tomheten, vil alltid være med ham.
Slik blir det også for Abdullah som resten av sitt liv vil ha et blødende hjerte. Ikke en eneste dag går uten at han savner sin søster. Ikke som barn, og ikke som voksen.

Hosseini skisserer i Og fjellene ga gjenlyd en stille tragedie som er rystende i all sin naturlighet. Dette er afghansk historie fortalt på individnivå, men samtidig en historie som er universell nok til å trekke paralleller til alle, over alt. Vi møter flere generasjoner fra forskjellige nasjoner, alle med ulik tilknytning til fortellingens grunnleggende tragedie.

Gjennom bokens ti kapitler fortelles historien gjennom de ulike personene og i vekslende kronologisk rekkefølge. Sammenflettingen er noe av det bedre jeg har lest. Historien berikes av de ulike fortellingene, og litt etter litt ser vi det større bildet. En stadig veksling mellom årstall, perspektiv og fortellerteknikker gir boken ekstra energi og nerve.

Vi møter Nabi som lever med sorgen over å være den som satte det hele i gang. Utestengt fra familien og oppofrende for familien Wahdati. Bare slik kan han forsøke å gjøre bot for sjelefred. Vi møter hans søster Parwana som i sin ungdom skadet sin søster og bruker resten av sitt liv for å ta seg av henne. Vi møter legen Markos som ofrer sitt liv for å hjelpe vansirede. Vi møter Idris som lever i eksil og besøker hjemlandet med håp om å kunne hjelpe, men sannheten blir for vondt og ubehagelig. Vi møter Adel, den lille sønnen til narkobaronen som med jernhånd hardt straffer de uskyldige. Vi møter Nila, adoptivmoren, som flykter fra landet for å leve som kunstner. Og vi møter Pari. Den vesle jenta som faren ga bort i håp om å gi henne et bedre liv.

Det er vakkert og vondt, men likevel ikke hjerteskjærende. Det utfordrer aldri komfortgrensen. Vi rystes av troverdigheten i historiene som fortelles. Tematikken er universell og gjør leseopplevelsen mer alvorlig, mer tankefull.

Det handler om å ofre seg for noe, ikke fordi man ønsker det, men fordi man ikke har noe valg. Og like fullt er et skjebnesvangert valg, for man ofrer samtidig sin egen lykke. – Og andres. Ingen tragedie er ensom, alle påvirker vi hverandre, og alt påvirkes av andre. Vi trenger hverandre, for mennesket vil alltid lengte etter tilhørighet. Det handler om godt bevarte hemmeligheter, og om hvor lett den inderligste kjærlighet kan føre til det smerteligste svik.

Det var med høye forventninger og angst for skuffelse jeg leste boken. Han skuffet ikke. Hosseini har brukt de seks årene som har gått etter Tusen strålende soler godt. De litterære kvaliteter er ytterligere forbedret og han tør å bevege seg litt utenfor de trygge rammer.  Hosseini maktet å følge opp sine to verdenssuksesser med en bok som evnet å overraske. - Jeg lot meg absolutt begeistre.



Kilde: Manus, bedt om og mottatt fra forlaget før utgivelsesdato. Første kapittel kan leses elektronisk (her).

Andre bloggere: Boken ble utgitt 15. august og har ennå ikke fått all verdens omtale her til lands. Kanskje selger navnet seg av seg selv. Et raskt googlesøk avslører at tilsynelatende kun to andre bloggere har lest og omtalt boken. Den fenomenale bokbloggeren (Rose-Marie) er i sin bokomtale like grundig som alltid og jeg deler mange av hennes tanker.  Også (Tine) har latt seg begeistre og gir boken seks av seks mulige på terningen.

Andre anmeldere: Av anmeldelser i media kan nevnes (NRKs Marta Nordheim) som mener boken er et altfor moralsk lærestykke. (Dagbladets Cathrine Krøger) på sin side er meget positiv: hun mener dette er Hosseinis desidert beste og slår fast at boken fortjener å bli en bestselger. Jeg er tilbøyelig til å være helt enig.

Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov

Har du noen sinne hørt om Jurij Pavlovitsj Kazakov? Jeg hadde ikke hørt navnet før jeg ved en tilfeldigvis plukket opp en bok som stod nedstøvet og gjenglemt i all offentlighet. Novellesamlingen jeg plukket opp er den eneste boken som er oversatt til norsk. Dessverre, for novellene ga meg en uventet fin leseopplevelse og følgelig et stort ønske om å lese mer av ham.

Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov

Novellesamling. Russland.

Russiske Kazakov (1927-1982) debuterte i 1952 og ga i løpet av sitt forfatterskap ut en rekke fortellinger. Hans beskjedne berømmelse her til lands skyldes heller hans personlighet enn hans skriftlige meritter. Kazakov blir ofte sammenlignet med Tsjekov, men også andre massive litterære personligheter blir nevnt. I bokens forord trekker Geir Kjetsaa, professor i russisk litteratur, paralleller med Aleksander Solzjenitsyn:

Sammen med Aleksander Solzjenitsyn står han som fører for den litterære retning som gjerne går under navnet humanistisk realisme. De er begge representanter for en livsnær virkelighetsskildring som bryter med den sosialistiske realismes programmatiske utvendighet og søker inn til det enkelte individs sorger og gleder. (Kjetsaa, 1972)

Samtidig trekker han også frem vesentlige ulikheter med nevnte forfatter:

Mens en dikter som Solzenitsyn går løs på de store, etiske, metafysiske og psykologiske problemer, samler Kazakov seg om jevne menneskers normale dagligdagse opplevelser og skjebner, deres stemninger og sinnstilstander. (Kjetsaa, 1972)

Dette dagligdagse, tilsynelatende udramatiske perspektivet opponerte sterkt til datidens uskrevne lover om litterær formidling. Så blir han også i forordet omtalt som ”en av de mest begavede blant fornyerne av sovjetlitteraturen etter Stalins død”.

Hans stemningsfulle noveller gjør inntrykk i all sin enkelhet. Felles for de fleste er sanselige naturopplevelser som springbrett til evnen til å skape menneskelige relasjoner. Dette er tydelig i novellen På øya:

En revisor reiser fra storbyen for et kort opphold på en liten øy med svært få mennesker. Bymennesket er først blind for naturen og dens skjønnhet. Etter hvert bidrar nærheten til naturen også at han uventet åpner seg emosjonelt til Gutsja. Det oppstår en kort, intens stund hvor han åpner sine sanser til det fulle. Han fyller seg helt opp. Lykken er kortvarig, snart må han returnere. – Men var dette lykken?

Kazarov fremstiller likevel ikke naturen og dens opplevelser overordnet menneskelige relasjoner. Samspillet mellom menneskene er det viktigste, men naturen kan brukes som et viktig bindeledd. Novellen Der løper en hund! tjener som et godt eksempel:

En mann er på vei med buss til sin lille oase, en fiskeplass han stadig lengter etter. I løpet av reisen kommer han i snakk med en kvinne som protesterer mot hans syn på lykke, som for ham er den vidunderlige roen i naturen. Hun forvirrer ham, forstyrrer ham, og han er lettet når han endelig kan forlate bussen. Mannen er lykkelig mens han fisker, men brått begynner han å tvile. Hvem var hun? Hvordan kunne han? Er dette det optimale? 

Naturen, som for mannen frem til nå har stått som det ultimate, er ikke lenger nok. Han er forvirret og innser at naturen kan ikke utelukke menneskets behov for nærhet til hverandre. Naturen gir ikke alene lykke, men der hvor menneskene svikter vil naturen likevel kunne gi mening i tilværelsen. – Slik som i novellen Sonja:

Lærerinnen Sonja, ung og enslig, lengter etter kjærligheten. I et bryllup møter hun sterkt berusede Nikolai som i hennes ensomhet makter å tenne hennes håp om samhørighet. Ved neste møte knuses hennes skjøre selvtillit. Nikolay utnytter hennes lengsel, sterke behov for trygghet og ønske om å være attraktiv. Han håner henne og forlater henne. Sonja er sønderknust, ikke av kjærlighetssorg men over at hun våget å håpe. Når natten lysner til dag stilner tårene mens solen tørker morgenduggen bort fra de gylne aks. 

