Tørst, av Jo Nesbø

Etter den skuffende frustrerende opplevelsen med Politi, satte seg meg fore å avslutte Harry Hole-serien der og da. Vel, jeg holdt meg unna Sønnen. Jeg skulle gjenta bedriften med Tørst, men da boken havnet i postkassen, kjente jeg euforien bre seg fra topp til tå. Jeg holdt stand i underkant av tre sekunder før jeg kastet meg over den. 

Beklager, orket ikke se coveret ENDA en gang. 

Tørst, av Jo Nesbø

Krim. Norsk. Utgitt i 2017.

Og dette trodde jeg aldri jeg skulle si: Jeg likte den. Godt. Veldig godt. Kanskje er denne boken bedre enn de seneste Hole-utgivelsene, kanskje hadde jeg bare godt av en pause på flere år. 

Harry Hole. Vampyr. Tinder-dates. Det er alt du får fra meg. Man kan ikke ha unngått å få med seg handlingen i hans nyeste bok. Det gjentas nesten til det kjedsommelige i avisartikler, anmeldelser, TV-show, what not. Mer viktig:

Han fornekter seg ikke. Oppskriftsmessig serveres den ene cliffhangeren etter den andre, ispedd groteske, kvalmende beskrivelser, litt erotikk, en del humor og heseblesende forfølgelsesaction. Drøye 500 sider går unna i en fei, i likhet med hans øvrige bøker om antihelten Harry Hole.

Han har en flyt i språket som skapt for denne type sjanger, men det beste er likevel hans relativt konstante persongalleri. Han evner å beholde de samme karakterene bok etter bok uten at det blir kjedsommelig, til tross for at de knapt nok utvikler seg. - Og jeg ble så glad, Søs ble nevnt, attpåtil opptil flere ganger. 

Jeg likte den altså. Godt, ja, veldig godt. – Til dens formål, som ren underholdning og i gjensynsglede. Skjønt, jeg er ambivalent til den siste delen: En snedig opprulling av saken ender med en nokså blodfattig (no pun intended) avslutning. Kanskje burde aller siste del vært strøket. 

Og kanskje, kanskje fortjener Harry Hole nå etter elleve krimromaner å få hvile.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min kamp for å lese ferdig (Politi) av samme forfatter. Apropos forfatter, (flere av hans bøker) er omtalt, men kun med få ord. Han får så mye oppmerksomhet ellers, denne bokbloggen drukner i havet av godord.

Tilbakeblikk: Pre-Bokblogg (Del 2)

Norsk litteratur

Omtaler 2007-2008

I forbindelse med mine fem gylne år som bokblogger har jeg funnet frem til gamle bokinnlegg. Du vet, pre-bokblogg. Da man var ung og naiv og blogget om sine barn og sitt hverdagsliv, fullstendig uredd for nettroll og internetpsykopater.

Ikke det at mine forsøk på bokomtaler var så mye å bli paranoid av, men likevel. På en annen side: de var nok ikke så mye å bli imponerte av. Og i hvert fall ikke særlig informert. Jeg har hentet frem noen fra arkivet og gjengir disse i tre deler:

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 1 – fire favoritter)

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 2 – fire norske) - denne

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 3 – tre misfornøyelser) - kommer

Som bokblogger har jeg vinglet mellom to valg:

1) Å lese variert

2) Å lese spesifisert

I begge deler både hva genre, tematikk, forfattere og nasjonalitet angår. Og videre, dette ut i fra to motivasjonsfaktorer:

1) Å lese og bokblogge for egen glede

2) Søke publikum for å spre leseglede og boktips

Jeg vingler litt fremdeles, men har i det minste en intensjon om å lese mest mulig norsk, og gjerne styre unna bestselgerne. Like bevisst var jeg ikke tidligere. Jeg leste mer etter hva jeg hadde for hånden, brukte ingen tid på å lete etter mer ubeskrevne blad, og veien var derfor kort til bøker som også alle andre hadde lest.

