27.9.13

En ungdommelig bokaften med masse blurbs

Torsdag 26. september hadde jeg gleden av å være tilstede under Cappelen Damms presentasjon av høstens barne- og ungdomsbøker. Et litt mindre arrangement enn jeg er vant til og forventet, noe skuffende å se med egne øyne hvor lite fokus det strengt tatt er på god litteratur for våre yngste. Naturlig nok var veldig mye rettet mot å selge produktene, både i bokform og rent staffasje, men det var nok av snadder for en ensom bokblogger. Nyheter minus reklame, her er hva som festet seg mest inn under hjernebrasken min:

Å lese med sansene
Litteratur for de yngste fikk absolutt mest oppmerksomhet. Deriblant en god del nostalgi, som min barndoms heltinne Marikken i praktutgave. Klassiske gavebøker og nuff said.

De forlagsansatte brukte mye tid på å fortelle om tilblivelsen av illustrerte barnebøker. All ære til de, for dette var interessant å lytte til. Det er mye magi i å kombinere bilde og tekst. Format er viktig, bøkene skal være litt store og uvante i størrelsen. Papir er viktig, det må være litt å ta på. Litt ru, litt tykt.

– Også det rent visuelle ved illustrasjonene, da. Variasjonen er nærmest uendelig. Alt fra papirbiter klippet ut og lagt oppå hverandre, strektegninger, fargesprakende eller grått, og de lekreste malerier i reneste Disney-kvalitet.   Alt handler om sanselighet, som en av de ansatte så fint sa det. Man må lese boken med sansene, ikke med fornuften.

Når ord ikke helt strekker til
Noen kombinerer bildebøker med dikt til trøst og ettertanke, andre med en tekst med et spenningsdriv som kan velte selv voksne over ende. Stian Hole og Synne Leas fellesprosjekt Nattevakten er et eksempel på førstnevnte. 


Utgangspunktet er familien, dette trygge og gode, en idyll som til tider kan trues av eksistensielle, litt truende og skumle, spørsmål. Hvem er jeg? Hvor er vi? Stian Hole er en illustratør som kan slå pusten ut av den mest garvede bildebokleser, og med Synne Leas vakre dikt i tillegg kan jeg ikke skjønne annet enn at dette er en bok verdt å bruke litt tid på. – Både for barn og voksne, helst sammen.


Enda større alvor finner vi i Krigen av mor og datter, Gro Dahle (tekst) og Kaia Dahle Nyhus (illustrasjoner). Sistnevntes far er for øvrig den meget kjente illustratøren Arild. Krigen handler om et barns opplevelse av en skilsmisse. Kaias barnlige, men virkningsfulle tegninger brakte tårer i øyekroken til de fleste i forsamlingen. Formidlingen av angst, utrygghet, ondskap er så tydelig i hennes tegninger at følelsene kommer ut av boken. Hennes navn er virkelig verdt å merke seg.

Men mest av alt er det masse humor i denne type litteratur. Alt fra befriende morsomheter i dypt alvorlige bøker, til reinspikka vrøvl. Noen passer for barn, andre mest for voksne, og mange fantastiske som alle uansett alder kan ha stor glede av. Her finnes bøker om a-, b- og c-dyr, for ikke å glemme u-dyr, kyr som snakker med mange ø-er, det er bleieslutt og hysteriske mødre, det er bæsj, rock og punk.

Mat for Mons?
- Og småkaker, faktisk. Napoleon bestemmer er en illustrert barnebok om noe såpass sært som Mor Monsens savn etter sine småkaker. 


Her er linser på jakt etter kokosmakroner og serinakaker som spenner bein på goro. Noe slikt, i alle fall. Under presentasjonen ble det gjort poeng ut av at boken passer like mye for barn, i motsetning til hva kritikerne mener. Her stiller jeg meg dog nokså fordomsfullt i sistnevntes rekker. Morsomt for oss voksne, en ypperlig gave til min bestemor, men til mine venners små barn...? Nei. Neppe.

Glitter eller gull
Illustrerte bøker faller av og til mellom alle stoler. Målgruppen er ikke gitt, det er ingen fasit, og det meste kan kombineres.  En gjennomillustrert bok som Koblinger av Øyvind Torseter har ingen tekst overhodet og kan være vanskelig å plassere. Det er fascinerende, men jeg har likevel problemer med å falle for ideen. En rask gjennomtitt viste meg gode tegninger, men ingen øyensynlig sammenheng mellom tegningene. Fargene er blasse og mangler en egentlig estetikk. Den ikke-eksisterende fasiten er problematisk, kanskje det kunstneriske av og til kan bli litt for avansert for leserne. Man har godt av variasjon og å bli utfordret ut over de vante rammer, men ikke alt som glitrer er nødvendigvis gull.

