Topp 10+1: Fjorårets absolutte favoritter

Årets anbefaling: La kloden spinne

Jeg ønsker å sitere fra boken for å vise dens styrke og inderlighet, men et sitat blir så nakent uten å fortelle om omstendighetene rundt. Ta med bakgrunnen. Akkurat som en person ikke kan beskrives uten å ta med dens fortid eller dens omgangskrets.

De mange historiene fortelles gjennom en håndfull mennesker. Noen gjør større inntrykk enn andre. - Slik som Tillie. Det er noe desperat og likevel så stolt over hennes fortelling som skiller henne ut fra de andre. Ikke at hennes historie er vondere og mer hjerteskjærende, men fordi de andres historier er så lavmælte: Corrigan. Lara. Jazzlyn. Gloria. Ciaran. Solomon. Claire…

Det vakreste er likevel å se, lese, hvordan historiene varsomt og nesten umerkelig sirkler seg inn i hverandre og gir de en styrke og inderlighet som nærmest slår deg ut. Du mister pusten.

Årets barne- og ungdomsbok: Søsteren min på peishylla

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Årets favoritt: Mnem

Fanfare og konfetti, for en bok! Jeg kan like gjerne bare gi opp mitt mål om minst 50 leste bøker dette året, for toppen av kransekaka er allerede spist opp. Rosinen i pølsa likeså. Prikken over i’en er skrevet. Spiker’n i kista er slått ned. Kort sagt: Jeg har lest årets beste bok allerede i januar.

Jeg ber herved om tilgivelse for at jeg ikke makter å finne ord selv for å skrive noen omtale av boken. Jeg ble rett og slett altfor begeistret, altfor glad i, alt for .... Jeg ble alt for glad i boken.

Noen ganger skjer det, noen ganger leser man en bok som man bare VET er en bok man aldri vil glemme. Som helt uventet kommer til å invadere favorittlista med storm. Mnem er en slik bok.

Årets finurlige: Hett blod

Fortellerstemmen tilhører onkel Silvio, en aldrende mann vi etter hvert forstår har rik livserfaring. Han forteller om intrigene og skandalene i sin familie, som han har bivånet og fulgt med på i en årrekke. Jo mer vi får vite, jo mer avsløres av sammenhenger og likheter. Det er bare en ting: Silvio har deltatt langt mer enn han først forteller. Ungdommens hete blod lar ikke moralen stanse lidenskapen.

Noen sammenligner boken med et puslespill. Jeg vil heller sammenligne den med en løk: Som en løk som skrelles lag for lag, blir vi fortalt litt og litt mer. Historiefortellingen er høyst elegant. Silvio er en omstendelig forteller, og boken preges ikke av høy spenning. Det er denne rolige fremdriften som forsterker bokens eleganse. Leseren er dømt til å storkose seg.

Årets geniale: Usynlig

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig.

Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Årets krim: Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Typisk for Nesser er hans krimromaner med trykk på romaner. Altså roman med krimhistorie. Denne tohundresidersherligheten er intet unntak. Dette er en oppvekstroman med en snert litt utenom det vanlige.

Vi skjønner jo hva som er i vente, det er jo knapt nok til å unngå, men det kriminelle ved det hele er ikke det som gjør boken. Det er vennskapet, prosessen fra barndom til ungdom, den undertrykte sorgen og frykten og all den underfundige humoren som får boken til å glitre.

Årets oppvekst: Trylleglasset

Dette er ingen roman i vanlig forstand men defineres som novelle. Her møter vi ikke bare Herdis, men også Gusta, Finn og alle de andre barna i nabolaget. Hver eneste av barna har sin historie og sine kamper å kjempe. Hver eneste av barna gir meg klump i halsen. Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i.

Nedreaas briljerer nok en gang, og kanskje enda mer i nevnte bok i innledningen. Trylleglasset gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg gråt og gråt, både av ren empati overfor barna og deres skjebner, men også fordi at boken ble ferdiglest.

Årets sterkeste: Utrenskning

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og foræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselsvis rystet og fasinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Årets tankefulle: Forsoningen

Språket er enkelt, men poetisk og vakkert. Svært vakkert. Til tider svært vondt. Det er rørende, vondt og vakkert. Best av alt: det går ikke helt inn under huden på leseren før man har lest ferdig boken. - Eller, det er i hvert fall en av disse perlene som blir bedre og bedre, som fortsetter å vokse etter at siste side er lest.

For en perle er denne boken. En liten perle på i underkant av 100 sider. Mang en bok er blitt skrevet med handling fra andre verdenskrig. Store mursteiner med elendighet, sorg, svik og død. Fred Uhlman fattet seg i korthet, og du verden så virkningsfullt dette er når man velger sine ord og oppbygging med omhu. Det er så synd, så synd at han ikke skrev flere bøker enn denne.

Årets ukjente: Underjordiske timer

Årets første bok ble en liten, men likevel stor bok om ensomhet. Om å miste seg selv. Sart, intenst og en bok som gjorde inntrykk. En bok man får litt vondt av, men som man likevel er veldig glad for at man har lest. Les den du også...

Dette er virkelig en liten perle. Intens og trist-vakker, om to sjeler i et stort univers som kanskje er ment for hverandre, kanskje ikke. Som kanskje møtes, og kanskje ikke møtes. Anbefales!

Årets vakreste: Snøbarnet

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

- Noen som har lest disse og deler min fascinasjon?

It’s the end of 2011 as we know it (and I feel fine)

I 2011 leste jeg 76 bøker, noe som er nøyaktig 33,33333333 % mer enn året I forveien. Bare for å ha det på det rene: Jeg har ingen intensjoner om å lese så mye i 2012. Gjør jeg det, er det hyggelig. Gjør jeg det ikke, er det greit. (Leser jeg derimot under 50 bøker får jeg riktignok spader) The thing is, jeg orker ikke stresse med målsetninger på lesefronten. Ikke akkurat nå, i alle fall.
Jeg får fremdeles vondt i magen ved tanken på Silmarillion. Like forbanna ulest i år som i fjor og før det igjen. Det gikk ti år fra Ringenes Herre kom i hus til jeg fikk lest den, og i Silmarillions tilfelle har det ikke en gang gått et helt år. Ingen nevnelig grunn til å stresse altså.

Det jeg hadde satt som mål og som jeg innfridde var å oppdatere meg på Harry Hole.

Jeg kom meg også til biblioteket opptil flere ganger, lånte en del, men kjøpte enda mer.

Jeg kjøpte, kjøpte og atter kjøpte. Herregudfreeeed som jeg har kjøpt bøker. Mammut, full pris, billige, loppiser, bruktboksalg, jeg har fått bøker i gave og jeg har fått fra forlag. Mine kostelige bokhyller har blitt stadig fullere. Hva skjer’a? Må jeg virkelig begynne å gi bort bøker? Å påstå at jeg kaldsvetter bare ved tanken er sterkt underdrevet. Å vurdere å slutte å shoppe bøker er en tanke jeg ikke en gang velger å slå tankene inne på, ei heller formulere setningen godt nok til å bli ferdig med den. Da vil jeg heller ha et stort hus. En gedigen sveitservilla. The sky’s the limit!

Sigrid Undset? Jo, jeg skulle vel egentlig lese meg opp på forfatterskapet hennes i 2011. Jeg leste ikke en eneste bok av henne. Jeg har lyst til å gjøre det i 2012, men jeg nekter vil ikke orker ikke tør ikke makter ikke lage noe mål ut av det.

Når alt dette er sagt, skal det også sies at jeg kom meg litt ut blant bok-folk i året som var. Det begynte i februar med Tiller og Grimsrud, eksploderte i september med Oslo Bokfestival (minn meg på å ikke stille som frivillig i 2012) og fikk en avslutning i desember med Frobenius og Liv Gade, kvinnen med de mange utropstegn og aaaaaah’er. Innimellom har det vært mindre anledninger, og også pingleavslåtte invitasjoner til for eksempel Lucinda Riley-lansering. Jeg skal jobbe videre med kulturkjerringprosjektet, om ikke annet får det meg i alle fall til å føle meg voldsomt ung og lovende.

Men altså, 76 leste bøker i 2011. Jaggu er jeg fornøyd med det! Attpåtil har jeg skrevet bittelitt, passe eller altfor mye om hver eneste en. Det eneste målet for 2012 er å ikke begynne på en ny bok før jeg har skrevet omtale, i det minste noen stikkord, om forrige bok.


Men altså, nok en gang, 76 leste bøker i 2011. Det må sies å ha vært et strålende bokår for meg: 9 bøker har fått terningkast 6, hele 27 bøker har fått terningkast fem og 25 bøker har fått terningkast 4.

Mmnem, Forsoningen, Doktor Proktor og verdens undergang (kanskje), Hett blod, La kloden spinne, Sementhagen, Usynlig, Ikke rart det kommer kråker og Utrenskning fikk alle toppkarakter. Litt av en forsamling, egentlig.