Slik som disse fire:

Det hvite hotellet, av Jo Nesbø

Det hvite hotellet er en liten og lettlest bok, om enn mann i forsikringsbransjen som drar til India for å etterforske en mulig forsikringssvindel. Samtidig har han et ekteskap å reparere. Nesbø skildrer fantastisk, og boken inneholder også en fin dose spenning, noe som gjør boken til en fryd å lese.

Ellikken anno 2015: Jeg blir helt nostalgisk bare av tanken. Dette var min aller første Nesbø-bok. Etter denne lille flisa, som vel var som ren veldedighet å regne og neppe noen klassiker i seg selv, har jeg lest samtlige av hans romaner. Vel. Helt frem til Sønnen. Da hadde jeg for lengst nådd mitt metningspunkt.

Rødstrupe, av Jo Nesbø

Jeg slukte det meste av krimromaner på ungdomsskolen, og har lenge ikke orket tanken på den sjangeren, riktignok med visse unntak. Jo Nesbø er nærmest obligatorisk for en stakkars Molde-supporter, og da jeg leste hans bittelille roman "Det hvite hotellet" ble jeg mer enn begeistret for språket hans. Når "alle" attpåtil skryter ham opp i skyene, firet jeg på mine prinsipper. Det angrer jeg definitivt ikke på! Makan til bok! 

Her var det masse detaljer hele veien, så denne boken kan man ikke skumlese. "Oppdelingen" i form av korte kapitler som skiftet mellom situasjoner, hendelser, tid og mennesker var fantastisk. Så kulminerte det hele attpåtil i en fabelaktig slutt. En slutt man ikke før det nærmet seg, kunne forutsi. Den noe alkoholiserte politimannen med altfor kort dress sjarmerte meg. Her skal det leses flere Hole-bøker i fremtiden!

Ellikken anno 2015: Og gjett om jeg gjorde! Jeg leste og leste og leste, både om Harry, Roger og Bulle. Men ingen slo denne boken. Rødstrupe var og er og blir min absolutte Nesbø-favoritt.

Wonderboy, av Henrik Langeland

Francis Meyers lidenskap, av Henrik Langeland

Jeg elsker bøkene til Langeland, mest av alt på grunn av gjenkjennelsesfaktoren. - Særlig sistnevnte med handling fra Blindern. Fikk skikkelig flashback tilbake til spesielt idehistoriestudiet på Historisk-Filosofisk fakultetet. Måten han forteller sin historie, samtidig som han bruker all kunnskap fra studiene sine på, er fabelaktig! Masse humring underveis, mange fin-fine tolkningsmuligheter, og herlig lesestoff.

Ellikken anno 2015: Det ble med disse to, av grunner jeg ikke helt forstår. Og siden jeg her skildrer kun min personlige opplevelse, husker jeg heller ikke så mange detaljer. Knapt nok kun det at jeg likte bøkene. Det er ikke så mye å henge på knaggene.

_______________________________________________________

Lyst til å lese mere? Tredje og siste tilbakeblikk kommer i morgen.

Politi, av Jo Nesbø (eller min kamp om å lese den ferdig)

Jeg skulle ikke skrive anmeldelse av denne boken. Den er i hjel snakket nok fra før. Framsnakket hinsides all fornuft. Nettopp derfor bestemte jeg meg likevel for å skrive noen ord om Politi. Verden tåler å høre en misfornøyd stemme i all jubelbrølet.

Politi, av Jo Nesbø

- eller den store kampen om å fullføre boken, om du vil -

Ikke at jeg skal slakte boken. Jeg vil nødig være noen politislakter. No pun intended. Jeg er bare ikke med på at denne kriminalromanen er toppen av lykke, terningkast 7-kandidat, mandelen i julegrøten. Den kunne faktisk vært bedre.

”Jeg skal ikke lese den siste til Nesbø enda. Jeg vil vente til all hypen har gått over. Om et år kanskje, eller noe.” sa jeg kjekt til en kollega.

