21.12.17

Juleroser 2017

For tredje år på rad samarbeider Samlaget og Egmont om utgivelsen av adventstidens kanskje aller fineste julehefte. I år er temaet lenker og forsiden er signert av den danske billedkunstneren Bit Vejle. Et tiltalende førsteinntrykk, en perfekt gjenspeiling av innholdet.


Juleroser 2017, red. Herborg Kråkevik

Redaksjonen med multikunstneren Herborg Kråkevik i spissen har nøstet sammen en rekke ulike kunstneres, nålevende som døde, tolkning av ordet lenker. Det er ord og malerier, prosa og poesi. Dikt, noveller, sakprosa og attpåtil en nyskrevet julesang av Anne Grete Preus.
Det skinner av blanke blikk i desember
Av ensomhet i de fulleste rom
Av hemmeligheter som brenner i hjertet
Av en for mye og en stol som står tom
Det starter med Marit Kaldhols dikt Den kvite duken. Hvordan vi må ta vare på hverandre, også ukjente. Kanskje mest av alt de vi enda ikke kjenner. Vi er alle tråder i samme duk. Så passer det så fint med Kjell Arild Follestad som en av de siste tekstene i heftet. Han blander sammen julebudskap og midtøstenpolitikk, med utallige referanser til juleevangeliet. Enkelt, nærmest selvfølgelig, men meget effektivt. 

To av tekstene er nærmest som sakprosa å regne. Begge tar utgangspunkt i eldre verker. En refusert tegning til datidens utgave av Juleroser innleder Susanne Brøggers fortelling om Karen Blixen. Det er interessant litteraturhistorisk, men jeg undres litt over tema, og ikke minst hvorfor det ikke er oversatt til norsk. Det er kanskje det nærmeste kritikk jeg kommer i denne omtalen. Alf Prøysens Matja Madonna står i sin helhet i Juleroser. Matja er den eldre budeia som stiller opp for alle, hun som jobber sent og tidlig Bjørn Ivar Fyksen etterfølger Prøysens novelle, med en overraskende fin analytisk tekst om hans utgivelser. Prøysen «kan være sterkt følelsesladd, på grensen til det sentimentale, men det han skrives ekte, sant (…)», skriver Fyksen. Ikke minst når Prøysen gjør sin egen bestemor til en viktig del av hans noveller. Bestemor Matja er også en skikkelse i hans eneste roman. Felles for bestemor-skikkelsene er en slags forhøyelse, nærmest som en kristusfigur. Hadde alle hatt en bæssmor som hu’ Matja.

En Matja-bestemor møter vi også i Marianne Kaurins rørende novelle Fin til jul. Her skildres en tenåringsjentes årlige stell av sin bestemor, hun som skal stelles pent til julaften. Bestemoren mimrer, gjentar seg selv, år etter år, mens det voksne barnebarnet minnes litt vemodig om tenåringens utålmodighet. Lisa Aisato har illustrert novellen, og denne finnes som eget trykk i heftet. En gammel dame i snøføyka, med kjole, krøllete hår og neglelakk. Du er dømt til å bli rørt.

En annen personlig favoritt i heftet er Kari Bremnes memoar Lys i alle rom. Hun mimrer til barndommens jul, alt sett i lys av farens nåværende situasjon som pleietrengende. Faren som alltid har vært så nøye på tradisjonene, han som visste hvor alle nissene skulle stå, og han som alltid insisterte på lys i alle rom. Nå har ikke nissene lenger sin faste plass. «Vi liker det ikke. Han pappa og meg», skriver hun. – Og leserne kjenner seg igjen, med ømhet i hjertet.

Det som er og det som var. Bjørn Eidsvåg fine tekst om tro og tvil må også få noen ord. Så godt likte jeg hans vesle, forsiktige monolog, og så vanskelig er det å skrive om det.

Som en skarp kontrast til disse hjertegode fortellingene er Siste mann ståande av Synnøve Macody Lund. I hennes novelle møter vi en selvdestruktivitet, en råhet og en depressivitet som ved første øyekast virker malplassert i et julehefte. – Men selvfølgelig. Også de med hardest skall har en mykere side. Det «vil aldri vare», tenker han, og forsvinner. Så er han tilbake, hjem til henne. Lenker der også, altså. Vi trenger noen i livet vårt, vi klarer oss ikke alene. Vi er alle tråder i samme duk.

Og når flosklene atter kommer er det befriende å kunne avslutte denne omtalen med noen ord om Kjersti Bergemoens julebrev, humoristisk ærlig og behind the scenes. Det er krangling med mannen, hjertesukk om et par dagers silent treatment etterfulgt av vennskapelig gjenforening, for så å begynne på’an igjen. Og det er ungene. Disse forbaska, uforståelige ungene som slamrer med dørene og driver med fanteri man slettes ikke aner noe om. Men det er jo familie, ikke sant, man hører sammen i all evighet, på godt og på vondt. Tråder og lenker.

Dere skjønner tegninga, enten det er tematikken eller alle illustrasjonene. Håkon Bleken, Håvard Vikholmen og Frida Hansen for å ta noen. Forfattere er nevnt, og la oss heller ikke glemme Geir Gulliksen. Elementene fra Bit Vejles forside snirkler seg inn innimellom alle ordene og understreker fellesskapet.

Det er rett og slett et veldig fint julehefte. Så enkelt kan det sies. Ta vare på hverandre, i julen og i hverdagen.



Med ønske om en fredfylt og varm jul,
Ellikken



15.12.17

The Wonderling, av Mira Bartok

Dersom du kunne tenke deg å lese en roman inspirert av Dickens krysset med Alice in Wonderland og Hobbiten, må du ikke gå glipp av denne!



The Wonderling, av Mira Bartok
Illustrert roman beregnet på eldre barn. 450 sider. Humor og spenning. Utgitt i USA 2017.

På barnehjemmet Home for Wayward and Misbegotten Creatures tusler en liten gutt i ensomhet, halvt menneske, halvt dyr. Han ligner mest på en rev og har ett eneste stort, langt øre. Rundt halsen hans henger en medaljong. Nr. 13 står det på den, og det er det nærmeste han kommer et navn. Han får knapt nok ut et ord, og de ordene han stammer er vanskelige å høre. Han gjør så lite ut av seg så mulig, denne vesle revegutten uten navn, i frykt for den umenneskelige barnehjembestyrerens Miss Carbunkle og hennes svært ureglementere represalier. 

Livet på hjemmet er rett og slett nitrist. Barna eier ikke nåla i høystakken, og de få stråene som finnes er eneste mulighet til å lage en litt mindre steinhard seng. Her er ingen form for omsorg, ingen glede, og minst av alt sang. På hjemmet skal ingen følelser vises, ingen stemme høres. Barna skal bare befinne seg på riktig sted til riktig tid, jobbe effektivt og lære hvor lite verdt de er. De høye murene skjuler omverdenen, og et lite hull i taket er eneste mulighet for å bruke månen som lys når alt er som mørkest. 

En dag blir livet snudd på hodet. Inn kommer Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. «Du heter fra nå av Arthur», sier hun, «oppkalt etter de modige konger fra gamle dagers sagn og eventyr». Et navn og en bestevenn gjør livet verdt å leve. Arthur snakker plutselig bittelitt høyere, tør bittelitt mer, våger å håpe på en bittelitt bedre hverdag. Og best av alt: Trinket finner en måte å komme seg ut gjennom hjemmets himmelhøye barrikader. Kan Arthur med sin beste venns hjelp finne tilbake til sin familie og synge sangen han bærer i sitt hjerte?
Se og les: (utdrag fra boken)
Bartok skriver dette så mye, mye bedre enn jeg er i stand til. Hennes språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert. Trinket, til tross for hennes beskjedne størrelse, er en utømmelig kilde til smil om munnen. Og Arthur, den unnselige revegutten som legger ut på sitt livs eventyr, må være blant litteraturhistoriens skjønneste hovedpersoner. Jeg kan ikke fatte annet. Det er umulig å ikke øyeblikkelig bli glad i ham og hans venner.
Besøk: (Forfatterens egen nettside)
Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning. 

