Zeshan Shakar, den nye heimstaddiktaren

Hvor er'u bor hen a? 

La meg ta deg med til byen min, b-byen min b-b 

Hvor er'u bor hen a? 

La meg ta deg med til, ah

Ta-ta deg med til Oslo

(Karpe Diem: Vestkantsvartinga)

Og til Groruddalen. Stovner. Tante Ulrikkes vei, baby. Zeshan Shakar har gjort nettopp det. Tatt oss med til byen sin. Bydelen sin. Gata si. Han har med sin debutroman Tante Ulrikkes vei gjort braksuksess, børstet støv av fordommer, knust dem og fått sine lesere til å tenke seg om en ekstra gang. Debutanten har høstet anerkjennelse, det være seg fra kritikere, samfunnsdebattanter og den menige leser, som godt etablerte forfattere bare kan drømme om. 

Foto: Gyldendal

Til og med fra Bokblogglandia har godordene kommet. Såpass mange at boken er nominert til Bokbloggerprisen - og i september får vi vite om boken har fått tilstrekkelig mange nok stemme til å vinne prisen for fjorårets beste roman. Beathe og undertegnede har ansvar for samlesingen av Tante Ulrikkes vei denne måneden, og med fire dager igjen til fristens utløp er det stort sett bare febrilsk kryssing av fingre og tær som gjenstår. - Ja, også et bittelita intervju med forfatteren selv. 

Intensjonen var å møte ham. Kjøre på sånn skikkelig. Dra han med til gata, det var liksom ikke måte på. Så kom vi på at vi er bokbloggere for en grunn. Du vet, det er litt skummelt og sånn. Skummelt nok bare det å snakke til noen via skjerm, men liksom. Vi gjorde det uansett da. Altså, snakket til ham via skjermen.

Definerer du deg nå som forfatter, og har du egentlig ambisjoner om å utgi flere romaner? 

Jeg tenker ikke på meg selv om forfatter. Dette var et sideprosjekt, på mange måter. Så har det vokst litt ut av kontroll. Jeg tenker på meg selv som statsviter, byråkrat, og så forfatter. Jeg har et mål om å skrive mer, definitivt. Må bare finne tida.

Har du alltid vært glad i å skrive, alltid hatt flere potensielle fortellinger i magen, eller har din intensjon først og fremst å gi folk som vanligvis ikke kommer til orde, en stemme? 

Det er lett å sitte og være etterpåklok om årsakene til at jeg skrev boka. Det som er sannheten er at først og fremst hadde lyst til å skrive. Jeg har alltid likt det, helt fra norsk stil. Med det sagt, jeg ønsket jo også å fortelle en historie om hvordan Norge og verden ser ut for de som kanskje ikke har kommet til ord i litteraturen særlig ofte.

Bare et fåtall av oss har bodd samme sted hele livet, men de fleste av oss har et sted de omtaler som hjem. For noen er det et område, en bygd eller by, eller snevrer det inn til barndomshjemmet. Hvor er hjem for deg? 

Mitt hjem er Oslo. Jeg er genuint glad i HELE byen, og bor både i øst og vest, indre by og ytre bydel. Det er likevel Groruddalen og Stovner som er mitt hjerte aller nærmest og hvor jeg føler meg aller mest hjemme.

I hvilken grad har du latt deg selv eller andre være direkte inspirasjon til romanens skikkelser? 

Til en viss grad, men sånn tror jeg det er for de fleste som skriver. Jeg tror det er en god idé å ta utgangspunkt i egne erfaringer. Tante Ulrikkes vei har ingen en-til-en karakterer, verken basert på meg selv eller mine venner, men mange av våre erfaringer er med i boka.

I en av våre favorittscener fortelles det om en demonstrasjon Jamal deltar i. Vi oppfatter at du leker med lesernes fordommer, jo enn hvor åpne vi liker å se oss som, i det Jamal skjuler noe i lommen sin. Vi kjenner på frykt for det ukjente og fremmede. Og så ... skal vi ikke røpe mer. Men genialt! Hvor bevisst var dette grepet? 

I all hovedsak bevisst. Litt for å leke med stereotypier og fordommer, men mest fordi virkelige mennesker som oftest er ganske kompliserte, inkonsekvente og lite endimensjonale.

Flere kjente personer er nevnt i boken. Carl I Hagen, Oddvar Stenstrøm, Benjamin Hermansen for å nevne noen. - Men statsministeren er fiktiv. Hva er grunnen til dette? 

Den fiktive statsministeren er på mange måter ment som et slags symbol på fallet i troen på mulitikulturalismen og optimismen (og naiviteten) rundt det flerkulturelle samfunnet som preget mye av tiden fra 80-90-og tidlig 00-tall. Men han er i stadig mindre grad i takt med tiden. Hans standpunkter har mistet sin appell. Tidsånden er hardere og mer brutal, og hans utakt med tiden sammenfaller også med Mohammeds brustne illusjoner.