Kollegaen var raskt frempå: ”Jeg har boken hjemme! Jeg kan ta den med i morgen så du kan låne den!”

”Ja, gjerne!” svarte jeg.

Så da leste jeg den, da. Leste og leste, angret og svertet og bannet og svettet. Holdt tålmodigheten i sjakk de første femti sidene. De første hundre sidene. Tålmodigheten var nær bristepunktet etter 150 sider. Etter 163 sider brøt jeg ut i fortvilelse: ”Løsner det virkelig aldri?”. Etter 320 sider la jeg den bort. Reiste på ferie. Leste en bok som tynte tålmodigheten min ytterligere. Så kom jeg hjem, tok frem Politi og leste, angret, svertet, bannet og svettet videre. De siste hundre sidene forsvant i et jafs. De resterende 425 sidene har vært en ren og skjær kamp.

Seks uker tok det. Det var det faktisk ikke verdt. Ikke egentlig.

Kanskje skyldes det at jeg fortsatt er litt sint for at Nesbø ikke ga seg etter Gjenferd. I mine øyne, på topp. Jeg er Nesbø-fan så det holder i lange baner. Det er ikke stort den mannen kan gjøre galt. – Men likevel, altså, likevel er jeg inderlig skuffet. Trolig er det fordi Politi er blitt så inderlig opphauset.

Dere vet. Det er ikke deg, kjære Jo Nesbø. Det er ikke din feil, det er deres...

Så hvor gikk det da galt, hva var det som ikke klaffet denne gang?

Det er i alle fall ikke plottet i seg selv. Få, om noen, hoster opp sådanne fantastiske plott som Nesbø. I Politi leker han katt og mus med leseren som aldri før. Det bakenforliggende tema er jeg mer usikker på. Jo Nesbøs styrke er, utenom disse utrolige plott, hans evne til stadig å fornye seg. I Gjenferd ble vi servert en dysterhet som slo ut en hel leserskare. I Panserhjerte ble samme skare søvnløse etter å ha lest utallige sider om en brutalitet knapt nok uten sidestykke i norsk litteratur. Lesere av Rødstrupe lot seg fascinere av historikk og hevngjerrighet. Mange lesere slet med paranoia etter å lest Snømannen. Trofaste tilhengere fniste seg storøyde gjennom Hodejegerne. Barn så vel som voksne har ledd seg fillete av Doktor Proktor. Vi stopper der. I Politi gir Jo Nesbø oss noe så vanskelig, komplisert, farlig som kjærlighet. Kjærlighet mellom foreldre og barn. Romantikk mellom nyforelskede. Hodestups, fatalt, ødeleggende, oppbyggende.  Til og med småerotiske sekvenser blir servert.

Det er dristig på flere måter. Dristig fordi det er så annerledes, vi forventer det ikke. Dristig fordi det lett kan gå galt. Jeg tror ikke på denne kjærligheten. Jeg ser antydninger til det, men gripes ikke. Den har ingen egentlig dybde, den blir overfladisk og påtatt.

Ikke alltid. Ikke i en fars redsel for at noe har skjedd med datteren. Men ofte. Som i Holes seksuelle frustrasjon over studenten Silje. Som i Holes savn av stesønnen.

Og akkurat det er kritisk. Jeg ville lese mer om Oleg. Ville vite mer, føle mer, etter Gjenferds emosjonelle karusell. Jeg gråt over Oleg, slik som jeg gråt over Goggen i Tove Nilsen-bøkene. I Politi forventet jeg mer om Oleg. Jeg krevde mer. – Men det kom aldri noe mer. Ikke egentlig. Å repetere den velbrukte Tetris-klisjeen er langt fra innafor.

