Døden i Venedig, av Thomas Mann

Under en lengre mellomlanding i Zürick i Sveits, hvor vi trasket gatelangs etter Thomas Manns arkiver, fant jeg inspirasjon til lesing av hans verker. I det minste en kort roman, en lang novelle om du vil. Døden i Venedig ble første gang utgitt i 1912 og ble i sin samtid både hyllet og fordømt.

Døden i Venedig, av Thomas Mann

Thomas Mann ble født i 1875 i tyske Lübeck og regnes som en av Tysklands aller mest betydningsfulle forfattere gjennom historien. Hans mest anerkjente romaner er Doktor Faustus, Huset Buddenbrook og ikke minst Trolldomsfjellet, som han i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur for. Døden i Venedig (senere Venezia, på norsk) skal ikke utelukkes i denne sammenheng.

Mann engasjerte seg sterkt politisk mot nasjonalsosialismen og nazismens fremtog i hjemlandet. Hans engasjement førte ham og hans familie i 30-årene ut av Tyskland til USA via Sveits. Etterkrigstiden var nådeløs: hans år i eksil førte til delte meninger om hans person, og han ble i enkelte kretser stemplet som unnvikende og feig. Mann ble som politiker aldri profet i eget land, men endte sine levedager i Zûrick, 80 år gammel.

Som forfatter var Mann sterkt påvirket av russiske forfattere som Tolstoj og Dostojevski, men også av store forfattere og filosofer som Goethe, Freud og Nietzsche. Særlig i fokus er konflikter. Dette kommer tydelig til uttrykk i romanen dette blogginnlegget omhandler. Tematikken i Manns romaner ble på sin side en kilde til inspirasjon for forfattere som Hesse og Kafka.

I Døden i Venedig møter vi den aldrende, og døende, forfatteren Gustav von Aschenbach. Hans lege har beordret ham et kuropphold i sydlige breddegrader, og Aschenbach velger seg Venezia. Vel innlosjert på hotellet oppdager han Tadzio, den vakreste skapning Gud har skapt. En 13 år gammel unggutt, fullstendig velskapt og tindrende ren av uskyld. Selv ikke når Venezia hjemsøkes av koleraepidemi makter Aschenbach å løsrive seg fra byen. Han må bli værende, han må være i nærheten av ham. For hvordan kan han vel leve videre uten Tadzio? Så dør han også, den gamle Aschenbach, ved Venezias strand. Lykkelig forelsket i en 13 år gammel gutt.

Homofili var et ytterst kontroversielt tema i 1912. En nærmest romantiserende fremstilling av pedofili er ikke mindre kontroversielt i 2014. Likevel er det både fascinerende, medrivende og rent interessant å lese om Thomas Manns nærmest biografiske skildring om en eldre herre som opplever en dyp forelskelse i en purung gutt. Forfatteren skildret sin egen kamp mot homofile drifter i sine egne dagboknotater, og han ble selv åpenlyst betatt av nettopp en ung gutt, nettopp i Venezia. Boken er altså dypt inspirert av egne opplevelser. Bokens intensitet ville neppe vært så dirrende sterk uten.

Men uproblematisk oppleves dog denne forelskelsen slettes ikke. Aschenbach er ustanselig i konflikt med seg selv, hvor fornuft og følelser stadig er i kamp med hverandre. Han vet det er galt, ingen må vite, han må ikke vekke mistanke. Men samtidig, hvorfor ikke? Hvorfor ikke leve ut sine drømmer, leve i nuet?

Det er så sterkt, så beskrivende, så vondt, nesten vakkert i all dens galskap.

Forholdet blir aldri mer enn platonisk. Knapt nok det. De snakker ikke sammen. Aschenbach fotfølger gutten overalt, på stranden, i bygatene, på hotellet, men aldri mer. Aldri et ord, aldri et kjærtegn. Knapt nok et direkte blikk. En eneste gang røper han seg. Et lykkelig, befriende smil som aldeles ikke lar seg skjule. Og gutten vet om ham. Gutten titter bak seg, var over sin forfølger og beundrer. Likevel blir Aschenbach aldri stoppet. Så da er alt i orden, er det ikke?

Det psyke sinn, de forskrudde tanker, ideer, forestillinger. Fornuften sier stopp, men han makter ikke. Vil ikke. Han gjør slettes ingen fortred. Og gutten viser da så visst sykelige tegn, gjør han ikke? Han kan da umulig bli gammel, den unge Tadzio, så hvorfor ikke leve mens man kan? Aschenbach skal jo selv dø, hva er det vel å miste? Omdømmet? Hvorfor ikke i stedet dø lykkelig?

Dette stadige dilemmaet mellom selvbeherskelse og følge sitt instinkt. Konflikten mellom destruktivitet og lidenskap. Konflikt mellom liv og død.

Aschenbach er døende. Han vet han ikke har lenge igjen. Aller mektigst blir dette skildret i en av bokens første seksvenser, hvor Aschenbach blir fraktet i gondol gjennom Venezias mange kanaler. En sort gondol, som en likkiste på vannet. Men gondolen frakter ham ikke helt frem. Aschenbach er enda ikke helt klar for sin siste reise.

Sentralt i fortellingen, dog likevel i bakgrunnen, er en russisk familie som står i sterk kontrast til Tadzios egen familie. Barnepiken er strengt oppkneppet, og søstrene er nonneaktige. Alt er rent og pertentlig. Den russiske familien lokker frem rynkede øyenbryn hos Tadzio, som åpenbart røper avsky mot familiens løsslupne væremåte. Foreldrene viser følelser, barna er «godmodig-stygge» og klærne skitne og uryddige. Hele tiden denne konflikten mellom det perfekte og uperfekte, det riktige og det gale, det lykkelige og ulykkelige.

Og hva bildebruk angår er det umulig å komme bort fra Manns mesterlige beskrivelse av de erotiske kreftene som river i den eldre herren. Som en soloppgang gjenoppvekkes gamle følelser, for lengst glemte og fortrengte. De flommer opp som bølger, badet i tindrende farger og med sterke, uimotståelige dragsug. Det lar seg ikke stanse. Naturkreftene tar over, sinnets uransakelige veier finner sin egen sti.

Vi vet hvor det bærer. Vi vet når fornuften taper. Likevel makter drakampen mellom det gode og det onde å formildne det forkastelige. Akkurat som det poetiske språket, de komplekse, overdrevne setningene suger oss inn i Aschenbachs forskrudde, forvirrede, fortvilede verden.

For vissheten om at det er galt, slipper aldri helt taket. Forsøk på å slippe unna, komme seg vekk, er likevel fånyttes. Illustrasjonen om det fullendte brytes ved åsynet av Tadzios dårlige tenner. Aschenbach opplever brått en avsky over byen, og proklamerer at dens klima er uheldig for hans helse. Han må bort, finne seg et bedre kursted. Aschenbach pakker sammen sine eiendeler, betaler for sitt opphold og bestiller opphold på et hotell et annet sted. På vei dit rammes han av en sterk angst for aldri mer å oppleve Venezia. Vil han dø før han atter kan reise til byen i sitt hjerte? Vel tilbake på hotellet vedgår han, dels med skam, dels med tilfredshet, at det var tanken på å aldri mer se Tadzio, som fremkalte disse paniske tankene.

Selv om han aldri forgriper seg på gutten. Selv ikke når det ville vært av ren kjærlighet. Aschenbach iakttar gutten, så ofte så mulig, så intenst som mulig, men aldri mer. Han er dypt betatt av hans ynde, hans ungdommelighet, hans renhet og uskyld. Thomas Mann famler etter ord, akkurat som Aschenbach ikke helt makter å ordlegge hvor sterkt inntrykk gutten gjør på ham. Likevel strømmer ordene til, selv om «ord bare er i stand til å prise den ytre skjønnhet, men ikke å skildre den”.

Det går ikke bra. Det kan ikke gå bra. Det vil ikke gå bra. Venezia er i krise, pesten tar livet av innbyggere og turister. Ingen er trygge. ”Luften var stille og stinkende. Solen brant ulidelig gjennom tåken som farget himmelen skifergrå.” Gatene er fulle av tiggere, og overalt er falleferdige murverk. Det siste Aschenbach ser er Tadzio som forlater hotellet. Venezia. Ham.