Slukealderen

For de eldste barna har Arne Svingen skrevet Verdens farligste gjeng. Her har han lånt flere effekter fra bildebok-tradisjonen. En rekke tegneserie-snutter er med på å levendegjøre teksten, som er visuell i seg selv. Kombinasjonen trykte bokstaver og håndskrift er med på å gjøre leseopplevelsen enklere og mer spennende. 


Arne Svingen er populær hos min sønn og hans kompiser, og jeg regner med Verdens farligste gjeng vil være nok en innertier hos målgruppen. Det er en kunst å få gutter til å lese, all ære til ham. Boken handler om livet til barna når de voksne ikke er til stede. Dette forsterkes av tegneserieillustrasjonene hvor foreldre og andre voksne aldri vises med ansikt. Alltid dekkes de av snakkebobler, og aldri nevnes de ved navn. Enkelt og ganske så genialt. Denne har jeg stor tro på!


Masse humor finner vi også i boken Zombie-Bjarne av Sigbjørn Mostue, nok en favoritt blant tweenies-gutter. Her er mer tradisjonell bruk av illustrasjoner og tekst. Mest tekst, med befriende tegninger for å lettere komme igjennom boken. Historien er lett å falle for: rektor Bjarne kommer hjem fra en etterlengtet sydentur med gule øyne og grågusten hud. Er ikke det pussig når man akkurat har vært i Syden? Attpåtil svarer han ”hjerne” når noen spør om han lyst på mat. Som rektor på en barneskole har han selveste drømmejobben, og dette av helt andre grunner enn det pedagogiske. Forfatteren selv solgte seg inn i leselysten min med ord som sprøtt, grotesk og frydefulle grøss.

Suksessformelen: Fotball.Punktum


Personlig fattet jeg også over gjennomsnittet stor interesse for min gamle Molde-helt Arild Stavrums Maradonas magi. En liten gjeng med 12-13-årige gutter holder koken med vennskap og fotball. Maradonas gamle kapteinsbind faller plutselig i deres besittelse, og en hver som tar det i bruk blir plutselig, helt uten forvarsel, helt infernalsk gode i fotball. Ja til bøker som får gutter til å lese, dette kan fort være en av dem. Fotballtema er som regel ensbetydende med suksess, og mannen kan (overraskende nok) skrive. Godt, attpåtil. Dette er ment å være første bok i en triologi, og selv om jeg neppe kommer til å bruke tid på å lese nettopp disse bøkene, håper jeg dette kan være noe for min egen 12-åring.

Ungdomslitteratur
Ungdomsbøkene som jeg gledet meg mest til å høre om, fikk skuffende lite oppmerksomhet denne kvelden. Som kremeksempel må nesten Hans Olav Lahlums kriminalroman for ungdom nevnes. Kun nevnt i en bisetning. Forklaringen er vel at hans bøker selger seg selv. Kred til Mari Moen Holsve som med sin opptreden ga meg noe i nærheten av en tilstand av starstuck-het. Honnør til forlaget som gjennom å hente henne inn minnet på alle bokhandlerne om å reklamere for hennes Halvgudene. Ja til norsk fantasy! Stas også til noe malplasserte, men sjarmerende tegneserieskaper Flu Hartberg som slo et slag både for tegneserier generelt og sin Fagprat i særdeleshet.

Det begrensede fokuset på ungdomsbøker er ellers nokså forståelig, da det aldersmessige skillet er vanskelig. Bøker leses av tenåringsjenter (som regel) – og deres mødre (også som regel). Presentasjonen bar preg av mange amerikanske serier, gjerne avsluttende bøker i de ulike seriene. Det skal jeg ikke dvele ved.

Ja visst, kan gutter lese
Jeg vil heller dvele ved forfattere som bevisst ønsker også tenåringsgutter i leserskaren. Tore Aurstads roman UFO! UFO! vekket umiddelbart min oppmerksomhet. Forfatteren selv gjorde en utmerket figur på scenekanten. Forlaget reklamerer med ”fysikkens svar på Sofies verden”, mens Aurstad selv nøkternt beskriver den 500 sider store mursteinen som en ungdomsroman om naturfag.


Hovedpersonen er en skikkelig naturfagsnerd som ham selv, sier han. Og jeg tror han. Denne mannen ivrer for sitt fag. Men noen fagbok om tema var for ham uaktuelt. Her boltrer han seg i stedet med lek av kompliserte, litt ugreie teorier om astronomi og kosmologi. I en fiksjon kan man fabulere vilt om tema uten å risikere å bli arrestert av sine kollegaer.

