3.6.20

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway

Kanskje hadde jeg forventet mer elendighet, traumer, granatsjokk og avrevne lemmer. Gråt og pine. Brøl fra det indre. Tapte illusjoner hos den tapte generasjonen. I stedet for fant jeg innbitt maskulinitet, klisjefylt kjærlighet, stadige satiriske bemerkninger og utallige flasker vermut. Jeg likte det jeg leste, men jeg likte enda bedre det jeg ikke leste. 


Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway
Originaltittel: A Farewell to Arms. Første gang utgitt i 1929, på norsk i 1930. USA. Krigsroman.


Amerikaneren Frederic verver seg til den italienske hæren under første verdenskrig. Han møter den britiske sykepleieren Catherine og de to innleder straks et lidenskapelig forhold. Fred og Catherine er hverandres ying og yang. 

Lengre handlingsreferat påkreves ikke, det er nok av annet å ta av. 

Boken som anses for å være en slags selvbiografi, Hemingway var selv soldat under krigen, blir ofte regnet som en kjærlighetsroman - for menn. Akkurat som hos Knut Hamsuns Victoria er dette høyst diskutabelt. Her er ingen romantikk, kun romantiske ord. Her er ingen kjærlighet, kun virkelighetsflukt. Det er han og henne, ikke på grunn av hverandre, men fordi de trenger noe eller noen. Hennes femininitet er hans maskulinitets strake motsetning. 

Fred har hatt mange kvinner, men ingen som Catherine. Fortell, nei, ikke fortell, fortell meg alt, kjære, jeg vil ikke vite. Du må si hvem, var de pene, penere enn meg, nei, du må ikke si noe. Slik går det. 

I min illustrerte utgave males det aldri frem noe bilde av Catherine. Kun avslutningsvis ser vi konturer av henne, akkurat slik Hemingway i det lengste fremstiller henne som en rekvisitt. Catherine er fullstendig oppofrende. Alt som betyr noe er hvor han er og hvordan de skal få være sammen. Selv barnet i magen er hun villig til å ofre, fordi det vil gjøre det lettere for henne å komme til ham og enklere å være der for ham. 

Noen gudinne for ham er hun likevel ikke. Hun er verken hans mål eller frelse. Midt i den meningsløse krigen trenger han noe å holde fast ved. Alfahannen lever opp til sin tids forventninger, men mest er han som bedøvet både av alkohol, rotløshet og traumer. Det skrives aldri i klartekst, men det kan leses mellom linjene, i særdeleshet i bokens dramatiske avslutning. 

Og det er ikke bare hans tomhet. Hennes kjærlighet til ham er mest et behov for å bli reddet, eller kanskje mest av alt, for å redde noen. Etter at hun mistet sin forlovede i krigen har hun gått som i vakuum i flere år. Nå kan hun endelig finne mening i det meningsløse, noe vakkert i det grufulle. 

Vi tror aldri helt på kjærligheten de to bedyrer til hverandre, akkurat som Catherine ikke tror ham når han erklærer sin kjærlighet til henne den første tiden. De finner hverandre fordi de trenger noen ved sin side. Cathrine trenger noen å redde, Frederic trenger en grunn for å flykte fra sitt verv. 

Og Frederic trenger vin. Konjakk. Sprit. Alkoholen konsumeres ikke for å nyte, men for å svelge smertene og døyve det meningsløse. Slik som han drikker, elsker han også. Hemingways formidlingskunst handler mest om at han lar leserne lete frem følelser i romanskikkelsenes øyensynlige emosjonelle avstumpenhet. 

Sterkest av alt: Hvordan Frederic står i det mens han er der, uredd for å bli truffet, skadet eller drept. Angsten kommer først når det har skjedd, og han innser at han snart blir hentet tilbake. 

Med Farvel til våpnene fortsetter Hemingway sin formidling av den tapte generasjon, mennene som fikk sine liv og sjeler rasert av krigen, etter debutromanen Og solen går sin gang. Mens forfattere som Erich Maria Remarque i større grad beskriver grufulle krigshendelser, konsentrerer Hemingway seg i alle fall denne boken om krigens innvirkninger på de involvertes psyke og personlighet. Man kan lese Frederic ut fra samtidens mannsideal, men mest av alt ser vi hans distanse og emosjonelle avstumpethet som tillærte egenskaper og konsekvenser av krigføringen. 

Mest av alt leser vi dette uten å lese det. Her er store ord, men de er tomme. Her er overfladiske beskrivelser, men med dybde. Og her er utallige humoristiske vendinger og kommentarer, men ingenting å le av. - Akkurat som Frederic ikke finner mening i krigen han deltar i. 





Kilde: Kjøpt på loppemarked.