28.11.18

Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran

For andre gang denne måneden har jeg lest en oppvekstroman fra 80-tallet. Alt tyder på at jeg har kommet i 40-årskrisen. I stedet for skilsmisse, karribiencruise eller hjelpearbeid i indre Sudan, leser jeg bøker fra tiden jeg selv var ung, knasker popcorn med smørsmak og koser meg glugg i hjel. Nok visvas, her er hva jeg tenker om: 


Rubiks kube og den femte beatle, av Hans Olav Hamran
Utgitt i 2018. Norsk. Oppvekstroman fra 80-tallet.

Omslaget velter seg i igjenkjennbare og delvis savnede duppeditter fra det glade åttitall, men la dere ikke forlede: Romanen er langt mer enn en skriftlig hit-parade. 

Vi følger Fredrikstadsgutten Anders fra siste år på barneskolen hele veien frem til avslutning av gymnaset. Han er bestevenn med Brigt og Frode, er håpløst forelska i Julia og minst like håpløst sær i musikkpreferanser. Han liker nemlig … hold dere fast … Beatles. Det som er ganske kult i dag var slettes ikke kult på tidlig 80-tall. Blant Fredrikstadskidsa var det nemlig Kizz som regjerte, og da var det helt bak mål å troppe opp på skolen i Beatles-jakke brodert med bandmedlemmenes navn. Attpåtil av mamma. 

Du skal være passe sær - men mest av alt modig, for å tørre noe slikt. Det blir bank ut av sånt, men det viktigste er selvsagt å holde på personlig integritet. Så får man heller søke andre bekjentskaper for felles trøst og entusiasme. Moren til Anders er riktignok blodfan, men hun er ofte mer under dyna enn frisk og rask ved platespilleren. Skjebnen vil det slik at - av alle - klasseforstanderen liker Beatles og har attpåtil møtt de. Altså, som før de ble ordentlig kjent. Til og med moren til Anders smiler av noe så kuriøst. 

Sammen legger Anders og hans lærer en plan, og mamma gjør alt hun makter og litt til for at Anders skal lykkes. Kanskje får også hun levd ut sine drømmer gjennom ham. Planen er sådd i det nyheten om John Lennons død blir kjent: Det er nå eller aldri, skal Anders få oppleve de gjenlevende Beatles-medlemmene er det bare å kontakte reisebyrået først som sist. 

Jeg innrømmer det. Jeg forventet en skikkelig tidsreise tilbake til barndommens paradis. Le av de samme referansene som i Ole-Martin Ihles Da He-man kom til Norge. Mimre tilbake, selv til en tid jeg enda var litt for liten til å huske skikkelig. Det viste seg derimot ganske raskt at Rubiks kube og den femte beatle byr leserne på mye mer enn bare ikoniske effekter og gitarriff. 

For all del, det er mange referanser, men de glir for det meste naturlig inn i handlingsforløpet. Unntaket er mindre hendelser som når Anders og faren leier Moviebox og Fredag den trettende. Slikt blir overtydelig og unødvendig, men jeg må presisere at det aller meste glir under radaren. 

De fleste referansene er musikkrelatert, som seg hør og bør i en oppvekstroman hvor hovedpersonen er over gjennomsnittet interessert i den slags. Så skulle det også bare mangle at også litt mainstream synthpop og hår-rockere får innpass. En personlig favorittpassasje er guttas oppdagelse av U2, et relativt ukjent band fra Irland. Det hele kulminerer i en konsert verden aldri har sett verken før eller senere, det var en fornøyelse bare å lese om det, selv om onde tunger kanskje kan ymte frempå om at det bærer et visst preg av oppramsing. 

Men altså. Dette er mer enn en tidsreise. Dette er også en ungdomsroman som faktisk vil funke for både de nå voksne 80-talls ungdommer og deres tenåringer. Det er godt jobbet. 

Først og fremst er selve fortellingen uventet fin. Personene skildres med varme og medmenneskelighet, den sympatiske hovedpersonen i særdeleshet. Han er litt i mellom alt, ingenting spesielt, men likevel sær på sin egen måte. Pysete på mange sett, verdens tøffeste på andre vis. Slik får man selvsagt også med seg en dose sunn fornuft og god moral. 

Det er mye feelgood over det hele, til tross for alvorlige undertoner. Så er også ungdomstiden like komplisert, herlig og frustrerende uansett tidsepoke. Det er vennskap, forelskelser, familieliv og skjellsettende opplevelser som vil forme ungdommenes for all tid. Kampen for å oppnå sine drømmer er ett aspekter. Andre, kanskje enda viktigere aspekter ved boken er problematikk som våker i bakgrunnen. Tabubelagt tematikk som homofili og psykisk helse omtales, men vies ikke mange ord, akkurat som i tiden bokens handling er lagt. Det var for ubehagelig, det skulle helst ikke snakkes om, folk ville liksom ikke vedkjenne seg at noen ikke kom seg opp av senga, eller begjærte en av samme kjønn. Ei heller ville man helst bry seg for mye om hvordan det stod til i andres hjem, om en eller annen var litt for tørst, eller ble litt for hardhendte. 

Her er alvor, humor, musikk og ungdomstid. Tårer triller og latter runger. Rubiks kube og den femte beatle er en uventet fin leseopplevelse som rommer mye mer enn hva førsteinntrykket røper.




Kilde: Leseeksemplar.




23.11.18

Familiesykdommen, av Kristin Friis


Familiesykdommen, av Kristin Friis
Utgitt i 2017. Norsk. Roman.

En ung jente, bare tretten på, sendes hjem fra påskeferie og skrives inn på sykehuset. En hyttenabo så det familien ikke så, eller det de ikke ville se: Hun gikk på ski uten stans, farget snøen blodrød av saft, flyttet maten rundt på tallerken uten å spise. 

Overgangen føles katastrofal. Innlagt på medisinsk avdeling plasseres hun på rom med bare voksne damer. Hun lenkes til sengen, tvinges til å bruke kateter, vaskes av sykepleierne og må spise under strengt oppsyn. Pasienter med anorexia nervosa er svært manipulende, gjentar legen igjen og igjen. Sykepleierne vokter over henne som hauker, innskrenker friheten til minste minimum, nekter alle forsøk på å la henne slippe ut av døren. Hun bare lurer dere, gir dere henne lillefingeren tar hun hele hånda. Hun er sykdommen. 

Bare kontaktsykepleieren lar henne være jenta hun er, lar henne vise sitt egentlige jeg, i alle fall i små blaff. Så svikter jenta også hennes tillit. Hun kan ikke noe for det. 

De to hundre første sidene av Familiesykdommen er noe av det mest intense og sterke jeg noen sinne har lest. Følelsen av tvang, overvåkning og kontroll overføres fra hovedperson til leser. Adapsjonen av både nummen tomhetsfølelse og kløende desperasjon styrkes av mangel på kapittelinndeling. Hun får ikke være i fred, hun får ikke gjøre hva hun vil, ingen spør henne hva hun ønsker, ingen, ingen, ingen, og leseren? Leseren forsvinner inn i dragsuget, leser og leser uten stans. 

Ingen er sin sykdom, men hennes nevrotiske forhold til mat og trening har i lengre tid vært hennes eneste fokus. Kanskje er det en reaksjon på at hun er redd for å forlate barndommen, kanskje skyldes det dysfunksjonell familie eller overgrep. Vi gis ikke svar, på samme måte som jenta heller ikke søker svar på årsaken til hennes sykdom. Hun ser problemene, hun forstår at det er galt, men likevel går beina som trommestikker mens hun later som hun sover. Likevel makter hun ikke presse ned en halv brødskive. Ikke en gang når legen truer om sondenæring. 

Det er jo ikke det at hun ønsker å være slem eller uhøflig, ikke slik som legene og sykepleierne sier hun er. Akkurat som hun går inn for å være utakknemlig eller respektløs. At det bare er å skjerpe seg. 

Ingen spør henne hvorfor hun tenker som hun gjør. Du skal, du må, du kan ikke, sier de. Beordrer henne til å holde sengen, nekter henne å vaske seg, hun må spare krefter. Inn kommer legen med en hale av studenter. De betrakter, dømmer og diskuterer seg imellom. 

Du skal veies, sier legen. Ta av deg alt. Ta av deg trusen også. 

Igjen og igjen tvinges hun til å veies. Igjen og igjen gjentar forfatteren den samme prosedyren, særlig legens insistering av at hun må ta av seg nedentil. Leseren føler det som et overgrep fordi vi frykter noe mer, og nettopp derfor er dette et sterkt bilde på hvordan hun, ungjenta, pasienten, oppfatter situasjonen. Legen skal ikke misbruke henne, men hun føler seg likevel misbrukt. 
Kontaktsykepleieren min står ved behandlingsbenken, har tatt den ene hånden min og holder på sin måte, det hjelper, hun forstår. Du kan ikke stå der, sier legen til kontaktsykepleieren min. Du må flytte deg. Hun nøler. Legen maser, hun står i veien, nå må hun komme seg bort, hun flytter seg langsomt, jeg strekker meg etter hånden hennes, de fanger armen min. Hun er allerede ved døren, ser på meg. Det er noe som gjentar seg, det er noe med strenge menn, og damer som ikke får lov til å trøste. Hånden som holdt meg, den rolige hånden mot deres brå, harde.
Like sterkt er forfatteren insisterende bruk av, la oss kalle det, titler på hennes omgangskrets. Aldri nevnes personene med navn. Sterkest av alt er fraværet av emosjonelle ord som mamma og pappa. I stedet for brukes konsekvent ord som omsorgsperson og senere pårørende. Hennes brødre og søstre kalles bare for søsken, hennes nærmeste på sykehuset omtales kun som kontaktsykepleier. Selv naboen som alarmerte foreldrene den gangen i påskeferien, kalles bare hyttenabodama. Ingen skal slippe inn, hun har mer enn nok med seg selv. Hun kan ikke ta innover seg alle skuffelsen hun gir de rundt seg, skammen foreldrene føler, all tiden hun krever som går ut over andre. De ikke-syke. Ikke-krevende. Hennes sykdom som smitter alle rundt henne. Familiesykdommen.