Langt fra innafor når så mye av fokuset var lagt til nettopp følelser. Rakel fikk uvanlig mye oppmerksomhet, men også her savnet jeg dybden som skal til for å gjøre ordene til noe mer enn trykte bokstaver. Mest prekært er mangelen på dybde når Hole mister en nær kollega. Her hadde Nesbø tjent på en mer emosjonell utbrodering. Det skal svi, både for Hole og for leseren. Mangelen på følelser er dramatisk.

- Og hvor er Holes far og søster? En vesentlig rød tråd gjennom samtlige Harry Hole-romaner er fullstendig fraværende i Politi. Det blir både et savn og en irritasjon. Ikke en eneste gang blir hans familie nevnt. Ikke en eneste gang.

For det er et poeng. Nesbø elsker til stadighet å referere til tidligere bøker. Du skal ha fulgt med i timen for å få med deg alle slagferdighetene, hintene, all mimringen. Du skal ha lest om Harry Hole før for å forstå at Bellmann har ugler i mosen, at Truls er en kjeltring, at Beate har evner utenom det vanlige, at Bjørn er en tegneseriefigur. Du skal ha lest om Harry Hole før for å vite hvem som drepte hvem hvor og når, ikke minst hvem de ikke vet som drepte noen de ikke er helt sikre på hvem er. Hole-universet er fantastisk, Nesbøs logistikk er beundringsverdig. En utvilsom styrke i seg selv.

Og i boken finner vi utallige bihistorier utenom selve politietterforskningen. Flere av historiene er uvesentlige, i alle fall tilsynelatende. Nesbø leker med leseren. Et utall cliffhangers blir presentert, og leseren blir like utallig mange ganger lurt trill rundt. Spenningskurven øker til uante høyder for så å sprekke som en ballong. Noen ganger er det bare pinlig. Er dette forsøksvis morsomt, eller er det bare dårlig håndverk? På sitt beste er det derimot genialt.

Genialiteten glimter til ofte nok til å overskygge det mest negative. Likevel hindrer det ikke at Politi for meg fremstår som stillestående og treg. Alt for mye skal utbroderes før vi aner opprullingen. Avsløringen får for liten oppmerksomhet. Det er ingen egentlig nerve før helt på tampen. Den grep meg aldri før de siste hundre sidene. Allerede fire hundre sider hadde blitt lest før det startet. Noen ganger er det for lite, for sent.

Jeg er fortsatt Jo Nesbø-fan. Jeg er det. Men kjærligheten har lett for å skuffe.

Kilde: Bok lånt av kollega, som for lengst avslørt. Husket attpåtil å levere den tilbake.

Andre bloggere: Et utall, retten og sletten. Et raskt google-søk vil servere de fleste på et sølvfat. Om jeg skulle velge ut en eneste en, anbefaler jeg alle å lese (min muse) sin glimrende analyse. Ingen over, ingen ved siden av.

Les også: Andre Jo Nesbø-bøker jeg har omtalt, muligens også anmeldt, er få - men dog:(Sorgenfri) (Gjenferd)  (Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje) (Doktor Proktor og det store gullrøveriet)

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Alt Jo Nesbø tar i blir til gull. Dette inkluderer fjerde bok i rekken om den knøttlille frekkaskjekkasen Bulle, den snusfornuftige streberen Lise og det lange rekelet av en høgg-gammel professor: Doktor Proktor.

Doktor Proktor og det store gullrøveriet, av Jo Nesbø

Etter å ha blitt hengt ut i programmet Norske Løgnhalser emigrerer Bulle til Sør-Trøndelag hvor han starter opp hangglider-bedrift sammen med sin kompis Petter. - Petter? spør du kanskje. - Petter, ja, de e bærre eiiiin Petter, svarer jeg. De selger kanskje ikke så mange hangglidere, de to, men de drikker opptil mange kopper kakao om dagen, og det er ikke så verst det heller.

En dag får Bulle besøk av Secret Garden. Norges rikdom, en eneste ynkelig gullbarre, er blitt stjålet, og mysteriet er såpass innfløkt at dette kan løses kun av den aller smarteste. Selveste Kongen tipser den hemmelige sikkerhetstjenesten om Bulle. Han har tross alt reddet verden fra dens undergang. Kanskje.

