26.8.11

Oppvekstromanene: Elsi vs Tove

I min oppvekst leste jeg både Skyskraperengler og Små nøkler store rom. Trur eg. Det er i det minste noe unektelig kjent ved begge bøkene. Historiene var velkjente, og små episoder ble med litt hjelp gjenopphusket. Likevel stod disse to bøkene ikke for meg som representanter for gode leseopplevelser som barn og ungdom. Jeg har derfor brukt deler av dette året på å lese bøkene og deres oppfølgere på nytt i voksen alder. – Ville leseopplevelsen bli rikere i en alder av 30+? Og hva er det egentlig som gjør disse oppvekstromanene så populære?

Oppvekstroman er en romantradisjon som henter elementer fra dannelsesromanen. I disse romanene følger man som regel én hovedperson fra barndom og inn i voksenalder, med vekt på personlige utvikling i møte med skiftende modenhet og omgivelser. (wikipedia.no)


Triologi av Tove Nilsen: Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg


I 1982 var man enda purung, og det gikk noen år før jeg lånte Skyskraperengler på biblioteket. Dermed slapp jeg sånn rent potensielt, å vente like lenge som de som leste boken med en gang, på oppfølgerne Skyskrapersommer (1996) og G for Georg (1997). Det skulle likevel gå mange, mange år før jeg leste disse. Skyskraperengler ble lest for annen gang i fjor, og i år har jeg endelig fått lest de to andre i triologien.

Når det er sagt ønsker ikke forfatteren selv å se bøkene som en triologi, hun om det.

Tove skriver om Tove som bor i en av landets første drabantbyer, i en av landets første drabantbyblokk. Vi møter henne første gang som elleveåring, og følger hennes famlende og søkende skritt inn i tenårene, helt til vi forlater henne som femtenåring.

Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse.

Vi følger Tove og hennes venners oppvekst i Skyskraperen, høyblokka på Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Slik som med Goggen. Georg Hansen som etter hvert blir Toves beste venn og kjæreste. Tove blir i tillegg til Goggens beste venn og kjæreste, også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Tove forstår litt, men bare vi som lesere ser alt. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Det går som det må gå. Goggen klarer ikke tilpasse seg, ingen hjelper han, og han havner til slutt på Bastøys forbedringshjem for unge gutter. Tove er hans eneste støtte, og hun innleder en kamp for løsrivelse fra sine foreldre.

- For slik som sine foreldre vil hun i alle fall ikke være. Det er på tide å stå på egne bein.

Triologi av Bjørg Vik: Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund

Bjørg Vik introduserte leserne for Elsi Lund i 1988, da første bok i triologien kom ut. Små nøkler store rom ble forgjenger for Poplene på St.Hanshaugen i 1991 og Elsi Lund i 1994.

Elsi er fire år første gang vi møter henne, og vi følger hennes oppvekst gjennom mellomkrigstid, under 2. verdenskrig og helt frem til vi nærmer oss 1960. Hun bor sammen med sine foreldre og storebror i en trang liten leilighet på St.Hanshaugen i Oslo, hvor vi følger hennes utvikling fra barn til voksen. Vi opparbeider oss kjennskap til både familien, venner og naboer. Venner og kjærester.

Elsis trang til løsrivelse er sterk, men fokuset på kvinnefrigjøring er minst like markant. Det handler om mer enn å flytte ut av barndomshjemmet, og å motsi sine foreldre og ta egne valg. Det handler om oppgjør mot samfunnets normer. Aller sterkest er dette i den tredje og siste boken:

”Elsi Lund er en roman som står i det radikale bruddets tegn. Den handler om den definitive flukten fra det fengsel av konvensjoner og fastlagte forventninger som Elsi har vokst opp i. Den forteller om en frihetslengsel så sterk og smertefull og en livsappetitt så hensynsløs at den får alvorlige konsekvenser” (Kilde: Cappelen Damm)

Likt og ulikt

Det er ikke uten grunn jeg slår sammen Skyskraperengler, Skyskrapersommer, G for Georg, Små nøkler store rom, Poplene på St. Hanshaugen og Elsi Lund til ett innlegg. Likhetene er flere enn jeg klarer å komme på:


Hovedpersonen er en ung jente 
Vi følger hovedpersonens oppvekst 
Bøkene kan leses som en triologi 
Handlingen er lokalisert til Oslo 
Bøkene er mer eller mindre selvbioGRAFISKe 
Bøkene skrives i tredjeperson 
Historiene leses ut fra hovedpersonens synsvinkel 
Bøkene reflekterer hovedpersonens alder og modenhet 
Bøkene gir oss et viktig tidsbilde 
Hovedpersonen ønsker å bli forfatter. 