David Hansen er tretten år og gjør braksuksess i kunnskapskonkurransen Kvitt eller dobbelt. Underveis i programmet blir han kontaktet via telepati av en venninne som er sporløst forsvunnet. Det viser seg at hun er fanget i en UFO i Hessdalen. Nå starter en road trip fra Aurdal til Trøndelag, hvor vår helt forfølges av både romvesener og skumle, sortkledde menn. – For en solid dose realisme er nødvendig, bemerket forfatteren, vel og merke selv om sortkledde menn er en viktig faktor innen UFO-mystikktradisjonen.

Romanen tok drøye fire år å skrive, og selv om spenningen øyensynlig er til å ta og føle på, er det stort fokus på læring. Teorier innen det meste i fysikken presenteres, men man kan etter sigende enkelt bla forbi eller skumlese dette uten å miste tråden i selve historien. En rask titt i boken gir meg klokkertro på at dette er en bok jeg skal prioritere å lese i nær fremtid.

Seksualundervisning
De nye voksenbøkene, eller New Adult som det så pent heter, fikk i mine øyne ufortjent mye fokus på tampen av kvelden. Utgangspunktet er unge forfatterspirer som publiserer egne romaner på Amazon. E-bøkene blir fanget opp i bloggosfæren, får publisitet og enda flere treff. Når antall nedlastninger så blir mange nok, vekkes interessen fra forlagene. Tematikken er enkel og romanen er ikke nødvendigvis velskreven.  Vi møter unge voksne i starten av 20-årene, gjerne collegestudenter. De forelsker seg og har sex. Til dels masse sex.

Som et eksempel på denne nye sjangeren hadde Cappelen Damm hentet frem Easy av Tammara Webber. Assosiasjoner til Fifty Shades of Grey var nok til å miste meg av lasset. Det gikk et sukk over forsamlingen, neppe av sjokk eller interesse. Det virker som det de største sukkene skyldes metthetsfølelse. ”Sexy Evy Bøgenes” var en langt mer fristende ordlyd. Om disse New Adult-bøker nødvendigvis er så mye å juble over er uvisst, men fremgangsmåten mht publisering er spennende og interessant. Blant mye glitter vil det også finnes gull. Easy er visstnok i sistnevnte kategori.

-------------------------------------------------------
Takk til Cappelen Damm for invitasjon og fin opplevelse!
-------------------------------------------------------

Ellikken-blurbs

Når man tusler gatelangs og venneløs rundt i storbyen en time før man skal noe, er det viktig å ha et mål. Noe å gjøre. Noe spennende. Det ultimate for meg var selvsagt å avlegge et besøk i Oslos nye, litterære storhus Eldorado. Tidligere et yndet mål for mine mer eller mindre amorøse stevnemøter. Flotte og selsomme opplevelser, akkurat som i bøkenes verden. Denne dagen, på min jomfrureise i bokslottet, dyrket jeg dog mitt eget ego.
Og jeg var preget både av nervøsitet, forfølgelsesvanvidd og blygsel der jeg listet meg mellom bokhyllene på jakt etter Ellikken-blurber. Du vet, sånne sitater fra blogginnlegg som brukes i markedsføringen. Som regel får man ikke vite det før man selv eller andre kjente ved en tilfeldighet oppdager bloggnavnet på coveret til en bok. Litt gjevt og litt skummelt på en og samme tid. Lettere henslengt dog med rosa kinn, bok i den ene hånda og mobilen i den andre. Fire blinkskudd ble sikret før min redsel for å bli tatt for nasking og brudd på åndsverkloven – og tiltrekke meg for mye oppmerksomhet:


Det beste av alt er at jeg står for alt dette. Bøkene er gode.

26.9.13

Bokbloggerprisen 2014

Under Bokbloggtreffet neste år skal for første gang Bokbloggerprisen deles ut. Denne består av to priser: Åpen klasse (barn og ungdom, sakprosa, lyrikk og noveller) og Årets norske roman (inkludert krim). Kriteriet er at boken må være skrevet av en norsk forfatter og at boken må ha blitt utgitt i løpet av 2013. Kun bokbloggere kan nominere og deretter stemme på sine favoritter.

 
Alt om prisen kan leses hos (Bokelskerinnen). På nettsiden (Norske bokblogger) er det laget en foreløpig oversikt over alle norske utgivelser i 2013.

Formålet er å løfte frem norsk litteratur, et initiativ som er helt etter mitt hjerte. Jeg forsøker å lese mest mulig av norske forfattere, både avdøde og sprell levende.

