La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen | Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen

Jeg har i all min tid som bokblogger hatt intensjon om å skrive om alle bøker jeg leser. Noen ganger er det lett som en lek, jeg er begeistret og bøkene har så mange lag at det verste er å klare legge bånd på seg selv og begrense både tekst og superlativer. Andre ganger er et verre. - For av og til leser man bøker man ikke forstår kunne bli utgitt, hvorfor de ikke ble korrekturlest en ekstra gang, og hvordan man i alle dager kan unngå å kritisere for mye og for knusende. 

Her følger omtale av to bøker jeg leste i håp om at de kunne være aktuelle for Bokbloggerprisen. Sånn sett ble det en skuffelse. Sistnevnte oppfattet jeg så uengasjerende og fattigslig at jeg gir den bunnkarakter. Den første har lagt større potensiale, og ble en underholdende og morsom leseopplevelse, til tross for noen språklige svakheter og brist i plott. 

-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------

Jeg leser sjeldent krim. En bok med handling fra Oslo skrevet av en litt over middelaldrende debutant var den eneste som slapp gjennom nåløyet i 2018. Å leve ut sin forfatterdrøm som godt voksen er imponerende i seg selv, så får det bare være at dette ikke ble en innertier. 

La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen

Kriminalroman. Debutant. Norsk. Utgitt i 2018.

Ikke for det, her er det mye bra å ta tak i. Historien er unektelig medrivende, og balanseringen av to parallelle historier i annenhvert kapittel fungerer meget godt. Videre er særlig bokens fremste karakter, forskeren Nina, langt på vei levendegjort og lett å leve seg inn i.

Klimaforsker Nina Berger, 41 år, våkner på Ullevål sykehus med hukommelsestap etter en kollisjon. Når hun kommer hjem, finner hun leiligheten endevendt, men ingenting er stjålet. 

Tre menn er bedøvet, kidnappet og våkner opp innestengt i en kjeller. Christian Falchner og Georg Moen er finanstopper, Bjørn Gran er sjef for oljeselskapet Noroil.

Problemet med La meg ikke huske er først og fremst at forfatteren gaper over litt for mye. Her er både miljøkriminalitet, incest og legalisering av marihuana som legemiddel. Interessante problemstillinger og alvorlige tema som fortjener flere ord enn det en eneste bok kan romme. Vel gjør dette boken til mer enn bare ren underholdning, men problematikken går ikke like dypt som den fortjener. 

Videre blir det litt for mye telling til tider. Her burde forfatteren fått bedre veiledning fra sin redaktør. Eksempelvis møter vi Nina i en situasjon hvor en politikvinne viser henne bilde av de kidnappede. Nina repliserer både med navn, stilling og bosted. Et annet sted i boken blir et norsk cognac-merke ut av det blå adressert i det vide og det brede.

Rent språklig er teksten såpass flytende og lettlest at det føles ufortjent å kritisere debutanten, men jeg må likevel kunne påpeke at plutselige utropstegn vitner om lite konsistent korrekturlesing. Mon tro om hun hadde vært tjent med en ekstra runde språkvask? 

Og hva så med plottet i seg selv? Jo, jeg kjøpte det! Min eneste frustrasjon i denne sammenheng er det uforståelige at de tre kidnappede mennene ikke ofret mange tanker på hvem deres fangevoktere faktisk var. Deres tilværelse bak lukkede dører går nærmest umiddelbart over til ren frustrasjon og sinne overfor medfangene, som den ultimate brakkesyke. Ei heller funderes det stort over den potensielle faren for å bli drept, eller hvor lenge de faktisk kan risikere å bli holdt innesperret. Deres eneste tidsperspektiv er planlegging av matrasjonering. 

Om man godtar slike brister og irritasjoner er historien - og historiefortellingen - i seg selv mer enn underholdende nok, særlig om man har litt tilknytning til hovedstaden. Jeg koste meg underveis og gleder meg til å se hvordan hun løser flokene i sin neste roman.

Kilde: Leseeksemplar.


-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------

Av og til leser jeg bøker jeg ikke kan fatte og begripe hvordan kommer gjennom nåløyet og blir utgitt. Det tar kanskje ikke mange minuttene å lese gjennom boken, men det føltes dessverre helt bortkastet.

Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen
Norsk. Ungdomsroman. Utgitt i 2018.