I 200 sider er vi henne. Den syke, forvirrede, ensomme. 

Det hadde vært en bok mer enn god nok, men dessverre fortsetter fortellingen og etterlater en viss bismak med leseopplevelsen. Hovedpersonen er i andre del voksen og oppsøker sykehuset og en av psykiaterne. Hun forklarer både sin egen situasjon og drar paralleller til andres opplevelser, men det hele fortoner seg mest som en oppramsing av bygg, gateadresser, litterære referanser og helsepolitisk historie. 

Overgangen blir for brå, fortellingen blir for kompakt, det bryter fullstendig med den intense fortellingen om jenta på sykehuset, og jeg forstår ikke hvorfor forfatter eller forlag valgte å innlemme denne delen. 

Enda mer uforståelig er det i avslutningen, når vi igjen tas med til hovedpersonens oppvekst. Etter en kort permisjon fra medisinsk avdeling går det galt igjen for ungjenta. Denne gang skrives hun inn på barneavdelingen. I utgangspunktet er dette like sterk formidling som i første del, men følelsen av en påtvungen og forhastet avrunding av boken er ikke til å unngå. 

Den, i mine øyne svake og halvferdige, siste delen overskygger likevel ikke den sterke leseopplevelsen Kristin Friis gir oss gjennom øynene til en syk trettenåring, isolert og frarøvet all frihet, i en sykehusseng. 





Les også: Ingeborg Sennesets sakprosa Anorektisk har jeg omtalt i (dette innlegget). Skjønnlitterære romaner hvor spiseforstyrrelser omhandles er blant annet (Kjære, av Linnea Myhre), (Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre), (Barsakh, av Simon Stranger) og (Stalins kyr, av Sofi Oksanen). Kristin Friis refererer ellers ved flere tilfeller til Amalie Skrams såkalte sinnsykeromaner. Les gjerne mine omtaler: (Paa Sct. Jørgen) og (Professor Hieronimus)


Kilde: Leseeksemplar.



21.11.18

Svartstilla, av Susanne Skogstad

Det er på høy tid å lete etter kandidater for nominering av neste års Bokbloggerpris. En av bøkene som går igjen i diskusjonene er boken jeg i det følgende skal forsøke å omtale. Den unge forfatteren Susanne Skogstad debuterer med en uventet troverdig skildring av en eldre kvinnes resignasjon - og store sorg over han som var hennes alt. 


Svartstilla, av Susanne Skogstad
Debutant. Nynorsk. Utgitt i 2018. 

En eldre kvinne sitter ensom i et hus som ikke lenger er hennes hjem. Hennes mann, hennes alt, er ikke lenger her. Han er borte. Død. Likevel lever alle minnene etter ham. Fremdeles fornemmer hun ekkoet etter latteren hans. Ennå sitter det lukt av ham i klærne. Hun har ubønnhørlig mistet ham, men hun kan ikke miste det andre i tillegg. 

Uten minnene er hun ingenting. Likevel haster det for hennes voksne barn å rydde bort minnene. De kaller det skrap, og forstår ikke verdien av en gammel blikkboks med fiskeboller. 

Svartstilla er en eneste lang kjærlighetserklæring. Et savn og en sorg over han som gikk i forveien. Han som fikk all hennes kjærlighet, han som var hennes sentrum, lyset i hennes mørke. 

Han så henne. Forstod hva hun trengte. Tok seg av barna slik at dette mørket ikke skulle sluke henne. Svartstilla. Det som er henne, mørket som bare han kunne holde fra henne. 

Angsten. Panikken. Depresjonen. 

Kanskje skulle hun vært en bedre mor. Kanskje skulle hun tålt savnet bedre for å gjøre det lettere for de voksne barna. Hun tenker på det. Kjenner en anger over å ikke latt barna få større plass i hennes liv. 

Mens barna rydder bort minnene, hjelper henne å stelle seg, skriver henne inn på aldershjemmet, betrakter hun dem. Eldstesønnen, alltid i dress, så selvhøytidelig og seriøs. Han som bare faren kunne temme. Datteren, hun som moren egentlig ikke kjenner, hun som har et ordnet liv, alltid har gjort alt i riktig rekkefølge. Yngstesønnen, han som er så lik faren i fakter og utseende, men som kanskje er litt var. Forsiktig og følsom. Kanskje burde hun tatt bedre på ham, han som hun kjenner seg mest igjen i. 

Hun føler anger, men hun kunne ikke gjort det annerledes. Hun er ikke laget for det. Angsten krevde for mye av henne. All hennes kjærlighet gikk til hennes sentrum, hennes lys. 

Susanne Skogstad portretterer et annerledes liv, et liv preget av angst og utilpasshet. Den ytre handlingen er sekundær, for styrken er kvinnens tankespinn. Apatien. Den stadige repeterende kjærlighetserklæringen, tomrommet skapt av sorg og savn etter den eneste ene. 

I fare for subjektiv synsing må språket fremheves: Hennes noe konservative nynorske språkdrakt forsterker den lyriske fortellerstilen og dermed også leseopplevelsen. Det er vanskelig å ikke la seg berøre. Alle de korte setningene rommer mye savn mellom få ord. Sammen med gjentakelsene av alt som var og alt han var synliggjøres kvinnens ikke-eksisterende håp eller ønske om bedring. 

Vi forstår henne, og nettopp derfor gjør det vondt. Vi vil, hennes barn vil, men hun vil ikke. 

Den eldre kvinnen har ikke mer å leve for. Hun har sunket ned i mørket, i svartstilla, og ikke noe eller noen kan hjelpe henne opp igjen. Med forbløffende innlevelse og respekt åpner forfatteren leserens øyne for en resignasjon vi helst vil unngå å forholde oss til. 



Kilde: Leseeksemplar.


19.11.18

Frem fra glemselen: Trekløveret, av Emily Chase

Som tiåring begynte jeg min lange æra som reggisbruker. Dette medførte bytur nesten hver måned i fire år. Så ille stod det altså til med mine tenner. For å komme til byen - og fra byen - var jeg avhengig av buss som gikk bare en gang om dagen, og jeg tilbrakte derfor mye dødtid gatelangs, ofte helt alene. Disse timene med venting ble helst brukt i bruktsjappa nede ved kaia. Der stod jeg i timevis og leste gamle utgaver av Tuppen & Lillemor, Starlet og alt de kunne tilby av ungpikeromaner a la Sweet Walley High og Barnevaktklubben. Skjønt, ingenting kunne slå Trekløveret. 

Det hele startet litt før. Året var 1987 og min kusine introduserte meg for en helt ny serie: Trekløveret. Vi ble begge fullstendig hektet, snart fikk jeg også overbevist venninna mi. Vi handlet bøker hver vår gang, byttelånte og leverte tilbake. Det var i de dager at en bok kostet 29 kroner og vi alltid ga tilbake det vi hadde lånt. Denne ordningen medførte i voksen alder at vi fremdeles får stjerner i øynene av minnene - og at vi har sånn cirka en halv samling hver. 

Toppen av nostalgitrippfjellet: Verdens beste ungpikeserie. Eller kanskje ikke.
Som de fleste 80-tallsbøker beregnet på jenter tåler dessverre ikke Trekløveret gjenlesing, ei heller lesing av dagens preteens. De fortjener derimot et skikkelig realt innlegg på det store internettet, for så gode var bøkene. Der og da. 

Jeg gjentar: Bare der og da. 

Faktisk har jeg ikke lykkes å finne norske nettsider om denne bokserien. Noen få utgaver er lagt inn på Bokelskere, og av og til dumper jeg over et par slitte eksemplarer på Finn.no. Google gir meg falske forhåpninger, for de fleste sidene er ikke lenger åpne. Det store unntaket er wordpressbloggen Girls Of Canby Hall som på imponerende vis oppsummerer samtlige bøker i serien. Alt jeg hadde glemt dukket plutselig opp igjen og skal ha en stor takk for takket være den dedikerte bloggeren kan jeg nå gi en tilfredsstillende norsk versjon. 

Trekløveret skal ha en stor del av æren for at jeg ble glad i å lese, og Emily Chase, forfatteren av alle disse bøkene, var lenge en av mine favorittforfattere. Hun og Carolyn Keene overtok etter Anne-Kat Vestly og Astrid Lindgren, men der de to sistnevnte var høyst reelle mennesker, var de to første høyst fiktive. Dette var jeg selvsagt lykkelig uvitende om. Det var ikke før jeg begynte å google Emily Chase at jeg oppdaget hun var like mye juks og fanteri som forfatteren av Frøken Detektiv. Altså. Jeg fornemmer at jeg burde avstå fra å google Laura Lee Hope, Franklin W. Dixon og Helen Louise Thordyke. 