Han har aldri bedt om mer enn å se. - Så kan han dø.

Døden i Venedig teller kun 112 sider. Opplevelsesmessig er den likevel en murstein.  Du smaker på hver setning, lar deg lokke inn i poesien, tar til deg sinnsstemningen, fasinasjonen, attråen, forbauselsen. Thomas Mann lar deg synke inn i materien og bli i ett med boken. Du kjenner på følelsene, de gode og de vonde. Du analyserer teksten og blir kjent med den. For den krever sin leser. Den krever din tålmodighet. Språket er delvis tungt, komplisert, nesten irriterende poetisk. Boken krever energi til å kunne trekke noen linjer før og etter dens samtid.

Og akkurat da, akkurat da tar du deg tid til å kjenne på gleden i selve leseopplevelsen. Intensiteten. Du er der. Ikke fordi du vil, men fordi du ikke makter å la være.

Kilde: Kjøpt på loppemarked for en slikk og ingenting.

Andre bloggere: Ingen så vidt meg bekjent.

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Hva gjør en 13 år gammel jente når en feberepidemi tar livet av familie og venner? Pakker ryggsekken og overlever, vel!

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Ungdomsroman. 2014

Forlaget skriver:

En gripende og skremmende fortelling om Hedvig 13 år. Hele familien til Hedvig dør av en mystisk sykdom. Hun forlater leiligheten, og vet ikke om der er noen andre igjen i verden eller om hun er helt alene. Overalt i gatene ligger døde folk. Og det er helt stille.

Ett sekund om gangen er nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur, og er den første boken i en dystopisk trilogi. Oppfølgeren kom nylig ut i forfatterens hjemland Sverige. Den første i rekken kom ut i norsk språkdrakt i mai måned.

Vi følger Hedvigs kamp for å overleve i en forlatt verden. Foreldre og lillebror ble revet bort fra henne i løpet av en eneste kveld. De ble brått rammet av en uforståelig feber. Verken væske eller tabletter kunne redde dem. Noe er fryktelig galt.

Enda har hun unngått feberen, den som har tatt livet av alle hun kjenner. Av alle. Hedvig kommer seg ut av leiligheten og låser seg inn på skolen hvor hun finner utstyr og mat nok til å kunne overleve på egen hånd. Nå er hun helt alene i den store verden.

Tror hun.

Og akkurat der, på dette kritiske punkt, mister boken det helt vesentlige for i mine øyne å bli en innertier. Hedvig er overbevist om at hun er eneste gjenlevende menneske, men likevel fremstår hun som målrettet og full av initiativ. Hun skal overleve for en hver pris. Hun er ikke det ringeste i tvil. Reflekterer knapt over det. Telt er med, pasta for flere måneder, fornuftige, varme klær, bok om jordbruk og spiselige planter. Alt.

Selv om hun altså er hellig overbevist om at hun er ytterst alene. Helt, helt alene.

Selv ikke når Ella, en jevnaldrende jente i samme situasjon som Hedvig, kommer inn i livet hennes, har hun den minste tro på at det finnes andre levende der ute. Ikke en gang da. Ære være henne for overlevelsesinstinktet, men særlig troverdig er det ikke. Knapt nok et snev av panikk eller sorg avsløres, men holdes tett inntil brystet. Hun kan ikke tillate seg å kjenne på disse følelsene, for hun må for en hver sak overleve. 

– Men overleve for hvilken grunn? Hva har hun strengt tatt å leve for? Hadde det ikke vært mer menneskelig å reagere med vill panikk og krampegråt? I hvert fall i, la oss si, ti minutter?

Spesielt.

Selv ikke når Ella flytter inn til Hedvig, altså. Og, kanskje like prekært, selv når Hedvig omgir seg med et sprell levende menneske, eller for den saks skyld en katt, hest eller andre dyr, føler hun noe behov for å danne emosjonelle bånd. Nærhet, trygghet, vennskap og varme er underordnet alt annet. Her gjelder det å melke kyr, bryte seg inn på kjøpesenter for å finne vinterjakker, eller koke seg te til frokost.

Etter min oppfatning særdeles lite troverdig situasjonen tatt i betraktning, altså. Derimot glitrer den på andre måter, så vær så snill: Les videre.

- Det er gode grunner til at boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge.

Der hvor boken mangler troverdighet ut i fra situasjon, er den i aller høyeste grad troverdig ut i fra hovedpersonens alder. Jo visst, er Hedvig noe mer voksen og fornuftig enn 13-åringer flest, men – og dette er noe selvmotsigende av undertegnede – en krise hun gjennomgår lar henne ikke forbli upåvirket. Hun blir bråmoden, totalt avhengig av å tenke rasjonelt og tilegne seg kunnskap hun tidligere ikke kunne drømme om å ønske å vite noe om.

Historien kan følgelig meget vel brukes som symbol på overgangen barn-voksen. Hedvig løsriver seg fra sine foreldre, blir trygg på seg selv og søker vennskap. Kropp og gryende seksualitet tar mye av fokus, samtidig som det glir naturlig inn i historien. Tematikken og problemstillingene i så måte er lett gjenkjennelige, selv om bakgrunnen er dramatisk. Fortelleren er dessuten virkelighetstro i sin fremstilling. Her truer ingen zombier rundt et hvert gatehjørne. Ingen mystiske ufoer fra oven. Det er diskusjoner om griser skal slaktes og frykt for at mobilen skal utlades.

Der hvor det rent emosjonelle er skuffende lite realistisk, er altså det meste annet over all forventning. Alt pakket inn i et gjennomgående godt – men enkelt – språk. Befriende fritt for jålerier og lange utbroderinger hvor leseren lett mister tråden. Det er rett frem, realistisk og jordnært. Akkurat slik som Hedvig. Videre en nesten total mangel på sedvanlige spenningsmomenter og oppbrukte cliffhangers.

Og likevel:

Inderlig medrivende. Det er knappest mulig å legge fra seg boken før siste side er lest.

Min konklusjon? - Noe skuffende, mye bra. Dels virkelig bra. Høyst sannsynlig sånt som ungdommen lika'. -Men er summen verdt en pris...?

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Mangschou!

Andre bloggere: (Ubok - Bjørg) (Julies bokbabbel) (Elis lesebabbel). To av tre er begeistret, en av tre er attpåtil vilt begeistret.

84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

Første leste bok i 2014 fikk jeg til julegave av Siljeblomst: «Den andre boka – den lille flisa – er en nyere oppdagelse for min del. Dette er en kjempefin bok om bøker, boksamling og et vennskap som strekker seg over flere tiår. Jeg ble veldig glad i både den unge skribenten og bokhhandleren med ansatte, og det håper jeg du også blir.» Det ble jeg. Noe så inderlig.

84 Charing Cross Road, av Helene Hanff

Boken er ingen roman i ordets egentlige forstand, heller en samling brev. En høyst reell brevkorrespondanse mellom en Helene Hanff, bokelskende amerikanerinne, manusforfatter og dramatiker, og Frank Doel, innkjøpssjef hos antikvariatet Marks & Co i 84 Charing Cross Road, London. 

En uskyldig etterspørsel av en bok førte til 20 års vennskap via brev, bokpakker og gjenytelser i form av både penger, skinkesteker og eggepulver. Hele antikvariatet adopterer Miss Hanff som venninne, et vennskap som er fullt ut gjensidig. Forent av ekte kjærlighet til bøker og bøkenes verden, trenger de ikke møtes ansikt til ansikt for å oppleve samhørighet.

Jeg syns ærlig talt det er en særdeles skjev fordeling av julepresanger. Dere kommer til å spise opp deres i løpet av en uke og innen første nyttårsdag er alt borte vekk. Jeg vil derimot ha min til min dødsdag – og dø i lykkelig forvissning om at jeg etterlater den til en annen som vil sette stor pris på den. Jeg skal drysse bleke blyantstreker over boken og peke ut de beste partiene for en bokelsker som ennå ikke er født. (s. 62)

Jeg er forundret over hvordan boken traff mitt lesehjerte med en intensitet som inntreffer kun et fåtalls ganger i løpet av et liv. Det hele er så ekte, så genuint og inderlig. Prosessen fra fåmælt, upersonlig korrekthet til uhøytidelig, sprudlende, ertende vennskap er nydelig å følge. Så nydelig at tårene presser på og hjertet nærmest revner. Måten den virkelige og bøkenes verden smelter sammen i denne korrespondansen er dypt vakker i all sin enkelhet. Man vil ikke at historien skal ende.

