Jeg tilbrakte hver sommer i Groruddalen. Jeg har bodd flere
år i Groruddalen. Jeg har klubbtilhørighet i Groruddalen. Jeg har slekt og
venner i Groruddalen. - Klart jeg også skulle lese en oppvekstroman fra
Groruddalen.
Lyden av asfalt, av Yngve Kveine
Oppvekstroman. 2014
En oppvekstroman, attpåtil fra samme tidsepoke som meg selv.
Vi som levde og overlevde barndom, ungdomstid og ungt voksentid fra 80-tallet
til det nye millennium. Debutanten skildrer miljøet og tidsnerven slik det
faktisk var, og gjenkjennelsesfaktoren er formidabel. Steder, personligheter,
utesteder, hendelser. - Alt stemmer.
Stein Lillevolden er der. Gro-boka tas med under armen.
EF-motstanden runger i gatene. Høyblokker stuer sammen mennesker til et
fellesskap ingen har bedt om. Upedagogiske lærere skaper frykt og demotivasjon.
Forfyllede foreldre lever uten frykt for represalier. Truende nabokjerringer
vokter enhver bevegelse. På hjørnet av Linderudsenteret vanker de du helst ikke
skal vanke med. Renna Kro. T-banestasjonene kommer som perler på en snor. De billigste
halvliterne finnes på Elvis Pub. – Og ingen vil være medlem av Peanøtthjerneforbundet.
For det var akkurat slik det var. Og alt dette med Jokke og
hans låter som soundtrack.
Han, hvis navn aldri nevnes, tar oss med tilbake til
Linderud på tidlig 80-tall. Han har en bror som ikke helt finner sin plass i
samfunnet, og han har en mor og en far på hver side av Trondheimsveien, den
lange asfalterte stripa fra Oslo Øst hele veien gjennom Groruddalen. En
sammensveiset vennegjeng gir mening i tilværelsen, selv når ting man trodde på
går i tusen knas og alt er helt på tverke. Om ikke noe annet, har de i alle
fall hverandre. Og så har de Jokke.
Jokke. Joachim Nielsen var selve helten. Guden. Det ultimate
motstykket til Bjørn Dæhlie. En som snakket guttas språk. En som skildret deres
virkelighet. Jokke var rockepoeten som gikk imot røkla og fortalte om den
virkelige verden. At du, selv om du lever på kant med samfunnet, faktisk duger.
Han ga deg litt stolthet, og tvang deg til å heve hodet. Jokke, som levde så
hardt, men som likevel leverte varene. Han som var talspersonen til en hel
generasjon av famlende outsidere. Uredd og rølpete, ubehagelig ærlig og brutalt
utleverende, uttalte han et klassesamfunn alle visste fantes, men som ingen
likte å innrømme. Den sosiale urettferdigheten, de inngrodde sosioøkonomiske
skillene i Oslo. Oslo, kjære Oslo. Oslo med østkant og vestkant, rusmisbruk og
ensomhet. Fyll, sex og spetakkel. Latterliggjøring av fiffen, makteliten,
saueflokkene og peanøtthjerneforbundet. Østkant mot Vestkant. Alltid med en
alvorlig undertone og trassig sympati for de svakeste i samfunnet.
Lyden av asfalt er ingen solskinnshistorie. Helten får ikke
prinsessa. Forfatteren uttrykker en følelse av håpløshet og tilstrekkelighet
som gir inntrykk. Han får det ikke helt til hjemme. Han får det ikke helt til
på skolen. Ikke helt i venneflokken. - Og i hvert fall ikke hos jentene. Han er
liten og sped, plutselig kommer alle kvisene, og senere ødelegger han for mye i
fylla. Drikker seg for snydens, blir sint, truende, desperat og ufyselig. Ikke
får han til skrivingen heller. Han drømmer om poetiske sangtekster, mens han i
virkeligheten triller sykehussenger i korridorene på Aker.
