Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle

#Reklame/Mottatt leseeksemplar

Oskars mor ligger på dødsleiet. Hennes siste ønske er å nyte barndommens syrlige, friske eplejuice, pressede epler fra gården hvor hun vokste opp. Morfaren henter barnebarnet med seg hjem, og i tre dager skal de sammen plukke, presse og tappe. - Og skynde seg tilbake til henne. 

Men det er noe mer. Oskars mor sender med ham en bunke brev, alle med en bønn til bestefaren om å fortelle barnebarnet om universets gåter. 

Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle

Utgitt i 2020. Norsk. En slags sakprosa for unge. Mysterieløsing.

De kjenner ikke hverandre så godt, de to. Moren brøt tidlig kontakten med ham, men nå haster det for henne å bringe de sammen. 

Oskar og morfar plukker epler og prater om alt det rare, uendelig store langt, langt der borte. Oskar spør, akkurat slik moren en gang gjorde, og morfaren svarer, akkurat som han en gang gjorde til sin datter. Hans detaljrike kunnskap tar oss med fra solen til planetene, fra temperaturer som kan smelte bly, til hvite dverger, metanregn og måner med rennende vann. 

Hvert brev inneholder en oppgave, og bokstaver fra hvert riktig svar danner et løsningsord. Klarer de å samarbeide godt nok til å finne dette ene ordet som er så viktig for moren? Og rekker de å løse dette før det er for sent? 

De elleve oppgavene settes inn i et kryssord, som også er visualisert for leseren. Sammen med fotografier av planetene gir dette gode pusterom i en ellers svært informasjonsmettet fortelling. Detaljrikdommen forsøkes balansert med dialoger mellom bestefar og barnebarn, men virker delvis mot sin hensikt. Det er litt for mye bakgrunnsstøy, litt for mange gjentakelser om at Oskar maser og morfar svarer frekt, til at alle de gode poengene får knagger å henge på. Det er rett og slett krevende å la alt feste seg. 

Mest problematisk er likevel det i utgangspunktet gode grepet for å engasjere leseren. Selve detektivarbeidet, nysgjerrigheten over selve løsningsordet, kan paradoksalt ødelegge noe av det enorme potensialet til å tilegne seg ny og morsom kunnskap. Selv jeg som voksen leser jages frem, side for side, ivrig etter å løse gåten. Hadde jeg ikke skrevet ned at Jupiters masse er dobbelt så stor som de andre planetenes masse til sammen ville jeg glemt det, akkurat som jeg husker begrepet hvit dverg, men ikke hva dette er eller hvor fenomenet oppstår. 

Det er en krevende balansegang. Kanskje kunne det vært løst med flere illustrasjoner, faktabokser eller direkte spørsmål til leseren. Noen knagger å henge alle fun facts-ene på. 

Hastverket med å finne svar på alle gåtene forsterkes selvfølgelig av Oskars trang til å avslutte gårdsoppholdet og reise tilbake til moren. Utenom det rent kunnskapsmessige, den vitenskapelige informasjonen som formidles, er hennes sykdom nært og samtidig subtilt fortalt. Vi ser henne for oss, liten, avmagret og tappet for krefter, vi vet hun tar behandlinger, men kun en gang får vi vite hvor hun er innlagt. Radiumhospitalet. Her lar forfatteren oss lese mye mellom linjene. Her er også bokens virkelige høydepunkt, et emosjonelt klimaks som hever boken mange hakk. 

Denne opplevde nærheten savner jeg i beskrivelsene av Oskar og morfaren. Jeg savner mer sårhet hos gutten, og mer dybde til den eldste karakterens bryskhet og innesluttethet. 

Det er på mange måter et kompliment. Det er så mye bra ved denne boken at jeg skulle ønske den hadde vært ENDA bedre. 

- Og ja, jeg har i ettertid googlet hvite dverger. Jeg har til og med funnet ut hvor det regner metan. Noe har festet seg, nysgjerrigheten er utvilsomt vekket.

Anne-Cath. Vestly, av Bjorvand og Sandnes

I dag er det akkurat 100 år siden hele Norges mormor ble født. Skjønt, ikke hele Norges. For 100 år siden ble alle norske barns mormor født. Snill og god til tross, Anne-Cath. Vestly hadde så visst nok bein i nesa til å sette deres foreldre på plass! 

Allerede på tampen av januar blogget jeg om mitt eget forhold til Anne-Cath. Det er fint å følge det opp med et nytt innlegg på selve fødselsdagen. 

Anne-Cath. Vestly, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes (ill.) 

Illustrert biografi for barn og unge. Norsk. Utgitt i 2020. 

La oss ta en titt på det visuelle først. Hans Jørgen Sandnes sine streker er et hyppig syn i bokhandlenes barneavdeling, kanskje mest kjent fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2. I denne boken gleder han leserne med collager av tegninger og foto, en klipp, lim og forleng-kombinasjon som er verdt en studie i seg selv. Fint er det også med Knerten som følger oss fra kapittel til kapittel, en veiviser både barn av i dag og deres foreldre og besteforeldre har god kjennskap til. De fine illustrasjonene utenom det vanlige henvender seg til voksne som vel som barn, akkurat som teksten gjør. På mange måter enkel og lettfattelig, men samtidig med rom for lesernes nysgjerrighet og vitebegjær. 

For to år siden utga Bjorvand en barnebiografi om Astrid Lindgren, den gang med Lisa Aisato som illustratør. Boken ble raskt en favoritt, også hos meg. I min bokomtale vektla jeg særlig forfatterens bevissthet rundt linken mellom personer i Lindgrens omgangskrets, og skikkelser i hennes bøker. Denne oppskriften har hun fulgt også i boken om alle tiders norske favorittbarnebokforfatter. 

Alle som har lest bøkene hennes ser tegningen når vi leser om hennes store sorg: Kun 11 år ung mister Anne-Cath. sin pappa, akkurat som romanpersonen Guro opplever. I hennes bøker blir han også minnet gjennom episoder som når Sokrates sklir ned fra en stol, akkurat som faren en gang gjorde, eller ved at pappaen til de åtte ungene har samme yrke som ham. 

Bjorvand dveler ikke ved denne sorgen, men lar det være en naturlig del av fortellingen om hennes oppvekst, ærlig og naturlig slik Anne-Cath. selv var opptatt av å formidle til barn. 

Det hele begynner med Morn, morn, akkurat slik Mormor selv ville sagt det. Godfølelsen er umiddelbart på plass. Høyst sjarmerende er også de hyppige faktaboksene med tittelen Du skjønner det at … Jo da, Anne-Cath.-stemmen kommer av seg selv. 

Hele livet blir berettet kronologisk og lettfattelig, med stadige referanser til hennes bøker, hørespill og TV-innslag. En favoritt hos meg, Kanutten, blir viet oppmerksomhet gjennom et eget lite kapittel. Alf Prøysen som spilte sammen med henne får vi forøvrig kjennskap til gjennom et lite frampek allerede i oppvekstberetningen, en fin detalj blant mange. Ikke minst fortelles det om Onkel Lauritz fra radioprogrammet Barnetimen for de yngste, som fattet interesse for dem begge. Alf Prøysen lagde fortellinger om en bygdegutt, mens Anne-Cath. valgte seg en gutt fra byen. På mange måter like, men i vidt forskjellige omgivelser. Snart ble det bøker ut av det. Ole Aleksander Filibom-Bom-Bom var allerede sterkt til stede i hennes hjerte, gjennom utallige fortellinger til hennes sønn Jo. Så er det ekstra fint å lese at lille Jo på fem år fikk en tegning med i den første av mange Ole Aleksander-bøker. 

