De gjorde et barn fortred + Sommerhilsen

Jeg leste en hel bok i går. Jeg vet ikke hva som går av meg, illusjonen om Ellikken Lesesnegle er knust i fillebiter. Jeg tolker det dithen at jeg har et visst lesetempo latent i mitt bedagelig anlagte legeme. – Og siden jeg først har lest en bok kjapt, syns den fortjener litt omtale, og attpåtil har boken friskt i minne, buser jeg ut med det:

De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen

Ytterst skummelt cover, så skummelt at bildet over ikke en gang er i nærheten av uhyggen omslaget gir meg. Det er seriøst så ille at jeg konsekvent har lagt boken med baksiden opp. Da jeg skulle sette boken inn i hylla i går kveld, dro øynene mine seg til forsiden og jeg grøsset med hele meg. Synd og skam å skrive det, spesielt siden det er et nærbilde av forfatteren selv.

Synd og skam å dvele ved det også, boken er for vond og viktig til slikt fjåseri.

Jeg var forberedt på tungt lesestoff, det handler om incest og forsømmelse av et lite barn. Det var likevel ikke helt slik jeg hadde ventet det. Skrevet i 1941 forstyrres man kanskje litt av tidens tann også, rent litterært. Mange pompøse setninger og nærmest kostelige beskrivelser svekket noe av det dypt tragiske i historien. – Men bare litt.

Klart det gjør inntrykk når man leser historien om 19-årige Kirsten som langsomt begynner å forstå at hennes stille lidelser grobunn i barndommen. Et eller annet har skjedd som hun ikke makter å huske. Hun kjemper for å føle tilhørighet i venneflokken, hun føler seg isolert og fremmed i sitt eget hjem, og hun føler en nærhet og avsky til sin egen kjæreste. Samtidig. En dag møter hun en mann. En mann med lange, slanke fingre. Fingre som får henne til å storme ut, gråte som et barn.

Nå gråt Kirsten, tyveåringen, fordi denne dagen en gang hadde steget opp over jorden og glidd ned i hennes sjel med sin skam og sin smerte. Så grusomt forrådt kan bare et barn føle seg. Og denne natten vandret Kirsten gjennom sin barndoms grå gater for å finne den største sorg og den frykteligste urett. Men hun måtte gjennom alt sammen. Ikke være redd, ikke være feig. Ikke skyve noe til side mer, alt måtte opp i dagens klare lys for at hun skulle finne det som hadde gjort henne livredd og vergeløs, og gjøre seg til herre over det. (s. 68)

Klart det gjør inntrykk når man leser historien. Klart det gjør inntrykk når man forstår og vet at historien er basert på hennes eget liv. Klar det gjør inntrykk.

Kanskje det påvirkes av tiden det ble skrevet, kanskje det skyldes det desperate, fortvilte. Boken minnet meg mye om Av måneskinn gror det ingenting. Jeg ble opprørt, kvalm, nærmest redd på Kirstens vegne. Jeg leste ikke boken fordi jeg trengte underholdning. Jeg ble ikke underholdt, jeg følte ubehaget og uroen. Overgrepet og forsømmelsene hun opplevde som barn blir aldri beskrivet, knapt nok antydet. Dette som jeg på forhånd fryktet, var ikke det som uroet meg mest. Det var den vonde veien Kirsten måtte gå for å få klarhet i hva som hadde skjedd, som var så ubehagelig å lese. Jeg er glad for at boken ble skrevet, og jeg er glad for at jeg leste den.
___________________________________
TEMASKIFTE
___________________________________

Seriøst, jeg mener det. Temaskifte!

Og for å vise hvordan man kan gå fra et tema til et annet knapt nok uten å heve et eneste øyebryn, turer jeg frem med en liten god sommer-hilsen, nå som det bare er noen timer igjen til turen går sydover.

Jeg mener, her bøtter det jo ned dag ut og dag inn. Gidder det ikke. Vel er jeg møring, men ærlig talt. Som værflyktning på Østlandet var det ikke regn jeg var forberedt på. Nei, takke meg til 40 grader og takterrasse, basseng som nærmeste nabo og tapasbonanza dagen lang.

