25.11.16

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer tok meg med storm da hun i 2014 fikk sitt gjennombrudd med romanen Unnskyld. Etter det leste jeg hennes foregående, Under verden og Ut, i tillegg til fjorårets Fortellingen om Øde.

I omtalen av debutromanen Under verden innledet jeg med «Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel.» En real nedtur etter i mine øyne fenomenale Unnskyld, altså. Heldigvis ga Ut meg en opptur, før jeg atter ble skuffet av Fortellingen om Øde.

Nå som jeg har lest hennes femte roman sitter jeg igjen med samme inntrykk som av debutromanen. – Jeg har ikke helt sansen for boken, men det er altfor mye å diskutere rundt boken til å la være. Jeg liker at den får meg til å gruble.


Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer
Utgitt i 2016. Norsk. Novellesamling.

Jeg hadde i det hele tatt ikke tenkt å vie tid og bloggrom til denne novellesamlingen. Boken har allerede fått en del publisitet. Handlingsforløp er gitt i det vide og det brede, klikk på lenker nederst i dette innlegget. Selv skal jeg forsøke å fatte meg i korthet.

Men altså. Samlingen består av tre noveller hvor like mange hovedpersoner befinner seg i like mange europeiske storbyer. Alle tre er kvinner, anslagsvis i 30-årene, og skal oppholde seg på disse stedene i en kortere periode, uten en kjent omgangskrets rundt seg. Selv om det ikke forklares i klartekst er det nokså tydelig at alle tre nylig har opplevd samlivsbrudd, og bruker disse ukene, månedene, til å finne tilbake til seg selv.

Og som alle vet, den beste kuren mot kjærlighetssorg er den klassiske rebound-taktikken. Overlapping: Finne seg en ny, bruke og kaste. Så også her.

Oppholdene er ikke i noen av de tre novellene ment å vare over lengre tid. Kvinnene er på flukt fra sin virkelighet, de ønsker ingen tilknytning til steder eller personer hvor de nå er, og dermed oppnår de en viss form for frihet. - Og med frihet tillater man mer uten å tenke på konsekvenser. 

Apropos flukt. Kvinnen i den midterste novellen jobber på et klesmottak for flyktninger eller andre trengende. Det er neppe tilfeldig. Og akkurat som i overordnet betydning, har også hovedpersonene vanskeligheter med å la andre slippe inn. De flykter fra andre, men også fra seg selv. Banal vinkling kanskje, men det fungerer.

«Har du det bra?» blir hun spurt. I alle novellene får kvinnen spørsmålet fra sin elsker. Svaret er overfladisk, og slik får heller ikke leseren vite mer enn at det egentlige svaret er benektende. Jeg liker ofte en mangel på det emosjonelle, at man må lete etter fragmenter av smerte, etter personlige innrømmelser.

- Men som alltid: Det er en balansegang. Her savner jeg noe mer, jeg føler ikke at jeg kommer inn under huden på menneskene, ikke en gang i min egen fantasi. Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at forfatteren har klekket ut gode ideer, momenter hun ønsker ha med, men glemt å legge sjela si i livene til sine romanskikkelser.

Derimot tar hun mange interessante fortellergrep som gjør romanen spennende å diskutere. 

Vi vet for eksempel ingenting om bakgrunnen til de tre kvinnene, ei heller får vi vite noen navn. Det nærmeste vi kommer er den midterste novellen hvor hun omtales med et kallenavn. Kanskje er det tilfeldig, kanskje er det grundig gjennomtenkt: Dette er den eneste novellen hvor kvinnen etablerer et forhold til en annen kvinne. Også elskerinnen omtales med et kallenavn. I tillegg er det tidvis vanskelig å skille de to fra hverandre. Det er hun og hun, selvsagt med en grunn: Hun og hun blir de, både i leseren og hverandres øyne.