For mange år siden var det en venn jeg hadde som sa at folk som reiser til England finner nøyaktig det de er ute etter. Jeg sa at jeg var ute etter den engelske litteraturens England, og han nikket og sa: «Det er der». Kanskje er det der, og kanskje ikke. Når jeg ser rundt meg på teppet, er det i hvert fall èn ting som er sikkert: «Det er her». (s. 100)

84 Charing Cross Road kan leses et utalls ganger og er en nødvendighet i alle bokelskeres bokhylle. Anbefales varmt til alle som er glad i bøker. Godt nytt leseår!

Kilde: Bok mottatt som julegave.

Les også: Omtalen til (Siljeblomst) og andres formeninger på (Bokelskere.no)

En dag i Ivan Denisovisj liv, av Alexandr Solsjenitsyn

Tilgi meg. Jeg gjør alt til skamme, jeg lager grobunn for kritikk fra alskens  bokbloggskeptikere. Jeg gjør en flue fortred og graver min egen grav.

Det behøves skyhøy selvtillitt og doktorgrad i russisk litteratur til for å tørre blogge om Solzjenitsyn. Jeg har ingen av delene. Det jeg derimot har, er at jeg har lest hans klassiker En dag i Ivan Desinovitsj liv.

Man anmelder man ikke en slik bok. Det har langt mer kvalifiserte synsere gjort mer enn godt nok før meg. Å hoppe etter Wirkola blir rent flåseri i en slik sammenheng. Tilgi meg når jeg forsøker å forsvare meg selv ved å si at jeg ønsker å skrive noe, det være seg forsvinnende lite, om hver eneste bok jeg leser.

Det er ikke pent å skrive en omtale av denne boken uten virkelig å gjøre seg flid. Dessuten er personlig synsing slettes ikke på sin plass når man omtaler Sjukhov og hans bedrifter dette iskalde døgnet i sibirsk fangeleir. Verdien ligger ikke i boken i seg selv. Boken er større enn de skrevne ord.

Likevel, og nettopp fordi, gjør jeg det. Tilgi meg, for jeg vet ikke hva jeg gjør.

En dag i Ivan Denisovitsj liv, av Alexandr Solsjenitsyn

Bonden Ivan Sjukhov Denisovitsj er politisk fange i en sibirsk straffeleir. Han har ikke gjort noe galt, men etter år med uvisse har han forstått at hans straff skyldes en falsk anklage. Vi følger Sjuhov en hel dag i leiren, fra tidlig morgen til sen kveld.  Hele tiden på vakt, hele tiden i full beredskap for å overleve dagen.

Stemningen i boken er preget av en usedvanlig vilje til å overleve. Selvoppholdelsesdriften er altoverskyggende, nesten skremmende, og samtidig håpefull. Ingenting annet teller. Ingen andre følelser slipper til. Tanker om savn og ønske om å være et annet sted tillates ikke. Fokuset er kun på denne dagen. Denne brødbiten. Denne skosålen. Ingenting annet teller. Denne stemningen gjør et solid inntrykk. Du er i Sibir. Du er fanget. Du leter etter mat.

Solsjenitsyn skrev romanen allerede i 1959, men forble upublisert frem til 1962. Skildringen av livet i en av Stalins mange konsentrasjonsleire anses som nærmest selvbiografisk, da forfatteren selv mellom 1945 og 1953 sonet i en slik gulasjleir. Dette trolig etter å ha kritisert Josef Stalin i et brev til en venn. - Angiveri stod meget sterkt i Stalin-tiden. Straffen var for øvrig ikke over selv etter løslatelsen: han ble umiddelbart dømt til ”evig forvisning til en landsby i Kasakhstan”. (kilde)

Tre år senere ble han benådet. Ytterligere tre år senere tok han oppgjør med regimet i bokform.

En dag i Ivan Denisovitsj liv kritiserte altså nokså uhildet Stalins regime, noe som medførte trusler både mot forfatteren selv og hans nærmeste krets. Likevel holdt han frem med sitt brennende samfunnsengasjement – og skarpe kritikk. Han lot seg ikke kue.

Nesten ti år etter utgivelsen ble han hedret med Nobelprisen i litteratur "for the ethical force with which he has pursued the indispensable traditions of Russian literature". (kilde)

Han hadde da utgitt en rekke noveller og historiske romaner, hele tiden med kritikk mot datidens politiske situasjon. Viktig var også hans noveller om livet i den russiske landsbyen. Med dette startet en tradisjon fulgt opp av blant annet Jurij Kazakov. Les mer om han i mitt blogginnlegg: (Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov).

I 1974 ble Solsjenitsyn tvunget ut av landet og levde i eksil frem til Sovjetunionens fall. I hele sitt voksne liv engasjerte han seg sterkt som samfunnskritiker. Hans eget Utopia var ”en kristen, nærmest autoritær stat, som stiller strenge etiske krav til mennesket, og der det ikke eksisterer politiske partier som bare beiler til menneskenes slette egenskaper.” (kilde)

Solsjenitsyn døde i sitt Russland i 2008, 90 år gammel. Hans betydning innenfor litteraturen lever videre i all fremtid.




Kilde: Min bok husker jeg fremdeles stod falmet og godt lest i min bestefars bokhylle. Nå har jeg fått lov til å ha den som en skatt i min egen bokhylle.

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini

Jeg gråt mine modige tårer over Drageløperen. Da jeg trodde jeg ikke hadde flere tårer igjen ville Tusen strålende soler det annerledes. Jeg var sønderknust og rystet langt inn i hjerterota. Noen bøker gjør så solid inntrykk at man ikke tør lese dem mer enn en gang. Det var med høye forventninger og angst for skuffelse, at jeg leste Hosseinis tredje roman:

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini

Året er 1952 og vi befinner oss i Afghanistan. Tolvåringen Abdullah forguder sin lillesøster over alt på denne jord. Moren er død og faren er en svært fattig bonde som kjemper for å redde sin familie fra sultedøden. Barnas onkel Nabi er sjåfør og kokk for det velstående, men barnløse ekteparet Wahdati i Kabul, og kommer med et forslag som er vanskelig å si nei til.

Så sier han heller ikke nei, denne fattige bonden som ofrer sin datter i håp om å gi henne et bedre liv. På vei til Kabul forteller han sine barn et eventyr om den stakkars mannen som en skjebnesvanger natt ser sitt barn bli tatt av et monster. Gal av sorg og savn oppsøker han senere monsteret for å kreve sitt barn tilbake. Han vil gjøre hva som helst, drepe om så må. Men monsteret viser ham barnet som løper lykkelig på en eng sammen med andre barn, ren og pen og velstelt. Mannen står overfor et umulig dilemma, men ofrer sin egen lykke for barnets skyld. Monsteret gir ham en remedie for å glemme tapet, men det uforklarlige savnet, den inderlige tomheten, vil alltid være med ham.
Slik blir det også for Abdullah som resten av sitt liv vil ha et blødende hjerte. Ikke en eneste dag går uten at han savner sin søster. Ikke som barn, og ikke som voksen.

Hosseini skisserer i Og fjellene ga gjenlyd en stille tragedie som er rystende i all sin naturlighet. Dette er afghansk historie fortalt på individnivå, men samtidig en historie som er universell nok til å trekke paralleller til alle, over alt. Vi møter flere generasjoner fra forskjellige nasjoner, alle med ulik tilknytning til fortellingens grunnleggende tragedie.

Gjennom bokens ti kapitler fortelles historien gjennom de ulike personene og i vekslende kronologisk rekkefølge. Sammenflettingen er noe av det bedre jeg har lest. Historien berikes av de ulike fortellingene, og litt etter litt ser vi det større bildet. En stadig veksling mellom årstall, perspektiv og fortellerteknikker gir boken ekstra energi og nerve.