Med i kofferten blir disse bøkene:

Jeg håper det er for lite, for da får jeg muligheten til å lese bøkene i huseiers bokhylle jeg ikke har lest i fjor og forifjor, og/eller kjøpe nyeeee.

Helt på tampen må jeg i tillegg skyte inn et par ting til. Jeg var forferdelig glemsk under juni-månedsinnlegget og glemte både hist og pist.

Jeg glemte at jeg hadde tilbrakt en helg på Olavsgaard Hotell hvor jeg vandret inn i en drømmeverden: sitater fra bøker på veggene, bokillustrasjoner i glass og ramme, bokhyller så langt øyet kunne se. Oh himmel!

For å gjøre litt nytte for meg innimellom slagene, vandret jeg rundt i korridorene på let etter godbiter. Plutselig fant jeg den ultimate, Forsoningen av Fred Uhlman. Jeg la den horisontalt over en rekke bøker. Forhåpentligvis fant en tilfeldig gjest boken og plukket den nysgjerrig med seg. Antakelig ble den satt brutalt tilbake på plass av en overivrig renholder. Men altså, bokelskende hoteller skal mer enn gjerne få gratisreklame av meg: OVERNATT PÅ OLAVSGAARD HOTELL, folkens!

Og, og, og. For ikke å glemme: i juni fikk jeg denne flotte, fine, herlige gaven fra Beathe:

Bøker er en ting, eller tre ting. En annen ting er at jeg ble så utrolig glad for lys og skilt! Tusen takk nok en gang, fine Beathe!

DET var alt jeg ville si. Nei, vent! Jeg glemte jo det aller viktigste:

RIKTIG GOD SOMMER!

Hver dag, av David Levithan

Det er søndag morgen. Ungefri, ingenting på agendaen. Gråvær. Likevel står jeg opp tidlig, ene og alene for å skrive om boken jeg avsluttet i natt. Jeg får ikke ro på meg, jeg har drømt om boken i hele natt, jeg må fortelle om denne leseopplevelsen.

- Halvveis i 2012 har jeg lest en av årets favoritter, trolig også årets favoritt. Noen ganger vet man det bare.

Det tok meg kun en drøy dag å lese de nesten 400 sidene. Jeg la den fra meg innimellom. Ofte, bare for å ta den opp igjen. Jeg ville drøye leseopplevelsen, dvele ved den, men dens kall var uimotståelig. Den tok meg med storm. Jeg lo og jeg gråt. Jeg grublet og gikk i meg selv. Jeg lot meg dypt berøre.

Hver dag, av David Levithan
(Orginaltittel: Every Day. Utgis på norsk i september 2012)

A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet epostkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke.

«Hva heter du?», spør hun
«I dag er jeg Megan Powel.»
«Nei, jeg mener det egentlige navnet ditt.»
Jeg mister pusten et øyeblikk. Ingen har noen gang spurt meg om det. Og jeg har aldri sagt det.
«A», sier jeg.
«Bare A?»
«Bare A. Jeg fant det på da jeg var liten. Det var en måte å holde meg selv samlet, selv når jeg gikk fra kropp til kropp, liv til liv. Jeg trengte noe rent. Så jeg valgte bokstaven A.» (Utdrag fra boken, s. 117)

Vi følger A, og alle A flytter inn i, fra dag 5994 til 6034. Hver dag er et liv, hver dag er et kapittel. Ingen dager er like, sjelen A flytter aldri inn i samme person. – Men A er den samme. Det ytre er ulikt, men det indre er konstant.

En dag, på dag 5994, våkner A opp i kroppen til Justin. Alt forandres. A forelsker seg i Justins kjæreste Rhiannon. Denne gangen vil ikke A gi slipp, ikke for alt i verden. Men er det mulig? Kan kjærligheten overvinne alt?

To walk a mile in your shoes

Det er kanskje den ultimate drømmen, å kunne være en person for en dag. Ha muligheten til å hjelpe en annen person, hjelpe andre i personens nærhet. Hvis du kunne velge, hvem ville du vært for en dag? A har denne muligheten hver dag. A kjenner ikke til noe annet.