Og jeg vet ikke om det er mine fordommer, men jeg oppfatter det som en kamp mellom feminitet og maskulinitet. En typisk mann vil lettere distansere seg enn kvinner, og i den midterste novellen omtaler kvinnen seg som den mest maskuline. Mens hennes elskerinne klamrer seg til henne, forsøker hun å holder seg på avstand, både fysisk og emosjonelt. Samtidig sliter hun med sine følelser, hun blir stadig mer avhengig av elskerinnen. Stadig mer kvinnelig.

Det er ellers overraskende mye erotikk i boken. Rått og rett på sak. Det er sjeldent kost fra en norsk forfatter, kvinnelig sådan, nokså ung sådan i særdeleshet. – Og jammen sniker hun med temmelig mye om mensen også, i alle tre novellene. Om ikke kontroversielt, så i alle fall litt oppsiktsvekkende, selv i 2016.

Aller best er forfatteren likevel når hun leker med ordene. Slik som i novellen hvor hovedpersonen omtaler seg selv som den fremmede. På slutten av novellen blir hun selv med en fremmed hjem fra et utested. Rollene flyttes og er i stadig bevegelse. Stadig på flukt, stadig på let.





Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Beathe) og (Anita) er begge mer begeistrede enn meg.

23.11.16

Sorgen har mange navn, av Erik Stabrun (red)

For snart tretten år siden ble jeg medlem av Englesiden, et nettforum for foreldre som hadde mistet barn. Vi hadde søkt sammen via et annet forum, og en av oss dannet vår egen side på internet. Her kunne vi få utløp for all smerte, savn og alt tomrom vi følte, men som var så vanskelig å uttrykke til noen som ikke helt forstår. Englesiden og fellesskapet vi etablerte hjalp meg gjennom en ubeskrivelig vond tid. 

Siden dannet en tanke seg. Hva om vi gikk sammen og skapte noe vi selv hadde savnet i disse første årene av sorgprosessen. En bok fylt av historier, dikt og råd, ment både til sørgende foreldre, søsken og deres støtteapparat. Det er vondt å se på at noen man er glad i er i sorg. Det er vanskelig å finne de riktige ordene. 

Så vi skrev. Gråt og skrev. Og snart ble det en bok som redaktøren vår, Janne, etter noen års iherdig innsats endelig fikk overtalt et forlag til å gi ut. De store, etablerte forlagene våget ikke å investere i vår ide, det ville være en vanskelig, alt for tung, bok å selge. Da vi var nære på å gi opp kom lille Commentum på banen. Resultatet ble Små føtter setter dype spor. 

Nå står boken i hylla som en vemodig, men verdig minnebauta over våre barn.

Denne høsten ble en på mange måter lignende bok utgitt av Vigmostad Bjørke. En type bok man får mange spørsmål om fra kundene, er ett av salgsargumentene til forlaget. Akkurat som vi i 2003 savnet sorglitteratur, gjør vi det fortsatt i 2016.


Sorgen har mange navn, av Erik J. Stabrun (red.)
Utgitt i 2016. Norsk. Antologi.

- Og selv om dette er en nokså utypisk utgivelse å bokblogge om, ønsker jeg å bidra til økt oppmerksomhet rundt boken. For det ER behov for den, døden er en del av livet, og det er mye trøst i felles skjebne. Det er en verdi i å lese eller lytte til noen som har gått veien før deg. Noen som har kjent på avmakten, noen som har famlet i et mørke som ikke virker å ta slutt. Noen som kjenner på skammen over å en gang, i sitt stille sinn, ha tenkt at det er godt det er over. Den dårlige samvittigheten over den første latteren. Lettelsen. De plutselige nedturen. Og så, den brå, men usynlige, overgangen fra sorg til savn.

Sorg kan aldri sammenlignes, men sorg vil alltid være komplisert. I Sorgen har mange navn inkluderes alle typer sorg og hele følelsesspektret i sorgprosessen. Variasjonen gjenspeiles i de ulike tekstene: I tillegg til en rekke dikt, siteres også utdrag fra lengre tekster, samt minner og tanker gjort av redaktøren selv, en tidligere fengselsprest. Og igjen denne variasjonen: Her hentes ord til lindring både fra inn- og utlandet, fra fortid og samtid. 