Mens Sonja trøstes av det vidunderlige i naturen er sanseligheten som revet vekk i novellen To i desember:

Et ungt par reiser på skitur. Den første forelskelsen er over, og selv om hun ønsker noe mer er han tilfreds med forholdet og ønsker ingen flere forpliktelser. Begge vil ha hverandre, ingen ønsker å bryte med hverandre, men de evner ikke å snakke sammen. Deres ønsker er for motstridende, for vanskelige å kommunisere, og redselen for å ikke forstå hverandres behov stopper dem. Fraværet av sanselige naturopplevelsen gir fortellingen en ekstra vemodig dimensjon.

En annen type ensomhet skildres i novellen Huset bak skrenten:

En ungkar finner husly hos en bitter, eldre kvinne. Hennes datter er vekker hans oppmerksomhet, men hun er svært ulykkelig. Hun lever intet liv, sier hun, og forteller ham om sin skrevne selvbiografi på tre linjer. Når vertinnen oppdager deres gryende vennskap reagerer hun med å jage ham ut med all sin vemmelighet.

Ubehagelig egoisme, om ikke like destruktiv, finner vi også i samlingens tittelnovelle Lukten av brød: 

En kvinne mottar budskap om at hennes mor er død. Hun distanserer seg fra det hele og deltar heller ikke i begravelsen. Med tiden drar hun etter hvert motvillig for å gjøre opp boet. Ikke av sorg, men for egen vinning. Ved lukten av brød i sin mors hus kastes sorgen over henne. Hun er sønderknust ved sin mors grav. Ytterpunktene er dramatiske. Like virkningsfull er den brå avslutningen. Hun reiser seg opp, smiler og går videre.

Felles for alle i novellesamlingen er at mennesket er i endring, vi er på en endeløs reise. Vi er alltid på vei. Noen ganger går vi fort, noen ganger står vi helt stille, og andre ganger går vi feil vei. Underveis og På stasjonen er de to novellene hvor denne tematikken er aller mest bokstavelig. 

Novellene gir leseren to ytterpunkter: uselvisk morskjærlighet og det grusomt egoistiske. – Og begge deler oppfattes som like vonde å lese.

I Underveis møter vi en ung mann kommer hjem etter et lengre opphold i Sibir. Hans forventninger innfris ikke, han har forandret seg og lengter straks tilbake. Avgjørelsen om å igjen forlate hjemmet er ikke til å unngå. Hans mor tar i novellen farvel med ham, sin sønn. Trolig for alltid.

Også På stasjonen tar vi farvel. En ung mann skal reise fra kjæresten sin for å vie seg til idretten. Hun er sønderknust, men hans fokus er ene og alene på selve reisen og sine kommende opplevelser i storbyen. I det toget ruller ut av stasjonen roper han til henne, ondskapsfullt. - Jeg kommer aldri mer tilbake!

Brutaliteten, den brå endringen, det ondskapsfulle vekker leseren og krever emosjonell reaksjon. Det gjør rent vondt. Leseren gråter med moren i Underveis, og leseren rystes av egoismen i På stasjonen. Det er enkelt, det fortelles mye mellom linjene, og man kan umulig la være å påvirkes. Novellene skal gi leseren noe, det må finnes et budskap. Så har også Kazarov uttalt at litteraturen har en viss oppdragelsesrolle:

Jeg mener at den dikter som hele livet har gått inn for å vise det gode, sanne og skjønne hos mennesker, hever sine samtidige og etterkommere opp på et høyere moralsk trinn, vel å merke dem som liker å lese og tenke over det de har lest. (sitat hentet fra novellesamlingens forord)

Kuriositeten i å finne en forglemt liten perle er verdifull. Kanskje hadde du, som meg, ikke hørt om ham før. Kanskje ønsker du, som jeg gjorde, å lese denne samlingen. Kanskje du, som meg, etter å ha lest samlingen ønsker å lese mer av Kazarov.

Og kanskje du, som jeg, vil sitte igjen med et lite vemodig smil om munnen, etter å ha lest samlingens lengste novelle. Den om lille, store Teddy. Samlingens mest snodige fortelling. Snodig og samtidig helt naturlig. Fortellingen om Teddy, sirkusbjørnen som rømmer fra buret sitt. Bort fra det trygge og forutsigbare. Ut til naturen, til det farlige, men også til det fantastiske. Teddy, som gjennom sin reise gjennom skogen også foretar sin livs reise. Sakte går han fra tam til vill og til å stole på sine instinkter. Sakte, men sikkert. 