At Anne-Cath. brukte mye av egne erfaringer i sine verker er allerede nevnt, men det er et vell av eksempler å ta av, interessante så vel som sjarmerende. Slik som at hun som barn ønsket seg hund, men måtte ta til takke med en kjelke. Nettopp en slik kjelke er gjennomgangsleke i flere av hennes bøker. Senere, da hun selv stiftet familie, lot hun sine romanfigurer bo i samme omgivelser. Barnefamilien bodde først i en drabantby til forveksling lik Tiriltoppen, og noen år senere flyttet de til en enebolig omkranset av skog, akkurat som huset til Mormor og de åtte ungene. For også Anne-Caths mamma bodde sammen med de i huset. Og vet du hva? De hadde til og med en hund, en dachs, akkurat som Ovnsrøret. 

Hennes styrke som forfatter var også tvert-om: Der hvor hun ikke hadde erfaring, var hun bevisst på å skaffe seg dette. Så når Guro spilte fiolin måtte også Anne-Cath. lære seg å spille. Og når Guro skulle delta på konsert, måtte også hun gjøre det. Ikke minst: Når Mormor skulle besøke sin venninne Rosa fra Nigeria, så måtte forfatteren legge ut på sitt livs reise. 

For ei dame! 

Mye mer kunne blitt fortalt i denne omtalen, som at hun trosset samfunnets uskrevne liv om at kun mødre kunne trille barnevogn, eller at hun fikk utløp for sin formidlingstrang gjennom underholdning til sine medpasienter på et tuberkulosesanatorium. Eller at hun og ektemannen var gode venner før de ble et par, et vennskapelig grunnlag som hjalp de gjennom ekteskapelige kriser og tett samarbeide på jobbplan. Selv den litt sørgelige avslutningen på hennes liv med demens blir fortalt, med akkurat passe ærlighet, slik Anne-Cath. Vestly selv ville vært påpasselig med. 

Nettopp denne ærligheten, trassigheten på barns vegne, viderefører Bjorvand på verdig og fint vis. Boken lyser av Anne-Caths verdier og holdning til barnas stilling i samfunnet, medmenneskelighet og livssyn. 

Alle skal høre til et sted og det er viktig med kunnskap for å forstå andre. Det er viktig med gode venner og alle fortjener respekt. Det fins ikke dumme mennesker, bare mennesker som gjør dumme valg.

Og mest av alt: Barn skal tas på alvor. 

Forresten, i all korthet: Applaus for god kildehenvisninger, det være seg sitater, bilder og referanser til bøker. Supert også med avsluttende oversikt med hendelser i kronologisk rekkefølge.

Kilde: Boken er kjøpt selv.

En liten bok om kjærlighet, av Ulf Stark

Lite er en hyggeligere tradisjon enn å bli lest for, eller selv å lese for barn eller barnebarn i adventstiden. Denne vesle boka vil gjøre både voksne og barn ømme om hjertet. 

En liten bok om kjærlighet, av Ulf Stark og Ida Björs (ill.) 

Illustrert roman for store barn. Utgitt på norsk i 2018. 

Elsa er ikke like pen som de andre jentene i klassen, men hun er likevel verdens vakreste. Fred kan ikke se seg mett på henne. Hun er kraftig bygd med Skippern-armer og hodet er en eneste stor krøll av krusete hår. Dessuten er hun så tøff at han nesten ikke tør snakke med henne. Eller, han tør, men det er ikke alltid det som kommer ut av munnen hans er det han egentlig prøver å si. 

Andre verdenskrig ligger som et bakteppe gjennom hele historien. Pappa er borte, han er vakt ett eller annet sted langt borte, og mamma savner ham så fælt at hun gråter. Også gråter hun over at det er vanskelig å få tak i alt de gjerne skulle hatt tak i. Og gråter litt til bare fordi hun er så sliten. Så Fred hjelper til det han kan, slik som unger på den tiden måtte. Han selger juletrær om ettermiddagene, og forsøker å få med seg alt læreren snakker om på dagtid. Det er ikke så vanskelig, for læreren er den beste han noen sinne har hatt, og det sier ganske mye, selv om han bare har hatt to fra før. 

Ulf Stark har med denne lille boken om kjærlighet skrevet en gammeldags fortelling i spedd lun og god julestemning. Alle er snille, selv de som kan virke litt bøllete. Den eneste som er slem er en liten mann med rar bart, men han er så langt borte at man ikke trenger å bry seg om ham. Her er ingen store ord om krigen, ingen brutaliteter. Bare helt dagligdags om utfordringene i en vanskelig tid, med matvarerasjonering, familiesplittelser, savn og bekymringer. Godheten menneskene imellom og den kriblende barnlige forelskelsen skjuler de tunge realiteter, og pakker det hele inn til en riktig søt fortelling. 

Bare pappa snart kunne komme hjem! 

Kilde: Leseeksemplar. 

Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken

Ramsalt kjærlighetsroman for de yngste tenåringene. 

Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken
Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2017. Barne- og ungdomsroman.

7.-klassingen Klara er rappkjeftet, tar stor plass, er tøff og guttete. Samtidig danser hun ballett. Hun er akkurat ikke den mest glamorøse, men hun forsøker i alle fall. Ikke pokker om hun skal gi seg. Litt stolthet i livet skal man tross alt ha. Akkurat som man trenger kjærlighet, selv om kjærlighet er like tragisk som Rome og Julie og alle gutta på skolen er fryktelig teite. I hvert fall trenger pappaen kjærlighet. I stedet for å komme seg over bruddet med Klaras mamma, murer han seg inne med bøker. Klara hjelper han i gang, skriver brev til ukjente kvinner og håper på full klaff. Med William Shakespeares bistand kan det umulig gå galt. 

Den teiteste av alle er likevel ufordragelige Celine, skolens dronning. Hun som steker vafler til alle som stemmer på henne til skolens tvilsomme kåring Rypetoppen. Kvalme, masete, klengete Stian er ikke stort bedre, og får definitivt ikke Klaras stemme til Typetoppen. 

Det fins strengt tatt bare en eneste person i hele verden som Klara kan gå god for. Bestevenninnen Else er der for henne til enhver tid, alltid og bestandig. Hun sier knapt nok et eneste ord, men er verdens beste lytter. Det trengs når Klara setter i gang. 

Hun turer i vei, er ustoppelig, uten blygsel og sperrer. Helt til Marie Lindkvist, den sortkledde svane, entrer ballettsalen – og Klaras liv. Marie står på tærne, lett som en plett. Og hun er verdens vakreste. 

- Takk for dansen, seier ho til Klara med eit svakt smil og stig inn i bilen
Så forsvinn ho nedover kvartalet med raude baklykter.
- Eg liker henne ikkje, seier Else bestemt.
Klara nøler ei stund, så ristar ho på hovudet.
- Ikkje eg heller. 

Linda Klakkens Dumme, dumme hjarte har høstet mange godord og er nominert til Trollkrittet 2018, en pris for beste barne- og ungdomsroman, utdelt av NBU. I begrunnelsen skriver Bjørn Rørvik blant annet at «(…) Det som gjør boka til en strålende leseopplevelse er først og fremst språket, som er muntlig, kvikt og oppfinnsomt», og videre: «Blandingen av den tøffe utsida og den uhåndterlige forelskelsen gjør boka morsom og god. For selv om det er humor ligger det alvor og godhet i bunnen. Vi føler at forfatteren vil personene sine vel, og det går da også riktig bra for alle til slutt.» 