Eksempelvis er over halvparten av bøker lest så langt i år av nordmenn. Av disse er litt beskjedne seks utgitt i 2013 og dermed også aktuelle for neste års Bokbloggerpris. En sjuende roman er påbegynt og en åttende roman ligger øverst på ventebunken min.

Følgelig bør også andre norske romaner forsøkes å prioriteres før utgangen av året. Helst i ulike genre. Der har jeg et stort forbedringspotensiale. For hvor er alle lyrikkbøkene...? Våren 2014 vil lesing av nominerte bøker bli ytterligere prioritert. Jeg gleder meg allerede stort!

– Og hvem vet, kanskje noen av disse vil komme gjennom nåløyet?


Åpen klasse, sakprosa

 
Åpen klasse, barne- og ungdomslitteratur

 
Beste norske roman
  • Magnhild, av Guri I. Viken og Inger J. Sæterbakk (les min anmeldelse)
  • Politi, av Jo Nesbø (påbegynt)
  • Absolutt presens, av David Lie (på vent)



Andre bloggere: Rose-Marie har samlet (lignende innlegg) på sin egen blogg.

24.9.13

Jeg nekter, av Per Petterson

Det føles nesten unødvendig å anmelde Per Pettersons romaner. For hver ny bok han utgir, kaster massemedias drevne og blaserte anmeldere seg over leseeksemplarer og velter seg i superlativer. Så også for Jeg nekter, utgitt i 2012. Mesterlig underfortalt. En perle av en roman, (...) mørk i gløden, men stråler av lys. Forskjellen på mestring og helt middelmådighetBemerkelsesverdig god. Forlagets presentasjon og oppramsing av omtaler sier det meste.  Aftenpostens anmelder våget seg riktignok med mer lunken anmeldelse: Det er tungt å grave i historien, dersom den ikke skjuler et virkelig drama. Heller ikke det udelt negativt, altså. For tenk å skrive så vondt og vakkert om egentlig ingenting. Om ikke det er en styrke!

En skarve bokbloggers anbefaling havner i så måte langt bak i lefsa. Det er dermed ikke sagt boken ikke kan eller bør anbefales videre. For hans bøker er så gode. De er verdt massiv publisitet.


Jeg nekter, av Per Petterson

Ulvøya 2006. Barndomsvennene Tommy og Jim møtes tilfeldig på en bro. Jim står ensom og fisker, mens Tommy kjører forbi ham. Stopper, veiver ned vinduet, prøver å innhente alt de hadde sammen for alle disse årene siden.

Per Petterson lar Jim og Tommy selv fortelle fra sine liv. Også Tommys søster og mor får sin tilmålte taletid. Det meste i nåtid, med vesentlige tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Tiden de to hadde sammen.

Tommys barndom er preget av den mest prekære omsorgssvikt.  Da moren plutselig en dag rømmer fra den voldelige og alkoholiserte ektemannen, pålegger eldstesønn Tommy seg et stort ansvar overfor sine yngre søsken. Da barna omsider blir reddet ut av sitt eget hjem blir de flyttet til ulike fosterhjem. Tommy sliter stadig med å gi slipp, mest av alt av sin ett år yngre søster Siri. Tommy anses som uheldig innflytelse, og også Siri selv ønsker å frigjøre seg fra hans emosjonelle grep. Tilbake står Jim, Tommys alltid trofaste venn.

Jims far er ukjent, og han vokser opp hos sin strengt religiøse mor. Litt fraværende, kanskje, men hun evner likevel å gi ham en oppvekst som oppfattes som trygg og god. Skjebnen vil det anneredeles.
Som ungdom, på terskelen til en lovende fremtid, kommer tungsinnet over ham. I månedsvis avsondres han fra resten av samfunnet, innlagt på psykiatrisk. Jim med alle forutsetningene for et godt liv, fortsetter å slite i voksen alder.

Som voksne har de nærmest byttet livssituasjon. Begge har problemer, men Tommy har evnet å komme seg nærmest helberget over det verste. Tvert om hva man skulle tro, er det Jim som sliter mest.

Handlingen er trolig velkjent for alle som interesserer seg for norsk samtidslitteratur. Medias hyllest av Petterson har tvunget de fleste av oss til å avgjøre hvorvidt vi liker hans formidlingsevne og språk. For meg personlig er det nært og ekte. For andre vil det oppfattes som ustrukturert, rotete,alt for  verbalt og uten særlig fremdrift.

Jeg mangler ord til å godt nok beskrive hans språk. Å fortelle noen som aldri har lest hans bøker fortoner seg som en umulig oppgave. Det er for spesielt, særegent, til å bergta en helt verden, et helt folk. – Men de som virkelig bergtas, tas med storm. Jeg får aldri nok av Pettersons romaner.

