Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin

At regenter og regjering flyktet fra Norge ved nazistenes invasjon i 1940 er velkjent. Kanskje har du også fått med deg at de samtidig lykkes å redde landets gullbeholdning …?

Selv ble jeg oppmerksom på dette for en del år siden, da jeg leste meg opp på krigsseilere og min oldefar især. Det viste seg den gang at han var blant de mange delaktige i redningsaksjonen. Asbjørn Jaklins nye sakprosa har derfor vært litt ekstra interessant for meg.

Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin

Utgitt i 2021. Sakprosa. 2. verdenskrig. Motstandskamp.

Selv var han styrmann på M/S Bra-Kar, et av skipene som ble lesset med tunge gullbarrer, etter sigende også selveste stortingspresidenten. Jaklin skriver i all hovedsak om ferden gjennom Norges land, og min personlige skuffelse over manglende innblikk i sjøfolkets oppfatning av det hele, demper delvis mitt helhetsinntrykk.

Beretningen om Gulltransporten tar oss med hele den lange og farefulle ferden fra Norges Bank i Oslo, gjennom Gudbrandsdalen via Lillehammer og Otta. Over til Romsdalen, i ly av stupbratte fjell, til Åndalsnes for første lossing. Videre til Molde med gull og mynter gjemt inne i en av byens mange konfeksjonsfabrikker, gjennom Nordmøre og Trøndelag, hele veien opp til Tromsø.

- Og så, endelig, over til trygge havner på andre siden av havet.

Det mest fascinerende ved det hele er ikke selve redningsaksjonen gjennom et land i krig, men  personene som med det overordnede ansvar planla, holdt i trådene og sørget for vellykket gjennomføring. Dette var kontorister, politikere, rikssynsere og pragmatikere med velartikulert språk.

Bomber og granater hadde de definitivt ikke måttet forholde seg til før. Heller ikke pakking av gylne barrer og feilaktig merking av blytunge kasser, for den saks skyld.

Gulltransporten sikret Norge økonomisk trygghet og selvstendighet i alt krigskaoset. Svært viktig ble det også ansett som av britene, for å styrke deres og de alliertes posisjon, og følgelig unngå at nazistene skulle bruke gullet til våpen og annet krigsmateriell.

En hel måned brukte Fredrik Haslund på å delegere transporten fra hovedstaden til siste stopp i nord. Hele tiden hadde de fienden i hælene, og var prisgitt lojale hjelpere i bygder og byer de kom til. Kontinuerlig måtte det legges planer for transportmåter, skalkeskjul og hvordan de best kunne fordele rikdommen slik at mest mulig ble reddet. Og hvem kunne de egentlig stole på? Hva om fienden var blant dem selv?

Asbjørn Jaklin har med denne boken ikke skrevet en tidligere ukjent historie, men har evnet å samle beretninger og historiske fakta til en lettfattelig sakprosa som vil fenge mange lesere. - Alt spekket med en kunnskapsrik og dyktig forfatters vell av virkemidler og fotografier for en god og interessant leseopplevelse.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Asbjørn Jaklins (Rød sone), (Svart frost) og (De dødsdømte).

Rød sone, av Asbjørn Jaklin

I år har jeg lest en kriminalroman. En eneste en. Vi snakker ikke om Tom Egeland. Ikke Unni Lindell. Ei heller Jo Nesbø. I all særdeleshet ikke Sønnen. Av det store vel av kriminalromaner er det på sin plass for en skarve bokblogger å velge noe ikke alle andre leser. Så da ble det Asbjørn Jaklin, da. Igjen.

Rød sone, av Asbjørn Jaklin

Kriminalroman. Utgitt i 2014.

Alex Winther, tidligere soldat i Afghanistan, nå journalist i Nordlys, er på beite etter bra scoop selv i agurktiden. Etter å ha bivånet en noe trøttende pressekonferanse med den tidligere jagerflygeren Peter Barrows, øyner Winther ugler i mosen når han senere blir funnet død på sitt hotellrom. Den ferske journalisten oppdager raskt at flere av Barrows kollegaer har lidd samme skjebne.