Vi møter Nabi som lever med sorgen over å være den som satte det hele i gang. Utestengt fra familien og oppofrende for familien Wahdati. Bare slik kan han forsøke å gjøre bot for sjelefred. Vi møter hans søster Parwana som i sin ungdom skadet sin søster og bruker resten av sitt liv for å ta seg av henne. Vi møter legen Markos som ofrer sitt liv for å hjelpe vansirede. Vi møter Idris som lever i eksil og besøker hjemlandet med håp om å kunne hjelpe, men sannheten blir for vondt og ubehagelig. Vi møter Adel, den lille sønnen til narkobaronen som med jernhånd hardt straffer de uskyldige. Vi møter Nila, adoptivmoren, som flykter fra landet for å leve som kunstner. Og vi møter Pari. Den vesle jenta som faren ga bort i håp om å gi henne et bedre liv.

Det er vakkert og vondt, men likevel ikke hjerteskjærende. Det utfordrer aldri komfortgrensen. Vi rystes av troverdigheten i historiene som fortelles. Tematikken er universell og gjør leseopplevelsen mer alvorlig, mer tankefull.

Det handler om å ofre seg for noe, ikke fordi man ønsker det, men fordi man ikke har noe valg. Og like fullt er et skjebnesvangert valg, for man ofrer samtidig sin egen lykke. – Og andres. Ingen tragedie er ensom, alle påvirker vi hverandre, og alt påvirkes av andre. Vi trenger hverandre, for mennesket vil alltid lengte etter tilhørighet. Det handler om godt bevarte hemmeligheter, og om hvor lett den inderligste kjærlighet kan føre til det smerteligste svik.

Det var med høye forventninger og angst for skuffelse jeg leste boken. Han skuffet ikke. Hosseini har brukt de seks årene som har gått etter Tusen strålende soler godt. De litterære kvaliteter er ytterligere forbedret og han tør å bevege seg litt utenfor de trygge rammer.  Hosseini maktet å følge opp sine to verdenssuksesser med en bok som evnet å overraske. - Jeg lot meg absolutt begeistre.



Kilde: Manus, bedt om og mottatt fra forlaget før utgivelsesdato. Første kapittel kan leses elektronisk (her).

Andre bloggere: Boken ble utgitt 15. august og har ennå ikke fått all verdens omtale her til lands. Kanskje selger navnet seg av seg selv. Et raskt googlesøk avslører at tilsynelatende kun to andre bloggere har lest og omtalt boken. Den fenomenale bokbloggeren (Rose-Marie) er i sin bokomtale like grundig som alltid og jeg deler mange av hennes tanker.  Også (Tine) har latt seg begeistre og gir boken seks av seks mulige på terningen.

Andre anmeldere: Av anmeldelser i media kan nevnes (NRKs Marta Nordheim) som mener boken er et altfor moralsk lærestykke. (Dagbladets Cathrine Krøger) på sin side er meget positiv: hun mener dette er Hosseinis desidert beste og slår fast at boken fortjener å bli en bestselger. Jeg er tilbøyelig til å være helt enig.

Evighetens Roma, av Domenica De Rosa

I forkant av høstens reise til Roma, fikk jeg Evighetens Roma av en av mine reisekompanjonger. Tanken var god... trolig også bedre enn boken.

Evighetens Roma, av Domenica De Rosa

Gabriella  - Gaby - de Angelis er 30 år og nybakt mamma. Barseltiden blir ikke helt som Gaby hadde drømt om. Samme dag som vesle Kitty ble født dør Gabys pappa. I stedet for rolige, harmoniske dager med verdens søteste baby, føler hun seg overveldet av søvnløse netter, ammeproblemer, sorg og fortvilelse over mangelen på lykkefølelsen hun trodde ville komme automatisk. Hun føler seg ikke tilstrekkelig, hun er sliten og fortvilet. Ekteskapet har mistet all lidenskap og midt oppe i alt kaoset må hun bli kjent med seg selv på nytt.

Ei heller hennes egen familie gir henne ro. Moren virker distansert som gjennom hele oppveksten. Hun sørger over sitt livs kjærlighet, en mann hun elsket høyere enn sine egne barn. Ei heller hos søstrene Anna og Maria oppnår Gaby en følelse av trygghet, samhørighet og støtte.

Enzo, forgudet pappa og elsket ektemann, bisettes og familien enes om at asken skal spres i hans hjemby Roma. Byen er selvfølgelig, men alle har ulike meninger om hvor. Moren, Gaby, hennes søstre og deres familier reiser sammen fra England til Italia. I løpet av noen uker skal de sammen finne farens siste hvilested, ta et endelig farvel med familiens klippe - og finne tilbake til hverandre.

Balansering på syltynn linje

Historien fortelles gjennom Gaby som tar oss med på opp- og nedturer månedene etter farens død og datterens fødsel. Gjennom stadige tilbakeblikk får vi innblikk i livet hun og familien levde før alt ble endret. På ferden tar hun oss med til Italia, først og fremst til Roma, hvor fortellingen krydres med stedsbeskrivelser, historikk og sagn. Romas historie og atmosfære beskrives med den distanserte hengivenhet som gjør det hele akkurat nok troverdig. Ikke rosenrødt, men nok til å ønske å dra dit.

Det er lite som oftere faller igjennom enn jeg-fortellinger, men i dette tilfellet lykkes forfatteren greit med å gi leserne et relativt nyansert bilde av hovedpersonen. Hun er sliten, sårbar og overveldet av emosjonelle svingninger, men hun fremstår likevel ikke som fullstendig sympatisk. Man ser svakhetene hennes, og fatter hele tiden at hennes versjon av realitetene ikke nødvendigvis fortoner seg likedan hos den andre parten. Hennes fortellinger krydres samtidig med sleivspark og den nødvendige selvironi som gjør de verste parodiene på tegneseriefigurkarakteristikk smakelig. Dette er en underholdningsroman, kvalitetskravene er ikke skyhøye.

Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

Beskrivelsene av rivalisering mellom søstrene er noe av det bedre i denne romanen. Flinke, religiøse, intelligente Anna. Vakre, mystiske, sensuelle Maria. Den tidligere pene og populære Gaby som nå fremstår som en sliten, utbrent grå mus. Det er misunnelse, gremmelse, irritasjon og frustrasjon blandet med instinktiv omsorg, søskenkjærlighet og innbitt behov for samhold.

Igjen. Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

- Og selvfølgelig er det kjærlighetsforviklinger. Det er et dødt sexliv, en uinteressert ektemann, en forhenværende elsker, nå katolsk prest, og en rasende kjekk privatsjåfør. Dette er en underholdningsroman, ikke sett lista for høyt.

Atter en gang. Det er ikke mesterlig utført, men godkjent.

Hastverk er lastverk

Familieforviklinger, kjærlighetsproblemer, babylykke og dødsfall. Her snakker vi mye snadder på snaue 250 sider. Definitivt chic-lit. Dessverre serveres også sjangerens evinnelige repetisjon om at et vakkert utseende er lik ideal. Et attraktivt ytre gir flere stjerner i boka, bokstavelig talt, enn intelligens. Et kraftig irritasjonsmoment, men samtidig serveres nok snert, humor og lett ironi til å ta knekken på de verste svulmende floskler. Forfatteren vet hva som selger, og leserne vet hva de får.

Det som derimot ødelegger er språket. Hvorfor språkvasken ikke er bedre i denne type romaner er uforståelig. Det er ikke det verste jeg har lest, men likevel ikke bra nok. Mest prekært er de overdrevent lange setningene. Alle disse leddene, komma på komma på atter komma som med fordel kunne vært kortet ned for bedre flyt. Det som irriterer enda mer, mest av alt fordi det føles så fullstendig unødvendig, er skjemmende skrivefeil.

Som en understreking av problemet er det ufrivillig komisk at det har sneket seg inn skrivefeil i hovedpersonens navn på forlagets egen bokpresentasjon. Det er ikke store feilen, men akkurat nok til at det virker forstyrrende og irriterende. Slurvefeil som kunne vært unngått om man hadde ofret et ekstra blikk.

Nei. Det er ikke mesterlig utført, men likevel godkjent

Det er fristende å skrive en snobbete, arrogant, besserwisser-omtale av en sådan bok. Sammenlignet med all verdens andre bøker er dette langt fra godt håndverk. Likevel, det er ment som underholdning, sommerlektyre om du vil, og må leses deretter. Overanalysering og knusende kritikk spares til en annen gang.