Jeg er også glad for at jeg tok valget om å ha enkelte fiktive personer og hendelser, rett og slett fordi de signaliserer at det først og fremst er en roman og fiksjon, selv om mye er basert på virkelige hendelser. 

VG turte det vi ikke turte. (Lenke)

Avslutningen i Tante Ulrikkes vei er åpen både for Jamal og Mo. Var det et bevisst valg? 

Det var bevisst å la den være åpen ja. Litt fordi jeg selv liker historier uten definitiv slutt. Folk må få lov til å legge sine egne tanker og tolkninger inn i hvordan historien fortsetter. At folk i det hele tatt bryr seg om det tar jeg som et stort kompliment. Det er veldig kult. Da har de brydd seg om historien. Mer kan man ikke be om.

Vi vil nødig mase etter oppfølger, men vi må jo spørre: Hva tror du, har det ordnet seg for de to gutta? Hva gjør de nå i 2018? 

Som nevnt i stad, jeg tror jeg skal la det være opp til folk selv å gjøre seg opp tanker om hvordan det går med de gutta. Selv tenker jeg at Mo tross alt har mye gående for seg og har gode forutsetninger for å komme seg på beina. Tilsvarende har Jamal lite gående for seg. Det er ikke slik at det er en garanti for at alle etter hvert i livet vil møte velstand og lykke. Det er stor sannsynlighet for at livet hans vil fortsette å gå i bølgedaler.

Takk, mann. Jeg mener det!

Samlesing

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:

• Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
• Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
• Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias heftigste (overskrift).
• Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
• Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
• ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Jeg sier til dere: Nå begynner det å haste!

 

Bloggeres bokbad av Catherine Blaavinge Bjørnevog

I hele april har jeg og medblogger Beathe Solberg hatt gleden av å fremsnakke en av Bokbloggerprisens nominerte i åpen klasse. Nå har gleden vokst ytterligere: Vi har slått av en prat med kvinnen bak Um sakne springe blome.

_____________________________________

Intervju

Catherine Blaavinge Bjørnevog

Forfatteren bak Um sakne springe blome, nominert til Bokbloggerprisen 2016. Intervjuet er basert på spørsmål fra Beathe Solberg og Eli R. Gjengstø, besvart pr. epost av forfatteren selv, april 2017

_____________________________________

Og apropos glad, det ble også Catherine Blaavinge Bjørnevog, da meldingen om at hennes lyrikk hadde havnet på langlisten til Bokbloggerprisen. Skjønt, i begynnelsen fattet hun ikke helt hva det hele dreide seg om. 

- Da jeg fikk en melding om at boken stod på langlisten til Bokbloggerprisen skjønte jeg ingenting. Jeg googlet, og der stod den blant anerkjente forfatteres bøker. Noen, mange, hadde stemt inn min bok! Jeg ble så overveldet at jeg klappet sammen maskinen og bare stirret ut av vinduet … lenge. Så googlet jeg igjen. Googlet og googlet, et pinlig antall ganger.

Catherine omtaler nominasjonen som en stor ære. Da kortlisten ble publisert turte hun nesten ikke se. Men joda, Um sakne springe blome var også her blant de utvalgte. Den fysiske reaksjonen innebar spontan gledesdans i pusjen.

- Vi snakker heftige 80-talls moves!

Etter nominasjonen har hun fattet interesse også for oss bak nominasjonene. Plutselig ble hun sittende og lese om bøker og hva vi likte og ikke likte ved dem. Det at Um sakne springe blome nå også når ut til et publikum som kanskje ikke ville ha lest den om det ikke var for nominasjonen, er hun svært takknemlig for. 

- Jeg elsker at folk leser og deler sin opplevelse. Bokbloggere inspirerer til lesning, og det er befriende å lese kritikker skrevet av mennesker som ikke jobber som profesjonelle kritikere, men drives av ren leselyst.

Selv leser hun mye, og i hennes hjem er det bøkene som dominerer de fleste rom. I vesken bærer hun med seg Bübins unge av Mare Kandre og Arthur Schopenhauers Det gode og det slette. Hun bærer seg altså skakk, akkurat som oss bokbloggere.

De fleste bokbloggere kan vel også nikke gjenkjennende til bunken bøker på nattbordet. Klassikere som Emily Brontës Stormfulle høyder og Jeffrey Eugenides The Virgin Suicides ligger oppslått sammen med mer ukjente romaner som Banana Yoshimotos Kitchen og den svenske lyrikeren Ann Jäderlunds I en cylinder i vattnet av vattengråt. Mengder og variasjon i bøtter og spann, altså. Det aner oss hvor hun henter sin inspirasjon fra. 

Og kanskje smelter alle genrene og språkene sammen til ett mens hun sover, bearbeidet av hjernen i nattens mulm og mørke. 

- Inspirasjonen min kan komme fra alt, der finnes det ingen begrensninger, men henter mye fra drømmer. Utformingen av “Um sakne springe blome” er et slikt eksempel.