Akk, hvor likt kan det egentlig bli? Hva er forskjellen?


Det mest åpenbare er jentenes bosted og alder. Elsi er fra vestkanten, Tove er fra østkanten. Elsi møter vi mens hun enda er et lite barn, og følger henne til hun er langt eldre enn alderen Tove er i når vi forlater henne. Tidsepokene er også vesentlig forskjellige: Elsi forlater leseren når Tove trer inn i vår leseverden. Elsi Lund-bøkene har et mer gammelmodig språk enn Skyskraperromanenes mer livlige og humoristiske språk.

Hva mer?

Tove skriver om Tove, Bjørg skriver om Elsi. Likhetstrekkene mellom forfatter og hovedperson er overveldende. – Så har også i det minste Tove innrømmet selvbiografiske trekk. Lesermessig blir dette en fin bonus, man blir litt ekstra nysgjerrig.

Nostalgien i disse oppvekstromanene er viktige for leseren, i alle fall når man leser bøkene i voksen alder. Samtidsbildet vi, både unge og eldre, får innblikk i, er viktig langt utover det rent nostalgiske. Det er viktig og nyttig. Særlig Elsi Lund-triologien glitrer med sine tidstypiske begrep og artikler. Her forsynes leseren med alt fra bindmerker til sigarettmerker, restauranter og aviser. Til forskjell toner Tove Nilsen dette ned til det minimale. Dette uttalte hun i et intervju i Dagbladet, rett etter utgivelsen av G for Goggen:

”Disse bøkene er ikke nostalgiske. Jeg er overhodet ikke interessert i tilbakeskuende eller nostalgisk litteratur. Jeg kunne lagt handlingen i boka til 1997. Når jeg velger å skrive om året 1964, er det fordi jeg føler at jeg har hatt en uframkalt film fra denne perioden oppe i hodet mitt. Skrivingen har vært som en framkallingsprosess der en masse visuelle detaljer kommer til syne.”
Det er vrient å komme på flere ulikheter, eller mindre grad av likheter, enn overnevnte. Jeg mener, hva har jeg vel å stille opp med når jeg reagerer selv på likheten mellom bøkene. Skyskraperengler og Skyskrapersommer sier seg selv. Den tredje heter G for Goggen(((Alarm))). Hva skjedde med denne tittelen? Små nøkler store rom og Poplene på St.Hanshaugen er småpoetiske og forstås kun utelukkende ut fra bøkenes handling. Elsi Lund (((Alarm))), den siste boken, er en tittel som er så forskjellig fra de to andre som det er mulig å få det. Si meg, gikk man tom for fantasi?

Tove vs Elsi

Er disse bøkene lesverdige også i voksen alder? Er det kun mimringen som gjør bøkene interessante, eller representerer bøkene gode leseopplevelser også for voksne? Nostalgi eller dyptpløyende handling?

- Og hvem er egentlig best?

Skyskraperengler leste jeg i fjor, de to neste tidligere i år. Det skulle gå to og en halv bok før jeg ble fullstendig oppslukt. Vendepunktet ble Goggen. Tenk at det er mulig å bli så glad i en romanskikkelse! Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar til å gi slipp.

- Frykten for å få mine mistanker bekreftet har likevel til nå holdt meg borte fra Nede i himmelen. Jeg orker ikke gi opp håpet om at han skal få orden på livet sitt, at noen tar vare på ham. Bipersonen har hos meg blitt hovedpersonen. Tove Nilssen utfører et pent stykke magi.

Bøkene om Elsi leste jeg denne måneden. Sammenhengende. Kanskje ikke helt heldig:

Elsi grep meg mest i de første bøkene, men jeg mistet litt taket på henne i siste bok. – Motsatt av Tove-bøkene, altså. Kanskje det skyldes at Elsi mistet grepet på seg selv, samtidig som Elsi Lund var en evig gjentakelse av tidligere episoder i de andre bøkene, og nostalgisk namedropping som godt kunne vært unngått. Jeg ble ferdig med Elsi Lund etter siste side, men Tove og Goggen vil jeg aldri bli helt ferdig med.