Sammen med sine venner Lise og Proktor tar Bulle turen over til London hvor svaret på mysteriet ligger. Trioen forbereder seg med multilingvistiske piller (hvorav Proktor må ta takke med det nest beste på markedet – skotske piller, slik at Bulle brått blir til Bullutten), siktesikre hansker, beksømsko utenom det vanlige og prompepulver. Selvsagt.

I jakten etter gullbarren møter vi både brødrene Crunch og deres mor hvis navn bare må hviskes (og selv det bare så vidt), den kjipe fotballtreneren Krillo (hvis taktikk er å kjøre en såpass dørgende kjedelig soneforsvarstaktikk at motstanderne sovner av kjedsomhet), hasardiøs henging fra Big Bens lilleviser, knakende farlig knokepokerspilling og en cupfinale du ikke har sett maken til. Rotten Ham vs Chelchester City. Er det en fotballkamp du må få med deg, så er det denne. Ja, også får vi endelig sannheten om produksjonen av parmesan.

Nesbø er en ordkunstner av rang, og i Doktor Proktor-bøkene leker han seg gjennom sidene. Han nådde sin absolutte topp (enn så lenge) i den tredje boken Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, og forventningene var skyhøye før den fjerde boken. Det lyktes nok ikke helt, det er kanskje ikke en gang mulig å overgå forrige bok. - Bare les hvorfor jeg absolutt forguder Verdens Undergang.Kanskje.

Sistnevnte glimret spesielt på grunn av dens krigspsykologi tilrettelagt for barn. Det ble noe mer enn bare humor. Gullrøveriet mangler dette lille ekstra, selv om man ikke kan unngå å le seg skakk underveis. Misforstå meg rett, det er ikke mye å sette fingeren på. Om fingeren faktisk skal settes på noe mer, må det være usikkerheten om målgruppen – barna – klarer å lese historien uten å bli forvirret av alle referansene myntet på de voksne leserne. Det refereres til finansakrobater, TV-programmer, idrettsutøvere, stedsnavn og hendelser de yngste ikke har godt nok begrep om til å forstå. Balansegangen mellom genialitet og overkill er sylskarp.

Doktor Proktor-bøkene er som nevnt proppfulle av referanser, kanskje særlig denne fjerde boken, og er med dette minst like mye til glede for voksne som for barn. Selve historien kommer lett i andre rekke. Samtidig har Nesbø en helt egen evne til å engasjere leseren, det være seg voksne eller barn. Han huker stadig tak i deg, snakker til deg, stiller deg til veggs og forklarer sine fortellerteknikker. Ikke en gang kapitteltitlene lar deg slippe unna:

Kapittel 18: Akkurat dette kapittelet har ingen tittel. Håper du overlever

Det sitter, og det sitter knakende godt. Bulle er verdens beste hovedperson, nå som tidligere. Man ler seg kvekk i hjel, nå som tidligere. Tegningene er like stygg-tøffe, nå som tidligere. Fremdeles er Nesbø lik genialitet. La oss skåle for dette. - I pærebrus, faktisk!

Kilde: Boken er lånt av min sønn (11 ½ år)som anbefalte den på det sterkeste.

Andre bokbloggere: (Pervoluto)

Lest i 2011- Bøker lest men (tidligere) ikke omtalt

Alle disse bøkene som kommer og går, ikke visste jeg at det tar så mye tid og krefter å skrive omtale om dem. Noen finner man rett og slett ikke noe vettugt å skrive om, andre er for brilliante til å beskrive dem med menneskelige ord. Noen er ikke verdt oppmerksomheten, andre burde være nok til å stoppe verden. Det er forsvinnende kort tid igjen til vi må venne oss til å skrive et nytt årstall, og det er på tide med et - irriterende nok - samleinnlegg om bøker-lest-i-2011-men-ikke-omtalt:

En kort historie om traktoren i Ukraina, av Marina Lewycka
Dette er et humoristisk familiedrama med stor underholdningsverdi. Vera og Nadja ser med forferdelse på at deres tilårskomne far gifter seg med en barmfager lykkejeger fra hans hjemland Ukraina. Romanen krydres ytterligere av mer matnyttig fortelling om ukrainernes historie, mer eller mindre skjult i farens foredrag om traktorens historie.