På motsatt side av skalaen finner vi chicklit-mursteinen Vintageaffæren og den norske fantasyromanen Dødsengler. Disse bøkene tok fra meg mye verdifull tid jeg aldri kommer til å få tilbake. Heldigvis er de klart i mindretall. Så utrolig mange bøker ga meg enormt mye tilbake.

Nesten halvparten av bøkene har vært av norske forfattere. Nesten like mange har vært av andre nordiske eller europeiske forfattere. Ikke en eneste bok stammer fra Afrika eller Sør-Amerika. Ille.

Kjønnsmessig har det vært relativ likestilling, muligens med en bitteliten overvekt av kvinner. 13 bøker har vært kriminalromaner, elleve bøker har handlet om oppvekst, og 10 har omhandlet sorg. Heldigvis har hele ni bøker blitt kategorisert som humoristiske. Fire bøker har vært novellesamlinger, tre bøker har vært faktabøker og ni bøker har blitt skrevet for barn og unge.

- Excelarket mitt er for stort til å gjengis på bloggen, men tro meg. Her er det ordning & reda. Nå er det redigert for siste gang og kan legges i arkivet med god samvittighet. 2012, bring it on!

Hele sulamitten:

76. En kort historie om traktoren i Ukraina 75. Baby Jane 74. Byttet en trylle triologi 73. Utrenskning 72. Skyld 71. Maria & Jose 70. Ikke rart det kommer kråker 69. Snøbarnet 68. Beretningen om herr Roos 67. Dødsengler 1 Momentum 66. Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen 65. Minus meg 64. En helt annen historie 63. Gjenferd 62. Usynlig 61. Våkner om natten og vil noe annet 60. Sementhagen 59. Nede i himmelen 58. Mot 57. Gratiskyss i mørket 56. Menneske uten hund 55. Lærern 54. Roser i et sprukket krus 53. Elsi Lund 52. Poplene på St.Hanshaugen 51. Små nøkler store rom 50. La kloden spinne 49. Vokterne 48. Livet er et annet sted 47. Til Sibir 46. Dama som gikk på dører 45. Jernvognen 44. Trylleglasset 43. Reiser 42. Nattmennesket 41. Ved Chesil Beach 40. Den som reddes kan 39. Orkideens hemmelighet 38. Ville svaner 37. Simon og eiketrærne 36. Sorgenfri 35. Søsteren min på peishylla 34. En sannsynlig historie 33. Eg elska ho 32. Hanumans maske 31. Gulldronning, perledronning 30. Idas dans 29. Sjelenes herre 28. David Golder 27. Hett blod 26. Mann i mørket 25. G for Georg 24. Skyskrapersommer 23. Svik 22. Savn 21. Morgen i Jenin 20. Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje 19. Den rettferdige 18. Bunny Munros død 17. Ulovlig norsk 16. Myren 15. Rødby-Puttgarden 14. Gutten i graven ved siden av 13. Forsoningen 12. Skomakernes konge 11. Nattefokk 10. Mirakel 09. Etter skjelvet 08. Jo fortere jeg går jo mindre er jeg 07. Hvit tiger 06. Mnem 05. Tett inntil dagene 04. På vegne av venner 03. Vintage-affæren 02. 31 år på gress 01. Underjordiske timer

Ungdomsbokduell: Dødsengler 1 Momentum vs Byttet, en trylle-triologi

Fra tid til annen er jeg så heldig å få tilsendt leseeksemplarer. Noen bøker er utgitt og på nippet til å være velkjente, andre er ikke en gang utgitte. Noen bøker er innenfor genre jeg ynder å lese, andre gir meg en solid utfordring. Dette innlegget handler om nettopp to slike utfordringer – med to ulike utfall.




Dødsengler 1 Momentum, av Steffen M. Sørum

To steder i Norge. Fire ungdommer.

I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan rede verden. Men hvordan?

Tre medhjelpere. En fremtid.

Jeg må innrømme at jeg blir helt matt ved tanken på at dette er første bok i en serie. Det er en av verdens minst skjulte hemmeligheter at jeg ikke hadde noen glede av boken. Den var platt, den var irriterende, den var dårlig. Dødsenglene var hinsides all fornuft. Det var mer fokus på skatemerker enn skumle kvinner med vinger. Ingen trenger å bli belært på hvilke merker som teller på skateklær, skatesko, skateboard og skateboardutstyr når leseren strengt tatt skal bergtas av ulumske underjordiske skapninger fra helvete. Leseren ønsker heller ikke å lese om heltens øyehimling over den lokale kafeens ufrivillige retrostil når han i samme kafe er på nære nippet til å bli kysset av drømmedama.

Han vil så mye, denne forfatteren. Det er så mange fortellinger å fortelle, så mye som skal flettes inn i hverandre, så mange synsvinkler å forholde seg til. Forsøket er beundringsverdig, men ikke så mye mer enn det.

Det jeg kan si, er at deler av boken faktisk var spennende, deler av boken var direkte morsom (All ære for dette sleivsparket: en viss prinsesse er roten til alt vondt, eller i alle fall en medvirkende årsak til at noe vondt kommer til å skje), moralen i historien rundt gammelnazisten er respektabel, og plottet er i bunn og grunn temmelig underholdende.

Jeg er nok sur og grinete, men jeg prøvde virkelig. Norske forfattere får meg til å prøve litt ekstra. Det holdt bare ikke mål for meg. Andre har likt boken både godt og kjempegodt, og det blir sannelig spennende å se om målgruppen vil omfavne boken og etter hvert serien til sitt bryst. Den spenningen er mer enn nok for meg i denne sammenheng.

- Lubne, søte juleengler boltrende i en sky vinner lett over smellvakre men akk så onde dødsengler.



Byttet, en trylle-triologi, av Amanda Hocking

Opplev tryllenes verden. Lær hva det vil si å være mer enn menneskelig.

Da Wendy Everly var 6 år gammel var moren overbevist om at hun var et monster og forsøkte å drepe henne. Elleve år etterpå oppdager Wendy at moren kanskje har rett…

Denne boken innleder triologien om tryllenes magiske verden. Tryller? Tingeling, tenker du kanskje? Ikke tenk det. Tryller er faktisk troll, men foretrekker navnet tryller da troll er et noe belastet ord. Tryllene er et eget slag. Av utseende ligner de meget på oss mennesker, dog vakrere og til og med litt mindre. Ja, også har trollene, unnskyld tryllene, stort og viltert bustehår. Bortsett fra utseendet skiller selvsagt også det indre en trylle fra et menneske. Tryllene er velsignet med overjordiske evner, og jo flere evner, jo høyere i hierarkiet vil man komme.

Wendy er en svært usympatisk og selvsentrert heltinne. Bakgrunnen forklarer mye hvorfor hun er blitt som hun er, og hennes gener forklarer det hele enda mer. At hun er tenåring hjelper heller ikke all verdens. Av og til er det fabelaktig deilig å ha en ufyselig romanfigur å forholde seg til.

Bokens innledning er nok til å snappe pusten av leseren. Her er det blodig alvor og ingenting å le av. Forfatteren kompenserer mangelen på humor i innledningen med å krydre resten av boken med lassevis av sarkasme og bitende ironi. Jeg kan ikke hjelpe for det, tema til tross, jeg lot meg helt klart underholde. Boken er svært lettlest, og sett bort fra en del uheldige gjentakelser, flyter språket fint. Jeg lot meg faktisk fascinere av tryllenes verden og kan lett forstå hvorfor serien har høstet stor popularitet blant tenåringshordene i forfatterens hjemland.

De beste partiene i boken er likevel kjærlighetshistorien (Jada, selvsagt blomstrer romantikken!) og Wendys vei mot å finne seg selv. Dette skapte en fin motvekt til alt det fantastiske.

- Underholdende, veldig morsom, nokså alvorlig og veldig fortryllende. La fjortispikene strømme til bokhandelen!

Tusen takk til Pantagruel Forlag (Byttet, utgis i januar/februar) og Aschehoug (Dødsengler, utgitt i høst) for leseeksemplarer.

Lest i 2011: Tre gnistrende gode bøker

2011 har vært et gnistrende godt leseår for meg. Noen av bøkene har vært så altomslukende at jeg ikke har maktet å formulere ordene godt nok til å kunne forsvare publisering av omtaler. Tiden har gått, og med tiden forsvinner de spesifikke momentene og følelsene bøkene umiddelbart har gitt meg. Det er trist ikke å fullt ut kunne yte bøkene rettferdighet nå i ettertid. Likevel, tro meg når jeg sier bøkene i dette innlegget er fantastisk gode.


