Lest i 2016: Ubloggete bøker

Bøker ikke blogget om betyr ikke nødvendigvis at de ikke har gitt stor leseglede. Kanskje er det heller tvert om. Av og til er det simpelthen for vanskelig å uttrykke med ord hva bøkene gir tilbake til leseren.

Ikke alle, men noen. Akkurat slik som noen av disse:

Mor, jeg vil hjem, av Wenche-Britt Hagabakken
Utgitt i 2016. Norsk. Selvbiografisk

Forfatteren opplevde for noen år siden å få 18 hjerneslag over en kort periode, samtidig som hennes mor lå for døden. Det er nettopp denne perioden hun beretter om i denne høyst selvbiografiske romanen. 

Det er tungt, deprimerende og opprivende, men samtidig lett og medrivende. Det er imponerende hvordan hun holder stand over 300 sider, til tross for gjentakende og insisterende fortvilelse over sin situasjon. Dette både med tanke på det vanskelige forholdet til sin mor, sin egen familie og den evige frykten for å igjen bli syk. Ytterligere svekket, helt miste evnen til formidling. 

Det gjør inntrykk, dette er personlig så det holder. 

Henrettelse med elefant, av Per Schreiner
Utgitt i 2016. Norsk. Skjønnlitteratur

Vi følger flere par innen samme utvidede familie. Det er han og henne, hun andre, hennes og hans foreldre. Ja, også en hund. - Og elefanter i en drøm.

Jeg angrer på at jeg ikke skrev ned mine tanker umiddelbart etter ferdiglest roman, for denne fortjener egentlig en lengre omtale. Selv om jeg hygget meg underveis, husker jeg dessverre veldig lite i ettertid.

Fortellerstilen er høyst underholdende. Romanen er lettlest og fin, samtidig som absurde innspill til stadighet dytter leseren utfor kanten. Pussighetene sniker seg brått inn i historien, og magen gjør kolbøtte av øyeblikkelig lykke. - For dette er aldri påtatt eller forstyrrende, bare kostelig underholdende. 

Parissyndromet, av Heidi Furre
Utgitt i 2013. Debutant. Nynorsk

Romanens forteller forlater sin kjæreste og sitt hjemland for å finne ut hva hun vil i livet. Hun ender opp i Paris, en by hun ikke kjenner, hvor ingen hun kjenner bor, og hvor hun ikke kan språket. Litt etter litt danner hun nye vennskap, lærer seg byen og beboernes egenskaper å kjenne, hun lærer mer og mer fransk, og vokser i takt med sine erfaringer.

Parissyndromet ble for meg et av fjorårets virkelig store høydepunkt i mitt leseår. Det er noe behagelig over det hele, en stemning man umiddelbart kjenner seg igjen i. Handlingen er lagt til Paris, men forfatteren bruker ingen overdrivende grep for å fortelle oss faktisk hvor vi er. I stedet for å la romanens hovedperson gå opp alle trappene til Eiffeltårnet, tas vi heller med på båttur til en forstad.

Bokens fremste styrke er formidlingen av hvordan det er å være alene, uten nødvendigvis å være ensom. Det er i det hele tatt lite sentimentalitet, til tross for vår forståelse av at hun må føle seg liten i alt det ukjente. Alltid viser hun dette nødvendige snevet av nøkternhet som lar henne overleve i en verden full av kaos. - Og alt dette skrevet av en debutant!

Let it snow, av Maureen Johnson, John Green og Lauren Myracle
Utgitt i 2016. Engelsk. Novellesamling

Det er julaften. En amerikansk småby drukner i snø. En gjeng ungdommer er på let etter seg selv og en de kan elske. Det er cheerledere, minigriser og kaffesjapper. - Tre noveller av like mange amerikanske ungdomsromanforfattere.

Jeg har kun lest romaner av John Green tidligere og han var hovedgrunnen til at jeg kjøpte boken. Ironisk nok var det hans novelle jeg kanskje likte minst. Når det er sagt burde det ikke tale negativt, for de fleste kjenner vel Greens formidlerstyrke. Hans novelle ble av meg oppfattet som usedvanlig langtekkelig og kjedelig tross full action. Samtidig kom den seg enormt på slutten, og utgjorde all verden.