Bla-i-boken: (klikk her)

Det aller viktigste er likevel det mest essensielle ved hele fortellingen: Det er noe forfriskende ukomplisert over Klaras forelskelse i en annen jente. Forelskelsen i seg selv er mer enn nok komplisert, alt for mye karusell- og tivoliaktig i seg selv, at likt-kjønn-problematikken overhodet ikke ofres energi. Usannsynlig og utopisk, vil mange innvende. Deilig befriende, svarer jeg. 

Språket derimot, er jeg mer ambivalent til. Det har noe gammeldags over seg som forvirrer og bryter tidsånden totalt. Her kronglete og vanskelige ord, samtidig som teksten ellers er verbal, lett og ledig. 

- Hei, seier han og gliser som ein lobotomert ulv.
- Skikkelig kaldt i dag. Han drar ei snørrklyse godt inn i skallen.
- Eg snakkar ikkje med løgnarar, seier Klara spist.
- Den som er med på leiken må tole steiken, seier Stian og spyttar ut snørret i ein lang tråd. Klara tenkjer at det er slutten på samtalen. 

Men hvem vet, det er kanskje slik man snakker der oppe på Aspøy skule. Og kanskje er det et poeng, dette veslevoksne språket, når de små blir store. De yngste ungdommene som nettopp har forlatt barndommen. Mye av det barnlige henger med, samtidig som de plutselig står overfor gjengmentalitet, flyktige forelskelser, søken etter popularitet og trassig vilje til å være seg selv. 

Mitt noe negative syn på språket blir uansett og heldigvis langt på vei oppveid av bokens krasse humor, gode budskap og skjønne forelskelse. 

Les også: Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo er blant de nominerte til årets Trollkrittet. Kjartan Hjulstad vant i 2015 for sin roman Minnesota og støvet. 

Kilde: Leseeksemplar.

The Wonderling, av Mira Bartok

Dersom du kunne tenke deg å lese en roman inspirert av Dickens krysset med Alice in Wonderland og Hobbiten, må du ikke gå glipp av denne!

The Wonderling, av Mira Bartok

Illustrert roman beregnet på eldre barn. 450 sider. Humor og spenning. Utgitt i USA 2017.

På barnehjemmet Home for Wayward and Misbegotten Creatures tusler en liten gutt i ensomhet, halvt menneske, halvt dyr. Han ligner mest på en rev og har ett eneste stort, langt øre. Rundt halsen hans henger en medaljong. Nr. 13 står det på den, og det er det nærmeste han kommer et navn. Han får knapt nok ut et ord, og de ordene han stammer er vanskelige å høre. Han gjør så lite ut av seg så mulig, denne vesle revegutten uten navn, i frykt for den umenneskelige barnehjembestyrerens Miss Carbunkle og hennes svært ureglementere represalier. 

Livet på hjemmet er rett og slett nitrist. Barna eier ikke nåla i høystakken, og de få stråene som finnes er eneste mulighet til å lage en litt mindre steinhard seng. Her er ingen form for omsorg, ingen glede, og minst av alt sang. På hjemmet skal ingen følelser vises, ingen stemme høres. Barna skal bare befinne seg på riktig sted til riktig tid, jobbe effektivt og lære hvor lite verdt de er. De høye murene skjuler omverdenen, og et lite hull i taket er eneste mulighet for å bruke månen som lys når alt er som mørkest. 

En dag blir livet snudd på hodet. Inn kommer Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. «Du heter fra nå av Arthur», sier hun, «oppkalt etter de modige konger fra gamle dagers sagn og eventyr». Et navn og en bestevenn gjør livet verdt å leve. Arthur snakker plutselig bittelitt høyere, tør bittelitt mer, våger å håpe på en bittelitt bedre hverdag. Og best av alt: Trinket finner en måte å komme seg ut gjennom hjemmets himmelhøye barrikader. Kan Arthur med sin beste venns hjelp finne tilbake til sin familie og synge sangen han bærer i sitt hjerte?

Se og les: (utdrag fra boken)

Bartok skriver dette så mye, mye bedre enn jeg er i stand til. Hennes språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert. Trinket, til tross for hennes beskjedne størrelse, er en utømmelig kilde til smil om munnen. Og Arthur, den unnselige revegutten som legger ut på sitt livs eventyr, må være blant litteraturhistoriens skjønneste hovedpersoner. Jeg kan ikke fatte annet. Det er umulig å ikke øyeblikkelig bli glad i ham og hans venner.

Besøk: (Forfatterens egen nettside)

Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning. 

Selv om man er liten, pysete og bare har ett øre kan man komme langt her i livet. Alt man trenger er evnen til å lytte, kreativitet, trofaste venner og et godt hjerte.

Kilde: Fått i gave.

#mirabartok #thewonderling

CLUE av Jørn Lier Horst

Du vet hvem Jørn Lier Horst er. Du vet hva han jobber med og hvor han kommer fra. Når du vet alt dette vet du at politietterforskeren fra Larvik også opplever durabelig suksess som kriminalforfatter. – Men visste du at dette også innbefatter krimbøker for barn og unge?

Opprinnelig publisert februar 2013 - siden stadig oppdatert. Nå fortjener serien å rykke frem til nåtid.

Han har en god penn, denne Jørn Lier Horst. Alternativt, han har et godt lag med tastaturet. Med begge beina innenfor feltet han skriver om, er bøkene hans ikke bare språklig gode, men også interessante, underholdende og troverdige. Heldigvis lar han dette komme til glede for også den yngste generasjon krimelskere.

Siden 2012 er ti bøker i CLUE-serien utgitt. Målgruppen er 10-14-åringer, og de unge leserne lar seg begeistre av tradisjonelle detektivhistorier hvor forfatteren er tro mot klassisk krimoppskrift: Oppdagelse, mistanke, observasjoner, avsløring. Til sammen 12 bøker skal utgis i denne serien, en for hver måned i året. Nå begynner det å nærme seg slutten, men jeg blir stadig forbløffet over hvor godt bøkene holder seg. 

CLUE følger ungdommene Cecilia, Leo, Une og hunden Egon i det lille ferieparadiset Skutebukta, hvor idyllen stadig ødelegges av ubehagelige likfunn og mystiske feriegjester. På litt under 200 sider i hver bok serveres narkotikasmugling, mystiske dødsfall, kidnappinger, tvilsomme MC-bander og nedgravde skatter blant knokler og menneskeskaller. Innsamling av bevis i all stillhet veksler med heseblesende katt- og musjakt og klaustrofobi i trange, mørke grotter. Og nå senest, en spøkelseshund. Går det an det'a? - Finesser som kan ta pusten fra unge som vel godt voksne lesere. Tross et tilsynelatende fravær av politi nøster våre helter sammen alle trådene som løser gåtene. For la dere ikke lure. Politiet ER der. De lusker rundt i buskene, og gir leserskaren tryggheten som er nødvendig for at samfunnet ikke skal oppfattes som totalt anarkistisk. Og foreldrene? Akkurat på passe avstand, omsorgsfulle, men befriende lite opptatte av å korrigere uønsket oppførsel eller detektivarbeide. De tar ungene på dypeste alvor, og forsøker aldri å stoppe de. Til gjengjeld passer ungene godt på hverandre, og forteller foreldrene det de kan. I alle fall til slutt. - Urealistisk? Nei, bare fint. Godt håndverk av forfatteren, rett og slett!

Ikke spesielt originalt, kanskje. Foreldre som har tilbrakt barndommen med nesen begravd i utallige bøker med Bobseybarna, Hardyguttene og Fem på eventyr vil nikke gjenkjennende. Det er ikke uten grunn at Dagbladets anmelder omtaler serien som retrokrim. En liten gjeng ungdommer og en hund løser mysterier rett foran nesa på drevne politifolk. Innenfor et avgrenset område, nesten befriende fritt for nymotens teknologi. Nostalgisk så det holder.

