Inbetween books

Jeg lever. Nå er det viktigste sagt, og jeg kan fortsette. Jeg leser ikke all verdens for tiden. Tror det skyldes at jeg har så mange uleste fristelser i bokhylla, at jeg blir stående perpleks og rådvill ute av stand til å foreta et valg. Kanskje dere kan hjelpe meg?

Her er godsakene jeg ikke klarer å velge blant (legg merke til mine fabelaktige paint-evner) :

Ville Svaner har jeg lånt, og jeg vet jeg burde velge denne først, men den er så himla stor. Samtidig kan jeg ikke begynne på Elsi Lund eller Tora uten å lese alle tre bøkene i et schwiiing. – Og hva om, gud forby, jeg ikke liker den første boken i disse triologiene? Tanken er vond og fæl. Skammen, kanskje, men er den for øyeblikket altfor tung for mitt hode? Enqvist har jeg ikke lest noe av tidligere, forventningene er skyhøye, men er jeg klar? Alice Hoffman, njæææh? Jeg klarer sikkert å komme på noen innvendinger mot Simon og Eiketrærne også.

Oh, handlekraftige mennesker. Redd meg fra boksperrehelvete...

Boken jeg har lest etter forrige blogginnlegg er en Bokbloggturnebok. For øvrig en bok jeg ble skikkelig innmari begeistret for, men siden jeg ikke kan uttrykke noe mer enn som så før 9. juni, lar jeg det være med skikkelig innmari begeistret. Det har vært litt ymse gjennom nevnte turne, men noen ganger får man altså slike perler som nevnte unevnte og perlen over alle perler Jasper Jones.

Innimellom har jeg knotet meg gjennom noen sider av Paul Austers New York-trilologi. Jeg vet den er bra, herav fins ikke et dugg av tvil, men med en konsentrasjonsevne lik -0 er ikke en engelsk bok noe for meg for øyeblikket. Jeg har, med bristende hjerte, lagt den bort. Dette strider mot all sunn fornuft og knuser alle mine prinsipper.

Derimot har jeg greid å lese litt mer enn bare et par sider av Jo Nesbøs Sorgenfri. Dette er den siste uleste boken av ham, og et av mine lesemål for 2011 var nettopp å lese denne boken. Wohey, jeg er straks i rute før Gjenferd endelig slippes ut på markedet! Lesetempoet, derimot, kunne ikke en snegle gjort saktere, og jeg setter antakelig ny månedlig lavrekord i antall bøker i mai.

Ironien er følgende utsagn: ”Hva? Har Eli lånt bok av deg? Hun kommer til å lese den ut på et par timer!” Akk ja. Akk nei.

En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

Etter å latt meg begeistre over Svik og Savn av Karin Alvtegen, kastet jeg meg nylig hemningsløst over hennes nyeste roman.



En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

“Helena får oppfylt en gammel drøm når hun og mannen kjøper en liten gård i Norrland for å drive et hotell. Men ekteskapet knaker i sammenføyningene, og snart er skilsmissen et faktum. Tilbake står Helena med hotellet, en ødelagt tilværelse og en ulykkelig tenåringsdatter. Finansmannen Anders' karriere har vært fremgangsrik. Men i takt med at pengene har strømmet inn, har tilværelsen blitt stadig mer meningsløs. På en landevei i Norrland utfordrer han skjebnen, lukker øynene, gir gass og tenker at nå får det gå som det går. Han våkner på sykehuset. Etter oppholdet der tar han inn på et lite hotell i en norrlandsk småby.“

Life and how to live it
Stort sett veksler fortellerstemmen mellom Helena og Anders. Begge med bagasje fra en vanskelig barndom. Noen minner er bearbeidede, andre er umulige å rømme ifra.

Helena er bedratt og sviktet. Mannen har flyttet ut og funnet lykken hos en annen. Samtidig som Helena gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å drive hotellet alene og forsone seg med et ødelagt ekteskap, skal hun attpåtil forsøke å fungere som mamma for datteren hvis tenåringshormoner er i full oppblomstring.

Anders har mer penger enn han kan bruke, men han finner likevel ingen lykke. Etter et selvmordsforsøk fører tilfeldigheter ham til Helenas lille hotell.

Våre erfaringer former oss som mennesker, på godt og på vondt. Det er dette som gjør oss så forskjellige og det er derfor vi håndterer utfordringer så ulikt. Noen ganger blir utfordringene så store at vi ikke finner noen løsning på dem. Av og til trenger vi hjelp fra andre til å se mulighetene.