I alle fall. Emily Chase i hermetegn var som forfattere ofte var på denne tiden bare tull. Et pseudonym, et utall ghostwriters. Mange, mange skrev under dette navnet, og selv om jeg selvsagt la merke til at bøkene varierte veldig, slo det meg ikke at denne Emily ikke var en eneste person. 10-åringen i meg føler seg lurt. Ghostwriter-ordningen sørget uansett for nye bøker hver måned, til stor glede for oss i bokslukeralderen. Blendet av kule, vakre jenter og forelskelser i fleng tenkte vi ikke stort over endringer i alder eller personlighet fra bok til bok. Faktisk, vi tenkte ikke over det i det hele tatt. 

Det vi tenkte over var sofistikerte Dana, bondske Shelley og fotogale Faith. Vi tenkte på husmoren Alison med åpent hus, puter på gulvet og kaffen klar. Vi tenkte på den strenge rektoren P.A., ufordragelige Pamela, kjekke (og eldgamle!) Michael, og stakkars Paul og Tom. Vi tenkte på sortmalte vegger, kriselager av mat, filminnspilling og turer til Florida. 

I alle fall tenkte jeg på det. Andre kan ha helt andre minner. Jeg drømte meg bort, flyttet til internatskolen, ble bestis med Dana og koste meg med kaffen til Alison, verdens kuuuuuleste husmor. Antakelig var jeg like omsvermet som Dana også, og det var helt i orden, for bøkene var uskyldigheten selv. 

I alle fall på DET planet. Mye av grunnen til at bøkene ikke har tålt tidens tann er det sterke forherligelsen det perfekte ytre og et unektelig snev av 80-tallsrasisme, om et slikt sterkt uttrykk kan brukes. For som i filmene var det også i Trekløveret et mørkhudet innslag. Faith var kul, tøff og selvstendig, men fokuset var liksom aldri helt på henne. Og til forskjell fra de andre fikk Faith aldri oppmerksomhet fra det annet kjønn. Vel, med unntak av andre afroamerikanere, da. Det vil si en, maks to andre. Ellers var de vakre omgivelsene rundt pikeskolen Canby Hall særdeles hvitt. Vi snakker jo 80-tallet. 

Ingen tvil om at jeg ville ha tilbake bøkene mine. Jeg tok alle forhåndsregler.

Selv om den originale serien bestod av nærmere tretti bøker ble det i Norge utgitt kun 17, og det er dette antallet jeg i det følgende vil konsentrere meg om. 

I første bok, Trekløveret, møter vi våre tre heltinner for første gang. Alle er femten år og innlosjeres på pikeskolen Canby Hall. Her skal de være i tre år, milevis unna foreldre og venner. De tre får utdelt rom 407 i Baker Hall som sitt felles bosted. Selvsagt skjer ikke dette uten komplikasjoner, for jentene er vidt forskjellige. 

Dana Morrison er en blendende vakker, høyreist og sofistikert New York-jente. Garderoben er til enhver tid fylt til randen av nyeste mote, takket være hennes mor som er innkjøpsansvarlig for en større kjede på Manhattan. Dette blir for øvrig gjentatt til det kjedsommelige gjennom hele serien. Om hennes klær i dag ville vært like attraktive er en annen diskusjon. Hennes opphold på Canby skyldes i all hovedsak hennes foreldres nylige samlivsbrudd, en ny start og frisk luft, med andre ord. Heldigvis finner Dana raskt tonen med sin nye samboer og seriens mørkhudede alibi. 

Faith Thompson er storbyjente fra østkysten som Dana, nærmere bestemt Washington DC. Hun er slank og velkledd, street smart og usedvanlig kul. Hennes skjebne er at hun er afroamerikaner, og blir i Trekløveret derfor satt fullstendig i skyggen av sine blendahvite venninner. Mer om det senere. I første bok er fokuset uansett dette: Faith har nylig mistet sin far, en sort (ja, nettopp) politimann som ble skutt og drept i tjeneste. Moren er sosialarbeider og søsteren har kommet seg opp og frem her i livet som student på George Washington-universitetet. Nok en detalj som skal komme til å gjentas i det evinnelige utover serien. Ingenting tyder på at Faith skal gjøre det noe dårligere, hun er flink, stolt og trygg på seg selv. Slik evner hun også å både støtte Dana og ta avstand fra hennes krangler med deres felles romvenninne, i alle fall det som blir en venninne etter hvert, Shelley. 

Hun er deres rake motsetning, både i utseende og væremåte. Den eller de som har tegnet illustrasjonene til omslagsbildene har kanskje ikke fått med seg disse detaljene, men i bøkene, og i første bok i særdeleshet, er Shelley Hyde fra Iowa et naivt, usikkert og lubbent konemateriale fra hillbillyland. Alt er fryd og gammen i det hydske hjem, og Shelley har fremtidsplanene klare: Når skolen er over skal hun gifte seg med ungdomskjæresten Paul, den lokale idrettshelten. Ikke rart hun har kronisk hjemlengsel til Pine Bluff. Dana blir gal av maset og gal av hennes håpløse klær. Mest gal blir hun åpenbart av hvor tjukk hun er, men Dana er Dana og hennes konstante stikk i retning hennes vekt blir på besynderlig vis skrevet som sympatiske forsøk på å hjelpe Shelley. 

For en skrivekunst! For en oppbyggelig moral!

Og her kommer vi til det viktigste tema for første bok: De tre jentene går fra å være motsetninger til perlevenner - et ekte (((trommevirvel))) trekløver! Faith og Dana finner tonen umiddelbart, men med Shelley blir det mye gråling og gråting. Husets husmor, en slags dagens sosiallærer, kanskje, Alison hvis etternavn jeg ikke helt husker (samtidig som jeg husker at jeg aldri klarte å lese det riktig den gang på 80-tallet) går all in og hjelper de tre til tre-enighet. Som en ekstra bonus hjelper altså Dana den klumsete, hjelpesløse Shelley, å bli nesten like kul som henne selv. 

Tilbake til Alison, som nest etter Dana var min favoritt i serien. Alison Cavanaough eller noe rundt der omkring hadde egen leilighet i hybelhuset og tilbød samtlige jenter åpent hus, utallige kopper kaffe (eller var det te? Muligens også kakao?) og gode klemmer. Hun gikk alltid rundt i fargerike klær, gjerne sjal på sjal og hadde puter på gulvet. Rebelsk. Som stedets yngste husmor, bare 26 år, var hun den alle kom løpende til med både venninneproblemer og guttetrøbbel. Og særlig siden enhver gutt som var i nærheten av Dana falt pladask for henne, førte det til mange og nære samtaler mellom Dana og Alison. Attpåtil greier Dana å bli forelsket i småbyens rundbrenner Randy. Vel, ikke noe de femten år gamle Dana og husmor Alison ikke klarer å løse over en kopp kaffe på gulvet. De to ble for øvrig gode venninner utover serien. 10 år unge Ellikkens drømmescenario, altså. 

Ingen regel uten unntak, faktisk allerede i bok 2. Det ble åpenbart ingen suksess.

Første bok er over, og knapt nok et ord om undervisning er å lese noe sted. Trolig heller ikke i bok nummer 2: Bortført! Det uvanlige i denne boken er derimot at Dana IKKE er midtpunktet. Frekk og freidig som hun (ikke) er, stjeler Shelley oppmerksomheten, selv på omslagstegningen. Hun blir intet mindre enn bortført, men det hele er selvsagt en misforståelse, for hvem vil vel kidnappe en lubben cowgirl uten nevneverdig mye penger? Ingen. Meningen var å kidnappe rikmannsdatteren Casey, en god venninne av Trekløveret. Her har det nemlig skjedd en ren personlighetsforandring fra første bok hvor Casey rett og slett er nokså ufordragelig. Fra bok 2 og utover er hun derimot riktig så morsom og snill, såpass morsom og snill at hun etter hvert omtales som Trekløverets fjerde musketer. Men i alle fall. Shelley blir borte, finner en telefon, ringer til rom 407 og resten er ikke så overraskende: Dana og Faith gir de udugelige FBI-etterforskerne sin hjelp til å befri henne. Beklager spoileren. 

Mens Bortført! utpeker seg som den mest atypiske både med tanke på omslag og handling, er vi i bok nummer 3, Trøbbel på Rom 407, tilbake til selve essensen: Dana, Faith og Shelley krangler om seg selv og sine gutter. - Og tro meg, disse er det mange av. Mens Dana dater rundbrenneren Brett, er Shelley den reneste rundbrenneren. Ikke bare har hun kjæreste hjemme i Pine Bluff, men hun forelsker seg også i bygutten Tom. Dette syns særlig Dana er helt forkastelig, men best av alt fordi det tar fokus bort fra hennes egne problemer: Faren vil at hun skal flytte til ham og hans nye kone på Hawaii. For å gjenta meg selv: 10 år unge Ellikken heiet selvsagt på Dana. For Dana er og blir best, særlig når hun og Faith (hun som lever i skyggen) hjelper Shelley ut av flokene. Hun er en skikkelig juksemaker pipelort både i kjærligheten og på skolen (tenk, ghostwriteren skriver faktisk inn en prøve i denne boken!), men det er egentlig bare fordi hun har følelsene utenpå kroppen (den lubne, ja) og ikke kan hjelpe for det. I alle fall. For dere som lurer: Dana blir værende på Canby Hall, Shelley slipper utvisning og fortsettter å twotime Paul og Tom. 

