Forsoningen, av Fred Uhlman

Etter flere fristende bokanmeldelser på nett lånte jeg Forsoningen da jeg var på biblioteket sist. Jeg er glad jeg gjorde det.

Tysk-britiske Fred Uhlman (1901-1985) er mest kjent for sine malerier, i alle fall når det gjelder kvantitet. Av kvalitet holder jeg en knapp på hans eneste bok: Forsoningen (1960). Som jøde valgte han i trettiårene å forlate hjemlandet og bosatte seg i London. Under krigen hjalp han tyske flyktninger og grunnla den antinazistiske organisasjonen Free German League of Culture. Når man leser hans bok er det vanskelig å skille fakta og fiksjon. Kanskje er det ikke meningen heller.

Forsoningen, av Fred Uhlman

I boken møter vi Hans Schwartz, som trolig har sterke fellestegn med forfatteren selv. Han er av jødisk opprinnelse, selv om familien som er bosatt i Stuttgart, først og fremst definerer seg som tyske. Når vi møter han er han middelaldrende og bosatt i USA, men et brev tvinger ham tilbake i tid. Hans tar oss tilbake til mellomkrigstiden, til da Konrad Graf von Lohenburg trådte inn i klasserommet og rett inn i hans liv. Hans vet instinktivt at de vil bli venner, og vakrere kan vel ikke gryende vennskap beskrives. Konrad er av gammel ærverdig adelslekt, og det store gapet på den sosiale rangstige blir bare forsterket av farens dype respekt for guttungen. At jødiske Hans og ariske Konradin utvikler et sterkt vennskap i årene før krigens utbrudd, gir det hele en ekstra vakker dimensjon. I bakgrunnen lurer Hitler, men verken guttene eller deres omgivelser klarer helt å ta ham på alvor. Hvorfor skulle Tyskland, dikternes og filosofenes høyborg, skapes om til dommernes og bødlenes land? Vennskapet tar sin ende da Konradin uttaler sympati med Førerens politikk. Hans sine foreldre velger i redsel for hva som kan komme til å skje, å sende han til slektninger i Amerika. Resten er historie. Resten er også historien om et liv hvor man forsøker å tilgi selv om man ikke ønsker å tilgi. Kanskje kan man ikke alltid tilgi, men likevel forsone seg med noe og gå videre. Forsoning er ikke det samme som tilgivelse.

Lille jøde, far vel, far vel, Moses og Isak venter deg vel?

Lille jøde, vær ei så sturen, til ild og svovel går helvetesturen.

Kom aldri tilbake lille jøde, her ønsker vi bare å se dere døde.

Språket er enkelt, men poetisk og vakkert. Svært vakkert. Til tider svært vondt. Det er rørende, vondt og vakkert. Best av alt: det går ikke helt inn under huden på leseren før man har lest ferdig boken. - Eller, det er i hvert fall en av disse perlene som blir bedre og bedre, som fortsetter å vokse etter at siste side er lest.

For en perle er denne boken. En liten perle på i underkant av 100 sider. Mang en bok er blitt skrevet med handling fra andre verdenskrig. Store mursteiner med elendighet, sorg, svik og død. Fred Uhlman fattet seg i korthet, og du verden så virkningsfullt dette er når man velger sine ord og oppbygging med omhu. Det er så synd, så synd at han ikke skrev flere bøker enn denne.

Fra og med 13. februar kan du høre boken på NRK P2, også på nett. Det fins også en film basert på denne boken: Reunion (1989) regissert av Jerry Schatzberg.