Lest i 2011-26: Mann i mørket, av Paul Auster

72 år gamle August Brill sitter skadet etter en bilulykke i sin nyskilte datters hus. Her bor også hans datterdatter som er knust av sorg etter at kjæresten ble drept. Brill er plaget av søvnløshet, derfor ligger han kveld etter kveld i mørket og forteller seg selv historier. Han forestiller seg en parallell verden der en ung mann, Owen Brick, befinner seg i et USA uten 11. september, og der valgene i 2000 førte til at mange stater brøt ut av føderasjonen med en påfølgende borgerkrig som resultat. Brick får snart i oppdrag å likvidere personen som har skapt denne verdenen.

Lest i 2011-62: Usynlig, av Paul Auster

Året er 1967, og Adam Walker er en 20-årig student ved Columbia University. Her møter han den gåtefulle franskmannen Rudolf Born og hans forføreriske kjæreste Margot. Det varer ikke lenge før Adam befinner seg i et trekantforhold, og dette leder til en sjokkerende og voldelig hendelse som vil forandre livet hans. Romanens handling spenner over tidsrommet 1967-2007, og tar oss med fra New York til Paris og de karibiske øyer.

Lest i 2011-60: Sementhagen, av Ian McEwan

Sementhagen er en enkel og sterk historie lagt til arbeiderklassens England. Romanen handler om fire søskens hete sommmer alene etter at begge foreldrene dør. 15-åringen Jack forteller historien. For ham faller dødsfallene sammen med pubertetens innmarsj, kroppens forandringer, det udefinerte kjærlighetsbehovet. De fire opprettholder tilværelsen etter sitt eget mønster, men lever på lånt tid: Deres livsførsel trues med å bli innhentet av myndighetene og samfunnets orden.

Begge forfatterne er tidligere blitt hyllet for meget gode bøker tidligere i bloggen: (Illusjonenes bok) av Auster og (Ved Chesil Beach) av McEwan. Begge forfatterne er mesterlige, og bøkene jeg nå skal prøve gjøre stas på, gjør slettes ikke skam på deres rykte. Jeg fryder meg over at begge har produsert en lang rekke bøker som etter sigende skal være minst like gnistrende gode. Jeg går en stadig lys fremtid i møte, for her skal det leses mer!

Der hvor Illusjonenes bok handlet mye om hovedpersonens noe ekstreme interesse for kortfilmer, bruker hovedpersonen i Mann i mørket mye tid på å se, og analysere, spillefilmer sammen med sin like deprimerte datterdatter. Austers beskrivelse av deres tilværelse som motløse og deprimerte er vidunderlig i all dens tristesse. De lever i mørket, skaper en fiksjon av et spennende og innholdsrikt liv gjennom filmene og deres dagdrømmer. August tar det hele et skritt lenger og vikler seg inn i en dagdrøm så altomslukende og komplisert at han til slutt blir en del av det. Avslutningen er ytterst genial i all sin desperasjon.

Usynlig er kanskje den beste Auster-romanen jeg hittil har lest. Mens Illusjonenes bok omhandler kortfilmer og Mann i mørket omhandler spillerfilmer, konsentrerer Auster seg om bøkenes verden i Usynlig. Nok en gang fletter han inn en besyndelig kriminalhistorie inn i hovedhistorien. Den største styrken er likevel hans evne til å romantisere noe grotesk, uten å røpe for mye. Leseren blir virkelig satt på prøve.

Den samme utfordringen møter vi i Sementhagen. Samme tematikk, og også McEwan – kalt Macabre av kritikere – ynder å romantisere det ytterst ubehagelige. Krydret med en skarp samfunnskritikk gjør han Sementhagen til en leseropplevelse som varer i lang tid. Fremdeles, et par måneder etter at boken ble lest, føler jeg ubehag når jeg tenker tilbake. Kanskje ikke mest over temaet i seg selv, men nettopp denne varmen og varheten forfatteren fremstiller hendelsene med.

– Men aldri om jeg ville vært bøkene foruten…

Fabelaktige Sofi Oksanen

Har du lest Sofi Oksanen nå da? Fikk jeg gjentagende spørsmål om. Nei… svarte jeg like ofte. Jeg orket bare ikke, det var så mye oppstyr rundt bøkene hennes, de kunne da umulig være så fantastiske? Jeg ville vel finne noe ett eller annet jeg ville henge meg opp i av svakheter? Jeg turte ikke, ville ikke, nektet.

Helt til nå. – Og vips forstår jeg hvorfor jeg så iherdig ble anbefalt Sofi Oksanen. I løpet av de siste dagene har jeg latt meg ryste og forføre av hennes fortellerkunst. Jeg har lest Utrenskning og Baby Jane. Ett år senere grøsset jeg på ryggen over Stalins kyr.

Utrenskning, av Sofi Oksanen

En dag i 1992 finner den gamle kvinnen Aliide en forkommen ung jente på tunet utenfor huset. Aliide blir først urolig og skremt, men så vinner medfølelsen, og hun tar henne inn. Slik møtes Aliide og Zara. Den eldste har levd hele sitt liv på gården i Vest-Estland, den yngste har vokst opp i det østligste Russland og har søkt lykken i Vest-Europa, men er nå på flukt fra menn som forfølger henne. Gradvis blir vi klar over hvilke bånd som forener de to kvinnene, og en fortelling om en familie som går i oppløsning når et samfunn får nye makthavere folder seg ut.

Alle har lest boken, eller de kjenner i det minste godt til den. Jeg tviler på at en eneste sjel har unngått å la seg gripe. Heller ikke jeg. Langt i fra.

Gjennom de to kvinnenes mer eller mindre frivillige samliv i løpet av noen uker får leseren et unikt innblikk i deres opplevelser på vekselvis 40- og 50-tall samt 90-tall. De hele beskrives så nøktern og nakent at det ikke er til å unngå å bli rystet. Det er vondt å lese, fordi man vet så inderlig godt at hendelsene som beskrives har skjedd og skjer fortsatt. Man visste bare ikke helt omfanget av grusomhetene. Ikke da, og ikke nå.

Temaene er til å miste pusten av: menneskehandel og overgrep. Traumer og mishandling. Angiveri og forræderi. En tungfordøyelig kost. Oksanens fortellerstil er fritt for klisjeer og hun har en sans for det usagte som setter en ekstra spiss på en bok som ikke vil, og heller ikke skal, bli glemt med det første.

Jeg ble slått i bakken av denne boken. Vekselvis rystet og fascinert bladde jeg om side etter side etter side. Jeg lot meg sjokkere, ble kvalm, ble trist, lot meg rive med. – Og i tillegg følte jeg at jeg lærte masse. For en bok! Herre min skaper for en bok.

Baby Jane, av Sofi Oksanen

Hva skjedde egentlig med Piki? Hun som var Helsinkis cooleste lesbe og som alle svermet rundt. Hun som var så selvsikker og tøff i replikken. Hvordan kunne hun bli fange i sitt eget hjem, på grensen til å sulte i hjel? Piki lider av panikkangst, og det har hun holdt hemmelig lenge. Gradvis mister hun grepet, til kjærestens store fortvilelse. En stund prøver de to kvinnene med stor oppfinnsomhet å tjene til livets opphold ved å bruke leiligheten som base for spesielle teletorgtjenester, men isolasjonen tærer på forholdet. Og da det blir klart at eks-kjæresten Bossa fortsatt er Pikis første hjelper, er håpet ute.

Alle som har lest Utrenskning, og for så vidt også Oksanens debutbok Stalins kyr, lar seg skuffe over denne boken. Den er ikke i nærheten av de andre bøkene, sier de.

- Blodig urettferdig, svarer jeg. Ja visst kan den ikke sammenlignes, men den er likevel gnistrende god. Viktig også, for all del. Veldig viktig.

Dette handler ikke bare om lesbisk kjærlighet. Først og fremst handler den om kjærlighet. En kjærlighet som har seg overvinne av psykiske problemer. Bokens jeg-forteller kommer ikke innenfor huden til sin kjæreste. Hun når ikke frem, for mellom dem står Angsten. Piki mister mer og mer kontroll over sitt liv og sin tilværelse, og desperasjonen er altomslukende. Historien er dypt tragisk og får magen din til å vrenge seg.

Homofili, angst, sjalusi. Ikke akkurat noen lettvekter dette heller. Nettopp derfor skal du lese boken.

Stalins kyr, av Sofi Oksanen

Estiske Katariina gifter seg med en finne på slutten av 70-tallet. Ekteskapet resulterer i datteren Anna, ulykkelighet og et stadig slit med å finne seg til rette i Finland. Like viktig er å tilfredsstille slekt og venner i Estland som alle desperate etter vestlige varer. Anna føler en sterk dragning mot Estland, til kulturen og menneskene. Hun omfavner sin mormors trygge favn, hun finner sin lidenskap i estisk mat og sluker det estiske språk. Jo mer hun dras mot sin mors hjemland, jo mer skremt blir hun av slektens grådighet og misunnelse, de kompliserte moralske reglene, og hennes fremmedgjøring overfor både det estiske og finske samfunn blir stadig sterkere. Hun skremmes av morens distanse og herdes av farens utilgjengelighet.