Jeg håper bare ikke at Nede i himmelen vil få meg til å gi slipp på dem.

En liten kuriositet på tampen

At både Bjørg Vik (Små nøkler store rom) og Jo Nesbø har fått Bokhandlerprisen er som en bagatellmessig sammenligning å regne. Her er det nemlig mer å hente:

Pappaen til Elsi jobber på Schrøder, som for øvrig er stamkafeen til Jo Nesbøs antihelt Harry Hole.

Flere sammenligninger?

Bjørg Vik utga i 1978 et skuespill med tittelen Sorgenfri. I 2003 utga Jo Nesbø en Harry Hole-krimroman med samme navn.

4.8.11

La kloden spinne, av Colum McCann

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke meg for å yte boken rettferdighet. La meg få begynne med å sitere forfatterens etterord:


“Litteraturen kan minne oss på at ikke alt liv allerede er nedskrevet. Det finnes fortsatt mange historier som venter på å bli fortalt.”



La kloden spinne, av Colum McCann

En augustmorgen i 1974 balanserer en ung mann på line mellom World Trade Center-tårnene. På gatene under samles en voksende skare newyorkere. De ser med forbløffelse på den lille skikkelsen høyt der oppe, som ikke bare spaserer på linen som er spent opp mellom tårnene, men også løper og danser. På gateplan går livet videre, og vi møter et knippe av New Yorks menneskeskjebner i denne boken som på en og samme tid skildrer en by, en tid og et folk. (fra bokomslaget)
Mannen på linen er ingen hovedperson. Langt i fra. Likevel gjenspeiler hans stunt, hans ferd over linen mellom Word Trade Centers to tårn, det dyrebare håpet, den tandre troen. Eller som en slags brobygger, om du vil. Ja, hvorfor ikke.

“Et menneske høyt til værs mens flyet forsvinner, tilsynelatende inn i kanten av bygningen. En liten flik av historien møter en større. Som om mannen på linen var et varsel om det som skulle skje senere. Tiden og historien som trenger seg på. Punktet der fortellingene braser sammen. Vi venter på eksplosjonen som aldri kommer. Flyet passerer, mannen der oppe når frem til den andre enden av linen. Ingenting kollapser.”


Jeg ønsker å sitere fra boken for å vise dens styrke og inderlighet, men et sitat blir så nakent uten å fortelle om omstendighetene rundt. Ta med bakgrunnen. Akkurat som en person ikke kan beskrives uten å ta med dens fortid eller dens omgangskrets.


De mange historiene fortelles gjennom en håndfull mennesker. Noen gjør større inntrykk enn andre. - Slik som Tillie. Det er noe desperat og likevel så stolt over hennes fortelling som skiller henne ut fra de andre. Ikke at hennes historie er vondere og mer hjerteskjærende, men fordi de andres historier er så lavmælte:

Corrigan. Lara. Jazzlyn. Gloria. Ciaran. Solomon. Claire…

Det vakreste er likevel å se, lese, hvordan historiene varsomt og nesten umerkelig sirkler seg inn i hverandre og gir de en styrke og inderlighet som nærmest slår deg ut. Du mister pusten.


“Moren vår pleide å innlede historiene sine med egne påfunn: "Det var en gang for lenge siden, ja, for så lenge siden at jeg ikke kunne ha vært der, og hvis jeg var der, kunne jeg ikke være der, men jeg er her, og jeg var ikke der, men jeg skal fortelle likevel: Det var en gang for lenge siden..." og så kastet hun seg ut i en historie hun selv fant på, fabler som sendte broren min og meg til forskjellige steder, og vi våknet om morgenen og lurte på om vi hadde drømt forskjellige deler av samme drøm, eller drømt det samme, eller om drømmene våre i en underlig verden hadde overlappet hverandre og byttet plass, noe jeg uten videre ville ha gjort (...)”
Alle disse menneskene, hele denne store byen, som lever isolert men likevel sammen. Et usynlig nett som fortsetter å spinne og spinne. Alle disse menneskene, byene, landene, samfunnene som fortsetter å eksistere på tross av og på grunn av, på kryss og tvers, alene og i samhørighet. Kloden spinner videre.


