Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

Oppdatert 1. februar 2019: I går kveld rapporterte VG om plagiatbeskyldninger mot Eirin Gundersen og hennes Lyder jeg ikke kan høre. Klassekampen gjenga i dag tidlig navn på tre fornærmede forfattere/poeter og ga eksempler på tekstutdrag for sammenligning. Som konsekvens av dette er hennes tre bøker trukket fra markedet.

En slik avsløring er svært skuffende rent prinsipielt, men også personlig. Jeg som leser har brukt tid på å lese hennes bøker og følgelig også skrive om de. Jeg har latt meg berøre og har fremsnakket henne og hennes bøker gjennom mine kanaler. Likevel velger jeg å la mine omtaler av Lyder jeg ikke kan høre og Du er menneske nå stå. Formidlingen og emosjonene hun har vekket hos sine lesere lar seg ikke plagiere, og for dette fortjener hun, tross alt, en ektefølt takk. Den endelige dommen får andre ta seg av.
_____________________


Jeg lar meg ofte røre over bøker, men sjeldent blir jeg så sterkt berørt som ved lesing av Eirin Gundersens debut Du er menneske nå. I et forsøk på å beskrive handlingen skrev jeg om «(…) sorg og savn over tid og sted, og refleksjoner over hvem vi er og hvem vi en gang var.» Samme tilnærming finner vi i forfatterens andre bok, Alt som ikke har blitt tjoret fast, selv om naturen er mer bærende og sorgen mer diffus. Debutbokens utgangspunkt er jeg-personens mer konkrete sorg over dens nylig avdøde far, og i årets bok er hun atter tilbake til sorg i nær familie. 

- Sorg i all sin kompleksitet.

Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen

Utgitt i 2019. Dikt. Norsk.

For det er en annerledes sorg, et sårt og vemodig innblikk i hvordan det oppleves å vokse opp i skyggen av sin psykisk syke storebror. Kanskje er han ute, kanskje tidvis i en institusjon, eller kanskje han er innelåst i sitt eget rom. Det er av mindre viktighet, for han er alltid der, en bekymring, en sorg. 

Hun sørger over å ikke nå inn, ikke få være en del av hans verden. Sørger over å ikke ha ham som bror, slik som alle andre brødre er. Hun sørger over at foreldrene må ofre mye av tiden hun burde hatt sammen med de, oppmerksomheten hun burde ha fått, og hun sørger over at foreldrene hele tiden leter etter tegn på samme sykdom hos henne. 

Slik leser vi henne, selv om hun kanskje ikke skriver det. 

Redd er hun også, for hva han kan gjøre og hva lydene ingen andre hører forteller ham. Mest av alt er hun redd for å være redd. Det er en sorg i seg selv å være redd sin egen bror. 

Eirin Gundersen lar henne fortelle om sine følelser både som barn, ungdom og som voksen. Det oppleves ekte, jeg tror henne, beskrivelsene vekker frem empatien. Slik har hun det, slik må det være, klart hun er redd, klart hun fortviler, klart det er urettferdig. For alle. Og likevel denne kjærligheten, den evige omsorgen, selv om han hun er glad i og vil beskytte, er han som skulle ha beskyttet henne. 

Spesielt god er hun i partiet hvor hun merker sine foreldres blikk. Fornemmelsen av deres angst for at heller ikke hun er helt frisk. Letingen etter tegn på at hun skal lide av samme sykdom som sin bror skaper en avstand, hun sliter med å definere seg selv, hun kan aldri være bare seg selv, for alltid er hun i skyggen av sin bror. 

Slik som i Gundersens tidligere diktromaner er det også en historisk tråd i fortellingen. Hennes brors skjebne er ikke enestående i familien, også i tidligere generasjoner har det vært sykdom. Hun besøker sin bestemor som forteller historien hun har fortalt så mange ganger før, om søsteren som mistet babyen sin. Søsteren som fortsatte å trille vognen, hun som ikke ville gi slipp, ikke kunne. Hun trillet og trillet og trillet en vogn uten barn, et barn som bare hun så. Akkurat som alle disse lydene han hører, som ingen andre hører. 

