Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

 

Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

Utgitt i 2020. Norsk. Skjønnlitteratur.

Vilja er godt i gang med lærerutdanningen i Levanger, aktiv i studentenes revygruppe og i et forhold med en gift mann. Riktignok er han separert, men barna kan ikke vite om henne, det er enda for sårt for de. Vilja godtar og venter, det ordner seg vel, det må jo det.

Hun har satt sitt liv litt på vent, i håp om å få mannen hun vil ha. Studieprogresjonen virker sekundært, og hun famler. En telefon fra moren gir henne behov for å vende hjem i rollen som pårørende.

Vilja behøves. Vilja er viktig. Vilja gjør det riktige.

Samtidig som Vilja mister sitt eget liv slik hun kjenner det, skaper hun et liv for moren. Idun får påvist hjernebetennelse, og trenger lang tid på rekonvalens. Stadig svinner troen på at hun skal bli seg selv. Vilja innser at moren vil trenge hjelp og oppfølging resten av livet, men det vondeste å takle er den endrede personligheten. Hun må bli kjent med sin mor på nytt. Det er likevel mye mer ved denne romanen enn en skildring av rollen som pårørende.

Jeg skal ta vare på deg er Gunn Marit Nisja sin femte roman. Tidligere har hun også utgitt noen diktsamlinger, men under pseudonym. Debuten kom i 2011 med Naken i hijab, en bok jeg likte, til tross for manglende sanseinntrykk som med letthet kunne speilet det egyptiske bakteppet.

Flere påpeker hennes utvikling som forfatter. Mitt eget sammenligningsgrunnlag er for svakt, men jeg opplever en stor kvalitetsmessig utvikling fra debutromanen.

Stadig er hun tro mot et enkelt språk og nære, litt hverdagslige, dialoger. Denne gangen oppleves dette grepet som ekstra troverdig og nært, kanskje fordi hun har lagt handlingen til hjemlige trakter. Hun skriver med lett og upretensiøs penn om såre barndomsminner, skjøre bånd til familien, vanskelig selvbilde og det å miste sin mor til skyggenes dal. Gunn Marit Nisja har med denne romanen skapt en bok som er lett å lese, men vond å fordøye.

Sentralt i romanen er alle menneskene Vilja har eller har hatt i sitt liv. Alle båndene, relasjonene, på godt og vondt. Gjennom erfaringer og minner definerer man familiemedlemmer, venner og bekjente, men brått kan man tvinges til å evaluere og redefinere disse.

Morens sykdom tvinger Vilja til å nettopp prosessere alle disse relasjonene. Hun blir kjent med naboer, tanter, søstre, mennesker hun trodde hun kjente, på en ny og annerledes måte. Gjennom samtaler, nyervervet forståelse og handlinger skapes nye bilder av personene.

Støtten man savner fra en søster kan plutselig komme fra en nabo man tidligere ikke ønsket kontakt med. En distansert mor i oppveksten forklares plutselig av hendelser med en helt annen betydning for deg som barn enn som voksen. Og så, det såreste, det som nesten ikke beskrives. Barnet Viljas omsorg overfor sin alkoholiserte far.

Samtidig følger vi Viljas egen personlige reise hvor hun ikke bare tvinges til å ta oppgjør med bygda og menneskene hun omgir seg med, men hvordan hun selv lever livet sitt. Vilja fremstår som usikker, famlende, uten noen klar retning, men litt etter litt henter hun styrke og tro på seg selv. Her har både hun og boken et forbedringspotensiale. Kanskje det ligger an til en eventuell oppfølger…?

Gjennom stadige tilbakeblikk i egne kapitler leser vi om konkrete hendelser, men også mer vage minner som har formet Vilja og Idun til de de er blitt, og hvordan alt dette har skapt relasjoner til hverandre og andre. Nisjas balansegang mellom nåtid og fortid både endrer og beriker disse relasjonene, og understreker romanens mange lag.

Sår og trist fortelling, samtidig varm og fin. Anbefales!

 

 

Kilde: Leseeksemplar.

Naken i hijab, av Gunn Marit Nisja

For litt siden leste jeg en medbloggers beskrivelse av nyere, norsk litteratur. Enten sitter man ensom i en skog og tier om fortiden, eller så er man ung og urban forfatterspire med akademiske svirebrødre. Noe sånt. Han har et poeng. - Desto mer hyggelig å lese en debutroman som totalt skiller seg ut fra andre norske romaner.

Naken i hijab, av Gunn Marit Nisja

Utgitt i 2011. Debutant. Norsk.