Selv om man er liten, pysete og bare har ett øre kan man komme langt her i livet. Alt man trenger er evnen til å lytte, kreativitet, trofaste venner og et godt hjerte.




Kilde: Fått i gave.



#mirabartok #thewonderling


12.12.17

Om du noen gang har lurt på ...

... hvordan et kinesisk bokloppemarked kan se ut, har du nå en glimrende mulighet:

Begivenheten fant sted i Zhujiajiao, populært omtalt som Kinas Venezia, noen mil fra Shanghai. Rundt halvparten var slitte utgaver av Maos lille røde, men øvrige fattet jeg ikke kjennskap til overhodet. Jeg så, beundret og gikk videre.



Gamlebyen anbefales et besøk om du skulle være i de trakter, uavhengig av bøker eller ei. - Og det burde du, reise til Kina altså, for makan til spennende land ...!

Les gjerne mine reisebrev: (Et kinesisk eventyr, del 1) og (Et kinesisk eventyr, del 2) og om du lurer på hvorfor jeg var i Kina kan du sjekke bloggen (Petanque Feminin).






23.11.17

Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Jeg elsker Carl Frode Tillers romaner. Jeg forguder forfatteren selv. Da hans nyeste roman ankom min postkasse vekslet jeg mellom eufori og handlingslammelse. Jeg bestemte meg for å spare den til en helt spesiell anledning. Det ble kronet med seier: Jeg og mitt lag ble femte best i verden, boken ble et av årets høydepunkt. Vi overgikk oss selv, men Tiller ...? Tiller har gjort det han kan best, og har lykkes som sedvanlig.


Begynnelser, av Carl Frode Tiller
Roman utgitt høsten 2017. Nynorsk.

Jeg våger ikke helt begi meg ut på en beskrivelse av innholdet, men dette kan jeg si: Bokens hovedperson er Terje, og Terje er død. 

Slik kan en bok også begynne. Ikke bare er han død, hans endelikt skyldes ham selv. Spørsmålet er hvorfor han gikk til dette skritt, og svaret sirkler vi oss inn på ved å lese videre i boken. – Tilbake i tid, stadig lenger og lenger tilbake, til der det en gang startet, den gang spiren ble sådd. Stadige frempek, stadige urovekkende hint du ikke helt forstår, får deg til å grøsse over hele kroppen. 

Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige. Du kjenner deg igjen, og du liker det ikke. Kanskje du ikke en gang liker deg selv. 

Tillers persongalleri er i alle fall ikke udelt sympatisk. Ikke denne gangen heller. Likevel, denne ærlige, ubehagelige fremstillingen, avsløringen, oppfattes som så genuint ekte at man likevel føler en viss empati for både Terje og menneskene i hans liv. Alle er seg selv på godt og mest vondt, resultater av sitt miljø og sine erfaringer.
"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."
Jeg våger ikke skrive mer, jeg vil ikke risikere å ødelegge det geniale ved boken, men tro meg på min anbefaling. Og om du ikke er overbevist, les (Reading Randi) sin meget grundige omtale. Dette bør være en soleklar kandidat til Bokbloggerprisen og seiler opp som årets sikreste julegave til den litteraturglade.




Les også: Mine omtaler av (Innsirkling og Innsirkling 2), (Innsirkling 3) og (Skråninga)

Kilde: Leseeksemplar

30.10.17

Det står til liv, av Siri Økland

En nær slektning av meg satt avmagret og sliten i en stol og var klar for å gi slipp. Jeg har ikke lenge igjen, sa hun, nesten med et smil om munnen. Nei, du må da ikke snakke slik, dette skal gå bra, sa en annen, tydelig ukomfortabel i et forsøk på å gi henne nytt mot. Men hun jeg fremdeles savner var ikke motløs, hun hadde ikke gitt opp. Hun sa ordene med stoisk ro. Hun var klar.

Jeg har tenkt mye på dette de drøyt ti årene som har gått etter hennes bortgang. Og jeg har tenkt mye på den aller siste gangen jeg var hos henne. Klemmen jeg ga henne da vi dro, den jeg visste ville bli den aller siste. Ikke en gang jeg som har måttet begrave egne barn, taklet møtet med hennes åpne forhold til døden. Pass godt på jentene mine, tenkte jeg. Men ordene ble aldri uttalt. Jeg fortet meg ut før hun så tårene mine, latet som dette var et helt vanlig besøk, som om hun ikke visste at jeg forstod. Jeg lot som for å skåne henne, men det var vel mest for egen del. 


Det står til liv, av Siri Økland
Kortprosa. Illustrert. Nynorsk. Utgitt høsten 2017.

Kanskje er det en forsvarsmekanisme, en frykt for det ukjente, kanskje er det mangel på ord. En redsel for sorgen man vet vil komme, en fornektelse av det nært forestående. Det at vi selv en dag skal dø.

Dø. Døden. Dødsfall. Alle skal vi en gang dø, sier vi. Jeg kan bli påkjørt av en bil i neste sekund, trøster vi den døende. Vel, det er jo ikke helt slik det er, svarer Siri Økland. Du må ikke sette deg ned med barna dine og fortelle at mamma snart blir drept av bilen som kommer i rasende fart rundt svingen.

Det er nettopp denne erkjennelsen og prosessen mot en aksept for døden bokens forfatter beretter om, i korte prosatekster og med tilhørende fotografier. Siri Økland er selv kreftsyk og har vært det i mange år. Kreften har kommet og gått, år etter år, skriver hun. Helt til en dag den blir værende.

Først kommer sjokket. Avmakten man føler overfor sine kjære. Barna. Deretter sorgen over å miste seg selv. Sin kvinnelighet, dette å bli redusert til pasient. Så kommer gleden over de små ting. Galgenhumoren. Takknemmeligheten for omsorg. Til slutt kommer roen. 
Det finaste får du av han, orda som slepper låtten laus, får fram fliren som snur det heile. Då brystet er fjerna, kjem det frå han, den kjæraste, så likt seg i all si vide innsikt: Ja ja, eg er ikkje så flink til å tenka på to ting på ein gong, uansett.
Med sin dyrekjøpte livskunnskap leder hun oss hele veien. Kanskje åpner vi øynene våre, kanskje forstår vi litt mer hva det handler om. Dette med å tørre å se, tørre å si, våge å holde i hånden.

Og kanskje forstår du det litt for godt allerede. Eller at du er en av de som har vært innom en liten tur, og tilsynelatende sluppet fri. – Akkurat som om kreften noen gang slipper taket, om enn bare i hodet. 

Hvis ikke kan du etter all sannsynlighet relatere deg til sykdommen. Alle gangene du står i dusjen og forsøker kjenne etter klumper. Øyeblikket du finner noe mistenkelig og det svartner rundt deg. Eller når du ligger forsvarsløs på en benk og gynekologen får bekymret drag over ansiktet. Om natten når du ikke får sove, men ligger og grubler over hvor lenge du har hatt vondt i den ene leggen, eller bekymringen over din nærmeste som i flere måneder har klaget over hodepine. 

Om ikke deg selv, så noen andre. En kollega, en venn, en far. Fire av ti, praktisk talt halvparten av oss, vil på et eller annet stadie av livet få kreft. Desto viktigere er det å være åpne om frykten, slik blir den mer håndterbar. Desto viktigere er det å fokusere på livskvalitet.
Dagen etter at telefonen kom, den utenkelege, utolelege, umogelege: Du har kreft, me vil fjerna brystet ditt neste veke. Kreft? Fjerna? Neste veke? Akkurat då, då du treng det som mest, skal mistejenta visa deg noko større. Frå alle fire reiser ho seg, i ei sakte rørsle, like gamal som mennesket sjølv. Midt på golvet står ho rak, aleine for første gong. Stivar av kroppen, tar makt over føtene, og stabbar sine jomfrusteg mot deg.
Av og til kommer livsgleden i form av friske bær. Andre ganger i latter over en dypt bekymret kjæreste som bruker dryppstativet som klesstativ. En ufarliggjøring av forhatte silikonproteser en dragartist verdig, i det det vesle barnet ditt bruker det som hodepute. Galgenhumoren i å lete i det uendelige etter en parykk som ligner ditt egentlige hår, bare for å ende opp med en pent dandert bob, du som alltid har hatt håret til alle kanter.

