Biter av lykke, av Anne Ch Østbye

En av de relativt få norske romanene som har fått oppmerksomhet den siste tiden, det er en knallhard kamp om publisitet, er en fortelling om en venninnegjeng hvor alle har passert seksti år. Min utgave kom i posten sammen med tre biter sjokolade. Tre biter lykke, om du vil.

Litt skeptisk i utgangspunktet var jeg nok, der jeg halvveis forventet noe a la bøkene til Karin Brunk Holmquist. – Men bare halvveis. Østbys Tegn står for meg fremdeles som en av de beste ungdomsromanene jeg har lest i nyere tid. Denne, derimot, er for det voksne publikum.

Biter av lykke, av Anne Ch Østby

Undertittel: En roman om kjærlighet, håp og sjokolade. Utgitt i 2016. Norsk.

Og joda, jo visst er romanen søt. Humoren ligger og godgjør seg mellom linjene, ispedd litt sørgmodige passuser underveis. 

I begynnelsen var de fem. Kat, Maya, Ingrid, Sina og Lisbeth. Fem unge jenter som vokste opp i en liten by med de samme forutsetninger for å mestre voksenlivet. Så går det som det ofte går, venninnegjengen splittes og spres for alle vinder. Likevel beholdes vennskapet, selv etter et halvt århundre. – Selv med et helt verdenshav mellom de.

For bare Kat reiste ut. Ut, ut, ut i den store verden, mens de andre ble værende i vesle, trygge, men akk så kjedelige Reitvik. Nå sitter Kat som enke og med eneansvar for en kakaoplantasje et sted i den eksotiske øystaten Fiji. Hun sender brev til sine venninner, ett og ett, og ber de tilbringe resten av deres liv sammen med henne i et søsterskap i hennes paradis.

Det er Sina, som fikk barn i tidlig alder, og som har slitt med sin posisjon i samfunnet helt siden den gang. Den nå femtiårgamle sønnen er en slendrian uten like, med sine evige prosjekter som tapper moren for nøysomt oppsparte midler. Hun reiser.

Det er Lisbeth, den forsmådde direktørfruen. Hun som er vakker og vellykket, som tiltrekker seg alle utenom sin egen mann. Hun reiser.

Det er Maya, akademikeren som har brukt hele livet til å spre kunnskap til andre, men som nå knapt nok husker hvem hun er. Hvem noen er. Likevel reiser hun.

Og det er Ingrid. Den ordentlige, pliktoppfyllende. Kontorrotta. Hun som aldri stiftet familie, men som alltid har stilt opp for sin brors familie. Hun som alltid har drømt om å være vill og gal. Klart hun reiser. 

Godt over seksti år. Klare for et nytt liv, sammen.

Det er faktisk ikke så usannsynlig som det kan virke som. Forfatteren makter å pensle frem alles motivasjon og vilje til å reise fra alt og alle, vel vitende om at de kanskje aldri mer vil vende hjem igjen. Mest kritisk er det at Mayas datter lar sin svært syke mor dra, at hun overlater ansvaret til disse kvinnene hun knapt nok kjenner eller vet noe om, men forfatteren klarer å la denne avgjørelsen bunne i respekt og kjærlighet for moren. Som den ytterste uselviske siste gest. 

- Det er faktisk ganske godt gjort.

For persongalleriet er det beste ved denne boken. Det er nøye uttenkt og godt utviklet. Alle har sitt å stri med, samtidig som ulikhetene i væremåte og utfordringer ikke blir altfor påtagende. Forfatterens måte å løse det nokså store persongalleriet på er å la alle få sin bit av historien, men på ulikt vis og i ulike kapitler. 

Den egentlige hovedpersonen, Kat, initiativtager og primus motor, vies kapitler hvor hun forteller i jeg-form via et slags brev eller dagboknotat. De øvrige venninnene har også egne kapitler, men kun i tredjeperson, iakttagende, og alle observerer de hverandre. Noen få eposter og brev er som kjærkomne avbrekk mellom alle fortellerstemmene. 

- Og så har vi husholdersken Ateca, innfødt orakel og menneskekjenner. Hennes kapitler fremstår ikke ulikt fra Kats kapitler, men er formet som en bønn. De er varme og inderlige, det er rett og slett vanskelig å ikke falle pladask for henne.

