Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay
Paris, 16. juli 1942. Sara er en ti år gammel jødisk jente som er tvunget til å låse inn lillebroren sin i et skap for å gjemme han for det franske politiet. Resten av familien blir arrestert. I 2002 kommer journalisten Julia Jarmond tilfeldigvis over historien om Sara og familien i forbindelse med at hun skal skrive en artikkel i anledning 60-årsmarkeringen av Vichy-aksjonen. Oppdagelsen tvinger etter hvert Julia til å stille en rekke spørsmål ved sitt eget liv.
Oi oi oi. Denne føyer seg glatt inn i rekken av lovende chic-lit-bøker som ender opp med å gi meg grå hår. Assosiasjonen til Drømmehjerte og Øya er uunngåelig. Dette er bra bøker dersom man ser bort fra den parallelle historien, historien fra nåtiden. Hvorfor disse på død og liv skal ødelegges av en parallell historie fra nåtiden er meg uforståelig. Historien fra fortiden er mer enn bra nok, men kombinasjonen er alldeles utålelig. Jeg blir faktisk litt sint.
Det begynte jo så lovende. Historien om Sara i seg selv er gripende og interessant. Det hadde holdt i lange baner for meg. Den parallelle historien derimot, om journalisten som forsøker å nøste opp i hennes historie og skjebne gir meg kvelingsfornemmelser og aktiviserer spyrefleksen. Virkelig.
Styr unna. Dette er chic lit på sitt aller verste.
