Blodmeridianen, av Cormac McCarthy

Boken jeg nå skal forsøke å anbefale er ingen bok jeg selv likte. Jeg syns den var forferdelig. Handlingen var forkastelig, stemningen fæl og språket ga meg hodepine. Likevel var jeg solgt fra første side. Det var umulig å legge den fra seg, uaktuelt å avbryte. 

Den ekstreme brutaliteten, den uforklarlige gjentakende voldsforherligelsen, gjør at jeg elsker å hate den. Det hele er ytterst mørkt og dystert, uttørket og livløst. – Men bare omgivelsene i boken og livet romanfigurene lever. Ikke boken. Boken er så mye mer enn det. 

Blodmeridianen, av Cormac McCarthy

USA. Utgitt i 2010. Imponerende oversatt til norsk av Knut Ofstad.

Det handler bare om å begynne. Man er solgt fra første avsnitt, sjeldent opplever jeg å bli revet med allerede fra første side. - Men bruk tid på den. Blodmeridianen er så langt fra å være slukebok som du kommer. Stålsett deg, du vil få en leseopplevelse du ikke vil glemme.

Forlaget skriver:

En tenåringsgutt rømmer hjemmefra og slår seg sammen med Glanton-gjengen, en morderisk bande som lever av å skalpere indianere og andre på den meksikansk-amerikanske grensen i årene 1849 og 1850.

Det er setninger lange som en hel bok i seg selv, og det er kapitteltitler som oppsummerer all handling. Detaljene er utallige, og jeg tror på kritikerne som hevder dette er imponerende research. Mest av alt er det avskyelige drap. Tortur. Evig redsel. - Men det er også netter opplyst med så mange tindrende stjerner at man må lete lenge etter sorte flekker.

Og alt dette beskrives med øyensynlig følelsesløse skikkelser. Hovedpersonen, en femten år gammel gutt, omtales ikke en gang med navn. Han smiler ikke. Ler ikke. Grubler ikke. Gråter ikke. Han er ikke en gang sint. Ingen er. De bare dreper og dreper og dreper. Dreper og skalperer.

Han har rømt hjemmefra, guttungen. Som bevis på sin mors endelikt har han vokst opp med en mann som aldri har behandlet ham som sin sønn. Ingenting mer var å hente, han kunne like gjerne fortsette sin ensomhet ute i det ville, det uttørkede, det golde.

Snart møter han Dommer Holden. Et fullstendig iskaldt, manipulende, gedigent beist av en mann som skyter og skalperer, skyldige som uskyldige, like ofte som … vel, oftere enn man skifter sokker. Faktisk, oftere enn et levende menneske puster inn og ut. Det er en besynderlig mangel på emosjoner i boken i sin helhet, men dommeren er selve personifiseringen på ondskap. – Så er det nærmest ufrivillig komisk når det beskrives hvor vakkert han tegner, hvor møysommelig nøyaktig han er. Tegner panner uten en rynke, med økonomisk bruk av farger.

Og vi får heller aldri vite bakgrunnen til hvorfor menneskene i boken er som de er. Forfatteren beskriver deres handlinger, men ikke deres tanker eller følelser. Vi følger guttungen og hans kompanjonger forbi busker fulle av spebarnslik, vi er med når en gammel bestemor, sittende på huk i en krok, skytes i forbifarten for deretter å bli skalpert. Vi er der, vi opplever det, vi går videre. Jeg lover deg, scenene er uforglemmelige. – Og boken er full av de.

Vi forsoner oss med den gjennomførte groteskheten, det evige blodbad, takket være forfatterens utrolige evne til å formidle sanseinntrykkene. Det er så mye mer enn bare hendelser og drap. Det avskyelige pakkes inn i et underholdende språklig slør hvor alt samtidig forsterkes. Skyggene er ekstra lange, kjøttet råttent og fordervet. Håret er tynt og fett, solen ubarmhjertig og brennevinet ramt og surt. Alt er nitrist. Mørkt, tørt og hardt. Naturkulissene matcher drapsraidet til Holden og gjengen. – Og i samme stund, alle disse stjernene. Nattens stjernehav hvor noe sort nesten er umulig å finne. 