Den lokale jenta Maraia bør også nevnes. Det er noe litt mystisk og overnaturlig over henne, men hennes fremtoning blir aldri helt tilstrekkelig tydelig. Det er ikke noe system over hennes tilstedeværelse i fortellingen. Etter en introduksjon, en kraftig vekket interesse, hører vi ikke noe om henne før hun plutselig dukker opp, nærmest i en bisetning, femti sider senere. Det er som om forfatteren brått innser viktigheten av å ha henne med i historien. Jeg tror et større fokus på henne hadde beriket romanen ytterligere, for slik resultatet er blitt føles denne biten litt halvferdig. Ideen om det underfundige pikebarnet er i utgangspunktet svært godt. Jeg skulle gjerne lest mer om henne.

Det halvferdige inntrykket bringer oss videre til den største innvendingen: Jeg følte aldri på noe punkt at jeg forsvant inn i stedet og stemningen. Når man først legger en romanhandling til en stillehavøy forventer jeg mer maleriske naturbeskrivelser, noe som vekker sansene og tar meg med på en reise til et sted jeg aldri har vært. Fokuset er på venninnene. Selv om de lager mye lokal mat, og Ateca forteller om tradisjoner og skikker, føles det aldri som en naturlig del av historien. Det blir mest litt belærende og forklarende. Dessverre. Jeg savnet å være der. På Fijiøyene.

Og hvorfor denne entusiasmen når ideen om sjokoladeproduksjon blir lansert? Jeg mener, de befinner seg på en kakaoplantasje. Tanken burde slått de før. Og denne barnlige entusiasmen over slagordet. Biter av lykke. Juhuuuuuu jubel fra sjokoladeinspiratoren, liksom. Ja, og med tre utropstegn. Veien mot produksjon er i beste fall kjedsommelig, det interesserer meg ikke, men må øyensynlig nevnes dann og vann for å drive historien frem. Akkurat dette understreker mine Karin Brunk Holmquist -antakelser.

Det er egentlig urettferdig, for Biter av lykke er bedre enn som så. Det gode språket overdøver enkelte svakheter og persongalleriet er både rikt og troverdig. Full pott blir det ikke, men plussene er langt flere enn minusene. 

(Litt sånn som Japp, kanskje. Absolutt godt nok om man er søtsugen, men skal man kose seg skikkelig spiser man heller en Mars. Bare fordi Govida-konfekten er litt for dyr. Du vet, bedre enn Potensgiverne, men samtidig ikke så bra som Moby Dick. Sånn cirka slik er min opplevelse.)

Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mine omtaler av Anne Ch Østbys ungdomsromaner (Tegn) og (Du er her)

Andre bloggere: (Bentebing) (Sissel) og (Tine)

Du er her, av Anne Ch. Østby

Letingen etter en potensiell vinner av neste års Bokbloggerpris fortsetter. Denne gang har jeg lest og vurdert Anne Ch. Østbys nyeste ungdomsroman, en bok jeg hadde høye forhåpninger til etter å ha latt meg begeistre over hennes forrige roman.

Du er her, av Anne Ch. Østby

Norsk ungdomsroman. Utgitt i 2015.

Josefine, eller Fine som hun helst blir kalt, er 17 år og bor sammen med moren sin. Når hun ikke er på skolen eller tilbringer tiden sin med sin beste venninne, sitter hun på rommet sitt og syr. Hennes lidenskap for design gjør henne litt annerledes enn de andre, men hun vet hvor hun er på vei og ser mulighetene dette gir henne for fremtiden. Men hvem er hun egentlig, akkurat her og nå?

Forfatteren vet hva hun vil, hun har en misjon og hun skal ha all ære for å ønske å tilby meningsfull litteratur til norske ungdom. Du er her nå handler om å finne sin plass og forsøke å bli trygg på seg selv som den man er. Intensjonene er gode, og jeg liker de.

Dessverre oppfatter jeg ikke resultatet udelt positivt. Dialogene virker i det store og hele kunstige og konstruerte. Ei heller anser jeg ikke språket som troverdig, verken tids- eller aldersmessig. Slik føler jeg dessverre heller ingen nærhet til hovedpersonene, selv om temaene boken omhandler i utgangspunktet interesserer meg. Tematikken i bunn motiverer meg like fullt til å lese videre.