Personlig hadde jeg kanskje ønsket meg enda mer av prestens, redaktørens, refleksjoner. Han uttrykker en ro og aksept som går hjem hos leseren. Religiøs eller ei, når man står overfor døden, aner man konturene av noe større enn seg selv. Det er dette ukjente, skremmende, vi må søke å forsone oss med.

Desto viktigere med ydmykhet og respekt. Rom for alle følelser. Ingen fasit, bare forsiktige spørsmål. Gjenkjennbare fragmenter av livet og dets utfordringer, det være seg sorgen over en bestefar eller en datter, en ektefelle eller en stengt dør. 

Kanskje var dette det som gjorde sterkest inntrykk på meg under lesingen. Inkluderingen av sorgen pårørende kan føle når de er i ferd med å miste en de er glad i. Kanskje spesielt når man må forholde seg til noen som forsvinner inn i seg selv. - Sorgen og tankene man skammer seg over.

Diktlesing var viktig for meg mens sorgen var som sterkest, jeg fant de lindrende ord av betydelig trøst. Jeg kunne smile, føle lettelse, men også få utløp for etterlengtet gråt. Etter regnet synger fuglene.

Selv i dag, tretten år etter jeg opplevde mitt livs tragedie, gjør det godt å lese. Fra tid til annen, i en hektisk tid hvor det ikke lenger er tid eller rom for å virkelig kjenne etter, er små stunder med lesing befriende. For noen minutter tillater jeg meg selv å omfavne sorgen, for så å gå videre. 

Nettopp derfor vil denne boken være verdifull også over lengre tid, langt utover den mest intense sorgperioden. Behovet for å dykke ned i sorglandskapet vil alltid dukke opp, og denne type bøker vil ofte være forløsende.

- Og om ikke annet kan man titte bort på den der den står i bokhylla, stryke den over omslaget, og tenke


Ja visst har jeg greid det. Jeg har overlevd.




Kilde: Leseeksemplar

17.11.16

Frontsøstre, av Vegard Sæther

Dere kan ikke ha unngått å ha fått med dere min fasinasjon for slektshistorie. Grunnlaget for dette ble lagt i min barndom: Jeg elsket å høre om krigen. Krigen med stor K. Den som splittet, den vi liksom aldri blir ferdige med. Også min bestefars søskenflokk ble splittet. En bror var ordfører under krigen. En søster var aktiv NS-medlem. En annen bror ble holdt som fange og torturert. – Men ingen vant. Den torturerte fikk sin oppreising, men ble aldri kvitt traumene. De to som valgte feil side under krigen, måtte leve videre med sorg over sine barn, både de som døde for det de trodde på, og de som overlevde. De som ble spyttet på.

For så skjedde. Hundrevis av unge menn ble frontsoldater, hundrevis av unge kvinner ble frontsøstre. Noen av disse var barn av NS-medlemmer, slike som min fars søskenbarn. Andre reiste ut av landet av helt andre grunner. Akkurat dette, og hvordan det kunne skje, ønsket jeg å lese mer om. 


Frontsøstre, av Vegard Sæther
Sakprosa, rikt illustrert og godt dokumentert. Norsk. Utgitt i 2015.

Og denne boken omhandler ikke bare kvinnene, deres opplevelser og hvor dette førte dem. Det handler først og fremst om den systematiske nazifiseringen av en organisasjon som, da som nå, skulle være politisk uavhengig, helt og holdent idealistisk. Detaljene gjør seg best i bokform. La meg nøye meg med å si at jeg, til tross for at jeg trodde jeg visste en del, lot meg forbløffe.