Det er besynderlig hvordan McCarthy har komponert denne historien. Jeg har lest bøker av han tidligere, men likevel har jeg ikke opplevd maken. Jeg har lest meg kvalm av Ellis sin American Psycho, men heller ikke den kan sammenlignes med boken jeg nå sliter med å anbefale. Samtidig kan jeg ikke la være, vil ikke la være. Blodmeridianen er noe helt for seg selv. Tro meg.

Stålsett deg. Og les.

Les også: Mine omtaler av (The Road) og (No Country For Old Men)

Kilde: Hentet fra min egen bokhylle (OTS)

Andre bloggere: (Stjernekast)

No Country For Old Men, av Cormac McCarthy

No country for old men, av Cormac McCarthy

Mai måned har lesemessig stort sett gått med til No Country For Old Men. En bok som de fleste har hørt om, og enten lest selv eller sett filmen. Jeg kan trygt anbefale begge deler. Forfatter av boken er Cormac McCarthy som Julie har presentert i dette blogginnlegget. Også Maj har skrevet et innlegg om boken som er vel så interessant som det jeg nå skal prøve å formidle.

Litt om handlingen

En ung mann, Llewelyn Moss, legger ut på en høyst dagligdags jakttur, da han kommer over et blodbad midt i ødemarka. Blant ferske lik finner han en døende mann, et stort lass dop og flere millioner dollars. Tiden er knapp. Han velger å ta med seg pengene. Vel hjemme bestemmer han seg for å dra tilbake for å hjelpe den døende mannen. Mannen viser seg i mellomtiden å ha blitt drept, og Moss innser at de samme menneskene vil gjøre alt for å få tak i pengene. Han legger ut på en skjebnesvanger flukt.

Litt om personene

Den gode: Ed Tom Bell. Krigsveteran og sheriff. Han mister sine illusjoner om rett og galt, og han mister troen på å kunne redde samfunnet mot onde drivkrafter. Han lar seg overvelde, søker desperat etter råd og inspirasjon fra sine gamle kollegaer, men mener samfunnet har gått i fullstendig gal retning, og at man ikke kan endre på det uendrelige. Sheriffrollen har mistet sin posisjon som flammeholder. Sheriffens rolle er ikke lenger den som lyser opp veien i riktig retning (jmf The Road). "You can't stop what's coming."

Den onde: Anton Chigurh, en usedvanlig psykopatisk massemorder og sosiopat. Det er vanskelig å finne ord som beskriver han godt nok. For å si det kort: Slemming. Han dreper uten følelser og er ekstremt målrettet. For øvrig uttales etternavnet Sugar. Jeg hang meg fullstendig opp i mulige uttalelser, før jeg endelig, halvveis i boken, fikk det forklart.

Den tilfeldige: Llewelyn Moss, en nokså lovlydig småbybeboer og vanlig arbeider og vietnamveteran i midten av 30-årene. Gift med unge Carla Jean. Ved en tilfeldighet ramler han over hans livs mulighet. Han gir etter for fristelsen, selv om han vet at dette vil kunne bli hans endelikt.

Andre verdt å nevne: Carson Wells, leiemorder/torpedo. I likhet med flere er også han på jakt etter millionene. I tillegg blir vi overfladisk presentert for en rekke tilfeldige politimenn, slektninger, kriminelle, haikere og resepsjonister.

Litt om humoren

Boken inneholder overraskende mye humor, særlig i avsnittene med sheriffens monologer. Humoren er nøktern og godt innpakket svart humor. Sheriffen er godslig, har lang erfaring i sitt yrke, er erkeamerikansk og særdeles tankefull. For å kunne overleve i hans yrke og situasjon må man inneha en solid dose galgenhumor.

Here last week they found this couple out in California they world rent out rooms to old people and then kill em and bury em in the yard and cash their sosial security checks. They’d torture em first, I dont know why. Maybe their television was broke. Now here’s what the papers had to say about that. I quote from the papers. Said: Neighbors wire alerted when a man run from the premises wearin only a dogcollar. You cant make up such a thing as that. I dare you to even try. But thats what it took, you’ll notice. All that hollerin and diggin in the yard didnt bring it. That’s all right. I laughed myself when I read it. There aint a whole lot else you can do.

Magen vrenger seg over skyting og bestialske mord, men man kan ikke annet enn å le oftere enn man blir kvalm. There aint a whole lot else you can do.

