Astrid Lindgren, av Bjorvand og Aisato

En barnevennlig biografi om Astrid Lindgren var blant favorittene til å vinne Bokbloggerprisen 2015. Illustratør Lisa Aisato var selv til stede under kåringen, og sjarmerte oss alle i senk. – Som vanlig. For også under første utdeling, dette for bøker utgitt i 2013, var en av hennes bøker blant topp 3 i åpen klasse.

Den gang var historien høyst fiktiv. Nå skulle hun tegne frem biografien om alle leseglade barns kvinnelige favorittforfatter. Jeg kan jo forstå at hun fikk litt hjertebank da forfatter Agnes-Margrethe Bjorvand spurte om hennes bidrag.

Astrid Lindgren, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato (ill.)

Biografi for barn. Illustrert. Utgitt i 2015. Norsk.

Suksessfaktoren var i boks allerede ved startskuddet. Alle barn elsker Astrid Lindgren. Lisa Aisatos streker er fantastiske. Spenningen bestod i om en for meg ukjent forfatter klarte å formidle historien på en lesbar måte, både for barn og foreldre.

Jo visst, lykkes hun.

Hun starter fra begynnelsen, vi liker det best slik. Fra bittelille Astrid som barn, til hennes bokslukende ungdomstid, hennes ulykkelige forelskelser og oppsamling av karakterer og erfaringer, forfatterskap og det ubønnhørlige slutt. Døden. 

Nettopp dette gjorde et sterkt inntrykk. Mens hennes sorger og vanskeligheter i livet illustreres med mørke farger, er overgangen til hennes død oppsiktsvekkende. Nå er det lyse farger og blomster: Det er ikke døden vi skal frykte. Det er sorgen, ensomheten og ondskapen.

Det var det nok av i Astrids liv. – Og vi, ei heller barn, har vondt av å lese om dette. Tvert om.

I det hele tatt: tekst og bilder står i nydelig samsvar med hverandre. De utfyller hverandre. Så når hennes sønn tegnes som en liten Emil, forstår vi sammenhengen. 

Sammenhengene er kanskje det beste ved hele boken. Poengteringen av hvordan mennesker Astrid møtte, inspirerte til romanskikkelser i hennes bøker. Hvordan hennes stilling som sekretær i ung alder inspirerte henne til å skrive om Mesterdetektiven Blomquist. Hvordan hennes barndoms beste venninne senere ble til Junibakkens Marikken. Hvordan farens oppvekst ga grobunn for fortellingene om barna i Bakkebygrenda. Listen er lang. – Til fascinasjon og glede både for barn og eldre.

Og kommer det ikke tydelig nok frem i teksten eller i bildene, kan man velge mellomløsningen: Lese bolkene med «Vet du hva?» - Akkurat som Tjorven selv ville spurt. Små, fine setninger, lette å lese, og med masse mening.

Hvert kapittel er i tillegg utsmykket med et sitat, enten fra henne selv eller fra hennes bøker. Dessverre er valgt font en katastrofe. Selv jeg, en erfaren leser, må myse meg frem til bokstavene. Slik skal det selvsagt ikke være i en bok beregnet for barn, og dette ødelegger dessverre en del av også det estetiske helhetsbildet.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: MANGE! 

Havboka, av Morten A Strøksnes

Få sakprosabøker har i de siste årene fått mer omtale og applaus enn Havboka. Kunsten å fange kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, av Morten A. Strøksnes. Boken fikk i fjor Kritikerprisen og Brageprisen for beste sakprosa, og er i disse dager blant kandidatene til å motta Bokbloggerprisen i åpen klasse. 

Havboka, av Morten A. Strøksnes

Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

Norsk sakprosa utgitt i 2015.

Bare noen dager før avstemningen ble stengt kjøpte jeg boken på ren impuls. Jeg måtte jo forsøke å forstå hva alt oppstyret dreide seg om. Hvordan en bok om hav og fiske kunne forårsake så mange ovasjoner og hyllester. Selv Ingalill falt pladask. Det ante meg at jeg hadde noe stort å se frem til, men jeg hadde liksom ikke helt troen likevel. Jeg mener. Hav og fiske.