Likevel ser jeg boken har høstet flere femmere på Bokelskere.no. Jeg forstår det ikke. Ikke med min beste evne forstår jeg det. To ganger leste jeg boken, og det eneste positive jeg sitter igjen med er et svært pent omslag. Honnør til Jens Kristensen.

Det er grusomme ord, en drepende personlig mening. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte for å begrunne mitt syn.

Kari er i sorg og betatt av Jon på samme tid. Snart skal forelskelsen få konsekvenser de enda er for unge til å takle.

Problemet er først og fremst at både tekst og handling er svært begrenset. Det er vanskelig å komme inn i både persongalleriet, deres følelser og dilemmaer nettopp på grunn av denne knappheten. Sju vers pr. dikt og side kunne fortalt mer enn antall ord skulle tilsi, men dessverre ikke i  Plastpinner juger ikke.

Hvite vidder. 

Skarp sol over skaresnø. 

Mamma som snur seg.Hviler på skistavene. 

Smiler til fotografen. 

Har solbriller, rød lue. 

Duren av løypemaskin.

Hvordan skal man kunne la seg engasjere av denne teksten? Hvorfor denne løypemaskinen? Det påfølgende diktet forfølger nettopp dette.

Durer inn i bildet. 

Bråker, knuser snøen. 

Oser diesel, lager spor. 

Noen har mista en vott. 

Midt i skisporet.Det blir kveld. 

Og ingen tar den med.

Okay, da så.

Ja takk til lyriske romaner, men dette blir provoserende flatt, følelsesløst og tilfeldig. Det blir bare ord, setninger, som leses uten å tas inn. Det er trist i en vinkling, en tematikk, som virkelig kunne beveget både unge og voksne lesere.

Les heller: (Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn) eller (Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad).

Kilde: Leseeksemplar.

Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer

Det er ingen norske forfattere av nyere dato jeg har vært like trofast til som Ida Hegazi Høyer. I løpet av seks år har hun utgitt fem romaner og en novellesamling, og jeg har lest samtlige. I 2014 ble hennes, i mine øyne, fremste roman utgitt: Unnskyld. Denne oppnådde senere å komme på kortlisten til Bokbloggerprisen. Senere utgivelser har ikke høstet like udelt ros fra undertegnede, men i årets Ene | Skissen synes jeg hun igjen viser takter til noe virkelig stort.

Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Roman. Utgitt i 2018.

Hun har utvilsomt en særegen stemme, denne forfatteren. Ida Hegazi Høyer leker seg med ord som få andre, velter seg i ubehageligheter og lar metaforene stå i kø. Det er som et overflødighetshorn av ordspill og bilder, for mange for mye av det gode, for meg fungerer det utmerket nettopp fordi denne strømmen er konstant.

Og der det kanskje kunne blitt vel forstyrrende balanseres det hele med mer eller mindre subtil humor. La det likevel være sagt: Dette er ingen lett tilgjengelig fortelling. Et stort vell av tolkningsmuligheter gir et like stort antall formeninger om boken. Min forståelse av boken kan være vidt forskjellig fra andres oppfatninger.

En slags handlingsforløp er likevel mulig å formidle:

Vi befinner oss i en by uten navn, i en leilighet med tre barndomsvenninner. Fortellerstemmen forblir navnløs gjennom hele boken, forsøker livnære seg som kunstner og er hard på flaska. Elena er vakker, ven og jobber som modell. Hun er huslig, tar seg av alt av innkjøp, lager mat og er limet i sine venninners liv. Et litt slitsomt lim i all dets idyll riktignok, men hennes edle natur gjør henne umulig å ikke forgude. Den tredje beboeren er Malene, et dypt deprimert vesen som stenger seg inne på sitt eget rom og samler på avisutklipp om all verdens katastrofer.

Psykisk sykdom og rusavhengighet blir balansert av Elenas strålende personlighet, men alt forandrer seg den dagen en tredje venninne, A, flytter inn. A er forfatter, har nylig avsluttet et samboerskap, og setter alt fore å skrive ferdig sitt bokprosjekt. Hun tåler ingen forstyrrelser og påkrever full kontroll over venninnenes liv.

Malene slutter helt å komme ut av rommet sitt, tung til sinns og tung i kroppen, og Elena mister all sin ynde. Et stadig voksende herpessår og et lite barn i magen utsletter all livsglede, forfallet er endelig og ureverserbart. Hennes eneste grunn til å leve er besøkene av hennes elsker, barnets far hun aldri kan få. 