Nei, ikke spesielt originalt, men det skrives ikke altfor mye av denne type litteratur i dag. Ett annet unntak er Kunstdetektiv-serien av Bjørn Sortland (les omtale), med tilnærmet lik målgruppe aldersmessig og tradisjonell detektivhistorie. Sortlands bøker skiller seg ut fra detektivromantradisjonen ved å ha et ekstra fokus på kunst. Ganske så spesielt med tanke på målgruppen.

Horst sine bøker utpeker seg like særegent med sitt fokus på filosofi. Hver bok har sitt eget filosofiske tema. Nesten umerkelig flettes dype filosofiske problemstillinger inn i kriminalhistorien. Sokrates Alt jeg vet er at jeg intet vet henger som et usynlig teppe over den første boken, mens Augustins filosofiske betraktninger rundt tid blir sentralt i oppfølgeren. Slik fortsetter det. Som John Stuart Mills kardemommebybetraktninger: Du kan gjøre hva enn du vil så lenge det ikke går ut over andre enn deg selv. Filosofiaspektret beriker handlingen og tilfører historien noe ekstra.

Der hvor de ulike filosofiske betraktningene gjør hver bok unik, fungerer en dyp tragedie som en rød tråd gjennom første del av serien. I neste del er det jakten etter en skatt. I skrivende stund, etter bok nummer ni, består spenningen i om ungene klarer å finne perlen som ga navnet til pensjonatet all handlingen sentrerer seg rundt. En perle som kan redde hele driften. Det handler altså ikke om spenning i hver og en av bøkene. Det handler nesten like mye om disse trådene som sikrer en trofast leserskare, bok etter bok etter bok. Tråder som en hver leser vil ønske å følge helt til slutt, og som nesten umerkelig overlapper hverandre: Leserne blir definitivt holdt fanget!

God gåsehudfaktor for de yngste ungdommene og til glede for nostalgiske foreldre.

Kilde: Salamandergåten ble skjenket i gave til husets elleveåring. Etter siste side var det rett til butikken for å kjøpe Maltesergåten. Undervannsgåten ble jublet over da elleveåringen ble tolvåring, slukt og fortært samme dag. Gravrøvergåten ble lånt med hjem fra skolebiblioteket ene og alene fordi mamma også skulle få lese. Guttungen selv slukte boka i løpet av en skoletime. Libertygåten var 13-årsgave, lest samme kveld av jubilanten. Rivertongåten og Esmeraldagåten ble skjenket i gave to år senere. Den åttende boken, Hodeskallegåten, ble lest i januar 2017, på samme tid som Ulvehundgåten. De to siste ble lånt på biblioteket. 

Undertegnede har selv lest de ni nevnte bøkene og anbefaler med glede. Tiende bok i serien, Sjøormgåten, ble utgitt i 2016 og selvsagt skal også denne leses... 

Andre bloggere: Bokbloggeren (Tine) er CLUE-fan! Les også (Beate E) sin omtale av bok nr. 10, Sjøormgåten.

Astrid Lindgren, av Bjorvand og Aisato

En barnevennlig biografi om Astrid Lindgren var blant favorittene til å vinne Bokbloggerprisen 2015. Illustratør Lisa Aisato var selv til stede under kåringen, og sjarmerte oss alle i senk. – Som vanlig. For også under første utdeling, dette for bøker utgitt i 2013, var en av hennes bøker blant topp 3 i åpen klasse.

Den gang var historien høyst fiktiv. Nå skulle hun tegne frem biografien om alle leseglade barns kvinnelige favorittforfatter. Jeg kan jo forstå at hun fikk litt hjertebank da forfatter Agnes-Margrethe Bjorvand spurte om hennes bidrag.

Astrid Lindgren, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato (ill.)

Biografi for barn. Illustrert. Utgitt i 2015. Norsk.

Suksessfaktoren var i boks allerede ved startskuddet. Alle barn elsker Astrid Lindgren. Lisa Aisatos streker er fantastiske. Spenningen bestod i om en for meg ukjent forfatter klarte å formidle historien på en lesbar måte, både for barn og foreldre.

Jo visst, lykkes hun.

Hun starter fra begynnelsen, vi liker det best slik. Fra bittelille Astrid som barn, til hennes bokslukende ungdomstid, hennes ulykkelige forelskelser og oppsamling av karakterer og erfaringer, forfatterskap og det ubønnhørlige slutt. Døden. 

Nettopp dette gjorde et sterkt inntrykk. Mens hennes sorger og vanskeligheter i livet illustreres med mørke farger, er overgangen til hennes død oppsiktsvekkende. Nå er det lyse farger og blomster: Det er ikke døden vi skal frykte. Det er sorgen, ensomheten og ondskapen.

Det var det nok av i Astrids liv. – Og vi, ei heller barn, har vondt av å lese om dette. Tvert om.

I det hele tatt: tekst og bilder står i nydelig samsvar med hverandre. De utfyller hverandre. Så når hennes sønn tegnes som en liten Emil, forstår vi sammenhengen. 

Sammenhengene er kanskje det beste ved hele boken. Poengteringen av hvordan mennesker Astrid møtte, inspirerte til romanskikkelser i hennes bøker. Hvordan hennes stilling som sekretær i ung alder inspirerte henne til å skrive om Mesterdetektiven Blomquist. Hvordan hennes barndoms beste venninne senere ble til Junibakkens Marikken. Hvordan farens oppvekst ga grobunn for fortellingene om barna i Bakkebygrenda. Listen er lang. – Til fascinasjon og glede både for barn og eldre.

Og kommer det ikke tydelig nok frem i teksten eller i bildene, kan man velge mellomløsningen: Lese bolkene med «Vet du hva?» - Akkurat som Tjorven selv ville spurt. Små, fine setninger, lette å lese, og med masse mening.

Hvert kapittel er i tillegg utsmykket med et sitat, enten fra henne selv eller fra hennes bøker. Dessverre er valgt font en katastrofe. Selv jeg, en erfaren leser, må myse meg frem til bokstavene. Slik skal det selvsagt ikke være i en bok beregnet for barn, og dette ødelegger dessverre en del av også det estetiske helhetsbildet.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: MANGE! 

Amalie Skrams barnefortellinger

Amalie Skram forfatter en rekke samfunnskritiske romaner, noveller, leserinnlegg og artikler. Sågar et skuespill. Hennes eneste verk beregnet for barn og unge er novellesamlingen Børnefortellinger. Også disse novellene er klart naturalistiske og utvilsomt med spark til samfunnet.

Samlingen, utgitt både på norsk og dansk i 1890, består av følgende noveller:

• I det asovske hav (omtales i dette innlegget)
• Det blå atlaskesbånd
• Første aften: Konger i Persia
• Annen aften: Karl den femtes siste levetid
• Tredje aften: Passet ved Termopylai
• På Hondurasfloden
• Majkaland (lest, enda ikke omtalt)

Novellene er tydelig inspirert av hennes reiser til havs. I sitt første ekteskap var hun gift med en skipsreder og sammen hadde de to sønner. Skipsreder Müller tok ofte med seg Fru Amalie og deres barn på lange reiser ute på de syv hav. – Eller åtte, om man regner det asovske hav som et eget. * (se bonus)

Amalie Skram med sitt yngste barn, datteren Johanne.

Det asovske hav, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Fra Børnefortellinger, utgitt i 1890.