Helena og Anders er ikke alene. I boken finner vi også Anna-Karin som sitter ensom og bitter i sin lille stue mens hun leter etter feil hos andre for å slippe å se sine egne feil. Vi møter også Helenas datter som lister seg på tå i sin ulykkelige ensomhet. Hun ønsker å flytte, men tør ikke i frykt for hva det vil gjøre med moren.
Alle er de ensomme. Alle har de mistet noen eller noe som har fått dem til å miste grepet om tilværelsen. Alle har de satt seg fast i en hengemyr av negative tanker og handlinger.

Lenger oppe i skogen bor bygdas original og einstøing. I en falleferdig rønne, uten sosial omgang og uten åpenlys rikdom, virker det likevel som han trives og har det godt. Hvor har han vel funnet lykken?

På sidelinjen finner vi Martin. Mannen som sviktet. - Men hvem sviktet egentlig hvem? Hvorfor og hvordan? Og hvem bestemmer hva som er et svik?
Det fins bestandig to sider av samme sak, og for å understreke dette benyttes altså dette velkjente virkemiddelet: Fortellingen drives frem fra de ulike hovedpersonenes versjon av hendelser, følelser og tanker.

Hvorfor dette er en bok du ikke trenger å lese
Handlingen falt ikke helt i smak denne gangen. Det gikk tregt, fryktelig tregt. Jeg kunne avbrutt boken flere ganger, men ren stahet gjorde at jeg ikke la den fra meg. En viss spenning oppstod mot slutten av boken og reddet helhetsinntrykket. Svakheten er at dette var for lite, for sent, og var over for fort. I begynnelsen vekslet jeg mellom å gjespe og bla om sidene mer og mer motløs. For å være helt ærlig må jeg si det grenset til kjedsommelig og trivielt.

Utenom det: Ikke alt i den sannsynlige historien er like sannsynlig (…). Det får da være grenser for hva en fremmedkar makter å innynde seg hos hotelledelsen på en ukes tid.

“Ingen kan løpe fort nok, når jegeren bor i den som jages.”

Noen logiske brister (i mitt lille hode) svekket troverdigheten som jeg i Svik og Savn verdsatte så høyt. - Og så har vi dette helt elementære da: Sviktet og nedbrutt kvinne møter ny mann og da går alt så meget bedre… Slik sett er forrige omtalte bok Eg elska ho i mine øyne tusenvis av mil lengre fremme i bokhierarkiet med sin agenda om å forsone seg med det som har skjedd, endre innstilling og finne sin egen lykke. Finne livslyst på tross av, og ikke på grunn av andre. Finne lyset i seg selv, rett og slett.

Hvorfor du likevel skal lese denne boken

Det er noe litt hverdagslig, trivielt og uengasjerende ved hennes fortellinger, men historiene får likevel ben å gå på. Løpe på, faktisk. Det underliggende tema går handlingen en høy gang. Språket flyter og hun beskriver alltid de ulike personlighetene oppsiktsvekkende godt.

Den heller uengasjerende handlingen i denne boken fremhever hennes gode penn hva skildringer av mennesker og menneskesinnet angår. Det hersker ingen tvil om at hun er en god menneskekjenner. Hun innehar en dyp menneskelig innsikt. Boken scorer høyt hva beskrivelser av menneskets indre og sosiale samspill med andre angår, og ikke minst hvordan fornektelse og hvordan negative følelser påvirker oss og begraver oss enda lenger ned i elendigheten.

I tillegg fører hun altså en god og flytende penn, og leseren formelig glir av gårde. Her er ingen vidløftige ord og uttrykk. Det holdes rimelig enkelt, nesten litt banalt. Hun evner også å si litt men ikke alt. Hun vet hvordan man best skal beholde en liten nerve av tvil og fortolkningsmuligheter hos leseren.

When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile
Vi legger grunnlaget for resten av vårt liv helt fra vi blir født. Alt vi opplever former oss som mennesker. Bevisst eller ubevisst vil våre erfaringer påvirke hvordan vi ser på andre mennesker og hvordan vi takler hendelser, både positive og negative. Hvordan vi opplever noe som skjer, er avhengig av tidligere erfaringer og menneskene vi har rundt oss.