- I og med naturen.

Kilde: Lost and found, pasientbibliotek

Evighetens Roma, av Domenica De Rosa

I forkant av høstens reise til Roma, fikk jeg Evighetens Roma av en av mine reisekompanjonger. Tanken var god... trolig også bedre enn boken.

Evighetens Roma, av Domenica De Rosa

Gabriella  - Gaby - de Angelis er 30 år og nybakt mamma. Barseltiden blir ikke helt som Gaby hadde drømt om. Samme dag som vesle Kitty ble født dør Gabys pappa. I stedet for rolige, harmoniske dager med verdens søteste baby, føler hun seg overveldet av søvnløse netter, ammeproblemer, sorg og fortvilelse over mangelen på lykkefølelsen hun trodde ville komme automatisk. Hun føler seg ikke tilstrekkelig, hun er sliten og fortvilet. Ekteskapet har mistet all lidenskap og midt oppe i alt kaoset må hun bli kjent med seg selv på nytt.

Ei heller hennes egen familie gir henne ro. Moren virker distansert som gjennom hele oppveksten. Hun sørger over sitt livs kjærlighet, en mann hun elsket høyere enn sine egne barn. Ei heller hos søstrene Anna og Maria oppnår Gaby en følelse av trygghet, samhørighet og støtte.

Enzo, forgudet pappa og elsket ektemann, bisettes og familien enes om at asken skal spres i hans hjemby Roma. Byen er selvfølgelig, men alle har ulike meninger om hvor. Moren, Gaby, hennes søstre og deres familier reiser sammen fra England til Italia. I løpet av noen uker skal de sammen finne farens siste hvilested, ta et endelig farvel med familiens klippe - og finne tilbake til hverandre.

Balansering på syltynn linje

Historien fortelles gjennom Gaby som tar oss med på opp- og nedturer månedene etter farens død og datterens fødsel. Gjennom stadige tilbakeblikk får vi innblikk i livet hun og familien levde før alt ble endret. På ferden tar hun oss med til Italia, først og fremst til Roma, hvor fortellingen krydres med stedsbeskrivelser, historikk og sagn. Romas historie og atmosfære beskrives med den distanserte hengivenhet som gjør det hele akkurat nok troverdig. Ikke rosenrødt, men nok til å ønske å dra dit.

Det er lite som oftere faller igjennom enn jeg-fortellinger, men i dette tilfellet lykkes forfatteren greit med å gi leserne et relativt nyansert bilde av hovedpersonen. Hun er sliten, sårbar og overveldet av emosjonelle svingninger, men hun fremstår likevel ikke som fullstendig sympatisk. Man ser svakhetene hennes, og fatter hele tiden at hennes versjon av realitetene ikke nødvendigvis fortoner seg likedan hos den andre parten. Hennes fortellinger krydres samtidig med sleivspark og den nødvendige selvironi som gjør de verste parodiene på tegneseriefigurkarakteristikk smakelig. Dette er en underholdningsroman, kvalitetskravene er ikke skyhøye.

Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

Beskrivelsene av rivalisering mellom søstrene er noe av det bedre i denne romanen. Flinke, religiøse, intelligente Anna. Vakre, mystiske, sensuelle Maria. Den tidligere pene og populære Gaby som nå fremstår som en sliten, utbrent grå mus. Det er misunnelse, gremmelse, irritasjon og frustrasjon blandet med instinktiv omsorg, søskenkjærlighet og innbitt behov for samhold.

Igjen. Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

- Og selvfølgelig er det kjærlighetsforviklinger. Det er et dødt sexliv, en uinteressert ektemann, en forhenværende elsker, nå katolsk prest, og en rasende kjekk privatsjåfør. Dette er en underholdningsroman, ikke sett lista for høyt.