Philippe Petit, 7. august 1974. - På strak line mellom tvillingtårnene.

1.8.11

Lest i 2011 - Sommerferielektyren

Hva har så jeg gjort i ferien? Jo, jeg har tilbrakt tre fantastisk deilige uker i Costa Tropical, omtrent det eneste stedet i Europa som har hatt sammenhengende solskinn og 30 grader hele sommeren. Sånt kan man like, selv om man er gjennomført sofagris, latsabb, sjokoholiker og boknerd. Strandliv, bassengtilværelse, svettetokter, katedralspotting, grottevandring, pizzaeting, mojitoslurping og aloe vera-smøring ble kombinert med lesing av ni bøker. Noen tok jeg med hjemmefra, og andre fant jeg i utleierens spennende bokhylle. Here goes:





Den som reddes kan, av Sophie Hannah

Hvorfor?

Boken hadde jeg så vidt påbegynt hjemme før avreise, slukte store deler av den på flyturen og fullførte dagen etter. En stor og tjukk bok som ble ferdiglest før jeg visste ordet av det. Denne var jeg så heldig å motta fra en ansatt i forlaget, vel og merke uten krav eller uttalt ønske om omtale.

Hva?

Sally Thorning forlater mann og barn og tilbringer en uke på spahotell sammen med Mark Bretherick. Vel hjemme igjen fortrenger hun affæren og forsøker å overleve hverdagens kjas og mas. En kveld handler nyhetene om kun en sak: Mark Bretherick er myrdet. Som om ikke det er nok: Bildet av Bretherick er ikke av samme mann som hennes forhenværende elsker. Sally er involvert. Veldig involvert.

Derfor:

Her er massevis av humor og sarkasme blandet med forfølgelsesvanvidd og mordmysterie. Forfatteren har sjonglert denne blandingen med å nokså strengt fortelle historien ut i fra flere hold, men i rimelig kronologisk rekkefølge. Her gjør forfatteren seg sårbar, for de ulike kapitlene er litt for like språklig sett. Eksempelvis finner vi den samme sarkasmen og rappkjeftheten hos Sally som ved politistasjonen. Dette er nok bokens største svakhet; jeg ønsket meg et større skille, en større forskjell, siden boken ble inndelt slik den engang ble. At forfatteren neppe har særdeles gode kunnskaper om en morders psyke, er en annen sak. Troverdigheten er ikke på topp, men plottet viste seg å slettes ikke være like platt og tafatt som jeg først trodde. Det skulle vise seg å være riktig så underholdende og en skikkelig page-turner. Damekrim på godt og vondt, og absolutt ikke så hakkande gale.

Ved Chesil Beach, av Ian McEwan

Hvorfor?

Dette er den første boken jeg leser av Ian McEwan, en forfatter som er meeeget i ilden for tiden. Tydeligvis ikke den beste i hans forfatterskap, men jeg har intet å sammenligne med og kunne ikke annet enn å la meg storveies begeistres.

Hva?

En novelle kjennetegnes i korte trekk av få personer, avgrenset sted og innenfor en kort tidsramme. Chesil Beachs 150 sider foregår ved et strandhotell, omhandler et nygift par og handlingen varer i et døgn. Avslutningsvis får vi vite hvordan mannen taklet dette døgnet i ettertid.

Derfor:

Jeg røpte meg allerede under ”Hvorfor”, men gode ting kan aldri fortelles ofte nok: Jeg lot meg storveies begeistres. Stemningen er ytterst intim. Edward og Florences nervøsitet og ubehag er til å ta og kjenne på. Deres tanker, deres utalte ord, den andres fortolkning og reaksjon, samhørigheten og misforståelsene – Jeg lot meg fascinere dypt av forfatterens evne til å se saken fra begges ståsted. Denne boken kan definitivt leses om igjen og om igjen og om igjen i all evighet.

Nattmennesket, av Andre Bjerke

Hvorfor?

De dødes tjern er sånn cirka verdens skumleste film, og boken er ikke ille den heller. Nattemennesket av samme forfatter fikk jeg av ei knakende god dame som etter eget sigende egentlig ikke turte å kjøpe bok til meg. Vel, hun lyktes!

Hva?