Humor og alvor, hånd i hånd. Den mangler riktignok det lille ekstra for å være dyptpløyende, men jeg fant boken likevel interessant. Jeg følte jeg lærte noe samtidig som jeg ble underholdt.

Skyld, av Karin Alvtegen
Plutselig blir konditoridøren åpnet av en ukjent kvinne som kommer bort til dypt nevrotiske og gjeldstyngede Peter Brolin. Hun må åpenbart forveksle ham med noen andre, men før Peter rekker å oppklare misforståelsen, har hun forsvunnet igjen. Da hadde hun overlatt ham en liten pakke, og han hadde fått ett tusen kroner for å levere den til hennes mann. Pakken og det skremmende innholdet drar Peter inn i en marerittaktig jakt der han til slutt også blir tvunget til å møte skyggene fra sin egen fortid.

Dette er Karin Alvtegens debut, og følgelig også første bok i hennes syndeserie. Tidligere har jeg skrevet om Svik og Skam, og jeg håper i nærmeste fremtid å lese den gjenstående boken i serien: Sorg. Hun skriver godt, veldig godt, og bøkene innehar dette unike psykologiske aspekter som gjør kriminalromanene hennes til noe langt mer enn bare krim.

Maria & Jose, av Erlend Loe
I denne kortromanen møter vi José som bor innerst i Marias øregang. Han elsker Maria over alt i verden. Før var han medisinerstudent i Madrid. Men like før eksamen ble han så liten at han måtte gi opp. Like etter forelsket han seg i Maria. Og nå har han det så godt som det går an, synes han.

Historien må leses med Erlend Loe-stemme mens man nyter Kim Hjortøis merksnodige tegninger. Søt og morsom historie, og dersom man leser den saktere enn jeg gjorde, finner man meget mulig mange finesser man kan diskutere alternative betydninger av.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Tove og Goggen er blitt 16 år. Tove mistrives hjemme, og Goggen mistrives om mulig enda mer på Bastøy. Han avslutter sitt straffeopphold og forsøker gjenoppta kontakten med Tove. Tove på sin side ønsker å løsrive seg, søke nye kontakter, oppleve noe nytt.

Jeg ble skuffet. Denne erindringsromanen fenget meg lite og ble en nedtur etter G for Georg og de andre Skyskraper-bøkene. Der jeg ville vite mer om Goggen, fikk jeg i stedet for gjentatt i det uendelige hvor slitsomt det er for en tenåring å bo hjemme hos kranglevorne foreldre på randen til skilsmisse. I stedet for skildringer om Tove og Goggens vanskelige forhold, måtte jeg lese side opp og side ned om tidstypiske produkter. Det var ikke det jeg ville ha.

Roser i et sprukket krus, av Bjørg Vik

Maja Sellman er seksti år da hennes kjærlighet plutselig faller om og dør. Hennes verden faller i grus, og hun må omdefinere sitt forhold til livet og hvordan hun vil leve det. Kan hun noen sinne elske noen annen, og hvordan vil hennes omgivelser takle dette?

Denne boken ønsket jeg opprinnelig å omtale med tindrende engasjement. Så gikk tiden, og med den forsvant all min lidenskap. Jeg husker den fremdeles som viktig og vakker, og jeg håper – for det det er verdt – at flere leser denne boken.

