9.8.18

Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Jeg hadde ikke en gang lest boken da jeg fikk tilbud om å samarbeide med Beathe om samlesing til Bokbloggerprisen. Likevel takket jeg ja. «Vel, med forbehold om at jeg faktisk liker den», sa jeg til Beathe. Jeg kjøpte boken og rigget meg til med leselampe og notisblokk. Noen måneder senere sliter jeg fremdeles med å uttrykke hvor god jeg syns romanen er, hvor imponert jeg er over debuten og hvor viktig jeg mener det er at flest mulig leser om Mo og Jamal. For det syns jeg og det er jeg. 

Seriøst, mann. Eller kæbe. 



Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Roman. Debut. Norsk. Oppvekst. Utgitt i 2017.

Jeg er langt fra den eneste. Boken har fått mer oppmerksomhet enn selv etablerte forfattere i toppsjiktet kan drømme om å få. Anmeldere har brukt superlativer som perler på en snor, og den gjengse leser har blogget, twitret, instagrammet og pratet om hvor berørte de har blitt av boken. Folk har tatt t-banen til Stovner og penger er blitt samlet inn til pocketbøker til stortingsrepresentanter. Til og med TV-serie skal den bli, jeg blir rørt bare ved tanken. 

For så god er den. Så imponert er jeg. Så viktig mener jeg den er. 

Vi føres tilbake til tidlig 2000-tall. Den gang vi og de endret seg. En eller annen gang tilspisset det seg. De andre var ikke lenger bare fremmede, de ble også potensielt farlige. - På begge sider. Benjamin ble drept og tårnene kollapset. Senere vises TV-bilder av politisperringene utenfor leiligheten til Farahs familie. Farah, den unge jenta som blir funnet drept. Hun som var for vestlig, som flørtet for mye med norske gutter. Hun fra Tante Ulrikkes vei. På Holmgang spør Oddvar Stenstrøm med krigsbokstaver om Norge har gitt tapt. Carl I Hagen får fritt spillerom med sine «Det var jo det jeg sa». Kommentarfeltene koker. Gufset fra Arne Myrvold på nittitallet får det til å grøsse nedover ryggen. Naboene vegrer seg mot å sette seg ved siden av deg på t-banen. 

Og midt i søkelyset. Groruddalen. Problemområdet. 
Men nå vi skal stå her ikke en minutt, men tre fuckings minutter for uskyldige folk på USA? Hør a, seriøst, noen uskyldige folk daua der, men liksom, uskyldige folk dauer mere på svartinger sine land på grunn av USA, ikke sant? Så hvordan er dem på USA helt uskyldige da? Er ikke vi mere uskyldige dem?Jeg tenkte sånn, det her går ikke. Jeg kan ikke stå her og gjøre ingenting. Gutta har knocka fuckings USA, og jeg skal stå her og være bitch? Så jeg snakka ass. Liksom: «Det her er bullshit ass», sier jeg til dem. «Dere veit ikke en dritt ass. Hvor er tre minutter for alle på Palestina a?»
Velmenende politikere lanserer en økonomisk satsning som skal gjøre innbyggerne stolte av hjemstedet sitt, en rekke tiltak som skal tiltrekke turister og stanse utflyttingen av etniske nordmenn. Akkurat som noen malingsstrøk kan løse problemene. Akkurat som en gedigen lampe kan gjøre området mer attraktivt. Atter koker kommentarfeltene, lampa blir tilholdssted for ungdom som ikke har andre steder å gjøre av seg. Det er stadig Groruddalen, Stovner, T.U.V. mot resten av Oslo, Norge, Verden. 

Selv bodde jeg på denne tiden på Rommen, der hvor Jamal og Mo gikk på skole. Selv tuslet jeg rundt på Stovnersenteret, der hvor Jamal hang. Levde med karri- og hvitløksdunst fra naboene og forsøkte å godta unger uten leggetid. Jeg lot meg irritere kraftig over Holmgang og ergret meg over Fremskrittspartiet. Mangfoldet var givende, trærne grønne og aldri var jeg engstelig. - Men Tante Ulrikkes vei holdt jeg meg unna, og da barna kom til var det på tide å flytte. Likevel har jeg beholdt min kjærlighet til bydelen, en slags protest mot alle fordommene som stadig lever, kanskje også  har eskalert. 

Tante Ulrikkes vei er en annerledes oppvekstroman. For meg er det ingen utpreget innvandrerroman, men mer en beretning om å være preget av miljøet man er en del av. Vesensforskjellig fra de fleste andre romaner som er utgitt er nettopp dette stedet, dette samfunnet i samfunnet. Den stolte trassigheten hos Jamal møter Mos skamfullhet. 
Men vi folka her, vi er sånn nå, fuck dem som snakker dritt, skjønner du? Vi representerer uansett. Vi representerer T.U.V. og Stovner, alltid ass. Glem dem andre folka på den landen her a. Vi trenger ikke dem. Vi har det her, skjønner du hva jeg mener? Vi har dem blokkene her. Vi har dem folka her. Sånn er vi. Liksom, ikke la dem gjøre sånn at du tenker du er dårlig. Nei ass. Du er schpaa, mann.
Det handler om langt mer enn å være barn av foreldre som kommer fra et annet land. Tvert imot, det er et nesten umerkelig fravær av etnisitet. I Jamal og Mos verden er etnisk bakgrunn uvesentlig. Det er et mylder av farger, kulturer og lukter. Forskjeller er standarden, mens det trauste, normale, norske er avviket. 