Videre oppfatter jeg selve oppbyggingen av romanen som for tydelig strukturert: Nytt kapittel. Vi har Fine på pikerommet. Fine og Tino snakker om design. Tilbakeblikk fra gamle dager. Nytt kapittel. Fine er på skolen. Tino tuller med Fine. Tilbakeblikk fra gamle dager. Nytt kapittel. Fine er på pikerommet … Og så videre. Dog liker jeg kapittelinndelingene med gamle bilder som gir mening til kapitlenes innhold. En fin introduksjon, gir gjenkjennelseseffekt, er visuelt pene og tydeliggjør koblingen mellom fortid og nåtid. Bildene har en klar funksjon.

Rent subjektivt ble også all fokuset på design i overkant kjedsommelig. Vel skriver Fine en prosjektoppgave om moter før og nå, men detaljer om kniplinger og folder er strengt tatt kun for spesielt interesserte. Det er følgelig en innfallsport til hvordan hun etter hvert fatter mer og mer interesse for tidligere generasjoner, hvor hun kommer fra, men alle detaljene kunne med fordel vært tonet ned for å fenge bredere. Kanskje kunne hun jobbet med mer emosjonelle skildringer av hvordan Fine faller for Tino. Hvordan hun faller for en venn fra barndommen. Problemene hennes med å takle dette, også etter hvert som spøkelser fra skapene rundt omkring begynner å dukke opp. Jeg tror ikke helt på henne. Det blir vagt og upersonlig. Derimot er hun god på å skildre hvordan Tinos tøffer seg sammen med andre, men blir en helt annen når bare Fine er med ham. 

Det igjen byr på irritasjon når hun ikke reagerer særlig på hans to sider, og hvordan hun godtar, uten spørsmål, at han stadig banker på hennes dør, ven og god, mens han timer tidligere spottet henne foran hele klassen.

Skjønt, det meste gir mening på slutten. – Men da var det dessverre for sent for denne leseren.

Kanskje er jeg i overkant streng. Kanskje det ikke først og fremst taler imot nettopp denne romanen. Kanskje det heller forteller hvor godt jeg likte Anne Ch. Østbys ungdomsroman Tegn.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda så vidt meg bekjent. Les den selv og gjør opp din egen mening. Og les Tegn!

Tegn, av Anne Ch Østby

Da Bokbloggturneen presenterte vårens bøker, lot jeg guttungen peke ut et par bøker han syns så interessante ut. Ikke akkurat noen stor overraskelse: boken han bestemt mente jeg burde forsøke å få i hus hadde fotballomslag. I ettertid skulle jeg ønske jeg ikke hadde valgt denne boken, rett og slett fordi jeg syns det er vanskelig å skrive om den. Det hender fra tid til annen, men sjelden av denne grunn: boken er så god at jeg sliter med å skrive annet enn at den er veldig, veldig god.

Tegn, av Anne Ch Østby
Ungdomsroman.

Sofie, Jonna, Espen, Ida, Julie, Karine og Kasper er alle oppslukt i forball. Snart er det cup, og både gutte- og jentelaget trener så godt de kan for å få et best mulig utgangspunkt. De har nådd en alder der det ikke lenger handler om å spille for å ha det gøy, men for å vinne. Enten et korsbånd ryker, kvalitetstid med venner og familie kommer i annen rekke, eller presset blir for ubehagelig.

Av og til kan et vondt kne være lettere å takle enn et verkende hjerte. Av og til har man så fullt opp med seg selv at man ikke ser hvordan andre har det. Av og til ser man, men tør ikke gjøre noe med det. Sannheten er for ubehagelig.

Fotballen blir kun en kulisse. Tegn handler om så mye mer enn bare gressmatte og lærball, leggskinner og scoringer. Tegn handler om å ha mot til å si ifra, mot til å tørre å være den man er, gjøre det man ønsker å gjøre, si det man ønsker å si. Det handler om å fange opp, holde øynene åpne, ikke snu seg bort. Det handler om å våge å møte det ubehagelige, hjelpe hverandre og dermed også seg selv.

Vondt utenpå og vondt inni

Sofie, Jonna, Espen, Ida, Julie, Karine og Kasper. Vi blir kjent med dem alle, noen godt andre mindre godt. Alle sliter litt, noen sliter mer.

Julie har vondt i kneet, men hun har det enda vondere inni seg. Jo mer kneet verker, jo viktigere blir det for henne å møte opp på treningene. Jo mer hun trener, jo mer blir hun bevisst at hun gjør det for treneren. Hun er forelsket i treneren. Hun kan ikke si det til noen, hun må holde det inni seg selv om hjertet er i ferd med å briste. Treneren er ingen høy og mørk ung mann. Treneren er bare noen år eldre og er en jente. Hvorfor må hun være annerledes enn de andre? Hvorfor må hun føle noe for noen som ingen andre gjør?