Mangel på finpuss og undervurdering av lesernes krav om godt språk skal ikke belastes selve fortellingen. Den er både søt, morsom og rørende.

– Og under tvil, godkjent.



Kilde: Bok mottatt som gave
Andre bloggere: (Bøker og bokhyller)

Lest i 2013 - Juli + To begredelige bokomtaler

Bokomtaler: (Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk) (Skråninga, av Carl Frode Tiller) (Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm) (Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss)

I juli tilbrakte jeg tre fantastisk deilige uker ved den franske riviera. Her ble tiden tilbrakt med familie og gode venner, knakende god mat, himmelsk rosevin, passe mengder sightseeing, soltilbedelse og fenomenale petanqueturneringer.

Til og med bøker ble lest. Om ikke like mange som i tidligere sommerferier, så i det minste skyhøyt over det gjennomsnittlige antall bøker lest i årets tidligere måneder. Totalt nærmer jeg meg nå svimlende... 30 leste bøker i 2013.

Jaffal. Fire leste bøker i juli. To av dem var vidunderlige. En litt skuffende. Ytterligere en var bortkastet. Det vrenges i kropp og sjel at jeg velger å samle alle omtalene av disse under ett og samme innlegg. Dette. Jeg noterte intet underveis, en stygg skrape i mitt tapre forsøk på å opprettholde en viss rutine. Jeg sitter dermed igjen med en slakt og ditto ufortjent mye oppmerksomhet, og resterende halvtenkte tanker om bøker jeg virkelig ønsker å rose opp i skyene. Verden er urettferdig, også dette blogginnlegget.

I ettertid endret til egne innlegg:

• Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss
• Skråninga, av Carl Frode Tiller

Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Norsk chick-lit. - Antiversjonen. Visstnok.

Da jeg mottok et leseeksemplar fra forlaget var jeg mer enn skeptisk. Magnhild er i følge coveret en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning. En chick lit-roman for deg som hater chick lit, etter sigende. Ville og provokative jenter med feministisk touch er vel og bra, men helst minimert ned til blogginnlegg. Så er det også fra en blogg romanfiguren har sitt opphav. En blogg jeg strengt tatt aldri har hørt om før, men som sikkert er fornøyelig nok for sine lesere. En bok om samme tema fremsto for meg som fullstendig over the top. 

Kort fortalt. Magnhild er 30 år, singel og barnløs. Hun er mellomleder i et direktorat, frustreres over sine satte venninner, drekker gutta under bordet og ligger med gud og hvermann. Sikkert også Herman. Når en av hennes mest trofaste, selveste Partysvensken, begynner å bli vel forelsket i henne, stritter hun imot for alt hva det er verdt.

Vel, saken var kjapt lest, og bra er det. Dette er ingen bok å dvele ved, men ord skal skrives og synsing skal formidles.

Språket er greit, mer enn greit, det flyter som bare det, men det fins jo ingen dybde. Det er der denne elleville anti chic lit-romanen mister meg fullstendig. Hvorfor grunngir hun ikke den o store lysten som gjør at hun puler rundt uten å legge følelser i det. Hvorfor ikke utbrodere når hun skal være så himla frilynt og vill i fletta? Det blir mest en oppramsing av alt hun foretar seg, det blir overfladisk og unødvendig. Når ble provokativ oppførsel bare fordi atte underholdning?

Det blir for heseblesende, overdrevent, tåpelig. Det som opplagt skal være provoserende blir for platt til å henge seg opp i. 

Flere bloggere sammenligner Magnhild med Samantha fra Sex og Singelliv. Jeg ser den. Men der hvor Samantha tar den fullstendig ut med lidenskap ut av en annen verden ispedd et lite touch av sårbarhet når det er betinget, klinker Magnhild til med... intet. Det blir som et tomt skall, hvor handlinger utrettes uten mål og mening. 

Jeg ser ikke poenget. Jeg lo litt. Litt. Fornøyelig, jo da, men med den negative undertonen og holdningen til alt og alle rundt seg, gir den en bitter ettersmak. Enkle romaner bør være oppløftende, ikke en evigvarig oppramsing av alle tåpeligheter i hverdagen. Skal jeg bruke tid på hjernedød underholdning fortrekker jeg å løftes opp. Surmagede, sarkastiske innlegg kan jeg skrive i min egen blogg.

Kilde: Leseeksemplar sendt uoppfordret fra forlaget.

Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm

Eva og Simon, et eldre ektepar, har levd et langt liv sammen i stillhet. Ikke i mangel av ord, men gjennom en uuttalt pakt om å ikke åpent dvele ved det ubehagelige i fortiden. Nå er Simon blitt helt stille. Han sier ingenting. Han smiler, men ser rett igjennom henne. Noen ganger lykkes Eva å få kontakt, andre ganger legger Simon ut på vandringer tilsynelatende uten mål og mening. Det hele startet da hushjelpen deres forsvant. Eller da episoden opptrådte. Eller kanskje for mange, mange år siden. I en tid da Eva og Simon ikke enda kjente hverandre.

Merethe Lindstrøm har skrevet et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen - den har vært der hele tiden. (forlagets egne ord)

Språket er sjeldent vakkert, enkelt men virkningsfullt. Kunstneriske krumspring føles aldri konstruerte, men naturlige. Det er gjennomført til fingerspissene.

Desto svakere at handlingen ikke griper meg slik jeg hadde håpet. Romanen fanget meg aldri helt slik jeg ønsket den skulle gjøre. Kanskje er det selve handlingen, kanskje skyldes det slutten som for meg faller helt igjennom. Kanskje skyldes det at jeg ikke helt tror på hovedpersonen. Hun forekommer meg aldri som den eldre damen hun utgir seg for å være.

Likevel opphøyes romanen av språket og mest av alt stemningen. Det er så mange ladede øyeblikk man ønsker å dvele ved. Det er så mange avsnitt man aldri vil slutte å lese om igjen. Så mange utdrag man gjerne skulle ha sitert, men det er så mange, så vanskelig å velge. Svakheter til tross, stemningen gir boken et lite stykke magi.

Kilde: Kjøpt og betalt selv.

Andre bloggere: (Melusine) (Rose Marie)

Bonus

Ingen ferie uten bokgrubling. I så måte var det en dyd av nødvendighet å ta båten over til If når man først var i Marseille. Det er nettopp på denne tidligere fangeøya liksom-atte Greven av Monte Cristo satt fenglset. Sies det i reklamen, i alle fall. Lot meg friste av en engelsk versjon av mursteinen i fengselets suvenirbutikk, men jeg smatt kjapt ut igjen da jeg oppdaget nordmenn foran meg i køen. Ikke har jeg lest boken, den er da alt for lang, men (Lines lesesirkel) har tidligere blogget om mesterverket.

Ja, også la jeg merke til mannen på månen da jeg beskuet den fantastiske veggen ved rutebilstasjonen i Cannes. Det igjen fikk meg til å tenke på minst like fantastiske (Hugo Cabret).

På feriens aller siste dag satt jeg molefonken og siste-dag-av-ferien-deprimert og skuet formålsløst over på en karusell. Og hva skuet mitt øye? En skatt - Selveste (prinsen) hadde satt igjen flyet sitt!

- Og bare så dere vet det. Depresjonen er av kun mild karakter. Jeg vet meget godt at det bare er et par måneder igjen til jeg atter setter mine føtter på fransk jord. High five og fortsatt god sommer!

Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Lucinda Rileys bøker selges i bøtter og spann her hjemme på berget. Bokhandlene stabler hennes bøker opp til taket i visshet om at de rives bort sekundet etter. På bibliotekene er det lånekøer herfra til evigheten. Tross uendelige mengder klisjeer og pinligheter - det er tidvis så ekstremt at man kan dåne av mindre - appellerer hennes fortellinger på forunderlig vis til den norske lesermassen. Meg også.

- Og det er ekstremt irriterende.

Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Tradisjonen tro følger forfatteren sin suksessoppskrift også i sin tredje roman: to fortellinger fortelles, en fra nåtiden og en fra fortiden. Alt sammen smekket med kjærlighet, svik, sorg og de lekreste gods.

