Verdens mest pysete bokblogger forsøker å være kulturell

Mandag 9. februar trosset jeg min selverklærte sosialangst og marsjerte inn på biblioteket hvor forfatteren av en av mine fjorårsfavoritter, sakprosaboken ogkollektivbiografien Frå Asker til Eden, Alfred Fidjestøl skulle snakke om Askerkretsen. Det første jeg ser er forfatteren selv, så jeg marsjerer videre i ren forfjamselse. Jeg tusler deretter forsiktig tilbake, finner meg en stol og forbanner alle som ikke ville være med meg til dette foredraget. Skjønt, jeg spurte bare en. En jeg uansett ikke hadde noe håp om å ville være med. Du vet, være med på noe sånt.

Heldigvis var det ikke bare jeg som ville på foredraget. Jeg kjente riktignok ikke en sjel, men så pleier jeg heller ikke å henge så mye med kommunens pensjonister. Det er ikke noe som å sitte der som 36-åring og føle seg både purung, vital og sprek.

Jeg følte meg ikke like purung, vital og sprek da en eldre kvinne snudde seg mot meg og lurte på om jeg kunne hjelpe henne å sette telefonen hennes på lydløs. Jeg skjønte ikke bæret.

Alle de som ikke dro dit, derimot, kan angre bittert. Forfatteren var faktisk like fornøyelig å lytte til som det var å lese boken.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. Biografi. Utgitt i 2014.

Min (BOKOMTALE) kan leses ved å klikke på nevnte lenke. Her kommer tanker både fra boken og gjenoppfriskede detaljer fra presentasjonen:

Og tema er superspennende! Kjempegøy! Ikke bare fordi Arne og Hulda Garborg og alle deres landsmålsforkjempere bodde mindre enn et steinkast unna der jeg bor, men fordi de var så spennende mennesker! Også denne selvmotsigelsen, som forfatteren selv ynder å nevne: De fikk utrettet uendelig mye i målsaken, men selv var de både sykelige og psykelige.

En stor del av foredraget omhandlet starten på Det norske teater. Askerkretsen hadde en ide om å sammen skape det første teater utelukkende med stykker skrevet på, og oppført på, landsmål. Inntekter ble skaffet, ikke minst gjennom det norske marked i tilknytning til hovedstadens tivoli. Særlig Hulda Garborg var med sin dans sterkt delaktig i dette arbeidet. Hele riksmålsbevegelsen engasjerte seg der de kunne, og stod samlet i en solid dugnad. De bidro med kunstverk, dans, tekster… og skrev flammende anmeldelser i rosende ordelag. Inhabilitet var ikke noe de tok så tungt.

Som en test på om et landsmålsteater ville være liv laga, ble Det norske spellaget dannet. Primus motor: Hulda Garborg. Deltakere ble hentet inn, helst fra egne kretser. Lønn kunne ikke utloves, ei heller særlig mat, det måtte bli sånn. Inntektene måtte sikres. Men folk stilte likevel opp. Sågar ikke ukjente Oscar Bråten troppet opp til audition. Det var i alle fall hans intensjon, hadde det ikke vært for at han feiget ut så snart han var ankommet Hvalstad togstasjon. I stedet for kastet Hulda og Arne Garborgs sønn, Tuften, seg med.

Tuften, sønnen Arne Garborg hardt og brutalt hadde fraskrevet seg bare kort tid tidligere. Han kunne ikke være i samme hus som en riksmålstalende gutt, skrev han i et brev til sin hustru. Hulda reagerte på eneste fornuftige måte, men ble overtalt av kretsen til å tilgi ham.

Tilgi ham, han vet ikke hva han sier.

Så var kanskje heller ikke Arne Garborg helt stabil i sitt sinn. Hulda tilga, og Tuften forsøkte å tekke sin far ved å delta i turneen for å fremme landsmålets sak.

Det ble en suksess. Det norske spellaget turnerte land og strand rundt til fulle forsamlingssaler og strålende applaus. Det amatørmessige til tross. Raskt ble det besluttet at grunnlaget var til stede, mer erfaring og talent ble hentet inn, mens Tuften ble tvunget til å takke for laget. I 1930 flyttet Spellaget inn i lokalene til bygdeungdomslaget og Det norske teater var et faktum. Første forestilling ble Jeppe på Bjerget, på landsmål sjølvsagt. Publikum strømmet på samtidig som riksmålfolket mobiliserte med pipekonserter og massedemonstrasjoner. Det eskalerte til regelrette slåsskamper, men så fikk i det minste teateret høyst velkommen PR…!

Det hele begynte som et forsøk på Arne Garborg-omsorg. Forfatteren hadde for lengst giftet seg og fått barn, men var stadig like rotløs. Gode venner kjøpte det lille bruket Labråten i Asker, i håp om at også Garborg-familien med tid og stunder ønsket å slå seg ned. Hulda og sønnen Tuften flyttet inn, men Arne selv tilbrakte tiden i skrivestua si, på betryggende avstand til det hele. Men han kom da omsider, han også, selv om tanken på at hans eneste sønn skulle vokse opp i riksmålland var avskyelig.

Snart kom også flere i omgangskretsen flyttende til Hvalstad. Kunstneren Otto og Tilla Valstad ble naboer til Labråten, og kom til å bety mye for den lille kretsen av landsmålsforkjempere, bare noen få mil fra det dansknorske sentrum. Her var malere og forfattere, avisredaktører, oversettere og entusiaster for urnorsk tradisjon. Arne Garborg selv satt og skrev, isolert fra det meste, mens Hulda Garborg ga ut kokebøker, instruerte i folkedans, tørket støv av gamle bunadstradisjoner og snakket der mannen tiet.

Ute på landet, altså, bare noen togstasjoner unna hovedstaden, og enda kortere unna Lysaker, hvor en annen krets befant seg. Fridtjof Nansen og hans krets var Askerkretsens rake motsetninger. Der menneskene på Labråten jobbet politisk i det stille, krevde Lysakerkretsen respekt gjennom muskler og store ord.

Ellers som Arne Garborg selv uttalte om Bjørnstjerne Bjørnson: 

«Han brisker seg med sin oksehelse».

Det norske teater står fremdeles den dag i dag, og er det aller synligste beviset på Askerkretsens gjennomslagskraft. Bunader er for lengst et stasplagg, man danser stadig folkedans og koker mat på gammeldags vis. – Vi liker å holde på våre tradisjoner, selv i et for lengst globalisert samfunn. Selv om Den 17. mai, tidsskriftet som først brakte Labråten-menneskene sammen, ikke levde evig, nådde den skyhøye abonnementstall i sin samtid. I dag har vi ingen riksdekkende aviser på nynorsk, men et av Norges største forlag gir ut bøker kun på nynorsk. Oversettelsen av sentrale verk i litteraturhistorien lever enda. Bøker «omsett til norsk», som man selv ordla seg.

Og kanskje lyktes de så godt fordi de innså sine egne begrensninger. De startet opp, men ga fra seg roret så raskt det lot seg gjøre. De talte landsmålets sak og ønsket aldri å fremheve seg selv. Alltid sak, aldri person. Kun når det var nødvendig.

De innhentet kunnskap og sterke personligheter når det var påkrevd. Alle levde på lånt tid, med både fysiske og psykiske utfordringer. Trolig innså de selv hastverket, om den påbegynte jobben ikke skulle være forgjeves og dø ut med de.

Det var rett og slett et markant gap i hvordan de var utrustet og hvor mye de lykkes i. Grunnlaget var lagt, og andre måtte bringe det videre. For det var en skrøpelig gjeng, denne lille men handlekraftige oppsamlinger av mennesker rundt et lite Askerbruk.

Rosene visnet og gresset vokste vilt, men drømmen om landlig idyll sluttet aldri å dø. Tuften selv fulgte aldri i sine foreldres fotspor. Han ble ingen forfatter, ingen kunstner eller politiker. I stedet for lykkes han på det nære plan. Han dyrket opp hagen og skapte det virkelige Eden på Labråten. – Slik Arne Garborg selv hadde så store visjoner om.