Dette er bok nummer to om Alex Winther. I første bok, Svart frost, kritiserte jeg hovedpersonen for å være for ordinær. Jeg ble ikke engasjert i ham, og heller ikke i oppfølgeren blir nysgjerrigheten særlig vekket. Den tidligere soldatens stadige panikkangst blir beskrevet, men ikke godt nok til at jeg føler noen nærhet til ham. Ei heller hans problematiske kjærlighetsliv, hvor han sliter med å knytte seg til den han vil ha. Ikke en gang hans noe umodne forhold til foreldrene klarer å vekke det lille ekstra. Det er ikke inderlig nok, selv om beskrivelsene og fortellingene rundt hans privatliv er gode i seg selv. Forfatteren forsøker å gjøre oss mer kjent med ham, men det fremstår for meg stadig som overflatisk.

Samtidig, som i bok nummer en, er det historiske aspekter det som gjør romanen vel verdt å lese. Plottet spinner på hemmeligholdelsen og all den skjulte dramatikken under den kalde krigen, hvor blokkene – og menneskene – lekte med skjebnen, helt uten at mannen i gata visste noen ting om hva som faktisk foregikk. Og i etterkant, en grusom, altoverskyggende hevngjerrighet.

Jeg skal være ærlig. Personlig fatter jeg liten interesse for selve historien. Det skygger like fullt ikke for det faktum at Asbjørn Jaklin er en dreven formidler og har skrevet nok en god kriminalroman. Han skriver bra, det flyter fint og er oversiktlig. Det er likevel noe som er viktigere, som gjør hans romaner mer verdt å lese:

Som journalist og forfatter av flere historiske sakprosa, er leseren i trygge hender, selv med et såpass innfløkt materiell som utgangspunkt. Jaklin, mangeårig journalist med godt innarbeidet evne til kildekritikk, har ervervet seg en kunnskap vi tror på. Stoler på. Og viktigst av alt: Lærer av.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av (Svart frost) og (De dødsdømte)

De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin

Påsken er krimtid. Ta deg tid til å lese litt faglitteratur innimellom all underholdningen. Det mest uforståelige forståelige, mest vonde og skremmende finnes ofte i vår egen virkelighet.

De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin

Det ville bli en storm i landet. Slik begrunnet statsminister Einar Gerhardsen hvorfor han ikke kunne benåde Reidar Haaland, frontkjemperen og torturisten, som fikk den første dødsdommen i 1945. Tre år senere, i august 1945. Tre år senere, i august 1948, ble professor og statsråd Ragnar Skancke skutt som den siste.

I disse årene hadde påtalemyndigheten lagt ned 139 påstander om dødsstraff, 72 ble til dødsdommer i lagmannsretten. Høyesterett satte ned straffen i 27 tilfeller og stadfestet endelig 45 dødsdommer. Fratrukket benådninger, selvmord og sykdom ble 37 personer henrettet.

Blant disse fantes det 25 nordmenn.

(sitat fra boken)

Og det er akkurat livene til disse 25 nordmennene Asbjørn Jaklin i boken De dødsdømte forsøker å gi oss innblikk i. Livet og døden, for alle ble drept, avlivet, av den norske stat. Det ville bli en storm i landet ellers, som statsministeren selv uttalte. Norge var hevngjerrige og rystet etter mange vonde krigsår.

- Men hva hadde de egentlig gjort under krigen, disse 25 nordmennene? Og hvorfor valgte de så til de grader hatske gjerninger? Ble de revet med, hjernevasket, eller skyldes det katastrofale opplevelser i ung alder? Kunne man skimte psykopatiske trekk? Hvor mye var egentlig fri vilje?

Jaklin beskriver mest av alt rettsprosessen som førte til dødsdommene. Han stiller ikke så mange spørsmål, men overlater dette til leseren. Vi serveres de grusomste gjenfortellinger om tortur og vanvidd, men også små anekdoter om hvor det kanskje gikk galt.

Vi blir kjent med hendelser som har vært delvis eller fullstendig nedhysjet i generasjoner, hendelser Norge ikke ønsker å vedkjennes.

Vi har hørt beretninger om brutale mishandlinger i Møllergaten 19, men hvor mye har vi hørt om utryddelsesleirene i Nord-Norge? Blant 4 200 jugoslavere som ble sendt til disse leirene, døde 2/3 i løpet av krigen. Det er nærmest ufattelig. Enda mer ufattelig er at dette ikke er det eneste vi, det norske folk, har forsøkt å fortrenge fra vår unisone bevissthet.

Og hvor kjent er vi egentlig med det bisarre rettsoppgjøret etter krigen? Prester gikk i forbønn og sakkyndige vinglet.

