Et punkt på min liste over dårlig-samvittighet-som-bokblogger er at jeg aldri har skrevet noen omtale av Olaug Nilssens Tung tids tale, en av fire nominerte romaner til Bokbloggerprisen 2017. Den nærmest selvbiografiske fortellingen om forfatterens autistiske sønn og hennes kamp mot systemet - og diagnosen -har gjort uutslettelig inntrykk på alle som har lest, og ingen blir overrasket om nettopp denne boken vinner prisen for fjorårets beste norske roman.
Budskapet er både hjerteskjærende og hjertevarmt. - Og nå kan alle se historien dramatisert og fremført på teaterscener rundt omkring det ganske land. Selv hadde jeg gleden av å være til stede under urpremieren 24. august på Riksteatret i Oslo.
 |
| Foto: Riksteatret |
Tung tids tale
Riksteateret. Regi: Marit Moan Aune. Dramatisering av Tung tids tale, av Olaug Nilssen.
Skjønt glede. Sjeldent, om noen sinne, har jeg vært like emosjonelt utslitt etter en teaterforestilling. Intensjonen var å skrive om stykket umiddelbart etter opplevelsen, men hjertet var knust og hodet kokte. Jeg har enda ikke helt summet meg, men behovet for å anbefale stykket tvinger meg til å forsøke skrive noe likevel.
Stykket er regissert av Marit Moum Aune, og dermed er kvalitetsstempelet gitt. Mor og forfatter Olaug Nilssen har selv vært med på dramatiseringen av boken, dette sammen med Toril Solvang og regissøren. Fire skuespillere bærer historien på scenen.
Julie Moe Sandø, Marianne Krogh, Siren Jørgensen og Jon Bleiklie Devik imponerer sterkt på scenen. De fire skuespillerne glir inn og ut av de ulike rollene som mor, sønn, behandlere og øvrig omgangskrets, og avlaster samtidig hverandre. For det hersker neppe noen tvil om at stykket krever ekstra mye av skuespillerne. Vi serveres følelsesutbrudd tilskuerne mister pusten av. Det må være voldsomt utmattende. Særlig sterk prestasjon er Daniel i Sandøs skikkelse sitt raseriutbrudd når moren forsøker å overtale ham til å ta på seg støvler. Alle som har hatt treåring i hus vet hvor frustrerende dette kan være. Vel, her er Daniel ni år, sterk som en okse og kjører seg helt inn i sitt eget sinne.
Og her kommer stykkets aller sterkeste moment. Mors angst for å ikke lenger håndtere sin egen sønn. - Både fordi barnet snart, eller allerede er, fysisk sterkere, og for det man ikke våger si høyt: Redselen for å en dag slå tilbake.
Scenen, ordene, følelsene, gir deg en knyttneve i magen. Et smell mot hodet.
For kan det egentlig være mere sårt enn å være mor som mister sitt barn? Og kan det bli noe verre enn å være en mor som mister sitt barn - selv om barnet fortsatt lever? Daniel kan ikke bli bedre. Det fins ingen kur for ham. Ingen mirakelpille eller terapi. Mer og mer forsvinner gutten inn i denne ukjente verdenen ingen helt vet hva bringer med seg. Mor slippes ikke inn.
 |
| Foto: Riksteatret |
Her er mye sorg. Overveldende mye. Det er sorg over ham de nå mister mer og mer. Han som kunne så mye, sang så rent, han som kunne kategorisere dyr etter haler. Ja, til og med en gnu. Hvilken toåring har i det hele tatt hørt om en gnu? Detaljer som utgjør alt, en liten kuriositet som en stolt og trassig mor ikke kan nevne ofte nok. Alle som i dag ser Daniel skal vite at Daniel en gang visste hvordan halen til en gnu ser ut. Hvor ble denne gutten av? Er han fremdeles der inne et sted?
Vi kan ikke forestille oss. Vi kan bare forsøke å forstå hvordan det føles.
Så insisterte også forfatteren på at dette ikke er en selvbiografi, men en politisk roman. Daniel og mors fortelling skal bety noe, skal få etterspill, endre byråkratiet og måten vi møter hverandre på. Her berettes om en morsrolle som samtidig innbefatter et utall andre roller. Det holder ikke å opptre som barnets verge. Hun må også være saksbehandler, advokat, psykolog og fredsmekler. Alltid på vakt, alltid synlig, hun kan aldri gi seg.