Og av og til kommer livskvaliteten til sitt fulle når du er som sykest. Varme hender som steller deg, en lege som tar seg tid til å lytte, dyrebare øyeblikk av profesjonell omsorg. 

I Det står til liv gir Siri Økland oss et sterkt møte med en hverdag alt for mange må forholde seg til, men som det er vanskelig å snakke om. Vi følger henne fra hun får sin første diagnose, begynner på sine første behandlinger, til hun klarer å forsone seg med realitetene. 
Det er nok ein kommafeil, seier far din når blodverdien er på det lågaste. Slik får han sagt det han ikkje kan seia, det som dotterøyra alltid vil forstå.
Det slår meg hvordan hun evner å ikke bare ta oss med på reisen, men også at vi som lesere adapterer hennes følelser. Mot slutten blir det enklere å lese, lettere på et vis, angsten for det ukjente går over til verdig resignasjon. Det er et lys der, noe udefinerbart som ikke lenger virker så skremmende. Kanskje er ikke døden noen endestasjon. Kanskje det er først da det starter.

Det begynte med selvterapi og kommunikasjon med omgivelsene via Instagram. Kombinasjonen av bilder og korte tekster har hun beholdt også i bokform. Tekstene er sterke, ærlige, brutale og varme, mens bildene alene kan virke tilfeldige. 

Det er de ikke. Bildene viser det virkelige livet. De man legger til side og som aldri får plass i et fotoalbum. De som viser de bakenforliggende detaljene, en blomstrete gardin eller en veltet stol. De uskarpe bildene, motivet som blir en skygge, ødelagt av en brå bevegelse, ute av fokus. Livet er sjeldent noe glansbilde. 

Man får gjøre det beste ut av det. Vi lever her og nå.




Kilde: Leseeksemplar.

25.10.17

Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim

Av alle bøker jeg har lest i år er en av de beste i underkant av 100 sider. To år etter debuten Alle nyanser av sinne har Mari Tveita Stagrim utgitt den vanskelige andreboken, en slags oppvekstroman som jeg har gledet meg til å anbefale videre. Her er hvorfor.


Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim
Norsk. Roman. Utgitt høsten 2017.

Bokens fortellerstemme tilhører en ung kvinne som minnes noen få år i oppveksten, helt i skillet mellom barndom og ungdom. Like sentral i minnene er hennes beste venninne. Med fortelleren gikk det bra, med venninnen gikk alt galt. Så tilfeldig kan det være, selv om man vokser opp i samme miljø, omgås de samme menneskene og høster samme erfaringer.

Kanskje har du lest lignende tematikk tidligere. Sannsynligvis. Det er et vel av oppvekstromaner på markedet. Selvsagt er det det. Ingen blir ferdige med å fabulere over sin ungdomstid. De valgene man en gang tok, eller ikke tok. Tilfeldighetene. De tilsynelatende bagatellene som endret alt man trodde på. Menneskene man traff, de man mistet, eller de man beholdt. Små og store minner som blir værende, som har endret deg, beriket deg, eller som gir deg drømmer du våkner av om natten. 
Les også: (Utdrag fra boken)
Vi forsvinner inn i fortellerens minner, den gang hun og venninnen var 12-13 år gamle. Sammen utforsker de den gryende ungdomstiden, løsriver seg fra hjemmet og søker ut. Det er godtroende foreldre, foreldre som har nok med seg selv, og voksne som går for langt. Det er betroelser på pikeværelset, smugrøyking i skogen og utforsking av kropper. En liten anekdote om flystyrt i World Trade Center gir oss en tidsdatering, men det gis ingen stor oppmerksomhet. Det er ikke alltid de største hendelsene som fester seg som det mest livsomveltende. 

Sånn er det nå en gang. Det er enkelte episoder, eller en rekke små episoder, alt kokes sammen til et følelseskaos – eller vakuum. Hjertet er hardt på utsiden, men helt mykt inni, forteller hun. Kvisene banker i huden. Gang etter gang. For et barn som ikke lenger er et barn, en ungdom som ikke helt enda er ungdom, er det mange følelser som må kontrolleres, eller slippes ut. Noen ganger kommer det som latter, omsorg eller tårer. Andre ganger i form av selvskading eller rus. 

Dramatikken i deres liv balanseres med svært nedtonet gjenfortelling av små og store hendelser, både i beskrivelser og tekst. Ordene samles i svært korte kapitler, ofte bare en halv side hver. En forbløffende nøktern fremstilling suppleres med en noe dvelende sørgmodighet. Strippet for de store emosjoner gis rom for ettertenksomhet, både for forteller og leser.

Vi kan alle relatere oss til hvor tilfeldig livet er. Vi kjenner alle noen det gikk galt med.


---------------------------------------------------------------------------------------
Soleklar kandidat til nominering til Bokbloggerprisen 2017. Anbefales!
---------------------------------------------------------------------------------------



Kilde: Leseeksemplar.

19.10.17

Celestine, av Olga Ravn

I 2015 utga danske Olga Ravn en liten, men besynderlig roman om en ung lærerinne, forført av et spøkelse. I år kom boken ut i nynorsk språkdrakt. - En utmerket oversettelse ført i pennen av Inger Bråtveit, som har skapt perler av en høyst utfordrende tekst.


Celestine, av Olga Ravn
Roman. Dansk. Utgitt på nynorsk høsten 2017.

En kvinnelig lærer i midten av 20-årene blir ansatt ved en kostskole med høyst uvanlig historie. På 1500-tallet skal en pike ha bli murt inne i skolebygget, som ydmykelse og straff for hennes svermeri med en mann hun slettes ikke kunne få. Hennes navn var Celestine.

Lærerinnen er bare noen få år yngre enn elevene. For ung til at de eldre, godt etablerte kollegene skal klare å forholde seg til henne som likeverdig, men ung nok til at hun blir et objekt for hormonelle tenåringsgutter, så også en trussel for jentene. Hun passer ikke helt inn noe sted, hun bare er der. Glir gjennom korridorene, som en skygge av seg selv, noe hun kunne ha vært. 

Akkurat som Celestine. Som et spøkelse. Lærerinnens nysgjerrighet og fasinasjon over hennes skjebne går snart over i ren besettelse. Hun blir spøkelset, og spøkelset blir en del av henne. I nattens mulm og mørke går lærerinnen gjennom korridorene på inspeksjonsrunder, ikledd sin hvite kjole. Elevene ser bare konturene av henne. Stadig mer utvisket, aldri helt til stede.

Grensene flyter ut og vi mer enn aner at vanviddet snart tar overhånd.

Kanskje stammer det fra hennes oppvekst, denne rotløsheten og manglende bevissthet rundt identitet. Som ung opplevde hun at foreldrenes eskalerende disputter og samlivsbrudd, og hun ble i årene etter dratt i begges retninger. Aldri klarer hun helt å finne roen, aldri helt seg selv. Heller ikke som voksen lykkes hun i å etablere seg. Vel og merke er hun er i et forhold, men det er ustadig, han bor for langt unna, og de makter kanskje aldri helt å være til stede til samme tid.

Denne limbotilstanden forsterkes på kostskolen. Hennes kolleger bor sammen med sine familier, og elevene har nok med seg selv. Hun er for ung, og hun er for gammel. Hun er lag på lag, men har ingen kjerne. Utydelig og på vent. Som et spøkelse, som Celestine.

