Keiseren av Portugalia, av Selma Lagerlöf

Jeg hadde egentlig lånt de bøkene jeg skulle låne, og gikk rundt uten mål og mening mens jeg ventet på at guttungen skulle gjøre seg ferdig. Så stod jeg der da, rett foran Selma Lagerlöf-bøkene. Jeg så på dem. Dro fingrene over raden store og små bøker. Noen-og-tretti år gammel og Lagerlöf-jomfru. Var tiden inne? Jeg dro ut en av de tynneste bøkene, husket jeg hadde lest mange anbefalinger om akkurat denne boken. Mest som et innfall. En bok jeg kunne lese om jeg fikk tid og lyst. Heldigvis hadde jeg både tid og lyst. Heldigvis.
Keiseren av Portugalia, av Selma Lagerlöf
Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Det var mer av fornuft husmannen Jan fra Skrolycka tok seg kone. Årene går, og Jan blir far. Han gleder seg ikke, men det er som det er. I timesvis står han i det lille uthuset og venter på at skrikingen skal gi seg. Det blir stille, og en ny gråt dukker opp fra huset. Jan vil helst ikke se, i hvert fall ikke holde, dette nye mennesket som er hans barn. Likevel, fra første øyekast smelter hans hjerte.

Hvor gammel han enn ble, kunne Jan Andersson på Skrolycka aldri gå lei av å fortelle om den dagen da veslejenta hans kom til verden.

Jan og hans kone finner ikke noe navn til jenta, og de blir enige om å spørre den første som passerer husmannsplassen. Den vesle stua ligger øde til, langt inne i skogen, og den eneste som nærmer seg gården er selveste solen. Klara Fina Gulleborg blir jentungens navn.

Og en sol i tilværelse ble hun, vesle Klara Fina Gulleborg. Hun lyser opp både sin mors og sin fars tilværelse, hun gir deres liv mening. Så skjer dette ventede, men likevel uventede. Vesle fugleungen trenger luft under vingene, og under forskudd av å redde foreldrene økonomisk, søker Klara Gulla lykken i storbyen. Jan er slettes ikke forberedt på å slippe taket, og kanskje er ikke jentungen selv det heller. Hun havner raskt i vansker og forsvinner blant byens løse fugler.

Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga, i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet.

Jans kjærlighet er nesten for stor for å takle, selv for leseren. Tilsvarende rommer disse to hundre sidene så mye, mye mer enn man skulle tro. Et innblikk i det svenske bondesamfunn på slutten av 1860-årene fortoner seg i den store sammenheng som mindre vesentlig.

Historien er vakker og vond, komisk og tragisk, magisk og virkelighetsnær, brutal og poetisk. Grenseløs kjærlighet, altomslukende savn, en urokkelig tro og inderlig forsoning gjør Keiseren av Portugalia til en uforglemmelig leseopplevelse.

Heldigvis hadde jeg både tid og lyst. Heldigvis.