Et uoverkommelig problem for noen kan være en bagatell for andre. Denne boken er bare middels bra i mine øyne, men kan være fantastisk i andres øyne. Det er det som gjør litteraturen – og livet – så fascinerende spennende…

Eg elska ho, av Anna Gavalda

Til tross for at jeg knapt nok har lest en bok på nynorsk siden den gang jeg fremdeles kunne titulere meg ung og lovende, kjemper jeg stadig med nebb og klør for å forsvare nynorsk. Det er et akk så vakkert skriftsmål, og mitt litt passive kjærlighetsforhold til nynorsk gjør at blant andre Lena fra Les mye er blant mine favoritter i bokbloggverden. Jeg skulle gjerne skrevet denne omtalen på nynorsk, men mitt ordforråd strekker dessverre ikke lenger til.

Eg elska ho, av Anna Gavalda

Fordi ho er ulykkeleg, bestemmer svigerfaren seg for å ta henne med på landet. Fordi ho ikkje vil ete, bestemmer han seg for å lage mat til henne. Fordi ho ikkje sluttar å gråte, går han i kjellaren etter ei flaske god vin. Det blir seint og tid for oppbrot. Men dei blir sitjande. Han begynner å snakke. For første gong fortel han nokon om seg sjølv, om livet sitt, om ho han ikkje kunne få.

Chloe blir forlatt av sin mann. Blind av tillit og kjærlighet så hun det slettes ikke komme. Han rev grunnen for hennes føtter da han fortalte at han har møtt en annen. Sammen med deres to døtre reiser hun til sin svigerfar, hvor hun søker fred og ro til å sørge og få omsorg. Hun er bitter og nedbrutt, men svigerfar gir henne ingen sympati. Han møter henne med et krav om å reise seg opp igjen. Det er ikke henne det er mest synd på, sier han. Hadde mannen valgt å bli, hadde det vært til skade for alle. - Hvordan kan han si noe slikt?

Eg hadde lyst på ein sigarett. Det var idiotisk, eg hadde slutta å røykje for mange år sia. Men, men, er ikkje det typisk livet ... Her viser du enorm viljestyrke, og så, ein vintermorgon bestemmer du deg for å gå fire kilometer i kulden for å kjøpe deg ein pakke røyk, eller du elskar ein mann, de lagar to barn saman og så, ein vintermorgon får du høyre at han skal gå sin veg fordi han elskar ei anna. Ikkje nok med det, han er forvirra, han har tatt feil. Som på telefon: "Orsak, det var visst feil nummer." Heilt i orden, heilt i orden.

Boken er nærmest ene og alene skrevet som en dialog. Her finnes få eller ingen beskrivelser. Språklig sett er boken dermed temmelig avkledd, men Gavalda takler dette virkemidlet til det fulle. Dersom man ikke helt henger med i svingene, gir det bare leseren anledning til å grunne over hva som faktisk blir sagt.

Hun opererer med et enkelt språk, fritt for åpenbare klisjeer. Språket holdes økonomisk og stramt. Tonen mellom Chloe og svigerfaren er noe sarkastisk og arrogant. Noen ganger selvmedlidende og selvforsvarende, tider bebreidende og hard. Chloes problemer med å ta til seg råd fra en mann som åpenbart aldri har stilt opp for sin familie, er troverdig. At han attpåtil ikke uten videre ønsker å sympatisere med henne, gir henne ytterligere grunn til bebreidelse. Den ofte harde tonen mellom dem oppleves som naturlig og ekte.

Dette er min første bok av Anna Gavalda. Mange har blogget om Eg elska ho før meg, slik som Stine, Kasiopeiia, Grosko og Karin. Fjordlandet oppfordret meg til å skrive en lengre omtale enn det hun selv gjorde, noe jeg for så vidt også har gjort. Jeg er riktignok ikke så sikker på at det er et tegn på kvalitet. Å skrive mye om denne typen bok er ikke noe mål eller en prestasjon i seg selv.

Det er skrevet trillioner av romaner med samme tema, men denne lille lefsa skiller seg likevel ut. – I positiv forstand. Vi møter to ytterpunkter, der begge holder på sitt men likevel nærmer seg hverandre med museskritt. Dette er ingen bok som krever å fortelle sannheten til leseren. Sannheten er subjektiv. Den nøyer seg med å vise begge sider av en sak, og dermed også gi rom for ettertanke. Boken gir håp og pågangsmot til den knuste, og sympati til den usympatiske.