- Men A ønsker ikke, A vil ikke. A vil være normal. A savner å høre til, å kunne sette spor etter seg. Hva skjer den dagen A dør? Hvem vil sitte igjen gråtende med et stort tomrom? Og hvordan kan A får Rhiannon til å forstå, når ikke A selv forstår?

Vanlige mennesker trenger ikke bestemme seg for hva som er verdt å huske. De har hierakiet, tilbakevendende karakterer, repetisjoner, forventninger og en lang fortid å holde seg fast i. Mens jeg må bestemme hvor viktig hvert eneste minne skal være. Jeg husker bare en håndfull mennesker, og for å få det til må jeg holde godt fast, siden den eneste repetisjonen som er tilgjengelig- den eneste måten jeg kan se dem igjen på – er om jeg maner dem fram i mitt eget hode.
Jeg velger hva jeg skal huske, og jeg velger Rhiannon. Igjen og igjen velger jeg henne, jeg maner henne fram, for hvis jeg slipper henne et øyeblikk, kan hun bli borte. (Utdrag fra boken, s. 65)

Hver dag forandrer A form. Det indre er konstant, men det ytre forandrer seg ubønnhørlig. En dag er A en høy, mørk fotballgutt. En annen dag er A en suicidal ungjente. Neste dag er A flyttet inn i en 150 kilos tung kropp som har gitt opp. Dagen etter jobber A illegalt som renholder, knapt nok med krefter til å spise. Andre dager går alt på skinner, for så å bli avløst med dager fulle av sorg eller lykke. Hver dag en ny livssituasjon, hver dag et nytt bosted. Hver dag nye familiehemmeligheter, hver dag en ny skjebne. Ulik livsstil, ulik legning. Hvor enkelt er det egentlig å forelske seg i personen, uavhengig av ytre faktorer? Hvor enkelt er det å holde på forelskelsen, når det ytre endrer seg daglig? Hvor sterk må kjærligheten være for å slette alt det ytre?

David Levithans roman rommer en sårhet så enorm at det nesten ikke er til å ta innover seg. Den er full av håp, men likevel så håpløs. A sin sjelereise er uendelig vakker i all sin smerte, og sorgen romanen etterlater seg etter at siste side er lest, er uunngåelig.

Denne boken spiller på hele følelsesregisteret til leseren, vil få deg til å gå inn i deg selv, tvinge deg til å revurdere dine holdninger. Den vil få deg til å lese boken i et glefs og samtidig ønske å dvele ved hver dag, hvert kapittel. Denne boken vil få deg til å grue deg til å begynne på en ny bok, fordi leseropplevelsen vil fremtone seg som banal og lite engasjerende i forhold.

Denne boken skal du lese.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Leseeksemplar fra forlaget. No strings attached, selvfølgelig.

Min bokverden, del 5

Hot in the city, oh yeah. Sjokket var stort da jeg suste ut fra AC-himmelen (=jobben) i ettermiddag, aldeles lamslått over at det var godt og varmt i friluft. Der stod jeg, med armene fulle av konvolutter og smartesker, i halvboots, stilongs og bomullsjakke. Kjole også, bare så det er sagt, men det er ikke poenget. Endelig hjemme var det bare å krype til sengs, lese ferdig boka jeg har holdt på med i dagesvis, og sovne. Mer kokt enn våken pønsket jeg på hvilken bok jeg skal begynne på, hva jeg skal skrive om boken jeg ble ferdig med, og fortsatt holde meg innendørs. Jeg burde nok vært ute, venne meg til varmen før 40-gradersferien de neste ukene, men livet er ikke bare burde-burde. Livet er også helg, og i helgen skal det gudskjelov pøse ned igjen. Kanskje jeg da orker skrive bokomtale.

Nå, sittende inne i en glovarm leilighet, fungerer ikke hjernen min til annet enn å skrive et nytt bokhylleinnlegg. Ikke at det er så dumt. Faktisk er det bra. Som jeg skrev forrige gang:

Skal man noensinne ever i evigheten bli ferdig med forevigelsen av mine bokfunn, bokskatter, plassfyll er det ingen tid å miste. 