Atter en gang. Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

Hastverk er lastverk

Familieforviklinger, kjærlighetsproblemer, babylykke og dødsfall. Her snakker vi mye snadder på snaue 250 sider. Definitivt chic-lit. Dessverre serveres også sjangerens evinnelige repetisjon om at et vakkert utseende er lik ideal. Et attraktivt ytre gir flere stjerner i boka, bokstavelig talt, enn intelligens. Et kraftig irritasjonsmoment, men samtidig serveres nok snert, humor og lett ironi til å ta knekken på de verste svulmende floskler. Forfatteren vet hva som selger, og leserne vet hva de får.

Det som derimot ødelegger er språket. Hvorfor språkvasken ikke er bedre i denne type romaner er uforståelig. Det er ikke det verste jeg har lest, men likevel ikke bra nok. Mest prekært er de overdrevent lange setningene. Alle disse leddene, komma på komma på atter komma som med fordel kunne vært kortet ned for bedre flyt. Det som irriterer enda mer, mest av alt fordi det føles så fullstendig unødvendig, er skjemmende skrivefeil.

Som en understreking av problemet er det ufrivillig komisk at det har sneket seg inn skrivefeil i hovedpersonens navn på forlagets egen bokpresentasjon. Det er ikke store feilen, men akkurat nok til at det virker forstyrrende og irriterende. Slurvefeil som kunne vært unngått om man hadde ofret et ekstra blikk.

Nei. Det er ikke mesterlig utført, men likevel godkjent

Det er fristende å skrive en snobbete, arrogant, besserwisser-omtale av en sådan bok. Sammenlignet med all verdens andre bøker er dette langt fra godt håndverk. Likevel, det er ment som underholdning, sommerlektyre om du vil, og må leses deretter. Overanalysering og knusende kritikk spares til en annen gang.

Mangel på finpuss og undervurdering av lesernes krav om godt språk skal ikke belastes selve fortellingen. Den er både søt, morsom og rørende.

– Og under tvil, godkjent.



Kilde: Bok mottatt som gave
Andre bloggere: (Bøker og bokhyller)

Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss

Tross en lunken oppfattelse underveis gjorde denne romanen et sterkt inntrykk. Boken er vanskelig å skrive om: hjernen klarer ikke helt å finne ord for hva hjertet bruser over med. Noen ganger må det være legitimt å uttrykke seg på denne måten.

Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss

Kjærlighetens historie er ikke skrevet av Nicole Krauss, men av Leo Gursky. Leo som en gang var ti år og forelsket seg i landsbyens skjønneste jente. Leo som en gang var tjue år og glemte seg i skogen, skogene i flertall. Leo som resten av sitt liv lengtet etter sitt livs kjærlighet. Alma for alltid. En kjærlighet som resulterte i en bok, skrevet til Alma, for Alma og på sett og vis om Alma.

Nicole Krauss skriver om Kjærlighetens historie og hvordan boken via omveier og tilfeldigheter gjorde inntrykk på så mange. For boken forsvant og dukket opp igjen. Et helt annet sted, en helt annen tid, og i helt andres liv.

14 år gamle Almas mor sitter ved skrivebordet og oversetter kapittel for kapittel av Kjærlighetens historie, denne usedvanlige boken Almas pappa var så glad i. I rommet ved siden av sitter lillebroren Bird og tror han er frelserens utvalgte.

Et helt annet sted sitter åtti år gamle Leo og banker i rørene for å signalisere til sin nabo og eneste venn Bruno at han fremdeles er i live. Et slag betyr liv, to slag betyr død.

Disse parallelle historiene smelter følgelig sammen til en vidunderlig avslutning og alt faller på plass. Dette er ingen slukebok. Forfatteren krever at leseren følger med. Mange detaljer skal settes sammen og erindres til senere. Passasjer man tror man kan skumme over viser seg å være de viktigste.

Her er ingen klisjeer eller oppbrukte floskler. Her er ingen gods, romantiske middager, ringforlovelser eller blomsteroppsatser. Her fortelles historien til fjorten år gamle Alma, og her fortelles historien om åtti år gamle Leo. Begge med den ytterste respekt, innlevelse, troverdighet og emosjonelle diskresjon.

Jeg gir opp. Forsøk på formidling oppleses som fånyttig. Bare les den.

Kilde: Kjøpt på loppemarked for en slikk og ingenting.

Andre bloggere:

 (Lena - LesMye)