Vokterne, av Willy Ustad

Oppdagelsen var som isvann nedover ryggen. Byen jeg bodde i hadde flyttet seg bort fra det stedet den hadde ligget før, rømt som et såret dyr. På den øde halvøya bak elvesvingen lå ruinene av den byen som hadde vært, halvveis slukt av svart skog og forråtnelse. Glemselen lå over den.

Barne- og ungdomsbok som var litt skummel selv for meg. Det er det mystiske, det ikke helt uttalte som gjør boken, her er befriende lite vampyrer og ildsprutende drager. Det er rett og slett bare uhyggelig.

Sorgenfri, av Jo Nesbø
Et av mine lesemål for 2011 var å fullføre lesingen av Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. Sorgenfri var den eneste som gjenstod. – I alle fall inntil Gjenferd ble utgitt.

I denne boken strever vår helt Hole med en lei ranssak med romanerschwung over seg. Som alltid spennende, finurlig og underfundig. Jeg liker veldig godt måten Jo Nesbø skriver på, og Sorgenfri føyer seg inn i rekken av gode kriminalromaner.

Gjenferd, av Jo Nesbø

Første halvdel gikk trått, og jeg tok meg i mange ganger å tenke tanker om å være lei Harry Hole og håpe at han ikke tøyer strikken nok en gang med oppfølger nr. utallig. Da siste side var lest var jeg derimot bare kjempelei meg. Jeg vil ha mer.

Gjenferd slet jeg som nevnt med i begynnelsen. Det var samme leksa opp igjen og i mente, men jeg forandret mening etter hvert. Jeg likte denne boken veldig, veldig godt. En av de beste Harry Hole-krimmene i mine øyne. Den er litt annerledes, litt dystrere, litt vondere. - Og så er Nesbø fabelaktig i sin utbrodering av makabre detaljer.

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred
Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

- Gåsehud bare ved tanken. Jeg ble fullstendig satt ut etter denne boken, og jeg maktet rett og slett ikke omtale den. Noen bøker gjør det med deg. Boken har blitt anbefalt i det vide og det brede, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den videre på det sterkeste.

Idas dans, av Gunnhild Corwen

Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Sjeldent har jeg grått så intenst av en bok som Idas dans. Det flommet aldeles over. Moren skriver godt, og leseropplevelsen blir rikere av publisert mailkorrespondanse underveis i sykdomsperioden som gjør det hele enda mer sårt og virkelighetsnært.

Ulovlig norsk, av Maria Amelie

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.

Alle leste denne boken da media kjørte full fokus på hennes sak. Følgelig måtte også jeg lese den. Den var interessant ut ifra kjennskap til en bestemt skjebne, men ikke så mye mer enn det.

Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Hovedpersonen i denne romanen er forlagsredaktør. Han er i ferd med å bli fet og utbrent idet han våkner til en annen virkelighet enn den vante. Kona A er for tiden forsker ved Berkely i USA, ekteskapet lider under måneders fysisk fravær. Hans nære venn, forfatteren U, som bærer forlagets økonomi, vil ikke lenger skrive romaner, men dikt.

Boken, som jeg for øvrig aldri hadde hørt om, var blant de mer lesbare gavene for utrettelig innsats under årets bokfestival i Oslo. Hva skal man si? Det var en morsom opplevelse, for så vidt, for dette er ”korrekt” litteratur. Mannen er jo forlagsredaktør og har plukket opp mangt og mye gjennom sin erfaring. Jeg lot meg underholde, og fikk attpåtil en del å fundere på. Joda, denne kan også andre trygt lese.

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, av Jo Nesbø

Boken fikk jeg varmt anbefalt av min snart-tiårige guttunge som har en lesehastighet og forståelse som får lærerne til å besvime av begeistring, men som likevel ikke er særlig glad i å ofre dyrebar tid på å lese bøker. Doktor Proktor-serien derimot, sluker han med en overraskende fryd og intensitet.

”Du burde lese denne. Den er veldig morsom og spennende. Men jeg må advare deg: Du kommer til å bli overrasket over alle skrivefeilene.”