Det er noe med hvordan han makter å kombinere det fæmælte, vemodige, med setninger, avsnitt, som i hvilken som helst annen sammenheng ville falt fullstendig sammen. I en annen type roman ville jeg slaktet disse setningene, avsnittene, sønder og sammen. – Men ikke når det kommer fra ham. Språket i disse sekvensene er ytterst verbalt. Vi følger hele tiden personenes spontane tanker. De er langt fra veloverveide, langt fra velformulerte. Vi kommer inn under huden på fortellerstemmene. De viser oss hvordan de er. Komplekse. Usammenhengende. Kompliserte.

Og ingen er lykkelige. Alle har en tung bør å bære. Hendelser i fortiden vil stadig innhente oss, legge en demper på forbigående stunder av lykke og tilfredshet. Det er dystert. Det er fælt, men likevel ikke på en sentimental, emosjonell måte. Det oppleves som ekte.

Det er tungt å grave i historien, dersom den ikke skjuler et virkelig drama, skrev Aftenpostens anmelder. Akkurat som om det er noe negativt. Morgenbladets Erik Bjerck Hagen svarer utmerket på dette ankerpunktet:
Den er presis og trygg og sikker på seg selv, men det den vil beskrive, er så fullt av et essensielt ubehag at det er som om den må tvinge seg videre mot tingene og situasjonene og menneskene, selv når disse ikke er veldig uvanlige eller merkelige.
Det er nettopp det. Det er ikke hendelsene, eller mangelen på hendelser, i seg selv som er vesentlig i en fortelling. Det er det indre, det menneskelige sinn, som driver fortellingen videre inn i dypet.



Kilde: Bok gitt i gave av mine foreldre som vet at jeg forguder dystre, tåredryppende romaner.
Ikke gå glipp av: Jeg har tidligere anmeldt bøkene (Til Sibir) og (I kjølvannet).
Andre bloggere: Smaken er som baken, også i bokblogglandia. Flere bokbloggere har synset om boken: (Knirk) (Rose-Marie) (Bok-Karete) (Artemisia) (Les Mye) (Mellom Linjene)

19.9.13

Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell

Verdens fineste svenske har skrevet en bok som har fått meg til å smile, le, gråte, sjokkeres og fortvile. Følelsene har stått i kø, dyttet hverandre, slått beinkrok og slåss. I flere uker har jeg forsøkt å systematisert og kneblet disse følelsene godt nok til å skrive om boken.

Sjeldent har jeg manglet ord på samme måte. Fingrene hamrer over tastaturet, men ingen ting fester seg på skjermen. Det er alle disse følelsene, som man ikke kan se eller ta på.

Det nytter ikke nå heller, men noe må jeg skrive. Jeg vil så gjerne at så mange som mulig skal lese boken. Vite. Føle.

Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell
1. Kjærligheten


I august ble Jonas Gardells første bok i triologien Tørk aldri tårer uten hansker utgitt på norsk. I løpet av høsten blir også de to resterende bøkene gitt ut. Triologien – og TV-serien basert på denne - har høstet betydelig suksess i Sverige. NRK viser serien i tiden før jul. Måtte det bli en like stor suksess her til lands.

For denne boken, bøkene, er viktig, viktige. Nettopp derfor ber jeg dere om å lese boken, bøkene.
Da Rasmus går av toget på Centralstationen i september 1982, legger han lille Koppom bak seg, for aldri mer å skulle vende tilbake til barndommens trakter. Ung og vakker kaster han seg ut i de homofiles Stockholm. Benjamin er med i Jehovas vitner. Ivrig går han fra dør til dør for å forkynne Guds ord. Han er tilsynelatende urokkelig i sin tro – helt til den dagen han ringer på hos Paul, den varmeste, morsomste og mest skrullete homoen Gud noen gang har skapt. På selveste julaften, når snøen faller lett over byen, møtes Rasmus og Benjamin, og ingenting skal noen gang bli som før for de to. (forlagets omtale)
Innimellom historien om Rasmus, annerledesgutten fra bondelandet som rømmer til storbyen for å tørre å føle, søke aksept og tilhørighet, får vi alle historiene om hvordan det faktisk var. Om alle fordommene. Truslene. Den naive fortielsen. Forbrytelsen mot mennesker som ikke har gjort noe galt. Historiene om alle som søkte sammen, som stod sammen, som levde og døde sammen. Alt bundet sammen av det intense ønsket om å elske noen som elsker deg.

Dualismen mellom fakta og fiksjon river deg med deg, gjør deg rørt og opprørt.