I den fjerde boken lar forfatteren oss få nok en tittel med utropstegn: Jeg er ingen tyv! Hvem som ikke er tyv husker jeg ikke, for det viktigste for tiåringen som leste boken var at Faith endelig fikk kjæreste. Og der jeg gikk glipp av alskens såpeoperaer på TV fikk jeg det igjen med renter i Trekløveret. Endelig dukker det opp en afroamerikansk gutt i byen. Han heter Johnny og er politiaspirant. Perfect match for like mørke Faith, hvis far var politi (og tragisk nok skutt). Slik var det på 80-tallet. 

I femte bok innser ghostwriteren at det er på tide med litt skolerelatert handling igjen. Jentene er tross alt femten år og skal lære litt underveis. Så da klinker vi til med (((tam-ta-ra-tam))) sommerskole! Det blir en Spennende sommer, ifølge tittelen. Den nedbrutte Dana på omslagbildet skyldes kjærlighetsproblemer. Brett viser seg nok en gang å være upålitelig og topper det hele ved å be ut deres femte hjul på vogna: Casey. Danas poesiklasse, Faiths fotokurs og Shelleys Dramaskole kommer ikke overraskende i annen rekke, for her må Dana trøstes! Og aller best trøst finnes selvsagt i nye gutter, slik som cowboyen Randy, som Dana etter hvert blir sammen med. Dette til tross for at svikeren Brett ler av ham og kaller ham bondsk (fysj!) i håp om å lokke Dana tilbake. Heldigvis holder hun seg til stødige Randy. Like trofast er ikke Shelley, som fortsatt dater både Paul og Tom. Dette holder på å bli skikkelig skandale, for hvem kommer på overraskelsebesøk til Shelley? Paul! I et panisk forsøk på å fortsette sitt svik lar hun Paul tro at Tom er kjæresten til Casey, men mens hun er på do prater gutta sammen, legger to og to sammen og får fem. Noe slikt. Siden Shelley ikke er slank og vakker som Dana, tar hun det igjen med sjarme, og får det som hun vil: Paul tilgir henne siden også han har datet litt i skjul, og Tom smelter når hun legger en rose utenfor døren hans. Så da fortsetter hun med den uetiske, men likevel sjarmerende two-timingen. 

Klar for mer spenning? Sommerferien bare fortsetter, og i sjette bok: Venner til døden, er sommerskolen avsluttet. Dana og Faith inviteres til Shelleys idylliske hjem i Iowa. Danas savn etter Manhattans sosietet og Faiths sinne over å bli diskriminert fordi hun er mørk (((ka-chiiiing))) blir som en bagatell å regne: En tornado herjer gjennom landsbygda og knuser det jeg mener er låven til familien Hyde. Storbypikene lar seg imponere over bygdebybarnas dugnadsarbeid for å bygge opp igjen låven. Se det, kanskje bønder ikke er så ille likevel. Og apropos bønder, en bonde faller for Dana! Det hadde dere vel ikke trodd. Men joda, heller ikke Shelleys bror kan være i nærheten av vår newyorske superkvinne uten å forelske seg nesegrus. Selvsagt får det naturlige midtpunkt ikke være lenge i sentrum før den mørkhudede irriterende nok klinker til med sykdom, såpass alvorlig at Faiths mamma sender henne - og venninnene - med fly til Washington. Faith overlever og vennskapet styrkes, men personlig ville jeg vel helst lese mer om Danas eget guttetrekløver: Randy, Brett og Shelleys bror. Det var spenning nok for meg, jeg var ikke mer kravstor enn som så. 

Trekløveret har startet sitt andre år på Canby Hall når Hollywoodskuespilleren Yvonne Youngs datter Pamela flytter inn. Boken Piken fra Hollywood er en eneste stor intrigefortelling, for Pamela er både supersnobbete, ekstremt arrogant og ondskapsfullt manipulerende. Skuespillerspiren Shelley lar seg selvsagt blende, naiv som hun er, og setter med det hele vennskapet med resten av Trekløveret på kraftig prøve. Ikke bare dater hun Brett, men hun fornærmer også Faith med sine smårasistiske hentydninger. Det er først når hun forsøker å sjekke opp Tom at Shelley får nok. 

Pamela Young er ikke den eneste som er ny på skolen dette semesteret. Michael Frank er ny rådgiver og det er ham bokens tittel, Drømmeprinsen, har i tankene. Danas problemer gjør at hun oppsøker den nye rådgiveren, og en pluss en er … Michael er ung og grådig kjekk, og når de to begynner å jogge sammen er det kjørt for vår prinsesse. Tenk, de danser til og med sammen! Ikke rart at hun dumper Randy, for det er bare et spørsmål om tid før kysset kommer, tenker Dana. Det hun ikke vet er at Michael dater Alison i hemmelighet. Forholdet avsløres, snørr og tårer smøres utover noen sider. Selvsagt er også Pamela involvert i såpeoperaen. 

Et tema jeg ikke tenkte over den gang var Shelleys problematiske forhold til mat. I denne boken ble det innrømmet at hun hadde tendens til overspising og deretter dårlig samvittighet, men det fikset Michael Frank på et blunk. 

Danas kjærlighetsliv er tema også i Gutter betyr bråk!, seriens niende bok. Dana er kanskje ikke all verdens interessert i Randy, som hun har blitt sammen med igjen. En kveld ber hun Shelley ta over daten de skal på. Og de finner tonen, bondske som de begge er. De forsetter å date i smug, men Dana oppdager det. Etter en samtale med Michael innser hun at de to har mer til felles, tilgir de - men irrasjonelt nok fortsetter Dana å være sammen med Randy. Bra for Shelley for så vidt, for hun har jo fortsatt både Tom og Paul å bruke energien sin på. 

De klart mest slitte bøkene i serien. Disse to har jeg lest flerfoldige ganger.

Bok nummer 10, Filmstjerner, er en av mine to favorittbøker i serien. Den er u-f-o-r-g-l-e-m-m-e-l-i-g. En regissør bruker Canby Hall som kulisser til sin nye filminnspilling, og Yvonne Young er en av stjernene. Shelley er derfor i fyr og flamme og har håp om å lande en liten rolle. Yvonnes onde datter Pamela lurer henne selvsagt trill rundt, slik at Shelleys drøm går i tusen knas. 

Dana derimot, får en rolle i filmen, takket være at en i filmstaben faller for henne (jada, igjen). Shelley takler det dårlig, men får positiv oppmerksomhet fra den mannlige stjerna i filmen. Naive, bondske Shelley lar seg bedåre og ser for seg å følge med ham til neste location, klar for å droppe ut av skolen. Selvsagt blir hun bare utnyttet, noe utrolig nok også Dana blir - for Pamela! Grusomt. 

Siden det ikke er noen afroamerikanere med i filmen holder Faith seg trofast mot sin Johnny og bruker heller tiden sin på å fotografere fra innspillingen, både med og uten lov. Dette inkluderer noen uflatterende bilder av Mrs Young, uten at jeg helt husker hva det medførte. 

Den ellevte boken var antakeligvis den viktigste boken, samfunnsmessig, i Trekløveret. I Alt for skolen vår! (Akk, alle disse utropstegnene) står jentene i bresjen for en aksjonskomite som skal redde skolen fra å bli solgt. Deres velgjører har ikke testamentert penger i det uendelige, og hans sønn ønsker å selge byggene. Siden hans sønn, altså velgjørerens sønnesønn, faller for Dana (jada, jeg vet) får Trekløveret gjennomslag for sine ønsker. - Men det er mye styr. Rektor var brysk gjennom hele boken, og det var usedvanlig mange tekopper hos Alison. Herligheten, når jeg tenker meg om ble jentene til og med arrestert for sivil ulydighet! 

Selv om dette er en av bøkene jeg faktisk har selv, husker jeg ikke all verdens av handlingen. Det var kjedelig. Muligens skyldtes dette altfor lite kjæresteri. 

Litt mer intriger på det romantiske plan ble det i den tolvte boka, Den franske piken, den andre av mine to favorittbøker. Det er vinter og jentene gleder seg til den kjipe årstidens store høydepunkt: Skoletur til Fort Laurerdale. Tjukkassen Shelley trener som en gal for å få sommerkroppen 1988, mens de to andre bekymrer seg mest for den håpløse utvekslingsstudenten Nicole. Forventningene på forhånd var skyhøye, jentene forventet seg en eksotisk fransk mademoiselle, men realiteten viste en supersjenert ungjente med usedvanlig barnslige klær. Pamela aner likevel alle vinslottene i det fjerne og innynder seg så godt det lar seg gjøre. Alison oppdager dette, og ber Dana ta seg av Nicole. Dana løser det med å arrangere en gruppedate, men er snill nok og tar henne med på shopping i forkant. Dana kler henne opp, fikser henne på håret og sminker henne etter alle verdens 80-tallskunster, og vipps blir Nicole både vakker og flørtete. Hun går Dana en høy gang, og hva for en takk er vel det? Med flørtingen kommer også den franske aksenten, og Trekløverets gutter lar seg sjarmere. Ja, ikke Johnny da, for han er jo mørkhudet, og vi snakker som sagt om 80-tallet. 