Anna utvikler en spiseforstyrrelse i ung alder. Hun perfeksjonerer den ut til fingerspissene, og ingen rundt henne evner å oppdage det i tide eller hjelpe henne. Anna har endelig kontroll over noe.

Og det handler ikke bare om spiseforstyrrelser. Som alltid i Oksanens romaner er det et større bilde rundt hovedpersonens kvaler. Det handler om kulturforskjeller, sovjettidens åk, menneskelige unntakstilstander. - Fysiske og psykiske.

”I Stalins kyr trekkes vi inn i en verden der historiske, kulturelle og personlige erfaringer skrives sammen med sikker stilistisk sans og effekt (…) Stalins kyr er en kjærkommen imponerende roman som med et skarpt blikk avslører sammenhenger som finner sted så mange flere steder enn i møtepunktet mellom Finland og det sovjetiske Estland” (Mona Ringvej, Klassekampen)

Det er så mye som ikke skal snakkes om, ikke spørres om, ikke tenkes på. Det handler om fortielser, hemmeligheter, mangel på kommunikasjon og mest av alt. En grensesprengende mangel på nærhet.

Likevel aner vi et uuttalt håp, et lys i mørket. Anna, hennes mor og bestemor famler videre, tilsynelatende uten noe fokus på at ting vil bli bedre. Ett sted langt der inne, finner man en spire til en fremtid hvor alt vil gå bedre. Bare litt til, litt til, enda litt til.

Sofi Oksanens debutroman er ytterst mørk. Den er til tider så vondt å lese at det er tilsvarende vond å omtale. Det gjør vondt å puste.

Takk for de gjentatte oppfordringene. Forresten hadde en jeg nær-Sofi-Oksanen-opplevelse under Oslo Bokfestival 2011. Ganske stas, sikkert, hadde jeg bare hatt tid til å faktisk høre på intervjuet i stedet for å telle besøkende.

Lest i 2011- Nessermania

- Favorittforfatter? Umulig å svare på. Spør meg heller om favorittbok. Forfattere har en lei tendens til å skrive heidurabelig gode bøker bare for å knuse meg sønder og sammen med et makkverk. Forferdelige Den fjerde hånden av ellers usannsynlig gode John Irving er et glitrende eksempel. Håkan Nesser har dog enda ikke skuffet meg, og hans bøker er så herlige at han fortjener et eget innlegg.

OK, så renner tiden fra meg og jeg må samle noen omtaler i ett innlegg.
Ikke for det. Håkan Nesser er en av, om noen stiller spørsmålet og peker på meg med en kniv, mine favorittforfattere. Hans bøker har enda ikke skuffet meg. De har alle (nå fremstår jeg ukorrekt som en som har lest hele hans forfatterskap) gledet meg med sin humor og alvor, som befriende kriminalromaner med vekt på roman og enda mer befriende normale plot og hovedpersoner. Godt språk også, for ikke å glemme. Side på side på side med tilsynelatende nonsens som viser seg å ha all verdens betydning. Hva mer kan en leser ønske seg? Til og med det ønsket oppfyller han, bare se helt på tampen av innlegget.

- Men altså, i år har jeg lest fire bøker av Nesser. Menneske uten hund har jeg allerede skrevet om. Her er de andre tre:

Beretningen om herr Roos

Roos er 59 år og selve kariakturen på nitrist, grå og kjedelig økonom. Ingenting virker å tilføre tilværelsen glede, og ingenting ved tilværelsen gir ham noe glede. Arbeidet er ren rutine, arbeidskollegaene en ren nødvendighet, kona snakker minst mulig med ham, stedøtrene hater ham, og vennene… vel, han har ingen venner, har han vel. Dag ut og dag inn er like, helt til han en dag vinner i Lotto. To millioner rett inn på konto.

To millioner som kan bringe solskinn på Roos landevei, en gudesendt gave som vil endre livet hans fullstendig. Nå ja, bare litt om gangen, kanskje. Roos investerer i alle fall i en liten skogskoie, hvor han tilbringer dagene i fred og ro, mens kona tror han er på jobb. Han innleder en heftig avstandsforelskelse til den lokale butikkdama, men dramatikken starter ikke før narkomane Anna søker tilflukt i Roos sin koie.

Det er da selve Livet starter for Roos. Like etter er de på vill flukt fra politiet. Ingen millioner kan redde ham ut av knipa, men det er strengt tatt heller ikke noe han vil.

Dette er den tredje boken med Gunnar Barbarotti som etterforskningshelt. Den første boken likte jeg knakende godt, den andre boken skriver jeg om litt lenger ned, og den tredje boken ble for meg en nesten like stor hit som den første. Barbarottis rolle i boken er nedtonet, og Nesser sjonglerer mellom humor og alvor på en aldeles fin måte. Bak enhver suksessfylt mann står en kvinne, og Barbarotti er slettes ikke sikker på om denne kvinnen er hans kollega eller hans samboer. Muligens har han funnet ut dette i De ensomme som ble utgitt tidligere i år.

… Men dette handler ikke først om fremst om Barbarotti. Dette handler om en mann som rommer så mye mer enn alle andre trodde. Urkjedelige Ante Valdemar Roos som finner seg en purung villkatt og legger ut på tidenes road trip på vill flukt fra politi, hatske doplangere og forsmådde koner. Kjærlighet? Desperasjon? Ren og skjær kidnapping..? Kanskje litt av alt, men mest av alt handler det om ensomhet.

En helt annen historie

En helt annen historie (d’oh) finner vi i Nessers andre bok om Barbarotti. Han er i sitt sedvanlige ess i all sin normalitet og edruelighet, skjønt forelsket og på frierføtter. Litt for mye fokus på etterforskeren, kanskje, i alle fall før jeg fikk fordøyd inntrykket. Halvveis i boken hadde jeg for lengst tilgitt Nesser.

Fokuset på Barbarotti er ikke uten grunn. Han mottar brev med beskjed om at noen skal drepes. Denne noen blir dessverre funnet drept like etter. Minst like dessverre: Flere brev kommer, og flere mennesker drepes. Parallelt med etterforskningen leser vi reisebrev fra en sommer i Frankrike for sju år siden. Det blir tydeligere og tydeligere at skribenten er morderen, vi vet bare ikke hvem og hvorfor. Barbarotti vet enda mindre.

To par og to single menn ferierte sammen en sommer tidlig på 2000-tallet. Vennskap, rivalisering og flørting er viktige ingredienser, men slangen i paradis lurer seg inn også her. En ung pike dør og vennene bestemmer seg for å legge fullstendig lokk på saken. Bare fem mennesker vet hva som skjedde med jenta. En etter en blir også disse drept. Hvem står igjen som morderen?

Katt og mus-lek i beste stil, men i overkant mye fokus på Barbarotti gjør dette til en litt svakere Nesser-bok i mine øyne. Spennende er det likevel, og det spesielle med denne spenningen er at kriminaldelen er fordekt som en roman. Det er ingen hesblesende thriller, men puslespillbrikkene legges litt etter litt.

- Og når man endelig har kommet til mål, 500 sider etter første side, får man en overveldende trang til å lese boken på nytt. Utrolig!

Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Nesser er så mye mer enn forfatteren av Barbarotti. Nesser er også mesteren bak den ytterst deilige, morsomme, fæle, triste, skumle, gode Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen.

Typisk for Nesser er hans krimromaner med trykk på romaner. Altså roman med krimhistorie. Denne tohundresidersherligheten er intet unntak. Dette er en oppvekstroman med en snert litt utenom det vanlige. Boken ble såpass populær at en eller annen valgte å filmatisere den, uten at jeg (enda) har vært så heldig å se den.

I alle fall. Vi befinner oss på de de svenske skoger en gang på sekstitallet. Erik er 14 år og blir sammen med sin eldre bror og en barndomsvenn sendt til familiens lille stuga mens far er hjemme i byen og steller deres kreftsyke mor. Bygdas store skrekk Kanon-Berra er forlovet med skjønnheten Ewa, som både Erik og hans storebror faller pladask for. De gamle er eldst, og Erik må forsmådd skjule broren og Ewas hemmelige forhold. En dag blir Kanon-Berra funnet drept, og sommeren – om ikke hele livet – blir brått enda vanskeligere.

Vi skjønner jo hva som er i vente, det er jo knapt nok til å unngå, men det kriminelle ved det hele er ikke det som gjør boken. Det er vennskapet, prosessen fra barndom til ungdom, den undertrykte sorgen og frykten og all den underfundige humoren som får boken til å glitre.

Hva mer en leser kan ønske seg, spør du? Ønsket som går i oppfyllelse? Her er han.

Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.


Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Bryllupet: En far forsøker å bøte på skadene overfor sin voksne sønn, men i et panikkanfall ødelegger han alt. - Eller var viljen ikke sterk nok når det kom til stykket?

Det må være en grunn: En jente utagerer. Det gjør så inderlig vondt inne i henne, og for å skade seg mest mulig provoserer hun frem en aggressiv handling fra en annen person.