Romanen Celestine er øyensynlig svært kort, men antall sider lyver. Sjeldent leser man bøker som er så til de grader fortettet, intens og på mange måter følelsesladet. Besynderlige tankerekker, mange av de nærmest komiske, følger hverandre, med de mest utenkelige, eiendommelige metaforer og bilder. Det må unektelig ha vært en utfordring å oversette fra dansk til norsk. 

All honnør til Inger Bråtveit. For en prestasjon!

Isolert sett kan man humre over de finurlige sammenligningene i boken, heve øyenbrynene over det tidvis erotiske, og glede seg over det lyriske språket. Helheten er derimot gjennomgående uhyggelig. Intensiteten forsterker vanviddet, usikkerheten, ytterligere, og etterlater en høyst uvanlig leseopplevelse.

Jeg er ikke en gang sikker på om jeg liker den, men jeg er unektelig betatt. – For likeså besynderlig som romanen i seg selv: Ingenting kan få meg fra å anbefale den videre. 





Kilde: Leseeksemplar.

18.10.17

Under snøen, av Monika Steinholm

Det er gått noen år siden nysgjerrigheten min ble vekket av Monika Steinholms debutroman Fuck verden. Ungdomsromanen gikk svært god respons og et år etter kom oppfølgeren Nærmere kommer vi ikke. Først da hennes tredje bok kom ut, fikk jeg somlet meg til å sjekke ut hva hun faktisk kan bidra med i det store vellet av bokutgivelser.


Under snøen, av Monika Steinholm
Ungdomsroman. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Uten omveier føres vi inn i livene til Gunn og Niklas, Jens og Edor. Og litt Vegard, da. Ja, til og med litt Katrine. Sier navnene dine deg noe?

Ja? I så fall må du ha lest de to foregående bøkene. Og akkurat slik hadde jeg det under lesingen. Jeg leste og leste, men det ble mer ord enn innlevelse. Jeg hadde ingen forutsetninger for å kjenne til de ulike personene og deres relasjon til hverandre, ei heller forstå alle referansene til hva de tidligere har opplevd.

Det er forsåvidt ikke noe galt i det, hadde det ikke vært for at forlaget i sin markedsføring proklamerer at boken er en frittstående oppfølger til Fuck verden og Nærmere kommer vi ikke. Det er det lagt fra. Dette er en ren fortsettelse.

Videre reklamerer forlaget med at alle som liker SKAM vil like denne. Vel. Joda, begge appellerer til ungdommen anno 2017. Til alle som må forholde seg til dagens ungdom. Til og med alle som har vært ungdommer. Slik som i SKAM følger vi flere ungdommer som alle har problemer de må leve med. Joda, men litt for enkel markedføring, kanskje.

Etter at irritasjonen først er luftet sitter jeg igjen med forståelse av hvorfor Steinholms ungdomsromaner fenger så mange. Språket er riktignok litt ujevnt, men svært bra på det beste. Særlig merket jeg meg hvordan hun bruker sanseinntrykk til å la leseren gli inn i fortellingen. Videre fungerer fortellerstilen hennes veldig godt: Ulike ungdommer får ulike kapitler. Hun skal også ha ekstra pluss for måten hun nesten usynlig fletter forskjellige hendelser inn i hverandre, på tvers av kapitler og synsvinkler. 

Med dette grundige grunnlaget skal det godt gjøres å ikke la seg fenge av selve innholdet. Steinholm tar opp universelle tema for litt eldre ungdom: Rotløshet, forvirring, kjærlighetssorg. Du kan ikke være ungdom, eller ha vært ungdom, uten å relatere deg til dette. Du har et forhold til det og kan dermed leve deg inn i følelsene til Gunn og Niklas, Jens og Edor, Vegard og Katrine. Disse ungdommene du kanskje ikke kjenner til fra før, og heller ikke helt forstår bindingen mellom. Det hindrer deg likevel ikke fra å føle en slags nærhet til karakterene. Problemene og følelsekaoset de opplever har du trolig selv følt på kroppen. 

Skjønt for en optimal leseopplevelse? Les fra begynnelsen. Begynn med Fuck verden, fortsett med Nærmere kommer vi ikke, og SÅ kan du lese Under snøen. Ihuga Steinholm-fans insisterer på at det er verdt det. - Og jeg tror på dem.




Kilde: Leseeksemplar.


27.9.17

Årets beste norske roman? Ankomst, av Gøhril Gabrielsen

Ikke før vinnere av Bokbloggerprisen 2016 er blitt offentliggjort, før jeg personlig har funnet mine favoritter for neste års pris. Jeg har tidligere i høst anbefalt diktromanen Så faller jeg av debutanten Rebecca Axelsen, som soleklar kandidat til Bokbloggerprisens Åpen klasse. Nå har jeg en like overlegen favoritt til Årets roman.

Tross en hel del innvendinger var jeg riktig begeistret for Gøhril Gabrielsens roman fra 2015: Din, alltid. To år senere har hun utgitt nok en roman, og denne gang har hun overgått seg selv. Dette er virkelig god fortellerkunst. 


Ankomst, av Gøhril Gabrielsen
Norsk. Psykologisk thriller. Utgitt høsten 2017.

Jeg brukte kort tid på å lese boken, desto lenger tid på å summe meg. Gåsehuden ploppet opp bare ved å skrive innledningen. Forlaget oppsummerer handlingen:
En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker. Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren? 
Den unge, kvinnelige forskeren har nok av utfordringer. Naturens lunefulle krefter er ikke det verste. Det verste, det aller, aller verste er ensomheten om dagen og gjenopplivingen av minner om natten. Den eneste kontakten hun har med omverden er en hakkete telefonlinje og minimal nettilgang. Det er storm, evig snøvær og kulde. Svette, skitt og væskende sår. Lengsel, tårer, samvittighetskvaler og sorg. Usikkerhet, desperasjon, frykt og gryende vanvidd. 

Alt er lite, og samtidig så stort. Hennes eneste trygge tilholdssted er noen få kvadratmeter trekoie midt i et isøde som virker uendelig. Og jo mer alene hun er, jo færre impulser mottar hun. I mangel av annet lar hun seg drive med av stedets tragiske historier, hun spinner videre på de, og lar fordums personer gli inn i sin egen nåtid. Ikke minst må hun bale med sine egne spøkelser. Minner fra ekteskap og brudd hjemsøker henne, og etterlater frykt og paranoia. 

Under påskudd av et forskningsprosjekt har hun flyktet fra sin eksmann. Gjennom kvalmende minner fra deres forhold og påfølgende brudd tegnes et bilde av et menneske med klare psykopatiske trekk. Vi mer enn aner at hun i mangel av alternativ, har overlatt sin datter til ham, for å redusere faren for at noe fryktelig, utenkelig, uholdbart, skal skje. – Men frykten og samvittighetsnaget bare forsterkes der oppe i isødet, langt fra folk, helt uten beskyttelse.

Hele tiden er hun bevisst faren for å gå fra vettet. Det er mange historier om ensomme forskere som aldri blir seg selv igjen, hun er så nær, så nær. Hadde han bare kommet. Han, elskeren, hennes fremtid, trøst og kjærlighet. Han som skulle være hennes assistent i prosjektet, hennes livbøyle, vern mot vanviddet.

Hun slutter å vaske seg, slutter å bytte klær, lar det gå betennelse i sårene. Å forsøke leve et så normalt liv som mulig virker uvesentlig. Det spiller ingen rolle lenger, hun har gitt opp, kjæresten kommer ikke. 

- Men kanskje kommer noen andre.

Negative emosjoner og skildringer står nærmest i kø og overlapper hverandre i en uvanlig intens roman. En stadig variasjon mellom ytre og indre utfordringer sikrer tilstrekkelige pustepauser og resulterer i en uhyre uhyggelig roman man sent vil glemme. 




