20.4.11

Trio Irene Nemirovsky

Rundt regnet en halv evighet etter resten av Bokblogg-Norge, har også jeg lest romaner av Irene Nemirovsky. Fire av hennes romaner er oversatt til norsk, deriblant kjempesuksessen Storm i juni. Av disse fire bøkene har jeg lest tre, og blant disse er ikke nevnte bok. Jeg har altså fortsatt noe å se frem i mot. Bokbloggerne har vært fra seg av begeistring, og mine forventninger var dermed skyhøye. Dette var med andre ord dømt til å mislykkes.


 

Irene Nemirovsky ble født i Kiev i 1903. Da hun var femten flyktet hennes familie fra den russiske revolusjonen. Faren var da en rik finansmann, og hadde alle muligheter for å fortsette sin fremgang i et nytt land.

Det gikk trått. Frankrike var preget av til dels sterk antisemittisme. Nemirovskys forfatterskap skulle preges av dette. Selv var hun halvt jødisk, og hun tar selv tak i mange av fordommene mot jøder. Dels kritisk til sine egne, dels beskrivende om samfunnets skepsis og avstand til jødene. De franske ville nødig at de andre skulle slippes helt inn. De andre kunne aldri helt nå opp, tross kunnskap, penger og velstand.

Irene Nemirovsky giftet seg med en mann av samme avstamming og sammen fikk de to døtre. Flere ganger søkte de om fransk statsborgerskap, hver gang ble søknaden avslått. Selv ikke en bejublet jødisk forfatterinne fikk innpass. Sommeren 1942 ble hun arrestert som statsløs etnisk jøde. Hun ble deportert til Auschwitz og to måneder senere ble hun gasset i hjel.

Mange tiår senere begynte hennes manuskripter å dukke opp fra gjemmestedene hennes. Irene Nemirovsky ante tydelig hva som var i emning. Først mot slutten av nittitallet maktet hennes døtre å lese manuskriptet til det som nå er kjent som Storm i juni.


Av de fire bøkene som er oversatt til norsk ble kun David Golder utgitt i hennes samtid. Dette var hennes debutroman og kritikerne lot seg begeistre. Ett år etter utgivelsen, i 1930, ble boken filmatisert. Også dette ble en uforbeholden suksess.

Finansmannen Golder driver sin kompanjong til selvmord. Det finnes åpenbart ingen grenser for hans trang til pengemakt. Selv om hjertet begynner å svikte og konen forlater ham umiddelbart når imperiet rakner, er David Golder ustoppelig. Bare penger, mer og mer av dem, og spekulasjoner om nye rikdommer gir ham følelsen av egenverdi og vitalitet. Golder er ensporet, men ruvende og fengslende. Og kanskje ser han sitt snitt til, på et vis, å kunne leve videre...


Om den godeste Golder er det intet godt å fortelle. Ei heller kona Gloria eller datteren Joyce. Motbydelige er de, fullstendig kalde, kyniske og falske. Det eneste gode vi får kjennskap til, er hans kjærlighet til datteren. Den vil aldri kjølne. Datteren kjenner ingen annen verden, men ekteparet kommer begge fra svært fattige kår. Tross sosiale og økonomiske dårlige kår og tross deres etnisitet, har Golder slått seg opp og blitt svært rik. De har fjernet seg helt fra sine røtter. Mye vil ha mer. Mange penger er ingen tilfredsstillelse når enda flere potensielle penger står bak neste hjørne.

Tross denne usympatiske hovedpersonen er det slående hvor mye sympati og medfølelse han likevel høster hos leseren. Hans handlinger og motiver er kalde, kyniske og selvsentrerte, og Nemirovsky beskriver hans egenskaper tvers igjennom strålende. Man tror på ham, virkelig tror, og man håper. Man håper inderlig at det skal være noe godt i den mannen, håper at noen skal gjøre ham noe godt.


Noe av det samme tema finner vi i Sjelenes herre.