Hvor ubehagelig er det vel ikke å bli kjent med hvordan folkehavet som skrek etter hevn, øye for øye, og deres intense ønske om at det aldri, aldri, aldri mer skulle skje det samme igjen. Ikke uten konsekvenser. Vi tvinges til å forstå holdningene, tross det ubehagelige i å rokke ved våre prinsipper.

Folket delte seg i to, isfronten og silkefronten. Fra massiv oppslutning til den strengeste dom, til stadig mer usikkerhet og tilgivelse.

Hvem bestemmer hva som er rett og galt, hvem bestemmer hvem som må bøte med livet, hvem bestemmer hvor grensen går?

- Først i 2003 kom det endelige svaret.





Rent kvalitetsmessig? Jeg blir slått i bakken av hvor nøkternt, men like fullt medrivende forfatteren beskriver hendelsene. Drøye 300 sider, nærmest sammenhengende, ble en, utenom det vanlige, intens leseopplevelse. Det er tidvis vondt, klumpen i magen er der kontinuerlig, men mest av alt er utbyttet så til de grader til stede. Man får et innblikk og et forsøk på forståelse man bør og skal ta med seg videre i livet og til nye generasjoner.

Les også: Les mer om landssvikoppgjøret på Wikipedia. Tidligere har jeg omtalt kriminalromanen Svart frost av Asbjørn Jaklin

Kilde: Tilbudt og tilsendt av bokens redaktør, etter at jeg hadde publisert ønske om å kjøpe boken under årets Mammutsalg. Tusen takk!

Svart frost, av Asbjørn Jaklin | Skyggedød, av Anne Holt

Det er neppe krimromaner verden trenger flere av, men likevel fortsetter jeg å lese dem. Fordelen med stadig nye utgivelser er at enkelte bøker kan man lære noe av. Det er noe mer enn bare underholdning som fort blir glemt.

I en slik sammenheng er det naturlig å trekke frem to norske kriminalromaner, begge utgitt høsten 2012. En debutant og en gammel ringrev. Begge ønsker med sine romaner å gi leseren noe mer.

Svart frost, av Asbjørn Jaklin

Alex Winther er tidligere marinejeger, nå journalist i Nordlys. Winther er en rimelig flittig skribent, men sørgelig langt nede på rangstigen, en skjebne han deler med tilkallingsvikarer og kantineansatte.
En mann blir funnet brutalt drept, og vår antihelt kommanderes ut til åstedet, hvor han raskt begynner å samle tråder. Hvem er denne mannen, hvem kan stå bak, og hvorfor måtte det gå slik?
Hans journalistiske etterforskning fører han og leserne både ut i Europa og tilbake til to store europeiske kriger. Det må være et større bilde rundt drapet, noe som strekker seg langt utover landegrensene og over tid. 

Jaklin er redaktør i Nordlys og forfatter av flere fagbøker. Disse omhandler historiske kjente personer fra Nord-Norge, samt nordmenns rolle under andre verdenskrig. I 2012 ga han ut sin første kriminalroman, en bok hvis handling er sterkt sterkt preget av forfatterens arbeid og interessefelt.

Dette kunne lett blitt en av de sedvanlige romanene som deler historien inn i nåtid og fortid, hovedpersoner og bipersoner. Strengt strukturert og alt flettes sammen. Jaklin har løst problematikken med å flette sammen historiene fra i dag, fra balkankrigen og andre verdenskrig på en bedre måte enn jeg har sett på lenge. Det flyter og det fremstår som ryddig og forståelig.

Forlaget fremstilte Alex Winther under deres presentasjon av romanen som den nye helten i norsk krimlitteratur. Salgs- og markedssjef Ingrid Krøvel-Velle mente Winther sågar vekker morsinstinktet mens sjefsredaktør Finn Totland bare blir forbanna over han og hans valg. I mine øyne blir han for ordinær. Han gjør meg ikke nysgjerrig på å lære ham bedre å kjenne. Winther fremstår som en av oss, mannen i gata. Det er ikke lenger befriende, bare vanlig. At jeg er nysgjerrig på Jaklins fremtidige forfatterskap er på grunn av hans fortellerevne og hans grep om leserne ved å forene fakta og fiksjon. Min nysgjerrighet skyldes ikke Alex Winther.

Men en ting skal han ha. Kriminalhistorien får en ekstra nerve i regi av Winthers panikkangst. Ja visst, det er spennende! Her er det både intens katt- og musjakt, paranoia i vintermørket og brutale, groteske beskrivelser. Det er litt romantikk, mye lokalgeografisk sjarme, mange nok personer til å forvirre leseren, det er et godt plott og et fint driv i språket.