Hvordan kan noe som er så bra, bli så vondt? Hvordan kan noe som er så godt for noen, bli så vondt for andre? Hvordan kan noe vakkert samtidig være så vondt?

Av og til trenger man slettes ikke skrive mye, av og til er boken alt for god. - Av og til kan tre små ord si alt: Eg elska ho.

Lest i 2011-32 Hanumans maske

Yan Friis, født i 1952, er mest kjent som bustetrollet fra NRK radios Herreavdelingen. Sammen med makker Finn Bjelke er han en sann fornøyelse å lytte til. Han har vært musikkjournalist i Det Nye, men flyttet etter hvert beite og skriver nå for Vi Menn. Han er Thailandelsker på sin hals og er viden kjent for sin musikklidenskap. Humor og sarkasme er hans mellomnavn. Friis har flere bøker på sin merittliste, deriblant et par humorbøker i samarbeid med venn og kollega Bjelke. I 1991 utga han boken Med rett til å elske, som omhandler hans og konas noe dramatiske kjærlighetshistorie. Hanumans maske er Friis sin skjønnlitterære debut, utgitt på hans eget forlag Saranya i 2004.




Hanumans maske av Yan Friis

Carl Meyer nærmer seg femti år, er for lengst skilt og far til en tenåring han knapt har sett på årevis. En dag får han melding om at hans bror Fredrik er funnet drept i Thailand. Fredriks forsmådde kone krever at Carl reiser nedover for å hente liket hjem – Og finne ut hva som egentlig førte til hans død.

Forlaget skriver selv:

Hanumans maske er en mørk reise, en thriller befolket av burleske og uforglemmelige figurer i en eksotisk setting. Romanen er også en uforbeholden hyllest til Thailand og en snedig fremstilling av masseturismen som moderne kolonialisme: Det er oppstått et sadomasochistisk forhold mellom undertrykker og offer, men i Hanumans maske er det ikke uten videre gitt hvem som er hvem av de to.

Detaljrik multitasking

Boken gir seg ut for å være kriminalroman, men plottet holder dessverre ikke mål. Historien er i det hele tatt lite troverdig. I løpet av 2 uker oppnår hovedpersonen Carl det meste. Man kan nevne i fleng: Han forelsker seg hodestups etter om lag en natt, reiser land og strand rundt, får vennskap for livet, har et helt harem av tilbedende barpiker, blir kidnappet hit og dit, blir forfulgt, blir forsøkt myrdet i et kjøpesenter, han oppnår uante antall beruselser og orgasmer. Innimellom alt dette tar han seg også tid til å samarbeide med det lokale politiet for å nøste opp i mordmysteriet, og faktisk også nøste opp i diverse narkotikaringer.

- Og det stopper ikke med dette: Han får attpåtil dårlig samvittighet overfor sin nær glemte datter hjemme i Norge. Hvem sier at menn ikke er i stand til multitasking? Ikke Yan Friis i alle fall.

Intenst med mange detaljer er bare forbokstaven. Her får vi servert en detaljrikdom uten grenser. Selve krimplottet blir rent borte i den salige blandingen. At en nordmann har blitt myrdet i Thailand virker totalt uvesentlig.

Apropos detaljrikdom: Boken bærer sterkt preg av å ha blitt skrevet av en forfatter med utallige Thailand-artikler på samvittigheten. Det hersker ingen tvil om at han er svært kunnskapsrik om Smilets land, men til tider – ganske ofte, faktisk – blir det for tydelig og for mye av det gode. Her er det alt fra lange utgreiinger om Burmas trøblete historie, Thailands rolle under den andre verdenskrig samt mystiske sagn. For så vidt interessant, men bare i en annen setting. Å flette inn slike fakta i en ramme som en kriminalroman gir, minsker viktigheten. Det føles ikke like reelt. Man tror ikke helt på det som står, siden alt annet nødvendigvis er fiktivt. I løpet av 350 sider er det mye kunnskap å holde styr på.

Friis fletter inn disse faktaopplysninger i alt fra brev skrevet av Fredrik og avisartikler klippet ut av samme mann, til beskrivelser og samtaler (Carl spør, samtalepartneren forteller villig vekk). Ikke alt dette fungerer like greit.