Fidjestøl sjøl: 

"He dikkan nokre spørsmål?"

Ellikken: 

"…."

Selvsagt sa jeg ingenting. Men om jeg likevel skulle sagt noe, ville jeg sagt noe slikt som:

«Ja, altså. Først må jeg bare si at det var utrolig gøy og inspirerende å høre på deg, og at jeg leste boka di i høst og likte den skikkelig godt. Kanskje blant de beste sakprosabøkene jeg har lest noen gang. Det er noe med hvordan du presenterer et allerede interessant tema. Det er lett og medrivende, ja, det er slettes ingen selvfølge!»

Jeg ville jeg tatt en pause for å høste litt anerkjennende nikk og kanskje noen velfortjente klappsalver. I alle fall ventet litt til folk hadde bestemt seg for å kjøpe boken.

Og så hadde jeg fortsatt:

«Men altså. Det var dette spørsmålet, da. Har du gjort deg noen tanker om hvorfor Garborgane selv skrev på riksmål i sine brev?»

Gudskjelov fins blogginnlegg og googling. Takk for meg.

Det som ble Norge, av Reidar Müller

Kan man skrive en hel bok om ved, kan man vel jammen skrive en bok om stein også. Norsk stein. Fjord og fjell. En populærvitenskapelig sakprosa om hvordan vårt land ble bygget og hvordan vi stadig er i forandring. Alt skrevet av en geolog på et språk som selv hvermannsen forstår. Det må da bli en dundrende suksess?

Det som ble Norge, av Reidar Müller

Sakprosa. Utgitt i 2014.

I denne boken tar forfatteren oss med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge, fra den tidligste spede starten for 2902 millioner år siden til i dag. Underveis få vi svar på en rekke spørsmål: Hvorfor ser vi ut som vi gjør - bleke og blonde? Hva kan en gammel trestokk fra en myr fortelle oss om klima, om endringer, og om overlevelse? Hvorfor har vi egentlig fjorder og fjell? Og hvor finner vi Norges aller eldste stein? Geologen Reidar Müller byr på en annerledes reise med personlige oppdagelser og forunderlige fakta om landet vårt. Bli med på tur i fortellingen om ditt eget land! Norge vil aldri være det samme for deg etterpå...

… skriver forlaget.

Med mine fem fattigslige vekttall i naturgeografi på Blindern er jeg ikke i nærheten av å være godt nok utrustet til å uttale meg om tematikken i seg selv. Ikke hvordan han fremstiller fakta, historie og forskningsresultater (eller forsøk). Men jeg kan uttale meg om det rent litterære.

Og la meg si det, først som sist: Jeg applauderer for forsøket. Dessverre er det ikke så mye annet jeg kan applaudere for. Det er jeg oppriktig lei meg for. – Og veldig, veldig skuffet.

Sakprosa er vanskelig. Leserne skal tilegne seg ny kunnskap samtidig som boken skal inneholde et underholdningselement. Få lyst til å lære, ønske å lese mer, selv om man opprinnelig kanskje ikke er spesielt opptatt av tematikken. Du gjør det ikke særlig enkelt for deg når du skal skrive en bok om stein. Ja, faktisk. Stein.

Det både jeg og Müller heldigvis vet er at lite er mer spennende en stein. Selve grunnelementet i hvordan vår verden, alt vi vet om, er blitt dannet, og hvordan den stadig endrer seg. Det vi også vet, er at stoffet er tungt, detaljert og spenner over ufattelig lang tid. Det er vanskelig å gjøre slikt underholdende.

Müller har løst dette ved å skrive seg selv inn i historien. For meg skjærer det seg totalt. Det blir for mye, for uinteressant og altfor uvesentlig.

En leser føler sjeldent behov for å lære forfatteren å kjenne. Vi kan gladelig følge ham med ut på tur, stadig på vei til å tilegne seg ny kunnskap, men vi trenger ikke å få dette prentet inn i minste detalj. Vi trenger ikke vite hvor fort bilen kjører, hvor mye turbulens det er i flyet han sitter i, hvor sympatisk han mener den eller den statsråden er, eller at han er i slekt med Ellisiv Wessel. Det er fullstendig uvesentlig. Så uvesentlig at det blir irriterende. På grensen til selvforherligende, til tross for at dette er urettferdig og neppe tilsiktet. Han fremhever seg selv aldri som fortreffelig på noe som helst måte.

Inntrykket kunne ha vært reddet ved en bedre strukturering av tekst. Holdt delene strengt adskilt. Mere luft mellom personlig synsing og fakta. Slik boken fremstår er det tett i tett med tekst, et salig virvar av abstrakte årstall, tidsepoker og ren og skjær namedropping.

Tett i tett, med overganger som er for banale til å få teksten til å flyte. Fagpersoner Müller møter på sin vei blir konsekvent introdusert med utsagt av typen «jeg snur meg og ser rett inn i øynene på professor det og det» og «jeg parkerer bilen ved siden av den rustne holken til den og den, ekspert i det og det». H-e-le t-i-d-e-n.

Og når vi først er inne på irriterende forsøk på å underholde leseren: Det er utstrakt forsøk på stadige referanser til populærkulturen. Filmer, sanger og bøker. Strengt tatt har ikke disse egentlig relevans heller, utenom det rent språklige i titlene. Spørsmålet er om det var like mange referanser i begynnelsen av boken, om det plutselig kom underveis, eller om irritasjonen bygde seg opp til det nådde mitt personlige bristepunkt.

Jeg fikk i alle fall på et visst tidspunkt nok.

Det er synd, for jeg applauderer stadig for forsøket. Akkurat som jeg applauderer for forsøket på å skrive litt drømmende, vakre passasjer om naturen. Dessverre ødelegger mangelen på struktur. Passasjene er fine i seg selv, men med skarp kontrast til øvrig tekst faller det igjennom med et mageplask og ender opp som pinlige floskler.

La meg fremheve dette. Mangel på struktur. Sammenheng, flyt og samtidig adskillelse. Den store og fatale mangelen. Akkurat som boken innleder med ulike folkeslag og hvordan man utvikler seg forskjellig. Første kapittel. Deretter bare stein. Vel og merke får dette en slags avslutning i aller siste del, men den røde tråden i midten er fullstendig usynlig. Jeg gledet meg over testing av eget DNA og et funn av en eldgammel trestokk i myra ved familiehytta, men gleden ble brutalt slukket av en fullstendig mangel på øvrige forskningsprosjekter.

Ja visst er det synd. Akkurat som at bildene som i seg selv er pene, ikke engasjerer. Akkurat som at teksten er for tett til å ha noen knagger å henge all informasjonen på. Den fulle og totale mangel på faktabokser, den fullstendige mangel på skille mellom fakta og fiksjon. Den ikke-eksisterende muligheten til å skumme seg igjennom forfatterens bilturer, eller for så vidt også beretninger om hvilke steinarter som ble dannet i ordovicium

Slik Det som ble Norge fremstår er det vanskelig, for de fleste umulig, å faktisk huske det som står. Mer grafikk, andre bilder og rene faktabokser hadde ikke latt den fremstå som ren lærebok, men tvert imot beriket boken.

Selv jeg som syns stein er morsomt, klarte ikke å feste meg ved stort. Jeg leser heller faglitteratur. Andre lesere vil formodentlig la seg inspirere til å søke mer ryddig informasjon i andre bøker. I så måte må forsøket sies å være tålelig vellykket.

Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Bokofilia) (Julie)

Kjære, av Linnéa Myhre

Jeg tenkte å skrive denne anmeldelsen i brevform. For å hedre forfatteren og for å understreke romanens form. Jeg ville skrive om boken ved å skrive til dere. TIL dere. - Men etter å lest andres anmeldelser forstod jeg at det ikke var noen revolusjonær løsning. Alle andre har gjort det. Akkurat som veldig mange andre har skrevet roman i brevform. Andre, som har briljert med litterære kvaliteter.

- Men ikke alle har et like viktig budskap. Noe å si. Virkelig fortelle.

Kjære, av Linnéa Myhre

Utgitt i 2014.