Les også: Ingen roman har fått meg til å grøsse mer siden 2012 da jeg koste meg glugg i hjel med Michelle Pavers Svalbard-grøsser Mørketid.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Boken har fått uforståelig lite oppmerksomhet i media, men (Dagsavisen) anbefaler. I Bokblogglandia blir den fremsnakket av (Solgunn), (Tine) og (Aariho). Måtte flere slenge seg på!

6.9.17

Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo

Jeg er av de utallige som siden høsten 2015 har sett, lengtet etter og tenkt på SKAM. Karakteren Vilde er en av de som har gjort sterkest inntrykk. Det er tydelig at hun har sitt å slite med, selv om hun gjør alt hun kan for å dekke over. Dette behovet har serieskaper Julie Andem respektert til det fulle. - Av og til hjelper det å bare late som, sier Vilde til sin beste venninne i seriens aller siste episode. 

Andem har latt oss vite litt, men har holdt igjen så godt det lot seg gjøre. Akkurat som Vilde. Av og til gjør nettopp det at vi ikke helt vet, større inntrykk enn om vi hadde visst alt. Av og til er livet såpass vanskelig at det beste man kan gjøre er å la problemene ligge. Utsette de. Livet er nå. Hold om og hold av.

Slik er det også i debutanten Camilla Sandmos ungdomsroman.


Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo
Ungdomsroman. Debutant. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Emma er 15, bruker halve livet på kunstløp og resten av livet på å spille Sims. Mamma maser konstant på at hun må trene, søstera leverer 6-ere på strak arm, og vennene … vel, de vennene hun ikke har hadde sikkert vært fine å ha. Akkurat så sursøtt er livet til Emma, og akkurat såpass bitende ironisk er fortellerstemmen i Kan vi bare late som.

Ingen dans på roser, altså. Ingen aksler heller, for uansett hvor mange ganger Emma forsøker å snurre og hoppe rundt, får hun det bare ikke til. Kanskje hadde hun fått det til hadde de fått ishallen for seg selv. – Men nei, utallige ille-luktende, gale hockeygutter har fått låne halve hallen, og puckene fyker rundt ørene på de vevre jentene med glitterdrakter. Det kan ikke gå bra.

Det går også ganske dårlig. Men så, så snur det. Alt snus på hodet. Drittsekken Jossi med hockeyhjelmen viser seg å være jente. 

Jossi som er frekk og sta og fantastisk irriterende. – Og bare fantastisk. Emma blir tidlig nysgjerrig på henne. Først på han, så på henne. De har noe sammen som hjelper mot alt. Mot ambisiøse mødre, overlegne søstre og venner som ikke er venner. Og mest av alt hjelper det mot stefedre som ikke er som fedre skal være, mot mødre som ikke lytter, og redselen for å være annerledes. Dette noe som gjør at de kan leve her og nå, bare late som alt er greit og fint og uten problemer. Bare en liten stund, late som, sammen.

Og hvordan kan man best møte livets skyggeside? Med masse humor. Galgenhumor, satire og bitende ironi. Hun har oss fra første side, denne forfatteren. Ikke før helt mot slutten lar hun fasaden sprekke.

- Jeg er glad jeg leste ferdig boken alene i mitt eget hjem.

Mest av alt er jeg glad jeg ga denne ungdomsromanen en sjanse. Nå skal jeg bruke muligheten jeg har til å anbefale den for andre:

Camilla Sandmo skriver riktig godt. Enkelt, men godt. Hennes dialoger flyter og hun fletter inn de fleste elementer tenåringer i dag må forholde seg til. De ulike familiekonstellasjoner er nære og naturlige. Presset ungdommene føler, både fra venner, familie, skole og samfunn for øvrig, formidles uten at det føles beklemmende og påtatt. Det er bare slik det er; man husker det selv, og kanskje innser man at man selv er blitt slik man en gang lovte seg selv å ikke bli. Det handler om vennskap og utenforskap, og den konstante streben etter å tilhøre noen, eller den trassige stoltheten over å stå alene. Man kan jo i alle fall late som man syns det er det beste. Problemer og utfordringer er en naturlig del av livet, og her er forfatteren ekstra god. Hun unngår ofte å gå i dybden. Hun lar det ikke ta overhånd. 

Og mest av alt handler den om den forunderlige, uventede, uforlignelige første kjærlighet. En forelskelse som slettes ikke var ventet, ikke ønsket, ei heller kan vare. En forelskelse man likevel kan velge å la seg omsluke av, her og nå, om så bare for en stakket stund.

NB! Om jeg likevel skal sette fingeren på noe må jeg peke på enkelte brå overganger som etterlater inntrykk av mangler og liten grad av sannsynlighet. Eksempelvis beskrives nærhet under skogstur, men ingenting om den påfølgende natten med delt soverom. Derimot er det rett over til neste morgen. Dette setter jeg dog på kontoen over uhell underveis i redigeringen.


Anbefales helhjertet!





Kilde: Leseeksemplar.

31.8.17

Ambisiøse august

Hvilken annen overskrift kan det vel bli, nå som vi er inne i månedens aller dag og jeg har sett meg nødt til å oppdatere oversikten over årets lesemål. For tingen er: Det går skikkelig dårlig, og likevel er jeg på sett og vis fornøyd. Jeg visste jo at jeg ikke ville greie det, men samtidig er det litt tid igjen. Så kanskje, og hvis ikke, kanskje neste år?

Prosjekt-lesemålene er helt natta. Natta. Fire Undset-bøker? Are you kidding me? Me?! Ok, de to Gabo-bøkene beskjemmes jeg av, dette gir meg noe som minner om dårlig samvittighet. Og Off the shelf? – Ikke vært i nærheten av en gang å TA PÅ de. Nei, vet du hva. 2018, bring it on, sier jeg bare.

Derimot antall, omtaler og norsk litteratur – Der er jeg fornøyd. Eller. Det kommer seg. Etter en veldig slapp forsommer og sommer, kom jeg godt i gang i august. Jeg får hjertebank av tanken på bunken høstutgivelser som ligger og venter på meg i stua, og gleder meg helt ellevilt til å lese alle som en. 

Dessuten har jeg akkurat lest boken jeg tror vil stå seg som årets beste leseopplevelse. Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen. Debutantlyrikk med en mors sorg som tematikk? You had me at Hello. Jeg kommer til å kjatre om boka helt til du leser den. Tro du meg.

Ellers: Livet består av mer enn bøker. For min del består det av 99 % petanque. NM ble arrangert i juni og siden jeg utelot å fortelle om det i forrige oppsummeringsinnlegg får jeg gjøre det nå. For jeg ble norgesmester sammen med min samboer, og det er jeg fryktelig glad for. Også var det selvsagt stor stas å vinne den norske kvalifiseringen til EuropaCup for klubblag. 25 kamper og 25 seire! Fryktelig glad er jeg også for at sommerferien ble så bra: Nesten tre uker i sus og dus og palmesus i Cannes med omegn. Ti norske petanquespillere og tilnærmet dobbelt så mange petanqueturneringer. Jeg fikk besøkt ett slott, vært i ett museum og badet ikke en eneste gang. En nydelig treningsleir! Her hjemme er rankingsesongen så smått på hell, og fremover er det en salig runddans med treninger, turneringer og andre happenings. Bergenstur neste helg, deretter Berlin. Du vet hva de synger? First we take BeeeeeeRRRRRRRRRRgen, then we take Berliiiiiin? 

Oslo er dessuten blitt velsignet med en fantastisk bakgård midt i Oslo sentrum, hvor PETANQUE er høyst vesentlig. Musikk, spennende restaurantcontainere, alternativ takterrasse, grønt og skjønt, utallige hage/ute-aktiviteter, urtehage, stor uteservering og 14 petanquebaner. Hva giiiiiiiir du meg? – Jo, verdens største high-five!

Oasen heter Prindsen Hage, og jeg kan ikke få skrytt nok av stedet:


Mulig jeg ikke blir castet til potensielle kassasuksesser med det første.

