Tiden går, bloggen består

... Og i dag fyller Ellikkens Bokhylle fabelaktige 2 år!

Hipp Hipp Hurra!

Det har vært den største fornøyelse å bokblogge sammen med dere, og det har vært utrolig morsomt å se at folk faktisk leser hva jeg knoter ned, fantastisk å vite at noen blir tipset om bøker gjennom bloggen, og jeg har hatt det inderlig godt i mitt lille bokunivers i disse årene.

Som takk vil jeg gjerne gi bort min yndlingsbok (ikke min ihjel-leste utgave, bare så det er sagt) til en av dere som kommenterer dette innlegget. - Ikke en tradisjonell giveaway, ikke reklame for meg selv, ingen tigging til diverse forlag om å få tilsendt gratis bok, rett og slett bare en gave fra meg. Jeg trekker ut en tilfeldig heldig i kommentarfeltet, noen live webcam-trekking blir det dessverre ikke.

Boken er av grunner jeg ikke forstår, ikke utgitt på norsk, så boken en av dere får er på engelsk. Mer akter jeg ikke si, det får bli det lille overraskelsesmoment.

Delvis fordi jeg elsker kommentarer, delvis fordi jeg er genuint snill og elskverdig, og delvis fordi jeg er såpass utspekulert at jeg vil se hvor mange som faktisk orker lese dette godt nok. Høhø.

- Ja, også byr jeg gjerne på deilig bok-kake til alle som vil ha. Takk for at dere ville komme / Takk for at dere leste / Takk for at dere følger med på min lille bokblogg. Det er gresselig stas for meg, for tenk :o)

Hugo Cabret, av Brian Selznick

Den kom meg i hånde først i går ettermiddag. Postmannen ville det slik. Uttrykket sent, men godt passer sjeldent så godt som i nettopp dette tilfellet.

Boken består av godt over 500 sider, og er en murstein uten sidestykke i barne- og ungdomslitteraturen. Halvparten er illustrasjoner, og for voksne lesere tar det bare et par timers tid å lese boken. Det kunne jeg også gjort, men jeg ønsket å bruke god tid på boken. Jeg syns den er vel verdt å dvele ved. Til skogen med frister og forpliktelser, en omtale av boken skal det likevel bli, om enn basert ut i fra kun første halvdel av fabelaktige

Hugo Cabret, av Brian Selznick

Illustrert barne- og ungdomsroman.

Hugos far er urmaker og er i besittelse av en finurlig maskin formet som et menneske, an automata. Maskinen er bygd opp av et intrikat urverk, og Hugo ber intenst om at faren skal reparere dette urverket. Dette blir farens endelikt. Det bryter ut brann i bygningen og faren dør i flammehavet mens han legger siste hånd på mesterverket.

Hugo makter å lete frem rester av urverket fra askehaugen og beholder det som sin skatt. Hans alkoholiserte onkel tar han med seg hjem, men Hugo finner seg atter snart alene i verden og hans eneste tanke er å dekke over onkelens forsvinning ved å holde klokkene i togstasjonen i drift. Ingen, absolutt ingen, må finne ham. Ingen må vite om ham. I lommen hans ligger en liten notisblokk som inneholder hemmeligheten bak urverket. Kanskje, kanskje vil maskinen gi ham svar og trøst, bare han makter å bygge den opp på nytt.

En dag blir Hugo tatt i tyveri i stasjonens leketøysbod, og innehaveren tar fra ham det mest verdifulle Hugo har. Notisboken. Hvorfor er George så opptatt av denne boken? Hvorfor nekter han å gi den tilbake? – Og hva er det egentlig med denne jenta som bor hos ham? Hvorfor prøver hun å skjule nøkkelen rundt halsen?

Hvem er boken skrevet for?

De rent språklige og litterære kvalitetene kan diskuteres. Historien er enkel og forutsigbar. Språket er tilsvarende enkelt og rent. Det er ingen utfordring å lese. Det skulle egentlig bare mangle, da boken er beregnet for barn/unge mellom 10 og 14.

Kanskje mer enn jeg var forberedt på, tok jeg meg i å bruke langt mer tid på å studere bildene, enn selve å lese selve teksten. Det viktige for meg ble, i større økende grad, å konsentrere meg om detaljene og stemningen i bildene.

Teksten gir næring til fortellingen, men det er illustrasjonene som gjør historien magisk.