Så inneholder nok også Det asovske hav et bredt spenn av selvbiografiske momenter. Hvorvidt Amalie Skram selv opplevde det samme som moren i denne historien, vites ei. - Men det tenkes kan.

To gutter blir straffet for å ha forsømt leksene sine. Som straff nekter moren å ta med barna når hun og mannen forlater skipet for noen dager. Brødrene reagerer med sinne og bitterhet, utelukkende mot sin mor. Straffen føles urettferdig hard, for disse landlovene er alltid så verdifulle og spennende etter endeløse dager ute til sjøs. Foreldrene går på land, mens brødrene og barnepiken vinker farvel. Plutselig revner skipets trapp og moren faller ned i havet. Det fullkomne kaos bryter løs og de to guttene blir strengt beordret inn. De lykkes likevel med å spionere og får dermed også med seg all den dramatikk og angst som råder til lands og til vanns. Aller mest inne i deres sinn. De okker og aier seg, angrer bittert, lover bot og bedring.

Det lykkes omsider å hente opp moren, men hun er livløs og drivende hvit. Hun bæres inn i skipet og forsøkes gjenopplivet. Med guttene som skrekkslagne vitner våkner hun til live mens hun remjer og vannet spruter ut. Rent som en latterkrampe, forekommer det guttene, som ikke kan hjelpe for selv å le.

Det går bra med moren. Hun kommer seg. Overlever. Guttene er lykkelige, angeren har stilnet og de spør henne så hvordan det var å dø. Moren beretter om den varme følelsen som omga henne, lettelsen, før alt ble mørkt og borte. Barnepiken minner barna på å takke Vårherre for at det var moren, og ikke de, som falt i havet.

Historien er ytterst dramatisk. Både hendelsen i seg selv og omstendighetene rundt. Fortellingen er likevel tydelig rettet mot barn, angsten og dramatikken til tross.

Og det vanskeligste av alt: Den tvetydige moralen rundt det hele. Barna, som sinte på sin mor, får straff som fortjent når de ser henne drukne. Straffen ved å ikke kunne forlate skipet redder, motstridende nok, trolig deres liv. Barnepiken som beordrer dem til å takke Gud, selv om barna selv ønsker å takke grunnen til at de glemte av sine lekser.

Så kan man jo spørre seg: Guds lykke eller skjebnens ironi?

Merk: Majkaland er lest, men enda ikke omtalt. Øvrige barnefortellinger gjenstår å lese. Dette innlegget vil derfor med tid og stunder oppdateres.

Les også: Mitt (AmalieSkram-prosjekt) hvor jeg skriver både om forfatteren selv og omtaler av hennes verker.

Bonus: Hele fortellingen kan leses digitalt i sin helhet på (Nasjonalbibliotekets sider). - Faktisk i Leseløveutgave! * Morsomheten i innledningen er hentet fra bokens etterord. Majkaland fant jeg i novellesamlingen Sommer – riktignok uten å være listet opp i innholdsfortegnelsen. Denne finner dere (her).

Billie Ve, av Julia Kahrs

Jeg leser mer enn gjerne ungdomsromaner. Derimot leser jeg altfor sjeldent romaner beregnet for de enda yngre. Da barneromanen Billie Ve av en forfatter jeg aldri før har hørt om dumpet ned i postkassen, grep jeg sjansen. Jeg ble belønnet med en fornøyelig lesestund.

Billie Ve, av Julia Kahrs

Barne- og ungdomsroman. Utgitt i 2014.

Billie er redd. - For alt, absolutt alt. Eller, det finnes unntak, men det er ikke til stor trøst. Det hun ikke er redd for, er hun skeptisk til. Det er ikke en eneste ting som ikke kan gå galt, og det helst på verst tenkelige tidspunkt. Hun er redd for mørket. For å være alene. For å være sammen med noen. For håndball, og i all særdeleshet for skoleturer. Mest av alt er hun redd for varulver.

I alle fall helt til hun får høre om grimarer. Redselsskalaen sprenges med grimarenes inntog i Billies verden.

Ikke det at hun har sett noen, knapt nok hørt om dem, men i alle fall. Mistenkelige funn er blitt gjort. Noen hårstrå og en tann som ikke lar seg forklare.

- Og nå skal alt komme for en dag. Billie tvinges avgårde på klassetur. Hjelp. I skogen. Hjelp! Alene. HJELP! Og hun tror ganske sikkert at det er grimarer i nærheten. HJEEEEEEEEELP!

Billie Ve er en riktig fornøyelig historie. Full av godhet og varme, akkurat passe spennende og gjennomført morsomt. 

Også språket er fint og tilrettelagt målgruppen med en solid dose respekt. Verdt å nevne er også forfatterens utstrakte bruk av kursiv for å understreke enkelte ord. Uhyre effektfullt, tidvis også for gjennomført til at det glir upåaktet hen. Det gir ekstra trykk på den sarkastiske tonen, men kan også rent lesemessig virke noe forstyrrende. 

Oppbyggingen av selve fortellingen er medrivende og engasjerende og fremstår som et rent slukemateriale. Det beste av alt: Dette appellerer både til gutter og jenter. Svært mye tilsier at Billie Ve kan være en real innertier for barneskoleelever.

Men, og det er som regel alltid et men. Forfatteren står i fare for å miste lesere med sine lange kapitler. Første kapittel er på intet mindre enn 25 sider, og hele boken teller nesten 400 sider. Dette er en real utfordring for både målgruppen og eventuelle foreldre eller lærere som leser høyt fra boken. Tenk deg følgende scenario på sengekanten klokka litt for mye en hverdagskveld:

«Vær så sniiiiiiiiiill, bare eeeeeeeeeeeeeett kapittel tiiiiiiiiiiiiil!»

Det er leit, for historien er slukematerie så det holder, men lengden er avskrekkende. I stedet for å finne frem boken i enhver ledig stund, er jeg redd boken fort kan bli liggende. Ikke fordi man ikke vil, men fordi det blir et tiltak.

Videre:

Billie er skeptisk, og jeg er skeptisk til at hun er så skeptisk. Billie er gjennomført engstelig av natur, så gjennomført at det nesten blir litt for mye av det gode. Særlig når den gjennomførte engsteligheten slår sprekker. – Som at et unntak er jentene i klassen. De som spenner bein og vekselsvis plager og overser henne. Hun som er så redd alt, hvorfor gruer hun seg ikke mer til skolen? Altså, grue seg så mye at det gjør vondt i magen-grue seg? I stedet for syns Billie de bare er dustete.

Jeg ville vært redd dem.

Ikke for det.  Hennes noe inkonsekvente redsel er underholdende og utgjør en vesentlig del av romanen. Billie fremstår i det hele tatt som en litt livstrett tredjeklassing. Som i barneskolen, altså. Dypt sarkastisk og grunnleggende negativ til alt og alle. Det er fornøyelig og tilfører historien en høy humrefaktor til glede for både barn og voksne. Dette i kombinasjon godt språk, spenning og ikke minst underliggende alvorlige og tankevekkende tema som vennskap, sosioøkonomiske forskjeller og egenverdi, gjør romanen vel verdt å lese. - Både for leseglade barn, og for foreldre og lærere til ikke fullt så leseglade barn.

Jeg er bare litt redd for at det kan være bitte litt for mye, eller akkurat litt for lite.

Kilde: Leseeksemplar. Lest i forbindelse med nominering til Bokbloggerprisen 2014.

Kudos til: Sigbjørn Lilleeng for det fine omslaget.