Man kysser ikke kameraten sin: Sønnen tar seg av sin mor, motsatt av slik det burde være. Hun ødelegger ham, og også hans tilnærming til andre.

Om forlatelse: To barn rotter seg sammen mot et annet barn. Det er utvilsomt galt det de gjør, de vet det, men å be om forlatelse utsetter problemet.

Snakke med fremmede: På biblioteket gjemmer en dypt deprimert mor seg bak bokhyllene. Hennes vesle jente søker kontakt med en tilfeldig fremmed for respons og nærhet.

Have I told you lately that I love you: Han elsker henne, men har det ikke nok mot til å rydde opp i sitt eget rot. Han lar det være med tanken. – For tanken er jo god.

Ikke rart det kommer kråker: Hun er gravid med sitt andre barn og føler seg utrygg på den gravide barnehagetanten. Mannen er ikke helt til stede. - Kan det være en sammenheng?

Gransker: En mann søker svar og trøst i sin tilværelse mens hans kone er i Syden. Han famler i mørket etter svaret på hvor alt gikk galt, og ender opp med å snike seg etter en dame. En blind, gravid dame.

Ikke gå fra meg: Far er ute og flyr, mens moren og datteren holder sammen. En dag blir jenta sittende utenfor en annen manns hjem mens moren er innenfor. Helt alene.

Det er din tur: En mann sørger over tapet av sin kone og forsøker å drukne sin sorg. En sorg som ikke bare er over sin kone, men også alt som ikke ble noe av. Livet som ikke ble.

Stup: Mor og sønn reiser på hyttetur. Begge innser under oppholdet at en epoke er over. Moren ønsker at sønnen skal få luft under vingene, sønnen ønsker å løsrive seg. - Eller vil de egentlig det?

Felles for alle disse novellene er ensomme sjeler på søken etter nærhet og trygghet. Alle er de på jakt etter noe eller noen som kan gi livet mening. Novellene inneholder en god del lange setninger. Komma etter komma som etterfølger komma. Skrivestilen er intens og leseren rives unektelig med. Likevel, det er når man tar seg tid til å stanse etter hver novelle, at novellesamlingen glimter med sin storhet.

Mye er blitt skrevet om novellesamlingen både på bokelskere.no og i Bokblogglandia(Solgunn) (Lena) (Line) (Stine) . Bloggerne har vært begeistret mens forumistene har vært litt lunkne. Noen, faktisk en del, har ytret kritikk for avslutningene. De kaller de et antiklimaks. - Jeg kaller det prikken over i’en.

Avslutningene er for meg kronen på verket. Avslutningene er på stedet hvil. Leseren ønsker å vite mer, men forfatteren svarer oss med ingenting. Det skjer ikke mer, det er rett og slett på stedet hvil. Novellefigurene finner ikke lyset i tunellen, de finner ingen løsning på sine problemer. De bare fortsetter og stemningen beholder med dette all sin håpløshet.

Her finner vi uendelig mye smerte, og hver smerte er individuell. Aggresjon. Depresjon. Fornektelse. Fortrenging. Fortvilelse. Det begynte med Bryllupet, som gjorde et sterkt inntrykk i all sin sårhet og frustrasjon. Det må være en grunn og Om forlatelse provoserer med sin hudløshet. Det er din tur uttrykker en intens sorg over et liv som ikke har blitt levd optimalt. Denne sorgen illustreres av barnet som bare var planlagt, snakket om, ønsket. De ønsket så mye av livet at de ikke ønsket seg noe nok.

Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet.

Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen gjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå. - Jeg har hørt mye godt om Ikke rart det kommer kråker, og ikke rart er det…

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Mabel og Jack kommer fra ulike kår, men fant i sin ungdom lykken hos hverandre. I godt voksen alder flytter de til Alaska for å starte et nytt liv. På den lille nybyggergården forsøker de å finne tilbake til hverandre, forsøker å innfinne seg med et liv uten barn rundt skjørtekantene, og samtidig få endene til å møtes økonomisk. Etter år med sorg over det lille dødfødte barnet, og savn etter barn, leter de etter felles referanser, tryggheten og kjærligheten for hverandre og grobunn for fortsatt felles fremtid. Jack steller med dyrene, er ute i skogen og på åkeren. Mabel lager paier, holder huset pent og ryddig og søker selskap i bøkenes verden. En vinterdag finner de tilbake til hverandre en skakket stund fylt med ukomplisert lykke. Sammen lager de en snøjente med pent utskjært ansikt og blå votter. Neste morgen er snøjenta borte. Smeltet bort eller rasert av ville dyr. Like etter begynner uforklarlige ting å skje. Ei lita jente med blå votter viser seg i skogkanten. En sky, vill jente med en rødrev som følgesvenn. Hvem er hun? Er hun virkelig, eller bare en drøm?

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

Eventyret om snøjenta finner vi igjen i det gamle russiske folkeeventyret om Snegurochka. Forfatteren beskriver også Mabel der hun sitter og blar i en bok og ser på tegninger av nettopp denne fabelfiguren. En versjon av eventyret er oversatt til engelsk og kan leses på denne siden.

Noen mister interessen for boken nettopp på grunn av dette uforklarlige, det eventyrlige vel hele historien. Den er likevel så mye mer enn bare overtro og himmelsk trøst.

På gården finner vi det aldrende ekteparet Mabel og Jack som strever med sitt, helst i utakt og med stillhet. Det var mye som ikke ble som det skulle, mye som ikke blir sagt som skulle vært sagt. Hjerte og sinn er fylt av en smerte og en uforenelighet som gjør livet tungt og umedgjørlig. Hvor er lykken? Hva er lykke? Kan de atter finne lykken sammen?

Hun krabbet mellom trærne, skrapte opp knær og håndflater. Da hun ikke fant noe, reiste hun seg, det stakk i brystene, og plutselig rant melken og gjorde forstykket på nattkjolen gjennomvått, dryppet nedover magen hennes, rant unyttig ned på marken. Denne sorgen overlever jeg ikke, hadde hun tenkt.

Jeg er overrasket, imponert og nesten skremt av forfatteren evner til å formidle den nakne sorgen over å ha mistet et barn. Dette er tanker som jeg kjenner igjen, enda det er tungt å vedgå det. Det er noe så inderlig sårt ved disse tankene, så inderlig sårt at man ikke klarer å innrømme de overfor andre, knapt nok overfor seg selv.

Det hadde hun ikke kunnet tidligere, da det lille livet lå og sparket i magen hennes. Innerst inne i et avstengt sted i hjertet visste hun at det var hennes feil. Mens hun gikk gravid hadde hun undret – er det meningen at jeg skal bli mor? Har jeg så mye kjærlighet å gi? Og så hadde barnet dødd inne i henne. Hvis hun bare ikke hadde tvilt, kunne hun satt et levende, skrikende barn til verden og lagt det til brystet.

Derfor ville hun ikke la kjærligheten svekkes, ikke så mye som et øyeblikk. Hun skulle være på vakt og ønske og ønske. Vær så snill, barn. Vær så snill, barn. Vær så snill å ikke forlate oss.

Likevel er det som så mye annet: det blir mindre farlig ved å sette ord på det. Overrumplende ærlig er det også å lese om Mabel og Jacks sorg. Alle sørger ulikt og ingen sørger i takt. Heller ikke Mabel og Jack. Det er stille bebreidelser, og åpne konflikter i form av bagateller som gjøres større enn de egentlig er. Sorgen må ut, selv etter mange år, men det er en kunst å ikke gjemme den bak et slør, en forkledning.

Å skulle leve et fullverdig liv som ektepar uten barn som binder dem sammen og gir en håndfast fremtid er en utfordring. Hvilken mening gir et samliv når begge har sett for seg en felles barneflokk? Dette illustreres ganske så godt der Jack skader ryggen sin og Mabel tvinges til å vurdere å gå fra ham. Et sted i livet gikk Mabel og Jack seg vill. De har beveget seg stadig lenger bort fra hverandre, og nå begynner prosessen med å finne tilbake til hverandre. Det skal et lite mirakel til for å bøte på noe slikt.

Alt dette bindes sammen av et godt og flytende språk. Noen svakheter språkmessig er det unektelig, men forfatter kan neppe belastes for disse. Enkelte ord som flaut og erting kunne med fordel vært endret til ubekvemt og terging. Kanskje bare en smakssak, men disse ordene oppfattet jeg som markant annerledes enn resten av ordlyden. Det blir med småpirk, det er liksom ikke så viktig. Det viktige er den altomslukende stemningen.

Jeg ble ikke så uhemmet beveget av boken som jeg på forhånd trodde. Ikke åpenlyst beveget, i alle fall. Likevel kjenner jeg det inni meg. Boken er varm, øm, stille og var. God. Hjertegod.

Ja, nettopp hjertegod. Tvers igjennom hjertegod.

