Gravstille, av Arnaldur Indridason

Arnaldur Indridason, hvis navn man skal slite med å uttale riktig men likevel aldri vil glemme, er en islandsk forfatter som i løpet av 2000-tallet har gjort seg sterkt bemerket – og meget populær – med sin serie om etterforskeren Erlendur Sveinsson.  Ni av hans bøker er utgitt på norsk, jeg har lest fire av disse. Sist ut er Gravstille som øyeblikkelig ble min favoritt.

Gravstille, av Arnaldur Indridason

I et barneselskap dukker det plutselig opp en menneskeknokkel. Et av barna hadde funnet beinrester i et byggefelt like ved huset og det viser seg å stamme fra mange år tilbake. Likevel finner Erlendur Sveinsson gåten interessant og setter alle kluter inn for å finne ut hvem den avdøde var, og om han eller hun ble tatt av dage. Spor leder oss tilbake til andre verdenskrig, til en familie sterkt preget av fattigdom, sykdom og vold.

”Man skammer seg for å være en slik manns offer, forsvinner inn i total ensomhet og lukker seg for alle, til og med barna sine, fordi det siste en vil, er at noen, særlig barna, kommer helt inn. Og der sitter man og stålsetter seg til neste angrep som kommer uten forvarsel og er fullt av hat på grunn av noe en ikke forstår, og hele livet blir en eneste lang venting på neste angrep, når kommer det, hvor kraftlig blir det, hva er anledningen, hvordan kan jeg styre unna? Jo mer jeg gjør ham til lags, dess mer avskyr han meg. Jo mer underdanighet og angst jeg viser, dess mer hat føler han overfor meg. Og hvis jeg viser motstand, får han en grunn til å banke livskiten ut av meg. Det fins ingen rett måte å gjøre noe på. Ingen.

Til det eneste man tenker på, er at det må bli en slutt på det og at det ikke betyr noe hvordan det skjer. Bare det blir en slutt på det.”

Det ble gravstille rundt dem.

Gravstille. Et lite ord som inneholder all verdens avmakt, sorg og fortvilelse. Kanskje den vondeste boken i Arnaldur Indridassons romanserie er like tung og vond som tittelen røper. Kriminalgåten og Erlendurs personlige problemer blir nærmest uvesentlige bihistorier. Det er historien om familien som virkelig bærer boken. Gravstille er en dyp tragisk fortelling om vold og skjulte hemmeligheter innad i familien. - Det gjør fysisk vondt, også for leseren.

Erlendur og hans gåter

Dette er altså den fjerde boken jeg leser av Erlendur og hans kompaner. Den tungsindige, dystre Erlendur er hovedperson i tre av fire. Unntaket er Irrganger hvor det er Elinborg som styrer skuten mens sjefen er i hjembygden for å ta et oppgjør med barndommens traumer.

En dramatisk vinterkveld i full snøstorm mistet den 10 år gamle Erlendur hånden til lillebroren. Det er det siste de ser av han, og Erlendurs skyldfølelse vil for alltid henge ved ham og prege hans liv.
Som voksen lukker han seg for omgivelsene og dyrker ensomheten. Han skiller seg fra sin kone etter få års ekteskap og forsøker for sent å redde forholdet til sine nå voksne barn, Eva Lind og Sindri Snær. Begge har sine utfordringer, særlig datteren. Erlendurs personlige tragedie og hans egne familieproblemer driver han ut i et stadig mer dedikert forhold til sin jobb som etterforsker. Også på fritiden etterforsker han saker som dukker opp i kjølvannet. Felles for de alle er at dette er gamle forsvinningssaker.

De egentlige etterforskningssakene har alle en historisk bakgrunn langt tilbake i tid. Arnaldur Indridason er befriende nøktern. Mens andre kriminalforfattere lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, serveres vi kun tilbakeblikk. Vi hører kun om hendelsene. Vi er ikke der.

Det hele er uvanlig nøkternt skrevet. Stille og rolig løses kriminalgåtene. Erlendur er en mørk og tung figur, og bøkene hans adopterer hans sinnsstemning. Ei heller lettes det av frodige og ville naturskildringer slik man kunne forvente av islandske romaner. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Persongalleriet er snevert og oversiktlig, alle direkte knyttet til Erlendur. Barn og kollegaer. Først og fremst blir hans datter flettet inn i historiene. Hennes liv som rusavhengig gir en ekstra byrde til hans liv, samtidig som han tynges av skyldfølelse og holdes oppe av farskjærlighet. Erlendur dedikerer seg til sin jobb som etterforsker, og setter sin lit til etterforskerne Elinborg og Sigurdur Oli. Flere har han ikke plass til i sitt liv.  Kollegaene er rake motsetninger. Elinborg er traust og fornuftig. Sigurdur Oli er umoden og til dels lite sympatisk. Den ene er kontaktsøkende, den andre holder avstand.

