Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Jeg leser helst ikke bestselgere før det har gått flere år. Jeg har hørt uendelig mange mennesker rose Jojo Moyes Et helt halvt år opp i skyene, og to år etter at boken ble gitt ut i norsk språkdrakt våget jeg meg ut på glattisen.

Og la meg advare blodfansen blant dere, for det er lite som opprører meg mer enn når andre kritiserer bøker jeg selv forguder. Tilgi meg, for jeg skal nå si opptil flere lite fordelaktige ting om nettopp denne romanen.

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Engelsk. Underholdningsroman. Utgitt på norsk i 2013.

Louisa mister jobben sin på den lokale kafeen, og ser for seg to framtidsutsikter: Å gå på veggene hjemme hos sine foreldre, eller vaske rumper på aldershjemmet. Skjebnen vil det annerledes. En velstående familie hyrer henne inn som assistent og humørspreder for deres handikappede sønn. Will er passert 30, har levd et utsvevende og suksessfylt liv i hovedstaden, har reist jorden rundt, og er ubønnhørlig lenket til en forhatt rullestol. Helt uten evne til å røre på annet enn hodet og delvis en arm. - Og helt ute av stand til å ønske å fortsette å leve.

Louisa har et halvt år på seg til å tenne livsgnisten i hans øyne. Til å vise ham muligheter i stedet for begrensninger, glede i stedet for sorg. Det er et kappløp med tiden, og Louise fyller kalenderen med alt hva tenkes kan. Til slutt står hun igjen med bare et håp. Om at kjærligheten hun føler for ham er godt nok.

Jeg forstår hvorfor romanen har slått an. Jojo Moyes eier en god evne til å fortelle, krydrer med sarkastisk humor og medrivende page turner-elementer. Du vet, det som gjør at du bare må lese en side til. Og et kapittel, og plutselig er boken på fem hundre sider altfor kort. Likevel er det ikke godt nok.

Bokens styrke er først og fremst tematikken. Ikke på grunn av utføringen i seg selv, men forfatterens intensjoner. Det er noe ektefølt over det hele, noe grunnleggende engasjerende, som gjør romanen til noe utenom den sedvanlige lettleste underholdningsroman. Hennes engasjement lyser uansett igjennom nok til å tilføre noe ekstra.

Likevel blir det altfor lettvint. Det rent praktiske rundt aktiv dødshjelp preges av å beskrive mer enn å antyde. – Informasjon som føles malplassert i en reinspikka roman. Og der hvor jeg ønsker mer følelsesmessige kvaler rundt å faktisk miste noen man elsker, eller kvaler rundt å forelske seg i noen i Wills situasjon, opplever jeg å bli avfeid til fordel for en karusell av dagligdagse hendelser. Jeg savnet mer evne til refleksjon. Noe som kunne gitt mer dybde til fortellingen.

Apropos elsker. Forfatteren tviholder på dette begrepet for, la oss si, seksuell samkvem. – Til tross for at den jeg-fortelleren kikker opp i taket og tenker på andre ting. Dette får stå som eksempel. Uten at jeg kan vise til konkrete utdrag, minnes jeg også det gjentakende adjektivet karamellbrun. Beskrivende første gang. Irriterende den neste. Jeg er ikke all verdens imponert over språket.

Men for all del. Hovedpersonen, romanens jeg-forteller, er sympatisk og søt så det holder i lange baner og mer enn nok som bestselgerkvalitet. Plusspoeng også til beskrivelsene av hennes nærmeste familie og det gode samholdet dem imellom, både på godt og vondt. Her har forfatteren gjort et godt stykke arbeide. Rørende i all sin enkelhet. Dessverre fremstår Louises kjæreste, den treningsnarkomane Patrick, som en tegneseriefigur, og dermed en temmelig grell motsetning til øvrige i persongalleriet. Han er like ensidig som forholdet deres er praktisk begrunnet. Patrick kjeder meg, og jeg tror ikke på ham. For hvorfor rettes ikke hans umiddelbare sjalusi mot Wills mannlige assistent? Hadde det ikke vært verdt en eneste tanke?

Det henger ikke helt fullstendig på greip. Resultatet er greit, men på ingen måte fantastisk. Likevel leser jeg videre, videre og videre. 500 sider på null komma niks. Forfatterens engasjement i bunn, det hverdagslige, sympatiske persongalleriet og underholdningsaspektet er nok til å fengsle meg de timene det tar å lese romanen.

Det er nesten så jeg tilgir den altfor tydelige dannelsereisen Louise foretar seg. På tampen fremstår hun nærmest som sofistikert. – Trolig med karamellbrune armer.

Fort gjort, og fort glemt.

Kilde: Bok lånt av kollega.

Andre bloggere: har vært langt mer begeistrede. (Tine) (Ikkebareeibok) (Tone) (Beathe) (AstridTerese) og sikkert veldig mange andre. Legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet.