Søstrene tilknyttet DRK, det tyske Røde Kors, ble særlig bundet. Så kostet det dem dyrt, denne hellige troskapseden søstrene måtte avlegge. Det politiske løftet, Heil Hitler, som på nesten umerkelig vis ble smuglet inn via SS. Deres lønninger ble i tillegg månedlig tappet for beløp til støtte for Partiet. – En passiv handling som på alle mulige måter ble brukt mot dem etter krigen. Ikke bare hadde de arbeidet for fienden, de var også økonomisk ansvarlige.

- Men selv norske dokumenter viser en gjennomgående nazifisering. Det potensielle motstandsmiljøet i Røde Kors krevde strengt oppsyn og kontroll. Snart samarbeidet de med Den norske Legion, og uavhengigheten var dermed ubønnhørlig brutt. I vervepapirene finnes spørsmål om hvorvidt man er av jødisk herkomst, eller sågar om man har vært gift med en ikke-arisk mann. Videre måtte man være tilknyttet Nasjonal Samling. Slik var det bare.

Skulle man ut, måtte man det. Det være seg av idealisme, politisk eller humanistisk, eller av ren eventyrlyst. Noen var sykepleiere, andre ønsket intenst å utdanne seg til det. Det var lettere å få opplæring gjennom Røde Kors enn hjemme på berget. Flere ble sendt helt til Tyskland, hvor de ble indoktrinert en heller uvanlig form for disiplin. De fleste ønsket å yte omsorg og pleie til sine medmennesker. Det var helst ikke mer komplisert enn som så.

Og noen ønsket å stille sine krefter, sin ungdom, for å jobbe for fremtiden. Propagandaen var ikke til å unngå. Skulle man kjempe mot fienden fra øst, måtte man stå last og brast ved fronten. Man måtte stå opp for hva man trodde på, vise mot og offervilje. – Til tross for naboens fordømmelse, man visste at man gjorde det riktige. At man ofret seg for noe større.

Og kanskje, ute i verden, fikk man bekreftet det propagandaen hadde forsøkt å innprente i dem. Disse andre, de møkkete, degenererte, uskolerte, udannede. Alt ga plutselig mening, man ville slettes ikke bli som dem. Ikke la ens egne bli slik. 

Slik kan det bli, om man hører det mange nok ganger. Og de som ante uråd og begynte å tvile, kom seg sjeldent ut av det. Noe skurret, noe var fryktelig galt. Et opphold i en konsentrasjonsleir, rykter fra utsiden. Ondskapen kom inn, og frontkolliderte med idealismen. Godheten. Medmenneskeligheten.

Kvinner søkte seg hjem. Unnlot å møte til avtalt tid og sted. Gikk i dekning. Noen fikk straff, andre gjemte seg godt nok.

Og så var de de som bevisst gikk inn i det, som visste hva de gjorde, og hadde en agenda. De spilte et dobbeltspill som av og til lyktes, men først og fremst var dødsens alvorlig. Aud Fritzner, lederen for den norske vervekampanjen, vies i boken stor oppmerksomhet. Aud var gift med offiseren Ola Fritzner, leder for Ordenspolitiet under krigen, som i likhet med sin kone arbeidet tett med hjemmefronten. Takket være sin posisjon og sine kontakter var Auds innsats både til hjelp for mannen og motstandsbevegelsen. Mens hun drakk kaffe og pleiet venninneforholdet til blant annet politiminister Jonas Lies kone, sørget hun på sitt vis å forhindre utsendelsen av utallige norske kvinner. – Men dobbeltspillet var uhyre farlig, og ekteparet risikerte alt også etter krigen, da deres innsats skulle bedømmes.

Det sterkeste er likevel å lese om behandlingen etter krigen. Dette grunnleggende gale i å idømme straff til noen for deres humanitære innsats. Av 447 DRK-søstre ble 118 idømt fengsel og et femtitalls kvinner ble satt til tvangsarbeid. Det vanligste var ellers å bli fradømt visse statsborgerlige rettigheter, som stemmeretten, i opptil ti år. 

Tenk det.