Bokens forteller er Bernard Borge (…) som sammen med en håndfull andre nære og kjære blir invitert av hans fetter Helge Gårholm til hans gods. I et par sommeruker skal forsamlingen hygge seg i munter passiar, dyptgående diskusjoner, danne nye allianser og intime forhold, nyte lange nattetimer sammen med fyll og spetakkel. Det skulle bli mer spetakkel enn forventet: En morgen finner gjestene Helge myrdet på sitt eget værelse. Borge henter inn to gode venner, en politietterforsker og en psykoanalytiker.

Derfor:

Bokens tittel er hentet fra den gamle overtroen om varulver, og med det er det gitt at boken inneholder en god dose mystikk. Det er likevel psykoanalysen som vektlegges i denne krimperlen. Dialogene, de omstendelige beskrivelsene og språket i seg selv er en ren fest. Skuffelsen er likevel ikke til å unngå når min hovedmistenkte er den skyldige. Her må jeg, i rettferdighetens navn, skyte inn at det ikke er målet som er det viktigste, men veien til målet. (Prøver iherdig ikke å være skuffet)

Reiser – Fire fortellinger, av Herbjørg Wassmo

Hvorfor?

Wassmo presterte med Reiser sin første novellesamling. Fire fortellinger på rundt 50 sider hver hvorav temaet nødvendigvis er reiser. De romaner av Wassmo jeg har lest, har jeg likt veldig godt. Veldig, veldig godt. Reiser lyste rødt mot meg fra bokhyllen, og det totale fravær av baksidetekst på coveret pirret nysgjerrigheten ytterligere.

Hva?

Jeg gjøv løs med godt mot og kunne ikke annet enn å like godt de to første. Den tredje var en pine å komme seg igjennom, og den fjerde husker jeg ikke engang. La meg derfor konsentrere meg om de jeg faktisk likte. Den første novellen omhandlet en godt voksen kvinne på leilighetsjakt. Forlatt av sin mann må hun starte opp på nytt. En rolig fortelling uten de store høydepunktene, men med ettertenksomhet og forsiktig fremtidshåp. Den andre novellen var langt mer brutal da den handlet om en kvinne døende av kreft. Veien mot døden er også en reise, og Wassmo beskriver denne ferden med troverdighet og brutalitet. Nakent og frodig på samme tid.

Derfor:

Halvveis, men ikke godt nok. Så vidt verdt tiden det tok siden dette ikke er en av hennes mursteiner, uten at det dermed er sagt at jeg anbefaler andre å lese novellesamlingen.

Trylleglasset, av Torborg Nedreaas

Hvorfor?

Kvinnen bak fantastiske Av måneskinn gror ingenting er også kjent for fortellingene om Herdis. I Trylleglasset møter vi henne for første gang.

Hva?

Dette er ingen roman i vanlig forstand men defineres som novelle. Her møter vi ikke bare Herdis, men også Gusta, Finn og alle de andre barna i nabolaget. Hver eneste av barna har sin historie og sine kamper å kjempe. Hver eneste av barna gir meg klump i halsen. Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i.

Derfor:

Nedreaas briljerer nok en gang, og kanskje enda mer i nevnte bok i innledningen. Trylleglasset gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg gråt og gråt, både av ren empati overfor barna og deres skjebner, men også fordi at boken ble ferdiglest.

Jernvognen, av Stein Riverton



Hvorfor?

Det formelig stod navnet mitt på denne lille boken i leilighetens spennende bokhylle. Det skulle da bare mangle at jeg ikke ville lese en bok av selveste Riverton. – Og slik ble det.

Hva?

Bokens jeg-person tilbringer sommeren på et lite pensjonat da gjestene plutselig en dag blir dypt rystet. En mann blir funnet drept, og en av gjestene telegraferer straks til privatetterforskeren Asbjørn Krag. Mistanken rettes mot feriegjester så vel som beboerne ved stedets gods, men snart begynner ryktene å gå om en mystisk jernvogn som ingen har sett men kun hørt. Kan Krag løse mordgåten?

Derfor:

Språket er til å juble av, grunn alene til å nikose seg boken igjennom. Handlingen på sin side inneholder det lille ekstra grøss-på-ryggen-kaliber som opprettholder det gode inntrykket. Nedturen kommer når man forstår at mistanken man hele tiden har hatt viser seg å stemme.

Til Sibir, av Per Petterson

Hvorfor?