Men stedet, STEDET er helt rått! Sving innom hjørnet etter bruktmarkedet i Storgata, rett før Christian Augusts Minde. Ta gjerne med en bok også: det er masse gode hagestoler og hengekøyer der, perfekte for siste rest av sommerlesingen. Just saying.

25.8.17

Verdt å lese: Tre nye lyrikksamlinger

Jeg har likt å lese dikt så lenge jeg kan huske. Fra jeg som lita jente kunne Zinken Hopps barnevers utenat, til jeg som konstant avstandsforelsket tenåring samlet mine favorittvers i en blomsterdekorert notisbok. Kipling, Hagerup, Gibran og Hauge om en annen. Fra jeg som student ble lykkelig kjøper av Paul Celans verker til jeg som nærmere førtiåring skriver av meg all verdens byrder i min egen hemmelige lyrikksamling. For øvrig et opphop ord ingen noensinne skal få lese.

Med mindre jeg tar en Elling, selvsagt. Du vet, det der med den mystiske poeten E

Så jeg både leser og skriver. Både på ungdomsskolen og på videregående valgte jeg helst diktanalyser fremfor grei ut– og fri fantasi-stiler. Skjønt, å skrive om lyrikk hvor leserhorden ikke begrenser seg til den ene læreren har jeg vanskelig å bli fortrolig med. Jeg hoppet riktignok ut i det med begge bein og vel så det, muligens landet jeg på magen, i forbindelse med Beathe og min sin fremsnakking av fjorårets store leseopplevelse og dens plass på Bokbloggerprisens kortliste. Men fortrolig? Nei. 

Dermed blir det samleinnlegg. Igjen. Tidligere i år skrev jeg noen ord om to nye utgivelser, begge norske. Denne gang følger jeg opp med 3 diktsamlinger hvor alle er skrevet av kvinner. Alle med kvinner i hovedrollen. Alle er debutanter. 2 norske poeter og 1 utenlandsk. Mye likt og litt ulikt, altså. 

- Og alle tre anbefales. 



Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen
Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Lenger oppe ymtet jeg frempå om at boken som gjorde størst inntrykk på meg i fjor var nettopp lyrikk. Beathe fulgte opp med like stor begeistring, og denne gang er det jeg som følger etter henne: Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen fortjener å nomineres til Bokbloggerprisen

I underkant av sytti sider er det fort gjort å lese igjennom, men ordene, stemningen, følelsene, slipper ikke taket i deg. Om du ikke veksler mellom gåsehud og klump i halsen av denne lyrikken vil jeg hevde du er temmelig hardhudet. 

Jeg kunne også hevdet at du er umenneskelig, men jeg sitter på hendene for å ikke bidra til altfor høye forventninger og provosere frem slakt, diverse kløpulver friskt i minne.

Så hvorfor har jeg latt meg rive med? Det hele er vondt, hjerteskjærende – og tidvis gjenkjennelig.

Fortelleren er en mor som lengter etter sitt barn. Barnet ble født før tiden, og den traumatiske starten på livet er problematisk for mor-og-barn-forholdet. Mor er hele tiden i alarmberedskap, og det er vanskelig å hente frem de gode følelsen. Frykten for at noe skal skje med barnet er for stor. Årene går, men mors angst er like fullt til stede. Hun mener godt, men det kommer ut feil, og det er sårt å lese. 

- Som når hun holder på å kjøre av veien, hun skylder på et rådyr som kommer løpende over veien, men egentlig er det fordi hun er redd for at barnet har sluttet å puste. Som når hun står i timevis og steker vafler, har tømt skapene for ingredienser, fordi barnet har lyst til å selge til naboene. Det begynner å regne, vaflene blir ødelagte før de i det hele tatt rekker å bli kalde. Moren kjefter; - du skulle da forstått at det var en tåpelig idè. 
og da vi endelig kom hjem
og gikk ut av bilen
var det blitt mørkt
det var umulig for meg å slippe hånden din
ikke engang et lite øyeblikk
jeg holdt den for hardt
helt du begynte å grine
og da slapp jeg deg så brått
at du nesten mista balansen
Hun mener det ikke. Selvsagt vil hun bare godt. Hun er frustrert over negative tanker og urasjonelle utbrudd. Mor ser hvordan hun overfører redselen, frykten, til barnet, og hvordan barnet trekker seg mer og mer bort fra henne. Barnet nekter å spise. Barnet får venner hun ikke tar med hjem. Så blir barnet voksen.

Det går galt med barnet. Veldig galt, og morens selvransaking er vond å lese. Vondt, fordi hun lengter etter sitt barn, ønsker at ting var annerledes, at hun hadde gjort annerledes, tenkt annerledes, sagt noe annet. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt. 



Barsel, av Kristin Storrusten
Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Som en relativt ung kvinne (jeg har i det minste sluttet å betegne meg selv som jente), kronisk pålogget internet, i overkant glad i blogger og nettforum samt glad i alt som har med litteratur å gjøre, har jeg i mange år vært godt kjent med navnet Kristin Storrusten. Jeg har latt meg imponere over hennes skriblerier på Bokmerker.org, og jeg har kost meg glugg i hjel med hennes royale bloggfanzine Gal og royal. Gjennom bilder på Instagram hadde jeg også fått med meg at hun har mann og barn. – Men at hun var svanger med diktsamling visste jeg skammelig lite om. Faktisk ingenting, helt til boken i høst ble gitt ut.

Det viste seg også at hun hadde sitt å stri med mens barn nummer to var baby. Det var kanskje ikke alt hun våget å vise omverden, men heldigvis skrev hun ned sine betraktninger. Heldigvis både på grunn av det selvterapeutiske elementet, og fordi det resulterte i diktsamlingen Barsel. – Lett gjenkjennelig for de aller fleste mødre, nybakte som hønngamle. Formodentlig også til god trøst for de som tenker de samme tanker som forfatteren selv en gang tenkte.
Hello from the other side
Jeg må ha sagt fra tusen ganger
Du får ikke deg selv + baby
Du får alt nytt
Uten kvittering, angrerett, åpent kjøp
Og du vil ikke høre på meg
Jeg ville ikke høre på noen
Så da står du her, da
Uten å ha hørt på noen
Og skjønner at moren din hadde rett
Barn forandrer alt. Det skulle bare mangle. Og hvor enn forberedt man tror man er, blir det likevel ikke helt slik man trodde. Kanskje det blir bedre. Kanskje det blir verre. Kanskje varer det et øyeblikk, kanskje i en evighet. – Og av og til, ganske ofte, blir man overrumplet av depresjon.

Tenk det, når alt har gått bra, barnet er friskt og fint, man har alt på stell. Man er lykkelig og beriket og alt hva godt er, og så er alt likevel mørkt. 

Barsel er en samling dikt om hvor uendelig slitsomt det kan være, hvor håpløst og tungt det av og til er, alt man ikke helt våger å være åpen om. Det handler om såre brystvorter, senebetennelse etter bæring, tiden som ikke strekker til, om lange dager der man lengter etter leggetid, smokker som må puttes inn og livsledsagere som for pokker ikke en gang greier å putte brukte sokker i skittentøyskurven.

Diktene er likevel ikke nedbrytende, triste, gråe og fæle. Det er slitsomt og ille, men det er likevel med en alltid tilstedeværende og befriende nerve av galgenhumor. Fortellerstemmen vet at det vil gå over, det må jo det, det har det gjort for alle andre. 

- Og det har gått bra. Veldig bra. Både med henne og boken.

Melk og honning, av Rupi Kaur
Lyrikk. Kanadisk. Utgitt på norsk høsten 2017.

Indisk-kanadiske Kaur ble godt kjent i media for et par år siden, da hun publiserte kontroversielle bilder på Instagram. Skjønt, kontroversielle? I alle fall mente IG at bilder av litt blod på rumpebaker og lakener var mer enn god nok grunn til sensur. Kaur satte himmel og hav i bevegelse og fikk viden gehør og en stakkarslig unnskyldning fra de ansvarlige. Senere prydet hennes bilder den norske antologien med det klingende navnet Mensen.