En bok der teksten er mindre viktig

Vakre, forseggjorte, detaljerte. Illustrasjonene i boken er en klasse for seg. Alt er i nyanser av svart og hvitt, og de aller fleste illustrasjonene er blyanttegninger. Sammen danner illustrasjonene nærmest en film, en stumfilm om du vil. Illustrasjonene er like varierte som de er detaljerte, og hver eneste illustrasjon rommer en hel verden. Serien av tegninger, bilder og filmfoto forteller, uten et ord, historien teksten bygger videre på.

Det er mange illustrasjoner eller serier av illustrasjoner som er verdt å trekke frem, noen er også billedlig gjengitt i dette innlegget, men tegningene som gjorde aller mest inntrykk på meg finner jeg ikke noe sted på nettet. Serien er tilsynelatende enkel, men virkningsfull.

Hugo og jenta har sneket seg inn på kino. Første tegning viser kinoforhenget og det alene. Neste tegning viser forhenget som dras fra. Den tredje tegningen viser et massivt lys. Hele tegningen er dekket av lys. Serien avsluttes med en fjerde tegning, som viser et nærbilde av Hugo, oppslukt av filmen. Hele denne prosessen, fra uvisse, forventning og opplevelse, bare ved noen relativt enkle tegninger. Ganske så genialt.

Ingenting er tilfeldig

Apropos film, det er en mening bak illustrasjonene. En av hovedpersonene i fortellingen er Georges Melies, en fransk illusjonist og filmskaper kjent for sine mange nyskapninger i filmhistoriens spede start. Ikke bare er han en av hovedpersonene, selve historien om Hugo Cabret bygges rundt Melies liv og virke. Så er også boken full av referanser til filmer og bøker, til stor glede for lesere eldre enn målgruppen.

Rekk opp hånda den som liker boken

Da Bokbloggturneen lanserte sine vår-bøker pekte Hugo Cabret seg ut som det soleklare førstevalg. Jeg er veldig heldig som fikk plass. Det var også Dragoart som omtalte boken i går, og bloggeren bak The Labyrinthine, som tar sin tørn i morgen. Jeg blir alt annet enn overrasket om samtlige i denne ukens turnee er like begeistrede som meg.

Sjekk også Julies flotte innlegg om Hugo Cabret. Hun traff spikeren på hodet da hun uttalte følgende:

Det er rett og slett et skikkelig eventyr uten annen magi enn den som finnes i virkeligheten.

Ja visst, akkurat slik er Hugo Cabret!

Hipp hipp hurra

Hugo Cabret kom ut første gang i 2007, men er ny på det norske marked. Selveste Martin Scorsese har filmatisert boken, og om noen dager har filmen premiere på norske kinoer. Anmeldelsene er ubestridelige positive, akkurat som majoriteten av bokanmeldelser jubler av begeistring.

Nøkkelen er, som Julie sa det, å lage magi og eventyr ut av virkeligheten. Brian Selznick er kanskje ikke vår største litterære kunster, sett ut fra det skrevne ord, men kombinasjonen tekst og illustrasjon er uovervinnelig. Hugo Cabret er unik. Selznick selv makter ikke helt å beskrive boken han heller:

(…) not exactly a novel, not quite a picture book, not really a graphic novel,

or a flip book or a movie, but a combination of all these things.

Jeg gleder meg til å lese og se resten av boken, jeg gleder meg til å se filmen, og jeg gleder meg til å anbefale boken videre. – Gled deg du også.

Kilde: Leseeksemplar.

Det kom for mitt øre

Eller... Det kom i alle fall for mitt øye. Bokelskerinnen la igjen en særdeles overraskende kommentar i går:


Nå skal det sies at jeg ikke har sett det selv, og heller ikke aner jeg hva som faktisk er sitert, men det er unektelig stas uansett! - Det er meg og Kathryn Stockett, liksom. Meg og deg, Kathryn. Meg og deg.

(Trykk på bok for å lese min omtale)

Hvis du får dette brevet, av Sarah Blake

Hovedpersonene er begge budbringere. Historien er kjent, men budskapet er stadig aktuelt. Tidligere har jeg fabulert om hvorfor det er så viktig å stå opp for sine meninger, si fra når nok er nok, våkne opp i tide. Sarah Blake gjør mye av det samme og bokens styrke er alt som ikke sies direkte. Hun skildrer et USA som ikke er involvert i det som skjer i andre land. De hører om krigen, leser om den, kjenner til hovedtrekkene. Likevel, det skjer et annet sted, det skjer med andre mennesker. Det handler om hvordan det er å stå utenfor og observere, men ikke være en del av. Man lever i en boble man ikke tror vil sprekke. Man vil ikke, tør ikke, orker ikke. Her og der. Vi og dem.