Hovedpersonen Dario Asfar, tilhører det vi kan kalle de andre. At han er lege, i en rik by som Nice, hjelper ham ikke. De sosiale reglene som gjelder ellers i samfunnet, har ingen gyldighet når man er en levantinsk utseende flyktning fra Krim, en vag blanding av ukrainer og jøde med gresk og italiensk blod i årene.

Dario er desperat allerede i bokens begynnelse. I bokens avslutning er han like desperat. Hans livssituasjon er langt fra den samme, men han er likevel alltid på jakt, og alltid på flukt.


”Når fortiden dukker opp igjen i et menneskes liv, viser den seg aldri i trekkene til ett eneste ansikt; den sender en hel rekke av venner, forelskelser og glemte ting som man har angret på.”

Overalt blir han møtt med skepsis og fremmedhat, og hans desperasjon fører ham på gale veier. Hvorfor kjempe mot noe, når dette kan brukes til hans fordel? Dario vet hva det vil si å drives av sult, å gå sulten til sengs og aldri vite hva morgendagen vil bringe. Han vet hva det vil si å konstant være på jakt etter penger og alltid være på flukt fra kreditorer. Aldri, aldri, aldri, om sønnen Daniel skal måtte oppleve det samme. Legen inngår avtaler som ikke tåler dagslys. Han blir en holden mann, ettertraktet og suksessrik til tross for at hans etnisitet aldri vil gi han fullstendig innpass i samfunnet. Han er nå så vellykket han bare turte å drømme om. – Men finner Dario selv lykken? Vil han kunne unnslippe sin fortid? Kan umoral forsvares når det bringer godhet til den man bryr seg mest om?


Den tredje boken av Nemirovsky skiller seg litt ut i dette selskapet. Hett blod har en tittel og en handling som er som hentet ut fra kiosklitteraturens fremste hyller. Her finner vi intriger og hemmeligheter som perler på en snor.

Forlaget skriver så fint og treffende:

Den åpner som et stykke kammermusikk, lyrisk og smektende, men takten blir raskere etter hvert som historiene går inn i mer dramatiske sløyfer og Nemirovsky avslører ulike måter å bevare hemmeligheter på, av både den trivielle og skjebnesvangre sorten.

Fortellerstemmen tilhører onkel Silvio, en aldrende mann vi etter hvert forstår har rik livserfaring. Han forteller om intrigene og skandalene i sin familie, som han har bivånet og fulgt med på i en årrekke. Jo mer vi får vite, jo mer avsløres av sammenhenger og likheter. Det er bare en ting: Silvio har deltatt langt mer enn han først forteller. Ungdommens hete blod lar ikke moralen stanse lidenskapen.

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg.

Innledningsvis skrev jeg at mine forventinger var så høye at dette var dømt til å mislykkes.

Så feil kan man ta. Mine forventninger ble innfridd og vel så det. Jeg elsket bøkene. Virkelig ni-elsket!

Hennes menneskekunnskap er intet annet enn bemerkelsesverdig. Hennes hovedpersoner er alle menn, og noe tvil om hvorvidt hun som kvinne makter å skildre menn, er aldri noe tema.

Nemirovsky viser en dyp psykologisk innsikt, mest av alt fordi hun skildrer det ubehagelige. Her møter leserne destruktive selvsentrerte handlinger og personligheter. Likevel klarer hun det få andre klarer: leseren får sympati med de usympatiske. Hennes personskildringer er intet annet enn bemerkelsesverdige.

Som en ytterligere bonus er hennes romaner svært viktige som dokumenter for å gi et innblikk i hvordan antisemittismen gjennomsyret det europeiske samfunnet, og hvordan det i det hele tatt var mulig for nazistene å vinne frem.

Personskildringer, tunge tema og historie. Ikke la det herske noen tvil: Dette er virkelig velgjennomført kvalitetslitteratur.

12 kommentarer:

Elin sa...

Høres veldig spennende ut:) Noen av de bøkene må jeg få lest:)

Karin sa...