Jeg ønsker å bli en slik mor som du er for meg, sa hun så lavt at Mabel lurte på om hun hadde hørt riktig. Men det var de ordene hun hadde sagt, og Mabel tok dem inn i sitt hjerte og gjemte dem der for alltid.

Bakgrunn:

For en tid tilbake arrangerte en bokblogger konkurranse hvor den heldige vinner fikk en utgave av Eowyn Iveys Snøbarnet. Jeg leste om boken og ble umiddelbart beveget. Hvorfor ønsker du deg denne boken, spurte Leserommet. Jeg svarte og svarte. Svarte for mye, kanskje. Det nådde et punkt der stadig flere ga sine ”lodd” til meg, og deres omtanke nådde helt til forfatteren selv. Forlaget tok etter hvert kontakt med meg hvor de fortalte at de gjerne ville gi meg Snøbarnet. - Tusen takk!

Til slutt, et lite hjertesukk:

Jeg skulle ønske forlaget kunne endret omtalen på baksiden av boken. ”Jack og Mabel har én stor sorg i livet – de har aldri klart å få barn.” Det er feil. De har fått barn. At barnet døde betyr ikke at de ikke er foreldre eller at de aldri har hatt et barn. At de ikke har barn. Det har de.

La foreldre som har mistet barn i alle fall få anerkjennelsen av å være foreldre. La barnet få anerkjennelsen av å ha levd et liv, om så bare i mors mage. Det gir det meningsløse litt mer mening.

Edit: Fikk etter dette innlegget en veldig hyggelig tilbakemelding fra forlaget. Snøbarnet vil bli trykket opp i et nytt opplag, og nevnte setning på baksiden er redigert bort. Supert :)

Lest i 2011 - Oktober

Plutselig var det på tide med et nytt månedsinnlegg, to dager uti november. Følgende var status på oktobers siste dag:

Usynlig, av Paul Auster - Gjenferd, av Jo Nesbø - En helt annen historie, av Håkan Nesser - Minus meg, av Ingelin Røssland - Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Jeg ble litt overrasket over at jeg har lest såpass denne måneden. Dagene har flydd av gårde, jeg har vært ute på tur og forsøkt ikke å være sur, stressnivået har vært høyere enn skuldrene mine og jeg har knapt nok hatt tid til å puste. Seriøst. Eller serr, som jeg fikk med meg at Big Brother-deltakerne pleier å si, da jeg ved en grusom tilfeldighet zappet innom en episode. I alle fall. Det har vært travelt.

Når jeg ser denne listen blir jeg likevel ganske så stolt over at jeg har latt meg ha tid til å lese innimellom slagene, både som rekreasjon, hygge og nødvendighet. Det har ikke vært tid til å skrive om de fine leseopplevelsene, men hatt det fint med lesingen – det har jeg definitivt hatt.

Usynlig ga meg stjerner i øynene. For en bok, for en forfatter! Jeg elsker Paul Auster. Edit: Jeg nielsker Paul Auster. Jeg kunne grått av tanken på at jeg ikke skrev ned mine tanker umiddelbart etter siste side, for omtalen jeg etter hvert vil komme til å skrive kan ikke yte boken rettferdighet. Gjenferd hadde jeg gru-gledet meg lenge til å lese. Gruet meg i redsel for å bli skuffet. Gledet meg fordi jeg visste at jeg hadde noe å glede meg til. En helt annen historie skuffet meg først, for deretter å glede meg stort. Om jeg ikke elsker Håkan Nesser, så digger jeg ham i alle fall stort. Minus meg ble for meg en nydelig leseopplevelse, selv om ikke alle nødvendigvis har lik oppfatning som meg. Avslutningen, Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, var knakende god den også. Digge-Håkan overbeviste nok en gang.

Så heldig jeg har vært med bøkene denne måneden!

Ja, også har jeg jo tradisjonen tro også fått shoppet en smule. Et helt brød, vil kanskje noen si, for mange smuler gjør av og til et stort brød. Jeg orker ikke lenger skrive om sprengte bokhyller. That goes without saying, altså. I september tok jeg fullstendig av, mens jeg var en smule mer nøysom i oktober:

Mansfield Park, av Jane Austen
Mesteren og Margarita, av Michail Bulgakov
Elskeren, av Marguerite Duras
De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen
Enke for et år, av John Irving
Engelen på det sjuende trinn, av Frank McCourt
Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Det ble kanskje en del likevel. Kjøpt for en slikk og ingenting på bruktboksalg. Jeg tror kun to av bøkene var bladd i av opprinnelig eier. I den ene lå et forseggjort bokmerke med tørkede høstblader og «Kjære tante. Jeg er glad i deg!». Slikt blir jeg kraftig rørt av, og i tillegg enda mer overbevist om at jeg virkelig ikke kan kvitte meg med en eneste bok jeg har anskaffet meg. Mon tro om jeg detter innom et bruktboksalg også i november? Min bedre, men mindre leseglade, halvdel får åndenød bare jeg tenker på det.

Helt på tampen tillater jeg meg å juble over at tiåringen min har gjenopptatt lesegleden sin. Det måtte selvsagt en konkurranse til: Les femti bøker i løpet av et år og få rabatt hos Peppes Pizza. For de som lurer: jeg er for gammel til å delta. For de som lurer mer: jeg kjøper min egen pizza for mine egne penger, og har alle intensjoner om å lese minst like mange bøker i november som i oktober.

Dette kunne vært en fin avrunding av blogginnlegget, men jeg velger å strekke strikken litt til. Oktober var nemlig måneden da klubben i mitt hjerte vant sitt aller første gull. 100 år, Solskjær og gull. Stort større blir det ikke!

Dæææææææsken, så deiliiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiig!

Minus meg, av Ingelin Røssland

Hvordan forholder en tenåringsjente seg til livet, døden og kjærligheten? Det er tid for de dype diskusjoner, meningen med alt og alle, de store spørsmål, sterke følelser og kampen for å godta at man ikke har løsningen på alle problemer. Av og til må man nøye seg med å undres, og at et "vet ikke" ofte er det beste svaret man kan gi. Det er tid for

Minus meg, av Ingelin Røssland

Få dager før Linda fyller 13 år gjennomfører hun sitt livs beste stup. Det blir også hennes siste. Midt i stupet slutter hjertet og slå. Hun ser seg selv bli dratt opp av vannet og bli gjenopplivet. En gutt står og bivåner det hele litt fra avstand, samme gutt som hun la merke til på bussen før stupestevnet. Linda legges inn på sykehuset og kommer omsider hjem igjen til sine foreldre. Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.

Det er vel en helt grei liste det der, men tror du egentlig at livet består av en masse greier man skal krysse av på et ark? Hva gjør du når alle punktene er krysset av? Er du klar til å dø fa? Er du ferdig? I så fall er det kanskje best å ikke ha det så travelt med å få unna de punktene?

Hjemme sitter hennes foreldre. De er dypt bekymret og slites mellom deres grenseløse kjærlighet og omsorg, og hennes behov for selvstendighet. Njål representerer hennes ferd mot modenhet og ro, mens Lindas beste venninne Kima, er støtten med et ben i begge leire. Kima holder tilbake, mens Njål utfordrer. – Mest av alt utfordrer han henne for å ta et oppgjør med hennes rastløshet og syn på livet, døden og kjærligheten. 

- Så trist, sier Linda og kikker ned på fuglen. –Så trist at den skal råtne bort.

- Syns du? Hvis ingen fugler døde, så kunne ikke nye fugler bli født. Vet du, med det samme den fuglen der ble et nytt liv, så begynte den å dø. Kanskje den ikke har oppdaget at den er død engang, kanskje den fremdeles flyr rundt og at det bare er kroppen som ligger her i hånden din, sier Njål.

Balansegangen mellom skildringen av et opprørsk tenåringssinn og hennes søken etter svar på de eksistensielle spørsmål er nydelig utført. Tenåringens utålmodighet og fandenivoldskhet kommer klart og tydelig frem, samtidig som det er rom for filosofering og stillhet. Sårt og vondt-godt er det også å få et innblikk i reaksjonen til Lindas nærmeste, og hvordan hun så sterkt ønsker å opponere mot undertrykkingen av panikken og angsten de alle føler.

Linda ser fra moren til faren og så tilbake til moren. Skal de si det nå? Hvor dum tror de at hun er? Hun er gammel nok til å skjønne hva det er med moren. Men er det det at de er redde? For at mamma skal miste denne babyen også? Pappa legger ut en E og en N ned fra bokstaven Ø. Det blir øen.
- Hallo, det der er ikke et ordentlig ord, protesterer Linda.
- Jo, det er en riksmålsform av øya, forsvarer faren seg.
Linda lener seg frem og ser på farens bokstaver. Ser at han har ikke mindre enn to D-er. Hun napper bokstavene til seg og lager ordet døden.
- Sånn, det der er et ord, sier hun.
Ingen av foreldrene svarer, moren lener seg etter den tomme godteskålen og skal til å reise seg.
- Kanskje jeg skal fylle på litt her? Sier hun.