I trappeoppgangen leker unger uten tilsyn, og foreldrene møter vi kun når de gir represalier til fortellerstemmen. Slik kan dere ikke leve, ikke gjør sånn, vi liker ikke at. Og rydd opp i eskene til A, krever de. Ja da, snart, vi skal gjøre det, men det blir ikke gjort. Ikke før barna forsyner seg av eskene, leker med As kopper og kar, duker og duftlys, minner fra et normalt liv. Alt som ikke lenger er. Fortellerstemmen forsøker fåfengt å rydde opp, vekke de andre, tvinge frem en normalitet i alt det absurde, men ølflaskene klirrer og kreativiteten er død.

I mens skriver A. Hun skriver og skriver, observerer og tar notater. Så en dag våkner hun fra sin berusende dvale, hun innser hva som skjer. A skriver om deres liv. Skriver deres liv.

Hvor meta er vel ikke det?

Og kanskje du nå protesterer. Du har skrevet for mye, hvorfor skal jeg nå lese boken? Og jeg svarer: Det er ikke i selve handlingen det unike ligger. Les språket, ordene, let etter betydninger, tolk bildene og lag deg dine egne svar.

- Mulig outsider til Bokbloggerprisen.

Les også: Mine omtaler av Ida Hegazi Høyers tidligere utgivelser: (Under verden) (Ut) (Unnskyld) (Fortellingen om Øde) (Historier om trøst)

Kilde: Leseeksemplar.

En sånn jente, av Monica Flatabø

I forkant av avstemmingen til årets Bokbloggerpris drev jeg subtil markedsføring i områdets bokhandler. De ansatte kom drassende med Lena Dunham, mens jeg ble mer og mer frustrert over at de ikke engang hadde hørt om En sånn jente, av Monica Flatabø. Mitt forsøk på reklamering om voldtekt-sakprosa var kanskje ikke det beste salgstrikset, men jeg lykkes etter hvert få de til å bestille inn en bok eller to. 

Dette er nemlig en bok som, til tross for eller nettopp fordi, det ubehagelige temaet bør få så mange lesere som mulig. 

En sånn jente, av Monica Flatabø
Undertittel: En dokumentar om voldtekt. Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017.

Andrea Voll Voldum ble for full. Marthe Stavrum forelsket seg i feil mann. Tenåringsjentene i en kommune på Østlandet klarte ikke stå imot presset fra kameratene. Dette er tre hendelser og tre vinklinger samlet i en bok som burde vært pensum både på ungdomsskole og videregående. 

Journalisten Monica Flatabø har maktet både å komme de omtalte personene under huden og fremstille deres historier og omstendighetene rundt, samfunnsdynamikken, med troverdighet. Tekstmessig er det vellykket med flytende overganger og lettlest språk. Skjønt, temaet i seg selv er selvsagt alt annet enn lett. 

Mye er direkte kvalmende, fryktelig ubehagelig og rent skremmende. Og med det mener jeg både hendelsene som beskrives og holdningsproblemet som belyses. Hendelsene, voldtektene, er alle rikelig belyst i media, men bokens styrke er forfatterens søkelys på samfunnets holdninger. 

Som kvinne har hun kjent på frykten selv, følt på urettferdigheten og behovet for å kjempe. Slik blir også boken en subjektiv fremstilling, for hun bruker mye av seg selv i boken. Her er ingen tørr fremstilling av statistikk. Det skal smerte, det skal gjøre leseren kvalm av ubehag. 

Vi får vondt. Vi blir kvalme. Vi blir redde. 

For vi kjenner oss igjen. Kanskje har vi blitt for fulle. Kanskje har vi stoppet i tide og fått stempelet Luremus slengt etter oss. Kanskje har vi ikke klart å si nei, ikke nok, ikke høyt nok, og fått merkelappen Hore. Kanskje har vi grått stille etter at han har sovnet. Tørket bort blod. Forsøkt å glemme, fortrenge. Kanskje har vi hastet gjennom mørke, folketomme gater med et nøkkelknippe holdt hardt fast i hånden. 

Gud forby om vi hadde hatt på oss korte skjørt og utringede topper. Gud forby hadde vi drukket mer enn vi skulle. Gud forby om vi hadde blitt med folk vi ikke kjente. 