Shelleys lår blir fastere og Nicole blir avkledd (((tsk-tsk))), så er det endelig klart for Florida-tur. Trekløveret benytter seg av anledningen til å innlede noen uskyldige ferieflørter, men de blir heldigvis ikke med hjem igjen til Canby Hall. 

Ja, også fikk Shelley endelig vist seg frem i badedrakt. Eller. Hun kjøpte seg ny badedrakt, så stunning ut, men likevel la ingen merke til henne. Endelig et snev av kritikk av skjønnhetstyranniet, mon tro?

Vil jeg noensinne oppnå komplett samling?

Kanskje var det den voldsomme fallhøyden etter to fantastiske bøker som gjorde det, eller så kan det være at jeg rett og slett begynte å bli lei. Faktum er at de neste fire bøkene ble en eneste stor nedtur for 10-12-årige Ellikken. Kanskje banket nittitallet på døra, kanskje begynte jeg å bli mer kritisk til hva jeg leste. 

Kanskje var det vanskeligere å skaffe ghostwritere også. Det ble stadig verre å koke på samme spiker, og forlaget krevde endringer. Det blir drastiske endringer både i historiefortellingen og på internatskolen, for hold dere fast: Rektoren på Canby Hall, selveste P.A., ønsker gutter som elever! I bok 13 med den talende tittelen Gutter i klassen tas vi med til vårsemesteret hvor Trekløveret havner i klasse med tre gutter. Konseptet er muligens godt nok forklart nå. Uansett. Terry er kjekk og faller selvsagt for Dana, mørkhudede Sheff faller like selvfølgelig for Faith og nerdete Keith faller for femte hjul på vogna: Casey. Nå begynner det å bli nok oppmerksomhet selv for våre tre heltinner. 

Og apropos: Bok nummer 14 har tittelen Jentene ordner opp! Det er ikke mitt utropstegn, bare så det er sagt. De ordner dog ikke opp i kjærlighetslivet sitt. Et skoleprosjekt fører de ut i arbeidslivet som frivillige på et sykehus, og Faith går like godt hen og forelsker seg i en turnuslege. Shelleys Tom dumper henne, så nå har hun bare Paul igjen. Hva Dana gjør er jeg usikker på, men det er mulig hun ordner opp i alt mulig annet. 

I Ærlighet varer lengst (bok 15) initierer Alison et nytt prosjekt: 48 timers sannhetsløfte. Trekløveret signerer med glede, men deres tidligere høflige, hvite løgner blir utilgivelige fornærmelser. Ærligheten går ut over både venner og kjærester, mens den eneste som ikke signerer løftet - Pamela - sniker seg rundt og skaper intriger. Såpeopera mellom to permer, I kid you not. 

Ellers får vi nok et tegn på at serien er på hell: Rektoren får sympatiske trekk. Les selv om du er nysgjerrig. 

I bok 16, Den store hevnen, pryder Dana forsiden ikledd klovnekostyme, som alltid i sentrum. Jeg husker vagt en fortelling om to gutter, et enegget tvillingpar, som på hvert hold innleder forhold til Dana (!) og Pamela (!!) og skaper total forvirring. Av en eller annen grunn føler Trekløveret for å hevne seg ved å kle seg ut i like drakter og forvirre guttene tilbake. Ja, også fotograferer Faith i vilden sky, i håp om å lage en portefølje god nok til å søke jobb i en avisredaksjon i Washington. Det nærmer seg tross alt avslutning og dermed hjemreise. 

For nå er både forlag, ghostwritere og lesere møkklei av Dana, Shelley og Faith. Til og med Ellikken har begynt å se seg om etter andre bøker. Vi klinker til med sisteåret i en eneste bok! 

Og selv om det er litt trist, er det også veldig godt. Tittelen kan ikke misforstås, ei heller bildet. Vi er fremme ved bok 17: Farvel til Canby Hall. Dana, Shelley og Faith har på seg graduation-antrekket og nå skal de fly videre. Men hvor, akk det er det store dilemmaet hos alle tre. 

Danas far inviterer henne til Hawaii for å bli bedre kjent med stemoren og den vesle broren. Faith ønsker å gå på universitetet for å studere foto, men er helt avhengig av å få stipend. Shelley vingler mellom å reise hjem til Iowa eller reise til New York for å søke lykken på Broadway. De diskuterer og veier for og imot, drikker te hos Alison og engasjerer seg i alskens avslutningsshow. Jentene trenger space, selv de begynner å bli møkk lei av hverandre. Deres løsning er silent treatment, ghostwriterens løsning er å la vennskapet bestå når siste skoledag er over. 

Og snipp snapp snute, så er Trekløveret Dana, Shelley og Faith uteksaminerte. 

Slik som i alle vellykkede såpeserier fikk også denne serien en spin-off-serie med tre nye jenter. Faktisk møter vi en av de i siste bok. Hun heter Jane og skal fra neste skoleår ta over rom 407. Alene. - Det går jo ikke an!, tenkte Dana, Shelley og Faith. Ja, jeg også.

Så da sluttet jeg å lese.




14.11.18

Slektshistorie: Den hvite slave i Konstantinopel

«På 1800--talet vart to unge gutar samde om at dei ville sjå seg omkring i verda.» skriver Kristian Opset i boken Øyfolket ved storhavet. «Desse to fekk hyre om bord i ei skute som mellom anna segla på Middelhavet. Men den tida var det temmelig utrygt å selje der, for på kysten av Nord-Afrika vrimla det med sjørøvarar som herja omkring. Det blir fortalt at skuta deira vart kapra av arabiske sjørøvarar. Og etter eit kort opphald hos arabarane, vart dei selde som slavar til den tyrkiske sultan i Konstantinopel.» 

Boken finnes på nb.no. Utdraget er hentet fra side 70.

En av disse to smølaværingene var 25 år gamle Jens, han som senere skulle bli min fars farmors morfar. Sammen med nykonfirmant og sambygding Ole tok han seg hyre på skip som la fra havn i Trondheim. Det skulle bli begynnelsen på litt av en reise. 

Hva som skjedde videre har blitt fortalt i generasjoner, takket være at Jens omsider kom velberget tilbake. Etter oppholdet i det som antakelig var Alger, ble Jens og Ole fraktet videre til Konstantinopel, byen som i dag kalles Istanbul. Her ble de kjøpt som slaver av sultan Mahmud den andre. 

Historien om deres skjebne nådde Smøla, og trolig ble det samlet kollekt i den lokale kirken. Det var i så fall ikke første gangen. En slektning har samlet opplysninger rundt denne hendelsen, og har funnet flere slike tilfeller. De oppsamlede midlene ble kanskje brukt som løsepenger, eller kanskje ble de snappet opp et sted på veien. På ett eller annet vis lykkes i alle fall Jens og Ole å unnslippe slaveriet, og kom seg på besynderlig vis gjennom Europa til Hamburg. Der kunne de endelig senke skuldrene og jobbe seg hjem via sjøveien. 

Detaljer rundt de fem årene min forfar tilbrakte som slave er godt gjemt i fortiden. Kanskje hjalp pengene fra sognebarna. Kanskje ble slavene befridd av utenlandske tropper. Kanskje la de en bombesikker plan på hvordan de skulle unnslippe vaktene - en plan gjennomført til ti i stil. Dette får vi aldri vite med sikkerhet. 

Akk, den som kunne reist tilbake i tid og vært flue på veggen der ute på Glasøya. Mon tro hvilke historier han fortalte sin brud Ulrikka, året etter flukten fra sultanen i det ottomanske riket?


Ett år etter hjemkomsten giftet altså Jens seg. Den utkårede var Ulrikka, og som datter av overtollbetjenten på stedet likte hun etter sigende å være litt fin på det. Det hendte at skip ankret opp ved Nordigarden hvor Jens og Ulrikka bodde, og at sjøfolk kom innom. Dersom dette ikke var en kaptein eller styrmann, snakket hun etter ikke til dem, og etter at de var gått, sa hun: "Luft ut ette na der slasken!" for deretter å ta en pris snus fra en snusdåse i sølv som hun pleide å ha hengende rundt halsen.

Ulrikka ble altså født med sølvskje i munnen, men det er også godsaker å finne på Jens sin side. Går man riktig langt tilbake i tid finner man adelsslekt i flere ledd, og for ikke å glemme: En hårdnakket påstand om slektskap til Ludvig Holberg. La oss ikke forfølge den historien akkurat nå.


Som datter av sin mor, madamen, giftet Ulrikka seg som "jomfru". Dette til tross for at hun allerede var halvveis i sitt første svangerskap. Det skulle bli det første av mange. 

Det sjuende barnet som vokste opp var Ane Marta (bildet over), hun som senere ble mor til min fars farmor. Som de fleste på Smøla livnærte hennes mann seg helt eller delvis av fiske. En dag ble også Nikolai borte på sjøen.

- Men han kom aldri, aldri mer hjem igjen.






Lyst til å lese flere slektshistorier? Klikk på fanen øverst på siden!