Ingelin Røssland har skrevet en usedvanlig bok. Jeg ble dypt rørt, virkelig. Tårene ville ingen ende ta på slutten. – For en vidunderlig avslutning! Den endret mitt syn på enkelte frustrerende hendelser underveis i boken, puslespillet ble løst på en helt annen måte enn jeg underveis trodde den ville løses. Den siste brikken var den nydeligste av dem alle.

Anbefales helhjertet!
_________________________________________________________________
Jeg var sløvere enn sløvest og trodde det var en uke senere enn det det var, men uansett så var bøkene forsinket fra forlaget, og og og. Vel, denne boken er utsendt fra Cappelen Damm i forbindelse med deres Bokbloggturne. Lena fra LesMye likte boken godt, mens Julie og Heksa ikke var like begeistret.

Novellesamlingen MOT

Denne novellesamlingen er en del av Cappelen Damms Bokbloggturne. Kort fortalt: 7 bokbloggere omtaler boken en dag hver en bestemt uke. I går fortalte 15 år gamle Bendik Hallstensen om hans betraktninger rundt boken. I morgen skal Ungdomsboka publisere sine synspunkter.

MOT, en novellesamling for ungdom

MOT er en novellesamling for ungdom skrevet av norske forfattere. Ni noveller av ni forfattere. Felles tema er, ja nettopp, mot. – Men hva er egentlig mot?

Koi.
Det kiler på oversiden av armen. Jeg prøver å ikke klø mens jeg går videre.
- Hvorfor tegna du den på meg? Hadde jeg spurt.
- Fordi den symboliserer mot. Modige folk bare glir gjennom det vanskelige. Akkurat som fisker i tøffe farvann.
- Jeg er ingen fisk.
- Er du modig, da?
(Münch)

100 sider fordelt på ni noveller gir sånn omtrentlig regnet ti sider til hver historie. Akkurat nok til at historien rekker å krype litt under huden på deg, samtidig som den er kort nok til å ikke ta motet (ja, nettopp) fra alle som ikke er like glade i å lese som oss som leser disse ord.

Ni forfattere gir ni historier. Ni forskjellige måter å fortelle historien på, og ni forskjellige måter å tolke begrepet mot på.

Sverre Henmo skriver om å reparere skadene etter et dårlig valg. Ta konsekvensene, også de man ikke egentlig trenger å ta. Ingelin skriver om å tørre å konfrontere andre, i stedet for å svelge stolthet. Taran L. Bjørnstad skriver om å ikke gi opp håpet, kjempe, og kjempe for andre. Harald Rosenløw Eeg skriver om å tørre, men likevel ikke helt. Annette Münch skriver om å tørre å være annerledes, holde sitt ord til tross for andres fordømmelse. Charlotte Glaser Munch skriver om å fortelle hele historien, og ikke bare deler av den. Hans Petter Laberg skriver om å ville, men ikke helt få det til. Lars Mæhle skriver om å lette på den dårlige samvittigheten. Renate Nedregård skriver om å våge å se sine svakheter, selv om man ikke makter å forbedre seg. Ikke ennå.

Aron veit det berre altfor godt: Trøbbel er alt som ventar, same kva som hender heretter.
Så han hadde lagt seg i nitida likegodt, utan å ete kvelds, og utan å pusse tennene. Han hadde til og med pissa ut av vindauget, berre for å sleppe å møte mora på badet.
Det er snart tre timar sidan.
Og alt han ønskar, er at søvnen skal kome.
(Mæhle)

Personlig mener jeg Veggpryd er i en klasse for seg. Laberg skaper et lite stykke magi på sine avmålte sju sider. Den litt underfundige, svevende I vinduet er en god nummer to. Ubehagelige Dagens helt er også blant de aller beste novellene. Andre faller for meg som voksen mer igjennom; de blir for vanlige, det blir som forventet. Novellene er forskjellige, men det er heldigvis også leserne. Her er det ikke uventet noe for en hver smak.

For eller mot?

En slik overskrift var for fristende til å unngå. Jeg kan motstå alt utenom fristelser. Jeg har ikke nok mot til å unngå, men har mot nok til å innrømme det. Jeg forsøker å være forsiktig med å mene for mye om denne novellesamlingen, men det står en liten tass på hver skulder og roper og skriker:

Den kritiske tass

Dette er en enkel inntektskilde for forlaget! Dette er en enkel måte for forfatterne å produsere uten å bruke hundreogørtenførti år på en hel bok! Penger, penger, penger!

Den entusiastiske tass

Endelig! Forfattere som ønsker å bidra til holdningsskapende arbeid! Ungdom vil identifisere seg med problemstillingene i novellene, gruble, ta standpunkt og videreføre det til sin egen situasjon og sitt eget liv. Flott!

Hvem skal jeg lytte mest til? Neimen om jeg vet. Det jeg derimot vet er at alt blir mye enklere av å se det positive i enhver situasjon, finne lyset i tunnelen og se muligheter, ikke problemer.

Nå henger jeg her, og jeg har gjort det en stund. Jeg har forsøkt å dra meg opp, men det er håpløst. Man må ha muskler i armer og mage for å kunne klare det, og jeg har dårlig med muskler begge steder. Jeg er mer av en tenker.
(Laberg)

Derfor:

Novellesamling er en fin anledning for mindre leseglade unge å lese litteratur. Handlingen er tilpasset deres aldersgruppe, gjenkjennelsesfaktorene er allmenne, novellene er korte og har alle et budskap man må mene noe om. Moralen er til stede, men den er samtidig ikke altoppslukende. Det er rom for filosofering. Det gylne budskap vil også gjøre boken ypperlig i skolesammenheng. Grei ut og drøft...

For å være ekstra positiv jubler jeg i tillegg over at novellene er skrevet både på bokmål og nynorsk. Nynorsknovellene er riktignok i mindretall, men en tredjedel er mer enn hva jeg turte håpe på.

Alt i alt: jeg ser ikke for meg dette som noen stor hit utad blant ungdom, men ingen vil ha vondt av å lese boken. Alle vet at livet består av veiskiller, alltid og hele tiden. En bok kan være underholdning og tidsfordriv, men noen ganger kan man lære litt. - Lære å være bevisst sine valg. For man velger selv hvem man vil være, hva man vil være, og hvordan man vil leve sitt liv.

______________________________________________
Kjenner du til organisasjonen MOT? Sjekk deres hjemmeside.
MOT til å leve, MOT til å bry seg og MOT til å si nei

Lest i 2011: September og Bokfestivalen

Da jeg begynte å kladde dette innlegget, startet jeg med en oversikt over septembers bokkupp. Listen ble lang, lenger enn jeg trodde, lenger enn lang. – Men mest av alt, skal dette innlegget handle om Oslo Bokfestival. Kanskje. I det minste skal det krydres med bilder derifra. Helt sikkert.

En herlig gjeng, og GW var alledes praktfull!

Hva i september
Våkner om natten og vil noe annet - Sementhagen - Nede i himmelen - Mot - Gratiskyss i mørket - Menneske uten hund – Lærern

Sju bøker er lest, og tre av disse er allerede omtalt. En fjerde bok skal omtales på tirsdag. Tre av bøkene er skrevet av norske forfattere, en forfatter er svensk, en er australsk og de to siste er produsert i… tja, USA, kanskje? Både MOT og Gratiskyss i mørket er mottatt gjennom Cappelens bokbloggturne og er bøker beregnet på ungdom. Nede i himmelen har jeg lengtet etter lenge og siden lenger enn langt. Om jeg ble så begeistret som jeg håpet å bli gjenstår å lese i min omtale. – For den må komme, den må jo det. Menneske uten hund er en krim jeg allerede har innrømmet å like godt. Såpass godt at jeg har fått låne de to neste bøkene i serien av en bekjent. Lærern var gull den også, og dette helt ut av det blå. Jeg elsker elsker elsker når jeg kommer over en bok jeg strengt tatt ikke har behov for å lese, gjør det likevel, og liker den over gjennomsnittlig godt. Sementhagen hadde jeg hørt veldig mye om. Det vil si, jeg har hørt veldig mye om hvor god den er, men ikke hvorfor den er så god. Jeg fikk bakoversveis og kvalmeanfall underveis i lesingen. Jeg har siden siste side grublet på hva i all verden jeg kan skrive i dens omtale, og har for lengst innsett grunnene til hvorfor ingen tidligere har ønsket å utbrodere hvorfor boken er så god. Den er nemlig veldig god, men jeg vet ikke om jeg vil fortelle noen hvorfor. Jeg må gruble litt videre. Den aller siste boken, Våkner om natten og vil noe annet, var helt ukjent for meg, selv om forfatteren i seg selv ikke var et ubeskrevet blad. Denne fikk jeg gjennom bokfestivalen. En av bøkene i en særdeles pussig sammensatt bokpakke som takk for innsatsen helgen igjennom.