Etter morens død arver Emilie et slott i Frankrike. Her finner hun en bok med dikt, skrevet av den mystiske Sophia. Hennes kjærlighetshistorie blir inngangen til fortidshistorien fra 2. verdenskrig. Den handler om engelske Constance som kommer til Paris som spion. Her blir hun viklet inn i et nett av løgner og bedrag, og blir tvunget til å oppgi sin identitet og kutte alle bånd til familien. (Forlagets omtale)

Selvfølgelig flettes disse historiene inn i hverandre. Selvfølgelig aner vi allerede i begynnelsen hvordan dette skjer. Selvfølgelig.

Hadde det bare blitt med denne selvfølgelige forutsigbarheten. Den hadde vært grei å svelge. Det som ikke er like greit å svelge er den banale handlingen og det uforlignelige dårlige språket.

Er (((spoiler alert))) nødvendig når handlingen i de første sidene avsløres? Kan jeg unnskyldes i den forstand at avsløringen bidrar til å understreke mitt poeng om et handlingsforløp som er under enhver kritikk?

Jeg forsøker. Du er uansett advart herfra til månen, både når det gjelder det ene og det andre. Nesten mest av alt det andre.

s. 1-60

Emilie tar farvel med sin mor på dødsleiet. Hun får hjelp til å ta seg av dødsboet. Hun møter en mann. Dagen etter erklærer han sin uforbeholdne kjærlighet. Han kaller henne vakker og hun kaster seg i hans armer. Påfølgende uke lever de i sus og dus og det er ikke måte på. – Men hvor blir det av all stønningen? All lidenskapen? All sengehyggen?

Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:

s. 65

Hennes hund blir funnet påkjørt. Hans liv er ikke å redde.

Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:

Neste kapittel. Kapittelets undertittel er 9 måneder senere.

Vi aner at stønningen vi etterlyste på side 60 har skjedd uten et eneste skrevet ord.

Når man ikke tror det kan bli verre:

... Leser man resten av boken i et glefs. Det er det verste med hele boken, hele hennes forfatterskap:

Leseren hypnotiseres, man forføres fullstendig. Man klarer rett og slett ikke legge fra seg boken.

Tross all irritasjon, til tross for at du er konstant ille berørt, til tross for forutsigbarheten, til tross for din egen forbannelse over misbruk av tid. Man lar seg like fordømt forføre.

Hvordan er det egentlig mulig? La meg si det på en annen måte:

Hvordan. Er. Det. Egentlig. Mulig?!

Boken er rett og slett fryktelig dårlig. Vi kommer ikke utenom det. Det hele er rett og slett ulidelig kleint. Det er et misbruk av klisjeer som knapt nok kjenner sitt sidestykke. Det er en uforståelig adjektivbruk, for hvem andre en Riley kommer seg unna ”opplyste hun” i sensuelle dialoger, gang på gang på gang? Dialoger som fra før av er pinlig dårlige. Pinlig dårlige dialoger i tåpelige historier. Dialoger som forsøksvis krydres med en overdreven og unødvendig bruk av franske ord og uttrykk.

Det er en lidelse å skumme seg igjennom samtaler om frokost, hvor vår heltinnes utkårede sjarmerer henne i senk med sitt innkjøp av bagetter, croissants og pain de chocolat. Om du klarer å la slikt passere opptil flere ganger i løpet av knappe 500 sider er du mitt overmenneske. Intet mindre.

Og ingenting reddes av harselering, forfatteren redder ikke stumpene med bitende ironi over samfunnet. Figurene er endimensjonale, enten veldig snille eller veldig slemme. Man lukter lunta før de nevnes med et ord. Det er ille.

Likevel. Herrefred, likevel.

Likevel er det hele så infernalsk underholdende og medrivende. Jeg tror jammen min hatt jeg klarte å presse ut noen tårer underveis også. Ikke sinna-tårer. Men tårer som ufrivillig kommer underveis i lesingen fordi man på uforståelig vis makter å bli rørt av den banale, elendige, irriterende, pinlige historien. Herrefred, jeg gremmes.

Jeg forstår det bare ikke. Kanskje forklaringen er forfatterens skjønne personlighet, hennes behagelige søte vesen gjenspeiler seg i bøkene hennes. Det er liksom ikke noe vondt i henne, og hun forsøker ikke annet enn å underholde sine lesere.

Problemet er ikke Lucinda Riley. Hennes fortellinger kan man velge å like eller mislike, men at leserne lar seg forføre tross all negativitet, forteller om et stort potensiale.

Det er nettopp dette som er problemet. Det som plager meg er potensialet som kastes bort. Potensialet som ligger i bunn, potensialet som spoleres på grunn av den udokumenterte vissheten om at leserne uansett nærmest ukritisk sluker bøkene. En strengere korrektur kunne reddet hennes romaner. Resultatet etter flere redigeringsrunder kunne vært mer enn godkjent. Dette er rett og slett ikke godt nok håndverk.

Jeg har nådd mitt metningspunkt. Underholdningsverdi eller ei, det er altfor mange bøker der ute til å kaste bort tid på å lese romaner med et så dårlig språk.

- Og ikke avfei dette som språksnobberi. Ta leserne på alvor. Dette er rett og slett ikke godt nok.

Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget etter ønske fra undertegnede. Forlaget får ha meg unnskyldt. Boken kommer til å selge i bøtter og spann uansett hva jeg mener.

Andre blogginnlegg: Jeg har tidligere blogget om Rileys debutroman (Orkideens hemmelighet). Oppfølgeren (Jenta på klippen) unnet jeg kun noen ord. Ikke minst foreviget jeg mitt møte med forfatteren i (dette) innlegget. En meget klam opplevelse.

Andre omtaler: De eminente bokbloggere (Lena fra Les Mye) og (Bok-Karete) er langt mer diplomatiske enn undertegnede.

Urovekkende fakta: Neste roman er snart på trappene. En del av handlingen skal etter sigende foregå i Norge. Det skal bli en sann utfordring  å holde meg standhaftig...

Gravstille, av Arnaldur Indridason

Arnaldur Indridason, hvis navn man skal slite med å uttale riktig men likevel aldri vil glemme, er en islandsk forfatter som i løpet av 2000-tallet har gjort seg sterkt bemerket – og meget populær – med sin serie om etterforskeren Erlendur Sveinsson.  Ni av hans bøker er utgitt på norsk, jeg har lest fire av disse. Sist ut er Gravstille som øyeblikkelig ble min favoritt.

Gravstille, av Arnaldur Indridason

I et barneselskap dukker det plutselig opp en menneskeknokkel. Et av barna hadde funnet beinrester i et byggefelt like ved huset og det viser seg å stamme fra mange år tilbake. Likevel finner Erlendur Sveinsson gåten interessant og setter alle kluter inn for å finne ut hvem den avdøde var, og om han eller hun ble tatt av dage. Spor leder oss tilbake til andre verdenskrig, til en familie sterkt preget av fattigdom, sykdom og vold.

”Man skammer seg for å være en slik manns offer, forsvinner inn i total ensomhet og lukker seg for alle, til og med barna sine, fordi det siste en vil, er at noen, særlig barna, kommer helt inn. Og der sitter man og stålsetter seg til neste angrep som kommer uten forvarsel og er fullt av hat på grunn av noe en ikke forstår, og hele livet blir en eneste lang venting på neste angrep, når kommer det, hvor kraftlig blir det, hva er anledningen, hvordan kan jeg styre unna? Jo mer jeg gjør ham til lags, dess mer avskyr han meg. Jo mer underdanighet og angst jeg viser, dess mer hat føler han overfor meg. Og hvis jeg viser motstand, får han en grunn til å banke livskiten ut av meg. Det fins ingen rett måte å gjøre noe på. Ingen.

Til det eneste man tenker på, er at det må bli en slutt på det og at det ikke betyr noe hvordan det skjer. Bare det blir en slutt på det.”

Det ble gravstille rundt dem.

Gravstille. Et lite ord som inneholder all verdens avmakt, sorg og fortvilelse. Kanskje den vondeste boken i Arnaldur Indridassons romanserie er like tung og vond som tittelen røper. Kriminalgåten og Erlendurs personlige problemer blir nærmest uvesentlige bihistorier. Det er historien om familien som virkelig bærer boken. Gravstille er en dyp tragisk fortelling om vold og skjulte hemmeligheter innad i familien. - Det gjør fysisk vondt, også for leseren.