Forrige gang skrev jeg også noe sånt som at, riktignok med langt mindre skrift enn dette, jeg nettopp hadde fått en ny bok i gave. Pussig det der. I dag lå det plutselig to bøker i postkassa, sendt som sommergave fra et forlag. Pussig. Samboeren min tror meg aldri når jeg sier at jeg ikke visste noe om det.

Historien om Norge 1 og 2 av Karsten Alnes. (((Alarm))) Bokklubbkjøp, ingen tvil om det. I en skjebnesvanger periode var jeg verdensmester i å handle bøker via bokklubber. Jeg meldte meg omsider ut av alt og alle og har fremdeles angst hver gang bokklubber blir nevnt. Når det er sagt skal det også sies at jeg aldri har så mye som bladd i disse to bøkene. På loppiser liker jeg å lure meg selv med å kikke etter de resterende bindene. Forføreren av Jan Kjærstad. Jeg vurderte ganske lenge å se NRK-serien, men ventet akkurat lenge nok til å gå glipp av den. Den finnes sikkert kanskje muligens på nett-tv, men alle bokelskere vet jo at bøkene uansett er best. Nei, jeg har ikke lest den. Hva så? Har DU lest alle bøkene du har i hjemmet ditt, kanskje??? Nei? Hvorfor skal jeg være bedre enn deg? Finnskogen-triologien av Trygve Gulbrandsen. Lest i min pure ungdom, elsket, og i et sentimentalt øyeblikk innkjøpt på loppemarked i voksen alder. Etter Pervolutos slakt tør jeg ikke for harde livet å lese de på nytt. Rebecca av Daphne de Maurier. En av flere yndlingsbøker, og ja, denne har jeg lest. Flere ganger. (((Shock! Horror!))) Tenker du ble satt ut nå. Øst for Eden av John Steinbeck. Denne er jeg flau over, og jeg ber alltid til høyere makter om at de som finstuderer bokhyllene mine ikke lenger merke til 1-tallet, bare for å konstantere at det ikke finnes noe 2-tall. Fullstendig Øst for Eden fins i en annen hyllemeter. Jeg har enda ikke funnet noen forklaring på hvorfor denne halve boken har fått plass, men jeg liker å tro det er av ren barmhjertighet. Jeg vil nødig at andre frenetiske loppekjøpere skal ende opp med samme begredelige flause. Jenny av Sigrid Undset. Å, som jeg elsker Jenny. Å, som jeg elsker Sigrid. Deilige, deilige romanen. Denne dama kunne skrive, det skal hun sannelig min hatt ha. Jane Eyre av Charlotte Bronte. Hver gang jeg ser på denne boka, og det er ærlig talt ofte, sier jeg til meg selv at jeg snart må lese denne klassikeren på nytt. Stay tuned. The Crow Road av Iain Banks. Opptil flere favoritter i denne delen, og her er favoritten over alle favoritter. Fandenivoldsk familiedrama fra Skottland kan ikke anbefales ofte nok. Les den! Please! Den rettferdige av Helene Uri. Dere kan skryte så mye dere vil av Uri, men jeg takler ikke skribleriene hennes. Jeg gjespet meg ihjel gjennom hele boken. Fru Martha Oulie og Splinten av trollspeilet av Sigrid Undset. Jeg sier det igjen: Å, som jeg elsker fruene. Å, som jeg elsker Sigrid. Denne fikk jeg i premie, mest fordi giveren visste jeg hadde tittet i bokhyllene deres og siklet over boken mang en gang. På jakt etter en skytsengel av Eira Storstein. En spesiell oppvekstroman jeg ikke har lest maken til. Vidunderbarn av Roy Jakobsen. Jeg syns den var vidunderlig da jeg leste den, men plutselig ble den så godt som glemt. Bakgård av Ari Behn. Ja ja, kjære Ari. Jeg prøvde i alle fall. Hundre år av Herbjørg Wassmo. Nærmeste konkurrent til Sigrid. En del av mitt hjerte er reservert Herbjørg. Lest under Spanias hete sol. Svenhammeds Journaler av Zulmir Becevic. Fått gjennom Bokbloggturneen. Pussig liten sak, både sårt og morsomt på samme tid. Joda. Drømmefakultetet av Sara Strindberg. Jeg vegrer meg for å lese hennes bøker etter å ha opplevd henne under et bokbad, men boken står der. Det er bare et spørsmål om tid.