Ville hester, av Jeannette Walls

Jeannette Walls, forfatteren bak bestselgeren Krystallslottet, var bare sju år da bestemoren døde. I voksen alder har hun ønsket å hedre hennes minne og skildre hennes fantastiske liv. Resultatet er Ville hester.

Noen biografi er det ikke, men det er heller ikke rent skjønnlitterært. Boken er krydret med bilder av bestemoren Lily og hennes familie, og romanen fremstår som en kronologisk samling faktiske hendelser og episoder fra hennes liv. Å skrive en jeg-roman med utgangspunkt i fortellinger fra og om bestemoren, var nok ingen enkel oppgave.


Ville hester, av Jeannette Walls
Originaltittel: Half Broke Horses

Seks år gammel arbeidet Lily med å temme farens hester på familiens gård. 15 år gammel dro hun hjemmefra for å bli lærer i en avsidesliggende landsby. For å komme seg på jobb måtte hun ri 80 mil, helt alene, på en ponni. Hun lærte med tiden å kjøre både bil og fly, og spille poker som en profesjonell. (…) Lily overlevde tornadoer, tørke, flod, depresjonen og en personlig tragedie. Hun kjempet for kvinners rettigheter, for indianere og alle som ikke passet inn i det ”normale”. Det er begrenset hvor mye sannhet det er i disse historiene. Kanskje kunne hun med fordel utbrodert enda mer. Jeg tror ikke boken ville bli svekket av å gjøre boken enda mer fiktiv. Naturbeskrivelsene kunne blitt gjort mer fargerike, særlig siden persongalleriet er noe flatt. I all særdeleshet gjelder dette hovedpersonen selv. Lily fremstår som kald, egosentrisk, kynisk og nøktern. Til forfatterens forsvar var dette trolig en nødvendighet og en ren årsak til at Lily fikk utrettet så mye til tross for fattige kår og det faktum at hun var født som kvinne.

Det er uansett måten boken er skrevet på som ikke appellerer til meg. Det blir en form for oppramsing av hendelser og små episoder uten de helt store følelsene. Det er ingen lidenskap i handlingene.

Kanskje det bare var slik hun var, den godeste Lily Casey Smith. Rasjonell med solid dose overlevelsesinstinkt, men det må da ha vært noe mer i hennes sinn enn bare fornuft og kald beregning? De eneste gangene jeg føler jeg kommer innpå jeg-fortelleren, er når hun straffer sin datter fysisk. Jeg antar dette skyldes barnebarnets ubehag ved disse minnene, ubehag som hennes mor, Lilys datter, selv har formidlet til Jeannette.

Historien raser tidvis av gårde, gjerne med flere år i et svupp, for deretter å gjengi en finurlig samtale, nærmest som en vits. Det blir for mye først så, deretter, etter det, og så sa og til slutt så... Noen vandrehistorier innimellom er også tatt med. Det er sikkert for å bryte oppramsingen, for all del, men det føles av og til helt malplassert. Følelsen av og vissheten om å ha hørt akkurat den samtalen i en eller annen form før, unnskyldes ikke ved at dette angivelig handler om Lily.

Det plager meg også at Jeannettes mor Rosemary blir behørlig omtalt, selv om Rosemarys bror knapt blir nevnt. Likedan er det kun Jeannette av Lilys mange barnebarn som blir nevnt. Irritasjonen over dette forsterkes ved at jeg-personen forteller at det er noe helt eget ved Jeannette, og at mormor og datterdatter har en sterk forbindelse og samhørighet. Det er godt mulig det var slik, men leseren sitter unektelig igjen med en litt flau smak.

Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg, men de eventuelle forventningene ble i alle fall ikke innfridd. Jeg sitter igjen med en følelse av å være skuffet. Ikke at jeg har noen rett til å være det, for jeg har ikke lest Krystallslottet (The Glass Castle) alle ser ut til å omfavne. Jeg trodde jeg stilte med blanke ark.

Likevel er jeg ikke skremt fra å lese Krystallslottet. Jeg tror Ville hester mangler følelsene som gjør at leserne har trukket Krystallslottet til sitt bryst. Jeg kan tenke meg å lese mer om Rosemary og hennes familie, både på grunn av nysgjerrighet og det rent interessante i å dra paralleller mellom Rosemarys egen oppvekst, verdier foreldrene overførte til henne, og hennes oppdragelse av egne barn. På samme måte tror jeg lesere som likte Krystallslottet vil ha godt av å lese Ville hester.