Sånn sett er den kanskje kvalitetsmessig bedre enn Johnsons fortelling. Hennes historie er morsom og underholdende, men samtidig overfladisk. Den er søt, men ikke særlig mer. Fornøyelig, men fort glemt. - Skjønt, min mening er ikke noe fasit. Myracles novelle, den tredje og avsluttende, har fått en del kritikk for selvsentrert hovedperson. Det mener jeg heller er dens styrke. I det hele tatt er novellen mer emosjonell enn de øvrige, og tilfører mer dybde enn kun underholdning. Så lykkes hun også, lettheten og genren tatt i betraktning, fint i å veve alle personene og hendelsene sammen mot slutten.

Men uforglemmelig? Neppe. Søt og morsom novellesamling med variabel kvalitet., en fin feelgood for ungdom, uten å tilføre noe særlig ekstra. Det er helt greit det også.

Barndommens gate, av Tove Ditlevsen
Utgitt på norsk i 1978. Oppvekstroman. Dansk

Ester vokser opp som barn i en arbeiderfamilie i den danske hovedstaden. Sterkt selvbiografisk, som det meste - om ikke alt - annet Tove Ditlevsen skrev.

Jeg klarte aldri helt å engasjere meg, derav manglende omtale. Det blir en selvfølgelighet å skrive at dette er en god samfunnsskildring fra den gang da, selv om romanen i ettertid ikke ga minner å henge på knaggene. Les heller mine omtaler av hennes andre romaner.

Garmanns hemmelighet, av Stian Hole
Utgitt i 2010. Norsk. Illustrert barnebok

Her møter vi Garmann som forelsker seg i Johanne. Johanne som er pen og søt og snill og tvilling med ekle Hanne. Men alt det er hans hemmelighet. Deres hemmelighet.

Jeg holder nesten pusten når jeg skriver om boken. Ung, uskyldig barndomsforelskelse med tusen trillioner sommerfugler i magen, jeg lar meg imponere over hans formidlingsevne både i ord og bilder.

Lisa Aisato og Max Estes får ha meg unnskyldt, ingen illustratør fanger meg mer enn Stian Hole. Det er noe med hans bildekollasjer som suger meg inn i fortellingen, så også i dette tilfellet.

Annas himmel, av Stian Hole

Designeren, illustratøren og forfatteren Stian Hole utga nylig barneboken Annas Himmel. Med illustrasjoner og fotocollager gir han i boken ekstra liv til sin lille historie om Anna som er på vei til sin mammas begravelse. Anna tar med seg pappaen opp fra sorgens mørke dyp ut i et forundringsfullt eventyr. Med ord og bilder i fantastiske farger og uendelige detaljer er resultatet en nydelig bok om sorgbearbeidelse til trøst og glede for mennesker i alle aldre.

Boken har, langt fra uventet, høstet meget gode anmeldelser. Særlig har jeg lyst til å trekke frem NRKs Anne Cathrine Straume (les anmeldelse). Dette blir en annerledes bokomtale. Jeg har ikke kunnskap og begrep til å uttale meg om teknikken Hole anvender. Jeg har derimot erfaring nok til å formidle tanker og assosiasjoner som boken ga meg.

Annas himmel, av Stian Hole

Alle bildene, de ørsmå detaljene, uendelige i antall, beriker teksten. Alle de små filosofiske betraktningene gir mening til bildene. - Mening, men ingen fasit. Leseren må selv bearbeide alle inntrykkene underveis. Det er nettopp leserens assosiasjoner som gjør boken til noe større enn seg selv.

- Mening, men ingen fasit. Akkurat som livet. Livet gir flere spørsmål enn svar. La oss drømme litt, gi oss selv tillatelse til å ikke vite svaret på alt.

Hole skisserer en forsiktig gudstro og håp om et himmelrike, men ikke på den tradisjonelle måten. Hole belærer ikke barna, men oppfordrer til å tenke selv. Også de voksne som leser boken for sine barn. Akkurat som det ikke er noen fasit over hvordan man skal leve, eller bearbeide sorg.