8.11.18

Da He-man kom til Norge - og andre oppvekstminner fra 80-tallet

En 40 år gammel Oslo-gutt (OK, mann) har med sin dels semioppvekstroman, dels sakprosa, hensatt meg til egne minner fra 80-tallet. Flere ganger i boken nevner Ole-Martin Ihle sin tendens til lystløgn i barndommen. Trolig har han også i boken lekt seg med fiktive historier og kraftige overdrivelser, men jeg svelger det rått. Tidsånden er gjengitt til fingerspissene og det kunne skjedd, uten tvil. 

Det skjedde i det hele tatt så mye minneverdig på 80-tallet at det er umulig å få med seg alt. Og mens Ihle på denne tiden bekymret seg over jentelus og levde med angst for å bli observert lekende med Barbie-dukker, samlet frøken Gjengstø på glansbilder og leste Tuppen & Lillemor-blader. 

Vi vokste begge to opp på 80-tallet. Han i storbyen, jeg i ei knøttlita bygd. Han med kabel-TV og jeg med Norsk Rikskringkasting. Han med He-man og Skeletor, jeg med Portveien 2 og stereobenker omgjort til dukkehus. Vidt forskjellige, men like gamle på samme tid. 

Denne teksten er litt om boken. - Og veldig mye om min egen opplevelse av det legendariske tiåret: 80-tallet. 


Da He-Man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle
En fortelling om å vokse opp på 80-tallet.

Utgitt i 2018. Norsk. Biografisk litteratur.

Men jammen har han lykkes i å nevne mye. Gjerne klemt inn i noe annet, som at moren sang med på Postens sommerkassett (ny utgave hvert år, hits og mye prating innimellom slagene), mens hun lagde spennende retter fra eksotiske land som Mexico og Italia. Og med det penslet man inn tema fra musikk til matretter. Det går i ett, overgangene glir fra det ene til det andre som en kniv i romtemperert smør. 

På fredagskveldene samlet familien seg foran TV-skjermen og spiste hjemmelaget pizza. Så kom tacoen og forskjøv pizza til lørdag. Skjønt, i alle fall forgjengeren til det som i dag kalles taco. På 80-tallet spiste vi nemlig pitabrød. Og siden vi ikke helt visste hvordan vi best kunne spise dette runde brødet som kunne åpnes, stappet vi det fullt av isbergsalat, ketchup, majones, pølsebiter og agurk. Både i boken og hjemme hos oss. Det fungerte i alle fall perfekt som TV-mat til Cosby Show, for på lørdager, da fikk man endelig lov til å spise rundt stuebordet. 

Og kanskje lå det en O-fagsbok åpen ett sted i hjemmet, dette konglomeratet av et fag som inneholdt både naturfag, samfunnsfag og det meste annet. Særlig i O-fag var det populært med prosjekter som krevde gråpapirkledde vegger dekket av tegninger, faktabokser og avisutklipp. 

Også hjemme var jeg kreativ. Jeg lagde utallige hefter og skrev "bøker", her illustrert med Mattell-klistremerker.

Gjenkjennbart er også forfatterens lille passasje om mora i mest mulig tettsittende og minst mulig klær strakk på lange lemmer mens hun lå på stuegulvet og lot seg rive med av Jane Fonda-videoer. Ikke det at min mamma gjorde det, men det kunne skjedd. Og kunne det vært pinligere å få kompiser på besøk akkurat da? Ikke det at man pleide å komme inn til noen. Sånn var det på 80-tallet, da skulle man være ute. Det var karakterstyrkende, som faren til Ihle visstnok til stadighet sa. Det var rett og slett en ren mental kamp å komme på besøk til noen. Ungene gikk fra dør til dør, ble nektet, og gikk videre, med stadig flere i flokken. - Og stadig høyere odds for å få lov. 

I forfatterens tilfelle var dør-til-dør-kanossagangen i rekkehusjungelen på Lysejordet i Oslo. Vækerøveien med sine hundrevis av boliger er også et godt eksempel på statusskillet i hovedstaden. Riktignok ligger Lysejordet i Oslo Vest, men det hjelper ikke: det er stadig vekk østkant på vestkanten. Ikke ghetto som Hovseter, men like fullt ikke stort å stille opp mot sammenlignet med naboen Ullernåsen. Som forfatteren skriver: Det er forskjell på Vækerøveien og Ullernchausseen. Han er god i sine beskrivelser av forskjellene og de mot oss-mentaliteten. Særlig tydelig er det i skolesammenheng, og hans beretninger fra skoledagene da elevene fra Lysejordet skole ble slått sammen med naboskolen. Her krasjet to parallelle virkeligheter, og Ullern-kidsa satte standard. Her gjaldt det å ha vaffeljakker, blåstripete gensere, poloskjorter og bukser av riktig merke. Sånn sett har ikke stort endret seg på tretti år. Og tenk, noen hadde svømmebasseng i kjelleren. 

68-erne på Lysejordet kunne i det minste spinkle og spare til vannsenger. Det var moro så lenge det varte, frem til skilsmissene tvang seg frem. Ja, om ikke sengene eksploderte før det, da. Og apropos eksplosjoner, i et lite avsnitt blir Tsjernobyl-ulykken nevnt. Det kunne kanskje ha blitt viet mer oppmerksomhet, men muligens gjorde det større inntrykk på en 8-åring fra Midt-Norge enn en jevnaldring fra Oslo øst i vest. Sistnevnte minnes bedre strålingsfaren fra en av 80-tallets nymotens påfunn. Mikrobølgeovnen. Han beretter om hvordan de satt og glodde inn i den lille boksen i håp om å gå glødende ut av huset. Det var jo slik det var, selv om vi slettes ikke hadde lov. 

I en av mine mange selvskrevne hefter har jeg gjengitt TV-programmet for 2. februar 1987. Når jeg ser tilbudet fra NRK forstår jeg at jeg foretrakk å skrive, lese og tegne.

En boks som får enda mer oppmerksomhet i boken er selvsagt TV-en. Mens vi på Nordmøre benket oss til den eneste kanalen vi hadde tilgang til, fikk Lysejordet-ungene se Fun Factory, selveste gullrekka på Sky Channel. I fire timer i strekk, hver eneste helg, kunne ungene la seg underholde av muskelbunter som hevdet å ha makten og ponnier som løp inn og ut av regnbuer. Velsignet med søskenbarn i hovedstaden fikk også jeg tidvis ta del i gleden. Tenk, TV-kanalene de hadde tilgang til viste til og med reklame. For barn! Fargerike og morsomme snutter som viste alt hva man kunne tenke seg, og alt havnet på ønskelister til bursdag og jul. 

Så forstod jeg også bedre alle lekene de drasset med seg i feriene. Det var He-man og Carebears, kåldukker og muskelmenn som med letthet kunne vris om til øgler. Jeg lekte med de som jeg aldri skulle gjort annet. Lykken var stor da jeg fikk My Little Pony i gave. Ikke en, men to. Apple Pie og Cherry Blossom, jeg elsket de så høyt at jeg enda ikke har hatt hjerte til å kvitte meg med de. Gleden var ikke like stor da jeg fikk andre ponnier. Nesten like søte, men slettes ikke riktig merke. Jeg visste ikke hvorfor, det var litt flaut. Akkurat som jeg prøvde skjule merket på den rosa Bosselini-jakka fra Cubus. 

Mine kjæreste barndomsleker: Favorittbarbiedukka, Cherry Blossom og Apple Pie <3 i="">

Spesielt god er boken i partiene hvor forfatteren belyser markedets påvirkningskraft og massive kjøpepress. Frem til forbudet mot reklame rettet mot barn, var det fritt frem. Alt kunne selges, alt kunne fristes med, alt kunne generere økt kjøpelyst med figurer. Selv filmer med 18-årsgrense fikk produkter beregnet på barn. 80-tallet var tross alt actionheltenes storhetstid

Til og med Wrestling-bølgen fridde til de yngste i befolkningen. I all dets absurdhet reagerte ingen voksne på det (tilsynelatende) voldelige i underholdningen. Muskelbuntene kastet seg over hverandre og veivet med store amerikanske flagg. I alle fall gjorde heltene det, de man ønsket seg actionfigurer av. 

Og her kommer man inn på enda et interessant aspekter ved 80-tallet: Det enorme fokuset på USA. United States of Amerika, stars and stripes, Ronald Reagen, millitær stormakt og actionheltenes hjemland. Home of the brave. - Og McDonalds. Klart forfatteren også lykkes i å snike inn lykkefølelsen av å nyte Big Mac og jordbærmilkshake, og den utfrysningen som måtte til om en eller annen skulle innrømme at han slettes ikke syntes BigMac var særlig god. Vi nordmøringer var enda lykkelige uvitende om den trendy restauranten og var fremdeles fornøyde med mors kjøttkaker inni hjemmelagde rundstykker. 

USA, selve symbolet på alt som bra var, gikk oss derimot ikke forbi. Alle bladene vi leste holdt oss oppdaterte. Kleskjedene likeså, til og med Cubus, selv om alt slik selvsagt kom litt senere enn i hovedstaden. Bildet fra slektstreffet i 1991 hvor jeg stolt poserer med blått og hvitt-stripete strutteskjørt, verdens største hårsløyfe og hetteskjorte (!) med DON’T MESS WITH THE U.S., får være et talende bevis. 

