11.2.20

Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim


Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru
Og ett har vi visserlig sanna
Vi e hardhausa vi som du.

Trygve Hoff




Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim
Debutant. Norsk. Utgitt i 2016. Sakprosa.


Da koret hun var med i ble satt til å øve på en fremføring av Trygve Hoffs Nordnorsk julesalme ble hun så merkelig rørt. Øving etter øving slet hun med stadig klump i halsen og tårer i øynene. Hjemme lot hun de renne uavbrutt, akkurat som for å gråte nok tårer til å en gang bli vant til ordene. Synge uten å la følelsene rive henne med seg. Stadig kikket mormoren over skulderen hennes. Hardhausen fra nord. Hun som levde og kjempet og fødte og mistet, hun som flyktet og hun som tok vare på en som ikke flyktet. 

Mormoren hun aldri helt kom inn på. Hun som hadde noe bitende ironisk over seg, noe hardt, hun som alltid passet på, men på sitt vis og aldri tilbød noe bestemorsfang. Likevel altså, alle disse følelsene som kom med sangen. 
Det er som om det er et slags regnskap som går opp den dagen de levende barna blir like tallrike som de døde. En aprildag i 1904 skjer det, da det tiende barnet kommer til verden. Sigrid Konstance blir hun døpt. Det er hun som skal bli min mormor.
På under 200 sider tar forfatteren, hun som en gang forsøkte å synge uten å gråte, med seg leserne gjennom et fåtalls generasjoners liv og virke oppe der nord. Besteforeldre, oldeforeldre og noen av de som kom før de igjen. Alle barna, også de som ikke fikk vokse opp. De var noen hardhausa der nord. 

Det er også mye av grunnen til at denne boken gjør så sterkt inntrykk. Den er rørende i all sin enkelhet. Forfatteren beholder forgangne generasjoners innbitte vilje til å gå videre, overleve, godta fordi det ikke er annet å gjøre. Skulle man synke ned i selvmedlidenheten, liksom. Akkurat som det skulle komme noe godt ut av det

Hun går ikke lenger tilbake i tid enn det kirkebøker og folketellinger, brevkorrespondanse og fotografier kan fortelle. Kildene er få nok i seg selv, dette var helt alminnelige mennesker som levde helt alminnelige liv. Ikke minst var det kvinner. Mødre. De som jobbet hjemme og knapt nok var verdige noen passus i historiebøkene. Enkle liv, og likevel så komplekse, rike på sitt vis, men samtidig så fattige. 

Og hva er vel et liv uten alt det andre. Menneskene, naturen, samfunnet. Alle fødslene og gravferdene, armoden og de gode stundene. De som møter hverandre, og de som mister hverandre. 

Med de forskjellige personene og generasjonene vies vi innblikk i livet som en gang var. Hun forteller om berømmeligheter som Ellisif Wessel og Christian Anker, litt i periferien, akkurat som de ikke hadde noen personlig innflytelse på hennes stammødre og -fedre. Vi blir med i storhetstiden til AS Sydvaranger, også dette litt distansert, som en sambygding eller arbeider langt fra makta. Ikke minst til krigen, den store krigen, hvor de plutselig befinner seg på et strategisk knutepunkt, med trusler og støtte både fra tyskere, briter og russere. Alle nettene med lite søvn, forstyrret av flyalarm eller i uro i påvente av den. Lengselen etter ordentlig kaffe, trettheten over å steke fisk i tran. 

Stekt fisk, fisket av en mann som en dag blir borte på sjøen. 

Senere kommer brannen. Ilden som sluker en hel by med forretninger og kaier og mennesker. Alt som en gang ble bygget må bygges opp igjen. Noen evakuerer. Andre blir. Enten fordi de er for syke til å reise, eller fordi de trassig holder stand. 
Alt som en gang møysommelig ble bygget opp i denne karrige landsdelen, er jevnet med jorda. Det eneste de tvangsevakuerte ønsker, er å komme tilbake så de kan begynne på nytt.
Ikke minst er det alle graviditetene. Hvor vanskelig det må være å knytte seg til et barn som hvilken dag som helst kan bli revet fra deg. Et barn som blir lagt i molden, for evig sovende sammen med søsken, stadig flere i tallet. Barn som uroer seg over morens voksende mage, enda en å mette, enda en å sørge over. Barn som blir glad i det nye barnet. Kanskje går det bra likevel med den lille. - Helt til hun en kveld hører hostingen. Den samme hosten som en annen bror eller søster hadde. Så, stillheten. En mor som blir knapp, bitter, innesluttet. Styrken i det hun skriver er på mange måter det hun ikke skriver. 
Det er en velsignelse med barn, og lykkelig er den som får beholde dem.
Så er det Johannes, han uten odelsrett, som må få noe ut av livet sitt. Kanskje dra til Amerika, kanskje bli lærer. Han får en friplass i nord, en studieplass med forpliktelser. Han møter henne, og et liv nordpå blir forseilet. Ettertidens visshet bringer skam, men forfatteren er klok nok til å bare berette, ikke forklare eller unnskylde. Han forholdt seg til instruksene, han som senere ble bestyrer av en internatskole, han som lærte kvener norsk og norske verdier. Han som egentlig ikke helt visste hvordan, men kom seg gjennom det. 

Og så da, denne urettferdigheten, distanseringen i det å skulle la seg styre av søringer. Noen som ikke visste, noen med et annet verdensbilde enn de selv. Brått skulle russere være fienden, diktert av de høye herrer i hovedstaden, utallige mil lenger syd. Russerne som befridde dem, russerne de smuglet mat til, russerne de arbeidet for, som ga de inntekter å brødfø familien med. Eller disse prøvesprengningene der ute, rett utenfor stueveggen. Dette med å ikke helt vite, verken hvor lenge frontene skulle stå steile mot hverandre, eller hvilke bivirkninger forsøkene ville gi. 
Alt vi ikke visste. Alt som foregikk som har kommet fram seinere. Alt som aldri kommer frem. Noen ganger kan man tenke at det kunne vært like greit.
Helt frem til forfatterens egen oppvekst får vi innblikk i livet der nord, hvordan det egentlig var, alt som skjedde og alt man måtte stå an av

For disse personene fantes. Tippoldeforeldrene, oldeforeldrene, besteforeldrene, de levde på ordentlig. De æres ikke i historiebøkene, men de var alle barn av sin tid og samfunnet formes av alle som lever i det. 

Nærheten forsterkes av innslag av dialekt og strofer fra Nordnorsk julesalme, sangen hun ble og fortsatt blir så uendelig rørt av. 

Hild Haaheim har skrevet en dokumentarisk roman jeg gjerne skulle ha skrevet selv. En krysning mellom slektshistorie og sakprosa, hvor det personlige gjør historien viktigere. Innimellom etterkommerens antakelser om hva de sa og hva de gjorde, alt som ikke kan dateres eller arkiveres, fylles historiene opp med tidsriktige komponenter, alt fra lønnsnivå til skolepensum, hjørnesteinsbedrifter, storpolitikk og nyhetsoppslag. 

Denne romanen er ikke bare en historisk fortelling. Den er en historisk fortelling fortalt med følelser.






Kilde: Lånt på biblioteket.



1 kommentar:

Synne sa...

Takk for et nydelig innlegg! Denne låner jeg med meg :) Hilsen halvt nordlending oppvokst i Tromsø.