Det ufrivillig humoristiske ligger i navnene som i andres øyne ikke kan hjelpe for å fortone seg komisk. – Forstyrrende, i alle fall i begynnelsen, det er ikke til å unngå. Du skal ikke ha lest mange sidene før du henger deg opp i hver eneste ur-ending og tar det med deg ut av boken og inn i hverdagen. Diagnoser det gjerne som Arnaldur-nevrose. - Dette problemet får stå på bokbloggerens regning.

Plottene er gjerne både underholdende og interessante, dog langt mer nedtonet enn i den sedvanlige kriminalroman. Noen vil verdsette det, andre vil kjede seg. Nøysomheten, den snevre økonomien, i historiene er befriende, men også vanskelige. Få uvesentligheter til tross, unntakene blir ekstra synlige og forstyrrende.

Arnaldur Indridasons styrke ligger først og fremst i det psykologiske aspekter. Dette mørket som oppsluker Erlendur, de indre demoner som driver ham til å løse kriminalgåter, men som likevel ikke gir ham noen fred.

Dette mørket hever Indridasons romaner opp fra det store krimhav. Gjør de til noe mer, tilfører de noe unikt, tross mangel på genuin spenning. Noen ganger heves romanene opp til overflaten, andre ganger godt over vannskorpen. – Men kanskje aldri helt opp til land.

-----------------------------------------------
Øvrige bøker lest:

Myren, av Arnaldur Indridason

En eldre mann blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker mistanker om mord. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet i leiligheten. Kan dette settes i sammenheng med drapet? (Les omtale...)

Fjellet, av Arnaldur Indridason

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne. (Les omtale...)

Irrganger, av Arnardur Indridason

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtektsdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? (Les omtale...)

Dansk midtlivskrise, islandsk krim, indisk adopsjon og fiksjonsfakta

Tre ukers paradisisk ferie i Spania er over, bøker er lest og genserne er tatt på igjen. Fem bøker ble lest i Nerja, Jerez, Ronda, Almeria og Madrid. Jeg holdt på å forgå de siste dagene, for lesestoffet var oppbrukt og engelske bøker var ikke å oppdrive. Det gikk (nesten) så langt at jeg kjente jeg gledet meg til hjemreisen hvor jeg sannsynligvis ville finne en engelskspråklig pocketbok til blodpris.

Men bare nesten. Mest gråter jeg for å komme hjem igjen. Borte bra, hjemme best, eksisterer ikke i min verden. Ja til sommerferie hele året!

I alle fall. Som jeg sa. Bøker er lest, og her er mine omtaler. Sirlig eller ikke så sirlig nedtegnet i en tyrefekternotisblokk og senere overført til den herlige verdensveven.

Din nestes hus, av Jette A. Kaarsbøl 

Vår helt, eller rettere sagt antihelt, befinner seg i en klassisk midtlivskrise. Han høster suksess i sin jobb, men er lei. Han har et problematisk forhold til sin far, men sørger over hans død. Han elsker kvinner, men makter ikke investere nok i et forhold som kan vare.

Like etter farens død og et samlivsbrudd hvor barn var involvert, flytter han til en liten by hvor han overtar farens arkitektdrøm. Han blir raskt tatt under vingene av den lokale prestefamilien. Presten selv går han snart på nervene, og jo mer presten irriterer, jo mer attraktiv fremstår hans kone. Vår mann forherliger henne for å gi livet mening, noe å kjempe for, noe å leve for.

I bakgrunnen finner vi tre kvinner fra fortiden. Ungdommens Lisa, den store kjærligheten Maj og elskerinnen Claudia. Prestefruen er alle disse, og likevel ingen. Han ønsker å finne kjærligheten hos prestefruen, men ønsker samtidig ikke å binde seg. – Som å komme til et dekket bord uten å ville ta oppvasken.

Det hele er krydret med masse hverdagshumor og selvironi, noe som gjør denne over 400 sidersromanen til grei underholdende lett lektyre.

Fjellet, av Arnaldur Indridason

Den tungsindige sære etterforskeren Erlendur er, som han ofte er i Indridasons romaner, hovedperson. Datteren Eva Lind er på rett kjøl, enn så lenge. Sønnen Sindri Snær har tatt grep om livet sitt. Erlendur har fast følge. Likevel er han like dedikert til sin jobb, og etterforsker også på fritiden hvor han tar opp gamle forsvinningssaker.