Og gud forby om vi hadde anmeldt det han vi kjenner trodde han kunne gjøre mot oss. Kanskje fordi vi fryktet omgivelsenes tvil, alle de som kanskje ville tro vi bare var hysteriske, alle de som mente at vi var for fulle, for innbydende, vi som hadde lurt ham, kanskje i ettertid angret. Kanskje fordi straffen virket for hard, for hva om vi hadde begynt å tvile på oss selv? 

Kanskje har vi opplevd det selv. Kanskje har vi bare fryktet å måtte oppleve det. I alle fall vet vi om noen som har opplevd det. 

Likevel vegrer vi oss for å prate om voldtekt. 

For mindre fysisk alvorlig, men likevel et stort samfunnsproblem er holdningene. Fjorårets massive #metoo-kampanje kom ikke et sekund for tidlig. Årets samtykkelov-debatt likeså. Økt bevissthet, unison forsøstring og kjernekar-mobilisering må til for å få et likestilt samfunn - også på det seksuelle plan. 

Skjønt, seksuelle overgrep handler selvsagt ikke om sex. Det handler om makt, ujevn maktbalanse, frihetsberøvelse, fysisk og psykisk ødeleggelse. 

Rundt omkring i vårt land finnes utallige ofre og overgripere, jenter og gutter, kvinner og menn. Noen var på feil sted til feil tid. Andre tenkte ikke over konsekvensene, ble revet med, hauset opp. Mareritt, forskrudde sinn, angst, anger. 

Og tenk. 80 % av voldtektsanmeldelser henlegges. Bare en av ti saker ender med domfellelse. (kilde: overgrep.no) Tenk deg da hvor mange som ikke en gang våger å anmelde. 

Denne boken er ikke for rå, brutal og ubehagelig til å leses. Den må leses fordi virkeligheten er nettopp det. La oss hjelpe våre døtre, la oss hjelpe våre sønner.

Kilde: Kjøpt selv.

Å leve, lever, har levd, av Arne S. Kvalvik

I adventstiden leste jeg en bok som gjorde meg varm om hjertet. En bok jeg ble glad i, uten at jeg helt vet hvorfor eller hvordan jeg best kan uttrykke det. Følelser kan sjeldent beskrives, men alle kan føle det samme.

Det er kanskje mest det å komme hjem til jul, finne roen. Hjertefreden. Og vi dro hjem. Hele familien min var hjemme, det var bare Bestemor som manglet. Hun har falt i fra, som det heter. En gammel dame som har levd et langt liv, det var godt for henne å slippe, men det er like fullt et savn for oss rundt og en mindre å komme hjem til. 

Å leve, lever, har levd, av Arne Schrøder Kvalvik 

Undertittel: Et møte med alderdommen. Utgitt i 2018. Norsk. Sakprosa. 

Og det er noe med dette uttrykket. Å falle i fra. Akkurat som om døden er litt for ubehagelig, skremmende, til å uttale. Eller tvert imot: At det er en så naturlig del av livet at man kan bruke nettopp slike ord. Vokse, blomstre, råtne, falle fra. 

På ett eller annet tidspunkt i livet kjenner mange på et behov for ikke bare å lære om tidligere generasjoner og finne ut hvor man kommer fra, men også forberede seg på det nokså nært forestående. 

Dette uunngåelige, eller, i alle fall det vi håper på. Å leve et langt og rikt liv. For med mange år kommer alderdommen, og med alderdommen kommer sykdom, lårhalsbrudd, redsel for å glemme og stadig frafall i omgangskretsen. 

Likevel virker det å være noe iboende i oss som ikke vil gi slipp. En dag til, litt til, bare enda et besøk, en ny morgen, litt mer kaffe. Mon tro hva som driver mennesket videre og om det samme vil skje med meg. 

Boken omhandler nettopp mange av disse tankene, tenkt, grublet og fabulert av en noen-og-tretti-år ung mann fra Nordmøre bosatt på Nesodden utenfor Oslo. Som nybakt trebarnsfar med sine foreldre mange, mange mil unna, er det god grobunn for tanker om livet, alderdom og døden. Mens han stadig verdsetter sitt gode forhold til egen bestemor, plages han over å frarøve barna tett kontakt med sine besteforeldre, all den tid han har valgt å bosette seg på et annet sted av landet. Og hva om, eller når, de faller fra og han blir eldste generasjon? 