Det er kanskje ikke perfekt. Dette er ikke skriftlig perfeksjonisme. Men det handler om så mye mer enn dette. Akkurat som at boken, bøkene, ikke bare handler om homoseksuelle. Det handler om minoriteter og storsamfunn. Berikelsen, grusomhetene.  Det handler om oss, menneskene og samfunnet. Vi er alle en del av noe større, vi må kjenne vår del av samfunnet og historien, hvordan vi har blitt som vi har blitt. Derfor blir vi så inderlig rørt og opprørt.
Gardell skriver med en intensitet som tar balletak på leseren, alvoret i faktaoppramsingene er så dypt at uten humor og kjærlighet ville boken vært kun et kampskrift. May Grete Lerum, VG
En setning som rommer en hel bok. Så enkelt og så komplisert. Vi blir glad i Rasmus, annerledesgutten, som bare ønsker å leve sitt liv.  Bli akseptert. Akseptere seg selv. Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem.




I mangelen over ord som kan uttrykke bokens viktighet, lar jeg forfatteren selv komme til orde. Sitatet er hentet fra en artikkel publisert på nettsiden Gaysir.no:
Vi ble kalt mordere. En avis skrev at det var synd at ikke aids rammet bare homofile, for da ville vi vært kvitt problemet (...) Det ble foreslått at alle hiv-smittede skulle tatoveres, det ble delvis gjennomført en tvangsregistrering av homser, og myndighetene foreslo til og med konsentrasjonsleirer for smittede. Vi som har overlevd har overlevd med skyld og skam, og nå er det på tide at vi snur oss og møter vår egen skyld. Denne trilogien er min payback, mitt forsøk på å slutte å tie. (les hele intervjuet)




Kilde: Leseeksemplar bedt om, og fått, av forlaget. Kun første del av triologien er lest.
Andre bloggere: (
Kasiopeiia)

9.9.13

Den onde arven, av Thomas Enger

Thomas Enger har de siste årene markert seg sterkt på det berømmelige krimforfatterkartet. Hans suksess med romanene om Henning Juul har sågar nådd utlandet. I dag, 9. september 2013, utgis hans aller første roman beregnet for ungdom.


Den onde arven, av Thomas Enger
Ungdomsroman. Utgitt i 2013.

Fra omslaget:
Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i. Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd i familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne...
Skummelt cover til tross, boken havnet sporenstreks i ventebunken. Da guttungen på 12 ½ år skummet seg gjennom sin mors bokhyller på jakt etter en bra bok, ble vi enige om at han skulle få være først ute med å lese Den onde arven. Boken ble lest og inderlig anbefalt. Edit: Boken ble slukt og mor ble med all mulig myndighet befalt å lese.

Mor krevde å bli overbevist med en liten bokomtale. Hennes sønn er tross alt sønn av sin mor.
Boken handler om Julie, Bestefar og Mammaen. Det er flere også, men det kan jeg ikke si for da avslører jeg for mye. Boken er skrevet på bokmål og den er ganske lettlest. Den gjør deg godt forstått med boken tidlig. Det handler om en veldig viktig penn og en helt spesiell familie.
Jeg syns den er veldig bra fordi den fanger deg. Du må bare lese! Også var det veldig med morsomheter og spenning til siste ord.
Terningkast 7!
... proklamerte guttungen. Større argument for å lese en bok er vanskelig å hoste frem.

Han satt og lå pal i et par dager, leste så han nesten kom for sent på skolen, og leste så lenge at han måtte på det sterkeste bli anbefalt å slukke lyset så han fikk noen timer søvn. Det var virkelig intens leseglede, jeg har knapt sett maken.

Jeg har lest min andel ungdomslitteratur. Alt fra hjertesmerte, traumatisk oppvekst og unge detektivspirer til usynlighetskapper, halvguder og reinspikka magi. – Sånn som ungdommen vil ha. Enger har i sin bok inkludert de fleste suksessformler.

For min testleser fungerte det som gull. Om Den onde arven fenger like godt for voksne er jeg ikke like sikker på, uten at det skal være et mål i seg selv. For den rutinerte, godt voksne leser vil løsningene være litt vel lettvinte. Alt henger ikke på greip. Og det er noe med denne mystiske gjenstanden som får meg til å rykke litt ufrivillig både på smilebånd og pannebrask. - Men så er jeg heller ikke i målgruppen. Og misforstå meg rett, for her er det mye bra, også for kresne mødre.

La oss begynne med det helt ukompliserte. Det man ikke kan sette en eneste liten finger på. Språket. Det flyter, det er enkelt og medrivende. Rett og slett godt. – Sånn som både ungdommen og de voksne vil ha.