Ja, hva skal man vel si. Det blir liksom ikke bedre av at 95% av de andre på bildet - og vi var MANGE - var ikledd bunad som selvsagt har tålt tidens tann hakket bedre enn mitt antrekk.

Musikkbladene får ta sin del av skylden. Jeg var stolt abonnement av TOPP, og fra tid til annen fikk jeg svenske OKEJ eller tyske BRAVO når vi reiste over til nabobygda for å kjøpe blader (Starlet og Girls), klistremerkeposer og snop (Riegel, Sad Sam og rosa tyggis på tube) i kiosken. Hårrockere og popartister poserte stolt med det amerikanske flagget, det være seg som miniskjørt eller kappe. Besynderlig nok klistret alle plakatene opp på soveromsveggene. Og jeg understreker: ALLE. Ihle gjorde det, nabogutten gjorde det, og jeg gjorde det. Slik gikk det til at han lot Brett Michaels i bar overkropp pryde gutterommet, og slik gikk det til at Samantha Fox med puppene tildekket av en rev ble blikkfanget på mitt rom. Ironisk nok var homoseksualitet fullstendig uaktuelt å assosiere seg med. Artistene ble lansert med homoerotiske postere, mens sangtekstene oppfordret oss til lynsjestemning. Det var ekkelt, rart og man kunne få AIDS. Ja, også var det bare å høvle over alle kvinnfolka, bitsjene, i samme slengen. Niggers Mørkhudede? Nei, fysj og føy, skumlere kunne man ikke få det. Dessuten var de late og kunne bare takke seg selv. Dette gikk man altså rundt og sang på, helst via Walkman eller i alle fall med øret inntil kassettspilleren. 80-tallet var ikke akkurat toleransens tiår. 

Musikken var også svært dominerende i filmene vi så på. Flashdance, Dirty Dancing og Grease ville ikke vært det de ble uten musikken. Her kom handlingen i annen rekke. Det begrenset seg til at nabojenta fikk den kjekke gutten, at man slo seg opp fra fattigdom til å leve the American Dream, og alle danset man seg inn i solnedgangen. Eller så tok man det helt ut lattermessig med Politiskolen og Hjelp vi drar på utrolig mange ferier, eller lo av voldelige filmer med muskuløse mannfolk med bleka hår og kjappe, uforglemmelige replikker. Skuespillerne ble helter og heltinner, kledde seg slik markedet sa vi skulle kle oss, sang låtene vi ble fortalt vi skulle synge på, og jammen meg ble det mange lekefigurer ut av filmene også. 

Noen som derimot ikke var helter var nerdene og øvrige skolelys. De som var flinkere enn læreren i EDB, husket alle merkelige kodesammensetninger og hadde det nyeste av det nyeste enten det gjaldt Commodore 64 eller Amiga. Vi andre nøyde oss med å spille. Eller. Jeg skal ikke overdrive. Jeg fikk jo ikke slikt, og brødrene mine var såpass mye eldre enn meg at det ikke var aktuelt for de heller. Men venninna mi fikk, og jeg holdt på å dåne hver gang hun trykket inn den store kassetten og streker, tall, bokstaver og prikker begynte å dekke til TV-skjermen. Det var godt at min evne til å la meg imponere ikke visste det jeg vet i dag. Selv var jeg godt fornøyd med å se på henne spille, vel vitende om at jeg alltids kunne dra hjem og navigere meg rundt om på superpopulære Tekst-TV. Favorittsiden var Dagen i dag, som i tillegg til finurlige hendelser tilbake i tid attpåtil hadde nytt visdomsord hver dag. 

Venninna mi som en gang i tiden fikk tilnavnet Leksikon utdannet seg som ingeniør. Doktorgraden ble fullført for flere år siden. Mange snakker om løvetannsbarn som vokser seg sterke. La oss også tenke på alle nerdene som ble velutdannede, rike og høyst vellykkede. De tok en grusom hevn. 

På 80-tallet skulle man i det hele tatt ikke skille seg ut. Alle avvik ble fanget opp, og det var alltids noen som stod i kø for å trakassere stakkaren halvt i hjel. Ihle har definitivt et godt poeng når han beskriver mobbing som i dag ville kvalifisert til både krigsbokstaver på første side i VG og landsomfattende fakkeltog. Vel, på 80-tallet ble det i verste fall melding hjem

Til og med skoledagbøkene oppfordret indirekte til mobbing. På Mine venner-sidene var det alltid ett eller annet spørsmål som ledet skribenten ut på kanten av stupet. Datidens papirutgave av Facebook skulle være kul, utfylt, fullstappet av bilder og utslitt til randen av forvitring. Det var lite som bedre kunne måle popularitet og rikt sosialt liv. 

Heldigvis hadde jeg vett til å skrive i mine egne vennebøker. Eventuelt hadde jeg ikke nok venner til å fylle ut boken. Her er Ellikken anno 1986, hvor min største interesse var å samle på plakater.

I mitt tilfelle hadde jeg flere skoledagbøker. Jeg hadde til og med en hard rock-utgave, selv om det nærmeste jeg kom ellers i livet var en gjenglemt Iron Maiden-kassett min eldre fetter hadde glemt igjen. Jeg studerte coveret til stadighet, men gadd aldri sette på musikken. Det var jo bare skriking. 

Smokie og Stock Aitken Waterman-LP-ene mine, derimot, da snakket vi. Og alle Ti i skuddet-kassettene jeg hadde tatt opp, forsøksmessig uten altfor mye prating innimellom alle favorittlåtene. En venninne hadde Carola-LP og attpåtil en bok om henne, og selv om jeg veldig gjerne ville like Carola fant vi liksom aldri helt tonen. I stedet for digget jeg Sabrinas Boys Boys Boys og avreagerte med forrige tiårs ABBA og the Carpenters. Som 10-åring endret jeg kurs med Michael Jacksons BAD, men moondance ble heldigvis aldri noen slager i hjembygda mi. Det fikk andre ta seg av, slik som Ihle og kompisene hans. 

Meg og kusina mi, bak er min brokete samling LP-er og opptakskassetter. Samt betydelig antall centimetre med skoledagbøker. Legg også merke til My Little Pony-klistremerke på senga.
Mens gutta fra Lysejordet øvde seg på å gå uten å løfte beina fra bakken eller klimpret i vei på bassgitater, spilte jeg klarinett og noterte bilnummer. Dessverre gjorde jeg dette ved hovedveien, og dessverre nok en gang likte jeg også å vinke til bilene. Med 40 år gamle øyne kan jeg i dag forstå hvorfor mine foreldre slo hardt ned på den aktiviteten. Slettes ikke alle fremmede var snille, ikke i dag og i hvert fall ikke på 80-tallet, der man kunne møte blottere på høylys dag og bli dratt inn i biler med sota vinduer. Ikke var det bare skremselspropaganda for å forhindre at bilnummerheftene ble ferdigutfylte heller. Det skjedde faktisk. Therese ble borte i Drammen, det samme ble Ingrid Marie fra Lesja. Therese var søt med stort gap mellom fortennene og Ingrid Marie var i slekt med ei i klassen. Det gjorde så stort inntrykk på oss at det er flere enn meg som stadig tenker på disse jentene. 

Kidnappingene og tortureringen i våre naboland i øst var vi derimot lykkelig utvidende om. Den kalde fronten mellom øst og vest slapp lite informasjon gjennom sperringene, og som barn hørte vi neppe særlig etter når det ble leflet med trabanter, overvåking, avhørsteknikker og dystre menn i grå antrekk. Det eneste som festet seg hos meg var nyheten om en norsk spion med mystisk koffert. Kanskje ikke over saken i seg selv, for jeg var enda for ung til å forstå så mye av det, men på grunn av sønnen som var akkurat like gammel som meg. Jeg syntes evig synd i ham, og min sympati førte Torstein rett opp på kjendislisten. Faktisk overgikk han til og med ungene til Wenche Myhre. 

For Ihle var det derimot tragedier på fotballstadioner som fikk mest oppmerksomhet. Synet av paniske og ihjelklemte supportere på Hillsborough stadion gjorde uutslettelig inntrykk på alle som den gang så de grusomme bildene på TV-skjermen. Rundt samme tid skjedde det en endring hos forfatteren: Han ble United-supporter. Til min store glede var Ihles sjeleendrende opplevelse nesten prikk lik min egen omvendelse noen år senere. Ingen av oss kunne beskyldes for å være medgangssupportere, men det ble litt som nerdenes hevn. Vi fikk igjen med renter for traurige år med middelmådighet. Ironisk nok var det nemlig i begges tilfeller et ønske om å stå imot presset fra den menige Liverpool-, Aston Villa- eller Leedssupporter. Vi valgte oss Manchester United, klubben som alle elsket å hate og som knapt nok vant noen verdens ting på 80-tallet. Det var likevel ikke bare staheten som gjorde utslaget, det var tragedien. T-R-A-G-E-D-I-E-N, flyulykken som kostet livet til mange spillere og som gjorde Matt Busby til levende legende. 

Bestefar nektet å bidra til fotballinteressen min, men å holde garnnøstet, det gjorde man gladelig. NB! Bildet er tatt før røykeloven ble innført. Hø-hø-hø.