Hav er en ting. Jeg er oppvokst ved en fjord og er blant de som knapt nok får puste om jeg beveger innover i landet, langt fra det store blå, det endeløse, det ville og vakre. Det uendelig dype. Det med alle hemmelighetene. Joda, en bok om havet kunne jeg vel utstå. Men fiske? Jeg? Min eneste erfaring er litt tafatt fiske som barn med min bestefar. Brødrene mine viste langt mer entusiasme, og dro ut på fjorden og fisket i timevis. Selv mistet jeg interessen etter ti minutter fra bryggekanten. Jeg fikk sikkert vondt av de som bet på. Og jeg likte ikke kokt fisk. Ihjel kokt fisk. Eller, jeg likte fiskeøynene. Jeg smattet de i meg, men kanskje smattet jeg aller mest fordi det forårsaket jubel blant de voksne rundt bordet. Jeg syntes visst aldri synd i fiskeøynene. 

Nå, tredve år senere, er det jeg som krangler i butikken om å få lov til å kjøpe fisk til middag. En gang i uka, annen hver uke, med unntak av mandag (Rett etter helgen), fredag (Tacodag), lørdag (Hallo! Det er helg!) og søndag (Hallo! Det er fremdeles helg!) får jeg lov til å servere stekt laks. Helst ikke tirsdag, onsdag og torsdag, men det går greit om jeg sier i fra tre dager i forveien. I hvert fall om jeg kamuflerer fisken med en saus som eliminerer bort fiskesmaken.

Ja. Også bestiller jeg alltid fisk når jeg spiser på en bedre restaurant. Rundt regnet en gang i året. Dessuten har jeg badet mye i havet. Riktignok var siste gang på tampen av ungdomsskolen da fjorden var så kald at jeg fikk krampe. Det skal også sies at jeg var over gjennomsnitt pysete for krabber, småfisk rundt leggene og enhver manet, det være seg glass eller brann. Det begynner å bli lenge siden. Angsten for ufrivillig fiskespa-opphold har henvist meg til bassenglivet.

Men altså, nå snakker jeg meg helt bort. Og det passer egentlig fint, for det gjør også Morten A. Strøksnes i sin bok. Han snakker og snakker, fabulerer og lar seg distrahere, begynner på tankerekker og filosoferer og snakker. Og snakker. Bare om hav og fiske, det er så mye å fortelle, så mye å snakke om. Akkurat som jeg har gjort. Ja, bare enda mer. Og enda bedre.

Og jeg elsker det. Som jeg elsker det.

Ikke vet jeg hvordan jeg skal begynne å fortelle om boken heller. Det er så mye jeg har lyst til å fortelle og sitere. Det føles uvesentlig å streke opp den egentlige handlingen, som at forfatteren flere ganger i løpet av et år reiser opp til Lofoten for å fiske sammen med en god venn. Målet er å fange en håkjerring, noe av det største og grimmeste som lever i norske farvann. 

Man rekker å tenke mye ute på havet. Mye skal snakkes om, enda mer spørres om. Noen få ting kan svares på. Havet rommer flere spørsmål enn svar. Forfatteren, hovedpersonen, øser av sin store kunnskap, men er samtidig ytterst ydmyk for alt han – og vi – ikke vet. Resultatet har blitt såpass interessant og underholdende at jeg underveis i lesingen ble fullstendig overrumplet. Jeg drømte om bølger om natten og leste i hver ledige stund. Og var ikke stunden ledig, så leste jeg likevel. Mitt hode sto på toppen av et fyr og ventet spent på ny bokpakke ment for å minimere faren for spik spenna gale fyrvoktere. Aldri før har skreifisket forekommet meg som lykke på jord. Eller til sjøs. Du skjønner tegninga.