Naken i hijab er noe så eksotisk som en historie om en norsk kvinne i Egypt. Historien er inspirert av forfatterens reiser til Egypt og fremstår som realistisk i det leseren unektelig tvinges til å undres over hvor mye av dette som faktisk er selvopplevd.

Bokens jeg-forteller er ung og naiv, full av eventyrlyst og med et idealistisk syn på verden. Sammen med en venninne reiser hun til Luxor i Egypt, hvor hun forelsker seg hodestups i den lokale kjekkasen Kareem. Avskjeden blir ikke like tårevåt som forventet. Det er jo bare et spørsmål om tid før hun reiser tilbake til ham.

Og hun gjør det. Hun leier ut leiligheten sin. Tar permisjon fra jobben som barnehageassistent. Reiser nedover på turistvisum og før hun vet ordet av det befinner hun seg i hans foreldres hus. Gift og iført hijab.

I all hovedsak forteller ungjenta selv, Live, sin versjon. Hennes egyptiske venninne, hennes svigerinne og et fåtalls andre slektninger av ektemannen, lar oss se henne utenfra med andre øyne. Denne vinklingen kunne vært effektfull, men etter mitt syn er samtlige uforholdsmessig vennligstilte til den søte, lyse jenta de plutselig tvinges til å forholde seg til. Et mer nyansert bilde ville talt til troverdighetens fordel.

Fortellerstilen forekommer meg mer som en fiktiv selvbiografi, eller memoarer om du vil. Slik sett virker er de andre personenes fortellinger etter mitt syn, og beklageligvis, overflødige.

I det hele tatt: jeg opplever selve fortellingen som litt for korrekt til å virke troverdig. Dialogene er kunstige og fremstår som konstruerte. Live opptrer akkurat litt for fornuftig. Samtidig er det viktig å formidle at historien fortelles uten en eneste klisje. Tro meg, jeg har lett. Det taler absolutt til bokens fordel.

Det blir i det hele tatt mer en beskrivelse av kulturkollisjoner, enn ren handling. Jeg savner et rikere språk, og mest av alt en mer emosjonell tilnærming. For å virkelig tro på Lives opplevelser, hadde jeg ønsket at forfatteren ville brukt mer tid på å formidle følelsene, denne voldsomme drivkraften som får henne til ofre alt for kjærligheten. At hun er ung og naiv, er forståelig. Men denne naiviteten drukner i hennes velformulerte språk og nøye kalkulerte handlinger. Jeg savner vill panikk, angst som gir henne magekramper. Jeg savner sommerfugler og bankende hjerte.

På en annen side: Jeg antar at en mer emosjonell fremstilling lett ville ført språket ut i utallige klisjefeller.

Der de store følelsene glimrer med sitt fravær, savner jeg også sanseinntrykk som kan gi historien kjøtt på beina. Jeg vil lukte krydder og svette, eksos og te. Jeg vil kjenne sandkorn mellom tærne. Se mønster fullstendig fremmede i norske øyne. Jeg vil være der. Oppleve det selv.

Det blir nesten teoretisk. Jeg har ingen problemer med å se problemstillingen i seg selv. At når det først har gått så langt som det har gjort, at hun føler forpliktelser overfor hans foreldre, den syke svigerfaren især. Og at hun gruer seg for å forlate sine søte små nieser. Eller at hun venner seg til hijab fordi det gjør det enklere for henne å vandre rundt i gatene. Jeg forstår det, men jeg tror ikke helt på henne likevel. Hadde vi fått et innblikk i hennes følelser, virkelig kunne levd oss inn i hennes tanker, ville vi forstått hvordan hun så raskt måtte tvinge seg til å utholde Kareems totale forandring. Hans brutalitet. Hans uforsonlige alkoholmisbruk. Det skal sterk forelskelse til å tolerere en slik oppførsel.

Denne forelskelsen klarer jeg ikke helt tro på.

Likevel, da skuffelsen hadde lagt seg og jeg var kommet halvveis i boken, leste jeg resten i et jafs. Fortellingen var unektelig medrivende og antall tankevekkere kom som perler på en snor. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor denne romanen i sin tid fikk mye og positiv oppmerksomhet, og fremdeles får nye lesere. Underholdningsverdien er der. I tillegg har hun et tydelig budskap i det hun skriver. - Det setter jeg stor pris på.

Mest av alt setter jeg pris på forfatterens evne til å skille individ og kultur. Individ og religion, om du heller vil det. Det skulle jeg ønske flere av oss maktet å gjøre.

Kilde: Bok gitt i gave. Jeg følger forfatteren på diverse sosiale media, men kjenner henne ikke personlig. 

Andre bloggere: (Anita) (Randi) (Belinda)