31.7.15

Inn i labyrinten, av Sigge Eklund

Sommeren 2015 har vært en særdeles laber lesetid for Ellikken. Selv om jeg proklamerte i KK (lenke) at jeg skulle klinke til og lese Gabriel Garcia Marques selvbiografi i sommer, endte jeg opp med to romaner jeg slettes ikke kommer til å huske stort av i fremtiden.

Den ene var Jojo Moyes Et helt halvt år som ikke engasjerte meg stort, men som jeg likevel ikke klarte å la være å lese ferdig. Min omtale kan leses i (dette innlegget). Den andre var en kriminalroman omtalt som både intelligent, sorgfull, uhyggelig og velkomponert. Vel. Den var ikke bedre enn at jeg brukte en måned på å tvinge meg igjennom den.



Inn i labyrinten, av Sigge Eklund
Psykologisk kriminalroman. Utgitt på norsk i 2015.

Et ektepar spiser middag ute på restaurant. Hjemme sover den vesle datteren trygt. Tror de. Når de titter innom henne for å sjekke om hun sover søtt, opplever de det utenkelige. Datteren er borte.  Sporløst forsvunnet.

Uten at dette er overraskende, har forfatteren latt seg inspirere av den velkjente forsvinningen av Madeleine McCann. Likhetene er mange og åpenbare, også når vi leser om moren som under et TV-intervju hvor hun henvender seg direkte til kidnapperen, og beskyldes for å være iskald og kalkulerende. Omverdenen er brennsikre på at foreldrene holder noe skjult. Bokblogger Rita peker på flere likheter i (sin omtale).

Inn i labyrinten fortelles gjennom fire personer. Jentas foreldre samt et par med mer eller mindre tette bånd til familien. Som sedvanlig flettes historier og relasjoner inn i hverandre jo lenger ut i boken man kommer. En pikant forelskelse eller to i det skjulte tilfører krydder i det hele, selv om i alle fall den ene virker temmelig unødvendig og irriterende det meste av romanen. De mange erotiske avsnittene fremstår derimot som dørgende kjedelige og kun et forsøk på å tilføre historien noe ekstra.

Bokbloggeren Tine roser romanen for lite blod og gørr i (sinomtale), noe som bekreftes. Denne kriminalromanen bygger derimot på psykologiske finesser, dog med vekslende hell. Best er forfatteren i sin beskrivelser av et nokså uinteressert forhold til sitt eneste barn. Både mor og far er karrièrebevisste, og ser helst at datteren holder seg opptatt med sitt og for seg selv. Bokens første kapittel overøser oss med morens depresjon og sorg over sin datter, men jo lenger ut i boken man kommer, jo mindre sorg og kjærlighet opplever vi. Til slutt blir hun nærmest bare et navn. Et begrep.

Jeg er usikker på om dette er genialt av ham, at han understreker datterens forsvinnende lille rolle i sin familie, eller om det er slett arbeide. 

Dessverre maktet jeg aldri å lete frem noe engasjement. Faktisk var jeg for uengasjert til å få med meg det åpenbare, forklaringen. Avsløringen. Mon tro om forfatteren hadde vært for opptatt av å flette sammen alle trådene, til å gi menneskene kjøtt på beina? Det lille ekstra som gjør at leseren lever seg inn i historien?

Kanskje svaret aldri ble gitt. Akkurat som vi fremdeles venter på svaret på hva som egentlig ble Madeleines skjebne. Jeg kjenner at akkurat i Magdas tilfelle får det bare være. Boken er lukket, gitt bort, og forsøkes glemt så snart jeg er ferdig med disse ord.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Som nevnt, (Tine) og (Rita)



30.7.15

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Jeg leser helst ikke bestselgere før det har gått flere år. Jeg har hørt uendelig mange mennesker rose Jojo Moyes Et helt halvt år opp i skyene, og to år etter at boken ble gitt ut i norsk språkdrakt våget jeg meg ut på glattisen.

Og la meg advare blodfansen blant dere, for det er lite som opprører meg mer enn når andre kritiserer bøker jeg selv forguder. Tilgi meg, for jeg skal nå si opptil flere lite fordelaktige ting om nettopp denne romanen.



Et helt halvt år, av Jojo Moyes
Engelsk. Underholdningsroman. Utgitt på norsk i 2013.