Og det har Linnéa Myhre. Gjennom flerfoldige såre og humoristiske brev åpner hun seg. Viser hvem hun er, hva hun tenker, og hvorfor hun tenker som hun gjør. Hun gir av seg selv.

Hun vil så gjerne bli sett, skriver Linnéa. Hun har et oppmerksomhetsbehov langt utenom det vanlige, sier hun. Kanskje vi alle har det slik, men ikke alle tør å si det høyt. Men det er helt greit. Vi trenger Linnéa. Vi ønsker å se henne, for gjennom henne ser vi også alle de andre som sliter.

• Anslagsvis 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år lider av spiseforstyrrelser.
• Mellom 6 og 12 prosent har depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet.
• Rundt en fjerdedel av befolkningen i Norge vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og 15 prosent i løpet av et år. - Kilde: Psykiskhelse.no

Siden utgivelsen av hennes debutbok Evig Søndag, en samling dagboknotater, har hun skrevet brev. Brev til familien og vennene. Til matprodusenter, kyniske redaktører og idealistiske psykologer. Til kjæresten, nesten-kjærester og til undulaten. Ikke minst: brev til seg selv.

Brevene er selvutleverende, men like fullt verdige. Dønn ærlige, kamuflert med humor. Litt sarkastisk, litt trist. Og proppende full av respekt for sine nærmeste. Livredd for å såre andre, til og med faren hun med all tydelighet har et anstrengt forhold til. En pappa som glemmer å ringe for å gratulere med dagen og som ikke har internett på hytta. En pappa hun både vil være nær, og som hun samtidig ønsker å holde på avstand. En pappa hun ikke forstår, både på grunn av hans oppførsel men også på grunn av hvordan hun, hennes sykdom, oppfører seg mot ham.

Det har vært et savn for henne. Et problem hun ikke helt forstår hvordan hun skal løse, eller om hun egentlig ønsker å løse det. Om det er behov for det. Hun har jo sin mamma. En mamma som har sett sin datter reduseres til en utmattet kleshenger. Som har sett henne gå amok på kjøkkengulvet i full angst over å ikke vite hva hun har blandet inn i middagsgrøten. En mor som alltid tar imot henne med åpne armer, selv når hun tror hun fortjener det minst.

«Det er ikke lenger noen jeg ønsker å gi skyldfølelse eller straffe, og jeg er ikke nysgjerrig på hvordan begravelsen min ville ha vært. Kanskje litt, bare. Jeg kan ikke se for meg at det vil være noe annet enn en lettelse for deg heller, mamma, det kan jo ikke være noe hyggelig å være mor til noen som ikke setter pris på livet. Du må få slippe å forholde deg til en datter som alltid takker nei til forslagene dine, ikke blir glad for gavene du gir, og blir sint når du tilbyr henne mat. En datter som ikke svarer på meldingene du sender, og som aldri responderer når du forteller hvor glad du er i henne.» - Brev til foreldrene.

Og så redd Linnéa er. Den iboende, stadig tilbakevendende frykten for å fortsatt som 30-åring måtte krype sammen i fosterstilling og gråte trøstesløs i fanget til sin mor. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi hun ikke kan hjelpe for det. Hun vil jo fungere som alle andre. Det er ikke noe annet hun heller vil. Sånn egentlig.

Hun trenger bare hjelp. Mamma er der for henne og venner tar henne med seg ut. Deres oppgave er ikke å gi henne råd om hvordan hun skal takle livet. Hun trenger – og får - profesjonell hjelp.

Og det er et tankekors. Brevet hun skriver til sine venner hvor hun takker for at de er der. Lar henne leve slik hun vil, selv om hun vet hvor redde de tidvis er for henne. Hun takker de for alle rådene de ikke gir henne. Hun får jo profesjonell hjelp. Hun trenger ikke råd fra andre enn han. Psykologen. Eksperten. Hun er så trygg hun kan være. Venner skal få lov til å bare være venner.

Mottakerne av brevene er mange og vidt forskjellige. Ingen er av uten betydning. Ei heller de få ordene til statsministeren. Ei heller den tilsynelatende morsomme hilsenen til Natreen, hvor Linnéa ydmykt ber produsenten om å endre designen på sukettholderen.

VGs anmelder kritiserer henne for å ikke la alvoret få stor nok plass. Jeg er ikke enig. Jeg ser alvoret, tidvis godt kamuflert i lett sarkasme og formildende omskrivninger.

Det dypeste alvor og mest bitende ironiske går hånd i hånd. Hyllesten til suketter forteller oss mer enn noe annet om tvangsnevroser og problematisk forhold til mat. Likeledes knivingen med statsministeren om å komme lengst i Candy Crush, et selvpålagt liv innenfor de fire trygge vegger, med minimale utfordringer annet enn å overleve. Akkurat som om ikke det er mer enn nok. Forsøke å få tiden det tar å våkne og sove igjen, til å inneholde noe. Bare ett eller annet. En slags rutine. Gjøre noe meningsløst meningsfullt.

Jeg reagerer derfor med forundring når jeg leser Universitas anmeldelse. Hennes univers kritiseres for å være «klaustrofobisk liten», at hun har et svært begrenset antall interesser og et snevert liv.

- Vel. Jeg trodde det var litt av poenget. Sykdomsbildet poengteres. Alt sentreres om den syke, om hvordan man skal meste hverdagen, alle utfordringene, unngå alle utfordringer, få tilstrekkelig oppmerksomhet, og slippe å få noen oppmerksomhet.

Anmelderen virker i det hele tatt å være litt for opptatt av å bruke det flotte uttrykket solipsisme, et ord jeg måtte google for å fatte betydningen av.

"Solipsisme er en filosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet." - Kilde: Wikipedia.no

Akkurat som den psyke går inn for å være psyk. Akkurat som om det bare er å skjerpe seg, så blir man igjen som de andre. Fungerer brillefint i samfunnet.

Kjære Universitas-anmelder, 

Jeg håper at du slipper å måtte oppleve at venner eller familiemedlemmer av deg blir psykisk syke. Spisevegring, depresjoner, hva som helst. Jeg håper at du slipper å måtte forholde deg til deres solipsistiske tankegang. 

Jeg håper derimot at du likevel tilstreber deg en viss forståelse og empati for de du ikke kjenner som har slike utfordringer. En slik ekstrem selvsentrering er aldri noe man frivillig velger. 

Med vennlig hilsen
Ellikken

Det er i aller høyeste grad mye alvor i disse brevene. Det er bare ikke like tydelig som i de ærlige, vonde brevene til hennes nærmeste. Som når boken åpner med et selvmordsbrev til foreldrene. Hun som trodde hun hadde så mye å fortelle i et selvmordsbrev, skriver hun. Så vondt det er å se at hun ikke har stort å fortelle.

Og så godt det er å lese det siste, avsluttende brevet. Brevet til kjæresten. Hennes aller første, ordentlige kjæreste. En som er der for henne til tross for at hun ikke er som hun ønsker å være. Hun skriver lett og morsomt, men like fullt er det så til de grader rørende i all sin enkelhet. Hun har fått en ny avhengighet, skriver hun. Han. Og det kan hun leve med.

Det er jeg veldig glad for.

De fleste kjenner hennes historie. Historien om bloggeren som slo seg opp og frem som en skarp protest mot alle rosabloggerne som fokuserte på dagens outfit og nye sminkeprodukter mens de fortalte om et liv i sus og i dus. Plutselig var Linnéa der, sinna på verden og sutret om den minste lille bagatell. Satt inne under et pledd, fråtset i taco og oppdaterte leserne om undulaten Twitters meningsløse liv.

« (…) jeg hadde jo aldri gått og ringt på for å si hei. For huset ditt er privat, og jeg tipper at du misliker uventede gjester like mye som meg. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å ringe på en dør igjen uten å ha sagt fra på forhånd at jeg kommer. Slik jeg alltid gjorde da jeg var liten, og som jeg gjentok en gang i timen dersom jeg ikke fikk komme inn den første gangen. Jeg lurer på hvor det gikk galt. Hvorfor jeg på det tidspunktet helt uanfektet kunne ringe på igjen og igjen, helt til jeg fikk lov til å komme inn, og hvorfor jeg i dag ikke kan komme på noe verre enn et avslag.» - Brev til psykiateren Finn.

Det var bare en ting til. Linnéa var syk. Veldig, veldig syk. Depresjoner og spisevegring tillot henne å leve et liv på nettet, men ikke stort mer. Folk lo. Lo seg skakke av hennes skjeve blikk på verden. Noen få visste. Omsider visste alle.

Og likevel herjet nettrollene i kommentarfeltene. Disse anonyme som fortalte henne hvor irriterende og sytende hun var. Hvor lite verdt hun var, og hvor lei alle var av henne. At hun ikke ville lykkes med noen verdens ting.

Et av bokens aller sterkeste brev er stilet til nettopp en av disse. Sterkt, fordi hun viser en trassig stolthet og hardt opparbeidet selvrespekt som ikke fordømmer og latterliggjør ham, men som viser en voksende selvinnsikt og modenhet.

Denne prosessen er tydelig gjennom hele boken. Hun vil så gjerne, prøver så hardt, selv om det kanskje ikke alltids synes. Selv om hun får kraftige tilbakefall. Selv om de mest sannsynlig også vil komme i fremtiden.

For har man først utviklet spiseforstyrrelser, utviklet angst og depresjoner, så blir du ikke kvitt dette ved å svelge en pille og skjerpe seg. Du må leve med det. Jobbe med det. Hele tiden. Hele livet.

- Noe hun også forteller til den unge jenta som i en e-post forteller at hun føler seg litt tykk, og at hun håper å kunne få anoreksi. At det må være en enkel måte å bli tynn på. Det er sterkt å lese.

Og det er akkurat dette jeg mener i innledningen. At mange har skrevet brevromaner før henne, folk med litterære kvaliteter, men som kanskje ikke nødvendigvis har et like viktig budskap. Ikke like viktig som Linnéas.

Jeg har ikke lest hennes første bok, Evig søndag, og vet ikke hvordan disse to fungerer sammen. Kanskje overlapper de hverandre, kanskje utfyller de hverandre. Evig søndag med sine dagboknotater, Kjære med sine brev. Jeg vet bare at Kjære fungerer som roman. Jeg vet at hun skriver godt nok til at alt henger sammen og er lett å lese. At innfallsvinkelen og vekslingen mellom alvor og humor fenger bredt og vil tiltrekke seg lesere som kanskje ikke leser så mye ellers. Kanskje også ungdom som sliter i stillhet. Mennesker som trenger å vite at de ikke er alene, at de forskrudde tankene de skjuler allerede er tenkt av andre. At det er en kamp, men at man aldri kjemper alene. At alt er lettere om man er sammen om problemene.  At man selv om man står der, fullstendig avkledd, likevel kan blomstre med sin verdighet.

Kjære Linnéa, 

Ikke si det til noen, men jeg har stemt flere ganger på deg og svensken i Skal vi danse. Jeg liker deg og heier på deg. 

Klem fra
Ellikken

P.S. Unnskyld for at jeg sliter sånn med bokstaven E med strek over. I alle fall når streken skal peke riktig vei.

Jeg vil gjerne at mange skal lese denne brevsamlingen. Sette seg inn i hvordan det kan gå såpass galt. Hvordan man tror man har kontroll, selv om alle ser at du har mistet den. Hvordan livet ditt styres av knallhard regime med klokkeslett og kalorier. Hvordan du ikke makter å komme deg opp fra sofaen, hvordan God Morgen Norge blir alfa og omega for at du skal klare å få i deg en lompe med sukrin til frokost. Hvordan du må avlyse kinoavtaler med venninner fordi filmen varer litt lenger enn tidspunktet for kveldsmat. Hvordan en fritert sushibit kan få deg til å legge deg under dyna i ukesvis. Hvordan det kan gå så langt at alt du ønsker er å dø. Ikke fordi du hater deg selv. Men fordi du tror alle andre hater deg.

Jeg vil at vi skal forsøke å forstå. Være der for deg.

Det blir som på omslagsbildet. Litt famlende. Men det er greit, vi forsøker sammen.

Du, som er ung og pen. Har venner som alltid stiller opp for deg. Foreldre som elsker deg over alt i verden. Du, som bor i verdens rikeste land. Selv du.

Kilde: Leseeksemplar. Bedt om og mottatt fra forlaget. Tusen takk.

Andre bloggere: (Mette-Mor) (Anita) (Julie) Andre? Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet!

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Et par minutters gange på en sti, gjennom et lite skogsholt, opp en bakke og ned en bakke, fra huset jeg bor i, er Labråten. Et tun, et område, som i sin tid virket som selve kraftsentrum i landsmålsriket. – Bare noen få togstasjoner fra den dekadente, bohemske og dansk-norske hovedstaden.

Jeg burde skrevet denne omtalen på nynorsk. Tilgi meg. Min unnskyldning får være at selv ikke Hulda Garborg, kanskje det nærmeste vi kommer primus motor i Askerkretsen, formulerte seg skriftlig på landsmål.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. 2014. Historia om Askerkretsen 1897-1924.

Det var en litt underlig gjeng som flyttet fra hovedstaden og bygdene, inn til Hvalstad i Asker. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik kjente hverandre fra deres felles prosjekt, avisen Den 17de Mai, og gikk sammen for å kjøpe gården Labråten. Nær hovedstaden og likevel på bygda. Fra hver kant, fra hver bygning rundt tunet, skulle de dyrke de norsk-norske verdier, fremme landsmålets sak og hjelpe hverandre. For sakens skyld. Målsaken.

Aller mest i fokus var Hulda og Arne Garborg. Han som forfattet de store romaner. Hun som kjempet i kulissene.  Hun som samlet hordene.

Og det var litt av en forsamling. Intellektuelle og skriveføre, men akk så innadvendte, sykelige og kanskje attpåtil mentalt uberegnelige. Likevel maktet de, fra hver sin lille boble, å nå ut til folket og i sin samtid, fornorske samfunnet.

Med Labråten som sentrum tiltrakk kjernen seg mange mektige venner i det kulturpolitiske landskap. Alle var de forkjempere for landsmålet, det som i dag kalles nynorsk. Beboerne tok opp arven etter Ivar Aasen og videreførte den. Sammen forfattet de egne verker, men kanskje av større betydning var rekken av historiske verker som ble oversatt til landsmål. Jeppe på Bjerget, Odysseen, Edda, ja selv Bibelen. Aviser på landsmål ble riksdekkende, bunadstradisjonen ble gjeninnført og folkevisedans ble igjen kultur. Husfliden ble etablert. Det Norske Spellag ble til Det Norske Teater. Et lite stykke BygdeNorge i hovedstaden. - Selv i dag.

Og på Labråten kunne de etablere sitt eget lite BygdeNorge i miniatyr. En trassig motvekt til det pulserende, nedbrytelige liv i Kristiania. En oase av kultur, samhold, frukt og dyrehold. Et lite Eden i Asker.

Som symbol på det rene, friske, oppbyggelige bygdesamfunn ble Askerkretsens betydning og sak ytterligere poengtert ved særlig Huldas mange redningsaksjoner i form av venner og venners barn som ble hentet inn til Labråten for rekreasjon. Hun tok de under sine vinger i håp og tro om at et landsens liv med sunne verdier, frisk luft og hvile, kunne redde de fortapte sjeler.

Norge løsrev seg fra Danmark og skulle plutselig stå på egne ben. Det var viktig å fremme nasjonalfølelsen og finne tilbake til røttene. For Askerkretsen var svaret klart. Sammen og hver for seg kjempet de for alt hva det var verdt. Lykkes de, trakk de seg tilbake. Målet var aldri oppmerksomhet og heder. Saken var alt.

Askerkretsen

• Hulda og Arne Garborg: Ektepar, en sønn (Tuften). Han grunnla aviser, virket som redaktør, utarbeidet landsmål, var intellektuell og forfatter. Blant hans mest kjente verker er romanen Bondestudentar og lyrikksamlingen Haugtussa. Hun skrev politiske romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker. Et vesentlig verk i hennes forfatterskap er kokeboken Heimestell. Hun startet Det Norske Spellaget som senere ble til Det Norske Teater, hvor hun også var styreformann. Sterkt engasjert i gjenreisingen av norsk folkedans og bunadstradisjon. Politisk engasjert i Venstre.
• Marta og Rasmus Steinsvik: Ektepar, senere skilt. 5 felles barn. Han, mest kjent som driftig redaktør av avisen Den 17de mai, som han stiftet sammen med Arne Garborg. Hun, avisskribent og redaktør av tidsskriftet Kringsjaa. Oversetter av blant annet Jean d’Arc. Senere foredragsholder for en rekke kontroversielle tema, blant annet kvinners seksualmoral (total kyskhet), antisemittisme og kritikk av den katolske kirke.
• Karen og Ivar Mortensson: Ektepar. Nære venner av Garborgene. Han, karismatisk og kjent målmann, prest og oversetter. Blant annet betydningsfulle arbeide som Edda og ikke minst Bibelen.
• Rasmus Løland: Ungkar. Forfatter bosatt på Labråten og nær husvenn med Garborg-familien. Særlig kjent for sine barnebøker, som med sin realisme og råskap satte en helt ny standard til litteratur til barn og unge.
• Steinar Schjøtt: Nær venn og samarbeidspartner med Arne Garborg. Arbeidet i det stille, men er hovedmannen bak et svært viktig arbeide i landsmålssaken: opprettelsen av ordbøker. Helt eller delaktig i en rekke oversettelser.
• Tilla og Otto Valstad: Ektepar, ingen barn. Bosatte seg like ved Labråten. Deres eiendom er sammen med Labråten i dag kjent som Asker museum. Han var maler, og illustrerte blant annet Lølands barnebok Kvitebjørnen og flere av Arne Garborgs romaner. Hun var lærer og forfatter. Sammen drev de friluftsskole, hvor hun ønsket å redde sine elever ved Vaterland Skole. Helt i takt med Askerkretsens visjon om et helbredende BygdeNorge.
• La oss heller ikke glemme Kristofer Uppdal med sine romaner og lyriske utgivelser. Eller Olav Nygard, den unge, håpefulle med det poetiske språket. Eller forfatteren Johan Bojer. Eller Henrik Rytter, forfatteren, teaterkonsulenten, litteraturkritikeren og redaktøren. Han som etablerte Nordmøre Folkehøgskole og som oversatte en rekke verker av Shakespeare, Per Gynt og Dantes Den guddommelige komedie.

Alt på landsmål. Selvfølgelig var alt på landsmål.

De lykkes langt på vei. Selv om det i dag er få minner igjen av deres gjennombrudd, var Askerkretsen betydelige og mektige. Her var ikke rom for betenkeligheter vedrørende inhabilitet. Redaktører skrev rosende omtaler av romaner og teaterstykker, kunstnere illustrerte barnebøker og pyntet teaterscener. Kretsen arbeidet sammen, venner forsvarte og fremsnakket hverandre.

Slik gjorde de hverandre større og mektigere, sammen dannet de et mektig skjold mot kritikk. Slik ble de også stadig flere, til tross for at grunnlaget med tiden forvitret i takt med sykdom og død. Mektige og profilerte venner frekventerte Labråten og dannet en utvidet omgangskrets som satte Askerkretsen ytterligere på det kulturpolitiske kart. Der var Gustav og Kitty Wentzel, Harriet Backer og Fernanda Nissen.

Kunstnere, forfattere, malere, som sammen jobbet for et felles visjon om å samle folket til ett. Alt med naturen, bygda og landsmål som fellesnevnere. Rent og ekte.

Jeg ønsket å lese boken av rent personlige grunner. Som omtrent nærmeste nabo ville jeg gjerne lese mer om alle de som for alle disse årene siden preget bygda og storsamfunnet. Jeg ville vite mer om disse som bodde på steder jeg i dag elsker å besøke. Disse som dyrket frem epletrær jeg høster godene av i 2014. De som har gitt navn til gater jeg daglig tusler gjennom.

Jeg fikk det og så mye, mye mer. Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Alle notene til tross. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte. Vi leser om deres væremåte, men også innrømmelser og intime tanker gjennom brev og dagboknotater. Du irriterer deg, gleder deg og forsøker å forstå. Dette er ingen rosenrød fortelling.

Akkurat som avslutningen i boken irriterer meg. Brått blir det slutt. Arne Garborg dør, og plutselig er fortellingen over. Kretsen er utvannet og oppløst. Akkurat da, etter 250 sider, forstår du at du har rast igjennom en sakprosa som er utformet som en roman du ikke vil skal ende. Du vil lese mer, vite mer, kunne fortelle andre om denne gjengen som hadde alle disse visjonene om et ekte fedreland bygget på trygge, rene bygdetradisjoner.

De solte seg aldri i glansen. Mange levde i fattigdom uten vilje til å oppgi sitt virke. En del døde av tuberkulose. Noen ble gale. Andre endte sine liv etter harde år med alkoholisme. De var kunstnere. Kunstnersjeler. Noen ble hyllet i sin samtid. Noen fikk sin hyllest for sent.

Ja visst. Det var en forunderlig forsamling der borte på Labråten.

Boken: Etterspurt og mottatt av forlaget. Tusen takk til Samlaget.

Andre bokbloggere: Dessverre ingen, så vidt meg bekjent. Jeg håper flere fanger opp denne boken og anbefaler den veldig gjerne videre. I ventetiden kan lokalavisens (artikkel) leses.

Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 

Jeg var midtveis i Generalen i sin labyrint da meldingen kom om Gabriel Garcia Marquez sitt dødsfall, skjærtorsdag 17. april. Det var med et overraskende stort vemod jeg leste videre. For hvert eneste ord, hver eneste setning, hvert eneste avsnitt kjente jeg på takknemmeligheten over de store leseopplevelser han i alle disse årene har gitt oss. Mitt håp er at jeg gjennom denne bokbloggen kan bidra til at flere åpner opp øynene for mannens storhet. 

Generalen i sin labyrint, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1989

Generalen i sin labyrint kombinerer fornøyelig og fascinerende fiksjon med høyst reell politisk maktkamp og en besynderlig historisk skikkelse. Dette er historien om Simon Bolivar, den latinamerikanske frihetsforkjemperen hvis visjon var å samle alle land til en stor felles, forent stat. 

Så gjør oss ikke mer den tjeneste å si oss hva vi bør gjøre, sluttet han. – Prøv ikke å vise oss hvordan vi bør være, prøv ikke å gjøre oss lik dere, forlang ikke at vi på tyve år skal mestre det som dere har mislykkes slik med på to tusen.

Så lyktes han også langt på vei. Han var en viktig pågangsmann for å befri Latin Amerika fra de spanske kolonimakter. Med ham i førersetet ble Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia selvstendige stater. 

Aldri hadde noen dødskamp båret mer frukter enn hans. For mens man trodde at han holdt på å dø i Pativilca, drog han nok en gang over Andenes fjellkammer, seiret i Junin, fullførte befrielsen av hele det spanske Amerika med den endelige seier i Ayacucho, opprettet republikken Bolivia og var fremdeles lykkelig i Lima som han aldri hadde vært og aldri noensinne skulle bli det i seiersrusen.

I boken møter vi ham i førtiårene, allerede på slutten av sitt liv. Hans politiske motstandere har overtatt flere store landområder og utropt seg som herskere. Sykdom, attentater og stadige politiske opp- og nedturer svekker han til det ikke er noen vei tilbake. 

Han red langsomt videre, med den feberhete hånden til den berømmeligste syke mann i Amerika knuget om underarmen hans lik en jaktfalk, mens luften begynte å syde, og de måtte jage noen ulykkesvangre fugler som flakset over hodene deres, som om de var fluer.

Hans utrettelige tjener Jose Palacios og hans tålmodige elskerinne Manuela slipper likevel aldri taket, akkurat som Bolivar selv aldri helt slipper taket på livet. Han er, og har alltid vært, usedvanlig seiglivet. Stadige attentater biter ikke på ham. Feberanfallene tar over hele hans hverdag. Likevel reiser han seg, gang på gang. Stadig i iver etter å fullføre sin utopi om det fullkomne Amerika. 

”Aldri mer skal jeg forelske meg,” bekjente han i sin tid overfor Jose Palacios, det eneste menneske han noensinne innvilget den slags betroelser. ”Det er som å ha to sjeler på en og samme tid.”

Simon Bolivar legger ut på en reise, både gjennom sitt livs politiske historie og rent faktisk og geografisk, gjennom landene han tidligere samlet til sine. Dette gjenspeiles i bokens tittel: de to reisene er de reneste labyrinter. Vi er der sammen med han, og vi gjenopplever hans liv som allerede er levd. Oppturer og nedturer. Piker, vin og sang. Det endelige forfall er ikke til å komme fra, for nå skal han dø. Den tiden han har igjen, vil med nød og neppe strekke til for å nå frem til graven. Hans politiske karriere og hele hans liv er på vei mot endestasjonen. 

Det var ikke mine fienders troløshet, men mine venners omhu som gjorde slutt på min storhet. Det var de som styrtet meg ut i katastrofen ved Forsamlingen i Ocana, det var de som rotet meg bort i det hersens monarkiet, de som presset meg til først å søke gjenvalg med de samme argumenter som de senere brukte for å få meg til å frasi meg makten, og nå holder de meg fast i dette landet hvor jeg ikke har gått glipp av noen ting.

De 250 sidene byr på et utall navn og hendelser, stadige attentater, uendelige feberanfall og en detaljrikdom utenom det vanlige. Likevel, det man bruker mest tid på som leser, er ikke de historiske viktige detaljene, men selve språket. Man leser setninger om igjen, avsnitt om igjen, hele sider om igjen. Beskrivelsene, underfundighetene, symbolikken er så rik og berikende, at man aldri blir lei av å smake på de samme ordene, igjen og igjen. 

Tross generalens uttrykkelige avslag hadde man ved firetiden om ettermiddagen disket opp til middag i et hus i nærheten. Men den ble inntatt uten ham, for guavafruktens tarmgassdrivende egenskaper hensatte ham i en nødssituasjon helt til klokken var over elleve om kvelden. Han ble liggende i hengekøyen, maktesløs overfor de vrengende smertene og dampende fjertene, med en fornemmelse av at sjelen var i ferd med å flyte bort i etsende væsker. Sognepresten kom med en medisin som var tilberedt av husets apoteker. Generalen vegret seg. ”Når jeg har mistet makten på grunn av et brekkmiddel, vil Styggen måtte hente meg etter det neste,” sa han. Han overlot seg i skjebnens vold, hutrende av den isnende svetten som trengte frem fra margen av hans ben, uten annen trøst enn den vakre strengemusikken som kom drivende i løsrevne blaff fra det gildet som fant sted uten ham. Litt etter litt falt magens springvann til ro, smerten fortok seg, musikken tok slutt, og han ble liggende og sveve i intetheten.

Gjentakelsene kunne vært i det kjedsommelige, men den alltid tilstedeværende – og likevel tilslørte - humoren og det uforlignelige språket han er slik en mester av, gjør gjentakelsene til en styrke. 

Alle påskjønnet hans anstrengelse for å sukre den offentlige motgangens og den skrantende helsens eddik med en knivsodd gode manerer.

Garcia Marquez har i Generalen i sin labyrint maktet å forene fakta og fiksjon med en slik overbevisning og fullkommenhet at han fortjener hvert eneste gode ord jeg er i stand til å uttrykke.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier.

I 2007 ble krigsseilerne hyllet under Risør trebåtfestival. Konvoibyleder Else Heimstad var der. TV-personligheten Jarle Andhøy var der. Journalist Kristine Storli Henningsen var der. Samtlige tilskuere ble dypt grepet av alle skjebnene. Uretten. Kanskje den største skampletten i Norgeshistorien.

Først i 2013 fikk krigsseilerne og deres familier en offisiell beklagelse fra den norske stat. Forsvarsminister Anne Grethe Strøm Eriksen holdt på vegne av Regjeringen en offisiell beklagelse for den urett Staten begikk mot krigsseilerne. Bare et fåtall seilere var ennå i live.

Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier, 

av Kristine Storli Henningsen

Kristine Storli Henningsen jobbet under Risør Trebåtfestival som journalist. Forfatteren engasjerte seg som journalist og medmenneske i hennes møter med krigsseilerne og deres familier ut over det vanlige. Slått i bakken av de dramatiske historiene til sjømenn og deres familier, startet hun sammen med Andhøy og veteranen Eilert Munch Lund en underskriftskampanje (se dokument) for offentlig beklagelse fra Staten. Fem år senere lyktes de. Hennes personlige engasjement vedblev. Resultatet ble i 2014 boken Om vi heftes underveis.

Gjennom en rekke intervjuer gir hun et innblikk i livet før, under og etter andre verdenskrig. Et liv som kunne by på eventyrtrang, spennende reiser og blikk ut mot verden, kameratskap og verdifulle øyeblikk ute på gnistrende blått hav. Men også på konstant frykt for torpedering, forbud mot å bryte konvoien for å redde døende kamerater, årevis lengsel og angst for de hjemme.

Noen kom aldri hjem. Hver tiende sjømann i krigsårene endte sine liv på havet. Av de som overlevde hadde opplevelsene under krigen forandret dem, enkelte til det ugjenkjennelige. Noen uten lemmer. Noen med uforklarlige sinneutbrudd. Noen hadde giftet seg på nytt. Noen sov ikke om natten. Noen drakk for å glemme. Mødre, koner og barn fikk hjem en sønn, mann, far de ikke lenger kjente.

Det fantes ikke noe støtteapparat for traumatiserte sjømenn. Krigspensjon ble først nektet, deretter for sent utbetalt. Rett til husvære ble nektet på grunn av lange utenriksopphold. Enker ble umyndiggjort og måtte sende de reneste tiggerbrev for å få utbetalt penger til livsopphold.

Historien anno 2014 er klar. 649 norske skip gikk ned. 3.734 sjømenn omkom. Mange flere ble på et eller annet vis hardt og urettvist rammet.

Staten begikk stor urett mot krigsseilerne som gjorde en heroisk innsats under andre verdenskrig. De som kom hjem uten hyllest. Drøyt femti år etter krigens slutt kom beklagelsen. Historien er klar, og nå får vi også innblikk i de personlige historiene.

Mest av alt er dette en stille hyllest til en av disse som faktisk gjorde en innsats. En som utgjorde en innsats der Staten sviktet så fatalt. Else Heimstad, gift med krigsseileren Leif Heimstad, stod last og brast ved sin manns livsoppgave, å redde livene til alle som slet i årene etter krigen. Sammen reiste de land og strand rundt for å registrere alle krigsseilerne, for å mobilisere press på Staten for utbetaling av det de hadde rettmessig krav på. De åpnet sitt hjem for de husløse. De trøstet de som ikke fikk sove om natten. De hentet hjem fordrukne menn i parker, og støttet opp om fortvilte ektepar som slet med å holde fasaden. Else og Leif etablerte Konvoibyen, et bofellesskap for krigsseilere og deres familier som fremdeles den dag i dag eksisterer. Else, som alltid var med bak i kulissene, som skrev talene Leif fikk hyllest for. Som ofret sine egne barn, som ofret sitt eget familieliv, som gang på gang opplevde sammenbrudd. Else som ofret seg.

Så var det Elses og min sin tur. Armene våre dirret mot hverandre da vi gikk oppover mot scenen. Det ble latter og tårer blant publikum mens Else snakket. På slutten av samtalen ramset jeg opp hva innsatsen hennes for krigsseilerne hadde kostet – barna hun hadde mistet, sammenbruddene, datteren som var blitt mobbet, den skrale økonomien, mangelen på privatliv. Hadde du gjort det igjen, spurte jeg. ”Nei”, sa hun. ”Jeg har møtt mange fine mennesker og er glad jeg har kunnet hjelpe. Men jeg hadde ikke gjort det en gang til.” Folk reiste seg og ga stående applaus. Else smilte med tårer i øynene og sto med rett rygg.

En stille hyllest. En verdig anerkjennelse av hvordan det har vært å leve med vonde minner, tilbakevendende mareritt, følelse av urettferdighet og utakknemmelighet. Hvordan det har vært å få tilbake en mann du ikke helt kjenner. Hvordan det har vært å leve uten han som aldri kom hjem igjen.

Forfatteren bruker ikke store ord. Hun holder et enkelt språk og slik fanger hun en bredere lesermasse enn annen type litteratur fra krigsårene. Kristine Storli Henningsen er i denne boken ikke forfatter, men journalist. Tidvis ønsket jeg meg enda mer informasjon om de faktiske forhold, selv om jeg vet dette ikke er hennes misjon med boken. Dette er ikke de historiske fakta. Dette er skjebnene.

Hun behandler sine intervjuobjekter med alvor og respekt. Lar dem fortelle, høyst subjektivt, om sine minner, erfaringer og tanker. Krigsseilere. Koner. Barn.

For krigsseilerne tok alle som en med seg krigen hjem. Noen i større grad enn andre. Traumer som påvirket alle i familien. Skyldfølelse, mareritt og plutselige sinneutbrudd. Invaliditet. Vold, alkoholmisbruk og økonomiske problemer. Alt man ikke snakker om utenfor husets fire vegger.

Mer enn noe annet kjenner man på alt dette vonde som ikke blir uttalt. For det var jo en grunn til alt dette. Grunner som var forståelige, som man ikke kunne hjelpe for. Staten lukket øynene. Familiene ble rammet.

Det var ingen rundt dem som snakket om faren eller krigen. Erling Storbekk, en av naboene hadde vært på samme skip som faren. Han var en av de heldige som overlevde. Jenny ville så gjerne spørre ham om hva som skjedde den dagen ”Johan P. Pedersen” ble torpedert. Men hun kviet seg. Alle sa at han lukket seg som et skjell når han fikk spørsmål om krigen. I alle år kom han ned til Jenny og moren og måkte snø for dem. Uten et ord. En gang hørte Jenny ham si til moren: ”Takk Marie, for at du ikke spør.”

Historien er større enn boken. Jeg hadde ønsket meg en enda mer omfattende bok, enda flere fortellinger, enda mer dyptgående. Enda mer fakta. For det berører. Det forklarer familiehistorien. Det setter ting i perspektiv. Det understreker viktigheten av å lære av historien og ta fatt i nåtidens utfordringer. Dette angår oss alle.

Kilde: Leseeksemplar bedt om fra forlaget.

Les også: For andre vinklinger og andre historier inneholder boken en litteraturliste som er vel verdt å sjekke ut. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården skriver også om krigsseilerne, min omtale av boken finner dere i dette innlegget. For andre omtaler av Om vi heftes underveis anbefales Rose-Maries anmeldelse. Sjekk også ut denne siden hvor bokbloggeren Karete har publisert sitt intervju medforfatteren.

Prosjekt 2014: Amalie Skram

Man leser ikke klassikere uten samtidig å forsøke se hele bildet: bakgrunn, inspirasjon, reaksjoner og følger. Så forsøkes også dette å formidles, i det minste gi et lite innblikk i Amalie Skrams liv og virke. For å lære mer om en av norsk litteraturhistories aller fremste forfattere, har jeg i denne omgang valgt å konsentrere meg om hennes slekts- og ekteskapsromaner. 

Men først, hva førte henne inn i historiebøkene?

Mennesket

Amalie Alver ble født i 1846 og vokste opp i fattige kår i Bergen. Da familien var på sitt fattigste, reiste faren til Amerika. Amalie var vakker, og muligheten til å gifte henne bort til en rik mann, ble redningen. Så skjedde det også, skipsrederen Müller tok henne til frue. Ekteskapet var langt fra lykkelig, og Amalie la selv mye av skylden på hennes umodenhet. Aldersforskjellen, og livserfaringen, var for stor til at forholdet kunne blir sunt. 

Separasjonen var knapt nok til å unngå, og inntrådte i 1878. Påkjennelsene ble for store til å håndtere, og Amalie ble innlagt på Gaustad sykehus hvor hun fikk psykologisk hjelp. I ettertid bodde hun med sine sønner hos brødrene sine i Kristiania. I denne tiden ble hun kjent med Bjørnstjerne Bjørnson, et vennskap som senere skulle føre henne sammen med den danske forfatteren Erik Skram. De to giftet seg i 1884 og bosatte seg i København. Ekteskapet var lykkelig den første tiden, og det var et, på den tiden, et uvanlig samliv, hvor Amalie fikk tid og anledning til å konsentrere seg om sitt arbeid. Mens Erik nedprioriterte sitt eget forfattervirke, produserte Amalie romaner og noveller. Hennes verker skapte mye oppstandelse og med sine temaer som kvinners seksualitet, skapte det store kontroverser. I lengden ble det for vanskelig. 

I løpet av ti år skrev hun det fire binds store slektskrønike Hellemyrsfolket, romanene som i ettertid har gjort henne mest kjent. Her følger vi flere generasjoner, helt fra Sjur Gabriel i Hellemyre, til oldebarna Severin og Fie i Bergen. Tidlig i denne skriveprosessen fødte hun datteren Johanne. Amalie var da 43 år gammel. Da datteren var fem år, opplevde Amalie et nytt psykisk sammenbrudd hvorav hun ble innlagt på sykehus. Behandlingen av henne ga grobunn for hennes såkalte sinnsykeromaner, nærmest selvbiografiske. Ett år etter ferdigstillelse av Hellemyrsfolket skilte hun seg fra sin mann. Amalie var nå svært sliten og nedbrudd, og fant ingen glede i livet utenom datteren.

6 år gammel fant datteren sin mor død i sengen. 15. mars 1905.

Forfatteren

Amalie Skrams forfatterskap kan enkelt deles i tre: Ekteskapsromaner, sinnsykeromaner og slektsromaner. Hvor sinnsykeromanene i all sin selvbiografiske ærlighet glimtet med, kanskje tross alt man skulle tro, optimistiske avslutninger, var ekteskapsromanene tvert i mot svært pessimistiske. Så brukte hun også seg selv og sine egne erfaringer i disse romanene. Mens Hellemyrsfolket er de romanene som flest av oss forbinder med henne, er det stadig hennes ekteskapsromaner som gjorde, og fremdeles gjør, det største inntrykket. Hvordan dette opprørte hennes samtid er svært interessant. 

Det er mye sinne, fortvilelse og forbitrelse i hennes romaner. Amalie Skram avdekket hele sannheten, også det ubehagelige som helst skulle gjemmes. Alt skulle frem, det være seg pessimistisk, grovt eller moralsk forkastelig. Dette var realisme, nærmest på det råeste: Naturalisme. 

«Jeg ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere mens så mange ikke ble det.» (sitat, brev til Bjørnstjerne Bjørnson, 1888)

Kanskje mer enn noen andre på denne tiden, våget hun å skildre virkeligheten uten filter. Spesielt kontroversielt var hennes beretninger om kvinners rolle i ekteskapet, sosiale forskjeller mellom kvinner og menn, og ikke minst kvinners seksualitet. Camilla Collett startet, Amalie Skram videreførte.

Debutromanen Constance Ring med all dens seksuelle skildringer ble forsøkt sensurert, men forfatteren lyktes å gi ut boken ved et annet forlag. For øvrig samme forlag som året etter ga ut Albertine av Christian Krohg. Boken ble heftig diskutert. Faktisk var hennes roman så banebrytende at Constance Ring ble sammenlignet med Fru Bovary av Gustave Flaubert og Nana av Emile Zola.

Kanskje minst like viktig var hennes ærlige skildringer av den irrasjonelle psyke. De såkalte sinnsykeromanene Professor Hieronimus og Paa Sct. Jørgen er selvsagte eksempler, men tematikken gjenskinnes også i hennes øvrige verk. Kanskje tydeligst ser vi dette i Forrådt. Skram lyktes å skildre angst og psykiske lidelser på en enestående måte, mest av alt fordi hun kunne dra nytte og kunnskap ut fra sitt eget liv. Sin erfaring. Sitt eget sinn. - Fordi hun våget.

Tenk. En kvinne som kritiserte samfunnet, kjønnsrollene, som protesterte mot samfunnets forventninger, til den dype urettferdigheten. Tenk, en kvinne som fortalte, knapt uten filter, om kvinners seksualliv. For å adoptere et uttrykk av Janet Garton, forfatter av biografien Amalie: For en samfunnsstormer!

Berømmelsen hadde sin pris. Hennes lange rekke romaner, novellesamlinger, skuespill ble gjenstand for fordømmelse, forakt og ubønnhørlig kritikk. Hennes opphold på psykiatriske sykehus er en ting, hennes kamp for å komme ut av tungsinnet i siste del av livet kan vi bare forsøke å forestille oss.

Hennes modighet og engasjement hadde helt klart sin pris.

Omtaler

Omtalte romaner/noveller er markert med fet skrift. Klikk på lenke for å lese mer.

Romaner

• Constance Ring, 1885
• Lucie, 1888
• Forraadt, 1892
• Professor Hieronimus, 1895
• Paa Sct. Jørgen, 1895
• Hellemyrsfolket (1887–1898)
• Sjur Gabriel, 1887
• To venner, 1887
• S.G. Myre, 1890
• Afkom, 1898
• Julehelg, 1900

Novellesamlinger

• Sommer, 1898
• Sommer
• Memento mori
• Glæde
• Post festum
• Det røde Gardin
• En Rose

• Børnefortellinger, 1890
• I det asovske hav
• Det blå atlaskesbånd
• Første aften: Konger i Persia
• Annen aften: Karl den femtes siste levetid
• Tredje aften: Passet ved Termopylai
• På Hondurasfloden
• "Maikaland"

Noveller

• Madam Høiers Leiefolk, 1882
• Karens jul, 1885
• Fru Ines, 1899

Biografier

• Amalie Skrams verden, av Liv Kølzow, Irene Engelstad og Gunnar Stålesen
• Den unge Amalie Skram, av Liv Kølzow

Kilder: Flere av romanene og novellene er lastet ned gratis fra bokselskap.no. Bildet er kopiert fra Wikipedia-artikkelen om forfatteren. Nasjonalbiblioteket kan også anbefales.

Kjære skoleelev: La deg gjerne inspirere, men husk å skrive oppgaven din med egne tanker, egne ord. Kopiering av dette innlegget er selvsagt ikke greit, med mindre du bruker korte avsnitt og gir deg (og meg) til kjenne. Lykke til! Ta deg tid, Amalie Skrams liv og forfatterskap er vel verdt å vie tid på!

I grunnlovens hus, av Atle Næss/Lene Ask

I forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum har Gyldendal i samarbeid med Eidsvoll 1814 utgitt en roman tilpasset barn og unge. Men lar en bok med et sådant tema kunne gjennomføres uten å samtidig bli stemplet som skolebok?

I grunnlovens hus, av Atle Næss (tekst) og Lene Ask (illustrasjoner)

Det handler om herskap og tjenere, bønder og adelsmenn, unge prinser og en gammel konge, og ikke minst om hvordan eidsvollsmennene klarte å lage loven over alle lover i løpet av et par måneder. 

Loven over alle lover, faktisk. Dermed er fasiten satt og vinklingen deretter. Den kritiske, voksne leser vil etterlyse en mer nyansert variant, og barna selv ville neppe hatt vondt av det. Eksempelvis er det nærliggende å konsentrere seg mer om det faktum at kun menn med en viss beholdning hadde beslutningsansvar – og følgelig også stemmerett, på den tid grunnloven ble skrevet. Kvinners og fattige menns manglende stemmerett ble i denne boken avfeiet nærmest med et parentes. Og kanskje burde man poengtert enda mer det faktum at jøder og jesuitter slettes ikke var tillatt i Norge?

Hvorfor denne endeløse hyllesten? Er det ikke viktigere å formidle, også overfor barna, at dette var et viktig skritt i riktig retning? Grunnloven forvandlet ikke Norge til verdens beste land på et blunk. Det var, og er for så vidt fortsatt, fremdeles en vei å gå. Barn og unge har slettes ikke vondt av å vite dette. Det er de som er fremtiden.

Denne boken begrenser seg tidsmessig til tiden rett før, og underveis i etableringen av grunnloven. Intensjonen er altså å la leseren selv være flue på veggen, nærmest selv delta i utfordringen det var å samles om Norges lover.

Og innimellom alle diskusjonene blant Eidsvolls menn går tjenestepikene rundt og lytter, serverer mat og lytter litt til. Jeg savner å få vite mer om deres liv, deres bakgrunn, deres ønsker og drømmer. Hva de serverer til middag er tidsriktig et poeng, men ikke interessant hva tema angår. Vil dette virke som et kjærkomment avbrekk fra alle andre fakta, eller vil dette virke uinteressant også for målgruppen?

Ville ikke ni til tolvåringer hatt like mye glede og interesse av å lese kun om grunnlovens menn? Eller lese enda mer om de kongelige som kivet om å styre Norge?

Det hele blir litt lettvint, fordi det gjennomgående blir fortalt mye, men det gis sjeldent forklaringer til hvorfor det er slik. Vi blir fortalt at nordmenn ikke ønsker å bli styrt fra Sverige, men vi får ikke vite hvorfor. Vi får vite at representanter ble sendt fra hele landet til Eidsvoll, men vi får ikke vite hvordan disse er blitt valgt. Vi får vite at det på denne tiden var flere grevskap i Norge, men hva dette går ut på blir aldri helt forklart.

Lettvint, men samtidig ikke. Der hvor boken skuffer med sin manglende bakgrunnsinformasjon, tar den igjen så det monner med beskrivelser av datidens realiteter. Beskrivelser heller enn forklaringer, altså. Tidvis bikker det hele over til det overdrevne, og er mer passende til skoleundervisning enn hyggelig lesing hjemme på sengekanten. Dette inntrykket understrekes av faktabokser, bilder og illustrasjoner. Samtidig er dette lett tilgjengelig informasjon som leseren kan velge bort uten samtidig å ødelegge selve fortellingen. - Skjønt, en svært omstendelig forklaring om jernverk er muligens unødvendig hvordan man enn vrir og vender på det. 

Mangelen på forklaringer hvor det hele blir satt mer i perspektiv oppleves som en stor svakhet. Dette reddes heller ikke av veldig mye informasjon om enkelte utvalgte tema, siden variasjon både hva vesentlighet og utvalg angår, blir for stor. 

Godt språk tilpasset målgruppen, estetisk pen utforming, gode illustrasjoner og faktabokser til tross, svakhetene blir dessverre for tydelige til at denne boken etter min mening utmerker seg i positiv forstand. Kanskje stiller jeg for strenge krav. Kanskje det eneste som til syvende og sist teller, er om leseren lærer noe underveis. – Og det gjør man. Ung som gammel.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Gyldendal!

Les også: Min omtale av en annen bok i forbindelse med grunnlovsfeiringen: (Skammens historie). Ellers har Aftenposten ganske så finurlig oppsummert det hele gjennom (200 ting det er kult å kunne).

Jeg presiserer: Hastverk er lastverk. Jeg kom i skade for å uttrykke meg særdeles slumsete angående "jødeparagrafen". Setningen om at "jøder ikke en gang ble nevnt" ble tatt ut av sin sammenheng, i prosessen fra notater til omtale. Så ble også meningen - og resultatet - helt feil. Fortelleren skriver om vedtaket om å forby jøder i Norge, og forfatteren nevner også at paragrafen etter hvert ble opphevet.