Det er grunntanken. Så kommer alt det andre. Hver dag observerer han mennesker rundt seg. Samler inntrykk. Passerer et eldgammelt eiketre. Bringer og henter i barnehage og pjusker med nyfødt baby. Reflekterer over livet. Alderdommen. Hvordan nøttene fortsetter å vokse ut på eika, hvordan de eldre får dagene til å gå, om de er redde for å falle fra. 

Han spør sin bestemor, han spør lederen av det lokale pensjonistlaget, han spør en gammel mann uten familie. Resultatet er en samtalebok om livets siste kapittel, både på godt og vondt. Og dere får ha meg unnskyldt for subjektiv synsing, men det kan ikke sies på annen måte: 

Dette var en riktig fin lesing. Innpakket godhet mellom to permer, både til ettertanke og inspirasjon. 

Å leve, lever, har levd byr på personlige betraktninger og møter som oppleves som intime, uten å være private. Selv om han, familien og personene han møter er reelle oppleves deres dialoger og tanker langt fra utleverende. Det er her og nå, men omhyllet av erfaringer fra lange liv. Tålmodighet og tilgivelse, resignasjon over alt man ikke får gjort noe med og fokus på det nære. 

Og samtidig en litt uforståelig opplevelse av å ha for dårlig tid. Særlig Rigmor har bestandig hastverk. Hun står opp klokken fem for å steke vafler, skriver rasende raske eposter, kjører enda raskere med bil og uroer seg for å ikke få nok ut av dagen. Så er det noe rørende over at hun nettopp har kjøpt leilighet i et boligkompleks som enda ikke er utbygget, en positivitet som gir fremtidshåp også for langt yngre lesere. Mer ubehagelige hendelser fra fortiden nevnes som naturlige bestanddeler av et rikt liv, men blir ikke dvelt ved. Slik blir heller ikke fortellingene utleverende. Verken forfatter eller samtalepartnere er glansbilder, men de er mennesker på godt og vondt akkurat som alle oss andre. Persongalleriet er på mange måter av mindre betydning, for forfatteren uttrykker best det personlige, og ikke personene i seg selv. 

Bokbloggeren Rose-Marie formulerer den viktige forskjellen på denne måten: 

At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie. 

Slik blir snekkerarbeidet til forfatterens far, for ikke å glemme familiens store tragedie, noe mer enn nettopp fortellinger. Det personlige blir noe allment, noe alle kan relatere seg til og forstå ut i fra eget liv. Akkurat som Rigmors fortvilelse over å ikke få tiden til å strekke til er vanskelig å forstå for yngre utfra viten om at hun er en eldre kvinne uten jobb og små barn. Vi kan likevel med letthet relatere oss til følelsen. Slik kan vi også nærme oss hverandre, lære og forstå. 

Akkurat som at døden er like naturlig som livet, og at alderdom er like mangfoldig som ungdom. At vennskap kan bygges på tvers av livsstadier, alder, kjønn og interesser. Og at hver og en av oss har historier å by på, erfaringer å bygge videre på og verdier å ta lærdom av. 

Les boken og la deg inspirere til å ta kontakt med fremmede. Eldre i særdeleshet. De sitter på et skattekammer av livsvisdom. Berik ditt liv mens du enda har tid.

Les også: Min omtale av forfatterens debutbok (Min fetter Ola og meg).

Kilde: Leseeksemplar.

Som hennes dager var, av Hilde Hagerup

Jeg pleier ofte å tenke at min litteraturglede skyldes mine besteforeldre som alltid var midt i en bok. Særlig alle turene min bestefar tok meg med til biblioteket, er gode barndomsminner. De første årene tuslet vi bare ned gårdsveien og opp en bratt trapp, etter hvert måtte vi klatre inn i bestefars grå boble og kjøre forventningsfulle noen kilometere til kommunebiblioteket. Mens jeg dukket ned i Vestlys og Beskows verden, vandret bestefar lenger inn i lokalet. Med i posen tok vi alltid  med oss en roman til bestemor, gjerne skrevet av bygdas store forfatter. Senere lærte også jeg å bli glad i hennes bøker, og hun var fast innslag i mine oppgaver og særemner gjennom hele skoletiden. 