Formildende omstendigheter

Dette er selvsagt ikke udelt negativt. Friis gir oss et godt innblikk i det thailandske samfunn. Han skal ha pluss for glitrende beskrivelser av Thailand, både hva natur og samfunn angår. Man er livredd i gata, man blir befølt både her og der, man kjenner eksoslukten. Man er der. Man blir skremt av farangenes (de hvite menn) motbydelige syn på den kvinnelige befolking, og man blir regelrett kvalm når deres handlinger blir beskrevet.

- For denne boken er skrevet i favør thaikvinnene. Boken legger en voldsom vekt på prostitusjon. Man tviler aldri på at beskrivelsene er reelle, og det norsk-thailandske lille samfunn er temmelig skarpt beskrevet. Den sterke kritikken rettes mot hans egne. Ei heller de mannlige thaiene blir båret i gullstol.

Sprog og sproglige virkemidler (sic!)

Språket forvirret meg. Enkelte partier er lyriske og flotte. Andre er platte og rent ut dårlige. Stort sett skriver han godt, men det preges av bolkvise skriblerier som har blitt redigert sammen. Klipp og lim- metoden må utvilsomt ha blitt hyppig benyttet i dette tilfellet. Enkelte avsnitt mistenker jeg således å være limt inn rett fra forfatterens egne Vi Menn-artikler. Jeg savnet et system i det hele.

Herunder hører også en vurdering av redigeringsarbeidet hva rene skrivefeil angår. Mest prekært er bruken av ordet ”kapitel”. Siden ordet kapitel er skrevet for hvert, ja nettopp, kapittel er dette en ganske forstyrrende feil. Jeg likte heller ikke at forfatteren kun bruker ordet ”drugs”, og ikke ”narkotika”. Unødvendig. Jeg slår et slag for det norske skriftsmål, og pirker på mer:

Den konsekvente bruken av sprog i stedet for språk klarte jeg ikke unngå å henge meg opp i. Man må gjerne være født og oppvokst på Høvik, for all del, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg syns det er ufrivillig komisk å ni holde på ordet sprog. Rettere sagt; Det er delvis ufrivillig komisk, dels særdeles irriterende. Her kunne jeg slått en vittighet om at Kåre Willoch burde leste inn lydboken, men den faller på sin egen urimelighet siden bokens språk er beste vestkant-skrevet kun, ene og alene, i dette tilfellet. Jeg retter meg nok en gang: Bruken av ordet sprog er særdeles irriterende.

Hva mer? Jo. Lenger oppe har jeg skrevet om den detaljrike multitaskingen. Jeg velger å utdype dette ytterligere. Episoder tatt ut av sin sammenheng nevnes, i et fåfengt forsøk på å gi eksempler på motsigelser og metoden kjent som klipp og lim:

* Carl er, midt oppe i en hasardiøs biltur under selve avsløringen av mordet på broren, ekstatisk av naturen de kjører midt oppe i: ”Han sa ingenting, han ville ha dette øyeblikket for seg selv” (fritt etter hukommelsen).

** Carl tar et raskt avskjed med bestevennen han oppnådde i de fattige to ukene Thailandsoppholdet bestod av: ”De brast i latter og savnet hverandre allerede” (fritt etter hukommelsen). Dobbelt selvmotsigende.

*** Carl er i et meget tvilsomt selskap, i en skrekk og rus forsøker han å fange opp samtalen mellom pamper på den ditto tvilsomme siden av samfunnet. Midt i kaoset føler forfatteren trang til å gjøre et poeng ut av at den ene pampens kallenavn, Jungel-Åge, er som hentet ut av 40-tallets gutteromanverden.

Boken inneholder ellers enkelte komiske episoder, som i sin sjeldenhet oppfattes som meget malplassert. Litt synd egentlig, for Friis er vanligvis en meget morsom herre. Her nevnes mageplask ut av en bil for å hilse på svigermor (igjen, vår mann har vitterlig vært i landet i knappe to uker)og en episode med dobørste brukt som (potensielt) mordvåpen.

Har jeg skrevet for mye? Begynner omtalen å nærme seg lengden til boken jeg omtaler? Jeg er snart ferdig. Det er bare en ting til jeg må nevne før jeg begynner på avrundingen: Boken inneholder en god del referanser til sanger, artister og filmer. Klart musikkelskende Friis ikke kunne motstå fristelsen! Et morsomt innslag, her evner jeg ikke å være negativ. Personlig må jeg dessuten gi pluss for utdrag fra en rem-låt.