Videre, hovedpersonen er en jente. En sterk, tøff, utradisjonell jente som hamler opp med det aller meste, for ikke å glemme de aller verste. Pippi goes raw! Her er girl power til å ta og føle på, og du verden så godt vi lesere har av det. Og det beste av alt: Den kvinnelige hovedpersonen er i en bok som appellerer minst like mye til gutter som til jenter.

Ingen innsigelser enda, altså. Jeg har ikke så mye å innvende på resten heller, selv om det ikke er så ukomplisert som jeg gjerne skulle opplevd det som.

Boken er utrolig spennende. La meg gjenta det: Utrolig. Spennende. Det ene spenningsmomentet overlapper det andre. Det er aldri en kjedelig stund. Magi overlappes av forfølgelsesvidd, vulkanutbrudd, fryktelige omen og høyst spisbart detektivarbeid. Sjeldent opplever man et slikt kontinuerlig driv. Det blir som et overflødighetshorn som ingen ende vil ta. Den kritiske leser vil ikke nødvendigvis mene dette er kun av det gode, men for å pirre lesegleden hos målgruppen er dette fantastisk.

Hva persongalleriet angår er heller ikke det ukomplisert. Leseren blir dessverre ikke videre godt kjent med hovedpersonen. Om det er en svakhet eller styrke kan diskuteres. Julie har hatt en meget spesiell oppvekst, med en til tider ikke-tilstedeværende familie. Faren forsvant da hun var baby og moren er innlagt på psykiatrisk. Bestefaren er eneste omsorgsperson, men har ikke maktet å dekke hennes behov tilstrekkelig. Julie har blitt usedvanlig selvstendig, egenrådig og emosjonelt lukket. Ergo, leseren blir ikke kjent med henne fordi hun ikke vil at vi skal bli kjent med henne. Kanskje. Slik kan det i alle fall tolkes. Langt verre er dette manglende savnet og den udiskutable kjærligheten til familiens sorte lam. - Mer kan ikke utdypes uten å røpe noe vesentlig av fortellingen.

Når man først har sagt A, men ikke B: Også i romanen finnes noen løse tråder. Man kan også her stille spørsmål om hvorvidt dette er svakheter eller styrker. De uløste gåtene bidrar utvilsomt til at leseren grubler både underveis og etter at boken er ferdig lest. Slik sett er det positivt, samtidig som det like gjerne kan tjene som kilde til irritasjon. Et eksempel er fortellingens snedige omen, de tretten ravnene som stadig blir færre. Jeg hadde gjerne sett at forfatteren hadde fulgt opp dette elementet litt grundigere for å berike fortellingen ytterligere. Den onde arven er som et overflødighetshorn. Det er så mye som skal fortelles, og det kan til tider virke noe halvgjort. Kanskje kunne noe med fordel blitt redigert bort uten at det hadde skadet spenningsnerven i fortellingen. I alle fall for den voksne leser kan det bli for mye av det gode.

Når alt dette er sagt gjenstår sisteinntrykket. Og hør her: Avslutningen har jeg sjeldent lest maken til. Boken evnet å gi meg, i romanens aller siste setning, gåsehud ut av en annen verden. Da jeg utbrøt min begeistring til guttungen repliserte han med å sitere ordrett siste avsnitt. Det sier det aller meste.

Jeg ruller ikke terninger, og jeg er fullstendig klar over at terningen på det meste har kun seks prikker. Likevel, på tross av og fordi, målgruppens representant skal få det siste ordet: Terningkast 7!




Kilde: Leseeksemplar sendt uoppfordret fra forlaget. No strings attached.

Andre bloggere: (Bokbloggeir) (Siljeblomst) (Kari) (Lattermild)

3.9.13

Lest i 2013: August

Hadde det ikke vært fordi jeg ((((shock))))) (((((horror))))) faktisk har lest en del I august, skulle jeg I dørgende stillhet glemt å skrive månedsrapport. Det er ikke stort å melde, sånn egentlig. Eller jo, egentlig er det jo det, for jeg holdt på å dø. I alle fall kjentes det unektelig slik ut. Men ikke døde jeg, og ikke tvinges jeg til å gå rundt med avføring i pose. Så da så. Da kan jeg heller konsentrere meg om å liste opp mine bokbloggbragder.