Det er spennende og godt skrevet, men det som skiller denne krimromanen fra andre og  faktisk gjør den verdt å lese, er Jaklins rike kunnskap. Han bruker sin kompetanse til det beste for historien. Han har ordene i sin makt, og hans fremstilling av fakta gjør seg meget godt i fiksjon.

Skyggedød, av Anne Holt

22. juli 2011. Hele landet er fra seg av sjokk og sorg. På Grefsen i Oslo faller en 8 år gammel gutt ned fra en gardintrapp i sitt eget hjem. Inger Johanne Vik står midt oppe i den ufattelige tragedien, hvor hun forsøker å støtte foreldrene og samtidig tilkalle hjelp. Alle er opptatte i regjeringskvartalet og på Utøya. Alles øyne er rettet bort fra stuen der en liten gutt ligger blodig på gulvet.
Moren er i sjokk og roper ”Nei, du passet ikke på!” til faren, som frenetisk vasker bort blod og rydder bort alt som minner om det vonde.
Et lite barns død vekker ingen oppmerksomhet. Sorgen over ham druknes. Ingen har tid til å komme eller til å hjelpe. Ingen har kapasitet til rutinemessig etterforskning. Alle ressurser er rundt den store tragedien. – Og så er det så ubehagelig å skulle konfrontere foreldre i dyp sorg. Vi tror ikke, vi vil ikke tro. 

En purung, uerfaren politimann rett fra skolebenken får dette lite ettertraktede oppdraget. I mangel av annet å foreta seg leter han etter noe som ikke stemmer. – Og han finner det. Overbevist om sine mistanker kontakter han Inger Johanne Vik, venninne av guttens mor. Hun var i huset samme dag som den lille gutten ble funnet død. Hva skjedde egentlig, og hvor mye kan man presse en mor og far i dyp sorg?

Anne Holt har i en årrekke jobbet som advokat og kan attpåtil skilte med justisminister på cv-en. En skarve bokblogger er dog mer interessert i Anne Holt som krimdronning. Jo, nei, det er minst to foran henne i køen, men hennes popularitet og merittrekke er mer enn godt nok for en sådan tittel. Nærmere 20 bøker er utgitt, de fleste med krimheltinnene Hanne Wilhelmsen og Inger Johanne Vik i hovedrollene.

Skyggedød er den femte romanen i rekken med kriminologen og psykologen Inger Johanne Vik. – Attpåtil hennes siste, om vi skal stole på forfatterens egne lovnader.

Personlig har jeg styrt unna Holt sine romaner, selv om jeg har gjort mine forsøk. Språket fenget meg ikke, jeg har oppfattet det som for enkelt og for platt. Under et forlagsmøte hvor forfatteren selv presenterte boken, greide hun likevel å gjøre meg såpass nysgjerrig at jeg ønsket å gi henne en ny sjanse.

Denne gangen gikk det fint. Nei visst kan hun neppe beskyldes for å være noen ordkunstner, men boken er svært lettlest med et gjennomgående godt språk. Ikke fantastisk, men likevel godt.

Genremessig fremtrer boken som en kriminalroman, men temaet overskygger alt annet. Temaet, barnemishandling, er såpass urovekkende og så intenst ubehagelig, at selve plottet i seg selv settes i annen rekke. Det virker ikke vesentlig. Det spiller ingen stor rolle hvem som har gjort hva, hvorfor og hvordan. Det som er av betydning er hvordan omverdenen velger å se bort, ikke tørre å mistenke og melde fra. Man vil ikke tro, det er for ubehagelig.

Skriftlig og handlingsmessig kunne hun trolig med fordel strukket strikken langt lenger. Boken opplever jeg som god, men  det er mest fordi temaet opprører meg.  Slik sett får Anne Holt mye gratis i denne romanen. Den selger seg selv.

- For barn blir drept av sine foreldre og foresatte. Det skjer. Det skjer hvert år og det skjer i Norge. Barn blir drept.

Det kan skje i familien og det kan skje i nabolaget. Bry deg, meld fra!




Les også
Andre bloggere som har skrevet om Svart frost: (Bok-Karete)
Andre bloggere som har skrevet om Skyggedød: (Rita leser) 

Kilder 
Anmeldereksemplarer fra forlagene. Svart frost: Vigmostad Bjørke. Skyggedød: Piratforlaget