Ja, jeg er blant de som har stemt på Havboka til Bokbloggerprisen. På førsteplass. La det ikke være noen tvil. 

Seriøst. Jeg har til og med sett youtube-videoer med håkjerringfiske. Så langt har det gått.

Fascinasjonen kom nærmest umiddelbart. Til og med før jeg forsvant inn i rusen etter å ha litterært spist kjøttet. Faktisk til og med før jeg kjente på angsten for at den imaginære båten jeg sitter i skal bli angrepet av en håkjerring. At den i sakte fart kommer mot meg der jeg ligger og plasker i vannet, før den skyter ut underkjeven og hugger til. Jeg formelig kjente de spisse tennene, de utallige tennene, borre seg inn under hud, inn i bein.

Og ett eller annet sted der nede i havet smyger den seg frem gjennom vannmassene. Opptil åtte meter lang, et tonn tung. Ikke det du helst vil stifte bekjentskap med, altså. Og hør her:

Avkommet utvikler tidlig store tenner og begynner tidlig livet som kannibalisme rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer til verden alene. 

Etter denne boken vil jeg ikke en gang lenger drømme om å svømme med delfiner. For selv om det er søtt og hyggelig med intelligente dyr man kan kommunisere med, finnes det uhyggelige bakdeler. Som med mennesker som med dyr, du ønsker ikke være i nærheten av en delfin som viser asosial adferd. Tenk deg å bli holdt nede i vannet av en delfin helt til du ikke får puste. Han slipper taket i deg, du dras opp mot havoverflaten og suger desperat til deg oksygen. Så biter delfinen deg forsiktig i armen og drar deg ned igjen. Igjen og igjen og igjen til du svimer av. Og dør.

For du lever deg inn i Strøksnes sine beskrivelser. Du kjenner stanken av hvalkjøtt gjennom papirsidene. Du kastes innover land, overrumplet av en monsterbølge som virker å ha kommet ut av det blå. Kastes innover, og dras ut til den store evigheten.

Dette er langt større farer enn monstrene Olaus Magnus på 1500-tallet skisserte for oss i sitt Carta Marina. Verre enn Odysseens Skylla. Havhesten. Vannslangen med ni hoder. Verre enn Kraken.

Skjønt ut av det blå? Vi lærer hvorfor vi oppfatter havet som blått. Hvorfor Rødehavet kalles det det gjør, og hvorfor Svartehavet har fått sitt navn. Vi hører om vesener langt nede i dypet som lyser farger vi aldri visste var mulig. Hvordan de med dette lyset kan paralysere ofre, eller selv bli for synlige for sine angripere.

Og la oss dvele litt ved fargene. Havene endrer farge. Fjordene blir stadig mørkere. Økosystem dør mens manetene boltrer seg. I Stillehavet dukker stadig flere øyer opp. Øyer laget av plast, øyer på størrelse med halve Texas.

Dette er verre enn sjøhester med menneskehoder. Verre å ta innover seg enn verdens ensomste hval som forsøker å kommunisere i en frekvens ingen av dens artsfrender oppfatter. Mennesket kan ikke eksistere uten havet, men havet ødelegges av mennesket. Dette er skumlere enn forfatterens møte med en havfrue på loftet. - Det var vel ikke bare en drøm, var det vel.

Så er det helt på sin plass, når forfatteren i et uforglemmelig, gåsehudfremkallende avsnitt tegner opp de større linjer:

Det ufødte barn, øyne på hver side, som en fisk. Det ufødte barn, svømmende rundt i sitt eget lille hav. 

Les også: Bokbloggernes (samlesing av Havboka)

Og husk: Utdelingen av Bokbloggerprisen skjer 3. september på Litteraturhuset i Oslo. Forfatteren intervjues for øvrig rett i forkant av utdelingen. Jeg sitter på første rad iført cheerleaderdrakt og dusker i hendene.

Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland

Jeg hadde bevisst styrt unna både bok og bokomtaler. Ikke ti ville hester kunne få meg til å lese en bok om vandring i fjellheimen. Jeg var ikke interessert. U-i-n-t-e-r-e-s-s-e-r-t. Vel. Den ble fremsnakket og lest av tilstrekkelig mange til å nomineres til Bokbloggerprisen 2015. Det kom meg for øre at den både var kort, gul (og kul?) og omhandlet alt annet enn friskuser på tur. Så da så.

Jada. Så da så tuslet jeg innom bokhandelen og kjøpte den vesle flisa til en uanstendig høy pris. 

Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland

Nynorsk. Kortprosa. Utgitt i 2015. Nominert til Bokbloggerprisen.

Boka jeg trodde ville være gjennomillustrert av snøkledde fjelltinder og tankefulle hobbyfiskere ved bortgjemte vann er noe helt annet. Fotturar i Norge er en kortprosa bestående av tjuetalls tekster på alt fra en halv side til fem sider. Fem-ish. Felles for de alle, i den grad man finner fellesnevnere, er at fortellerstemmene tilhører menn, eventuelt har menn som hovedpersoner. Ytterst få kvinner omtales i tekstene. Samtlige bor på bygda eller i mindre tettsteder. Urbanitet finner vi ikke det minste snev av. Det nærmeste vi kommer er en pianobar, men persongalleriet holdes stadig til det ytterst minimale, så også tidsrom og handlingsforløp.

En mann eller flere heter Fotturar i Norge. I en annen tekst kan Fotturar i Norge være en dram. En pub. Et blått skilt med samisk stedsnavn. Du vet aldri helt hva du serveres i neste tekst. Du bruker noen sider på å venne deg til fortellerstilen, konseptet om du vil, men det fenger på nesten uforklarlig vis. 

Det er noe folkesjelaktig over det hele. Gjenkjennbart og litt stakkarslig. Fotturar i Norge er alle de litt slitne A4-mennene som humper seg gjennom hverdagen med vekslende hell. Mest uhell. Alle forsøker å gjøre som samfunnet forventer, men ingen finner helt flyten. Det vil seg bare ikke. 

Nederlagene alle opplever i større eller mindre grad roes ned av masse humor. Det er overraskende mange absurditeter utenom leken med navn og begreper. Det hele er fornøyelig, skjønt på en litt trist måte. Forfatteren toner alvorligheten ned på en måte som beveger meg. 

Jeg ber dere bruke litt mer tid på tekstene enn sidetallet tilsier. Man trenger ikke pløye gjennom de 96 sidene på en kveld. Utbyttet kan være større av å lese en og en. Gruble litt. Den røde tråden er ikke grovere enn at man like gjerne kan lese tekstene enkeltstående.

Slik som fortellingen om mannen som skal til sykehuset for å ta prøver han for lengst har innsett vil dømme ham kreftsyk. Hvordan han ved en tilfeldighet møter en gammel venn, en som etter eget sigende for tiden driver med biltjuveri og narkotika. Den syke mannen bruker anledningen til å utsette sykehusbesøket, som han heller aldri var innstilt på å virkelig dra til. Nå er han på vei hjem til kona, med alle de forklaringsproblemer det medfører. Han utsetter problemene som han trolig alltid har gjort. Snart vil han også tvinges til å gi opp. 

En større grad av humor finner vi i novellen hvor en mann får besøk av djevelen selv. En litt naboaktig utgave, vel og merke. 

- Eg likar å sykle her på jorda, svara han til slutt. - Nå om våren og på forsommaren er sykling noko av det finaste som er skapt. Og apropos det så får eg vel komme meg av garde. Takk for dei jordelives gleder som blei meg til del. Og lev vel, så får me heller sjå når den tid kjem, smilte han lurt. (...)
Så var det meg og rekneskapen igjen. Eg kunne vel nesten ikkje rekne med fleire avbrot frå lågare makter denne dagen. 