Hennes sta stolthet og fryktløshet har også resultert i diktsamlingen Melk og honning som i høst utkom på norsk. Gjennom fire nokså strengt adskilte deler følger vi jeg-personen gjennom en barndom preget av overgrep, tenåringstid med ungpikeforelskelser, et usunt forhold, en løsrivelsesprosess – og til slutt, erkjennelsen av viktigheten av å være trygg i seg selv. Stå på egne bein, ikke la noen stå i veien for ens egen lykke.
jeg roter
meg alltid inn
i det samme
jeg lar ham alltid
fortelle meg hvor vakker jeg er
og tror halvveis på det
jeg hopper alltid mens jeg tenker
at han kommer til å ta meg imot
i fallet
jeg er uforbederlig
en elsker og
en drømmer og
det kommer til å
bli min død
Det hele er overraskende modig med sterkt feministisk tilslag. Det er tidvis brutalt og smertefullt å lese om jeg-personens traumer fra barndommen, og seksualiteten videre i boken er uvanlig rå. – Skjønt, den hele tiden er på kvinners vilkår. Det er unikt i seg selv. 

For kvinner er det ubehagelig mye å kjenne seg igjen i. Følelsen av å være den som venter. Som kuer seg. Som er avhengig. Oppvåkningen er langsom og eksploderer i bokens avsluttende del: Elsk deg selv, bygg nettverk av kvinner rundt deg. Vi er mange, vi hjelper hverandre, vi er sterke sammen. 

- Det er ikke rart at unge kvinner omfavner boken.

Som diktsamling er dette en litt ujevn og salig blanding av dikt og visdomsord, ofte også nærmest kamprop. Nærmest hver side er delikat illustrert med hennes enkle, men virkningsfulle, strektegninger. Ikke alle dikt er like sterke, men alle gjør på et eller annet vis inntrykk. 

Det er noe kvinne-universelt over det hele, en ærlighet som bare en modig ung kvinne kan formidle. Forfatteren maner frem en stolthet og stahet som unektelig inspirerer og motiverer. 





Kilder: Alle tre bøker er mottatt som leseeksemplarer.


18.8.17

Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem

Store deler av sommeren har gått med til lesing av Edvard Hoems slektsromaner. Trilogien om hans oldefar Knut, om livet i og rundt Molde i siste halvdel av 1800-tallet og utvandringsbølgen i samme tidsepoke, har fått rik oppmerksomhet og unison hyllest gjennom flere år. - Vi tåler vel litt til?


Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem
Utgitt i 2014 og 2015. Nynorsk. 

Historien er temmelig kjent for de fleste leseglade nordmenn. Knut Nesje er slåttekar og far til Hans. Guttungens mor er død, og de to arbeidskarene strever og funderer seg gjennom hverdagen. Så, plutselig en dag, kommer Serianna til gards. Hun røyker pipe, er ferm og makelaus.

Knut og Serianna hopper i høyet, sånn, du vet, bokstavelig talt, og brått flytter hun inn i den vesle stua på Nesje. Årene går, Hans vokser til og får søsken. Seriannas søster Gjertine bor hos de en periode for å hjelpe til med stell av hus og pass av barneflokken. Nesje selv arbeider som en helt, mens han drømmer om å en dag eie egen jord. 

Det er ikke den eneste drømmen. I et fattigslig og arbeidsomt liv er det håpet og troen på en bedre fremtid som gir næring til å ta fatt på nok en dag. Noen støtter seg til lovsangen. Andre drømmer om å starte opp på nytt et sted på andre siden av havet.

Nesten alle reiser. Nesten ingen blir. Bare yngstedatteren blir værende i hjemtraktene. Litt etter litt må Nesje og Serianna innfinne seg med at sønnene reiser bort. En til nabobyen for å drive butikk, en blir satt bort, en flykter ut av landet og en starter opp på nytt. 16 år unge Eilert følger etter sin tante Gjertine og får et nytt liv – på prærien.

Velrennomerte litteraturkritikere har sagt det meste som er å si. Antall solgte kopier forteller sitt tydelige språk. Edvard Hoems bøker har ikke bare litterære kvaliteter og historier som er verdt å fortelle, men de har også dette udefinerbare man blir oppriktig glad i.

Hoem forteller om det nære og kjære, det som en gang var, og det som mange av oss kan kjenne oss igjen i. Tanker vi selv har tenkt, ømhet vi selv har følt overfor generasjonene før oss. 

Fortellerstemmen loser oss gjennom årevis med vanskelig økonomi, hardt arbeide og sosial kontroll, alt med plassmannen og originalen Knut Nesje i førersetet. Skjønt, han var ingen mann som slo hardt i bordet. Av og til våget han likevel å ytre sine meninger om mangt og mye. Hadde han bare vært av høyere stand ville kanskje noen attpåtil lyttet til ham. Slik forteller også Hoem om livet og samfunnet i Moldetraktene. Han fletter inn møter med datidens byvekst og store personligheter. Det hele er skrevet med varme, lunhet og forstandighet. Det oser av klokskap og er ærefullt uten å være forherligende. 

I flere blogginnlegg har jeg publisert historier fra min egen slekt. Bøkene inspirerer meg til å fortsette å skrive. Edvard Hoem har skrevet flere romaner med utgangspunkt i slektninger som har levd før ham, og slektsforskningsmessig er hans vinking svært interessant. Han saumfarer historiske dokumenter som kirkebøker og immigrasjonsprotokoller, lærer sin lokalhistorie og vever sammen en fortelling, også bygget på brev, fotografier og historier som har gått i generasjoner. 

Fritt for ettertidens forgyllede slør av idyll, forteller han nærmest nøkternt om hvordan det kan ha vært, hele tiden med en ydmyk forsikring overfor leserne at han ikke vet, men tror. Kanskje, sannsynligvis. Det grenser til å bli for omstendig, for repeterende, og det som kan virke som bagateller får mye plass.

- Likevel klarer han å holde meg og utallige andre i ånde, til tross for 2 x 500 sider. Enda gjenstår en roman, den siste og avsluttende i trilogien. Jeg vegrer meg for å anskaffe meg denne, vel vitende om at etter den er det slutt. Det er en slags sorg i seg selv. 

Så glad i romanene er jeg blitt. Glad i personene. I stemningen. I fortellerstemmen.

Og om jeg enda ikke har klart å gi tilstrekkelig uttrykk for hvorfor, fortsetter jeg gjerne. Jeg er glad i det strevsomme hverdagslivet. I kjærligheten til de som har gått foran oss. I han som var så klok og vitebegjærlig, men ble avskrevet som bygdetulling. De sterke kvinneskikkelsene som er i bakgrunnen, sånn var det, sånn må det også være i bøkene. I Gjertine, den livlige og utfordrende unge kvinnen som brått kunne havne i dype daler. Hennes motgift til depresjonen er verdt lesestunden alene.

Kanskje mest av alt er jeg glad i Nerjes uuttalte sorg over han som ble satt bort. Sårheten som fortelles mellom linjene. – Akkurat som det den gang var. Dette med at det bare var sånn det var, det var ikke noe å tenke på, ikke noe å snakke om. 

Likevel. Disse tankene om natten når man slettes ikke får sove. Den siste biten som må falle på plass før man kan lukke øynene og ta farvel. 

Hjertet verker og magen blir tung, men jeg gråter ikke. Leseopplevelsen blir værende.





Les også: Mine egne slektshistorier finner du ved å scrolle deg nedover (denne siden).

Kilde: Fra egen bokhylle.