Andre bloggere: (I bokhylla)

Venn eller fiende, av Glenn Ringtved

Gjesteblogger: Gutt, 13 år

Min sønn på tretten år fikk nylig i lekse å skrive bokomtale av en selvvalgt bok etter et visst oppsett. Dreamteam-serien handler om et fotballag, og er altså temamessig helt etter hans hjerte. Disse er såkalte Lesehester, som er bøker med enkelt språk. Desto større ble utfordringen da han skulle skrive en grundig bokomtale. Her er resultatet!

Forfatter: Glenn Ringtved

Forlag: Aschehoug

Utgivelsesår: 2007

Antall sider: 101 

Dreamteam-serien er de mest kjente bøkene Glenn Ringtved har skrevet. Disse handler om ett lag som spiller fotball sammen.

Alle handler om Andreas P som spiller fotball på laget Dreamteam. Totalt 9 bøker i Dreamteam-serien er blitt gitt ut. 

1. Mot nye mål 

2. Driblefeber

3. Hola Manolo

4. Tilbudet

5. Tur-retur Malaga

6. Fotball og kjærlighet

7. Venn eller fiende

8. Fotball, svette og tårer

9. Venner for alltid

Kort handlingsreferat

Venn eller fiende er bok nummer 7 i serien. Alle bøkene henger sammen

I denne boken er 12-åringen Andreas P og Dreamteam på tur i Madrid, og ser Real Madrid spille på Santiago Bernabeu. Her ser de en reklame for innendørscup i Madrid en måned senere. De drar tilbake til San Cristobal med et ønske om å være med i den. Det var veldig få som fikk ja av foreldre på grunn av turen ble for dyr.

Dreamteam-gjengen blir enige om å samle alle og skaffe de pengene som trengs, men så blir to av lagets stjerner uvenner på grunn av en jente ved navn Carmen.

Språket i boka

Forfatteren har fått flere priser for sine bøker. Blant annet Skriveprisen, som er en pris som skal hedre de danske forfatterne som skriver bøker som gjør det enklere å lese for de som egentlig har problemer med å lese. Eksempler på dette er illustrasjoner, kortere kapitler, større skrift, zooming, faktabokser, spenning og humor.

Språket i denne boka var det litt sleng på, men ikke nok til at det ble for mye av det. Språket er fortsatt lett å lese, og er gitt ut som en Lesehest, noe som betyr at den er litt lettere å lese enn andre bøker.

Det var spansk og bokmål i teksten. De spanske ordene er lette og vanlige, for eksempel Hola.

Opplevelsen av boka

Venn eller fiende er en bok som fortelles i presens og har noen få dialoger mellom personene i teksten. Det er ganske mange kapitler, noe som gjør at det er lettere å holde styr på alt som skjer. Som sagt er det jo en Lesehest.

Handlingen er realistisk. Det er spennende nesten helt fra starten av, fordi Glenn Ringtved forteller veldig bra.

Han avslutter kapitlene ganske brått. Det gjør han for å holde på leseren gjennom hele boken.

Forfatteren

Glenn Ringtved ble født 1968 i Hørsholm, Danmark. Han vokste opp i Hjørring hvor han nå også bor. Han er en forfatter av barn og ungdomslitteratur. Debuten kom med romanen Benny Bøf-fugl og andre historier fra Cirkus Bambino. Glenn Ringtved er mest kjent for Dreamteam-serien, som han ble nominert til ORLA-prisen i 2007. Dette er en litteraturpris for barne- og ungdomsbøker. Orla er hovedpersonen i en bok til Ole Lund Kirkegaard som en av Danmarks aller største forfattere. Nå har han skrevet 30 bøker for barn og unge. En del bøker er oversatt fra dansk til norsk.

Han skriver for Gyldendal i Danmark, mens i Norge så skriver han for Aschehoug. Dette er to av Nordens største forlag. 

Han har vunnet fire priser: Gyldendals Boglegat 2004, Kulturdepartementets æresliste 2002 for boken Billy the Kid, Gyldendals Pippi Prisen 2007, Skrive Prisen 2013 med boken En god gutt.

Min mening om boka

Jeg syntes boka passer for 5-7. klassinger som liker fotball og drama. 

Jeg syntes boka var ganske bra. Det var spennende og samtidig var det reelt. Dette kunne skjedd også i virkeligheten.

Jeg syntes at den kunne hatt noe mer beskrivelser av stedene som de er på, sånn at vi vet hvordan det er.

Boka var morsom fordi det var nesten alltid nye overraskelser, og et nytt drama som løses på forskjellige måter. Derfor blir bøkene aldri kjedelig, det er alltid en situasjon som man må lese ferdig før man kan slutte å lese, noe som er veldig positivt.



Kilde: Boka er lånt på skolens bibliotek.

CLUE-serien av Jørn Lier Horst

"God gåsehudfaktor for de yngste ungdommene og til glede for nostalgiske foreldre", har jeg tidligere skrevet om Jørn Lier Horsts krimserie for 10-14-åringer. Nå etter femte leste bok er jeg fremdeles like begeistret for hans såkalte retrokrim. 

Libertygåten, av Jørn Lier Horst

Våre venner finner en bil langt ute i skogen. Dørene er låst, hunden Egon er nysgjerrig på hva som befinner seg i bagasjerommet, og i baksetet ser ungene noen blodige filler. Dette lover ikke godt. Mistanken om at noe er fryktelig galt fester seg da de senere på dagen blir oppmerksomme på en etterlysning. En arving er sporløst forsvunnet og kidnapperne har etterlatt seg et trusselbrev som ikke levner noen tvil. Kan han virkelig bli holdt fanget i Skutebukta...? Og er han fremdeles i live?

Nå i disse påsketider er dette en serie du trygt kan la din håpefulle få glede av. Alle fem omtaler av Clue-serien til Jørn Lier Horst er samlet i denne artikkelen.




Kilde: Bare for å ha det på det rene: Alle fem bøker er enten kjøpt selv eller lånt på biblioteket.

Å slå et slag for illustratøren

Illustrasjoner kan berike og komplementære en fortelling. Virke positivt for leseforståelsen og lesegleden. Understreke et poeng, gi frempek, hint, eventuelt kun opptre som et pust i bakken. Enkelte ganger er illusjonene så kraftfulle i seg selv at teksten blir uvesentlig.

Et eksempel er barneboken Krigen. Leseopplevelsen slo meg i bakken. Ikke på grunn av teksten i seg selv, men av de nokså enkle strekene til Kaia Dahle Nyhus. Boken, som handler om et barns oppfattelse av foreldrenes samlivsbrudd, men det er tegningene som virkelig gjør inntrykk.

Enda mer velkjente illustratører er Stian Hole og Bokbloggpris-aktuelle Lisa Aisato, som glimrer med helt andre teknikker. Ytterst virkningsfulle, om enn vidt forskjellige. Stian Hole (les min omtale av Annas himmel) fasinerer meg til stadighet med sin collageteknikk hvor han kombinerer tegninger og fotografier. Lisa Aisato med de vakreste blyantstreker og sarte farger. Alle tar lesernes følelser på ramme alvor. Understreker tristheten, håpet, drømmene. Max Estes representerer en annen type strek (les min omtale av Nattesyn). Det er mange gode der ute. Mange som aldri får særlig oppmerksomhet.

Så også Torstein Nordstrand. En illustratør jeg aldri tidligere har hørt om, men som etter å ha lest Arne Svingens lille grøsser Ondskapens kjeller, vil følge med på fremover.

Ondskapens kjeller, av Arne Svingen: Kine og Sivert har sammen med sine foreldre og deres hund flyttet inn i et nytt hus. Et hus kjøpt til røverpris, sier faren og jubler. Barna aner ugler i mosen, særlig når det viser seg at kjelleren kan by på mer enn støv og gjenglemte hermetikkbokser.