Det var hun med alle kvinnehistoriene, hun som tok så stor plass, hun som brukte dialekt i dialogene, hun vi var så stolte over. 

Som hennes dager var, av Hilde Hagerup 

Undertittel: Et portrett av Anne Karin Elstad. Biografi. Utgitt i 2018. Norsk.

Alt har en begynnelse. For Anne Karin Hestnes begynte livet i 1938 og hun vokste opp i den vesle nordmørsbygda Valsøyfjord. Det var mor og far, tre eldre søsken, bestemor og bestefar, snart en lita søster til, og så en onkel med fele. Men det begynte også før, mange år tidligere, da oldeforeldrene vandret over fjellet for å søke lykken ved kysten. En ung kvinne, en ung mann, som forlot alt de kjente til for å satse alt noe fremmed. På 70-tallet skulle denne historien gjendiktes og utgis som Folket fra Innhaug, en roman, en serie, som fremdeles blir lest og elsket. 

Alt har en begynnelse, alle stammer fra noen, og alt tar slutt. 

Anne Karin var bare 12 år da moren Jenny ble syk og døde. Det ble en skjellsettende opplevelse, en erfaring, en traume, sorg og savn. Da faren noen år senere fant seg ny kone, fikk Anne Karin endelig avlastning fra alt husarbeidet, men forholdet mellom henne og stemoren ble vanskelig. Snart tok hun seg arbeide hos en nabofamilie, etter hvert også som hushjelp hos en finere frue i byen. 

Gjennom odelsretten og odelsplikten var Nils’ fremtid bestemt, ikke noe å lure på, spekulere i, ingen grunn til å gå stien opp mot setra, snu seg, se utover dalen og bygda og lure på hva som lå bak gjellene. Verden, verden. Om den hadde noe å by på, var det ikke for ham. (Hilde Hagerup, om bestefar Elstad)

Savnet etter moren og det voldsomme ansvaret til tross, Anne Karin tok det igjen med renter: Livlighet og appetitt på livet gjorde henne synlig både i vennekretsen og bygda. Hun var et naturlig midtpunkt, og med det fulgte både venninner, oppmerksomhet fra det motsatte kjønn - men også misunnelse og folkesnakk. Det var noe «storaktig» ved henne, mente de, et kompleks hun resten av sitt liv forsøkte trosse med stolthet. Menneskenes kollektive ondskap, kalte hun det, Janteloven, behovet for å jekke ned andre. Men det var ikke bare bygdedyr, ondskapen finnes i alle samfunn, hevdet hun. 

En bygård kan være like ille. Det ligger i menneskets natur, mente Elstad. Når vi kommer sammen i flokk, gjør vi ting vi aldri ville tørre å gjøre alene. Det var denne formen for kollektiv mobbing og gapestokken i alle dens former hun ville til livs. 

En av guttene hun møtte i sin ungdom skulle bli hennes første kjærlighet. Begge begynte på lærerskole i Trøndelagen. Etter få år med fast følge møtte hun Bjørn Elstad, ga slipp på alt, og det var han som skulle bli hennes første ektemann og far til hennes barn. Det ble tre av dem, mange år som lærer og et begynnende forfatterliv. 

For alt har en begynnelse. Kanskje var begynnelsen hennes foreldres kjærlighet til litteraturen. Eller kanskje var det alle historiene om tidligere generasjoner, ønsket om å løfte sterke kvinneskjebner frem i lyset, eller et trassig behov om å bli noe. Akkurat slik hun lovet sin døende mor. 

Anne Karin ble noe. Et stolt, trassig, kreativt og livs-elskende menneske. En god pedagog. Et godt medmenneske. En dyktig forfatter. Men kanskje ikke verdens beste kone, om det så skyldes hennes personlighet, feil valg, samfunnets kollektive ondskap eller at drømmen tok for mye plass. Hilde Hagerup beretter om et levende menneske, med alle dens gode og mindre gode kvaliteter. Hun var aldri noe glansbilde, ingen av oss er. 

Hun måtte ta alt for mye ansvar som barn. Hun var glupsk på livet, på menn, sigaretter og vennskap. Hun forsvant inn i skrivingen, gjorde alt hun skulle, mens tankene var inne i en påbegynt bok. Hun skrev ut i fra erfaringer, mennesker hun kjente, terget på seg omgivelsene men insisterte stadig på at alt var fiksjon. Hun skrev og skrev, lot seg hylle av leserne og forarget seg over å ikke bli tatt på alvor av de som påberopte seg makt. 