Som selvutnevnt Petterson-elsker på min hals var det strengt tatt på høy tid å lese mer enn en bok av han. Så høyt elsket jeg Ut og stjæle hester at jeg trykket forfatteren hemningsløst og fullkomment til mitt bryst. Fallhøyden da jeg tok Til Sibir ut av bokhylla var derfor særdeles stor. Abnorm.

Hva?

Vi følger den kvinnelige hovedpersonen hvis navn ikke nevnes fra 10 årsalderen til hun fyller 23 år. Drømmen om å reise til Sibir etableres i ung alder, og forsterkes av broren Jesper sin utfartsstrang og eventyrlyst. Jesper er hennes bror, den nærmeste og hennes helt. Dette fortsetter han å være, til tross for hennes utvikling aldersmessig, historiens gang og endrede sosiale rammer.

Derfor:

En aldeles nydelig bok! Petterson begynner å gjøre seg fortjent til min nesegruse begeistring. Historien fortelles i fortid, og selv om hendelsene som beskrives tidvis er i seg selv fine og gledelige, beskrives disse med vemod og sår ettertanke, at man konstant gruer for hva som kommer. Man vet det ikke ender godt, men man vet ikke helt hva. Litt etter litt vet man mer, men enda ikke alt.

Dama som gikk på dører, av Roddy Doyle

Hvorfor?

Jeg har brukt nesten to somre på å overse en bok jeg aldri har hørt om av en forfatter jeg heller aldri har hørt om. Likevel, i mangel av andre bøker på mindre enn 500 sider (to dager igjen av ferien tillot ikke mursteiner), kikket jeg litt på omslaget og oppdaget at forfatteren står bok boken bak filmen The Commitments. – Hvis film jeg i min tid elsket dypt og hardt. Booker-prisen har han også fått, riktig nok for en annen bok. Vips, begynte jeg selvsagt å lese.

Hva?

Boken forteller om Paula Spencer, tidligere O’Leary. Som 16-åring kapret hun byens hotteste bad boy, og de innledet et intenst kjæresteforhold. Dette varte helt frem til bryllupsreisen. Et skrubbsår her, et blåmerke der, en brekt finger, en vond rygg… Det endte aldri med det første såret eller den første blåveisen. Det ble mer og mer, stadig styggere og vondere. Stadig farligere. Når Charlo ser på eldstedatteren med et blikk Paula kjenner igjen, kaster hun ham ut av huset. Endelig får hun nok. – Men flaskene blir igjen i huset.

Derfor:

Doyle forteller Paulas historie med en solid dose galgenhumor. Det er ikke til å unngå å dra på smilebåndet tross beskrivelsene som bokstavelig talt gir leseren en knyttneve i magen. Alt fungerte ikke 100 prosent, muligens fordi jeg slet med å godta humoren. Det ble en utfordring jeg ikke helt var komfortabel med, men som på ingen måte gjør boken dårligere.

Livet er et annet sted, av Milan Kundera

Hvorfor?

Boken tok jeg med hjemmefra og sparte helt til the bitter end. Kom meg halvveis og vel så det før jeg forlot flyet på Gardermoen. Opprinnelig ble boken rasket med fra et loppemarked i håp og tro på at denne var like uforglemmelig som Tilværelsens uutholdelige letthet.

Strengt tatt gikk jeg på kraftig overtid med denne boken. Ikke bare på grunn av hendelsene 22.juli hvor også min verden stoppet litt opp, men også fordi jeg er tilbake på jobb og – ikke minst – på grunn av hva jeg kommer til å fortelle om under ”derfor”. Derfor.

Hva?

Jaromils mor legger ord i hans munn og henger opp hans dikt på veggen. Hun sluttet vel egentlig aldri med dette. Vi følger vidunderbarnets (og han er selvsagt fullstendig klar over hans vidunderlige evner) oppvekst i Praha frem til hans endelikt. I bakgrunnen følger vi revolusjonen. Sympatisk er neppe en passende betegnelse på vår antihelt, men han har sine stunder.

Derfor:

Jeg likte mye. Jeg likte selve grunnideen; fortellerstemmen analyserer og diskuterer Jaromils person og omstendighetene som har formet ham. Ironien er tilstede i hver bokstav og setning. Anekdoter i parantes florerer og gleder. Likevel kjedet jeg meg mer enn jeg gledet meg. Jeg klarte ikke fullt ut å engasjere meg i historien.