Delvis overdreven bruk av dels

- Jeg ville skrive ei bok som kan leses som en spenningsroman, men som også er et møte med en del av verden folk flest ikke kjenner. Særlig var jeg opptatt av dette med sexturismen. Jeg ønsket å gå bak de medieskapte holdningene og skildre noe som ligger dypere. (Kilde: Dagbladet)

Han lyktes nok bare til dels, den godeste Yan Friis. Jeg slet med boken i to uker, og det var ofte kun ren stahet som fikk meg til å lese videre. Å avbryte en bok ligger rett og slett ikke i min natur. Når det er sagt skal det også sies at jeg av og til også leste videre fordi den var spennende. Rett skal være rett. Dette er ofte og av og til-forholdet er synonymt med hele min oppfattelse av boken. Den er dels lærerik, dels uinteressant. Dels medrivende, dels kjedelig. Dels troverdig, dels lite troverdig. Dels spennende, dels kjedelig. Dels bra, dels håpløs.

Han skal ha for forsøket, og øvelse gjør mester. Ryktene sier at han har skrevet på en ny krimbok de siste årene. Jeg gleder meg. – Delvis.

Lest i 2011 - April måned + Bonus

I mars måned har jeg produsert 2 blogginnlegg. Jeg gremmes! Ikke bare gremmes jeg, jeg velger også å gjenta meg selv: ”I mars måned har jeg produsert 2 blogginnlegg”. Seriøst, 2!! To skarve innlegg hvorav det ene er et rent mimreinnlegg om en viss detektivfrøken. Det andre er om tre bøker lest i april, men det er en akk så stakkarslig unnskyldning. Ikke en gang månedsinnlegg fikk jeg somlet meg til å skrive i april måned.

Heldigvis har jeg lest litt mer, men det igjen har jo medført at jeg henger etter i omtaleskriblerier. Synd, for så mye går i glemmeboken, både av innhold, tanker og følelser i leseprosessen. Måtte mai plage vettet av dere med mine uendelige bokomtaler! (heh!)
Gulldronning, perledronning - Idas dans - Sjelenes herre - David Golder - Hett blod - Mann i mørket - G for Goggen

Jeg kunne lest mer, men man er jo så travel, så travel… Påskeferien ble langt fra så effektiv som jeg hadde forventet. Jeg gikk glipp av samtlige påskekrimepisoder, jeg så 1/3 av en episode av NRKs Påskenøtter, og jeg leste fem sider i en bok. Litt leit i seg selv, men antall påskegodt som jeg rakk å trøkke i meg er til å grine av.

Ja, også fikk jeg endelig møtt Fjordlandet igjen. Det var stas! På gjengrodde stier fant jeg også vår nedgravde skatt, nesten 30 år etter. Boken vi gjemte var borte vekk, men på plassen lå gullsmedesken med tusen millioner liksom-diamanter. Det var så søtt at dette får bli denne (les: forrige) månedens kulturinnslag.

Terningkast:
Det er kanskje jeg som er for lett-begeistret, og for lite kritisk, men april måned ble en høydare for terningen min. Alternativt har jeg vært ekstremt flink til å velge gode bøker. Faktisk syns jeg ingen av bøkene fortjener mindre enn 5. Idas dans fordi jeg ikke fant store litterære feil, men lot meg rive med i mors fortelling om sin kreftsyke datter. G for Goggen fordi jeg levde meg helt inn i historien om Tove og Goggen. – Fordi den fikk meg til å få lyst til å hoppe inn i boken og gjøre livet enklere for ham. Resten av bøkene trenger jeg ikke å forsvare. Jeg klinket til med en 6’er for Hett blod. Har du lest boken skjønner du formodentlig hvorfor, med mindre du heter Line. – Men det er greit siden Line antakeligvis leste en bok med samme navn men av en annen forfatter. Ja, vi sier det slik!

Kjønn:
Seks av bøkene er skrevet av en kvinne, den siste av en mann. Det var da voldsomt! Hva annet kan man vel skrive? Jo, at tre av bøkene er av samme kvinnelige forfatter. Det er vel for så vidt et ganske vesentlig poeng.

Land:
Jeg følger muligens opp i april måned med mars måneds molbotendenser. Tre av sju er fra Norge. De resterende er tre fra Frankrike og en fra USA. Jeg må intensivere min visjon om å lese mer fra mer eksotiske kontinenter. Riktignok er handlingen fra boken jeg har slitt med i ukesvis fra Thailand, men det gjelds ikke. Håpet er å få fullført boken i mai, for jeg kan jo ikke (gisp!) avbryte en bok, kan jeg vel.

