Lest i 2011-Februar

Siden det var så moro å la fingrene løpe vilt over tastaturet på tampen av januar, lar jeg skrivekløen få utløp også på tampen av februar. Det er klart for mitt månedsregnskap: Ni er det gyldne antall. Hadde det ikke vært for irriterende få dager i februar måned, hadde jeg kommet opp i ti, som i så fall hadde vært en mer enn i foregående måned.

Blogg:

Månedsregnskap, ja. Oh, the irony, the irony… Isn’t it ironic, som vi som nå er rundt de tredve stadig sang på nittitallet. Mens jeg i januar titulerte meg dovendyr og lesesnegle, kom jeg ut av skapet i februar som bookshopaholicer. Jeg fant meg til og med et egnet hus. Dette var to av fire blogginnlegg som definitivt ikke var bokanmeldelser. Månedens første innlegg hentydet leseglede men manglende inspirasjon til rene bokinnlegg. Forandring fryder muligens, men nå henger jeg seriøst etter… Ikke kan jeg skylde på utsvevende sosialt liv heller, selv om jeg minst en kveld tilbrakte kvalitetstid sammen med x antall pensjonister. Tiller og Grimsrud var fabelaktig morsomt å oppleve, og dette fristet absolutt til gjentakelse. Note to myself: Dra sammen med likesinnede neste gang. Note to the world: Bokfrelste venner i geografisk nærhet søkes!

Dette er månedens tiende innlegg. Fire av innleggende er tilnærmet bokrelatert, men ei anmeldelser. Ni innlegg minus fire ikke-anmeldelser gir fem anmeldelser. Når jeg forteller at jeg i februar har lest ferdig fem bøker, røper månedsberetningen et underskudd på fire anmeldelser. Disse resterende bøkene er attpåtil så forskjellige, at jeg ikke helt ser hvordan jeg skal redde meg inn igjen.

Terningkast:

Denne kunne jeg gjerne ha hoppet over, eller stått over slik det heter seg i brettspillverden hvor terningkast hører bedre til. Forsoningen skal likevel få toppkarakter, terningkast 6. Nattefokk og Bunny Munros død hører hjemme i nivået et hakk lenger ned, men det har vært en lang vei å kaste såpass høyt. Ulovlig norsk nekter jeg å trille terning over. De andre vipper mellom 3 og 4 et sted. Ingen omveltning av livet bare ved å lese disse bøkene, men grei underholdning. Intet mer, intet mindre.

Kjønn:

Fem menn og fire kvinner, og stort mer jevn fordeling enn dette er ikke mulig på ni. Når det er sagt, skal det også sies at den ene manneboken er så ekstremt mannebok, at regnskapet 100 004 menn og fire kvinner hadde vært mer passende.

Land:

Denne måneden har min lektyre vært sterkt preget av nordiske forfattere. Pluss for min første islandske bok. Pluss også for min første samiske bok, dersom man ser bort fra diverse Ante-bøker og den slags fra barndommen. En bok kan kategoriseres som ikke-fra-noe-land-i-det-hele-tatt, selv om det hadde vært fint å kalle den norsk. Kun to bøker er fra ikke-nordiske land: en fra Tyskland slæsj England, og en fra Australia.

Sidetall:

Ingen mursteiner denne gangen. Noen av bøkene må attpåtil kalles korte. Det er deilig å lese slike korte bøker, som likevel kan inneholde langt mer enn disse tusensiderskjempene med tusen millioner delhistorier uten mål og mening. Forsoningen er et fantastisk fint eksempel på kvalitet vs kvantitet.

Tema:

Innvandringspolitikk, sorg, sex, popstjerneliv, kjedsomhet, drap, spøkelser, tilgivelse og kjærlighet. Rene krydderhylla, altså. Lyrikk skal også føres opp på skrytelista. Mer typisk ellikensk er en stk ungdomsbok, to stk krimromaner og en stk feel-good-bok.

Hva mer?

En bok har jeg lyttet til, og jeg jobber dermed videre med lydbok-prosjektet mitt. Jeg har i tillegg sett filmatiseringen av Grabben i graven bredvid, for annen gang. De er så søte, både boken og filmen! Søt, dog innmaaaaaaaaaaaaaaaari langtekkelig var også filmen basert på Eat, Pray, Love. Julia Roberts var like stunning som alltid, og jeg antar at boken ikke innehar ytterligere kvaliteter som tilsier at jeg for guds skyld må lese boken. En feel-good i måneden tror jeg holder for å dekke mitt behov. Bunny Munros død var litt av en opplevelse, og jeg kommer til å bruke hundreogørtenførti år på å skrible ned en brukbar anmeldelse. Nattefokk fikk meg til å grøsse på en annen måte, Rødby-Puttgarden fikk meg til å kjede meg like mye som romanfigurene, og Forsoningen fikk meg til å gruble over boken lenge etter at siste side var lest. Ulovlig norsk ga meg like mye å tenke på, selv om innholdet er ihjeldiskutert. Jeg lot meg berøre, og det var både overraskende og befriende.

Hva mars måned bringer med seg på bokfronten er uvisst. Jeg betviler at like mange bøker vil bli lest, for en god del dager vil gå med til feiringer og et av mitt livs aller største opplevelser. Foreløpig er det for surrealistisk til å kunne glede seg til, og jeg har intensjoner om å lese meg opp på temaet eller reisemålet. Noen ting er viktigere enn bøker, tross alt.