Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Kortromanen handler om Mathea, en eldre kvinne, som forteller om sitt liv. Hun er redd for å dø, men mest av alt for å leve. Ved å være usynlig håper hun å slippe unna døden, å være usynlig selv for døden. Sosial angst er ikke et godt nok begrep. Hun er så mye, men likevel så lite. Mathea skapte fra ung alder av sitt eget lille univers bestående av seg selv og sitt livs kjærlighet Espilon. Andre fikk ikke plass, eller de ville ikke. Ingen så henne, snakket ikke til henne, visste ikke om henne. Mathea graver ned en tidskapsel slik at noen, en gang når hun selv er død, får vite om henne. En boks som inneholder minner fra hennes liv. Det eneste hun legger i boksen er en lapp med telefonnummeret sitt. Mer er det ikke.
Jeg ville så gjerne like boken. Jeg ville så gjerne blir rørt og berørt. For det første fikk jeg boken av snilleste Fjordlandet, og for det andre hadde jeg hørt masse skryt av boken, og for det tredje er temaet midt i blinken for meg. Jeg er den typen som gråter av spilt melk. Av melk generelt egentlig. Ja, strengt tatt gråter jeg generelt mye. Mitt navn er Lettrørt. Ellikken Lettrørt.
- Men så skjedde det ikke. Jeg gråt ikke. Jeg lo en del, men ikke en gang det så mye som jeg håpet på. Jeg bladde om, side etter side. Leste. Humret litt, huffet meg litt, kjedet meg litt. Det ble for mye av det lille, og for lite av det mye. Etter halvlest bok vurderte jeg å bryte prinsippet mitt med aldri å avbryte en bok. Jeg klikket meg inn på diverse bokomtaler, prøvde å reversere mitt syn på boken, og ga den et nytt forsøk. Jeg forsøkte oppriktig talt å se boken med positive briller.
Det gikk likevel ikke. Bokens tema og stil tiltaler meg, men full klaff ble det ikke. Jeg trodde ikke på Mathea. Jeg savnet gammelmodig språk, både ord og uttrykk. Ikke et sekund trodde jeg på at fortellerstemmen tilhørte en gammel, krokete dame. Hvert eneste sekund visste jeg at dette var skrevet av en kvinne på min egen alder. Troverdigheten manglet. En del episoder hang jeg meg også opp i, slik som en lengre passasje om en telefon som aldri hadde ringt utenom da mannen ringte til den fra en telefonkiosk. Noen sider senere omtales samme telefon som stadig blir oppringt fra Norsk Gallup. Boken krydres med sitater fra gravstøtter og dødsannonser. I utgangspunktet er dette fantastisk, herlig orginalt fabelaktig. Jeg skulle bare ønske at det var mer system over det hele. I et kapittel kan det være tre sitater. I de neste fem kapitlene kan sitatene være fullstendig fraværende.
Det er åpenbart at min oppfatning er riv ruskende gal. Boken har blitt lovpriset av både kritikere, bokbloggere og lesere generelt. I tillegg fikk forfatteren med denne boken Vesaas debutantpris i 2009.
Mathea sliter med å bli sett. Jeg sliter med å se henne.