På denne måten binder hun sammen historiene, og slik minnes vi plutselig bokens begynnelse. Han som en gang rugget vogna, satte den under treet slik at søsteren fikk se alle bladene. Da og nå, nå og da, en flokete tråd uten begynnelse og slutt. Selv når hun starter sitt eget voksne, selvstendige liv kan hun ikke befri seg fra oppveksten, akkurat slik hennes generasjon ikke kan unnslippe tidligere generasjoner. 

Selv ikke den dagen lydene stilner. 

Les også: Min omtale av Eirin Gundersens Du er menneske nå. 

Kilde: Leseeksemplar.

Du er menneske nå, av Eirin Gundersen

Det er lenge siden jeg har blitt så emosjonelt berørt av en roman som debutanten Eirin Gundersens diktsamling Du er menneske nå. Her er sorg og savn over tid og sted, og refleksjoner over hvem vi er og hvem vi en gang var.

Du er menneske nå, av Eirin Gundersen

Dikt. Norsk. Debutant. Utgitt høsten 2015.

Vi møter fortelleren når faren akkurat er gått bort. Verden blir annerledes. Fortelleren opplever sorg, som med tiden går over til savn og et tomrom som ikke lar seg fylle. På ferden følger refleksjoner over liv og død, tid og sted. 

hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født, vi vikler oss inn i hverandre, fortsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme. jeg må tenke noe som ikke alle som tenker har tenkt.

Hva gjør oss til mennesker? Når ble vi til, og hvor lenge lever vi etter at vi dør? Hvor er skillet mellom kropp og minner, dager som var og dager som kommer?

Vi etterlater oss minner, som et avtrykk, et skjell. Hva skjer når også disse forsvinner, forvitrer?

Diktene er ikke dikt i tradisjonell forstand. Halvparten, om ikke mer, er som tekstbolker å regne. Alt med små bokstaver, som for å understreke alle tankerekkene som flyter sammen. Tett i tett med setninger, langt nok til å dekke nesten en halv side. Disse veksler med mindre tekstbolker, med mer tradisjonell oppbygging. Alle disse diktene, tekstene, er delt inn i tre deler.

I første del møter vi jeg-personen umiddelbart etter farens død. I andre del har sorgprosessen utviklet seg fra å være egosentrisk til å omfavne en større verden. Også bokstavelig talt. Jeg-personens tankespinn tar oss med helt til Sibir. I tredje del aner vi en forelskelse og en sorg som går over til savn. En sorg, eller et savn, et tomrom, som nå har utviklet seg til eksistensielle spørsmål om hva vi er, hva som gjør oss til de vi er, og en gryende uro for hvordan det vil være å dø.

Uro. Ingen direkte redsel, men en ubønnhørlig uro. Vi har ingen minner om å ikke eksistere. Livet er alt vi har og alt vi vet om. 

Du er så mange mennesker jeg aldri har møtt.

Jeg lar meg imponere over det stillferdige over det hele. Forfatteren brisker seg aldri med store ord og avanserte metaforer. Det er gjenkjennelig og nært. Intimt. Du tror på henne. Du undres med henne.

Her er fotspor i snøen som ikke forsvinner før langt ut på våren. Her er moren som tar med seg en stor del av stillheten når hun går ut av døra og til graven. Du kjenner på fortvilelsen og famler sammen med henne. Vi er bare mennesker. Så sårbare, så undrende, så små i det store universet.

På et punkt i historien finnes du fortsatt.

Fortellerens tankespinn er troverdige, tankevekkende, gjenkjennelige og interessante. Kanskje har vi tenkt tankene selv, kanskje sier hun det så mye bedre selv, i all enkelhet. Diktene er stillferdige og filosoferende. Tankefulle og rørende i all sin nakenhet og sårbarhet. Jeg ble berørt.

Vi kjenner den alle. Den nagende frykten for å bli glemt. Å ikke sette avtrykk. 

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (AkimaMontgomery)