Som deltaker på Samlagets manus-seminar var utdrag fra nettopp Um sakne springe blome blant hennes tre medbrakte tekster. Hun vegret seg for å vise det frem. Det uvanlige språket var en av grunnene, men det tyngste var likevel alt det harde arbeidet som lå bak. Teksten var blitt mer enn ord for henne. 

På seminarets aller siste dag grep Samlagets David Aasen muligheten og spurte henne om hun kunne tenke seg å gi ut diktene hun nesten motvillig hadde vist frem.

- Det var et uvirkelig øyeblikk da det ble klart at forlaget ønsket å gi den ut, men jeg var så glad på tekstens vegne. Som om vi var to personer, "Um sakne" og jeg, og vi holdt hender over målstreken.

Tilbake i Trondheim gikk hun inn i skrivetranse. 

- Utkast på utkast gikk i skytteltrafikk mellom redaktøren og meg. Deretter til korrektur. All ære til korrekturleseren, hun hadde ingen lett jobb. 

Etter mange intense måneder ble lyrikksamlingen ferdigstilt. Skriveprosessen hadde fortonet seg helt annerledes enn tidligere:

- Alt kom med en voldsom kraft, og jeg følte meg så hudløs. Hovedpersonen bodde i meg, skrek, hylte, klorte. Hun ble i meg, og hun flytter nok aldri helt ut. 

Alle tanker på reaksjoner på utgivelsen forsøkte hun å fortrenge, det gjorde henne livredd. 

- Jeg håpet at noen kom til å høre henne, men hadde jeg formidlet det godt nok? Hadde jeg fortalt historien hennes slik den skulle fortelles? Til slutt måtte jeg stole på teksten, stole på henne. Da jeg lot teksten styre kunne jeg puste friere, så fikk det bære eller briste med mottagelsen. 

Og at den ville bli blandet var forventet, kanskje hadde hun også forberedt seg på slakt. Da de positive mottakelsene tikket inn stilte hun seg like forundret og rørt hver gang. 

Høsten 2016 ble Um sakne springe blome lansert under forlagets presentasjon på Sukkerbiten i Oslo. Blant forfatterne som ble fremhevet var nettopp Catherine Blaavinge Bjørnevog. Blendende vakker og alvorlig stod hun på scenen og messet frem ord vi aldri har hørt før. Likevel ga det mening.

Mellom hendene holdt hun en bok som ga oss assosiasjoner til gravstein. Senere, når vi leste teksten i sin helhet, så vi gullkransen. Utforminger som denne ser man sjeldent. Det aner oss, vel vitende om hennes kunstneriske yrkesbakgrunn, at hun har hatt en solid finger med i spillet også rundt omslaget. Ikke overraskende kan hun bekrefte dette.

- Jeg visste tidlig i prosessen hvordan jeg ønsket at boken skulle se ut. Idéen ble formidlet til redaktør og videre til grafisk utformer Magnus Osnes, som lagde et nydelig utkast. Etter kun noen ørsmå justeringer var boken blitt akkurat slik jeg så den for meg. 

Under ett år etter utgivelsen er hun godt i gang med nye prosjekter, alle i forskjellige sjangre. For tiden vier hun oppmerksomheten til et kammerspill i tre akter.

- Teksten er basert på en personlig og avgjørende hendelse i livet mitt, som jeg må skrive ut før jeg kan fordype meg i de andre prosjektene. Det er ubehagelig å skrive så personlige ting, det er så mye mer komfortabelt å kamuflere det i fiksjonen. Du kan trygt si at jeg befinner meg langt utenfor komfortsonen i nåværende skriveprosess.

Men skrive må hun. Ord og historier svirrer rundt i hodet hennes hele døgnet. 

Det er vi veldig glade for. 

Og kanskje, kanskje, kanskje kan vi håpe på et annet prosjekt. Vi våget det til slutt, aller sist i intervjuet, en siste lille krampetrekning i månedens meme-bonanza og skjønne forevigelse av vår yndlingsbok og vår yndlingsserie:

- Du, Catherine …? Om du skulle skrevet en bok om Skam, hvem ville du hatt i hovedrollen?

Svaret gjør oss tilbøyelige til å dytte Eskild ned av gurutronen:

- Jeg har ikke sett alle episodene av Skam, men mange. Om jeg skulle skrevet en bok om en av karakterene ville det vært Even. Det er så mange lag i den karakteren, mye usagt. Jeg har også gjennomlevd noe av det han sliter med, så gjenkjennelsesfaktoren er høy. Det må også nevnes at skuespilleren gjør en formidabel jobb som Even. 

Meme credit: Beathes bokhjerte

Tusen takk for leseopplevelsen, tusen takk for dine tanker.

Les også: Beathe Solberg har egen versjon av dette intervjuet på sin egen bokblogg Beathes bokhjerte. Anbefales!

April 2017

Eli R. Gjengstø