18.5.20

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Alle skulle lest mer av Tarjei Vesaas. Les Isslottet, les Fuglane. Les hvorfor:


Fuglane, av Tarjei Vesaas
Nynorsk. Roman. Utgitt i 1957. 


Mattis er 37 år og bor hos den tre år søstra, Hege, i et lite hus ved skogkanten. Det er noe som feiler ham, noe som ikke helt er på plass, men han forsøker så godt han kan, selv om tankene surrer det til for ham. Hege jager ham stadig ut av huset, ber han finne seg en jobb, noe å gjøre, men like stadig kommer han tilbake uten å ha gjort det grann. Eller, kanskje begynner han å renske en turnips, bare for å falle inn i en dagdrøm og ødelegge den. Eller sovner i båten, midt mellom den ene og den andre bredden. Mattis vil ikke være slik, men han er ikke som de andre. Han er ikke skarp, slik søstra er. 

Og likevel forstår hun ikke alt. Hun forstår ikke hvorfor et rugdetrekk over huset deres er noe helt magisk, noe som gjør ham utvalgt. Hun forstår ikke hvordan man kan snakke med fugler, ikke gjennom tanker, og ikke gjennom fugleskrift, det som skrives med hjertet. Han føler seg underlegen henne, hun er hans forbilde, men det skjer noe med ham den natten han første gang blir var rugda. Bare han ser verdien i det, han vet noe hun ikke vet. Alt endrer seg, nå er det hans tur til å syns litt synd i henne: «No skulle Hege og få bli annleis». 

Dessuten skjønner han at hun ofrer mye for ham. Ikke lever slik hun kunne levd, fordi hun må ta seg av ham. Han skjønner at hun er lei seg, at det er det som gjør at hun svarer ham bryskt eller jager ham ut av huset. Hadde han bare klart å holde orden på alle drømmene sine, alle tankene, gjøre et godt arbeide eller kanskje finne noen som kan skryte av ham. Noen som kan være glad i ham, bevise overfor alle i bygda at han er mer enn en tust. Noen som kan gjøre Hege stolt over ham og ville fortsette ha ham hos seg. 

Rugda er en slik noen, men ingen forstår hva det betyr. Bare Mattis. Tross fugleformen har rugda den skjønneste menneskelige personlighet, rugda kan gi ham alt han har drømt om å få ta del i: «Ein mjuk, mørk snerv av noko uskjønleg». Og akkurat når han er på sitt lykkeligste, akkurat når alle snart skal forstå det han forstår skjer tragedien. Mattis forsnakker seg til en jeger, og i det Mattis roper for å advare henne, flyr hun skremt opp og dør. 

Han legger henne under en stein, akkurat som Hege mener han må legge lokk på følelsene sine, sorgen over fuglen. Mattis må atter ut på arbeid, og Hege lokker ham ut på vannet, en fergemann skal han bli. Han ror og ror, dupper av ved årene, spiser nisten sin, og kommer ikke hjem før arbeidsdagen er over. Endelig lykkes han, han utfører et dugende stykke arbeide, han gjør nytte for seg. En dag får han også en passasjer, en tømmerhugger som blir med ham hjem uten å noen gang dra derfra. Slik som Mattis’ lykke endes til sorg når jegeren skyter rugda, ror han hjem en frier til søstra. 

Mattis er ikke som alle andre, men Vesaas unngår å gjøre ham stakkarslig. Det kreves ingen sympati hos leseren, ofte tvert om. Vi forstår søsterens frustrasjon over ham, ønsket om å slenge igjen døra og stenge ham ute, om så bare for en liten stund. Vi kjenner på irritasjonen over hans oppheng i ubetydelige ting, det som for ham er all verdens. Vi ønsker å irettesette hans oppførsel, vekke ham opp og be ham ti stille. Kunne han ikke forsøkt å se det fra hennes side, hvor vanskelig kan det vel være? Det er litt tungt å være rundt ham, også for leseren. 

Hege skrives aldri frem som noen tydelig figur, Vesaas holder henne i bakgrunnen, men vi evner likevel å se alle hennes konturer, til tross for at vi aldri får vite mye om henne. Mattis ser opp til henne, verdsetter henne på sitt vis, og Hege skrives frem både med respekt og forståelse. Samtidig adapterer leseren hans svake emosjonelle og sosiale forståelse. 

Skjønt, det er hjemme. Ute i naturen ser vi Mattis med andre øyne. Vesaas kompenserer manglende mellommenneskelig forståelse med en desto rikere forståelse av naturen. Mattis sanser dyr, trær, sjøen, med dimensjoner vi andre ofte er blinde for. Her er Mattis sin styrke, naturforståelsen er hans rikdom, og slik klarer han også å hevde seg selv. 

Han har naturen. Fuglene, tuene, bølgene. Han trenger ikke være redd for å være annerledes, ikke skarp nok eller å bli snakket om. Når han fatter sin rikdom, blir også han skarp. Skarp på sin måte, jo visst, men ingen skal fortelle ham at hans klokskap ikke er like godt som noe annet. Bokens sterkeste øyeblikk er når Mattis gjennom naturens metaforer forsøker å anerkjenne søsteren. 

Samtidig mangler han redskap for å roe sanseinntrykkene og ingenting er mer skremmende enn tordenvær. Alt annet kan vente, ingenting betyr noe, Mattis må søke tilflukt. Når et lynnedslag rammer et av ospetrærne overfor hjemmet deres, trærne oppattkalt etter de to umake søskenene, vet han, uansett hva alle andre sier, at noe unevnelig er i ferd med å skje. Overtro, tenker noen. Nå har det bikket helt over, tenker andre. 

Vesaas vil det annerledes. Han lar Mattis ro hjem en frier til Hege.





Les også: Isslottet, av Tarjei Vesaas.

Kilde: Kjøpt fra loppemarked, hentet fra egen bokhylle.

2 kommentarer:

Kleppanrova.com sa...

Denne lest jeg for noen år siden for ente gang, nydelig.
Det samme med Isslottet, den er magisk!
Ha en fin vår :)

Marianne Augusta sa...

Du kan skrive, Ellikken! Skriver du skjønnlitteratur? Kan vi få lese?
Jeg har lest Fuglane og er enig i at det er noe helt spesielt med måten Vesaas skriver på, relasjonen mellom menneskene, mellom menneskene og naturen.