Vi skal ikke frykte døden. Vi skal ikke frykte sorg. Vi skal ikke være redde for å møte mennesker som sørger. Vi skal være der for hverandre, hjelpe hverandre, leie hverandre. Hånd i hånd på livets landevei.

Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg sover ikke
Jeg er vinden som blåser
Jeg er diamanter som glitrer i snøen
jeg er solskinnet på det modne korn
jeg er det milde høstregn
Når du våkner i morgengryet, er jeg der som
fuglenes sirklende flukt
jeg er de funklende stjerner som skinner om natten
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der
Jeg døde ikke

(Ukjent)

Annas himmel er en ytterst vakker barnebok. Leseren oppdager stadig noe nytt. Boken bare fortsetter å vokse og vokse. Barn vil ha glede av den sammen med voksne som leser høyt. Barn og voksne vil ha glede av å snakke sammen om boken. Barna vil vokse seg større og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Ungdom vil bli voksne og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Mennesket endrer seg stadig, livet er aldri konstant. Vi er alltid på vei.

Man velger sine egne veier, det viktigste er å ikke gå veien helt alene. Tillate seg å stoppe opp litt en gang i mellom, men alltid være på vei. Gå sammen med noen, vente litt, gå i forveien, bli ventet på.
Vi velger selv hvordan vi oppfatter, reagerer, handler. Det gjelder å se muligheter. Det vakre, forunderlige, i selv det mest uventede. Vi må våge å se, og å tørre.

Barn er vidunderlige til å tørre.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Gråter en skvett i det ene øyeblikket, gapskratter i det neste.

Jeg vet, for jeg har barn selv. Et barn som tok frem fargestiftene sine da vi trengte det som mest.  Et barn om ga oss farge i tilværelsen. Akkurat som lille Anna.

Sønnen min var bare to år gammel da søstrene hans ble født - og døde. Bare to år gammel satt han stille med den ene søsteren sin på fanget og forsøkte å gi henne en liten sjokolade. Et par dager senere satt han på nytt med en annen søster på fanget. Det var først da han skjønte at noe var fryktelig galt. At alle rundt ham var triste. At det var en stillhet der som ingen ord eller klemmer kunne gjøre det godt igjen. Da han var tre år gammel var det helt normalt for ham å ta med søstrene sine i godnattsangen. Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, Du er god du holder av meg, Kjære Gud gå aldri fra meg... Fire år gammel dekket han to plasttallerkener for mye til middag. Jentene måtte da også få sitte ved bordet. De var jo rundt oss hele tiden. Fem år gammel sendte han opp sin nye gassballong opp i himmelen. Kanskje fløy den helt til søstrene hans? Seks år gammel spiste han kake på graven. Bursdagen deres skal være en fin dag og på bursdager spiser man kake. Han passet på å søle litt kakesmuler, slik at også de skulle få smake. Det var like før blomstene også ble vannet med cola, noen få dyrebare dråper. Sju år gammel så han to fugler som danset i tospann i luften. Kanskje var det jentene våre? Og hva med de sommerfuglene der borte? Kanskje det var... Tenk om, mamma. Tenk om. Åtte år gammel betrodde han sin mormor at hver gang han så to stjerner lyse litt ekstra tenkte han på søstrene sine.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Barn kan. Barn tør.

Alt har to sider, sier Anna.

Annas himmel fanger essensen i nettopp barns åpenhet og vidunderlige evne til fantasi.  Jeg er ikke i tvil. Et barn og en voksen som sammen leser Annas himmel vil begge ha glede av boken, og begge vil ha glede og trekke lærdom av hverandres tanker og assosiasjoner. Boken vil aldri være ferdiglest.

Boken vokser.

Den klokeste er ikke den som vet, men den som vet at man ikke vet. Veien blir til mens man går. - Døden er ingen endestasjon.




Kilde: Mottatt leseeksemplar fra forlaget. (Bla elektronisk i boken)
Andre bloggere: Foreløpig ingen bokbloggere. For så vidt forståelig nok. Det er alt annet enn enkelt å omtale denne type bøker. Slike bøker leses ikke. De oppleves.