Sofie er også forelsket. Hun er forelsket i Jonna, en av brorens lagkamerater. Følelsene dempes likevel av bekymring for broren Espen. Hun kjenner ham ikke lenger igjen. Det er noe med han, noe galt som strekker seg lenger enn bare til en skadet skulder. Men hvem kan hun snakke med, og kan hun egentlig snakke med noen om dette?

Kasper er også bekymret. Han skjønner det er noe galt med Espen, oppførselen hans minner ham for mye om faren. Espen selv er mest bekymret over alle beskjedene som venter på han overalt. Tegnene er på datamaskinen, i nyhetssendingene, i skogen, i den toårige naboguttens øyne… Espen er en av de utvalgte, en av de som kan redde verden fra fortapelsen.

En stein i veien. Noen hadde lagt den akkurat der. En stein i veien, rett foran hjulet mitt. Var jeg borte etter at jeg fikk sprøyter? De visste det, de stod klare. Tok de noe? Hva så de? Hva tok de? (s.87)

Å se og bli sett

Espens desperasjon er som en rød tråd gjennom hele boken, men boken handler om mer enn samfunnets vanskeligheter med å gripe tak i situasjonen og redde Espen. Psykisk sykdom er et viktig tema i boken, ære være forfatteren for det, og hun gjør det hele mer håndgripelig ved å inkludere også andres små og store problemer. Alle har problemer som lettere kan løses ved å snakke sammen. Det handler om å se, men også om å bli sett. Vi må tørre å bry oss, ikke bare om andre men også om oss selv.

Det står skrevet

Kapitlene veksler mellom de ulike personene. Ofte er det Espen som innleder kapitlene med sine sinnsforvirrede tankerekker. Denne stadige vekslingen mellom hovedpersoner krever god konsentrasjon hos leseren, og kan være vanskelig for de yngste. Dette sier også Dragoart som gjennom turneen omtalte boken i går. Mon tro hva Ungdomsboka sier i morgen?

Det tar litt tid før vi lærer oss personene å kjenne, slik at vi etter hvert har ting å henge på knaggene. Den vanskelige starten tilgis glatt når spenningen kulminerer i siste halvdel. Det er et voldsomt driv på slutten: veldig spennende og meget medrivende. Tenk, helt uten ville biljakter og tryllemagi!

Tegn passer like godt for gutter som for jenter. Fotballomslaget burde tiltrekke ungdom som har litt vondt for å kalles bokorm. – Og det er mye fotball, både jente- og guttefotball. Alt skjer på løkka, samtidig som forfatteren holder oss i nåtiden med Facebook, pulsmåler og zapping med fjernkontrollen. Dette er ingen mimring tilbake til den gang da… Kjærligheten er også til stede og setter prikken over i’en i en roman for ungdom. Det er ingen klissete tenåringskjærlighet, men det er bobler i magen og fysisk attraksjon. Ikke over grensen for noen ting som helst, men heller ikke for forsiktig. Det er spisbart, troverdig og medrivende.

Anbefales! Les den, les den, les den!

Faktisk, denne boken er blant de beste nyere ungdomsromanene jeg har lest de siste årene. At jeg, i en alder av 33 nikoste meg under lesingen bør tale til dens fordel. Jeg nikoste meg ikke fordi den appellerer like mye til voksne, men fordi den tar ungdom inderlig på alvor. Boken fikk meg til vekselvis å ønske jeg var 14 år igjen, og samtidig takke gudene for at jeg slipper å være i den alderen mer. Den voksende friheten, alle vennene og gryende forelskelser er en ting, noe helt annet er usikkerheten, redselen for å være annerledes, ensomheten og følelseskaoset. Usikkerheten og redselen for å ikke passe inn blir mindre med årene, den blir lettere å hanskes med, men den er stadig med oss. Et lite snev av det, som gjør det så vanskelig å si ifra, ikke lukke øynene for det ubehagelige. Helt fritt for magi og utenomjordiske vesener: denne historien kunne vært om hvem som helst av oss.

Tegn handler om det å være syk i hodet eller i foten. Om hvordan vi reagerer når det skjer merkelige og skremmende ting med folk rundt oss, og om hva vi velger å gjøre. For er det egentlig vår sak?

Ja. Det er vår sak. Det vil alltid være vår sak. Ikke lukk øynene. Se – og bli sett.

Kilde: Leseeksemplar.