Erlendur og hans gåter

Dette er altså den fjerde boken jeg leser av Erlendur og hans kompaner. Den tungsindige, dystre Erlendur er hovedperson i tre av fire. Unntaket er Irrganger hvor det er Elinborg som styrer skuten mens sjefen er i hjembygden for å ta et oppgjør med barndommens traumer.

En dramatisk vinterkveld i full snøstorm mistet den 10 år gamle Erlendur hånden til lillebroren. Det er det siste de ser av han, og Erlendurs skyldfølelse vil for alltid henge ved ham og prege hans liv.
Som voksen lukker han seg for omgivelsene og dyrker ensomheten. Han skiller seg fra sin kone etter få års ekteskap og forsøker for sent å redde forholdet til sine nå voksne barn, Eva Lind og Sindri Snær. Begge har sine utfordringer, særlig datteren. Erlendurs personlige tragedie og hans egne familieproblemer driver han ut i et stadig mer dedikert forhold til sin jobb som etterforsker. Også på fritiden etterforsker han saker som dukker opp i kjølvannet. Felles for de alle er at dette er gamle forsvinningssaker.

De egentlige etterforskningssakene har alle en historisk bakgrunn langt tilbake i tid. Arnaldur Indridason er befriende nøktern. Mens andre kriminalforfattere lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, serveres vi kun tilbakeblikk. Vi hører kun om hendelsene. Vi er ikke der.

Det hele er uvanlig nøkternt skrevet. Stille og rolig løses kriminalgåtene. Erlendur er en mørk og tung figur, og bøkene hans adopterer hans sinnsstemning. Ei heller lettes det av frodige og ville naturskildringer slik man kunne forvente av islandske romaner. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Persongalleriet er snevert og oversiktlig, alle direkte knyttet til Erlendur. Barn og kollegaer. Først og fremst blir hans datter flettet inn i historiene. Hennes liv som rusavhengig gir en ekstra byrde til hans liv, samtidig som han tynges av skyldfølelse og holdes oppe av farskjærlighet. Erlendur dedikerer seg til sin jobb som etterforsker, og setter sin lit til etterforskerne Elinborg og Sigurdur Oli. Flere har han ikke plass til i sitt liv.  Kollegaene er rake motsetninger. Elinborg er traust og fornuftig. Sigurdur Oli er umoden og til dels lite sympatisk. Den ene er kontaktsøkende, den andre holder avstand.

Det ufrivillig humoristiske ligger i navnene som i andres øyne ikke kan hjelpe for å fortone seg komisk. – Forstyrrende, i alle fall i begynnelsen, det er ikke til å unngå. Du skal ikke ha lest mange sidene før du henger deg opp i hver eneste ur-ending og tar det med deg ut av boken og inn i hverdagen. Diagnoser det gjerne som Arnaldur-nevrose. - Dette problemet får stå på bokbloggerens regning.

Plottene er gjerne både underholdende og interessante, dog langt mer nedtonet enn i den sedvanlige kriminalroman. Noen vil verdsette det, andre vil kjede seg. Nøysomheten, den snevre økonomien, i historiene er befriende, men også vanskelige. Få uvesentligheter til tross, unntakene blir ekstra synlige og forstyrrende.

Arnaldur Indridasons styrke ligger først og fremst i det psykologiske aspekter. Dette mørket som oppsluker Erlendur, de indre demoner som driver ham til å løse kriminalgåter, men som likevel ikke gir ham noen fred.

Dette mørket hever Indridasons romaner opp fra det store krimhav. Gjør de til noe mer, tilfører de noe unikt, tross mangel på genuin spenning. Noen ganger heves romanene opp til overflaten, andre ganger godt over vannskorpen. – Men kanskje aldri helt opp til land.

-----------------------------------------------
Øvrige bøker lest:

Myren, av Arnaldur Indridason

En eldre mann blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker mistanker om mord. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet i leiligheten. Kan dette settes i sammenheng med drapet? (Les omtale...)

Fjellet, av Arnaldur Indridason

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne. (Les omtale...)

Irrganger, av Arnardur Indridason

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtektsdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? (Les omtale...)

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Romantisk drama fra andre verdenskrig i Frankrike, fortalt med to parallelle historier. Lest den før, sier du? Fins tretten av på dusinet? Jo, ja, kanskje. – Men denne er noe ganske for seg selv.

Den fortrolige, av Helene Gremillon

Paris 1975: Forlagsredaktøren Camille mistet nylig sin mor. Faren døde allerede i hennes barndom. Foreldreløs, mens hun forsøker å ta inn over seg at hun selv skal ha barn. Den lille ufødte er resultat av et ferskt forhold til en mann hun ikke ønsker noen fremtid sammen med. En dag mottar hun et brev hun først tror er feilsendt. Neste uke mottar hun et nytt brev. Få dager etter kommer enda et brev. Ufrivillig fatter hun interesse for historien som rulles opp i brevene. Kan dette være starten på en roman? Eller betyr de stadig mer tydelige parallellene til hennes egen familie, at hun må revurdere sin egen livshistorie?

Paris 1939: En ung pike, arbeiderjenta Annie, blir tatt inn i varmen til en velstående madame. Annie maler i hennes hage og den ensomme husfruen søker hennes vennskap. Med tiden oppnår de to, forskjell i alder og status til tross, en stadig sterkere fortrolighet. En dag sammen fruen sammen i fortvilelse over ikke å bli med barn. Annie tilbyr seg å være frem hennes barn. Et stort offer. 

- Men hvem blir, når alt kommer til alt, det største offeret?

Camilles historie, selve utgangspunktet, fordeles kun i små og få bolker gjennom romanen. Den store historien tar oss med tilbake til før og under andre verdenskrig i Frankrike. Den historiske bakgrunnen flettes svært dyktig inn i historien om kjærlighet og svik. Tross mange detaljer stjeler krigens hendelser aldri oppmerksomheten fra selve historien.

Og historien, historien i Den fortrolige, er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie.

Flere fortellerstemmer over tid flettes sammen og gir økt forståelse for hvordan alt ble til, og hvordan alt ble som det ikke skulle bli. Parallelle historier er mer vanlig enn uvanlig, men forfatteren løser dette fra en litt annerledes vinkel. Uvanligheten i dette gjør lesestunden tung i første halvdel, med mange detaljer og ujevnt språk.

Særlig forstyrrende er delene hvor fortellerstemmen tilhører Camille. Hennes beretning fremstår som umoden og alt for muntlig til å smelte sammen med resten av fortellingene. I noen tilfeller hadde dette vært et naturlig grep for å skille stemmene fra hverandre. I Camilles tilfelle blir dette bare forstyrrende, tatt hennes utdanning og yrke i betraktning.

Mens språket er forstyrrende enkelt og umodent på det verste, er det rett og slett fortryllende på det beste.  – Og meste. Til tross for en tung start utvikler fortellingen seg til å bli ytterst medrivende og fascinerende. Det er en voldsom historie som brettes ut på bare 250 sider, uvesentligheter er utelatt og alle detaljer er viktige.

Kjærlighet, sjalusi, svik. Den dypeste tragedie. Tidvis er det rent til å miste pusten av.



Andre bokbloggere: (Bokelskerinnen) (Rose-Marie) (Karin leser) (Les Mye)
Kilde: Mottatt fra Aschehoug etter ønske fra undertegnede.

Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery

I 1942 skrev og illustrerte den franske piloten Antoine de Saint-Exupery en stor, liten bok som skulle ta barn og voksne verden over med storm. Lesere i alle aldre, tiår etter tiår. Historien fortelles fra barns ståsted, men selv om teksten er enkel er temaene kompliserte, filosofiske og dyptfølte.

Livet, døden og kjærligheten. Å være eller ikke være. Hvordan vi er mot andre, og hvordan vi er mot oss selv. Den lille prinsen er en vakker og tankefull dannelsesreise man aldri blir for voksen til å lese.

Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery

Fortellerstemmen er forfatteren selv, en strandet pilot midt i Saharas golde, altomslukende univers. Kampen mot dehydrering er et kappløp mot tiden, og midt i desperasjonen oppdager han plutselig en liten gutt med lyst hår og kongelig kappe.