Boken er nummer 10 i serien Svingens mørke verden, en grøsserserie for 9-12-åringer. Hver bok på et halvt hundre sider, samtlige så vidt meg bekjent illustrert av nevnte Torstein Nordstrand.

Historien i seg selv er grøssende god, men slettes ikke enestående. Oppskriften følges til punkt og prikke, men frysningene på ryggen kommer stadig like automatisk. Hvor moralsk forsvarlig det er å utgi så korte fortellinger til 200 kroner stykket, hvorav tekststørrelsen er over gjennomsnittet stort og halvparten av siden er illustrasjoner, er en egen diskusjon. Jeg hadde heller sett at forlaget hadde valgt å samle, la oss si, tre og tre historier. Grøsserhistorier er populære for målgruppen, men gjenlesingsverdien er av naturlige grunner skuffende lik null.

Ikke at det er til forkleinelse for forfatter. Han har fått ros også tidligere (les omtale av Revolvergutten). Men nå skal en helt annen person skinne. Det dette skal handle om er illustratøren.

Og ikke sku hunden på hårene hva omslaget gjelder. Layouten yter ham ingen rettferdighet. Bla videre. Inne i boken finner vi virkelig gode illustrasjoner som alene kan skremme nattesøvnen ut av leseren.

Ytterst mørke og dystre, med skrekken bokstavelig talt lysende i hvitøyet. Flere er uvanlig virkningsfulle. Hver og en den reneste fæle nytelse i seg selv. For noen tegninger! Det er som i en film!

Hva om HAN kunne utgitt en egen gjennomillustrert skrekkroman utelukkende med tegninger? Det hadde vært fantastisk! Kjære forlag, gi den mannen sjansen til å skinne i ensom majestet.

Merk dere navnet. Torstein Nordstrand.

Torstein Nordstrand, altså. Torstein Nordstrand.

Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget.

No strings attached: Nei, jeg kjenner ikke mannen. Jeg vet ikke noe om han, jeg vet ikke hvor han bor, knapt nok hvordan han ser ut utenom hva Google avslører. Jeg har ingen intensjoner om verken å gifte meg med ham eller bli hans manager. Jeg vil bare hylle den som hyllest bør. – Og HER er hans nettside.

Revolvergutten, av Arne Svingen

Arne Svingen leverer alltid varene. Hans brennende ønske om at gutter skal like å lese, gjør at han tar målgruppen på alvor og serverer rasende spennende historier ispedd en solid dose humor, dandert med lett språk.

Revolvergutten, av Arne Svingen

Så også i hans foreløpig siste bok. Robin vokser opp med en pappa som helt tilfeldigvis er en av landets største forbryter. Han er stadig på farten om man kan si det slikt når man strengt tatt kun sitter stille i et bittelite rom i flere måneder om gangen. Robins eneste kompis tilbringer så mye tid som mulig i huset. Heller enn å bli turner, ønsker han å bli en skurk. Skurker har det langt mer spennende enn turnere. Ikke trenger man å være spesielt skummel heller. For Robins pappa er verdens snilleste pappa, og slettes ikke som de forferdelige mafiagjengmedlemmene som kan skremme en hver ut på flukt. Selv i sitt eget hus.

Forbryter, men snill, altså. Men det bobler ikke over med moralske pekefingre. Svingen serverer i stedet for en rasende spennende historie med lett språk og treffende humor. Er det noen som kan få leseleie guttevalper til å tilbringe litt tid i bøkenes verden er det denne mannen…

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget.

I grunnlovens hus, av Atle Næss/Lene Ask

I forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum har Gyldendal i samarbeid med Eidsvoll 1814 utgitt en roman tilpasset barn og unge. Men lar en bok med et sådant tema kunne gjennomføres uten å samtidig bli stemplet som skolebok?

I grunnlovens hus, av Atle Næss (tekst) og Lene Ask (illustrasjoner)

Det handler om herskap og tjenere, bønder og adelsmenn, unge prinser og en gammel konge, og ikke minst om hvordan eidsvollsmennene klarte å lage loven over alle lover i løpet av et par måneder. 

Loven over alle lover, faktisk. Dermed er fasiten satt og vinklingen deretter. Den kritiske, voksne leser vil etterlyse en mer nyansert variant, og barna selv ville neppe hatt vondt av det. Eksempelvis er det nærliggende å konsentrere seg mer om det faktum at kun menn med en viss beholdning hadde beslutningsansvar – og følgelig også stemmerett, på den tid grunnloven ble skrevet. Kvinners og fattige menns manglende stemmerett ble i denne boken avfeiet nærmest med et parentes. Og kanskje burde man poengtert enda mer det faktum at jøder og jesuitter slettes ikke var tillatt i Norge?

Hvorfor denne endeløse hyllesten? Er det ikke viktigere å formidle, også overfor barna, at dette var et viktig skritt i riktig retning? Grunnloven forvandlet ikke Norge til verdens beste land på et blunk. Det var, og er for så vidt fortsatt, fremdeles en vei å gå. Barn og unge har slettes ikke vondt av å vite dette. Det er de som er fremtiden.

Denne boken begrenser seg tidsmessig til tiden rett før, og underveis i etableringen av grunnloven. Intensjonen er altså å la leseren selv være flue på veggen, nærmest selv delta i utfordringen det var å samles om Norges lover.

Og innimellom alle diskusjonene blant Eidsvolls menn går tjenestepikene rundt og lytter, serverer mat og lytter litt til. Jeg savner å få vite mer om deres liv, deres bakgrunn, deres ønsker og drømmer. Hva de serverer til middag er tidsriktig et poeng, men ikke interessant hva tema angår. Vil dette virke som et kjærkomment avbrekk fra alle andre fakta, eller vil dette virke uinteressant også for målgruppen?

Ville ikke ni til tolvåringer hatt like mye glede og interesse av å lese kun om grunnlovens menn? Eller lese enda mer om de kongelige som kivet om å styre Norge?

Det hele blir litt lettvint, fordi det gjennomgående blir fortalt mye, men det gis sjeldent forklaringer til hvorfor det er slik. Vi blir fortalt at nordmenn ikke ønsker å bli styrt fra Sverige, men vi får ikke vite hvorfor. Vi får vite at representanter ble sendt fra hele landet til Eidsvoll, men vi får ikke vite hvordan disse er blitt valgt. Vi får vite at det på denne tiden var flere grevskap i Norge, men hva dette går ut på blir aldri helt forklart.

Lettvint, men samtidig ikke. Der hvor boken skuffer med sin manglende bakgrunnsinformasjon, tar den igjen så det monner med beskrivelser av datidens realiteter. Beskrivelser heller enn forklaringer, altså. Tidvis bikker det hele over til det overdrevne, og er mer passende til skoleundervisning enn hyggelig lesing hjemme på sengekanten. Dette inntrykket understrekes av faktabokser, bilder og illustrasjoner. Samtidig er dette lett tilgjengelig informasjon som leseren kan velge bort uten samtidig å ødelegge selve fortellingen. - Skjønt, en svært omstendelig forklaring om jernverk er muligens unødvendig hvordan man enn vrir og vender på det. 

Mangelen på forklaringer hvor det hele blir satt mer i perspektiv oppleves som en stor svakhet. Dette reddes heller ikke av veldig mye informasjon om enkelte utvalgte tema, siden variasjon både hva vesentlighet og utvalg angår, blir for stor. 