Krimmegjeng. Litt av en gjeng.

Det har vært en middels lesemåned, dette. Antallet ljuger en smule, for flere av bøkene har vært relativt tynne. Ingen mursteiner denne gangen heller, gud forby.

- Og hør nå: bare 2 av 6 bøker er skrevet av kvinner! Den sjuende boken er skrevet av både menn og kvinner, så den får ikke være med på denne leken. 2 av 6, eller 4 av 6 om du vil, er ny personlig rekord. Skjer’a?

Kulturellie
Ikke nok med at jeg har lest færre bøker av kvinnelige forfattere enn av mannlige forfattere. Jeg har også vært på kino. Dette må blåses opp i det vide og det brede, for dette skjer ytterst sjeldent. Faktisk har jeg vært på kino to ganger denne måneden, og vekk meg for jeg har for lengst besvimt av sjokk. Jeg kunne skrevet mye om kinosalens unisone latterkrampe under Kong Curling, men siden dette er en bokblogg pålegger jeg meg selv å kun skrive om kinofilmer som har bokrelevans. Hodejegerne. Morsom, spennende og underholdende, overraskende lik boken, og utedoscenen var like deilig som forventet. Nok om deeet.

Litt av en gjeng, dette også. En stakket stund satt jeg på første rad.

Jeg vil heller skrive om Oslo Bokfestival. En gang i mellom forstår jeg ikke mitt eget beste og melder meg som frivillig under slike arrangementer. Jeg blir like sliten og trøtt etter hver gang, jeg lærer aldri. Jeg har tappet øl, loset The Cardigans (ok, nå snakker vi mange år siden) trygt på scenen, og jeg har telt besøkende. Det siste gjorde jeg denne måneden. Jeg telte, telte og telte. Forvirret japanske turister som lurte på hvor the Parliament var (Beklager, men det er helt umulig for meg å skille mellom the Parliament og the Government. Sorry, I am so sorry!) Jeg skulle stå 50 % i infoboden, men i stedet for telte jeg.

Telte og telte og telte. Ja, også passet jeg på at folk ikke gikk under et usikret telttak. Jeg fikk spørsmål om forfattere som var der i fjor, jeg fortalte at jeg ikke visste om noen bordeller i byen, jeg tok i mot klager fra et menneske som ikke forstod kartet over området, jeg telte folk, trykte på en knapp for hver tiende menneske, og jeg så forfattere! Herregud, som jeg så mange forfattere! Lørdag fra ti til fire og søndag fra ti til halv fem. At jeg blir særdeles brydd når jeg ser kjendiser er en dårlig bevart hemmelighet. Jeg hadde mange øyeblikk i løpet av helgen hvor jeg tenker ut de gode kommentarene først i ettertid, for når jeg hadde mine nær-forfatter-opplevelser satte kroppen min alle krefter til for å virke blasert. Kinnene mine røpet meg selvsagt. Ikke at forfattere er min lidenskap, men enkelte er morsommere å ha sittet ved siden av enn andre. Jeg dropper namedroppingen bare for å virke blasert. (les: jeg er dødsredd for at noen skal google og havne hit til bloggen).

Jeg nevner ingen navn, sier jeg jo!

Bookoholic

Jeg antydet i innledningen at jeg skaffet meg nye bøker også i september. Jeg skal virkelig forsøke å ikke gjøre det samme, i det minste ikke i like stor grad, i oktober. For se bare her:

Som takk for blodslit hele helgen stilte Oslo Bokfestival opp med en bærepose bøker til alle frivillige. Selvsagt var dette mitt driv for å jobbe, og… Ja, hva skal man vel si. Jeg fikk med meg ett helt arrangement siden jeg ikke hadde tid til å delta på andre ting pga jobbingen. Dette skulle bøte på strevet:

Øystein Wiiks presentasjon fikk meg lyst til å kaste meg over bøkene hans, uansett hva en eller annen tåpelig anmelder muligens har uttalt.

Flaskepost fra P, av Jussi Adler-Olsen
Snøfonnenes geograf, av Jon Michelet
Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Drømmen om det fullkomne samfunn, av Øystein Sørensen
Juliet, Naked, av Nick Hornby
Fatso, av Lars Ramberg
Samt en krydder-kokebok, Norske drikkeskikker, biografien til Margit Sandemo og en håpløs grillbok.
Jeg vil nødig være utakknemmelig, men jeg føler vel ikke det var den ultimate bokpakken. Gamle, delvis helt ukjente og noen fullstendig ubrukelige. Når jeg ser listen svart på hvitt blir jeg enda mer provosert. Makter virkelig ikke forlagshusene og bokhandlerkjedene å hoste opp bedre enn dette?

Takk og lov hadde jeg fått ti minutter til overs til å kjøpe noen bøker selv:

Til fyret, av Virginia Woolf
Fuglesang, av Sebastian Faulkes
Orakelnatt, av Paul Auster
Se det er bøker jeg gleder meg til å lese! Denne skatten fikk jeg til 70 kroner, og når jeg ser slikt blir jeg lykkelig igjen.

Vinneren av lengste signeringskø ble selvsagt Cecilia Samartin. Gah.

Lykkelig blir jeg også av å motta bøker helt ut av det blå. MOT var ikke overraskende, men det var derimot disse to:

Snøbarnet, av Eowyn Ivey
Dødsenglene, av Steffen R.M. Sørum
Her har jeg gått rundt og fortvilet over at jeg er den eneste i hele Bokblogglandia som ikke mottar bøker fra forlag, og så får jeg helt uprovosert to bøker på en måned? Snøbarnet-grunnen er så fin at jeg virkelig gleder meg til å skrive om den, desto mer gleder jeg meg til å lese boken.

Jeg kom heldigvis, både for henne og for meg, ikke alt for nær Sofi Oksanen. Jeg hadde fått nervøst sammenbrudd og hun hadde blitt blendet av mine røde kinn.

Ellers i september har besøk på bibliotek og loppemarked resultert i disse innkjøpene:

Den hvite manns grav, av Robert Wilson
Honningfellen, av Unni Lindell
Øya under himmelen, av Isabel Allende
Din nestes hus, av Jette A. Kaasbøl
Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez
Engelens spill, av Carlos Ruiz Zafon
Ikke posesalg denne gangen, men 10-20 kroner pr. bok er likevel en glede å spandere.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Sementhagen, av Ian McEwan
… fra en nettbutikk kostet en smule mer, men dette var bøker jeg ønsket meg noe veldig veldig veldig.

Gert og Brit, joh! Jeg løp inn og knipset et bilde, hørte et par setninger, og løp videre for å telle gående publikum.

Mange bøker? Det er et par til:

Usynlig, av Paul Auster
MINO-triologien, av Gert Nygårdsvold (Mengele Zoo etc)
… men disse byttet jeg til meg etter å ha levert inn en bok jeg hadde fått. Nygårdsvold-triologien ruver i bokhylla sammen med Havets katedral og Fatimas hånd, to andre mursteiner jeg vet jeg burde lese men som jeg utsetter, utsetter og atter utsetter. De blir neppe lest i oktober heller.

Bonusbilder

Alle ville vite når Tegne-Øistein skulle opptre. Jeg fikk sett noen av krussedullene hans!

Jeg bryr meg ikke om å copyright'e dette bildet, men Tore Renberg, Frode Grytteland og Cathrine Sandnes er det åkke som.

Bjørn Sortland var den eneste jeg turte å snakke til. Høhø.
Kommentar til kommentarene siden blogspot'en ikke ønsker at jeg kommenterer meg selv:

Deiiiilig å spore litt misunnelse hos andre enn bare meg :D

Solgunn: Faktisk var jeg i Alta for en måned siden, og da jeg passerte bibliotektet sendte jeg deg en liten tanke.

Gro: Så bra! Det betyr at jeg mest sannsynlig telte deg... Jeg lærte mine begrensninger å kjenne ganske kjapt nemlig, og gjorde mitt ytterste for å gjemme meg mens jeg telte. Hah!

Lena: Ah, du fikk bedre bøker enn meg. Og flere, for å ikke glemme det verste av alt: Du fikk flere!!!

Ingalill: Så du mener dypt sarkastiske, hudflettende slakt ikke virker forlokkende på forlagene??? høhø... Sånn ellers ble jeg oppriktig trist av det siste du skrev. Skyhøye forventninger har fått en helt ny dimensjon etter dette, og det er helt og holdent min egen feil.

Line: Mohahahahhahahahahaah!!! Ang. stadig rekruttering: trurruente jeg fikk en flyer i posten i går som reklamerte for boksalg...? EN UKE I STREKK! HEEREGUUUUUUUUUUUUUUUUD!!! *sikle* Designmessig blir jeg svimmel av både tekstfont og størrelse, og det er derfor helt lovlig å trygle om at jeg endrer utseende nok en gang.