Å lese med sansene
Litteratur for de yngste fikk
absolutt mest oppmerksomhet. Deriblant en god del nostalgi, som min barndoms
heltinne Marikken i praktutgave. Klassiske gavebøker og nuff said.
De forlagsansatte brukte mye
tid på å fortelle om tilblivelsen av illustrerte barnebøker. All ære til de,
for dette var interessant å lytte til. Det er mye magi i å kombinere bilde og
tekst. Format er viktig, bøkene skal være litt store og uvante i størrelsen.
Papir er viktig, det må være litt å ta på. Litt ru, litt tykt.
– Også det rent visuelle ved
illustrasjonene, da. Variasjonen er nærmest uendelig. Alt fra papirbiter
klippet ut og lagt oppå hverandre, strektegninger, fargesprakende eller grått,
og de lekreste malerier i reneste Disney-kvalitet. Alt
handler om sanselighet, som en av de ansatte så fint sa det. Man må lese boken
med sansene, ikke med fornuften.
Når ord ikke helt strekker til
Noen kombinerer bildebøker med
dikt til trøst og ettertanke, andre med en tekst med et spenningsdriv som kan
velte selv voksne over ende. Stian Hole og Synne Leas fellesprosjekt
Nattevakten er et eksempel på førstnevnte.
Men mest av alt er det masse
humor i denne type litteratur. Alt fra befriende morsomheter i dypt alvorlige
bøker, til reinspikka vrøvl. Noen passer for barn, andre mest for voksne, og
mange fantastiske som alle uansett alder kan ha stor glede av. Her finnes bøker
om a-, b- og c-dyr, for ikke å glemme u-dyr, kyr som snakker med mange ø-er,
det er bleieslutt og hysteriske mødre, det er bæsj, rock og punk.
Mat for Mons?
- Og småkaker, faktisk.
Napoleon bestemmer er en illustrert barnebok om noe såpass sært som Mor Monsens
savn etter sine småkaker.
Her er linser på jakt etter kokosmakroner og serinakaker som spenner bein på goro. Noe slikt, i alle fall. Under presentasjonen ble det gjort poeng ut av at boken passer like mye for barn, i motsetning til hva kritikerne mener. Her stiller jeg meg dog nokså fordomsfullt i sistnevntes rekker. Morsomt for oss voksne, en ypperlig gave til min bestemor, men til mine venners små barn...? Nei. Neppe.
Her er linser på jakt etter kokosmakroner og serinakaker som spenner bein på goro. Noe slikt, i alle fall. Under presentasjonen ble det gjort poeng ut av at boken passer like mye for barn, i motsetning til hva kritikerne mener. Her stiller jeg meg dog nokså fordomsfullt i sistnevntes rekker. Morsomt for oss voksne, en ypperlig gave til min bestemor, men til mine venners små barn...? Nei. Neppe.
Glitter eller gull
Illustrerte bøker faller av og
til mellom alle stoler. Målgruppen er ikke gitt, det er ingen fasit, og det
meste kan kombineres. En
gjennomillustrert bok som Koblinger av Øyvind Torseter har ingen tekst
overhodet og kan være vanskelig å plassere. Det er fascinerende, men jeg har
likevel problemer med å falle for ideen. En rask gjennomtitt viste meg gode
tegninger, men ingen øyensynlig sammenheng mellom tegningene. Fargene er blasse
og mangler en egentlig estetikk. Den ikke-eksisterende fasiten er problematisk,
kanskje det kunstneriske av og til kan bli litt for avansert for leserne. Man
har godt av variasjon og å bli utfordret ut over de vante rammer, men ikke alt
som glitrer er nødvendigvis gull.
Slukealderen
For de eldste barna har Arne
Svingen skrevet Verdens farligste gjeng. Her har han lånt flere effekter fra
bildebok-tradisjonen. En rekke tegneserie-snutter er med på å levendegjøre
teksten, som er visuell i seg selv. Kombinasjonen trykte bokstaver og
håndskrift er med på å gjøre leseopplevelsen enklere og mer spennende.
Arne Svingen er populær hos min sønn og hans kompiser, og jeg regner med Verdens farligste gjeng vil være nok en innertier hos målgruppen. Det er en kunst å få gutter til å lese, all ære til ham. Boken handler om livet til barna når de voksne ikke er til stede. Dette forsterkes av tegneserieillustrasjonene hvor foreldre og andre voksne aldri vises med ansikt. Alltid dekkes de av snakkebobler, og aldri nevnes de ved navn. Enkelt og ganske så genialt. Denne har jeg stor tro på!
Arne Svingen er populær hos min sønn og hans kompiser, og jeg regner med Verdens farligste gjeng vil være nok en innertier hos målgruppen. Det er en kunst å få gutter til å lese, all ære til ham. Boken handler om livet til barna når de voksne ikke er til stede. Dette forsterkes av tegneserieillustrasjonene hvor foreldre og andre voksne aldri vises med ansikt. Alltid dekkes de av snakkebobler, og aldri nevnes de ved navn. Enkelt og ganske så genialt. Denne har jeg stor tro på!
Suksessformelen: Fotball.Punktum
Ungdomslitteratur
Ungdomsbøkene som jeg gledet meg
mest til å høre om, fikk skuffende lite oppmerksomhet denne kvelden. Som
kremeksempel må nesten Hans Olav Lahlums kriminalroman for ungdom nevnes. Kun
nevnt i en bisetning. Forklaringen er vel at hans bøker selger seg selv. Kred
til Mari Moen Holsve som med sin opptreden ga meg noe i nærheten av en tilstand
av starstuck-het. Honnør til forlaget som gjennom å hente henne inn minnet på
alle bokhandlerne om å reklamere for hennes Halvgudene. Ja til norsk fantasy!