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, av Jo Nesbø

Bulle og Lise aner ugler i mosen. Alle som ser på den store TV-snakkisen Kon-KOR-ansen ser ut til å være hypnotiserte. Jo mer Hallvar Tenoresen høster stemmer, jo større blir utbredelsen av skrivefeil og vanskeligheter med dobbelkonsonanter. Plutselig en dag inntrer han rollen som landets president. Doktor Proktor forsnakker seg om månekameloner, og i en sådan stund er Bulles bok D.D.S.Ø.I.F. (Dyr du skulle ønske ikke fantes, selvsagt!) gull verdt. Sammen med den syvbente peruvianske sugeedderkoppen Perry, et visst froskemenneske og frøken Strobe drar de i beste motstands ånd til republikken Sør-Trøndelag for å befri Verden fra den sikre undergang. Her lever Kongen i eksil, for på selveste slottet har Norgessamveldets president flyttet inn. Snart skal Danmark og alle verdens land på bokstaven I invaderes. Motstanderne av regimet kan vente seg et nærmøte med Luftvafel og tidenes største vaffeljern. Kan Proktor og de andre overvinnelige seire over tyrannen, og kan korpsmusikk utkonkurrere korsang? Kanskje!

"Hva gjør vi nå?" sukket Lise. "Enkelt," sa Bulle og hoppet opp på bordet."Nå iverksetter De Overvinnelige selvfølgelig plan B." "Som er?" "Er og er," sa Bulle. "Vi må først legge den, naturligvis. Men den blir kjempefin. Plan B for Bulle. En nydelig, liten, fregnete plan. Like genial som den er elegant og enkel. Kort sagt; en plan B som er så god at det er ubegripelig at den ikke var plan A!"

Den første boken i serien, Doktor Proktors Prompepulver var en uomtvistelig suksess, oppfølgeren Doktor Proktor og tidsbadekaret fulgte opp, men slet litt med å nå samme høyder som forgjengeren. Med den tredje boken, Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, er Jo Nesbø igjen supergigaterrahelt!

Å komme med utdrag fra boken for å gi eksempler på den enestående humoren og snerten er en nærmest umulig oppgave. Jeg lar ett fattig sitat pryde omtalen, mens jeg insisterer på at det er mer enn nok å hente på hver eneste bidige side. Bare kapittelnavnene i seg selv er verdt en latterkule. Her er det perle på perle. - Det reneste perlesmykke.

Hvor skal man vel begynne? Spenning, eventyrlige løsninger og oppfinnelser. Prompehumor, romantikk og overraskende tankevekkende. Uten å analysere i hjel boken kan man vel hevde dette er krigspsykologi forklart for barn på en underholdende og morsom måte, samtidig som det er rom for filosofi og ettertanke.

Her finner vi drøssevis av referanser, det være historiske hendelser, andre Nesbø-bøker (Han refererer blant annet til min favoritt Harry Hole-bok) og fremtredende kjendiser. Her er sleivspark til alt fra Petter Northug, Snåsamannen, Hitler og Det store korslaget. Disse referansene gjør at boken er minst like hysterisk morsom for voksne, som for barna selv.

Boken er en gavepakke til voksne som liker å leke med språket og som har en og annen Spynorsk mordliste på samvittigheten. Skj/Kj-fascister og rettskrivningsetterforskere jubler høyt i kor. Dialoger på dialekt og sangtekster på norwenglish er ellers selve definisjonen på Ellikken-suksess.

Et par gjensyn med anakondaslangen i kloakk-Oslo hører selvsagt også med.

”Hva? Du tror vel ikke på den vandrehistorien?”

Beklager, jeg bare måtte komme med et semi-sitat til. Det kan forsvares siden overnevnte sitat er til glede for alle som allerede har lest boken. Å hildrande du som den mannen kan skrive. Hvor tar han det fra? Aim lovvin it! Ikke rart boken nettopp har fått Kritikerprisen 2010 for beste barnebok. Les og le du også!