Alt i alt er det fascinerende å få innblikk i livet på den amerikanske prærien fra tidlig på 1900-tallet frem mot 60-årene. Lily levde absolutt et minneverdig liv, og det er alt annet enn overraskende at Jeannette Walls har ønsket å fortelle om henne. Spørsmålet er om hun burde valgt en annen innfallsvinkel for å gjøre det lettere for seg selv.


Tusen takk til Pantagruel Forlag som sendte meg leseeksemplar. Boken utgis i april 2012.

Keiseren av Portugalia, av Selma Lagerlöf

Jeg hadde egentlig lånt de bøkene jeg skulle låne, og gikk rundt uten mål og mening mens jeg ventet på at guttungen skulle gjøre seg ferdig. Så stod jeg der da, rett foran Selma Lagerlöf-bøkene. Jeg så på dem. Dro fingrene over raden store og små bøker. Noen-og-tretti år gammel og Lagerlöf-jomfru. Var tiden inne? Jeg dro ut en av de tynneste bøkene, husket jeg hadde lest mange anbefalinger om akkurat denne boken. Mest som et innfall. En bok jeg kunne lese om jeg fikk tid og lyst. Heldigvis hadde jeg både tid og lyst. Heldigvis.
Keiseren av Portugalia, av Selma Lagerlöf
Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Det var mer av fornuft husmannen Jan fra Skrolycka tok seg kone. Årene går, og Jan blir far. Han gleder seg ikke, men det er som det er. I timesvis står han i det lille uthuset og venter på at skrikingen skal gi seg. Det blir stille, og en ny gråt dukker opp fra huset. Jan vil helst ikke se, i hvert fall ikke holde, dette nye mennesket som er hans barn. Likevel, fra første øyekast smelter hans hjerte.

Hvor gammel han enn ble, kunne Jan Andersson på Skrolycka aldri gå lei av å fortelle om den dagen da veslejenta hans kom til verden.

Jan og hans kone finner ikke noe navn til jenta, og de blir enige om å spørre den første som passerer husmannsplassen. Den vesle stua ligger øde til, langt inne i skogen, og den eneste som nærmer seg gården er selveste solen. Klara Fina Gulleborg blir jentungens navn.

Og en sol i tilværelse ble hun, vesle Klara Fina Gulleborg. Hun lyser opp både sin mors og sin fars tilværelse, hun gir deres liv mening. Så skjer dette ventede, men likevel uventede. Vesle fugleungen trenger luft under vingene, og under forskudd av å redde foreldrene økonomisk, søker Klara Gulla lykken i storbyen. Jan er slettes ikke forberedt på å slippe taket, og kanskje er ikke jentungen selv det heller. Hun havner raskt i vansker og forsvinner blant byens løse fugler.

Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga, i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet.

Jans kjærlighet er nesten for stor for å takle, selv for leseren. Tilsvarende rommer disse to hundre sidene så mye, mye mer enn man skulle tro. Et innblikk i det svenske bondesamfunn på slutten av 1860-årene fortoner seg i den store sammenheng som mindre vesentlig.

Historien er vakker og vond, komisk og tragisk, magisk og virkelighetsnær, brutal og poetisk. Grenseløs kjærlighet, altomslukende savn, en urokkelig tro og inderlig forsoning gjør Keiseren av Portugalia til en uforglemmelig leseopplevelse.

Heldigvis hadde jeg både tid og lyst. Heldigvis.

Lest i 2012: Februar

Tiden går, bokbloggen består. Dessverre ikke for Karins En verden full av bøker, og selv om hun stadig kommenterer rundt omkring er det ubønnhørlig slutt på selve bokbloggingen hennes. Hennes blogg var blant de første jeg oppdaget og jeg har kost meg med hennes innlegg i flere år. Derfor er det på sin plass å innlede februarregnskapet med en stor TAKK til Karin!

Passende nok avsluttet jeg måneden med en av hennes store favoritter: Selma Lagerlöf. Keiseren av Portugalien ble lest i løpet av februars siste dager og ikke uventet elsket jeg boken fra første til siste side. Omtale kommer når jeg finner gode nok ord.

I det hele tatt har dette vært en bra måned. Jeg har både skrevet mye og lest mye, i tillegg til at det sjangermessig har vært variert. Flink pike, altså, uten sammenligning for øvrig med en annen flink pike. Her orker jeg ikke linke, det føles unødvendig (og overhodet ikke relevant).

Jaffal. Jeg har publisert 10 innlegg i februar, noe som må være ny personlig rekord og vel så det. To har vært pjatt, resten faktiske bokomtaler. Eller bokanmeldelser som jeg noe trassig har lyst til å (…) omtale de som, men som likevel sitter veldig langt inne.