15.8.17

I gode og onde dager, av Gill Paul

Før sommerferien fikk jeg tilsendt pocketboken I gode og onde dager. Tittelen var omtrent like skremmende som den smekre kvinnekroppen på forsiden. Du vet, en kvinnekropp med langt, bølget hår, poserende med ryggen til, alene på en brygge. Undertittelen Kan kjærligheten utholde alt var som skapt for å få meg til å beinfly. Alternativt sette boken fra meg i bokhylla, litt utenfor synsvidde til eventuelle gjester.

Utslitt av en halvlest spionthriller begynte jeg likevel lese i boken. Så endte det som det ofte gjør med denne type litteratur: Jeg lå i sofaen og slukte side etter side, og da jeg måtte bevege meg utendørs, leste jeg videre på bussen mens jeg etter beste evne skjulte omslaget. 


I gode og onde dager. Kan kjærligheten utholde alt? av Gill Paul
#internasjonalbestselger. Utgitt på norsk høsten 2017.

Jeg ville nødig bli feilaktig avslørt som Harlequin-leser. – Men jeg vil enda mer nødig at andre skal gå i samme felle som jeg holdt på å gå i. Jo visst er dette en real guilty pleasure med alle dens ingredienser, men denne er langt bedre enn gjennomsnittet. Langt bedre. 

Liker du Lucinda Rileys romaner vil du elske denne.

Det er voldsom kjærlighet ispedd historiske fakta, parallelle historier, dype tragedier og følgelig opptil flere episoder hvor man fint kan gråte en skvett. Det er tilstrekkelig godt skrevet og nokså troverdig plott. En viss moderasjon skyldes at jeg antakelig ville avfeid avsluttende del som noe tåpelig, hadde det ikke vært for at jeg var fullstendig oppslukt etter å ha lest de første 300 sidene.

Tragisk kjærlighet og historiske hendelser, altså. Hør bare:

I gode og onde dager er en semifiktiv kjærlighetshistorie mellom Tatjana Romanova, nest eldste datter av den russiske tsaren Nikolai, og soldaten Dmitri Malama. Semifiktiv i den forstand at man har godt grunnlag for å hevde at et visst forhold mellom de to faktisk har eksistert. Parallelt leser vi historien om britiske Kitty som etter å ha avslørt sin ektemanns utroskap, flykter til en hytte langt inne i de nordamerikanske skoger.

To historier som flettes sammen er nærmest et must i denne type romaner. Her er det heldigvis gjort nokså elegant. Hvor fortiden fortelles gjennom utallige tvister og temmelig heseblesende spenning, fortelles nåtidens historie tilsvarende nedroet. - Hvor Malama og Tatjana er fra seg av fortvilet forelskelse, lærer vi Kitty å kjenne hvor hun jobber seg gjennom sin egen sorg gjennom oppussing av hytta – og forsøksvis fortrenging av realitetene hun snart må ta tak i på hjemmebane.

Fortidens historie består av mange hendelser og twister, men det er likevel på sett og vis troverdig. Det er nesten mer ufrivillig vittig hvor nevedyktig og selvgående nåtidens Kitty er, til tross for at hun eget sigende hadde mistet kontroll over eget i liv i ekteskapet. – Det er, om man har ønske om å lete etter feil i romanen.

At du blir klokere av å lese I gode og onde dager kan jeg ikke garantere, men du vil utvilsomt bli inspirert til å lære mer om tsarfamilien og formodentlig også bygge på din spede kunnskap om russisk historie. Kanskje også driste deg til å lese russisk litteratur. Om du ikke sporenstreks kaster deg over mursteinene til Dostojevskij eller Tolstoj, kan du i alle fall kan begynne med noen noveller av Tsjekhov.

- Eller hva med novellesamlingen Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov?





Kilde: Leseeksemplar.

10.8.17

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield

I juni tikket en epost inn med spørsmål om jeg ønsket å lese en roman som vil være Penguins hovedtittel hele det kommende året. "Ehhhhhhh, jaaaaaaaa" tenkte jeg. Selvsagt ville jeg det. Enten for å rulle meg inn i teppet og gråte, eller for å taste ned en slakt uten sidestykke. "Fra teamet bak Jojo Moyes" stod det i flyeren som fulgte med manuset. "Ohhhhhhh, gjør klar slaktekniven" tenkte jeg. Så grusom kan jeg være.

Så grusomt feil kan jeg ta.


Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield
Roman. Utgitt på norsk i august 2017.

Jeg var solgt fra første kapittel. Jeg leste om godt voksne Ivy, enke på ente året, som forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, som om de alltid har vært "meant to be". Et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. De gifter seg, men lykken varer altfor kort. Like etter at de har funnet hverandre igjen, dør Abe. 

Og hvis du ser for deg meg som ihjelgrått etter de første sidene, tar du feil. Det er noe verdig og fint over historien, en moden, velsignet kjærlighet som man tror på, fordi man vil tro på det. Dette noe evige, det skjebnebestemte, ultimate romantiske. Så romantisk at selv en kyniker ikke kan hjelpe for å like det. Så romantisk at det blir et spørsmål om liv, mening, universelle lover, sjel. Alt.

For dette er mer enn en kjærlighetsroman. Den setter igang tankevirksomhet hos leseren som både er fornøyelig og spennende, om man tillater det attpåtil ganske krevende. For hva om, tenk om, hvis.

Og det er nettopp det. Tenk om Ivy og Abe hadde møtt hverandre før de ble gamle. Tenk om Abe og foreldrene aldri hadde flyttet. Tenk om Ivy og Abe hadde holdt sammen, stiftet familie. Tenk om det alltid hadde vært de to, bare de to og ingen andre. - Eller tenk om Abe aldri hadde begynt på samme skole som Ivy. Tenk om de aldri hadde møttes. Hva da? Ville de kjent på et uforklarlig savn i sine liv, følelsen av å mangle noe eller noen, aldri helt være tilfreds?
We're just two lost souls
Swimming in a fish bowl
Year after year
(Wish you where here, Pink Floyd)
Finnes det egentlig en ekte kjærlighet? Ble vi skapt som en for deretter å bli skilt i to, slik at vi leter etter vår make til vi forlater denne verden? Og kan vi noen gang, selv om vi finner denne eneste ene, virkelig være lykkelige? Kan lykken noen gang bli fullendt, kjærligheten vare livet ut, i all evighet?

For Ivy & Abe varte ikke lykken lenge før den ble til sorg. Ei heller varer lykken mellom de to i de neste kapitlene. De møtes og føler umiddelbart tiltrekning. De føler at de har funnet noe de har lett etter, det føles naturlig, men aldri kan det vare. - Det gjør jo som regel ikke det. Alltid kommer det noe i veien, alltid vil man kunne ta feil valg. Svikte. Såre. Eller forlate, for å unngå å såre.

Av og til kan det til og med ramle høyballer ned fra en lasteplan.

Man vet aldri hva som skjer. - Og man vet aldri hva som ville skjedd om man hadde hatt mulighet til å skru tiden tilbake.

Jeg kunne skrevet en roman om romanen. Om alle historiene. Hvordan forfatteren, sjangeren til tross, aldri tyr til klisjeer eller overflødigheter verken i beskrivelser eller dialoger. Om sammenflettinger, frempek og eiendommelig gjenkjennelseseffekt. Filosofert om skyggeliv og parallelle verdener. Lekt meg gjennom skriveprosessen, tegnet linjer inspirert av betraktninger fra eget liv. For Hva om...?

Selv ikke en slapp smørkniv slipper til i denne omtalen. Om jeg er blitt ukritisk og enkel eller om fortellingen faktisk er så god som jeg antyder at den er, avgjør du best ved å lese boken selv. Kanskje vil du ha innvendinger og finne logiske brister, men jeg tror at vi kan enes om at det filosofiske aspekter ved handlingen, forfatterens oppfordring til å tenke selv og skrive utenfor den vante boksen, gjør at boken fortjener oppmerksomhet og mange lesere. 




Les også: Liker du å gruble litt mens du leser denne type romaner, vil du elske David Levithans Hver dag.

Kilde: Leseeksemplar.