Stas også til noe malplasserte, men sjarmerende tegneserieskaper Flu Hartberg
som slo et slag både for tegneserier generelt og sin Fagprat i særdeleshet. Det begrensede fokuset på ungdomsbøker er ellers nokså forståelig, da det aldersmessige skillet er vanskelig. Bøker leses av tenåringsjenter (som regel) – og deres mødre (også som regel). Presentasjonen bar preg av mange amerikanske serier, gjerne avsluttende bøker i de ulike seriene. Det skal jeg ikke dvele ved.
Ja visst, kan gutter lese
Jeg vil heller dvele ved
forfattere som bevisst ønsker også tenåringsgutter i leserskaren. Tore Aurstads
roman UFO! UFO! vekket umiddelbart min oppmerksomhet. Forfatteren selv gjorde
en utmerket figur på scenekanten. Forlaget reklamerer med ”fysikkens svar på
Sofies verden”, mens Aurstad selv nøkternt beskriver den 500 sider store
mursteinen som en ungdomsroman om naturfag.Hovedpersonen er en skikkelig naturfagsnerd som ham selv, sier han. Og jeg tror han. Denne mannen ivrer for sitt fag. Men noen fagbok om tema var for ham uaktuelt. Her boltrer han seg i stedet med lek av kompliserte, litt ugreie teorier om astronomi og kosmologi. I en fiksjon kan man fabulere vilt om tema uten å risikere å bli arrestert av sine kollegaer.
David Hansen er tretten år og gjør braksuksess i kunnskapskonkurransen Kvitt eller dobbelt. Underveis i programmet blir han kontaktet via telepati av en venninne som er sporløst forsvunnet. Det viser seg at hun er fanget i en UFO i Hessdalen. Nå starter en road trip fra Aurdal til Trøndelag, hvor vår helt forfølges av både romvesener og skumle, sortkledde menn. – For en solid dose realisme er nødvendig, bemerket forfatteren, vel og merke selv om sortkledde menn er en viktig faktor innen UFO-mystikktradisjonen.
Romanen tok drøye fire år å skrive, og selv om spenningen øyensynlig er til å ta og føle på, er det stort fokus på læring. Teorier innen det meste i fysikken presenteres, men man kan etter sigende enkelt bla forbi eller skumlese dette uten å miste tråden i selve historien. En rask titt i boken gir meg klokkertro på at dette er en bok jeg skal prioritere å lese i nær fremtid.
Seksualundervisning
De nye voksenbøkene, eller New
Adult som det så pent heter, fikk i mine øyne ufortjent mye fokus på tampen av
kvelden. Utgangspunktet er unge forfatterspirer som publiserer egne romaner på
Amazon. E-bøkene blir fanget opp i bloggosfæren, får publisitet og enda flere
treff. Når antall nedlastninger så blir mange nok, vekkes interessen fra
forlagene. Tematikken er enkel og romanen er ikke nødvendigvis velskreven. Vi møter unge voksne i starten av 20-årene,
gjerne collegestudenter. De forelsker seg og har sex. Til dels masse sex.
Som et eksempel på denne nye
sjangeren hadde Cappelen Damm hentet frem Easy av Tammara Webber. Assosiasjoner
til Fifty Shades of Grey var nok til å miste meg av lasset. Det gikk et sukk
over forsamlingen, neppe av sjokk eller interesse. Det virker som det de
største sukkene skyldes metthetsfølelse. ”Sexy Evy Bøgenes” var en langt mer
fristende ordlyd. Om disse New Adult-bøker nødvendigvis er så mye å juble over
er uvisst, men fremgangsmåten mht publisering er spennende og interessant.
Blant mye glitter vil det også finnes gull. Easy er visstnok i sistnevnte
kategori.
-------------------------------------------------------
Takk til Cappelen Damm for invitasjon
og fin opplevelse!-------------------------------------------------------
-------------------------------------------------------
Ellikken-blurbs
Når man tusler gatelangs og venneløs rundt i storbyen en time før man skal noe, er det viktig å ha et mål. Noe å gjøre. Noe spennende. Det ultimate for meg var selvsagt å avlegge et besøk i Oslos nye, litterære storhus Eldorado. Tidligere et yndet mål for mine mer eller mindre amorøse stevnemøter. Flotte og selsomme opplevelser, akkurat som i bøkenes verden. Denne dagen, på min jomfrureise i bokslottet, dyrket jeg dog mitt eget ego.
Og jeg var preget både av
nervøsitet, forfølgelsesvanvidd og blygsel der jeg listet meg mellom bokhyllene
på jakt etter Ellikken-blurber. Du vet, sånne sitater fra blogginnlegg som brukes i markedsføringen. Som regel får man ikke vite det før man selv eller andre kjente ved en tilfeldighet oppdager bloggnavnet på coveret til en bok. Litt gjevt og litt skummelt på en og samme tid. Lettere henslengt dog med rosa kinn, bok i den
ene hånda og mobilen i den andre. Fire blinkskudd ble sikret før min redsel for
å bli tatt for nasking og brudd på åndsverkloven – og tiltrekke meg for mye
oppmerksomhet:Ellikken-blurbs
Når man tusler gatelangs og venneløs rundt i storbyen en time før man skal noe, er det viktig å ha et mål. Noe å gjøre. Noe spennende. Det ultimate for meg var selvsagt å avlegge et besøk i Oslos nye, litterære storhus Eldorado. Tidligere et yndet mål for mine mer eller mindre amorøse stevnemøter. Flotte og selsomme opplevelser, akkurat som i bøkenes verden. Denne dagen, på min jomfrureise i bokslottet, dyrket jeg dog mitt eget ego.
Det beste av alt er at jeg står
for alt dette. Bøkene er gode.