Hvem var så disse søstrene? Statistikken viser ingen forskjell mellom by og bygd, men med en stor overvekt av kvinner bosatt i byene på tidspunktet for verving og utreise. Fars yrke var i hovedsak jordbruker, slik som for NS-medlemmer flest. Jordbrukerne lot seg ofte appellere til NS sitt budskap og honnør til de som «bærere av den norske arv». – Og de var unge. Aller flest i begynnelsen av 20-årene, de aller yngste 16 år.

Nettopp disse ble dømt av den norske stat. Ikke alle, men likevel alt for mange. Formildende årsaker kunne være søstrenes unge alder, at de kom fra fattigslige kår og var vokst opp i nazistiske hjem. Kanskje hadde de bare folkeskolen. Tilgi dem, de visste ikke hva de gjorde.

Også var de de som kanskje skulle hatt strengere straff enn de fikk. Nå som vi vet mer enn hva vi gjorde like etter krigen. Kvinnene som forelsket seg i de verste krigsforbryterne. – For hva snakket de vel om rundt kjøkkenbordet, de måtte da vite mer enn forhørene i sin tid avslørte? Kan man, av kjærlighet, lukke øyne og ører for realitetene, selv når det inkluderer massedrap og systematisk torturering? - Blodflekker på en nystrøket uniformskjorte? 

Jeg kjenner det er litt sårt, disse hemmelighetene, for jeg vil helst aldri tvile på godheten i mennesket. 

Straffen fra det offentlige er bare et moment. Den sosiale straffen var mer omfattende. Isfronten mellom de som hadde valgt feil og riktig side under krigen bestod, og den «sosiale rettssaken» vektla langt mindre forsonende omstendigheter. Var du Røde Kors-søster under krigen var du nazist, ta din skam og forsvinn.

Slikt søkte man også ofte sammen i etterkrigsårene. Frontsøstre og frontsoldater, som hadde trøstet og pleiet hverandre i fremmede land, i skyttergravene og i lasarettene. De som ikke lenger var en av oss. Skilt av en krig som liksom aldri tar slutt.

Først i 2014 kom den offentlige unnskyldningen til frontsøstrene fra norske Røde Kors. En urett ble innrømmet og beklaget, etter et utall år med taushet fra de mange kvinnene som en gang i tiden trodde de gjorde det riktige. Utallige år med skam, følelse av urettferdighet og traumer fra krigen.

En taushet som selv i dag lever videre, generasjon etter generasjon. En uuttalt fortvilelse over hvor galt man kan trå, over uante konsekvenser og viten man holder tett til brystet.




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Min bok- og maleblogg)

15.11.16

Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

En av de første nyere bøker jeg skrev om som bokblogger, var Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. «Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.» skrev jeg innledningsvis. Jeg avsluttet med ordene «Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet. Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen utgjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå.»

Mer enn alminnelig begeistret, med andre ord. I november leste jeg en annen bok av henne, også denne gang en novellesamling. Med fem års erfaring som bokblogger var jeg spent på om jeg ville like hennes ord like godt. 

Denne gang ble jeg ikke like emosjonelt berørt. – Det var en befrielse, faktisk, å lese noveller som oppfattes som interessante og tankevekkende, men som ikke nødvendigvis leker med leserens følelser. For ja visst, jeg liker også denne novellesamlingen.


Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg
Novellesamling. Norsk. Utgitt i 2016.

Skjønt, jeg mistenker at jeg har gått glipp av en rekke glimrende poeng i de ulike novellene. Det får så være. Forfatteren er nemlig professor i økonomi, og hennes ståsted er dermed flere univers unna min antatte komfortsone. Økonomi gir meg assosiasjoner til matte, og matte gir meg åndenød. Jeg vil liksom ikke helt. Underveis i lesingen tviholder jeg på mine egne tolkninger. 

Den noe variable kvaliteten både når det gjelder språk, form og fortelling, forsvinner i en spennende og uvant utfordrende leseopplevelse. 