Godt språk tilpasset målgruppen, estetisk pen utforming, gode illustrasjoner og faktabokser til tross, svakhetene blir dessverre for tydelige til at denne boken etter min mening utmerker seg i positiv forstand. Kanskje stiller jeg for strenge krav. Kanskje det eneste som til syvende og sist teller, er om leseren lærer noe underveis. – Og det gjør man. Ung som gammel.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Gyldendal!

Les også: Min omtale av en annen bok i forbindelse med grunnlovsfeiringen: (Skammens historie). Ellers har Aftenposten ganske så finurlig oppsummert det hele gjennom (200 ting det er kult å kunne).

Jeg presiserer: Hastverk er lastverk. Jeg kom i skade for å uttrykke meg særdeles slumsete angående "jødeparagrafen". Setningen om at "jøder ikke en gang ble nevnt" ble tatt ut av sin sammenheng, i prosessen fra notater til omtale. Så ble også meningen - og resultatet - helt feil. Fortelleren skriver om vedtaket om å forby jøder i Norge, og forfatteren nevner også at paragrafen etter hvert ble opphevet.

Død manns kiste, av Johan B. Mjønes

Han er flittig skribent, har utgitt flere romaner for voksne og foreleser på Aschehougs forfatterskole. Høsten 2013 utga Johan B. Mjønes sin første ungdomsroman. - Norsk forfatter skriver for ungdom, man vil jo så gjerne at det skal bli en suksess. Målgruppen trenger det. Fortjener det. Desto større blir skuffelsen når forventningene slettes ikke innfris. Spennende, ja visst. Kvalitetsmessig? Dessverre. Aldri forsøk å gjemme dårlig språk bak en spennende historie. Det ene utelukker ikke det andre.

Død manns kiste, av Johan B. Mjønes

De 15 år gamle fetterne Leif og Paul reiser sammen opp til Nordland, hvor de skal tilbringe sommerferien. Mens tanta og onkelen reiser på en lenge etterlengtet sydentur, skal de to male hus og ellers bare nyte livet. Dykke masse og flørte med jenter. 

De to maler som gale for fortest mulig å få utforske fjordens hemmeligheter. Ukjente skatter og kanskje noen kamskjell. – Hold dere unna Mistfjorden. Tåken er livsfarlig, er det siste onkelen sier til guttene.

Men det er nettopp det de ikke gjør. Det de finner skal snu opp ned på deres tilværelse, og forvandle sommerferien til et mareritt.

Boken kom med en advarsel. Hver gang 12-åringen klager over en bok, ber jeg han innstendig om å lese minst femti sider før han eventuelt legger den bort. Han holdt ut og leste ferdig boken. Etter siste side ga han boken videre til sin mor og uttalte følgende:

- Mamma, dette er en 60-sidersgrense-bok.

Utfordringen ble dermed gitt og deretter grepet med begge hender. - Terningkast fire, sa guttungen, etter litt betenkningstid og grundig tvil. Den var ikke helt der. Dette måtte jeg finne ut av.

Og han hadde helt klart et poeng. Boken sitter ikke umiddelbart som et skudd. Språklig sett er boken langt fra god nok, noe som enkelt kan oppsummeres i tre momenter:

• Kunstig språk

Det mest prekære må være språket i seg selv, som virker svært kunstig. Dette er langt fra ungdommelig språk, være seg dialoger eller handlingen for øvrig. – Det er ikke akkurat Kasim Bæder-språk, sa guttungen. Her kreves eksempler:

- Vet du nøyaktig hva vi skal gjøre? spurte Leif
- Maling og sånt. Forstod på tante Kristin at det var vedlikeholdsoppgaver nok, men at vi i hovedsak skulle male. (utdrag fra dialog, side 10)

La meg minne dere på at dette er en samtale mellom to femten år gamle gutter. Det ufrivillig komiske i det hele blir ikke mindre av å smerte seg igjennom ord og uttrykk som blendingsgardiner, overilt, våningshus, iverksette og pliktig til å rapportere det. Hvor mange unge har slike ord i sitt repertoar? Jeg kjenner ingen.

• Gjentakelser

Da jeg diskuterte boken med pretenåringen poengterte jeg at det var altfor mange gjentakelser i boken. De samme ordene ble brukt om igjen og setninger ble delt opp og gjentatt. – Man kan jo ikke kreve så mye heller da, mamma, sa han. – Det er jo grenser for hvor mange ord som fins. Jeg, som voksen leser, mener at man faktisk kan kreve mer variasjon i språket. Særlig syns jeg dialogene, først og fremst mellom guttene og jentene, var altfor dårlige.

- ... og smilte frekt (s. 21)
- Leif smilte frekt... (s. 25)
- ... spurte Mia frekt (s. 26)
- ... sa Paul og smilte småfrekt (s. 31)

Fire eksempler på noen få sider, langt fra tettskrevne. Det blir i overkant. Og ja, de samme frekke smilene gjentas også senere i boken.

• Motsigelser

Om jeg kalte det kunstige språket ufrivillig komisk, overgås dette av alle motsigelsene i handlingen. Det starter allerede i første kapittel, hvor onkelen stadig poengterer at nevøene er erfarne dykkere. Igjen, her snakker vi om femtenåringer. Hvor mye erfaring har man i denne alderen maktet å opparbeide seg, for å dykke, fullstendig uten oppsyn av voksne, langt ned i dype fjorder? Jeg er ingen dykkeekspert, så jeg lar delvis tvilen komme forfatteren til gode. 

Jeg jobber også med meg selv for å utvide mitt eget begrep om panikk. Jeg forsøkte hardt å godta setninger som ”Leif hadde panikk. (...) Han var helt stille. Forsøkte å ikke lee en muskel.” og handlinger som at selv midt i en redselsfull flukt i en forlatt kirke, greier gutten å smelte av jentas smil. Videre forsøker jeg å godta følgende scene: Innestengt i et skipsvrak, uten retningssans, røket linje, nettopp sett noe mørkt, en skygge som skremmer han halvt i hjel – lar han seg fascinere av hvordan messa ser ut opp ned.

- Og mens vi enda er dypt under vann: Guttene forsøker å kommunisere utenfor vraket, nede ved fjordens bunn. Tegn ved fingerspråk mislykkes og løsningen er å forsøke å rope inn i øret hans (s. 114). Kall meg gjerne fantasiløs, men dette forekommer meg som noe vanskelig.

På ett tidspunkt bestemte jeg meg for å lukke øynene for språket og kun konsentrere meg om handlingen. Lese boken gjennom målgruppens øyne. Noen få stikkprøver ble det likevel.

Spenning, ja visst! La det være helt klart: Død manns kiste inneholder masse spenning. Forfatteren byr på grøss både i dypet, blant spøkelser i en forlatt og innestengt bygd, ute i stormfull sjø, i den mest ugjennomsiktige tåke og i en kirke som gir frysninger på ryggen selv hos en voksen leser. Vi dykker ned i det ukjente, kjenner på paranoia, vi stenges inne, slipper ikke fri, leter etter en utgang og vi flykter fra det vi ikke helt vet hva er. Det er en voldsom avslutning og avrundingen av det hele er god. Den gir mening, en passe dose moral, og virker i all sin absurditet troverdig. Det er ikke det. Spenningen er der hele veien. - I det minste fra side 60 og utover.

Det er like fullt min forbannede plikt å insistere på at spenning aldri unnskylder dårlig språk.

Kilde: Lånt av min sønn som kjøpte boken med penger fått til jul.

Andre bokbloggere: Ingen så vidt meg bekjent. (Bokelskerinnen) har intervjuet forfatteren, og flere har bokblogget om Mjønes sin Orkanger, blant annet (Rose-Marie) (Fjordlandet) (Min bokhylle) - og ikke minst (Moshonista).