Lest i august
  • Evighetens Roma, av Domenica De Rosa (les omtale)
  • Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini (les omtale)
  • Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov (les omtale)
  • En dag i Ivan Denisovitsj’ liv, av Aleksandr Solzjenitsyn
  • Sommerlandet, av Eyvind Scheie
  • Tørk aldri tårer uten hansker. Kjærligheten, av Jonas Gardell (kommer)
  • Den onde arven, av Thomas Enger (kommer)
Tross en stk barnebok er sju leste bøker på en måned helt formidabelt til meg å være. En ukes sykemelding (flinke piker ber aldri om mer) var som gnistrende gull for min leseglede. Mens jeg trasket rundt i sykehuskorridorene i desperate forsøk på å få i gang systemet, leste jeg side opp og side ned av Hosseinis roman. Sommerlandet leste jeg på samme måte, selv om jeg da vandret rundt i tomannsrommet jeg delte med gudskjelov ingen. Jeg vurderte at faren for å gråte av annet enn smerter ved lesing var såpass sannsynlig at jeg behøvde mest mulig privatliv. I den grad slikt er mulig et sted der noen stikker hodet inn hvert femte minutt for å høre om det har kommet noe... luft.
Da det endelig hadde kommet luft men ikke bommelomm, tenkte jeg at det måtte hardere skyts til. Jeg skulle tross alt skrives ut samme dag. Så da fant jeg en ukjent russer og leste en novellesamling av ham. Det fungerte kanskje ikke optimalt rent kroppslig, men sjelen, dere... Sjeeeelen frydet seg.

 
Det var først da jeg kom hjem og ynket meg på sofaen sammen med Sjukhov (samt Ikea-katalogen), for øvrig et strålende passende navn i min daværende tilstand, at ting begynte å løsne. Hmh, sånn kroppslig sett. Omtale loves ei, langt derifra, bare tanken på å skrive noe vettugt om et slikt verk gir meg prestasjonsangst ut av en annen verden. S-e-r-i-ø-s-t.

Tørk aldri tårer uten hansker av den svenske komikeren og altmuligmannen Jonas Gardell hadde jeg sett frem til lenge, og leste første bok i den kommende triologien i et jafs. Jeg snufset og gråt, smilte og humret, ble rystet og tankefull. En slik bok det nærmest er umulig å skrive om, men som man likevel ikke klarer å la være. Den er for fin-vond og for viktig til å ikke anbefale til andre.
Ungdomsthrilleren Den onde arven ble iherdig anbefalt av min sønn og senere slukt av sin mor. Denne utgis 9. november, og jeg har møysommelig og besluttsom i flere dager vært på jakt etter mitt lille snev av datakyndighet. Jeg har med andre ord prestert å finne ut hvordan man lagrer blogginnlegg som skal publiseres automatisk på en gitt dato. Om seks dager blir jeg enten gledelig overrasket eller eitrande forbanna over min egen udugelighet.

Leser i september

Tre dager ut i den nye måneden går det noget trått, men det står ikke på viljen. Jeg har tre bøker jeg gleder meg ellevilt til å lese, og den første er begynt på. Jeg nekter av Per Petterson. Akkurat passe dyster for min smak. Hakket mer lystiglettlest er muligens Jo Nesbøs Politi, som jeg har skrytt av i øst og vest at jeg i alle fall IKKE skal lese før det har gått litt tid... Men så fikk jeg tilbud om å låne boken, og større motstandskraft var ei å oppdrive. Ikke nubbsjans’. Tredje, men muligens ikke i tredje rekke, bok jeg mer enn gleder meg til er Jason Motts The Returned/De hjemvendte. – Så får man see what the fuzz is all about. Det er uansett en vinn-vinn situasjon for meg. Er boken slik jeg håper kommer jeg til å gråte masse. Er boken ikke slik jeg håper kommer jeg også til å gråte masse. Det gjelder å se muligheter, ikke problemer.


Kulturellie

Noen vil si det er å ta hardt i. Det nærmeste jeg har vært er å se Percy Jackson på kino, selv om det tross alt burde gi pluss i margen til noen som ynder å lese ungdomslitteratur. Sånn utenom det må jeg lete hardt og lenge. Jeg har meldt meg på Cappelen Damms presentasjonsmøte, men det er i september, så det teller ikke på annet enn hoppe sprettent over sosialangst-hinderet. Videre har jeg hørt dumme rykter om noe bokgreier i midten av september, OGDETERSÅURETTFERDIG! Stort lettere til sinns ble jeg ikke da jeg innså at det ikke skulle være noe arrangement whatsoever på søndag. Eneste.Dagen.Jeg.Kan. I.Rest.My.Case. Verden er ond. Det er til å gråte av.

- Hurra, ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe!

Aller siste setning
 
Hvis du syns det er mye skiiiit i dette innlegget, er det ingenting i forhold til (dette innlegget)

Aller siste setning. Jeg lover
Hundre år etter alle andre har jeg også innsett gledene ved å instægræmme. Søk etter Ellikken78!
Aller siste setning
Kødda!