Elstad fulgte spørsmålet om hvem Magret kunne ha vært til sin ytterste konsekvens, i løpet av fire bind tegnet hun et fullstendig mulig liv, hele tiden med utgangspunkt i det hun hadde av faktiske opplysninger. Slik ble romanene om Innhaugsfolket både fiksjon og en mulig virkelighet. (---) Når nøkkelen først var vridd om, var potensialet nesten ubegrenset. 

Nettopp her er biografien spesielt god. Selv om jeg personlig skulle ønske flere beretninger fra selve romanene, gis vi et solid innblikk i mottagelsen av de ulike bøkene. For der hvor bøkene hennes ble bestselgere og genererte både takkebrev og ukebladartikler, rynket kritikerne og den øvrige litterære elite på nesen. Kioskromaner, kalte de det mens de nedlatende slang ut et sarkastisk spørsmål om hun skrev på nye bestselgere. Noen Kritikerpris eller Bragepris fikk hun aldri. 

Skrev hun ikke godt nok for virkelig å bli tatt inn i varmen av kritikere og akademikere? Eller var det egentlige problemet at hun skrev bøker om bondekvinnehverdag, selv var kvinne og hadde kvinnelige lesere som ofte befant seg andre steder enn i hovedstaden? 

Skjønt. Det var hennes motivasjon. Hun hentet informasjon, leste seg opp, fant knagger fra fjern eller nær fortid og diktet rundt hendelsene - eller personene. Det begynte med ønske om å hedre de som hadde gått veien før henne. Alle historiene hun vokste opp med, og i voksen alder med brorens interesse for slektsforskning som smittet over på henne. Dette skulle vært skrevet ned, sa hun. Så gjør det du da, sa broren. 

Og da gjorde hun det. Først og fremst var det kvinnene i slekten hun ønsket å fremheve. 

Far til sønn til sønn til sønn, og prøver man å tråkle seg bakover på andre måter, blir det gjerne så tynt og spedt og ufortalt at det ikke er mer enn kvist igjen. Den brekker lett. Uansett hvor sterke kvinnene har vært, uansett hvor barmfagre, vittige, vakre, glupe, samme hvor mye de har gjennomgått og overlevd, uansett hvilke bragder: Fedrene nevnes før mødrene. Det er fedrenes stamtrær vi har å forholde oss til når vi skal fortelle hvor vi kommer fra. Arbeidende kvinner fordamper i osen fra kjøkkengrutene, overklassekvinnene blir borte i pianospill. Og bondekvinnene? Historiens statister. 

Senere fant hun historier i egen bagasje. Hun ble i relativt ung alder rammet av slag og flettet sykdommen inn i romanen Maria, Maria. Egne samlivsbrudd inspirerte til Senere, Lena og de påfølgende romanene. Menneskenes kollektive ondskap var også stadig en kjepphest for henne, og flere av karakterene ble av sine omgivelser beskyldt for storaktighet. - Akkurat slik hun selv ble kalt i sin ungdom. Merkelappen ble hengende ved henne. Selvsagt var det uhørt på den tiden å leve ut sine drømmer, omfavne berømmelse, gi avkall på huslige sysler og attpåtil skille seg. 

Anne Karin Elstad var frisk til sinns, modig, stolt og omfavnet livet. Hun inspirerte, gledet, forarget og utfordret. Alt har en begynnelse, og alt har en slutt. Hjerneslag og kreftsykdom reduserte livskvaliteten og hun slet med å finne gode nok ord til flere beretninger. Leilighet på Frogner ga henne nærhet til det litterære miljøet, men selv endte hun sitt forfatterskap med erindringsromanen Hjem i 2006. Det er noe veldig rørende med det hele. Seks år senere, en dag i april 2012, sovnet hun stille inn i sitt eget hjem. 

Skjønt, historiene om Magret, Julie, Lena og alle de andre lever videre. Og nå, med utgivelsen av denne velskrevne, drømmende og sympatiske biografien, vil også dagens lesere lokkes til å lese - eller gjenlese - Anne Karin Elstads forfatterskap. 

Jeg er en av de. 

Kilde: Leseeksemplar.