Alt går i sirkler. Man setter seg fast, og man kommer ikke
helt ut av det. Alt bare fortsetter og samtidig blir værende. Man tar med seg
sine opplevelser og sine venner videre, man har opplevd for mye sammen til å gi
slipp på det. Man er den man er, og man har blitt den man har blitt.
Det ordner seg ikke alltid. – Men det gjør kanskje ikke så
mye. Tross alt. Det går jo som regel greit likevel. Det blir folk ut av de
fleste.
Men smertefritt er det ikke. Ikke livet, og ikke boken.
Personlig elsker jeg boken. Jeg falt pladask fra første
side, og følelsen holdt hele veien. Smil har vekslet med klump i halsen fra
begynnelse til start. Den personlige leseopplevelsen lar seg ikke besudle av
kritiske tanker.
For alt er tross alt ikke like bra. Boken preges av litt for
mye oppramsing. Stort sett fungerer dette fint, men jeg klarer likevel ikke
kvitte meg med forestillingen om at forfatteren har holdt seg til et skjema med
minner og øyeblikk som bare må med i fortellingen. Kanskje grublet litt for mye
over hvilke episoder som sammenfaller best med titlene på Jokke-låtene.
Overgangene er ikke alltid like knirkefrie. Dette innbefatter også en mangel på
konsekvent inndeling av kapitler, det være seg sted og dato, eller tekstutdrag.
Tidssprangene er tidvis litt for ujevne, kronologisk rekkefølge til tross.
Kanskje siste korrektur har fanget opp behovet for en siste
finpuss. Jeg håper det, for dette er feil som er uheldig for helheten. – Trist,
for det er intet annet jeg vil, rent personlig, enn å hylle boken. Det er så mye å
ta av. Så mye bra, så mye rørende, så gjenkjennende.
Språkmessig holdes fortellingen konsekvent i en sosiolektisk
tone, gjennomført nærmest til fingerspissene. Velkommen til Groruddalen. Du er
der, du snakker dets språk. – Et enkelt virkemiddel, men virkningsfullt som
lite annet.
For vi er gutta som har opplevd alt
så vi trenger ikke oppleve mer
vi har vært verden rundt
det vil si Køben og London
det fins ingenting som ikke vi har prøvd
så vi sitter her og kjeder hverandre
mens vi krangler om hvem som skal
gå og handle
Ja så sitter vi her igjen
og venter på at noe skal skje
Og hjertet blir kaldt
mens ølet blir varmt
og vi begynner å få litt vondt for å le
(Gutta, Jokke og Valentinerne)
Det er i det hele tatt realistisk. Vi er der, og vi glir
rett inn i gjengen. Vi kunne vært ham. Akkurat der, i penthousen på Linderud.
Lyttende til den nyeste Jokke-skiva, mens en kompis skjenker litt for mye og en
annen spyr ut sin debutsnus. Forfatteren skildrer hovedpersonen og hele det
resterende persongalleriet med ærlighet uten det minste lille snev av
selvhøytidelighet. Fyllekuler og evig jakt etter kjønnslige aktiviteter til
tross, man blir unektelig litt glad i gutta. Man kjenner seg igjen eller
kjenner noen som kunne vært der. Alle er vidt forskjellige, akkurat som i alle
andre fellesskap. Vennegjeng, nærmiljø, skole, militære. Dette noe, litt udefinerbare, som gjør at
enkelte mennesker søker sammen, tross forskjeller.
Alt er ikke bare svart-hvitt. Gjør man feil er det ikke
nødvendigvis fordi man er et dårlig menneske. Noen ganger blir det bare sånn.
Man går på snørra og reiser seg opp igjen. Noen ganger får man hjelp. Andre
ganger må man stable seg opp på beina selv. Av og til tar det lenger tid enn
andre ganger. Akkurat som at noen feirer russetida ti år for lenge. Det er
bare sånn det er.
Det går jo som regel greit likevel. Det blir
folk ut av de fleste. Av alle. Noen blir forfattere. – Og noen
blogger om bøker. Det går som regel bra.
Akkurat denne gangen gikk det forbaska godt.
Kilde: Leseeksemplar bedt om fra forlaget.