Whæææ, etter innledningen trodde jeg at du hadde blitt skuffet, så jeg leste innlegget og tenkte "hvordan skal jeg få henne til å skjønne at dette er fantastiske bøker"! Men det trenger jeg nå heldigvis ikke.

Nemirovsky er ikke redd for å skildre det ubehagelige. Det er egentlig befriende fint at alt ikke er rosenrødt. Jeg har egentlig aldri tenkt over at hun har menn i hovedrollene, men det er jo sant for de tre bøkene du har lest. I fjor kom det en novellesamling på norsk, og den anbefales ikke. Den har ikke fått så mye blest, hverken på blogger eller i media, men jeg likte den særdeles godt.

Og så har du en godbit i vente Storm i juni. Gled deg:-) Og god påske!

Lena sa...

Ojoj! Gleder meg til min debut med denne damen:)

linesbibliotek sa...

Jeg leste "Hett blod" i fjor og syntes den var dørgende kjedelig. Etter det har jeg ikke fått meg til å begynne på "Storm i juni", fordi jeg er redd for å kjede meg like mye med den. Men kanskje det bare var den ene boken som ikke fenget meg. Jeg lever i håpet...

ellikken sa...

Karin: Du anbefaler den ikke selv om du liker den særdeles godt? *fryktelig forvirret*

Line: Nå ga du meg dånedippen! Dørgende kjedelig? Makan! Jeg ni-koste meg mens jeg leste, virkelig ni-koste meg. Vel og bra at man kan ha forskjellig smak og alt det der, men det fins da grenser ;-D

Elin og Lena: Løp og lån! Jeg gleder meg allerede til deres dommer :)

labben sa...

Det er egentlig ikke mer å si, men jeg MÅ! Det kunne ikke mislykkes. Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å kjede seg med Nemirovskys bøker. Er det noe hun kan så er det å dra leseren med seg. Du kan oppleve det meste av følelser mens du leser hennes bøker, du kan bli så frustrert på karakterene at du har lyst å kaste boken veggimellom, men å kjede deg, det gjør du bare ikke.

Line: Et nytt forsøk er påbudt!

ellikken sa...

Hør på Labben, Line!

(Flere som fikk assosiasjoner til Sparebank1 sin spareklubb for barn...?)

linesbibliotek sa...

Dere altså:-) Jeg blir nesten rørt av den rettferdige harmen på Nemirovskys og mine vegne. Men vi kommer nok til å like hverandre bedre etter Storm i juni. For jeg kan selvsagt ikke avfeie en forfatter hvis jeg ikke engang er i stand til å formulere kritikken på fornuftig vis.

Men det skal sies som et slags forsvar at jeg svært sjelden liker veldig korte bøker. Både Camus' Den fremmede, Garcia Marquez' Beretningen om et varslet mord, og Didions De magiske tankers år fikk samme dom. Så det er helt klart meg det er noe i veien med!

ellikken sa...

Jeg nekter å tro at det er noe hvasomhelst i veien med deg. Nei, vi bestemmer oss for å tro at du misforsto totalt, og leste harlequinboken med samme navn. Sounds like a plan to me!

Karin sa...

Jeg mente at den anbefales.... av og til så går ting litt fort. Anbefales særdeles!

linesbibliotek sa...

Hehehe, det var snilt sagt! Jeg skulle gjerne gått inn for Harlekin-teorien din hadde det ikke vært for at omslaget var helt likt. Men som leser bør man jo kjenne sine egne begrensninger, og legg merke til at jeg ikke prøver å overtale andre til å dele min skepsis. Det må da telle for noe:-)

Anita Steigre sa...

Irene Nemirovski ble straks min favorittforfatter (en av mange, riktignok) etter at jeg leste "Sjelenes herre" og "Hett blod" i rask rekkefølge. Har "Storm i juni" tilgode og gleder meg. Men den er jo så kjukk (og da vil jeg allerhelst ha de inn på lesebrettet, bortskjemt som jeg er)

Akkurat nå koser jeg meg med "David Golder" - like velskrevet og god som de andre. Hurra for Irene!