Her berettes om kampen for å få diagnose, og den emosjonelle kampen mot merkelapper. En liten uheldig formulering i sakspapirer eller uttalelser fra ekspertisen kan få det mentale korthuset til å rase sammen. Gleden over et kjærkomment pusterom av egentid kan lokke frem en knusende vond samvittighet. Endeløs venting i telefonkø. Utredinger som trekker ut i tid. Forvaltningen. Nemder som skylder på hverandre. Enda mer venting.
Og alt dette mens man samtidig ransaker seg selv for feil og mangler. Kunne man ha søkt hjelp tidligere? Kunne man gjort noe annerledes? Er det egentlig mors skyld at det gikk så galt?
Ta deg sammen, sier saksbehandleren. Kjemp videre, stå han av, sier barnepsykologen. Du er tøff, det ville jeg ikke greid, sier naboen. Alle disse velmente ordene som når verden raser rundt deg, bare oppfattes som nedbrytende. For når skal mor få hvile?
Hun er så sliten, så sliten. Og samtidig så sta, så hardnakket sta, og brutalt ærlig. Hun fortviler over søvnløse netter og raser over banking i vegger. Hun jubler over egentid og bryter sammen like etter. Hun er redd for eget sinne, og redd for å føle redsel overfor eget barn. Hun kjefter sentralbordmedarbeideren huden full, og kjenner på sjalusi mot foreldre i barnehagen.
Det smerter å være publikum. Det føles så nært, og likevel så fremmed. Ingen som ikke selv har vært eller er i samme situasjon vil kunne forstå fullt ut, men vi kan forsøke forestille oss. Vi trenger ikke engang selv være mødre. Det holder i massevis å være et medmenneske.
Noe er allment, alle kan relatere seg til deler av følelsesregisteret. Alle vil oppleve scener som gjør ekstra inntrykk, noe som er sterkt i seg selv, eller som blir trigget av erfaringer man selv har gjort seg. Personlig opplevde jeg fars og søskens fravær som det sterkeste. Da vi selv for mange år siden måtte ta stilling til å redde vår nyfødde datters liv ved å gi henne medisiner som ville gjøre henne sterkt funksjonshemmet, ble vi møtt av helsepersonalets advarende, og velmenende råd. Tenk på sønnen deres, sa de. Tenk på alt han vil måtte ofre for sin søster. Så var nettopp dette det sterkeste for meg. Historien om Daniel fortelles kun fra mors synsvinkel. Pappaen og hans søsken blir aldri nevnt. Vi bare vet de finnes, og deres sorg, deres fortvilelse, deres frustrasjoner og kjærlighet kan kun fornemmes. Så kan vi også forsøke å forestille oss, forstå, hvordan det er for en mamma å tvinges til å bruke all sin tid til det ene barnet, og alle dilemmaene det medfører overfor de andre barna.
Nettopp derfor er denne boken en politisk roman. Nettopp derfor skal historien ut til alle landets hjørner, for å påvirke, sette søkelys på, og utgjøre en forskjell. Mødre og fedre skal bli hørt. Helsepersonell og saksbehandlere skal få enklere arbeidsoppgaver. Byråkratiet skal løses opp. Folk skal få hjelp, og folk skal få hjelp i tide.
Måtte det bli enklere. Måtte papirbunkene bli mindre, måtte tabuene brytes. Måtte barn, foreldre og søsken få den hjelpen de trenger. - Uten å kjempe.
Ingen kan se stykket uten å la seg berøre. Hør bare på lydopptaket fra da Daniel var 2 år. En sang, klokkerent og med innlevelse.
For mest av alt er dette en kjærlighetserklæring til Daniel. Ikke autisten Daniel, pasienten Daniel eller case’n Daniel. Bare Daniel. Gutten han engang var, alt han kunne, alt han sa og alt han gjorde. Den han fremdeles er, langt, langt der inne. Et sted ingen lenger når frem til.
Flere forestillinger: Dette teaterstykket unner jeg alle å oppleve. Sjekk Riksteatrets (turneoversikt). I tillegg skal forestillingen vises på (Det Norske Teatret) på nyåret.
Fakta: Den norske autismeforeningen har utarbeidet en rekke faktaark vel verdt å lese. Deriblant (denne).
Bokbloggere: Anita/Artemesia var også med på urforestillingen og har (skrevet egen omtale). Ann Helen fra LesMye hadde ansvaret for samlesingen i forbindelse med Bokbloggerprisen. Hennes bokomtale kan leses (her). Flere bokomtaler finnes på (denne siden).
Kilde: Invitasjon til urpremiere på Riksteatret.