Selve spillingen var åpenbart ikke særlig interessant verken for Ihle eller meg. Ingen løkkefotball er nevnt i boken, og selv var jeg del av en jentefotballgruppe som ble nedlagt etter et par treninger siden ingen ville trene oss. Ikke en gang min bestefar som ellers var min beste venn, ville innlemme meg i fotballens verden. Han sendte inn tippekuponger sammen med min eldste bror hver uke, mens min bestemor forbarmet seg over meg med sine lottokuponger. Det egnet seg vel helst ikke for ungpiker som meg. Fotballspillerne var fryktelig barske på den tiden, de sparket ned motstandere og braste i vei med digre ølmager. Sharp-logoen ble liksom ekstra stor. 

Heldigvis ble det mer seervennlig da vi bikket 90-tallet. Plutselig så til og med jeg på kampene. I alle fall på Lee Sharpe og Ryan Giggs. 

Noe annet jeg gikk glipp av var skihopp. Ikke ti ville hester kunne få meg utfor den livsfarlige hoppbakken noen hundre meter fra huset vårt, og mindre farlig var det heller ikke gjennom TV-skjermen eller radioen. Selv for meg som ikke selv har vokst opp med galskapen var avsnittene om latterliggjorte Wirkola, alkoholiserte Nykänen og bakstreberske nordmenn høyst underholdende lesing. 

Det er også bokens store styrke. Det er svært gjenkjennelig, selv det man egentlig ikke har et forhold til bringer deg inn i det fullkomne mimrebonanza. Det er noe rørende med det å huske tilbake til tiden hvor man ikke fikk lov til å ringe før etter klokken 17 og hvor man kunne titalls telefonnummer på rams. Til tiden hvor man stappet ullgensere nedi steinvaska bukser. Tiden man leide movieboks med filmer man hadde sett fem ganger før, eller lekte actionhelter i skogen. 

Ikke det at vi hadde movieboks på Nordmøre, altså. Jeg levde fint med bygdekino en gang i måneden, NRK som eneste kanal og Barnetimen for de store på radio. Alt annet fikk jeg innblikk i gjennom musikk, blader og søskenbarn fra Oslo, faktisk til og med fra USA. Jeg fikk kanskje ikke se He-man på TV, men jeg hadde trolig klistremerker av actionhelten i klistremerkeboka mi. 

- Men ingenting kunne slå gleden av å samle klistremerke til Barbie Rock Star-albumet mitt. Skjønt, klistremerke nr. 75 ble en umulighet.

Da He-man kom til Norge kan med letthet leses i ett jafs, til tross for et anselig antall sider. Har man først satt seg ned med boken er det vanskelig å ta pause. Det er et vell av referanser, imponerende mange og ofte. Det er faktisk så mange detaljer at jeg stadig googlet for å forsøke å ta forfatteren på noe. Slik som Midt i Smørøyet, som jeg var helt sikker på stammet fra 90-tallet. Eller Aerosmiths Walk this Way med Run DMC. For et tiår, dere, vi hadde jo alt! En lang litteraturliste lar ham sannsynligvis ha alt på sitt rene, og forsvarer inntrykket av boken som en slags sakprosa. Det er i det hele tatt så mange referanser underveis, at fotnoter og henvisninger ville gjort det hele uutholdelig kaotisk. 

Samtidig som det gir et godt tidsbilde av Oslo på 80-tallet og tidsepokens popkultur i særdeleshet, gir forfatteren også mye av seg selv i boken. Det er på mange måter først og fremst en oppvekstroman, hvor vi følger forfatteren fra uskyldig barndom, kulturforskjeller mellom klassene, via keitete kroppslig utforskning og ungdommelig opprør. 

Og alt, absolutt alt, selv det mest alvorlige, er pakket inn i humor - og hvilket bedre virkemiddel fins vel for å legge et tilgivelsens slør over alt som en gang var? 

For det tok slutt. 80-tallet gikk over til 90-tallet, nesten like plutselig som det dukket opp. Borte var skulderputer, rockehår, Hulk Hogan og forherligelse av alt det amerikanske. Muren falt, popsynthen stilnet. Sexisme, rasisme og homofobi ble erstattet med krav om likestilling. Gitarsoloene gikk over til grunge med slitte cardigans og dyp depresjon. Jappestilen forsvant med Dynastiet, og familielivet i Cosby Show gikk over til singelliv i Seinfeld. 

- Selv i ei lita bygd på Nordmøre. 





Hva husker DU best fra 80-tallet?




Kilde: Leseeksemplar.


4.11.18

Skilpadder hele veien ned, av John Green

John Green ble i 2012 nærmest stjerne over natta med sin supersuksess Faen ta skjebnen. Hans tidligere utgivelser viste seg raskt å holde samme kvalitet og samtlige har blitt oversatt til norsk. - Men det skulle gå fem år før han var klar med en ny ungdomsroman. 

For nye fans har ventetiden ikke vært særlig merkbar. Litt etter litt har den vidunderlige debutromanen Looking for Alaska (2010), den noe skuffende An Abundance of Katherines (2006), samarbeidsprosjektet og novellesamlingen Let it snow (2008), Paper Towns (2008) som også er blitt filmatisert, og min kanskje største favoritt Will Grayson, Will Grayson (skrevet sammen med like geniale David Levithan, 2010) blitt lansert i norsk språkdrakt. Felles for alle romanene er jakt etter identitet, samhold og skape trygghet i seg selv og dermed også for sine nærmeste. Ungdommene danner sin egen verden og han lar de filosofere på deres premisser, ut i fra alder og livserfaring, befriende nok helt uten moralisering. 


Skilpadder hele veien ned, av John Green
Ungdomsroman. USA. 2017. Utgitt på norsk i 2018.

Turtles all the way back, eller Skilpadder hele veien ned som er den like merkelige tittelen på norsk, er gledelig nok tro mot forfatterens filosofi. Suksessformelen er i behold, denne gang med ekstra fokus på mental helse. 

Hovedpersonen Aza Holmes tenker og tenker, surrer seg inn i sine egne tanker og bare fysisk smerte får kaoset til å roe seg. Kanskje startet det hele med farens dødsfall, kanskje har det ligget latent i henne og blitt utløst av hva som helst. Eller kanskje er det reell frykt. For hva om det går infeksjon i såret på fingeren, hva om hun får bakterien c.diff, hva om hun dør? Tankene tar overhånd, hun kutter seg, setter på plasteret, tar av plasteret, undersøker såret, skjærer opp på nytt. Det er en evigvarende sirkel, dag ut og dag inn. Aza får aldri helt ro, nevrotiske tvangstanker truer hele tiden med krise. 

Til og med medisineringen er en trussel mot henne, og moren er uvitende om hvor langt det er gått før Aza etter en bilulykke havner på sykehus. Der, midt i et panikkanfall, forsøker hun å drikke antibac. 

Hele tiden lar forfatteren oss ta del i hennes tankekaos. Det gjør vondt på ordentlig. 

Akkurat som det kribler i magen når Aza blir forelsket i rikmannssønnen Davis. Og om ikke akkurat nevroser og selvskading har også Davis sitt å stri med. Faren er borte, plutselig en dag bare forsvant han. Ikke som moren, som døde da han var barn, men borte som i gi-blaffen-i-familien-for-å-redde-seg-selv. Overlatt til tjenerskapet greier han seg tilsynelatende bra, men lekker ut sine innerste tanker i en anonym dagbok på nettet. All omsorgen han bærer på, gir han til lillebroren, en gutt som i likhet med ham har blitt litt for voksen litt for fort. Mens Davis reagerer med ansvarsfølelse er veien for broren kort fra sårbarhet og utagering. 

Davis sitt hjerte fosser over av kjærlighet, og han gir Aza alt hun klarer å ta imot. Men igjen setter hennes nevroser sperringer. Det er ingenting i verden hun heller vil enn å kysse ham, men et kyss er for henne en vanvittig smittekilde. Hjertet hennes sier ja, men hodet sier nei. 

Og hodet roper høyest, er staest, nekter å lytte til motargumenter. Aza søker seg til nettet, til hans dagbok og deres videochatter. Slik kan hun være nær ham, så mye som mulig, så ofte som mulig. 

De er vidt forskjellige, og samtidig så like. Akkurat som Aza og bestevenninnen Daisy, hun som vet nesten alt om henne, og som liker henne på grunn av og til tross for alt. 

Det er ikke alle forfattere forunt å kunne skrive om vanskelige følelser som John Green gjør i denne romanen. På sitt sedvanlige vis fletter han sammen fraværende foreldre og tilstedeværende venner, materiell rikdom og emosjonell fattigdom, virkelighet og nett, humor og alvor. Og som et passe avbrekk fra alvorlige tema, er deler av boken det reneste Fem på eventyr som bringer med seg et snev av spenning og mysterium. 

Der er han unik god. En bok om psykiske problem hos ungdom vil ikke nødvendigvis fenge leseren. Det blir for tungt, vanskelig og ubehagelig. John Green evner å flette det inn som noe helt naturlig. Noe alle kan slite med, hele tiden eller i en viss periode. Du, jeg, naboen, hun eller kan i klassen. Og best er han når han formidler at det ikke finnes noen oppskrift på hvordan man skal forholde seg til mennesker som sliter. Det finnes ikke noe rett eller galt, det være seg oppførsel eller ord. 

Man kan ikke gjøre annet enn å være seg selv, og være til stede.




Kilde: Leseeksemplar.