Dette er den lille prinsen. Han kom til jorden fra asteroide B612 i håp om å lære mer om verden, lære seg mennesker å kjenne og finne tilhørighet. Dessuten trenger han hjelp til å passe på det eneste i sitt univers den er glad i. En rose. Den lille prinsen er ensom på sin lille planet, hans eneste selskap er en liten rose full av torner, en ganske beskjeftig liten vekst som stadig krever omsorg og oppmerksomhet. Forruten å vanne og verne blomsten, feier den lille prinsen planetens vulkaner og spar opp baobabtrerøtter. Det vakreste den lille prinsen vet er å se solnedganger. En gang så han 44 solnedganger på rad. Det eneste han trenger å gjøre er å flytte stolen sin bittelitte granne for hver gang.

- Men det må være noe mer der ute, noen som han, noe som gir livet mening. Fra planet til planet har han reist, men han finner ingen ro. Han har møtt en herskesyk konge uten undersåtter, en grisk forretningsmann som eier alle stjernene, en dranker som drikker for å glemme hvorfor han drikker, en geograf som ikke kjenner til sin egen planet og en lyktemann hvis hele eksistens består av å adlyde instrukser. Alle er sitt behov, ingen forstår hvorfor, men alle godtar at det er slik det er. Alle er sin egen lille planet, ute av stand eller vilje til å se hele universet, den store sammenhengen.

Den lille prinsen finner ingen mening i deres liv, og reiser etter hvert til jorden. Det er her han møter den bortkomne piloten, og sammen vandrer de på dannelsesreise, hver for seg og sammen, i jakten etter det som virkelig betyr noe.

En dag vandrer den lille prinsen forundret rett inn i en rosehage. Tusenvis av roser, akkurat slike som hans lille rose på asteroide B612. Besøket blir skjellsettende for ham. Alle disse rosene, av utseende helt like som hans egen rose, men likevel uten mening. Han føler ingenting når han går rundt omkring i hagen. De betyr ingenting for ham. Alt han føler er savnet etter sin egen rose, den han selv har forlatt.

Den lille prinsen gikk bort og så på rosene:

Dere ligner slett ikke min rose – dere fins ikke ennå, sa han til dem. Ingen har gjort dere tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn og nå er det den eneste rev i verden.

Dere er vakre, men dere er tomme, fortsatte den lille prinsen. Man kan ikke gå i døden for dere. En eller annen som tilfeldigvis kommer forbi, vil kanskje si at dere er akkurat som min rose. Men den betyr mer helt alene enn alle dere andre til sammen. For det er den jeg har gitt vann, det er den jeg har satt under en glassklokke, det er den jeg stilte et skjermbrett foran. Det er den jeg har utryddet kålormer for (bortsett fra de to-tre som skulle bli til sommerfugler), det er den som har beklaget seg for meg, småskrytt for meg, og som til og med har tidd stille av og til. Det er den som er min rose.

Den lille prinsen ble lest for første gang i tenårene, gjenlest flere ganger, senest i januar 2013. Dette er et fattig forsøk på å fortelle om en bok som har satt uutslettelige spor i meg. En bok jeg aldri blir lei av å gi i gave, en bok som hver gang jeg leser den gir meg et verkende hjerte og tårer på kinn. Kall den gjerne pompøs og naiv om du vil, men ikke undervurder det viktige budskapet.

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Alt må vike for natten, av Delphine de Vigan

Alle ideer om å lese masse bøker på tampen av året, ene og alene for å komme opp i et anselig antall, fornektes og avblåses. Jeg er sjanseløs. Ene og alene på grunn av en bok jeg leste ferdig tidlig forrige uke. Gjentatte forsøk på å leve meg inn i en ny bok har vært resultatløse. Dette er en bok som sniker seg inn i marg og bein:

Alt må vike for natten, av Delphine de Vigan

For nesten to år siden leste jeg min første bok av franske Delphine de Vigan. Hennes lille perle Underjordiske timer gjorde et sterkt inntrykk. Lite ante jeg at hennes selvbiografiske roman Alt må vike for natten noen år senere skulle bergta meg desto mer.

Delphine vokste opp med en psykotisk mor, og dette er hennes forsøk på å forstå og forsone seg med hennes valg om å avslutte sitt eget liv. Like fullt er det er ubehagelig dypdykk ned i familiens mørke hemmeligheter.

Alle har sine historier. Arvelig belastet. Miljøpåvirket. Ingen ting er tilfeldig, alt har sin grunn.

Forfatterens familie hjemsøkes av tragedier. Moren Lucile vokser opp med en vital, men kjølig mor, en kjærlig, men ustabil far. Barneflokken vokser stadig. En dag faller hennes yngre bror ned i brønnen og drukner. Dette virker å være starten på en endeløs rekke tragedier og overgrep. Selv lever Lucile sitt voksne liv med utallige elskere, skjebnesvangre psykoser og voksende rusmisbruk for å få bukt med sine demoner. I bakgrunnen tusler Delphine og hennes søster rundt og venter på at katastrofen skal bli endelig.

Innimellom de rene fortellerbolkene gjør forfatteren seg mange betraktninger om hvorfor det har blitt som det har blitt. Disse antydes svakt, analysene er forsiktige og det er undringen som står i fokus.

Ingen blir fordømt.

Det er urovekkende mange tragedier innad i familien. Hvorfor har det blitt slik? Er det arvelig? Kan noen ødelegge så mye for så mange over så lang tid, og over så mange generasjoner?

- Og kan hun selv unngå å bli påvirket? Ligger det latent i henne? Hva tar hun selv med seg, og hva overfører hun til sine døtre?

Boken skulle være en viktig del av sorgprosessen, men ble samtidig et forsøk på en inngående forståelse av hvorfor tragediene stadig hjemsøker familien. Med forståelsen følger unektelig også en uttalt uro for hvordan fremtiden vil fortone seg. Vil det bare fortsette?

Hennes egne opplevelser, hennes egne problemer, skrives det lite om. Hun unngår å bli for personlig og utleveringen begrenses. Hun utelukker det verste for å skåne seg selv og sin familie. Hun undres, reflekterer, men hun opptrer aldri som noen dommer.

Dype tragedier, incest-problematikk og psykiske lidelser oppveies av fargerike personligheter og intenst familiesamhold. Rystende barnedødsfall og knusende overgrep fortelles uten dramatikk.

Alt må vike for natten er ingen bok man gråter av. Den gjør mer enn som så. Leseren rystes.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre omtaler: Les den nydelige omtalen av Ann-Sofi S. Emilsen fra bloggen Den boka. Også bokbloggeren Janke har latt seg begeistre.

Gå ikke glipp av Sofi Oksanen

Jeg elsker Sofi Oksanen. Jeg elsker henne såpass høyt at jeg ikke makter å skrive side opp og side ned om hennes romaner. Det blir kort, upresist, svevende og famlende. Oksanen skildrer en så mørk dysterhet at man gjør forfatteren urett ved å forsøke å beskrive stemningen. Man må føle den.

I 2011 leste jeg Utrenskning og Baby Jane. I høst har jeg lest hennes debutroman Stalins Kyr. Jeg strever slik med å skrive om bøkene hennes at jeg i beste mening ønsker å gjemme omtalene langt nede i arkivet. Mine ord blir så fattige. Det er ordene jeg ønsker å gjemme, ikke bøkene. Absolutt ikke bøkene. I omtalen av Stalins Kyr skrev jeg blant annet:

Det er så mye som ikke skal snakkes om, ikke spørres om, ikke tenkes på. Det handler om fortielser, hemmeligheter, mangel på kommunikasjon og mest av alt. En grensesprengende mangel på nærhet.

Likevel aner vi et uuttalt håp, et lys i mørket. Anna, hennes mor og bestemor famler videre, tilsynelatende uten noe fokus på at ting vil bli bedre. Ett sted langt der inne, finner man en spire til en fremtid hvor alt vil gå bedre. Bare litt til, litt til, enda litt til.

For å lese mer om både Stalins Kyr og hennes to andre romaner, syns jeg du skal klikke deg inn på mitt samleinnlegg. Gå ikke glipp av Sofi Oksanen. Vær så snill.