Sidetall:
Ingen mursteiner. Jeg er rett og slett lite glad i mursteiner. Før jeg begynte å blogge var jeg vel ikke særlig glad i bøker i fjærvektklassen heller, men jeg får stadige bevis på at de er vel verdt å lese. Hett blod var således en av disse påminnelsene. Jeg elsket, elsket, eeeeelsket å lese Hett blod. Det er vidunderlig å lukke igjen en bok med et fårete glis og en mindre veloverveid spontan uttalelse: ”Åååååh! Denne var kul!”

Tema:
Kjære vene, så tåredryppende! Hadde ikke solen forbarmet seg over oss hadde jeg nok skapt tendenser til oversvømmelser i Asker. Idas dans var av naturlige årsaker den mest tåredryppende. Man rekker å gråte ganske mye i løpet av en kveld, fant jeg ut. Jeg tror ikke dyna mi greide å kvele all hulkingen min. Gulldronning, perledronning fikk også tårene til å renne, det skulle da bare mangle. G for Goggen skapte stadige klumper i halsen.

Ironisk nok gråt jeg ikke av Mann i mørket, selv om det handlet om en sterkt deprimert eldre herremann som søkte tilflukt i fantasiverden. Jeg gråt heller ikke av Nemirovskys tre bøker, selv om hennes skjebne er verdt mer enn en tåre. Det var sterkt å få et innblikk i datidens Mellom-Europas antisemitiske samfunn. Mindre sympatiske hovedpersoner og deres kamp om å klatre opp i samfunnsstigen var særdeles verdt tiden.

Hva mer?
Jeg må nesten le. Jeg var ung og meget naiv i mars måned. For bare se hva jeg den gang skrev:

”Full av pågangsmot og selvtillit er jeg derfor rede til å lese Silmarillion i april måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo utføre det også.”

Vel, tydeligvis greide jeg å snike meg unna. Denne måneden lærer jeg av mine feil og prøver omvendt taktikk:

”Full av erfaring og selvinnsikt akter jeg overhodet ikke å lese Silmarillion i mai måned. Nå er det skrevet og publisert, og da må man jo holde det også.

Shop till you drop
Jeg visste det ville komme, og det kom. Heller ikke april ble en shoppefri måned. Nei, gud og bevare meg. Slikt går jo ikke an. Halv pris av halv pris av mammutsalg er en fristelse for stor til å holde seg unna. To skatter ble med meg hjem: Hett blod og Gulldronning, perledronning. Strengt tatt kjøpte jeg også en bok til, men den var jeg hodeløs nok til å gi bort i gave. Jeg vurderte, og dette innrømmer jeg med skam, å lese den (pent!) før mor godhjerta selv ga den videre. Jeg innrømmer dette siden jeg gudskjelov ikke gjennomførte planen.

Jeg trodde det skulle bli mer. I forrige månedsinnlegg uttrykte jeg meg like pompøst som en av de fire store da jeg skrev at jeg valgte meg april, men ikke fordi

fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter,-

men fordi det er denne måneden alle loppisene plopper frem i idrettshaller og skolegårder. Jeg tok feil! Jeg kom meg ikke på loppemarked før den første dagen i mai! I går, med andre ord, og for å være ærlig dunker hjertepumpa temmelig hardt og raskt enda. Det er som en rus, hvinte jeg, og travet opp og ned med skjelvne bein i Askerhallens skumle tribuner. Posesalg = the best Ellikken can get.

Jeg er sjanseløs. Jeg må vise frem fangsten min, selv om dette strengt tatt hører til mai-innlegget. For vet dere hva? Jeg er allerede sent ute med april måned, så jeg kan likegodt være tidlig ute med mai måned.

Sant jeg fikk masse fint for den nette sum av 100 kroner! Posene til femti kroner stykket var mer enn stappfulle og over kanten hva revneferdige var, men jeg slapp altså billig unna. Bokstavelig talt.

Mai, come what may
Jeg skal, virkelig skal, fullføre boken jeg holder på med, om det så blir den eneste boken i mai. Tanken er for trist til at akkurat det skal skje. Jeg tenker jeg nøyer meg med å si det slik. The plan is to have no other plans.