Det gylne antall leste bøker er 11. Elleve. Noen må holde meg så jeg ikke faller i gulvet. Onde tunger vil nok påpeke at dette ikke er noe å skryte av siden flere av bøkene er beregnet for barn og unge, men elleve leste bøker er elleve leste bøker. Slik er det med den saken. Ja, også er en av bøkene diktsamling.

Keiseren av Portugalien - Mus - Tegn - Historien om Manchester United - Ransom - Nattens sirkus - Hanas koffert - Sa Mor / Sa terapeuten min - Vokternes hemmelighet - Mørketid - Danseren

Februar ble innledet med en fæl møkkabok jeg overhodet ikke likte, men måneden ble avsluttet med en helt fantastisk fin bok jeg virkelig, virkelig likte.

Møkkaboka fikk selskap av en annen (jeg modererer meg) mindre-god-bok. Ronny Johnsens historiefortelling om Manchester United leste jeg kun av nysgjerrighet, men endte opp med å vite mer om hans karriere i Vålerenga. Jo da, rett skal være rett, han bevegde meg med sitt kapittel om München-tragedien, men ordet i seg selv er nok til å fremkalle blanke øyne hos meg. Dette kunne blitt gjort langt bedre, og det gjør meg trist å si det. Ikke en gang tiåringen i huset syns dette var noe stas.

Bok nummer to i Kjell Ustads Vokterne-serie, en slags fantasyserie for barn/unge, ble også lest. – Det er noe med hans fortelling som pirrer nysgjerrigheten min og gjør meg mer enn lysten til å lese også neste bok.

Øvrige bøker, med unntak av Keiseren av Portugalien (det kommer, det kommer), er allerede behørlig omtalt. Klikk på linker lenger oppe.

Mammut=Shopoholikerporno

… Plapret jeg om i februar. Bare for å briljere med mine paint-egenskaper har jeg redigert mitt i utgangspunktet fantastisk fine bilde i forbindelse med Mammut-ønskelisten. Se og nyt.

Enda er det for dyrt til de helt store eskapadene, men jeg skal alltids få rasket med meg restene fra utsalget. Don’t you worry ’bout a thing.

Dessuten ljuger bildet litt. Jeg har kjøpt tre barnebøker også. Think outside the box, på en måte.

Kommer, kommer

I mars måned skal jeg lese:
- Oppfinnelsen av Hugo Cabret, av Brian Selznick
- Ville hester, av Jeannette Walls
- Hånden som først holdt min, av Maggie O`Farrell

… I alle fall sånn i utgangspunktet, så får vi se hva som skjer. Det som er så skrekkelig deilig er at når jeg i dag skriver 1.mars ikke er midt i en bok, ikke en gang i begynnelsen av en bok. Det bob-bob-bobler inni meg for jeg er glad og fri og det er fordi, trall-la-la.

Kultur-ellie

Næh. Ikke noe å snakke om.

Gå ikke glipp av

Det er en dårlig bevart hemmelighet at det er stas å få kommentarer på innleggene sine. Noen er flinkere enn andre, selv er jeg ekstremt dårlig. Teit, for jeg blir hoppende glad for kommentarer selv. En av bokbloggerne som har utmerket seg som flittig til å legge igjen spor etter seg er Isabella/Gråbekka. Honnør til henne!

Av minneverdige innlegg i måneden som var har jeg lyst til å gjøre stas på Hanne som med sitt cowboyinnlegg gjorde meg så glad, så glad. Ikke et kvidder bokrelatert, men det spiller ingen trille.

... - * - ... - * - ... - * - ...

På tampen har jeg lyst til å benytte anledningen til å tipse om TV2-dokumentarserien Beretninger om begynnelser, som hadde premiere tirsdag 29. februar. I programmene fremover følger vi ansatte og pasienter ved observasjonsposten for gravide på Ullevål Sykehus. Første program fikk det rent til å renne over hos meg. Det var i overmåte sterkt å dukke ni år tilbake i tid og kjenne på frykten, motet, frustrasjonene, gledene og tomheten jeg selv opplevde da jeg var der i ukevis. Det var himmel og helvete. Jeg var en av dem som måtte dra derifra tomhendt, men jeg minnes med glede og takknemmelighet den unike omsorgen og hjelpen flere av legene, jordmødrene og sykepleierne ga meg når jeg trengte det som mest. – De er ikke engler, men de ligner bittelitt.