Den gjennomført nedtonede bruken av humor kombinert med underliggende alvor og lek med ord og begreper appellerer til meg personlig. – Men la meg ikke redusere det hele til personlig synsing. Boka fortjener mer enn som så.

Forfatteren evner å vise frem en del av den norske folkesjela vi helst ikke liker å vise frem, selv om det ikke er noe egentlig galt. Det er hverdagsutgaven. Den mindre vellykkede, stakkarslige, dønn ærlige folkesjela.

Jeg fikk noe annet enn forventet. Kanskje det påvirker meg til å anse boken som kvalitetsmessig bedre enn den objektivt sett er. Da jeg avsluttet boken var jeg fornøyd, men ikke helt overbevist. Jo mer jeg grunner over boken, jo mer bevisst blir jeg på det unike. Til tross for problemer med å forklare hva som faktisk gjør boken god, er jeg overbevist om at det er noe mer enn at jeg personlig falt for den. 

I september får vi fasit. Bokbloggerprisens vinnere kåres. Hvordan Fotturar i Norge greier seg sammenlignet med de øvrige nominerte i Åpen klasse gjenstår å se. En nominasjon har den like fullt og uansett fullstendig fortjent.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: Sjekk (samlesingsinnlegget) til Bokbloggerprisens eminente medhjelper Ingalill.

Bokbloggerprisen 2015: Mine nominasjoner

Nomineringen til Bokbloggerprisen 2015 ble avsluttet sekunder før midnatt, natt til 8. januar. Blant fjorårets nye norske utgivelser kunne bokbloggere nominere inntil sju bøker i to klasser: Årets norske roman (skjønnlitteratur for voksne) og Åpen klasse (Barne- og ungdomslitteratur, sakprosa, lyrikk, noveller). Jeg valgte å nominere to i hver klasse, skjønt jeg har mer å si om saken enn som så.

Årets norske roman

Av sju leste skjønnlitterære romaner for voksne falt jeg ikke pladask for noen. Jeg valgte likevel å nominere to av disse.

1. Gjøkungen, av Gjermund Gisvold (les min omtale)
2. Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen (les min omtale)

Gjøkungen smatt gjennom nåløyet med følgende begrunnelse: Språket og det rolige, men nesten suggerende drivet, passer som hånd i hanske med hovedpersonen. Et enkelt språk og en enkel sjel. I alle fall på overflaten. Leser man Anton litt mer inngående ser man følgelig en forvirret, sykelig person gjemt bak et stakkarslig, men tiltrekkende ytre. Og ser man mer nøye på språket legger man raskt merke til forfatterens finurlige bruk av sanser. Mest av alt: lukten. Vi lukter oss rett inn i det lille samfunnet.

Din, alltid var regelrett vond og ubehagelig å lese. Du vet det ikke ender godt, at det knapt nok har noen ende. Men likevel er det noe medrivende over det hele.  Du får lyst til å tulle deg inn i et teppe. Legge deg i fosterstilling og lese videre. Leve videre. Endre på det som ikke lar seg endre.

Skjønt var jeg langt fra overbevist og vilt begeistret. Jeg hadde tidvis store problemer med forfatterens påfunn underveis. Likevel ga det meg så mye mer: - Men temaet i seg selv, dere…! Følelsene! Ensomheten!

På forhånd så jeg for meg ellevill begeistring over Ida Hegazi Høyers roman. Hennes fortellerstemme appellerer til meg, og jeg har likt alle hennes tre foregående romaner. 2014-utgivelsen Unnskyld i all særdeleshet. Dessverre oppfattet jeg hennes Fortellingen om øde for strebersk. Det virket på meg som hun hadde forsøkt litt for hardt å finne noe nytt, utvikle seg i en litt annen retning. Språket ble for barnlig og kunstig. Det hjelper litt at historien i seg selv er herlig oppfinnsom, til tross for at det faktisk har skjedd, i all sin surrealisme.

En annen antatt forhåndsfavoritt var Simon Strangers Det som en gang var jord. Jeg elsket De som ikke finnes, en av kandidatene til Bokbloggerprisen 2014, og likte de to andre jeg har lest. Denne gjorde også varmt inntrykk, det er noe The Road av Cormac McCarthy over den, men likevel er det noe som mangler. Boken skuffet meg litt, jeg hadde forventet å blåses over ende.

I motsetning til de fleste andre fant jeg heller ikke Ingrid Winters makeløse mismot spesielt morsom. Jeg humret litt, men irriterte meg mer. Siste halvdel var en parodi på seg selv, og jeg beklager å måtte være surmaget.

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten med sine parallelle historier og store frihet til leseren, kunne blitt nominert ene og alene på grunn av romanens konsept. Dessverre fant jeg ikke at gjennomføringen var god nok. Jeg lot meg nok også forstyrre av forfatterens insistering på at konseptet var unikt og at han ikke kjente lignende bøker. Det er mulig den hyperpopulære ungdomsbokromanen hvis navn jeg ikke husker, var populær kun på mitt skolebibliotek på den nordmørske bygd på åtti- og nittitallet. - Men jeg tviler.

Også Leonard Ibsens debutroman Jar kunne blitt nominert. - Hadde bare språket vært jevnere og avslutningen vært bedre. Han skal likevel ha for modigheten, for det ubehagelige og etisk diskuterbare, selv om det altså ikke holdt hele veien inn til mål.

Åpen klasse

Jeg leste helt klart flest i åpen klasse som innbefatter både barne- og ungdomsromaner, biografier, novellesamlinger, poesi og sakprosa. Mine to nominerte er soleklare favoritter, rett og slett i en liga for seg selv.

1. Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad (les min omtale)
2. Du er menneske nå, av Eirin Gundersen (les min omtale)

Ungdomsromanen Ord på S likte jeg så godt at jeg knapt nok klarte å skrive noe som helst annet enn ovasjoner: Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelseskaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede. En liten stund. Om ikke noe annet, så for en liten stund. (...) Denne leseopplevelsen vil sitte lenge i. Jeg håper denne boken vil få den oppmerksomheten og leserskaren den fortjener. Jeg er ordentlig imponert.

Av øvrige ungdomsromaner er Minnesota og støvet, av Kjartan Hjulstad, verdt å nevne. Handlingen er satt til et indianerreservat i nåtiden, og samholdet mellom hovedpersonen og storebroren er både rørende og vanskelig. Samfunnsengasjement i ungdomsromaner er alltid noe å juble over, og boken er godt utført. Dessverre ikke genialt utført, som kriteriet nærmest måtte være i denne klassen.

Anne Ch. Østbys Du er her er mer på det jevne hva norske ungdomsromaner angår. Grei underholdning, og hovedpersonens interesse for design var en finesse som gjorde litt ekstra ut av boken. - Men hovedgrepet forfatteren har forsøkt å ta, samle fortid og nåtid, virket mer forstyrrende enn spennende.

Diktsamlingen Du er menneske nå er en av to leste dette året. Cecilie Ottis Østrengs Mingvasevann er mindre tilgjengelig for den uvante diktleser, men ga meg likevel lysten på å forsøke lese mer lyrikk. Jeg ble nysgjerrig, jeg ønsket å bruke god tid på den, gruble og fabulere, la meg forvirre og finne min egen mening. En god opplevelse, selv om jeg følte jeg ikke kan nok til å faktisk nominere den.

Den jeg derimot valgte å nominere er Eirin Gundersen Du er menneske nå. Jeg lar meg imponere over det stillferdige over det hele. Forfatteren brisker seg aldri med store ord og avanserte metaforer. Det er gjenkjennelig og nært. Intimt. Du tror på henne. Du undres med henne. (...) Her er fotspor i snøen som ikke forsvinner før langt ut på våren. Her er moren som tar med seg en stor del av stillheten når hun går ut av døra og til graven. Du kjenner på fortvilelsen og famler sammen med henne. Vi er bare mennesker. Så sårbare, så undrende, så små i det store universet. (...) Fortellerens tankespinn er troverdige, tankevekkende, gjenkjennelige og interessante. Kanskje har vi tenkt tankene selv, kanskje sier hun det så mye bedre selv, i all enkelhet. Diktene er stillferdige og filosoferende. Tankefulle og rørende i all sin nakenhet og sårbarhet. Jeg ble berørt.