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne, men samtidig var hun svært mørkredd. Dette motsetningsforholdet trigger Erlendur. Kan hennes død skyldes noe kriminelt?

I bakgrunnen truer Erlendurs egen personlige tragedie. Hans bror forsvant en vinternatt i fjellene, mens de begge var unge. Det er mye sorg i romanen, gammel sorg som tross tidens gang aldri helt forsvinner. Menneskene formes av sorgen, og sorgen blir en del av dem. Slik blir vi også bedre kjent med Erlendur, og akkurat derfor er dette den beste Indridasonromanen jeg har lest.

Irrganger, av Arnardur Indridason 

Denne romanen etterfølger Fjellet, og mens Erlendur reiser til hjembygden for å ta et endelig farvel med sin bror, tar den kvinnelige etterforskeren Elinborg over roret. Hun er en traust familiemor, som stadig har dårlig samvittighet for lite tilstedeværelse i barnas hverdag. Det er ikke mange drap på Island i løpet av et år, men selvsagt skjer det i Erlendurs fravær.

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtekstdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? Eneste funn hos drapsofferet er et sjal med sterkt indisk matlukt. Den dedikerte husmoren i Elinborg sniffer seg frem til gjerningsmannen. – Eller kan det være en kvinne?

Underholdende krim, men som alltid er det morsomste ved Indridasons romaner de islandske navnene. 

Indias datter, av Shilpi Somaya Gowda 

Jenter står svakt i det indiske bondesamfunnet. Kavita blir derfor fratatt sin datter, sin førstefødte, få minutter etter fødselen. Hennes mann mener de ikke har råd til en datter, og han dreper det lille barnet. Snart er Kavita gravid på nytt, men også denne gangen er det en jente. På nytt ønsker faren Jasu å ta livet av henne. Kavita rørmmer til storbyen for å levere datteren til et barnehjem. Det siste hun gjør er å gi henne navnet Usha – soloppgang.

Kavita kommer aldri over tapet, til tross for at hun året etter får sønnen Vijay. Usha blir noen år senere adoptert av et amerikansk legeektepar, som gir henne navnet Asha og en trygg og god oppvekst i USA. Tross hennes og adoptivfarens indiske bakgrunn nekter moren at datteren på noen som helst måte skal gjenoppta kontakten med sitt hjemland. – Av redsel for å miste henne.

Historien fortelles gjennom Kavita, adoptivmoren Sumer og etter hvert gjennom Asha selv. Fra fødsel til hun som tjueåring trosser Sumer og reiser til India for å bo hos sine slektninger mens hun jobber med et journalistprosjekt.

Hva er en familie? Hva er limet, styrken og svakhetene? Er familien man er født inn i alltid viktigere enn familien man skaper seg selv?

Det er en klassisk sommerlektyre og dameroman, men det er relativt lite klisjeer. Faktisk evner boken å gi leserne noe mer enn ren underholdning. Det er av interesse, for romanen gir et godt bilde av de komplekse India.

Orakelnatt, av Paul Auster 

En forfatter gjenopptar sitt levebrød etter flere måneders rekreasjon etter alvorlig sykdom. Økonomien er ruinert av legeregninger, men han er like fullt lykkelig gift med sin Grace og har en meget god venn i den suksessrike forfatteren John Taube.

En dag rusler han innom den lille rekvisitabutikken Paper Palace hvor han kjøper en blå notatbok. Dette skal vise seg å bli skjebnesvangert. Han skriver på en historie med paralleller til hans virkelige liv. Elementene flettes inn i hverandre, og forfatteren er snart like forvirret som leseren.

Hva er reelt? Hva er fiksjon? Kan man påvirke sin egen hverdag, sin egen fremtid, ved å skrive om det? Hva er drøm og hva er virkelighet? 

Orakelnatt er nok en glimrende roman av Paul Auster som igjen briljerer med sin intelligente fortellerstil. Anbefales!

Myren, av Arnaldur Indridason

Det er ikke hver dag jeg leser islandsk krim. For å være mer spesifikk: Jeg leser ofte krim, men aldri fra Island. Faktisk har jeg aldri lest noe av en islandsk forfatter noen sinne. Ikke før jeg fikk Myren dumpende ned i postkassa. Forfatteren har vunnet Glassnøkkelen to ganger, deriblant for nevnte bok. En viss forventning etablerte seg derfor i mitt lesehjerte.

Myren, av Arnaldur Indridason

Holberg, en eldre mann, blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker nødvendigvis mordmistanker om etterforsker Erlendur Sveinsson og hans team. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet. Kan dette settes i sammenheng med drapet? Selvsagt må dette sjekkes! Det viser seg at det døde barnet, Audur, led av samme arvelige sykdom som Holberg. Tilfeldigheter? Neppe.

Haha! Arnaldur har skrevet om Erlendur og Audur. Små barn har store gleder. Alle -urnavnene får retteprogrammet i word til å gå amokk. Enda morsommere blir det når det kommer for en dag at Erlendurs sønn heter Sindri Snær. Heldigvis blir han knapt nok nevnt. Det hadde vært litt slitsomt for meg å lese en bok hvis en av hovedkarakterene heter det samme som på min dialekt er snørr. Nok om det, men mer om navn. Det var i det hele tatt veldig uvant å lese om personer kun omtalt ved fornavn. Det gikk lang tid før jeg fikk ristet av meg min forstyrrede formening om at den konsekvente bruken av fornavn var lite profesjonelt. Altså, vi er i Island, tross alt. Det eneste landet i verden der det er fullt akseptabelt å omtale folk ved fornavn. –Men uvant? Jepp!

Vel, vel. Alt kan jo ikke være morsomt. Dette er da tross alt en krimbok. Morsom handling var det definitivt ikke. Stemningen var i det hele tatt nokså mørk og deprimerende, langt unna skildringer av øyas frodige natur, som man rimeligvis forventer av en islandsk roman. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Erlendur selv, etterforsker og romanhelt, er en nøktern type. Han er for lengst skilt og har et problematisk forhold til sine barn. Jobben er hans liv. – Men han er ikke fordrukken. Hurra! Erlendur er, kryss i taket, en tilnærmet normal mann. Les og lær alle dere andre kriminalforfattere.

Nok skryt. Erlendur har selvsagt en mørk side han også, som alle andre krimromanhelter. Eller. Nja. Ikke Erlendur, men hans datter Eva Lind. Det er her et av bokens irritasjonsmomenter (for undertegnede) gjør leseopplevelsen mindre god. Far-og-datter-dialogen er virkelig ikke velskrevet. Eva Lind er prostituert og narkoman, har særdeles tvilsomme bekjentskaper og pengeinnkrevere på nakken. Likevel velger altså hennes far å fortelle henne alt om etterforskningen. Eller ”I korte trekk” som forfatteren velger å kalle det. ”Hver minste detalj”, vil derimot jeg hevde. - Er dette et sjakktrekk, Erlendur? Jeg vil nok svare ”neppe” på det spørsmålet.

Arv og slektskap er et viktig stikkord i kriminalhistorien, og jeg tilgir derfor Erlendur og Eva Lind. Så vidt. Jeg sliter mer med å tilgi en bihistorie om et velstående ektepar som melder sin datter som savnet, og som ønsker Erlendurs bistand. - Hvorfor, Arnaldur, hvorfor? Det blir sinnasmileyer i margen av slikt.

OK, så velger jeg å viske ut noen av disse siden det er lite annet utenfor-tema-snakk. Les og lær av dette også, andre kriminalforfattere.

Mens andre lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, er Arnaldur befriende nøktern også her. Jo visst serveres vi tilbakeblikk, men vi er ikke der. - Skjønner du forskjellen? Vi hører kun om hendelsene, som en ren fortelling. Forfatteren dukker ikke tilbake i tid og serverer oss historien som i nåtid. Takk for deeet. For å være ærlig elsker jeg strengt tatt parallelle historier som flettes inn i hverandre, men – og dette er et stort men – du verden så befriende med en kriminalroman uten denne måten å skrive på.

- Hva med plottet, da? Holder mordplottet et akseptabelt nivå?

Jo, det gjør faktisk det. Mordplottet er relativt åpenbart helt fra begynnelsen av, men etterforskningen av mordet er en ganske så underholdende og interessant opplevelse for leseren. Plottet i seg selv var rimelig originalt og morsomt, og at handlingen for det aller meste holdt seg til etterforskningen og den alene var mer enn befriende. Noe negativt vil det alltid være, og det lille ekstra mangler. Boken er likevel tross alt og på tross av, absolutt lesbar.

Boken er registrert på bookcrossing.com og Moshonista var så snill å sende den til meg. Hun har skrevet om boken, og det har også Karin fra En verden full av bøker gjort. Flere? Gi meg et hint i kommentarfeltet! Snart fyker boken videre opp til Barteland.