Louisa mister jobben sin på den lokale kafeen, og ser for seg to framtidsutsikter: Å gå på veggene hjemme hos sine foreldre, eller vaske rumper på aldershjemmet. Skjebnen vil det annerledes. En velstående familie hyrer henne inn som assistent og humørspreder for deres handikappede sønn. Will er passert 30, har levd et utsvevende og suksessfylt liv i hovedstaden, har reist jorden rundt, og er ubønnhørlig lenket til en forhatt rullestol. Helt uten evne til å røre på annet enn hodet og delvis en arm. - Og helt ute av stand til å ønske å fortsette å leve.

Louisa har et halvt år på seg til å tenne livsgnisten i hans øyne. Til å vise ham muligheter i stedet for begrensninger, glede i stedet for sorg. Det er et kappløp med tiden, og Louise fyller kalenderen med alt hva tenkes kan. Til slutt står hun igjen med bare et håp. Om at kjærligheten hun føler for ham er godt nok.

Jeg forstår hvorfor romanen har slått an. Jojo Moyes eier en god evne til å fortelle, krydrer med sarkastisk humor og medrivende page turner-elementer. Du vet, det som gjør at du bare må lese en side til. Og et kapittel, og plutselig er boken på fem hundre sider altfor kort. Likevel er det ikke godt nok.

Bokens styrke er først og fremst tematikken. Ikke på grunn av utføringen i seg selv, men forfatterens intensjoner. Det er noe ektefølt over det hele, noe grunnleggende engasjerende, som gjør romanen til noe utenom den sedvanlige lettleste underholdningsroman. Hennes engasjement lyser uansett igjennom nok til å tilføre noe ekstra.

Likevel blir det altfor lettvint. Det rent praktiske rundt aktiv dødshjelp preges av å beskrive mer enn å antyde. – Informasjon som føles malplassert i en reinspikka roman. Og der hvor jeg ønsker mer følelsesmessige kvaler rundt å faktisk miste noen man elsker, eller kvaler rundt å forelske seg i noen i Wills situasjon, opplever jeg å bli avfeid til fordel for en karusell av dagligdagse hendelser. Jeg savnet mer evne til refleksjon. Noe som kunne gitt mer dybde til fortellingen.

Apropos elsker. Forfatteren tviholder på dette begrepet for, la oss si, seksuell samkvem. – Til tross for at den jeg-fortelleren kikker opp i taket og tenker på andre ting. Dette får stå som eksempel. Uten at jeg kan vise til konkrete utdrag, minnes jeg også det gjentakende adjektivet karamellbrun. Beskrivende første gang. Irriterende den neste. Jeg er ikke all verdens imponert over språket.

Men for all del. Hovedpersonen, romanens jeg-forteller, er sympatisk og søt så det holder i lange baner og mer enn nok som bestselgerkvalitet. Plusspoeng også til beskrivelsene av hennes nærmeste familie og det gode samholdet dem imellom, både på godt og vondt. Her har forfatteren gjort et godt stykke arbeide. Rørende i all sin enkelhet. Dessverre fremstår Louises kjæreste, den treningsnarkomane Patrick, som en tegneseriefigur, og dermed en temmelig grell motsetning til øvrige i persongalleriet. Han er like ensidig som forholdet deres er praktisk begrunnet. Patrick kjeder meg, og jeg tror ikke på ham. For hvorfor rettes ikke hans umiddelbare sjalusi mot Wills mannlige assistent? Hadde det ikke vært verdt en eneste tanke?

Det henger ikke helt fullstendig på greip. Resultatet er greit, men på ingen måte fantastisk. Likevel leser jeg videre, videre og videre. 500 sider på null komma niks. Forfatterens engasjement i bunn, det hverdagslige, sympatiske persongalleriet og underholdningsaspektet er nok til å fengsle meg de timene det tar å lese romanen.

Det er nesten så jeg tilgir den altfor tydelige dannelsereisen Louise foretar seg. På tampen fremstår hun nærmest som sofistikert. – Trolig med karamellbrune armer.

Fort gjort, og fort glemt.




Kilde: Bok lånt av kollega.

Andre bloggere: har vært langt mer begeistrede. (Tine) (Ikkebareeibok) (Tone) (Beathe) (AstridTerese) og sikkert veldig mange andre. Legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet.