Verdens mest pysete bokblogger forsøker å være kulturell

Mandag 9. februar trosset jeg min selverklærte sosialangst og marsjerte inn på biblioteket hvor forfatteren av en av mine fjorårsfavoritter, sakprosaboken ogkollektivbiografien Frå Asker til Eden, Alfred Fidjestøl skulle snakke om Askerkretsen. Det første jeg ser er forfatteren selv, så jeg marsjerer videre i ren forfjamselse. Jeg tusler deretter forsiktig tilbake, finner meg en stol og forbanner alle som ikke ville være med meg til dette foredraget. Skjønt, jeg spurte bare en. En jeg uansett ikke hadde noe håp om å ville være med. Du vet, være med på noe sånt.

Heldigvis var det ikke bare jeg som ville på foredraget. Jeg kjente riktignok ikke en sjel, men så pleier jeg heller ikke å henge så mye med kommunens pensjonister. Det er ikke noe som å sitte der som 36-åring og føle seg både purung, vital og sprek.

Jeg følte meg ikke like purung, vital og sprek da en eldre kvinne snudde seg mot meg og lurte på om jeg kunne hjelpe henne å sette telefonen hennes på lydløs. Jeg skjønte ikke bæret.

Alle de som ikke dro dit, derimot, kan angre bittert. Forfatteren var faktisk like fornøyelig å lytte til som det var å lese boken.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. Biografi. Utgitt i 2014.

Min (BOKOMTALE) kan leses ved å klikke på nevnte lenke. Her kommer tanker både fra boken og gjenoppfriskede detaljer fra presentasjonen:

Og tema er superspennende! Kjempegøy! Ikke bare fordi Arne og Hulda Garborg og alle deres landsmålsforkjempere bodde mindre enn et steinkast unna der jeg bor, men fordi de var så spennende mennesker! Også denne selvmotsigelsen, som forfatteren selv ynder å nevne: De fikk utrettet uendelig mye i målsaken, men selv var de både sykelige og psykelige.

En stor del av foredraget omhandlet starten på Det norske teater. Askerkretsen hadde en ide om å sammen skape det første teater utelukkende med stykker skrevet på, og oppført på, landsmål. Inntekter ble skaffet, ikke minst gjennom det norske marked i tilknytning til hovedstadens tivoli. Særlig Hulda Garborg var med sin dans sterkt delaktig i dette arbeidet. Hele riksmålsbevegelsen engasjerte seg der de kunne, og stod samlet i en solid dugnad. De bidro med kunstverk, dans, tekster… og skrev flammende anmeldelser i rosende ordelag. Inhabilitet var ikke noe de tok så tungt.

Som en test på om et landsmålsteater ville være liv laga, ble Det norske spellaget dannet. Primus motor: Hulda Garborg. Deltakere ble hentet inn, helst fra egne kretser. Lønn kunne ikke utloves, ei heller særlig mat, det måtte bli sånn. Inntektene måtte sikres. Men folk stilte likevel opp. Sågar ikke ukjente Oscar Bråten troppet opp til audition. Det var i alle fall hans intensjon, hadde det ikke vært for at han feiget ut så snart han var ankommet Hvalstad togstasjon. I stedet for kastet Hulda og Arne Garborgs sønn, Tuften, seg med.

Tuften, sønnen Arne Garborg hardt og brutalt hadde fraskrevet seg bare kort tid tidligere. Han kunne ikke være i samme hus som en riksmålstalende gutt, skrev han i et brev til sin hustru. Hulda reagerte på eneste fornuftige måte, men ble overtalt av kretsen til å tilgi ham.

Tilgi ham, han vet ikke hva han sier.

Så var kanskje heller ikke Arne Garborg helt stabil i sitt sinn. Hulda tilga, og Tuften forsøkte å tekke sin far ved å delta i turneen for å fremme landsmålets sak.

Det ble en suksess. Det norske spellaget turnerte land og strand rundt til fulle forsamlingssaler og strålende applaus. Det amatørmessige til tross. Raskt ble det besluttet at grunnlaget var til stede, mer erfaring og talent ble hentet inn, mens Tuften ble tvunget til å takke for laget. I 1930 flyttet Spellaget inn i lokalene til bygdeungdomslaget og Det norske teater var et faktum. Første forestilling ble Jeppe på Bjerget, på landsmål sjølvsagt. Publikum strømmet på samtidig som riksmålfolket mobiliserte med pipekonserter og massedemonstrasjoner. Det eskalerte til regelrette slåsskamper, men så fikk i det minste teateret høyst velkommen PR…!

Det hele begynte som et forsøk på Arne Garborg-omsorg. Forfatteren hadde for lengst giftet seg og fått barn, men var stadig like rotløs. Gode venner kjøpte det lille bruket Labråten i Asker, i håp om at også Garborg-familien med tid og stunder ønsket å slå seg ned. Hulda og sønnen Tuften flyttet inn, men Arne selv tilbrakte tiden i skrivestua si, på betryggende avstand til det hele. Men han kom da omsider, han også, selv om tanken på at hans eneste sønn skulle vokse opp i riksmålland var avskyelig.

Snart kom også flere i omgangskretsen flyttende til Hvalstad. Kunstneren Otto og Tilla Valstad ble naboer til Labråten, og kom til å bety mye for den lille kretsen av landsmålsforkjempere, bare noen få mil fra det dansknorske sentrum. Her var malere og forfattere, avisredaktører, oversettere og entusiaster for urnorsk tradisjon. Arne Garborg selv satt og skrev, isolert fra det meste, mens Hulda Garborg ga ut kokebøker, instruerte i folkedans, tørket støv av gamle bunadstradisjoner og snakket der mannen tiet.

Ute på landet, altså, bare noen togstasjoner unna hovedstaden, og enda kortere unna Lysaker, hvor en annen krets befant seg. Fridtjof Nansen og hans krets var Askerkretsens rake motsetninger. Der menneskene på Labråten jobbet politisk i det stille, krevde Lysakerkretsen respekt gjennom muskler og store ord.

Ellers som Arne Garborg selv uttalte om Bjørnstjerne Bjørnson: 

«Han brisker seg med sin oksehelse».

Det norske teater står fremdeles den dag i dag, og er det aller synligste beviset på Askerkretsens gjennomslagskraft. Bunader er for lengst et stasplagg, man danser stadig folkedans og koker mat på gammeldags vis. – Vi liker å holde på våre tradisjoner, selv i et for lengst globalisert samfunn. Selv om Den 17. mai, tidsskriftet som først brakte Labråten-menneskene sammen, ikke levde evig, nådde den skyhøye abonnementstall i sin samtid. I dag har vi ingen riksdekkende aviser på nynorsk, men et av Norges største forlag gir ut bøker kun på nynorsk. Oversettelsen av sentrale verk i litteraturhistorien lever enda. Bøker «omsett til norsk», som man selv ordla seg.

Og kanskje lyktes de så godt fordi de innså sine egne begrensninger. De startet opp, men ga fra seg roret så raskt det lot seg gjøre. De talte landsmålets sak og ønsket aldri å fremheve seg selv. Alltid sak, aldri person. Kun når det var nødvendig.

De innhentet kunnskap og sterke personligheter når det var påkrevd. Alle levde på lånt tid, med både fysiske og psykiske utfordringer. Trolig innså de selv hastverket, om den påbegynte jobben ikke skulle være forgjeves og dø ut med de.

Det var rett og slett et markant gap i hvordan de var utrustet og hvor mye de lykkes i. Grunnlaget var lagt, og andre måtte bringe det videre. For det var en skrøpelig gjeng, denne lille men handlekraftige oppsamlinger av mennesker rundt et lite Askerbruk.

Rosene visnet og gresset vokste vilt, men drømmen om landlig idyll sluttet aldri å dø. Tuften selv fulgte aldri i sine foreldres fotspor. Han ble ingen forfatter, ingen kunstner eller politiker. I stedet for lykkes han på det nære plan. Han dyrket opp hagen og skapte det virkelige Eden på Labråten. – Slik Arne Garborg selv hadde så store visjoner om.

Fidjestøl sjøl: 

"He dikkan nokre spørsmål?"

Ellikken: 

"…."

Selvsagt sa jeg ingenting. Men om jeg likevel skulle sagt noe, ville jeg sagt noe slikt som:

«Ja, altså. Først må jeg bare si at det var utrolig gøy og inspirerende å høre på deg, og at jeg leste boka di i høst og likte den skikkelig godt. Kanskje blant de beste sakprosabøkene jeg har lest noen gang. Det er noe med hvordan du presenterer et allerede interessant tema. Det er lett og medrivende, ja, det er slettes ingen selvfølge!»

Jeg ville jeg tatt en pause for å høste litt anerkjennende nikk og kanskje noen velfortjente klappsalver. I alle fall ventet litt til folk hadde bestemt seg for å kjøpe boken.

Og så hadde jeg fortsatt:

«Men altså. Det var dette spørsmålet, da. Har du gjort deg noen tanker om hvorfor Garborgane selv skrev på riksmål i sine brev?»

Gudskjelov fins blogginnlegg og googling. Takk for meg.

Lest og ulest i 2014: Oktober

Heia Bloggen,

I denne månedsoppsummeringen har jeg faktisk noe å fortelle! Oppramsingen av bøker lest blir som en bagatell å regne. Best å få det overstått: 

Bøker lest:

• Hellemyrsfolket III | S G Myre, av Amalie Skram
• Hellemyrsfolket II | To venner, av Amalie Skram
• Hellemyrsfolket I | Sjur Gabriel, av Amalie Skram
• Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes (les min omtale)
• Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl (les min omtale)
• Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte (les min omtale)

Seks bøker lest, hvorav to er ungdomsbøker, en er biografi/sakprosa og tre er blant de fremste i norsk litteraturhistorie. Fjerde i rekken er så smått påbegynt.

Med disse seks er jeg oppe i 48 leste bøker så langt i år. Jeg ligger i den berømmelige ruten, selv om jeg ikke helt har markert hvor på kartet endestasjonen er. Minst like mange som det er uker i året er en grei målestokk. Ikke at jeg har sagt det høyt. Ei heller skrevet det. 

Høydepunktet

Det er nesten ikke til å fatte, men i denne måneden har jeg vært kulturkjerringsosial. Igjen, får jeg nesten si, med forrige måneds Bokbloggertreff friskt i minne. Anledningen var medblogger Knirk sin boklansering av debutromanen Kaoshjerte. Helt topp ungdomsroman med kombinasjonen norrøn mytologi, persiske fortellinger og storbyrealisme. Vennskap, kjærlighet og jakten etter sine egne røtter. Morsom, spennende og fin. Virkelig fin. 

Loppemarked

Et av livets gleder er loppemarkeder og dens posesalg av bøker. Loppemarkedets siste dag, aller siste time, fløyta går og Ellikken løper febrilsk rundt i bokavdelingen og gjør alt annet enn å beherske seg. 

Denne høsten har jeg vært på kun ett eneste loppemarked. Det funket det også. Jeg har jo ikke godt av det. Sånn egentlig. (Bare ikke fortell det til samboeren min, vi later som om jeg har kontroll, gjør vi ikke? Jo, hjelp meg med det) (Takk)

For en gangs skyld sprengte ikke plastposen. Jeg behersket meg. Litt i alle fall. Ok, så kapret jeg den største posen jeg kunne finne. Ok, så holdt jeg, klok av erfaring. posen som en baby. Altså under, ikke i hankene. Ikke at babyer har hanker, men du skjønner. Ja.

Og. Poden hamstret krimpocketer og samboeren hamstret skrekkfilmer på dvd. Det ble knapt nok plass til mine bøker. Kvaliteten, derimot. Herrefred så fornøyd jeg er med fangsten!

- Sa hun med hvinete stemme, oppsperrede øyne og fårete smil.

Jo da. Kan hende jeg har et par-tre utgaver av Enke for et år fra før. Uansett, Doris Lessing er endelig i mitt hus! Velkommen, velkommen. Og Esme har jeg kikket etter i evigheter. Ta-raaaaaaaaa, godt utlest, smått møkkete utgave får så være. Jeg kan alltids gi den bort etter at jeg selv har lest den. Yeah right.

Unnskyld Sigrid Undset, men i år har det vært Amalie Skram-lidenskap al maz. Hellemyrsfolket i veskevennlige utgaver ga meg hjerteklapp. Og biografien gleder jeg meg stort til å lese. Amalie rocker fletta av de fleste. Kanskje alle. Kanskje til og med av Sigrid. 

Jeg mistet nesten pusten da jeg kom over Arne Garborgs biografi. En av bøkene jeg leste denne måneden omhandlet blant annet ham, og boken ga meg virkelig lyst til å lese mer om Garborgene og deres liv og virke. Kanskje jeg ikke lover noe dato for lesing av denne, men glad, det ble jeg. 

Jeg elsker illustrasjonene til Max Estes. Lykken var derfor stor da jeg kom over en bok av ham i barnebokavdelingen. Mulig jeg dyttet bort en unge eller to i min ekstase, men målet helliger som kjent midlene. Neida. Tulla. Dytta bort mødrene deres, derimot, det kan jeg nok ha gjort.

Leseeksemplarer

Som om ikke det var nok. - Det kommer neppe som en overraskelse enn at bokhøsten unektelig drypper litt ned på meg også. Mengden bøker, bedt om eller overraskende, som har havnet i postkassen til undertegnede de siste månedene, er oppsiktsvekkende.

Oppsiktsvekkende i den forstand at jeg liksomskulle begrense meg. Du vet. Lese gamle godbiter, ikke bare nye. Men så er det jo Bokbloggerprisen og dens nominasjonsprosess, og og og. 

I alle fall, disse gleder jeg meg ekstra til å lese:

Og jo da. Jeg venter fem nye bøker i løpet av de neste dagene. Det er nesten, men bare nesten, at jeg blir flau.

Heldigvis er det alltids noen som tar enda mer av enn meg. Noen innreder et helt loft til sine bøker, for eksempel. 

(Skullesågjernehatt!Noenmåkjøpeetgigahustilmeg!Værsåsnillværsåsnillværsåsnill!)

Bøker ulest

Mange. Ingen nevnt, ingen glemt. I helgen skal jeg avslutte mitt opphold i Hellemyren, og jeg gråter litt allerede. Lørdagskvelden skal jeg underholde meg selv ved å heie på Linnea og bli inspirert til å kaste meg over hennes Kjære. Etter det kommer jeg til å bli perpleks i villrede over hvilken bok som blir neste. Det er litt vondt og litt deilig på samme tid. Du vet. Gondt.

Jeg gleder meg til å ikke klare å bestemme meg. Det ordner seg jo, det gjør jo det. 30. november-ish får vi svaret. Hurra!

Skrivemingling | Bokbloggertreffet

Et ganske så betydelig punkt i programmet til årets Bokbloggertreff var mingling. Mingling. MINGLING, for pokker. Hadde det ikke vært for komiteens fortreffelighet i alt annet, hadde de fortjent litt pepper for akkurat dette. Likevel og herligheten, man er jo "tross alt godt over de tredve, du vet, har levd livet og er trygg på seg selv, og bla bla bla. Mingling med relativt ukjente, det får du takle, Ellikken. Smil og snakk og gå bort til fremmede".

Ha. Ha. Ha.

Selvsagt gjorde jeg ikke det. Selvsagt dumpet jeg ned på første og beste stol. Klamret meg til fine (Lena fra LesMye). Studerte parketten. Døde inni meg da jeg –nesten- satte meg ved siden av de spesialinviterte forfatterne. Kikket febrilsk etter vinen. Drakk kaffe. Gikk på do når alt annet ble kleint. Satte nesa fast i en bok.

Du også, sier du? Mhm. La merke til et par-tre-fire likesinnede. Vi er ikke overlegne. Vi er ikke sure. Vi er bare dauredde for mingling.

Sånn. Jeg ville jo egentlig. Litt, i alle fall. Det var så mange jeg ville hilse på, snakke med, men tunnelsynet sikter jeg på å få patent på. Der er jeg helt sjef. Og siden jeg ikke fikk snakket med så mange, ikke en gang hilst på, vrir jeg litt på knappen og tar det hele om igjen.

Du vet. På måten som er langt tryggere. Skrivemingling.

Lettere nevrotisk snublet jeg meg inn på Savoy. Smilte meg nervøst gjennom resepsjonen, gikk inn i heisen og deretter ut igjen. Og ringte. «Hei, du må komme ned og hjelpe meg opp!» sa jeg til Lena. «Hei, men snakker du sånn?» svarte Lena. Men hun kom ned, hun hjalp meg opp. Og inne på rommet oppdaget jeg Lyden av asfalt, og så var vi i gang. Vi har jo alltids bøkene. Bøker, men ikke alltid like mye tid. Ei heller en hektisk lørdags formiddag. «Oi, vi må kanskje gå» sa vi, og så gikk vi. Gikk feil til og med, men vi møtte aldri ti ville hester, og rakk frem i tide og vel så det.

Og der satt hun, skjønneste (Siljeblomst) i verdens søteste rosa kattekjole. «Hei og velkommen» og «Takk og takk». Vi fikk navneskilt og (Knirk) kom stormende og (Rose-Marie) kom stormende, og komiteen var bare så fine, så inkluderende og skjønne, at de fortjener å høre det. Selv om jeg ikke sa det. Jeg skriver det. Se, les, dere er så fine, så inkluderende og skjønne!

Og shit og pommes frittes, alle disse bokbloggerne man beundrer og digger og knapt nok tror man sitter i samme rom som. (Monika) med treffets aller fineste kjole, men som jeg ikke en gang hilste ordentlig på, selv om «Hei Monika, jeg er Eli» også fungerer skriftlig, og «Så fin kjole du har, dritstilig er du», det skal du vite! Og (Solgunn), herligste dama, du er like fin du, med din personlighet og blomstrende outfit. «Du er sånn cirka kulest i hele verden», sier jeg, eller skriver jeg, for det duger det også. «Og det er du også», sier jeg, skriver jeg, til (Ingalill), som jeg stadig lar meg overraske over at ikke ser ut som en lett grånende, skjeggete, måpende gubbe. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke snakker til dere. I det minste henger sammen med dere, som en skygge, den ultimate flua på veggen, den lett irriterende en-kvinnes-fanklubben som bare er der, alltid, hele tiden. Jeg henger meg ikke på dere, men jeg skriver det til dere. Det er langt tryggere, mer verdig, på den måten. Og «Oi, der er jo (Anita)», herregud, «Så artig å endelig treffe deg!» og «(Tine), jo! Nææææh, jeg har jo akkurat sendt deg deeeeeeeeen lange mailen, og vi har såååå mye å prate om», men jeg prater ikke, prater bare akkurat det som er i nærheten av å bryte tausheten, men ikke nok. Ikke på langt nær nok, så jeg skriver heller.

Og jeg dumper ned ved siden av ei som jeg tross alt har møtt før, og det er trygt med fine mennesker rundt hele bordet. Og «Oi, der er jo de andre også, oi, så kult» selv om jeg ikke sier det. Jeg bare skriver det, slik at dere skjønner hvor stas det var. Og ved siden av Elisabeth sitter (Gråbekka) som jeg har fulgt i årevis, og jeg tror nesten jeg drømmer. Akkurat som jeg tror jeg drømmer når (Silje) beskues på trygg avstand. «Jeg må huske å hilse på henne», tenker jeg, men timene flyr, og hun går ikke bort, og jeg går i hvert fall ikke bort. Så jeg hilser i stedet for på Bokblogglandias aller vakreste, (Marianne), som lenge holdt Yayah-diktene i sine hender, men la den fra seg, til stor glede for meg som knuget den inntil mitt bryst. «Og takk og takk, Knirk, for at tok med deg akkurat den boken, for selv om den er på dansk er den sikkert lettere å lese enn Enquist-boka på svensk, som du var så snill å sende til meg i posten». Jeg sa faktisk det. Kanskje den lengste sammenhengende setningen på hele treffet. Så skriver jeg det også.

«Men hvor er Line», jeg leter og leter, og kommer hun ikke, hva skjer, hvorfor er hun ikke er? Og (Karen), da, kanskje de kommer sammen, litt senere. Men det gjør hun ikke, og jeg blir litt lei meg. Hun er jo nordmøring, akkurat som meg. Akkurat som (Grosko) som snakker kav nordmørsk, og jeg blir helt satt ut og setter ny personlig østlandsrekord i knoting. «E klara ikkje» prøver jeg å si, men det blir mere «Ekjeæh» i realiteten. «Men det skal du vite, Grosko, veldig kjekt å treffe deg, du med det store smilet og fineste dialekta», selv om jeg ikke sier det. Hadde jeg skulle sagt det, ville det blitt sånn cirka slik: «Æææææhekjeæh». Så jeg skriver det i stedet for.

Og når alt har roet seg litt, er det quiz, og jeg sitter ved siden av (Elisabeth) som kan alt om fantasy, og fantasyspørsmålet kommer, og hun kan ikke svaret og vi bare «Hvaaaaa?» og Elisabeth bare «Uæææææh» og vi ler, men ikke på langt så nær som de ved siden av oss.

De som vant. Selv om vi egentlig burde ha vunnet. Vi. Stjernelaget. Ikke de andre, Fnisedamene. Selv om det er lov, siden (Lattermild) sitter der. Hun som har med seg verdens tøffeste gave til Siri Pettersen. Hun som også (Elin) er sånn fan av. Hun med det lilla håret. «Så kult» tenker jeg, men jeg sier det ikke til henne, men nå kan hun lese det, og da er alt i orden. «Så kult» er også håret til (Haruhi), hun med det rosa håret, hun med de fascinerende bøkene og de spennende reisene, hun som ikke sier noe til meg, så da sier jeg ikke noe til henne heller. Selv om jeg vil. Sånn egentlig. Egentlig så mye at jeg heller skriver det.

(Astridterese) er blond og fager som en sørlandsbris, verken rosa eller lilla, og hun kommer bort og hilser, og jeg blir så glad, men folk flyr rundt, det er så mye som skjer, og plutselig får jeg ikke sagt alt jeg ville sagt til henne, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det bare skjer. Det er så mye som skjer. Så mye som skjer at jeg ikke en gang fikk med meg at (Karin) var der. Ikke før jeg leser om det på nettet etterpå. Ikke kobler jeg (Kleppanrova) med Hamar heller, enda jeg hadde lest det i forkant av treffet, og skulle oppsøke henne og snakke med henne om nettopp Hamar.

Men jeg så (Mari) der borte. Og jeg ville hilse på (Synne) som vandret rundt og var like skjønn som på nett, men timene fløy, og så var det over. Og jeg tenker at, «Neste år, til neste treff, da skal jeg snakke med alle jeg vil snakke med» Tror jeg da. Hvis ikke kan jeg alltids skrive det. Slik at dere skjønner at jeg egentlig vil det. Sånn at til og med (Ann-Helen) ser det, selv om jeg aldri skjønte hvem av de der borte det var. Ut i fra bildene tror jeg hun satt ved siden av (Clementine), hun av bokbloggerne jeg blir nærmest litt starstruck av. «Tenk det, Clementine», skriver jeg. På trygg avstand. Kanskje rundt samme bord som (MaiLene), treffets aller yngste, hun som jeg skulle rose litt ekstra. Fordi jeg lar meg imponere over hennes skriverier, modenhet, evne til å skrive interessante blogginnlegg. Slike innlegg som skiller seg litt fra resten. Men jeg gjorde aldri det. Roste aldri. Ikke muntlig. Kanskje det er bedre å heller få det svart på hvitt.

Massiv ros også til (Line), Siljeblomst og (Bokelskerinnen) som imponerte noe så inderlig under bokbadingen. Jeg prøvde å si det, mange prøvde å si det, alle prøvde å si det, men jeg tror likevel ingen greide helt å uttrykke hvor utrolig bra det var. Hvor veltalende dere var, hvor interessante spørsmålene var, hvor godt dere fikk det hele til å flyte, hvordan dere fulgte opp, bandt sammen, holdt på forfatteren.

Og Ruth Lillegraven da. Fantastiske Ruth Lillegraven som hedret en annen forfatter med sitt tindrende sterke og emosjonelle dikt. Som fremkalte klump i halsen og tårer i øynene. Hun jeg fikk intens lyst til å slenge meg rundt halsen på og hulkegrine. Men jeg gjorde jo ikke det, selv om jeg skriver det. Og Agnes Ravatn da. Fineste Agnes Ravatn som jeg ikke har lest et ord av, men som jeg likevel liker så godt. Så godt så godt, under hennes takketale, at jeg sporenstreks ble blodfan. Nesten like blodfan som av Siri Pettersen. Du vet, hun med Odinsbarn. Hun jeg ikke snakker til, fordi jeg tviholder på min rett til å skrive om oppfølgeren Råta. Siri Pettersen, selveste fyrverkeriet. Og Lisa Aisato, da. Hun som har tegnet og skrevet om Fugl, hun som er som en liten fugl selv. En du får lyst til å pakke ned i håndveska di, tyllet inn i silke på en seng av bomull. Hun, hvis illustrasjoner er så vakre og stemningsfulle at du føler et intenst ønske om å tapetisere hele huset ditt med Aisato-tegninger. Jeg tuller ikke.

Så da var det greit at Wassmo likevel ikke kunne komme. Og i alle fall at Jacobsen ikke kom. For Agnes og Ruth vant, de vant de vant de vant. Ivar Aasen også, den rakkeren. Tenk det, i 2014. Så gøy, og så fint, så inspirerende og bra. Ikke rart jeg er stolt av mine medbokbloggere.

Ikke rart at jeg fikk lyst til å skrive litt til dere alle. Fortelle at jeg syns det var så fint å treffe dere alle. Selv de jeg ikke snakket med. Til og med de jeg ikke en gang sa «Hei» til.

Vi sees igjen til neste år. Også dere jeg ikke har nevnt. Sånn som (Julie) og (Elida). Vi snakkes kanskje ikke, men vi sees. Definitivt. Jeg gleder meg. - Gruer meg til og med litt mindre enn jeg gjorde i år.

Men for guds skyld. Nominer Tiller til Bokbloggerprisen 2014. Kommer Tiller, kommer jeg. 

Intetanende Tiller i bakgrunnen. Dritflau Ellikken in front. Kudos til Solgunn som turte der jeg ikke turte. Ei  heller tør jeg henge opp bildet på stueveggen. bloggen får duge.

BBC-bokbad med Per Petterson

Sen mai. Klokka er fire. Bilene snegler seg frem på E18. Noen ganger akselerer de såpass i fart at girspaken må beveges etter at kløtsjen er trøkket inn, andre ganger trøkkes bremsen inn og bilen stagnerer før hjulene igjen kan rulles fremover. Jeg veit ikke hvorfor bilen jeg sitter i virker å bevege seg mer fremover enn de andre. Jeg ser ut av vinduet mot Oslofjorden. Hjertet galopperer. Hendene skulper av svette. Jeg skal på innspilling av BBC World Service sitt bokbad med Per Petterson.

Og jeg er redd. 

Samboeren min tenker ut alle mulige måter å komme seg raskere inn til sentrum. Dette ser stygt ut, det er ikke sikkert du rekker det, sier han. Det er ikke så farlig, tenker jeg. Det gjør ingenting om bilkøen tetter seg fullstendig.

For jeg er redd.

Jeg, som i en måned, kanskje lenger, har gledet meg til dette. Følt meg som verdens heldigste som har fått muligheten til dette. Blitt solid og uopprettelig starstruck ved tanken på et lite, intimt bokbad med en av de forfatterne jeg setter aller høyest. En som formidler tanker med ord som forvandler mitt liv til en melankolsk boklykkeorgie. 

Men jeg er redd.

Og jeg kommer frem. Jeg rekker det. Jeg finner frem. Jeg kommer meg opp trappa. Og der, der står han. Med radioverten, i en trang, trang gang. Og der må jeg gå, presse frem et smil uten å rødme, uten å segne om, uten å være overlegen, uten å være noe annet enn et helt, fullstendig normalt menneske.

Ikke at jeg er det. Dette er en lidenskap. Hans bøker vekker lidenskapen i meg. Hans gjennombruddsbok gjenopprettet lesegleden i meg etter mange års opphold hvor jeg knapt nok orket å røre en bok. For Ut og stjæle hester hadde den virkningen på meg. 

Og akkurat i det øyeblikket puster jeg ikke. Jeg smiler, dør litt, og får store problemer med å hviske frem et hei i retur. Det blir med et nikk og et pip. Jeg har mer enn nok med å holde meg på beina.

Og når jeg ikke tror det kan bli mer skummelt, kommer jeg inn til det store rommet hvor radioinnspillingen skal foregå. Det er folk der. Masse folk.  Eller. Ikke så mange. Bare 30 stykker. Akkurat 29 for mange for min komfortgrense. 

Slik er det å være velsignet med nerver av stål gele.

Men jeg finner meg et hjørne. Og et glass vin. Og en reol med bøker. Akkurat der og da kjenner jeg igjen på følelsene som tvinger meg ut på slike opplevelser. Gleden over å være med på noe som få andre har muligheten til.

Please find your seats. Sit down, please.

Damen fra BBC snakker med sin vakreste Oxford English, er aldeles stunning i sin kroppsnære designerkjole, og jeg venter bare på at Jennifer Saunders skal ramle inn med bustete hår og rødvinsflaske. Men hun gjør jo ikke det. I stedet for introduseres vi til Harriet Gilbert. THE Harriet Gilbert. BBC-bokdronninga. Og igjen, ved siden av henne, the author of the month, Per Petterson. THE Pier Pitrsn.

Klapp i vei så vi kan høre hvordan det høres, sier designerkjolekvinnen. Og vi klapper. Anne Cathrine Straume fra NRK klapper. Hun fra Morgenbladet klapper. Redaktøren fra Bokvennen klapper. Jeg klapper. Alle klapper. Høyt. 

Så starter det. 

Mobilen er slått av og jeg fortviler over manglende illustrasjoner til mitt kommende bokblogginnlegg. Jeg setter fra meg vinglasset, dekker mine strømpebuksebekledde lår med jakken min, tar frem notatbok og penn og er endelig i mitt ess. Slutt på mingling, rett på sak.

Gilbert introduserer Pier Pitrsn og publikum klapper. Litt lavere denne gang. Vi er jo tross alt på radio.

Pier Pitrsn er highly appreciated and highly loved, forfatter av ni bøker og utgitt på femti språk, jobbet i årevis på den eminente bokhandelen Tronsmo, naboen til forlaget vi nå er hos. Det er varmt og klamt, og jeg er ikke den eneste med rødsprengte kinn. Pier Pitrsn leser opp et utdrag fra boken det hele handler om.

Ut og stjæle hester.

BBC World Service nevnes, spredt latter, fornøyd BBC-dronning og BBC-kvinne i designerkjole. Ikke bare skriver han godt. Han har også humor. Skjevt smil-humor. Jeg liker han litt ekstra godt.

Any questions from the audience, spør Gilbert, og forsamlingen konsentrerer seg om å stilne sine utbrudd av frykt. NRK-Straume griper ordet før andre rekker å renske halsen. Dette har hun gjort før.  Det snakkes om forholdet mellom far og sønn, om at det noen ganger er for sent, om fraværende fedre, om den unektelige og ubestridelige kjærligheten som er der. Uansett og for alltid.

En e-post tikker inn, spørsmål om hvordan han oppfatter sammenligninger med Knausgårds utleverende stil. Pier Pitrsn parerer med at bøkene og hendelsene som er de mest autobiografiske, aldri inneholder hendelser som faktisk og i sin helhet har skjedd. Likheter, jo visst, men ikke helt. Eksempelvis dikter han opp en søster, bare fordi han er nysgjerrig på hvordan det vil være å ha en søster. Slikt noe. Publikum ler, there is something about the way he puts it, you know.

E-post nummer to arresterer ham på hans syn på massemedia. Trond lytter kun til BBC og anser TV som hjernedød underholdning. Gilbert er programforpliktet til å dra en vittighet om at hun can’t possibly say noe om dette. Publikum ler, hun er jo ganske så bra hun også. Selvsagt deler Pier og Trond samme holdning. Pier lytter til BBC og kan strekke seg til NRK2. Informasjon og kunnskap. Jeg gløtter bort på Straume.

Den tredje e-posten stilte spørsmål rundt loneliness and solitude, at det virker å være typisk for Skandinavia, Norge i særdeleshet. Hytte og skog og alt det der. Pier Pitrsn godtar Gilberts paralleller til buddistisk tankegang, men vinkler dette behovet for nærhet til naturen og forsvinne inn i sin egen lille boble, med det nærmeste man kommer et lite grevskap i seg selv. Sitt eget herredømme. Jeg liker det synet.

Publikum er litt varmere i trøya, og ikke bare fordi lokalet har oppnådd en temperatur på kokepunktet. En mann rekker opp hånda, snakker om boken I kjølvannet og sier han har lagt merke til at hovedpersonen skriver på en bok, hvis utdrag også finnes i Ut og stjæle hester. I flere år har han lurt på dette, sier han.

Jeg vrir meg litt i stolen, for jeg har lest både spørsmål og svar på dette i et intervju jeg googlet meg frem til i forkant av bokbadet. 

Pier Pitrsn ler og kommenterer at ”du har fått med deg det, ja”, og spørsmålsstilleren ler, og det hele er kanskje avtalt spill, hva vet vel jeg. Kanskje jeg til og med oppfatter det feil. Det er greit, I kjølvannet er en bok jeg liker veldig godt, la boken få oppmerksomheten den trenger, det er disse tingene som på merkelig vis binder sammen alle Pettersons, Pitrsns, bøker. Jeg liker det. Kanskje er det nettopp Arvid Jansen som skriver Tronds historie. Det er en fin tanke, så kanskje det er nettopp slik.

Jenta ved siden av meg, hun jeg trodde var like stille som meg, rekker plutselig opp hånda og snakker og snakker og vet ikke helt hva hun spør om, men jeg liker det. Hun er fra Danmark og beretter om sin forståelse av forskjellen mellom nordmenns og danskers forhold til naturen og Europa. Dere nordmenn gjemmer dere bort i skogen, men likevel er dere så internasjonale, sier hun. Uten egentlig å spørre, men Pier Pitrsn elsker spørsmålet som egentlig ikke er noe spørsmål. Det gjør jeg også.  Han snakker om sin far som var en fysisk aktiv mann, som med sin lidenskap smittet ham med sin glede over naturen og dens ro. Han snakker om sin interesse for politikk, om raddisen i seg, og om alle bøkene han leser og som han alltid har lest. For ham kjennes det helt naturlig, og en kombinasjon som utmerket lar seg gjøre. – Dere dansker har ikke så lett for å gjemme dere i naturen, sier han. Det er liksom ingenting der. Skjevt smil igjen. Vi ler.

Voicemail fra Australia: Hvilke reaksjoner får du på bokens viktige utsagn ”Vi bestemmer selv når det skal gjøre vondt”, disse ordene far til Trond prenter inn i ham. Et utsagn som ga meg gåsehud under lesing av boken, da jeg hørte det under intervjuet, og som fremdeles gir meg gåsehud når jeg skriver dette. Det vekker unektelig følelser. – Også blant andre lesere, forteller ham. Det virker provoserende på overraskende mange, noe som kanskje er litt provoserende for ham selv. Er dere virkelig fanger i deres eget liv? repliserer ham. Det er en hard leveregel, men frykten for det motsatte er langt verre å slå seg til ro med. Dører må lukkes, man må godta det som skjer og gjøre det beste ut av det. 

Ny opplesing. Denne gang fra Trond og kompisen Jons hasardiøse ridetur. Det går galt, men Trond blir senere far, så det kunne gått verre. Det kunne vært hundrevis av opplesninger. Det er så mange fine passasjer i boken, man blir aldri helt lei, tankerekkene møter andre tankerekker og jeg svinner inn i den melankolske lykkerusen han har en egen evne til å fortrylle meg inn i. Les mer, skriv mer.

Han forteller mer. E-poster og oppfølgingsspørsmål fra publikum er en nytelse å lytte til. Hvordan boken blir til, kapittel etter kapittel, hvordan hendelser plutselig oppstår, og hvordan disse påvirker både leser og forfatters oppfatning av tidligere hendelser. Jeg fascineres. Gamle kapitler må leses på nytt, forstås i lys av dette nye, se linjene som ikke en gang forfatteren selv har sett, bare innsett i underbevisstheten. Og ingenting av det gamle endres, det nye passes inn, samtidig som det nye åpner for en helt ny forståelse av det du allerede har lest. Lite er tilsiktet og det meste er tilfeldig. Alt blir til underveis.

Så tar det også tid å skrive disse bøkene. Underveis i Ut og stjæle hester slutter han å røyke. Det går to måneder før han er i stand til å skrive videre. Han må vente til han er i samme sinnstemning som sist han skrev.

Morgenbladets journalist følger opp med spørsmål rundt språket han fører. Sosiolekt med skrevne ord. Han og ikke ham. Stjæle og ikke stjele. Det blir kritikk og misnøye av slikt. – Eller man kan gjøre det hele genialt med å være konsekvent, gjøre det til noe eget, noe unikt. Noe som stikker seg ut fra mengden og holde fast på det. Føles det riktig nå er det alltid riktig, sier han. Bare man er konsekvent og sikrer at det hele er gjennomført, altså. Som I kjølvannet, en bok han brukte fire år på, bare for å forsikre seg om at alt hang sammen. Han forteller hvordan han eliminerte bort de faktiske hendelsene og satt igjen med bare ordene. Refleksjonene. Atmosfæren. Han forteller om at han bevisst ikke spinner videre på historiene til Tronds far, Jons mor eller noen av de andre som forsvinner ut av Tronds liv. Det er ikke det som er det vesentlige i hans fortellinger.

”Du vekker følelser hos meg som ingen andre forfattere makter”, forteller en eldre mann over høytaleranlegget. ”Det nærmeste jeg kommer er Faulkner.”

Pitrson smiler. Jeg smiler. Alle smiler.

Litt mer temperatur og politisk engasjement vekkes av en ny e-post som spør om de nordiske landenes rolle under andre verdenskrig. Tenk at Sverige påberopte seg å være nøytrale, for en vits, hvordan er det mulig. En viss oppgitthet over en annen e-postskrivers arrestasjon av få kvinneskikkelser i hans bøker. – Les Til Sibir, da vel, svarer han.

Gjør gjerne det, tenker jeg. Klart jeg ikke sier det, jeg har min fulle hyre med å være musestille og gjemme meg i en forsamling på forsvinnende få tretti mennesker. Men likevel. Jeg elsker bøkene hans, jeg elsker måten han er på, jeg elsker at jeg gjennom dette innlegget likevel kan få sagt det jeg ikke turte å si.

Takk for opplevelsen. Takk til (Forlaget Oktober) som har, uten min vilje og viten, fanget opp min Per Petterson-fasinasjon og sendte meg invitasjon. Takk til forfatteren som skriver disse fantastiske bøkene som har bidratt til å vekke min leseglede som lå slik i dvale, og som aldri slutter å berike min interesse for bøkenes fantastiske verden. Takk for opplevelsene.

---

Og akkurat dette er min oppfattelse og min opplevelse av bokbadet. Fasiten kan dere alle høre den første hele helgen i juni. Klikk deg inn på (BBC World Service). P2 melder om reportasje fra samme seanse allerede på mandag. 

Les også: Jeg forguder Per Petterson og har tidligere skrevet om hans bøker (Til Sibir), (I kjølvannet), (Jeg forbanner tidens elv) og (Jeg nekter). Ut og stjæle hester har jeg derimot utviklet angst for å omtale.

Og forresten: Syns du innledningen var litt pussig? Denne er sterkt inspirert av første avsnitt i Ut og stjæle hester.

2014: Lest og ulest i mars

Bøker lest i mars måned:

- Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier, av Kristine Hemmingsen 

- Revolvergutten, av Arne Svingen 

- Fru Ines, av Amalie Skram (les min omtale)

- Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)

- Lucie, av Amalie Skram (les min omtale)

- Forrådt, av Amalie Skram (les min omtale)

- Kollektivet, av Ingrid Furre (les min omtale)

- Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese 

Noveller lest i mars måned:

- Den røde gardin, av Amalie Skram (les min omtale)

- Karens jul, av Amalie Skram 

Påbegynt i mars måned:

- Liknelsesboken, av Per Olof Enquist (påbegynt)

Er lik:

Åtte bøker lest, hvorav en diktsamling (personlig kryss i taket), tre norske klassikere, en sakprosa (nok et personlig kryss i taket), en bejublet roman og en ungdomsbok. Samtlige, med ett eneste unntak, av norske forfattere. Kudos til meg selv for å lese tre av romanene på dansk-norsk. 

To noveller er lest i forbindelse med Amalie Skram-prosjektet. Ellers, en påbegynt roman av Per Olof Enquist. Boken fikk jeg tilsendt av snilleste Lise/Knirk, Bokblogglandias mest sprudlende og entusiastiske. Tusen takk! Enquist kan være en liten utfordring i seg selv, og når alle de vanskelige ordene og den uvanlige ordstillingen attpåtil er på svensk, går det rett og slett uvanlig tregt. – Men oi! som det vil være verdt det!

Bloggerier i mars måned

Bloggmessig har jeg nærmest overgått meg selv, ved å skrive litt mer inngående om to forfattere: (Amalie Skram) og (Gabriel Garcia Marquez). Med det la jeg også et unødvendig stort press på meg selv ved å gjøre det hele til to prosjekter hvor jeg skal lese utvalgte bøker av de to praktfulle. Alle vet hvordan det har gått med Sigrid Undset-prosjektet mitt. - Klart heller ikke dette kan gå bra. 

----

Og det var det for denne gang. Ingen ukritisk selvutlevering, ingen skitkasting, ingen innrømmelser av blundere og irrettesettelser fra forfattere og forlagsfolk. Attpåtil har jeg vært for sløv bloggleser til å anbefale spesielle innlegg videre. Ja, også er jeg syk. Manflu av verste sort. Mett på kaker på fjerde dagen på rad er jeg også. Angry Birds er slettet for andre gang denne måneden. I det hele tatt er det ganske synd på meg. Neida, jo da. Snakkes!

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

Gabriel Garcia Marquez gjorde i min ungdom uutslettelig inntrykk med sin Hundre års ensomhet. Siden har jeg ukritisk hyllet ham som en av mine favorittforfattere, oppkalt barn etter ham og hamstret hans bøker på loppemarked. Det er på tide å gi ham spalteplass på Ellikkens bokhylle.

Gabriel Garcia Marquez (1928 - )

Forfatteren. Journalisten. Dramatikeren. Politikeren.

Gabriel Garcia Marquez, en av vår tids absolutt fremste forfattere, blir født 6. mars 1928 og vokser opp i Aracataca, en by i det nordlige Colombia. Her bor han sammen med sine mors foreldre, og deres talløse slektninger. Besteforeldrene er begge sterke personligheter, og hans senere forfatterskap skal preges sterkt av nettopp disse og oppveksten de ga ham.

Bestefaren var løytnant under tusenårskrigen, var med på oppbyggingen av Aracataca og er nærmest en helt blant innbyggerne. Han har levd et spennende liv, og hans beretninger er uendelige. Også bestemoren er en unik historieforteller. Krydret med paranormale fenomener og folketro, beretter hun sine fortellinger som om alt er den fulle og hele sannhet.

En matriark. En patriark. Et hus fullt av mennesker og fortellinger. Og midt i det hele: en liten gutt som suger alt til seg og lagrer det hele i denne brønnen av ord som tar han inn i litteraturhistorien. Denne blandingen av overtro og politisk engasjement skal senere definere hele hans forfatterskap: magisk realisme. 

Åtte år gammel flytter han til sine foreldre i Sucre. Bestefaren er død og bestemoren har mistet synet. Han blir sendt til en kostskole i havnebyen Barranquilla. Fremstår som stille og sjenert, fordypet i sine humoristiske dikt og tegneserier. 12 år gammel mottar han et stipend til en skole for ekstra begavede studenter. Her dyrker han sin litterære interesse, men som 18-åring følger han likevel sine foreldres ønske og skriver seg inn på Universitetet i Bogota, hvor han begynner sine jusstudier. Journalistdrømmen legges på hylla.

På denne tiden møter han 13 år gamle Mercedes Barcha Pardo som umiddelbart vekker hans interesse. Han frir til henne, og hun lover å være ham tro til hun blir gammel nok til å gifte seg med ham. Først fjorten år senere får de hverandre.

En spire til berømmelse

Jusstudiene bringer ham ingen glede. Færre og færre forelesninger blir besøkt og bøkene han leser er alt annet enn jusrelaterte. En av disse bøkene, Kafkas Metamorfoser, endrer hele hans tilværelse. Han innser at det finnes ingen fasit hvordan man forfatter bøker, og ønsket om selv å skrive nærmest eksploderer.

Denne oppvekkingen bringer ham videre inn i bøkenes verden. Hans første novelle blir publisert i 1946 i Bogotas liberale avis El Espectador. Han fortsetter å produsere for avisen over flere år.

Politisk er det stadig ustabilt i Colombia. Garcia Marquez deltar selv i opptøyer og urolighetene i Bogota bidrar til at blant annet universitetet stenges. Han blir dermed overflyttet til Universidad de Cartagena. Han fortsetter sine jusstudier, dog uten entusiasme. Mer givende for ham er hans daglige spalte i byens avis El Universal. Jusstudiene avsluttes i 1950 og han bestemmer seg for å satse på skrivingen. 

Han flytter deretter tilbake til Barranquilla hvor han vier seg til litteraturen. Her oppdager han særlig William Faulkner og Sofokles. Faulkner, for hans evne til å mystifisere barndommen, Sofokles for hans filosofier rundt samfunnets makt til overgrep. Denne leseperioden gjør forfatteren motløs. Hva er det egentlig han vil med sin egen skriving? Hans jobb som journalist gir ham lønn, men det er forfatter han ønsker å bli. Et avslag og retur av manuskript gjør han ytterligere rastløs. I 1954 takker han ja til en stilling som anmelder og flørter stadig med sosialismen. Han er politisk engasjert og øyner nå muligheten til å påvirke samfunnet gjennom sine skrevne ord. Året etter publiserer avisen en historie skrevet av Garcia Marquez som ryster regjeringen. Dette sender ham ut av landet, hvor han søker flukt i Europa. Mens han lever i eksil stenges avisens lokaler, og han er dermed helt uten jobb. Med gjeld og venners velvilje skriver han det som senere skal bli til romaner. Omsider reiser han til Venezuela, hvor han møter vennen og journalisten Mandoza. I 1957 reiser de sammen til Øst-Europa, hvor de studerer kommunismen. Heller ikke dette virker å være noen løsning for deres hjemland. Året etter reiser han en kort tur tilbake til Colombia, hvor han gifter seg med sin Mercedes.

Mandoza og Garcia Marquez skriver nå begge i avisen Momento, og en rekke kritiske artikler om USA blir publisert.  Avisens senere retrett i det kjølige forholdet til USA tvinger ham videre, helt til Cuba. Besøket gir politisk inspirasjon og vennskap med Fidel Castro. Han oppretter avdelinger av Castros avis både i Bogota og i New York, hvor familien i 1959 bosetter seg. Her blir to til tre, deres førstefødte kommer til verden. Han lever her under konstant press og trusler, og velger å flytte til Mexico City. I USA er han ikke lenger velkommen, et forbud som holder seg helt til 1971.

I Mexico skriver han skuespill og utgir noveller. Hans leting etter en unik litterær stemme forbedrer stadig hans arbeide, og en av hans noveller vinner en pris i hjemlandet.  Boken gis like etter ut i Spania, men utgaven med alle dens omskrivinger blir en formidabel skuffelse for forfatteren selv. Nok en gang føler han seg motløs som forfatter, på stadig jakt etter løsningen.

Endelig suksess

I 1965 opplever han en åpenbaring som får alle brikkene til å falle på plass. Som regn fra skyfri himmel, på en biltur, ser han endelig løsningen. 

"The tone that I eventually used in One Hundred Years of Solitude was based on the way my grandmother used to tell stories. She told things that sounded supernatural and fantastic, but she told them with complete naturalness.... What was most important was the expression she had on her face. She did not change her expression at all when telling her stories and everyone was surprised. In previous attempts to write, I tried to tell the story without believing in it. I discovered that what I had to do was believe in them myself and write them with the same expression with which my grandmother told them: with a brick face." (Sitat: themodernworld.com/gabo)

Han skriver og skriver og skriver. I 1967 blir Hundre års ensomhet, boken de fleste nordmenn kjenner ham for, utgitt. I løpet av tre år blir en halv million utgaver solgt. Boken blir utgitt på over 20 forskjellige språk og vinner fire internasjonale priser. Endelig har Gabriel Garcia Marquez slått igjennom som forfatter!

Suksessen bare varer. Produksjon av noveller og romaner fortsetter, og i 1975 utgis Patriarkens høst som vekker skuffelse i sin samtid men hyllest i våre dager. Også artikler fra hans tid som journalist utgis i bokform, alt med en politisk appell som tidvis tvinger familien til å flytte til Europa. Også gjennom rene donasjoner bidrar han politisk til hele regionen. Han bidrar til oppstarten av organisasjonen HABEAS, en slags Latin Amerikansk Amnesty, og pleier kontakt med latinamerikanske ledere. 

Det skal en nobelpris (1982) til for at forfatteren igjen skal godtas i sitt eget land. 

Han fortsetter sitt virke som forfatter og politisk aktivist. Han er en verdensborger, men glemmer aldri sin kamp for et fredelig Latin Amerika.

Gabriel Garcia Marquez dør 17. mars 2014 etter en lengre tids sykeleie. En stor forfatter har forlatt oss, men historiene lever videre.

Om sjangeren

Hans bøker inneholder gjerne en unik kombinasjon av overnaturlige elementer og samtidig en ærlig beretning om virkeligheten. Fantastiske formuleringer kombinert med virkelighetsnær elendighet. 

In Gabo’s world, where flowers rain from the sky and dictators sell the very ocean, reality is subject to emotional truths as well as physical boundaries. It is a world of great beauty and great cruelty; a world where love brings both redemption and enslavement; and a world where the lines between objective reality and dreams are hopelessly blurred. It is a world very much like our own. (Sitat: themodernworld.com/gabo)

Denne sjangeren kalles magisk realisme og er mye brukt på latinamerikansk litteratur. Isabel Allende er i så måte et velkjent eksempel. Franske Yann Martel med sin roman Life of Pi, er et annet eksempel på forfatter innenfor denne sjangeren.

Om prosjektet

Flere bøker er lest, men årene går og leseropplevelsen endrer seg i takt med kalender og erfaringer. Det er på tide å gjenlese. Det er på tide å lese mer.

Mitt prosjekt innebærer (gjen)lesing av følgende romaner:

• Ingen skriver til obersten
• Hundre års ensomhet (les min omtale)
• Patriarkens høst
• Den utrolige og sørgelige historien /Erenida (les min omtale)
• Beretningen om et varslet mord (les min omtale)
• Kjærlighet i koleraens tid
• Miguel Littíns hemmelige oppdrag i Chile (les min omtale)
• Generalen i sin labyrint (les min omtale)
• Om Amor og andre demoner (les min omtale)
• Leve, for å fortelle (selvbiografi)
• Alle mine triste horer (les min omtale)

Kilder: Det mest vesentlige av dette sammendraget er plukket opp fra den eminente siden: The Modern World. Gabriel Garcia Marquez' side finner vi (HER).Samtlige bøker omtalt er kjøpt på loppemarked.

Andre prosjekter: Sjekk også ut mine samlesider om (Tolkiens Ringenes Herre), (Amalie Skram) og (Sigrid Undset)

2014: Lest og ulest i februar

Lest i februar

Jeg har banna bein og når sant skal sies, lest etter min standard uhorvelig mye denne måneden. Årets korteste måned klinket til med 7 leseopplevelser. 5 av disse er behørlig omtalt.

• Skammens historie, av Aas og Vestergård (les min omtale)
• I grunnlovens hus, av Atle Næss 
• Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell
• Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen (les min omtale)
• Odinsbarn, av Siri Pettersen (les min omtale)
• Malstrøm, av Caterina Cattaneo (les min omtale)
• Død manns kiste, av Johan B. Mjønes (les min omtale)

De to resterende bøkene er begynt omtalt, men skrivingen om Skammens historie tok fra meg alle ordene. Får jeg ikke flere enn to kommentarer på dette innlegget blir jeg regelrett dypt og uhelbredelig deprimert.

Kjapt oppsummert kan jeg nevne en barnebok, to ungdomsbøker, en fakta, to semifakta og en norrøn fantasy. Storveies fornøyd med de aller fleste. Herligheten, for en leseglede!

Mammutmania

Februar betyr Mammutsalg. - Eller februarsnarr, som man også kan kalle det. Jevnt over nitriste bøker til en særdeles sørgelig høy pris. I den forbindelse, som et ledd til selvhjelp, lagde jeg et eget (innlegg med tips) til hva man kan driste seg til å kjøpe. I stedet for å følge mine egne råd, memorerte jeg supertipset til Karin fra Hysj! Jeg leser. Og hva kan man vel si. Til min store begeistring fant jeg boken, triumferte stolt gjennom folkemengden frem til kassen, og betalte det som stod på prislappen. Vel vitende om at den ansatte med tydelighet kunne se at her, her var ei som virkelig har peiling på god litteratur!

Utgangspunktet

Da jeg kom hjem nærmest løp jeg til laptopen for å finne tilbake til (Karins varme anbefaling). Jeg ble litt lang i maska, kan man vel si.

NAILED IT!

Etter dette ga jeg opp og takket i stedet for ja takk til alle henvendelser om leseeksemplarer. 

Neida. Jeg er dauredd for å bli utnyttet og lurt og forvandles til et pinnsvin når det slenges med snop. DEN diskusjonen er allerede tatt med de det gjelder, så jeg nøyer meg med disse ord. Ikke si ja til hva som helst, folkens. Det er ikke alltid verdt det. Ikke la det bruke som en reklameplakat. Av og til er det aller klokeste å faktisk si nei. Etter en lengre diskusjon og litt kjefteschmelling fra meg skvatt jeg da dette ble meddelt: "(...)jeg anser det som positivt at du i det hele tatt forsøker å ha integritet. Det er mer enn de fleste gjør (kan det virke som)." Noe å tenke på...! Desto viktigere å sette krav, presisere sin uavhengighet og ufravikelige rett til å publisere en omtale som er negativ, også uten å måtte spørre om det er ok. Gjør man ikke det setter man både seg selv og - egentlig enda viktigere - andre i dårlig lys. Det er ikke alltid enkelt å vite hvor grensa går, men man skylder seg selv og andre å i det minste være slikt bevisst. 

Leser i mars

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese er påbegynt. Og er kanskje i publisert tid allerede utlest. Ellikken er pr. dags dato ute på vift, til det store utland. Forberedelser er gjort, blant annet ved å begeistret lese (Rose-Marie) sitt reisebrev.

Har du lest...?

Bokblogglandias februar kunne by på mye godt, men aller mest bør du ta deg tid til å lese (Heddas innlegg) om en av mine favoritter, Tordis Nedreaas.

Ego-bonus

Ja da, ja da. To påminnelser på tampen, rett og slett fordi begge deler tok så inderlig lang tid å gjennomføre, hver på sin måte. I februar publiserte jeg min unge ungdoms store stolthet: tegneserieheftet (Reisen til den ukjente planet!). Ja, også (fargekoordinerte) jeg mine bokhyller. Dette angrer jeg såpass sterkt på, at jeg benytter anledningen til å advare andre som kunne komme til å slumpe til med en slik god ide.

Oh no she didn't...!

Se for deg en torsdag ettermiddag. Anne Lise Gjersem har snurret seg ferdig i OL og det er slettes ingenting annet å se på før Kakekrigen og Norges herligste hjem schmeller igang TV-kvelden. Guttungen er stor nok til å begynne på middagen, og han er enda ung nok til å synes det er stor stas. 

Ellikken anno før den fatale ideen:

Hah! Fargekoordinerte bokhyller! Jeg må LE! HA HA HA! Dummeste jeg vet! Jeg er en bokelsker, ingen interiørdame. HA HA HA!

Mor sjøl ligger i sofaen og kikker på bøkene sine. Ingenting uvanlig i det, misforstå meg rett. - Men noe er likevel annerledes denne ettermiddagen. Hun har en knakende god ide.

Edit: Hun har en ide.

Ellikken: Du, nå har jeg tenkt! Jeg lurer på om det blir ryddigere og finere ved å sortere bøkene etter farger!

Sønn: Nei. Mamma...!

Ellikken: Jo, så samler vi bøker etter farge rad for rad. Det blir bra!

Sønn: Nei. Mamma...!

Ellikken: Jo! Vi gjør det sånn!

Sønn: Du kommer aldri til å bli ferdig!

Ellikken: Hvis du hjelper meg, så!

Sønn: Mamma...! Du kommer aldri til å finne igjen en eneste bok!

Ellikken: Æh...

Ellikken: ...

Ellikken: Kom igjen, nå setter vi igang!

Sønn: Mamma...

Sønn: Jeg begynner på middagen...

FØR

 og

Ellikken: Ah, hvorfor advarte du meg ikke??

Sønn: Mamma... Jeg gjorde det.

Ellikken: Dette skulle jeg aldri ha begynt med!

Sønn: ...

Ellikken: Jeg kommer ALDRI til å bli ferdig!

Sønn: ...

UNDERVEIS

Ellikken underveis i fargekoordineringen:

Latterlig. Fargekoordinering er latterlig. Jeg er latterlig. 

(Og kjære leser, legg merke til at dagslyset på før-bildene nå er long gone)

ETTER

Mange timer senere, langt ut i Kakekrigen:

 Note to myself: Hamstre grønne bøker på første og beste loppemarked.

Tragedien er et faktum. Denne må jobbes med. - Men dere vet, Kakekrigen var i ferd med å kåre ukesvinnere, ryggen verket og håndleddene var mere av enn på. I det minste ble spisebordet tømt for bøker.

Her tror dere kanskje hele historien er over. Den gang ei.

Neste morgen

Samboer: Eli. Jeg ser du har fargekoordinert bøkene dine.

Ellikken: ... (dån)

Samboer: Heh.

Ellikken: Ææææh. Det ble kanskje ikke noe særlig dette.

Samboer: Joda. Bare gjøre om på disse her, kanskje. (peker på romdeleren). Hadde det ikke vært for at disse må stå samlet (peker på Undset-samlingen), kunne de vært mikset med de andre. Og så må den nederste hylla ryddes litt.

Ellikken: ... (dån)

Det er når galskapen råder som verst at man lærer sine nærmeste å kjenne. Lytte mer til sin sønn, og innse at samboeren har en viss interiørestetisk sans. Nå gjenstår det å huske hvilken farge det er på boka han holder på med.

Nær fremtid

Ellikken: JEG FINNER IKKE BØKENE MINE!!!!

Samboer: ...

Sønn: ...

Ellikken: Ææææææh!!!

Sønn: Mamma. Jeg sa i fra.

Ellikken: Hvorfor sa du ikke i fra?!?

Sønn: Mamma.

Ellikken: Oi! Se! I helga er det loppemarked!

Samboer: ...

Sønn: ...