Jeg kommer derimot til å angre bittert på at jeg ikke nominerte novellesamlingen Bøen, av Joakim Hunnes. Den er et lysår bedre enn begge romanene jeg nominerte i den andre klassen. - Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten, skrev jeg i min omtale. - Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.  (...) Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!

Den andre leste novellesamlingen, Falle av Rakel Solstad, ble fort lest og fort glemt. Den nevnes likevel i en slags bisetning, men likevel et eget avsnitt. Mest fordi jeg skulle ønske den hadde gjort inntrykk. Jeg tror den er bedre enn som så.

En annen bok jeg kommer til å angre på at jeg ikke spanderte en nominasjon er den halvveis biografiske samtaleboken Min fetter Ola og meg, av debutanten Arne Schrøder Kvalvik. I min omtale beskrev jeg boken med disse ord: Boken består i all hovedsak av spørsmål til Ola som han besvarer etter beste evne. Altså, med særdeleshet. Det er likevel intet intervju i den forstand, da Olas svar ofte gir grobunn for refleksjoner, erfaringer og minner hos forfatteren selv, Arne. Tekstmessig er den velformulert, men enkelt skrevet. Mest av alt er dette en vanvittig modig bok å skrive, både av forfatter og hovedperson. 

Jeg ønsker heller ikke komme utenom Jan Inge Sørlis biografi om Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland. Selv om jeg ikke har lest noe av Garborg, kan jeg knapt nok få nok av å lese om ham. Sørli har utført et pent stykke arbeide, men trekkes noe på grunn av sin litt for tydelige tilstedeværelse.

Personlig hadde jeg også glede av Kjersti Wolds Skriv ditt liv, en slags kom-i-gang og hjelp-til-selvhjelp for oss som har en gryende slektsforsker i magen, eller rett og slett ser viktigheten av å skrive ned sin slekts historie, eller sin egen historie til glede for fremtidige generasjoner. Mye av det hun tipser om er nokså selvsagt, men det skader ikke å være bevisst på teknikker, oppbygging av historie eller få drahjelp til hvordan man skal komme i gang.

Det gir for så vidt håp for fremtiden!

Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad

De fineste bøkene er de man ikke makter skrive så mye om.

Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2015.

Solveig, Sun, er sytten år og sørger. Pappa, bautaen i hennes liv, er død. Han med den lange livslinjen, han som får yatzy hele tiden, selveste flaksekongen, falt ned fra en heisekran og stupte rett ned i døden. Et øyeblikks uoppmerksomhet, en løsnet skolisse, og alt blir kaos.

I begravelsen spiller en ung gutt på fiolin. Simen er nitten år, og de to faller pladask for hverandre. Sun faller like ubarmhjertig for ham som moren en gang falt pladask for Jean. Så hardt at hun slapp alt hun hadde og flyttet fra alt. Ga slipp på alt. Selv på lille Sun. Og nå slipper Sun taket i pappaen sin. Forelsker seg i Simon og rømmer fra sorgen.  

Jeg vil ikke at han skal spørre, vil ikke si noe, vil ikke snakke, vil ikke gråte. Vil bare kysse. I hele mitt liv har jeg ikke kjent så sterkt at jeg vil kysse. Det blander seg noe salt og trist inn i kysset vårt.

Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

En liten stund. Om ikke noe annet, så for en liten stund.

Denne leseopplevelsen vil sitte lenge i. Jeg håper denne boken vil få den oppmerksomheten og leserskaren den fortjener. Jeg er ordentlig imponert.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)