Karine Nyborg tar oss med til samfunnsøkonomiens verden gjennom sju noveller. Jeg leser hva hun skriver, men jeg er litt redd likevel. Slik som når hun starter det hele med å introdusere oss for det konvekse hullet som alltid vil eksistere. Dette begrepet fungerer som en rød tråd gjennom hele novellesamlingen. Hullet som jeg insisterer på å tenke på som ensomhet, eller oss selv som egne øyer. Eller bare det å være absolutt tilstede. Boblen. Rekkevidden. Og kanskje er jeg helt på jordet og fullstendig oppslukt i mine egne forutinntatte antakelser. Det jeg en gang i tiden lærte å kalle fordommer. - Eller kanskje jeg har forstått noe av de tanker forfatteren forsøker å la spire i oss.

Slik som i novellen De elskende fangenes dilemma, hvor tilfeldigheter, sannsynlighet og konsekvenser måles opp. Slik som i den rett ut komiske fortellingen Adam i det perfekte frikonkurransemarkedet, som man slettes ikke kan unngå å lese med Erlend Loe-stemme. Adam og hans rykende ferske kone foretar en virtuell bryllupsreise hvor alt er perfekt, men som likevel blir alt annet enn perfekt. Nyborg tar oss med inn i tankegangen, og jeg tenker at dette, dette må jeg google og lese mer om. - Selv om jeg er redd for økonomi og matte og brøkstreker.

Og når jeg endelig begynner å forstå hva hun skriver om, leser jeg Et menneske er sine relasjoner, hvor alt virkelig gir mening. Det konvekse hullet personifiseres gjennom to mennesker i et hav. En i båt, en i vannet. To øyer, to mennesker, to punkter. Dette noe som er nulldimensjonalt, som ikke har linjer. Hvordan kan vi så knytte oss til andre mennesker? Likevel ror det ene punktet, til det andre. De møtes og skaper en linje, som igjen utløser en enorm lettelse over å være nær, flyte sammen til ett. Aldri, aldri, aldri noensinne slippe taket.

Nå er jeg likevel nær å bli følelsesmessig engasjert.

Desto mer lettet blir jeg over å lese neste: Veien til rikdom, som kanskje skiller seg mest ut i samlingen. Den er enklere å lese, men samtidig vanskeligere å forstå med hensyn til forfatterens røde, økonomiske om du vil, tråd.

Også Mumien er i stor grad fortellende, men introduserer oss tidlig for novellens inspirasjon: Utilitarismens far Jeremy Bentham, som en gang i tiden donerte sitt eget legeme. Igjen denne ensomheten, samtidig som man ønsker å sette spor, være av betydning. – Eller rett og slett behovet for å være hos noen, være tilknyttet noen. 

Skjønt, ingen av novellene kan måle seg helt med tittelnovellen, som også er den klart lengste. En usynlig hånd, sprell levende, full av ugagn. Stopp meg fra å avsløre mer. For tro meg, jeg har lyst, og det i seg selv er et kompliment til fortellingen.

I det hele tatt: Det slår meg hvor mye det er å fortelle fra hver novelle. Ikke nødvendigvis handlingen i seg selv, men alle tolkningene man gjør seg underveis. Riktignok er det en fordel med en viss innsikt i økonomisk teori, da hele tematikken virker å være bygget på dette. De mange illustrasjonene, både som figurer og bilder, understreker dette.

Selv må jeg gjøre mine egne tolkninger. Jeg har mine begrensninger. Det jeg ser er en nesten magisk realisme, hvor alt har sin naturlige forklaring. Det må jo det. Alt kan forklares, i alle fall forstås som at det finnes en naturlig årsak selv om vi enda ikke har funnet løsningen. Det må være en logikk i det hele, og jo lenger man grubler over fortellingene, jo mer levende blir novellene. 

En befriende distanse til novellenes hendelser og personer hjelper oss langt på vei: Leseren forsvinner inn i forskerrollen




Anbefales - Vel verdt å sjekke ut før nomineringen til Bokbloggerprisen!




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.