Karikaturen, av Anders Bortne

En tegning av profeten Mohammed trykkes i en norsk avis, og Bård Anderssen, den etter hvert nokså profilerte tegneren, tvinges til å leve i skjul for eitrende forbanna islamister. Når han omsider våger seg ut i samfunnet igjen, møter han en horde av entusiaster som hyller ham for hans fryktløshet og steile kamp for ytringsfrihet.

Det er bare et problem. Eller to. Faktisk tre. Han tegnet ikke Mohammed. Han hadde ingen ønsker om å opptre uærbødig eller blasfemisk. Det var ikke en gang hans ide.

Karikaturen, av Anders Bortne

Norsk. Utgitt i 2014. 356 sider.

Bård Andersen ville bare tegne. Tjene til livets opphold. Utføre et oppdrag. Ironisk nok, tegnet etter en ide av Cecilie.

Kjæresten Cecilie, full av engasjement og vilje til revolusjon. Helt siden de først ble et par for elleve år siden har hun konsekvent kritisert Bård for å ikke ta nok tak. At han er for tafatt, for ubestemt og ukritisk. Redd for konfrontasjoner og en sterk tendens til alltid å vike unna konflikter. Bård tar aldri stilling til betente politiske saker. Bård bare flyter rundt.

Flyter rundt. Akkurat som han måtte gjøre i oppveksten. Stadig pendlende mellom mor og far. Bård tegnet trøstende tegninger på avskjedsdagen i begge hjemmene. Bård godtok stilltiende alle bebreidelser mot den andre forelderen. Bård fløt rundt, uten i stand til å føle, eller tillate seg, noen nærhet. Skuffelsen ville bli for stor den dagen kulden ubønnhørlig ville knuse ham.

Bård lukker øynene for kjærestens vanskelige temperament og stadige nedturer. Han ser hun sliter, men ønsker ikke å ta tak i det ubehagelige. Det går jo over.

Men det går ikke alltid over. Og selv om vi ikke lesker oss i tårer og fordervelse gir det nok drypp til å la seg berøre.

Akkurat nok til at romanen blir mer enn kun en lettlest satirisk underholdningsroman.

Kort fortalt og skjært ned til det mest essensielle: Boken er inndelt i en rekke vesentlige hendelser i Bårds liv. Vi blir kjent med historikken rundt den famøse karikaturtegningen, hans kjærlighetsforhold til Cecilie og det vanskelige forhold til sin far.  Traumer, konflikter, sykdom og død.

Dyptpløyende, livsomveltende opplevelser altså, men vi drukner aldri i følelser. Nettopp dette skal også være forfatterens intensjon. Bårds historie er en protest mot det sedvanlige emosjonelle overflod, hvor vi føler så sterkt og intenst at den eneste måten vi kan gå videre på, er å velte oss rundt i en påfølgende emosjonell hendelse. Slik blir dog altså alt, paradoksalt nok, overflatisk og uekte.

Dette poengteres særlig godt i Bårds forhold til faren. En litt mektig, tilsynelatende uinteressert far med store humørsvingninger. En far han ikke kan tillate seg å føle nærhet til fordi fallhøyden blir så ubarmhjertig stor når faren i neste sekund stenger ham ute. Så gjør også denne avstanden inntrykk i en ellers satirisk semikomedie.

Skjønt, utpreget morsom er den ikke. Den inneholder likevel såpass mange sleivspark til alskens episoder og institusjoner i norsk kultur og samfunnspolitikk, at gjenkjennelsesfaktoren er skyhøy. Tidsbildet er korrekt nok til å kose seg fra ende til annen. Du kan lese denne romanen som ren tidtrøyte og underholdning, men vit at det er noe mer ved den.

Tematikken er interessant: Hvordan noen, for å tilfredsstille andres nysgjerrighet eller behov for underholdning, blir fremstilt annerledes enn man selv føler man er. Man viser frem kun en side, man karikeres, blir en tegneseriefigur. Overflatisk, falsk, aldri hel. Kjæresten din ser deg som en. Ekskjæresten som en annen. Din far. Din bestevenn. Avisjournalisten og leseren.

Omverdenen hyller ham. Kjæresten kritiserer ham.

Forfatteren viser en god innsikt i det menneskelige sinn og tegner fine endimensjonale bilder av sine personer. Letter litt på sløret, men akkurat lite nok til å understreke sitt poeng.

Ironien er total. Bård Anderssen er ingen oppvigler som tegner Profeten og forsvarer kunstverket for alt det er verdt. Han profilerer seg ikke som ytringsfrihetens mann og taler ekstremistene midt imot. Tvert imot. Han tegnet bare en bussjåfør med turban. Ikke noe annet.

Plutselig ble det brukt imot ham. Plutselig satte avisen tegningen i en helt annen kontekst. Som et profeti, eller det ytterste hån, prinsippet om ytringsfrihet fullstendig satt på spissen.

Bård Anderssen ville jo bare tegne.

Kilde: Leseeksemplar tilsendt uoppfordret fra forlaget.

Andre bloggere: Noen der ute? Legg igjen lenke i kommentarfeltet.