Litt om språket

Historien kjente jeg til fra før, gjennom filmen (Coen-brødrene, 2007) ved samme navn. Dermed kunne jeg også tillate meg å konsentrere meg om språket, alle detaljene og nyansene.

Når det er sagt må jeg innrømme at jeg slet veldig med språket. Handlingen foregår på grensen mellom USA og Mexico, og forfatteren bruker dialekt i utstrakt grad. Texarkansk, om det er noe som heter det, er ikke det beste for konsentrasjonen min. Jeg følte en uimotståelig trang til å gripe den røde pennen og korrigere. Jeg er likevel glad jeg leste den på orginalspråket. Litt tyngre å lese, særlig for en som meg, men man er mer med i svingene. Det hadde blitt noe helt annet med dannet bokmål, eller enda verre: bokmål iblandet, tja… totensk?

… Og litt om mitt inntrykk

Boken veksler mellom sheriff Bell sine monologer og selve handlingen. Denne er stort sett konsentrert rundt Moss og Chigurhs katt og mus-jakt. Dette innebærer usedvanlig mye skyting og dreping. Hjertet løper løpsk av spenning og delvis også kvalme. Dette er så absolutt spennende!

Sheriffens kamp med seg selv og mot volden gjør inntrykk. Her kan mye kritikk mot det amerikanske samfunnet leses mellom linjene.

Det mest interessante utenom ren spenningsmessig, er konflikten mellom tilfeldigheter og skjebne. Moss gjør en fatal avgjørelse som får voldsomme konsekvenser. Alt tyder på at ved å ta dette valget vil han også bli drept, men vi håper hele tiden at han vil lure skjebnen. Dette forutbestemte får en knekk når Chigurh ikke viser seg å være like umenneskelig som han fremstilles. Også han gjør feil og skades. Er dette tilfeldigheter eller skjebne? Denne skjebne/fri vilje konflikten representeres dessuten ved Chigurhs krone-eller-mynt-lek med sine ofre.

Les boken, eller se i det minste filmen. Fokuser ikke bare på all volden, men les mellom linjene. Le, reager på voldelighetene, vær bekymret over utviklingen, filosofer litt over menneskets frie vilje kontra skjebnen, og ikke minst: kjemp sammen med Bell.

The Road, av Cormac McCarthy

The Road, av Cormac McCarthy

Etter den store katastrofen tvinges far og sønn ut på vandring mot kysten. I en utbrent post-apokalypisk verden hvor ondskapen råder har de bare hverandre.

I utgangspunktet var jeg skeptisk til denne boken. Jeg har til vane å finne svakheter ved populære bøker. Jeg leter bevisst etter feil og mangler. Denne boken var et solid klask på kinnet til meg. Her fins i mine øyne ingen svakheter.

Sjeldent blir jeg så til de grader berørt av en bok som nettopp The Road. Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Det er en bok som slår pusten ut av deg. Den er så dyster, så uendelig dyster, og likevel så varm.

Handlingen er snever, dialogene korte. Når mørket er så intenst blir det mangel på ord. Drømmene blir vonde, de gode minnene blir meningsløse. Man fokuserer på hva som er der og da. Hele tiden frykten. Hele tiden på vakt. Hele livet består av jakt etter mat, ly og varme. Hele livet består av å beskytte seg mot andre, å være alene, for det er det eneste trygge. Så trygt man kan ha det i en slik situasjon.

Likevel er de ikke alene. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Selv leste jeg boken på orginalspråket. Det var aldri noe problem, språket var enkelt og likevel lyrisk. Det er vanskelig å skulle oversette uten å miste denne stemningen. Hvordan forfatteren veksler mellom beskrivelser og dialoger er også verdt å merke seg. Dialogene mellom far og sønn er korte. Det er lite man orker eller har behov for å si. Beskrivelsene består til dels av lange setninger. Så lange at man av og til blir anpusten. Så lange at de understreker det desperate. Og alt dette med stort sett de samme ordene. Ordene blir gjentatt og bare understreker det vonde, skremmende, fryktelige.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet.

Jeg har tidvis lest med hamrende hjerte, og desto mer med tårer i øynene. Det er hendelser i boken som er utålelige å lese om. Så får man heller ikke vite så mye, men antydningene er mer enn nok til at man rystes. Og det er kjærlighet, varme, tillit og omsorg.

Det er kanskje det som er det vondeste å takle.