Alle som har hørt om Zeshan Shakars debutroman vet antakelig at boken følger to jevnaldrende gutter, Mo og Jamal, fra slutten av ungdomsskolen til tidlig voksenliv. Begge har foreldre med samme etnisitet og begge bor i samme gate. Tilsynelatende stopper likheten der, for mens skoleflinke Mo med sine ressurssterke foreldre gir alt han har for å lykkes i det norske samfunnet, dropper Jamal ut av skolen, tar seg en dårlig betalt jobb og forsøker å skjule et heller dysfunksjonelt familieliv. 

Vi får innblikk i begges liv gjennom et forskningsprosjekt hvor livet til ungdommer fra Groruddalen skal kartlegges. Du vet. Drømmer, ambisjoner, oppvekstvilkår. Familieforhold, venner. Trivsel. - Eller mangel på trivsel. 

For media har for lengst konkludert. Groruddalen er et kaos av etniske minoriteter, gjengoppgjør, kriminalitet og vold. Det snakkes om svenske tilstander og no go-zones. Etniske norske flykter fra dalen, en evig oppsamling av dårligstilte og forvitring av alt norsk. 

Det er utvilsomt belastende å bo et sted hvor så mange utenforstående mener noe. Et sted hvor man gjennom media hele tiden blir fortalt om store problemer, dårlige skolene,  gjengkriminalitet, rus og vold. Om foreldre som forsømmer barna sine, manglende vilje til integrering, at alle lever på trygd, banker opp kona, slår barna, skulker skolen. At lærere søker seg bort fra skolene i området. 

Selvsagt er ikke dette den hele og fulle sannhet. Men tenk deg å bo der, og bli fortalt det samme hver bidige dag. At stedet du bor er det verste i byen, i landet. At ingen vil bo der. 

Tenk deg det. Og forestill hvor splittet man blir: På den ene siden skamfull. På den andre siden, trassig opptatt av å være stolt. Akkurat som man ikke har nok å bale med i ungdomstiden. 
Noen her, de er så harde. Som om de er pressa så tett sammen at de har blitt til stein. Mens mange liksom bare lar alt gå. Rett frem, samme hva de støter på. De går på jobb eller på skolen uten å bry seg. Sånne som Andersen i fjerde eller Mahmoud i femte. De går hjem til familien sin og leser Aftenposten som ligger på døra, eller ser på Dagsrevyen eller på parabolen, banner sikkert litt inni seg over det de ser, men når de går til sengs, er ingenting av det de så, med dem inn i natta.Noen ganger skulle jeg ønske jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.
Akkurat som at lærerne på skolen aldri tar seg bryet med å uttale Jamals navn riktig. Ingen gidder liksom høre etter, gjøre det ordentlig. Og blir man ikke tatt på alvor har man to valg. Komme seg vekk, som Mo, eller drite i det, som Jamal. Det blir bare halvveis for begge. Jamal får seg en jobb, men vet at det ikke er et blivende sted. Han har ingen utdanning og ingen rettigheter. Han har mange venner, men ingen kan tilby ham den tryggheten han mangler fra familien. Mo på sin side har støttende foreldre og gode karakterer, men ingen nære venner. 

Akkurat som Jamals ufiltrerte muntlige streetsmarte monologer kolliderer med Mos korrekte, velformulerte og gjennomtenkte fortellinger, kolliderer også de to guttenes tilnærminger til problemet. Jamal rendyrker annerledesheten og ghettomentaliteten, mens Mo opplever en slags skamfullhet over sitt hjemsted, og forsøker holde det skjult. Han studerer på Blindern og opparbeider seg en ny bekjentskapskrets, men holder de to verdenene strengt atskilt. Resultatet er bare noe halvveis. Halvveis lykkelig, halvveis vellykket student, halvveis vennskap. Akkurat som foreldrene, de i utgangspunktet ressurssterke og tilpasningsdyktige, men som likevel havner litt på sidelinjen i mangel av et ordentlig nettverk rundt seg. Jamal har flere venner enn han kan telle, men også han har noe å skjule. Han skjuler morens depresjon og at han tar seg av sin lillebror. Alt utenfor er en potensiell trussel, selv om det hemmeligholdet nærmest tærer ham i stykker. I redsel for å miste lillebroren, tør han ikke oppsøke hjelp. Han er frustrert, utslitt, fortvilet, og fjerner seg enda lenger bort fra det norske samfunnet. Og om man ikke er en del av samfunnet, hvorfor skal man da slite seg ut på skolen? Hvorfor skal man da få seg jobb og betale skatt? 