Ser man det, ser man det. Five done, plenty to go.

Dette blir en meget lang seanse og er kun for spesielt interesserte. Kanskje bare for meg. Kanskje bare for å ydmyke meg på det ytterste, utlevere min fullstendige mangel på system og gjøre meg litt latter ved å åpne mine innerste bokhemmeligheter. Se Del 1 om du orker. Se Del 2 om du ikke har vett til annet.  Se Del 3 om du har særdeles tungt for det. Del 4 kan, om du ikke har annet å ta deg til, beskues i likhet med de foregående. Og Del 6? Fortvil ei, det kommer, det kommer.

Lest i 2012 - Juni

Dette blir ikke noe morsomt innlegg. Juni har vært utfordrende, travel og spennende. - Men ikke morsomt. Ikke egentlig. Noen ganger er savnet mere sårt. Andre ganger oppdager man at noen man er forferdelig glad i ikke har det godt. Alskens aktiviteter hindret ikke hendene å føles tomme.

På denne tiden i fjor hadde jeg lest 39 bøker. I år har jeg kommet en ørliten smule kortere på vei. 35 ferdigleste bøker, godt i gang med nummer 36.

Jeg har vært litt lei. Det har vært fryktelig mye på tapetet. Jeg stresser med bøker: så mange bøker så liten tid. Jeg rekker ikke å komme ordentlig i gang med en bok før jeg begynner å lengte etter en ny bok, og dermed mister jeg også den dyrebare magien det er å forsvinne inn i dypet av en roman.

Enten må jeg skjerpe meg og gå uendelige antall runder med meg selv. Ikke tenke på kvantitet, men kvalitet. Eller så er grunnen bare at jeg ikke velger riktige bøker. Jeg ønsker å lese en krim, men velger meg en annen type genre.

- Og let’s face it, honey, nå er det nok Alice Hoffman på en stund. Så gjev er hun ikke.

Av fire leste bøker i juni finner vi tre Hoffman-bøker:

Magi i praksis (omtalt her), Hvite hester (omtalt her) og Lysnatt. Sistnevnte er ikke omtalt, i alle fall ikke enda. Det fine med Alice Hoffman er ikke at bøkene er hurra-meg-rundt-fantastiske, de er bare litt over gjennomsnittet gode. Det fine med Alice Hoffman er at hun er helt perfekt å ha som utgangspunkt når man skal boltre seg i Paint.

- Og let’s face it, honey, jeg er gladere i Paint enn i Hoffman.

Den fjerde leste boken i juni er en liten lettvekter: En himmel full av stjerner, av Knut Nærum. Ikke omtalt, men likt og ledd av. Akkurat hva jeg trengte.

Av fem blogginnlegg har det altså vært fattigslige to omtaler, en besatt av bøker (jeg?) – liste, et dikt til ettertanke og Min bokverden del 4. Ja, for endelig fant jeg alle bokhyllebildene mine igjen. Viktig, viktig å dokumentere. Jeg finner nok ut hva jeg skal bruke det til, annet enn å gremmes over.

Finner du noen bøker i bildet over? Nei, nettopp. Det har vært en måned med mye savn, mye organisering, store mengder skriving, mye spilling, NM, kursgjennomføring, altfor lite EM-titting, årsoppgjør, høyt og lavt med huset fullt av unger, og ikke minst en vaskemaskin som gikk ad dundas. Litt sliten nå. Edit: Nei, jeg er veldig sliten.

Jeg lengter intenst etter ferie. Herreminfred jeg gleder meg til ferie. Tre uker med solgaranti, eget basseng, forfriskende bølger i havet, takvifte, uanstendige mengder saftige ferskener og softis, Prado-museum, bodega, klesvask som tørker på en halvtime, klipper og grotter, øgler på takterrassen, aloe vera på solbrente tær, praktisk talt gratis pizza, tapasfråtsing, lykkelige stunder på Europabalkongen, siesta, petanque med de lokale heltene… Balsam for sjel og kropp.

- Og bøker. Masse bøker. Gode bøker.