Det er ikke så vanskelig å sette seg inn i verken Jamal eller Mos følelser, er det vel. - Man må bare bli litt kjent med de først. Akkurat som mannen eller dama i gata. Du skjønner hvor jeg vil. 

Mens Jamal omfavner sin skjebne, søker Mo et nytt liv. Han ønsker ikke la seg begrense, griper muligheter han blir gitt og søker studier ved universitetet. Han er skoleflink og lojal mot sine foreldre som ønsker kun det beste for ham. Likevel lar han hjemstedet begrense seg, og hjemstedet begrenser ham. Hans kjæreste kan aldri bli med ham hjem, foreldrene kan heller ikke vite om henne. Han gremmes over de utdaterte møblene, de slitte fasade. Bydelens frynsete rykte. Han setter seg på t-banen og håper ingen av medstudentene spør ham hvor han skal. Han overnatter stadig oftere i leiligheten til kjæresten. En dag møter han barndomskameraten Jamal som mer enn applauderer over Mos studier er opptatt av at Mo skal representere gata, stedet, bydelen. Aldri glemme hvor han kommer fra. Selv her blir han sett på som et utskudd. Han som liksom skal bli noe, som ikke er stolt nok av homiesene, han som ikke vil bli værende, han som lytter til fordommene og har latt seg prege av dem. For Jamal, han gir faen. Faen i fordommer, politikerne, lærerne, de som tror de vet og kan. De som har lært bare det skolebøkene har fortalt de, mens Jamal, han lever. Han har lært seg gata, gatespråket, det virkelige livet. 

I alle fall tilsynelatende. Han tilbringer russetiden i en lånt dress, skolen er for lengst droppet ut av. Jobben på bilverkstedet gir ham penger, akkurat nok til å forsøke redde mora fra barnevernet, de som tar unga fra deg. Han er bitter mot styresmaktene, men mest av alt på faren, tishaen som ødela og banka opp og sørget for at mora ikke kan fungere. Livet er ikke som han ønsker, men det kan han ikke si. For han er stolt, inderlig stolt, over å være et utskudd, en som alle ser ned på, alle de som ikke bor på Stovner, i fuckings Tante Ulrikkes vei. T.U.V. 

Jamal, stolt og sårbar. Mo, ambisiøs og skamfull. 

Og så kommer disse flyene. Fahra. Kommentarfeltene. Jamal blir ekstra trassig. Mo holder pusten, engstelig for at kjæresten skal gi ham opp, smertelig bevisst på at hennes vennlige foreldre holder ham på armlengdes avstand. Selv kan han ikke en gang fortelle foreldrene sine at hun finnes. Ikke at de ikke vil finne henne god nok for ham eller at hun er for norsk, men han vil ikke finne ut av det heller. Han venter så lenge det er mulig, lyver, bortforklarer og ødelegger det fine. Eller er det slik at hun er sammen med ham for å redde ham, redde verden? Hun som jobber for Amnesty, hun som forventer at han skal føle samme engasjement, fordi han er som han er og kommer fra der han kommer fra. Det er noe Rebell i kjellerleiligheten din-sk over forholdet, noe det er vanskelig å ikke få vondt av. Reelt eller ikke. 

Mo og Jamal har vokst opp i samme gate, i samme miljø, men med ulike forutsetninger. I alle fall overfladisk sett har Mo hatt det enklere, men begge føler på et mindreverdighetskompleks. Det er som man ikke helt hører til noe sted, at hva enn man gjør så er det ikke riktig bra nok. Gutta veksler mellom protest mot og lojalitet til forståelsen av å være et samfunn i samfunnet, en egen planet. Ønsket om å bryte opp matcher aldri følelsen av å passe inn. 
Noen ganger, mest før egentlig, når hun og jeg var alene, som når jeg var med henne på senteret for å handle, da sa hun suraer fra Koranen, hadither og duaer som hun ville jeg skulle forstå og gjenta etter henne. Som oftest endte det med at hun ropte irritert til meg: «Mohammed, hør etter, da!» mens jeg hoppa fra kampestein til kampestein langs veien og prøvde å h olde både kroppen og posene med melk og brød i balanse.
Det er aldri bare enten-eller. Det er ikke bare velstand, og det er aldri bare elendighet. Akkurat som både Mo og Jamal har styrker og svakheter. Begges holdninger og livsstil appellerer til deg som leser, mye på grunn av forskjellene, men mest av alt på grunn av sårheten og ønsket om noe mer. Du blir glad i karakterene, tross alle feil og mangler. De er menneskelige. 

Og nettopp ved å se menneskene i samfunnet vil man lettere kunne gjøre noe med problemene. De er også VI.






Gå ikke glipp av


1 kommentar:

Beathe sa...

Jeg har lest denne omtalen flere ganger og jeg får gåsehud hver eneste gang.Jeg kødder ikke.Må være den fineste og beste omtalen jeg har sett på veldig, veldig lenge.Om ikke flere har lyst til å lese boken etter dette, ja,så vet jeg ikke.Du har skrevet en omtale jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv.Jeg sverger ass, dette var skikkelig schpaa.